STOFF #37

bergen

•

m a r s 2020

•

n r 37

•

å r ga n g 5

EN HEKS I BERGEN

muslimer i india

•

a k a d e m i a av ta l e n

•

ko r e a n s k k u lt u r

•

a n m e l d e l s e : ca b a r e t

innholdsstoff

4

LEDER

5

TRE KULE

6

JEG ER FORDI VI ER

9

MUSLIMER I INDIA

11

LESERINNLEGG: LIKESTILLING

12

LØST GJENFORTALT

14

BYSERIE: CARTE BLANCHE

17

LESERINNLEGG: DERFOR HAR UIB EN AVTALE MED EQUINOR

18

HEKSENE I BERGEN

24

MÅNEDENS DEBUTANT

25

DEN KOREANSKE BØLGEN

26

TEATERANMELDELSE: CABARET

28

SKI PÅ DANSK

30

FOTOSTOFF: MARTHE THU

33

JAKTEN PÅ KJÆRLIGHETEN (PÅ TV)

34

QUIZ

36

TEGNESERIE

40

SE OG HØR, HER OG NÅ

41

KULTURELL FØRSTEHJELP

ansvarlig redaktør samfunnsredaktør kulturredaktør

Martin Lie-Nielsen Hans Magnus Støp Meland Sanne Funder Nygaard

fotoredaktør

Maiken Larsen Solholmvik

nettredaktør

Søkes!

illustrasjonsansvarlig

Zilvinas Andriuskevicius

art director

Sigurd Vikene

redaksjonen

Amanda Schøyen, Andreas Gjøsæther, Christine Hausken Kjærandsen, Daniel Arnesen Sellami, Erik Peralta Løvaas, Helene Pedersen, Ida Otilde Haugland, Ida Giske, Ingrid Kallestad, Mats Vederhus, Mimi Hemsett, Natalie Preminger, Simen Peder Aksnes Aarli, Synnøve Reitan, Åsalinn Arntzen Dale

12

14 18

25 30

foto/illustrasjon Aleidis Skua, Ida Neverdahl, Mimi Hemsett, Ådne Sandvik Dyrnesli

grafikere Ane Martine Tømmeraas, Mimi Hemsett, Silje Fugleberg, Tuva Taasen Petersen

daglig leder Natalie Preminger styreleder Jògvan Helge Gardar forsidebilde Ådne Sandvik Dyrnesli trykkeri Schibsted Trykk publiseringsdato 17.03.2020

lederstoff

EQUINOR UT AV UIB Hvorfor det er galt at UiB tar imot klimaverstingen med åpne armer.

19. desember 2018 skrev ledelsen ved Universitetet i Bergen under på en avtale med Equinor som kalles Akademiaavtalen.

Denne innebærer at Equinor støtter UiB med millioner til forskning- og kunnskapsarbeid mot at oljeselskapet skal få være med å avgjøre hva pengene brukes på. Disse avgjørelsene tas av en styringsgruppe med tre representanter fra UiB og tre fra Equinor. Forskningsprosjekter i akademia er avhengig av å få økonomisk støtte. Sånn sett kommer det mye godt ut av denne avtalen. Likevel er det mange viktige spørsmål en må stille seg.

Hvem kommer pengene fra?

Equinor har i sin uttalte strategi fremhevet at de vil etterstrebe målene i Paris-avtalen. Nylig lanserte de på sine hjemmesider det de kaller «Equinor Climate Roadmap», sine interne klimamål for 2050, noe som for meg fremstår som en eneste lang ansvarsfraskrivelse.

At bedriften har et etablert ønske om å omstille seg er bra. De anerkjenner hvor verdenssamfunnet er, og i stor grad hvor vi må være om få år. Likevel er det noe som skurrer. Først vil jeg ta for meg hovedstrategien som er nevnt på deres nettsider. De proklamerer at de er et selskap som ønsker å etterstrebe målene i Paris-avtalen – fordi dette er det som vil være lønnsomt i fremtiden. Lønnsomt. Equinor anerkjenner altså ikke et moralsk ansvar for å bidra til positiv endring, men kun at de ønsker å følge markedet og vil være konkurransedyktige. Dette er ikke godt nok av et selskap som tross alt eies av deg og meg, med en statlig aksjemajoritet på 67%. Det kan også nevnes at Staten ikke tar noe ansvar som hovedaksjonær. Se bare hvordan daværende Olje- og Energiminister Kjell-Børge Freiberg (Frp),uttalte seg om Equinors engasjement i Australia: «Staten involverer seg ikke i forretningsmessige beslutninger som selskapet tar».

OK, det er kanskje ikke overraskende at pengene får bestemme.

Likevel kreves det mest av de verste aktørene i tiden som kommer. At Equinor ikke tar et skikkelig ansvar for hva som foregår kan videre understrekes av de vage klimamålene de har satt seg for 2050 (som for øvrig er altfor sent). Disse målene, det de kaller en «Climate Roadmap», kom til og med etter at storforurenseren og miljøkatastrofeprodusenten B&P hadde satt seg tilsvarende mål. Equinor går ikke i bresjen, de vegrer seg og dilter etter.

I sin «Climate Roadmap», som skal inneholde konkrete forpliktelser, starter Equinor med å slå fast at 85% av alle klimagassutslipp fra fossilt brensel kommer fra konsumenter, ikke produsenter. Hvor dette tallet kommer fra, vises det ikke til på deres nettsider. Det er også vanskelig å finne om man begynner å grave i forskningsartikler. At de bygger sine egne klimaforpliktelser på en ansvarsfraskrivelse som i tillegg ikke virker dokumentert er svært bekymringsverdig.

Avtalens innhold Akademiaavtalen i seg selv sier ingenting om formål eller hvordan pengene skal styres. Imidlertid inneholder den et par punkter i et vedlegg. Punktene lister opp satsingsområder som styringsgruppen kan navigere innenfor. Her finner man to

hovedpunkter – det første er trist, det andre er bra.

Det som for meg fremstår veldig rart med denne avtalen, er kontrasten mellom hvordan man har ordlagt seg i de forskjellige punktene. Denne kontrasten understreker hva som fremstår som hovedformålet med Equinors bidrag. Det første punktet omhandler kompetanseutvikling innenfor undergrunnskarakterisering og seismologi – praktisk talt oljeleting. Det andre punktet bruker glamorøse ord som «energitransformasjon og fremtidige verdikjeder». Det første punktet omtaler konkret teknologi og klare planer for hva som bør gjøres. Det andre punktet omtaler de fantastiske og vage formuleringene: «Lavkarbon-løsninger», «optimal utnyttelse av havvind» og «samfunnsmessige implikasjoner og muligheter ved overgang til fornybar energi».

Jeg inviterte rektor ved UiB, Dag Rune Olsen, til å redegjøre for avtalen på en side i denne utgaven av Stoff. Det er all grunn til å ha stor respekt for forskningsarbeidet som denne avtalen har resultert i. Mesteparten av pengene går til formål som tydelig viser at UiB ikke er en bakstreversk institusjon, men at det ønskes å ta et tak for omstillingen.

Ansvar Noe av det problematiske med denne avtalen er at Equinor får delta i avgjørelsen om hvor pengene brukes. Men enda verre er det at UiB gjennom samarbeidet indirekte anerkjenner selskapets reaksjonære holdninger til vitenskap, etikk og samfunnsansvar. Olsen med flere skriver selv i denne utgaven at de vil samarbeide med Equinor i deres overgang til å bli noe mer enn «kun et oljeselskap». Dette er en formulering som selskapet selv ofte bruker om fremtidsutsiktene sine. Implisitt i formuleringen, leser jeg en lovnad om at den norske oljealderen skal vare, selv om man satser på andre områder også.

Equinor må ut av UiB, og institusjonen som selv ønsker å være en leder innen klimakampen må ta et standpunkt. Forskning på energiomstilling er viktig og det er bra. Dersom dette ikke lar seg gjøre foreslår jeg at pengene går til følgende satsingsområde: «Hvordan kan man bruke sin posisjon som en av landets viktigste samfunnsinstitusjoner og avtalepart til å legge press på, og ansvarliggjøre, de som ødelegger fremtiden vår.»

Avslutningsvis vil jeg bruke en analogi som jeg mener setter problematikken på spissen: Å ta imot penger fra Equinor er som å motta penger fra slavehandlere til å forske på hvordan man kan slutte med slavehandel, og samtidig skulle finne ut hvordan man fortsatt kan ha slaver i perioden der verden omstiller seg til å bli uten slaveri – ikke fordi slaveri er galt, men fordi det ikke lenger er lønnsomt.

Les UiB-ledelsens forsvar av Akademiaavtalen på side 17.

Martin Lie-Nielsen Ansvarlig redaktør red@stoffmagasin.no

04 stoff

mars 2020

k o m m e n ta r s t o f f

Foto: Romain Guerin

Foto: Alier Ajak

Foto: Erlend Vikene

tre kule folk forteller deg hva du skal gjøre Dersom du skulle ha problemer med å finne det ut selv.

Emilie Roll, Grunnlegger av The Gaia Gang

Jan Eivind Bertelsen, Trommeslager i Fjorden baby og fotograf

Yunus Daar, Manager, A&R og partner, Nora Collective AS

Breathe in. Breathe out. Slow the f’ down.

Helt om natten, helt om dagen.

Eneste jeg har og si er:

Ta noen dype pust, slapp av i kroppen og la tankene stilne. Prøv å bare være, og finn din indre ro. Feels pretty good, right?

Du leter etter deg selv blant byens barer.

Flaskene blinker som små diamanter – Det er trylledrikken som gjør deg til en superhelt. Du lever for øyeblikkene. Blikkene som ­brenner seg fast i øyelokket. Du lever for ­ekstasen når du blir pakket inn i frekvenser fra svære høyttalere.

Bli rik. Ja, bli rik på god og sunn mat, god helse, gode rutiner, kunnskap, erfaringer, ­kollegaer, venner, samarbeidspartnere og opp­levelser. Du er ikke bare hva du spiser, du er dine vaner. Virkelig.

Forskning har vist at meditasjon gir 5 ganger så dyp avspenning som søvn, og en «god pust i bakken» endrer nervesystemet fra fight-or-flight modus til rest-and-digest.

Stress is all around us, så for å koble oss av det evige jaget, (som kommer i alle type former: studier, jobb, alt vi må og skal) så kan en meditasjon gjøre underverker for å finne roen. Det vil også gjøre det lettere å se ting klarere, både hvem man er og hva som faktisk er viktig for en.

Det siste halvåret har jeg fått kjenne på hvordan stress kan påvirke både kropp og sinn negativt. Ved å meditere daglig har jeg funnet tilbake til en deilig balanse, og føler meg mye tryggere på hvem jeg er, min egen kraft og veien videre.

Men så våkner du kanskje for sent på en sofa et ukjent sted, og du må bære deg selv gjennom denne jungelen vi kaller en by.

Det er ikke lørdag engang. Det er tirsdag og du skulle vært et annet sted, så du ­karrer deg forbi mylderet av superhelter på vei inn i auditoriumet, dette akvariumet med undervanns­folk, alger i herbarium.

De ­snakker, men du vet ikke hva de sier.

Uansett hvor du er, hva du gjør, hvorfor du gjør som du gjør, hvem du snakker med, hvordan du snakker til de. Du er dine valg.

Velg oppsig, velg kjærligheten, velg livet.

Pust inn. Pust ut. Stopp opp, vær tilstede, ikke bare rush gjennom livet. Jeg er all in for balanse, tilstedeværelse og nytelse. Do your meditation, people!

mars 2020

Sett pris på deg selv! Folk gjør det for lite om dagen. Det er veldig synd – spesielt i en ­verden som går fort.

Den beste måten å gjøre dette på er å utelukke all støy og rutiner som ikke gir deg glede. Gjør ting som du ellers ikke hadde forventet i hverdagen. Lol, jeg begynte på tricking for litt siden bare for å prøve noe nytt. Fikk lyskestrekk etter første økt, men nå tar jeg backflips lekende lett. Jeg gleder meg til sommer for å si det sånn!

Du trenger kanskje ikke å utsette deg for en sånn risiko. Poenget her er å skaffe et utbytte, eller flere, som gir deg god selvfølelse, motivasjon, inspirasjon og glede. Det kan være hva enn, men du må i hvert fall gjøre noe som du vet at du hadde digget. Ikke vær en jævla maskin. Treat yourself <3

stoff 05

samfunnsstoff

JEG ER FORDI VI ER Simba fra Zimbabwe reiste til Norge med mål om å utveksle kultur.

Nå er han aktuell med nytt dansekompani og debutforestilling.

Tekst og foto Åsalinn Arntzen Dale

Hvem er jeg, og hvem er vi som samfunn? Disse spørsmålene stiller foredragsholder Simbarashe Norman Fulukia fra Vestland Danseteater tilhørerne på Bergen Offentlige Bibliotek, torsdag 27. februar. Tema for kvelden er ubuntu, en afrikansk moralfilosofisk retning tuftet på fellesskap, medfølelse og medmenneskelighet. Filosofien har vært grunnleggende i hans arbeid med å bygge opp Norges første dansekompani der samtlige av medlemmene har innvandrerbakgrunn.

Gi og ta Ordet ubuntu stammer fra det bantiske språket i Sør-Afrika og kan oversettes med «En person blir

06 stoff

menneskelig gjennom andre personer» – altså at et individ blir sterkere av folkene rundt seg. Tankesettet er ikke et nytt fenomen for afrikanere, men snarere en tradisjonell afrikansk livsfilosofi. Selve begrepet ubuntu ble imidlertid etablert ved overgangen til demokratisk styresett i Sør-Afrika under Nelson Mandelas presidentskap i 1994. På den måten knyttes filosofien til ideen om en afrikansk renessanse. Etter utfordringene med postkolonialisme og apartheid fikk språk, kultur og tradisjoner en gjenreisning i afrikanske nasjonaliteters identitet.

– Ubuntu er en livsstil som handler om bevissthet og forståelse for andre

mennesker. Ubuntu er essensen av hele kontinentets kultur, sier Simba.

De oppmøtte har plassert seg rundt om i rommet, som inviterer til en avslappet og uhøytidelig stemning. Flere har tatt av seg skoene. Simba ønsker å dele tankene rundt filosofien med tilhørerne. Han avviser foredraget som enveiskommunikasjon, og oppmuntrer alle til å delta i en samtale om ubuntu.

– Jeg reiste fra Zimbabwe til Norge for å utveksle kunst og kultur. Når du møter andre mennesker, bør du både gi og ta, sier Simba.

Hva kan nordmenn lære av afrikansk

mars 2020

samfunnsstoff

filosofi? Simba illustrerer afrikansk væremåte ved å spille ut en scene mellom to menn som møter hverandre på gata. Det er en høylytt og jovial prat, og de to versjonene av Simba ser ut til å kjenne hverandre godt. Latteren sitter løst hos tilhørerne etter den treffende dramatikken. Når scenen er ferdig, er Simbas plot twist at de to tilsynelatende gode kameratene nettopp har truffet hverandre og ellers ikke har noe kjennskap.

– Vi kan begynne en samtale med å snakke om kjærlighet. Her i Norge er det typisk å begynne med hva du heter, hva du gjør, hvor er du fra. Da er mye av energien allerede tapt før samtalen begynner, sier Simba.

Han forteller videre at et viktig prinsipp for medmenneskelighet er å møte folk der de er. Noen av oss er overalt, til enhver tid, og tapper seg selv for energi. Andre får ikke nok av

å ta, og forstår ikke at det som går inn i kroppen også må ut. Simba poengterer at en balanse av å gi og ta er avgjørende for hvordan vi bør bruke energien vår i kontakt med andre.

Denne tankegangen tar han med seg i arbeidet med samarbeid i dansen.

Samtalen avsluttes med å invitere tilhørerne til Vestland Danseteaters debutforestilling Figure-ring/New Voices.

Figuring Kvelden etter samtalen, sitter et tjuetalls publikummere klare i den mørke blackboksen på USF Verftet.

Stemningen blir satt av klostermusikk som buldrer i bakgrunnen.

Oppmerksomheten fanges av tre mørke skikkelser som lyses opp i et rødt spotlys. Vi vet ikke hvem de er, men etter hvert som de beveger seg rundt i den svake belysningen ser vi tre afrikanske menn med elementer fra etniske klesplagg. I midten står en

krokrygget mann og klamrer seg til et par sammenbundne ski.

Lyden av en kalimba, et tommelpiano, kommer fram fra mørket, og en fjerde mann kommer til syne. Han peker på det zimbabwiske instrumentet og presenterer oss for «mbira». Mens det lysner, går den krokryggede fram på scenen og balanserer skiene på hodet. Han har rettet seg opp i ryggen og har stålkontroll på framkomstmiddelet som plutselig har fått flere nye funksjoner. Danserne beveger seg uttrykksfullt rundt på scenen, inspirert av samtidsdans og afro-fusion.

De fire danserne får vist sine mange talenter før forestillingen går mot sin slutt. Etter publikums store applaus og begeistring gis det rom for en samtale om forestillingen.

Samarbeid, identitet, tilhørighet og tilknytning til hjemsted er gjennomgående tema. Gjennom dansen

Simbarashe Norman Fulukia, John Pfumojena, Tapiwa Furtherson Mhasvi og Phillimon Chigwida (ikke på bildet) fra Vestland Danseteater var med i forestillingen Figure-ring/New Voices.

På workshopen Infinite Flow fikk deltakerne utforske uvante bevegelser.

mars 2020

stoff 07

samfunnsstoff

« hvem er du uten et fellesskap? » inviterer danseteateret publikum med på en reise for å finne ut hvem vi er og hvor vi hører til. Hvor er hjemme om man alltid er på reisefot? Simba forteller at livet på turné ikke alltid er like lett.

– Da jeg var med i dansekompaniet Carte Blanche var jeg den eneste svarte danseren, og dermed også den eneste som ble stoppet i kontroller på turnéene. Slike opplevelser gjør at behovet for å finne deg selv og hvem du hører til blir enda sterkere.

Deler kultur gjennom dans For de som ikke har fått nok av afrikansk jovialitet, er det dagen etter forestilling mulig å bli med på et åpent og gratis dansekurs i Infinite Flow – et bevegelsesspråk bygget på kreativitet, kroppsbevissthet og høy intensitet, med forankring i ubuntu-filosofien. Her gir Simba, John Pfumojena og Tapiwa Furtherson Mhasvi fra Vestland Danseteater deltakerne en smakebit av den afrikanske kulturen, eller slik Simba forklarer: – De får lære om hvordan vi beveger oss. Folk kommer fra ulike kulturer og gjør ting ulikt. Vi ønsker ikke å endre kulturen, men å legge til ulikheter og bidra til mangfold.

John Pfumojena forteller at den afrikanske kulturen bruker musikk og dans som sosiale og kulturelle samlingspunkt: – Da jeg vokste opp i Zimbabwe var

det aldri spørsmål om ferdigheter.

Alle skulle være med å synge, spille og danse sammen. Det var ikke noen audition. Det handlet om kultur heller enn talent.

Mange av deltakerne syns det er vanskelig å gi slipp på egen vane for å ta til seg de ukjente bevegelsene.

De uttrykker at det er utfordrende å holde den hurtige afrikanske rytmen, men virker inspirerte og fulle av energi ved kursets slutt. En av deltakerne, Naysha Sonét, er blant de som blir værende etter kursets slutt for å jamme og slå av en prat.

– Jeg elsker afrikanske rytmer, og elsket workshopen til Simba fordi den hadde så mye sjel. Jeg har virkelig lyst til å reise til et afrikansk land for å kunne oppleve kulturen, sier Naysha, som selv er profesjonell danser.

Flere av deltakerne slår følge i et bedagelig tempo inn til sentrum og Simba gir noen oppløftende ord: – Det er mange ulike teknikker og måter å bevege seg på. Du må finne din egen stemme, og det kan vi gjøre i fellesskap. Hvem er du uten et fellesskap? «Jeg er fordi vi er», det er det ubuntu handler om.

Forestillingen Figure-ring/New Voices vil bli framvist igjen 23. september 2020, som en del av Bergen Afro Arts Festival (BAAF), 23.-26. september på Fana Kulturhus.

Simba formidler ubuntu-filosofien gjennom dans.

Simba, John og Naysha Sonét jammer etter kursets slutt.

08 stoff

mars 2020

samfunnsstoff

INDIA FOR HINDUER Muslimer diskrimineres av Indias regjering. Folket gjør opprør, men Modi-regjeringen blir stadig mer autoritær.

Står verdens største demokrati i fare?

Tekst Ida Giske Illustrasjon Aleidis Skua

Muslimer i India risikerer å bli fratatt retten til eget land og å tilbringe resten av sitt liv i interneringsleirer. Disse beskrives som fengsler, med dårlig mattilgang, hygiene og manglende privatliv. For å få plass til alle er byggeprosessen i gang over hele India. Dette kommer som følge av en ny statsborgerlov, vedtatt av statsminister Narendra Modi.

Papirløse innvandrere skal få rett til statsborgerskap, men kun hvis de er hinduer, sikher, kristne, jainer, parsier eller buddhister. Muslimer er unntaket fra regelen.

Indiaekspert ved UiO, Kenneth Bo Nielsen, forteller oss at lovvedtaket kommer som en løsning på en tidligere knipe: I 2013 begynte delstaten Assam å føre nasjonalregister over indiske statsborgere, som en måte å sende ut illegale

mars 2020

innvandrere (les: muslimer). Det skulle vise seg at dette fikk utilsiktede konsekvenser for hinduer, som så mange andre i India, ofte lever papirløse i mange generasjoner. Den nye statsborgerloven åpner nå for at papirløse innvandrere likevel kan få lov til å bli indiske, så lenge de ikke er muslimer.

I India bor det over 200 millioner muslimer. Statsborgerloven skaper protester i hele landet. Det foregår voldelige opprør både mellom muslimer og styresmaktene, og mellom muslimer og sivile hindunasjonalister.

– Dette er en politikk som helt fundamentalt stiller seg mot Indias muslimer. Det som i mediene fremstilles som spontane sammenstøt mellom ulike demonstranter er i

stoff 09

samfunnsstoff

virkeligheten orkestrert av hindunasjonalistiske grupperinger.

Hva er greien med muslimer mot hinduer?

Det har vært klinsj mellom religionene i India helt siden islam kom til India på 700-tallet. Perioder med undertrykkelse og religionsfrihet har gått om hverandre siden. 1300 år senere er konflikten mellom muslimer og hinduer i landet minst like aktuell.

Delingen av Britisk India i 1947 førte til opprettelsen av Pakistan, hvor muslimene fikk sitt eget land.

Dette var ingen fredelig prosess. Ca. 15 millioner måtte flytte, og omtrent en halv million ble drept i konflikter rundt delingen. Ordet Pakistan betyr «de rettroendes land», og står som et åpenbart fuck you til hinduene. Delingen har også ført med seg spenning og diverse kriger mellom Pakistan og India. Landene kjemper blant annet fremdeles om Kashmir, som i dag styres av begge.

Til tross for delingen, lever muslimer og hinduer fremdeles sammen i India. Hinduismen kan sies å ha overtaket, ettersom den er uløselig knyttet til indisk kultur og samfunn gjennom flere tusen år. Ifølge hindunasjonalister er det ekstremt viktig å styre landet etter denne lange tradisjonen. Grunnloven sier derimot noe annet: Den definerer India som et sekulært land, med skille mellom stat og religion. En slik sekulær religionspluralisme innebærer like rettigheter for alle religiøse grupper.

Hindunasjonalistene ønsker derimot å gjøre hinduismen til Indias kulturelle identitet og politiske styrenorm. Her har vi altså en logisk brist. Det er ikke lov å gi enkelte religiøse grupper særbehandling, men la oss gjøre det likevel da dere!

Modis hindunasjonalistiske agenda Det største hindunasjonalistiske partiet, Bharatiya Janata Party (BJP) fikk en gradvis økende oppslutning på 90-tallet. Deres viktigste valgkampsak var å få bygget et hindutempel der det allerede stod en moské. Moskeen ble rasert av hindunasjonalister i 1992, og hendelsen utløste en kraftig oppblussing av konflikten mellom muslimer og hinduer i store deler av India og i muslimske nabostater. Tusenvis døde. De påfølgende årene ble det vanskeligere å være hindu i Pakistan, og å være muslim i India.

BJP fikk regjeringsmakt for andre gang fra 2014 med Narendra Modi som statsminister. Utad ble hindunasjonalismen i partiet tonet ned, og Modi snakket høyere om økonomisk vekst i India enn sine planer om hindufisering. I dag styrer han landet med en tydelig hindunasjonalistisk agenda, men nekter for dette. Blant annet uttalte han i etterkant av den nye

Det virker også som at Bo Nielsen er enig:

være? Bo Nielsen deler sine tanker om videre politisk utvikling i India:

– Dette er en politisk strategi som på en sofistikert måte skal gjøre det minst mulig behagelig og trygt for muslimene. Ved bruk av selektiv vold og juridisk lovgivning som svekker sivile og politiske rettigheter, kan Modi gjøre dette innenfor rammene av et parlamentarisk demokrati. Selv om hver enkelt lov formentlig ikke i seg selv er grunnlovsstridig, kan man godt argumentere for at de til sammen strider mot de grunnprinsipper som grunnloven er tuftet på.

– Blant de av oss som forsker på India, er bekymringen større enn på lenge. Vi har sett en stor restrukturering i samfunn og politikk på bare 6 år. Dette innebærer systematisk juridisk og fysisk jakt på politiske motstandere, selektiv hets mot muslimer og aktivistgrupper og mot akademisk frihet. Dialog, mangfold og ytringsfrihet holder på å bli undergravet. Dette har skjedd fort, og vil sannsynlig fortsette.

Motstandere av Modis agenda motarbeides direkte av rettssystemet, gjennom en lov kalt sedition law.

Loven ble innført under kolonitiden, og kriminaliserte demokratisk debatt om makthavernes beslutninger. I dag brukes den til å stemple kritikere, journalister og menneskerettighetsforkjempere som rasende og farlige islamister som vil ødelegge landet. Loven tillater arrestasjon under påskudd om å «true nasjonal

« dette er en politisk strategi som på en sofistikert måte skal gjøre det minst mulig behagelig og trygt for muslimene.

statsborgerloven at den ikke endrer vilkårene for muslimer i India.

Man kan vel stille spørsmål til om livstid i overfylte leirer med umenneskelige betingelser kvalifiserer til «noe endrede vilkår».

Det virker som at Modi har funnet en finurlig måte å fjerne muslimer på, hvor han selv ikke må stå til ansvar for dette.

»

En kan jo undres om India i fremtiden kan komme til å bevege seg bort fra det vi vil kalle for et demokrati.

– Det vil jeg ikke si noe om, men det vi ser er en svekkelse av demokratisk debatt, og en mer autoritær regjering. Institusjoner som skal begrense regjeringsmakten svekkes, og blir mer samkjørt med regjeringens politikk. Vi ser en målbar forverring av demokratiets kvalitet, og et nesten totalfravær av en nasjonal politisk opposisjon. Og det finnes ikke noe klart alternativ. Modi er en populær statsminister, mange støtter han.

India blir altså ikke et diktatur over natten. Det blir likevel spennende å følge med på Modi og co de neste fire årene i regjering.

sikkerhet». Få blir dømt som følge av manglende domfellende bevis, men rettsprosessens lengde og tilhørende reduserte borgerrettigheter har i seg selv en kneblende funksjon.

Hva skjer videre herfra?

Modis politiske strategi skaper sterke reaksjoner over hele verden, men hva vil konsekvensene av dette

— Prisen vil forplikte oss til å lage ei god og viktig avis veke etter veke.

Vil du prøve ei motstraums avis?

Svein Gjerdåker, redaktør i Dag og Tid, i takketalen for Fritt Ords Pris Les Dag og Tid gratis i tre veker. Med automatisk stopp.

Prøv avisa som vann Fritt Ords pris – gratis i tre veker med automatisk stopp.

Send SMS med kodeord PRØV til 59 44 48 40 dag og

ks oa mm mfeunnta nr st so to ff f

leserinnlegg

har du en mening om noe? red@stoffmagasin.no

TAKK, MEN NEI TAKK

Tekst Marte Joan Monstad, Gruppeleder, Fremskrittspartiet i Bergen.

Illustrasjon Zilvinas Andriuskevicius

Venstresiden i norsk politikk har lang tradisjon for å ta i bruk radikale virkemidler for å oppnå kjønnsbalanse. I Bergen har kjønnskvotering fått en helt ny betydning.

For ganske nøyaktig ett år siden stilte SVs Oddny Som ung kvinnelig politiker er det få ting som Miljeteig seg opp ved siden av den navnløse provoserer meg mer enn tanken på å bli nominert statuen «Dansk pige» og krevde handling. Nå til en valgliste på bakgrunn av hva jeg har skulle også kvinnestatuer kvoteres inn – i bybildet mellom beina. Takk, men nei takk! Eggstokker altså. Bare ett år tidligere vedtok bystyret et er topp, men jeg vil helst bli målt på relevante annet forslag initiert av kvalifikasjoner Miljeteig: Nye Bergensgater og kunnskap. Ja, problemet er bare skal de neste årene kun få jeg hadde rett kvinnenavn. at kjønnskvotering er og slett tatt det som en gedigen Nå er det ikke lengre diskriminering forkledd fornærmelse. bare akademia, næringsliv som likestilling og politiske partier som ­ Men nå er det skal skamme seg over heldigvis ikke den lave kvinneandelen meg med min i topplederstillinger og på valglister. Nå skal vi liberalistiske ryggmargsrefleks som skal kvoteres skamme oss alle sammen, på alle tenkelige nivå. inn som en kvinnelig statue i bybildet.

«

.»

Forstå meg rett. Å rette søkelyset mot kvinneandel og kjønnsbalanse i ulike sektorer er helt på sin plass. Vi trenger flere kvinner, og vi har ikke lyktes godt nok. Problemet er bare at kjønnskvotering er diskriminering forkledd som likestilling. På merkelig vis har denne formen for likestilling – om vi kan kalle det likestilling – blitt det politisk korrekte.

«som ung kvinnelig politiker er det få ­ting som provoserer meg mer enn tanken på å bli nominert til en valgliste på bakgrunn av hva jeg har mellom beina.»

mars 2020

Problemet med kvotering er at det forteller kvinner at vi ikke er gode nok. At vi trenger hjelp til å komme oss opp og frem. Skal vi virkelig finne oss i å være noens likestillingsalibi?

«eggstokker er topp, men jeg vil helst bli målt på relevante kvalifikasjoner og kunnskap.»

I 2014 fortalte daværende likestillingsminister Solveig Horne (Frp) om sin vei inn i kommunestyret i Sola. Hun ble selv kvotert inn i kommunestyret og gikk mange år og slet med spørsmålet: «Er jeg her fordi jeg er flink og dyktig, og fordi de trengte min kompetanse, eller er jeg her fordi de trengte en kvinne?». Det må være en uggen følelse å gå med.

Jeg håper at enda flere kvinner tar plass i norsk politikk og næringsliv, og at vi er skamløst ambisiøse når vi konkurrerer om posisjoner. Rett og slett fordi vi er like kompetente og dyktige som menn – men la oss få gjøre det uten et konkurransefortrinn.

Det er på tide at vi damer tør å brette opp ermene og spisse albuene, og aksepterer at vi er gode nok basert på kvalifikasjoner!

stoff 11

samfunnsstoff

gratulerer med dommedagen Fødselsdagen som fikk deg til å ønske at du aldri ble født. Løst gjenfortalt.

Tekst Ingrid Kallestad Foto Ida Neverdahl

Året har tatt en full omdreining siden sist du behøvde å ta stilling til dette dilemmaet, men nå stirrer det deg i øynene nok en gang. Bursdagen din nærmer seg med stormskritt. Hvem skal du være i år? Den kule festløven som bekymringsløst inviterer alle du kjenner, eller den anonyme taperen som gjemmer seg bak et tre til det hele er over?

Det evinnelige dilemmaet Som den smertelig alminnelige personen du er, tenker du at den beste måten å angripe kaoset på må innebære en liste over fordeler og ulemper. Du lukker William Styron-boken du «holder på med» og finner frem penn og papir. Du pryder det blanke arket med en sirlig overskrift og venter på at første punkt skal komme til deg fra luften.

Ti minutter senere er arket dekorert med diverse geometriske figurer og en liten penis. Nei, nå skal du ikke grave deg ned.

som har fest ansett som kule personer. Som din kloke bestemor en gang sa: «Det viktigste er ikke hvordan du har det med deg selv, men hvordan andre oppfatter deg.»

Så treffer den ultimate fordelen deg. Dette er din gyldne mulighet til å invitere crushet på besøk! Navnet skribles i store bokstaver med et blunkefjes bak, og du skjenker deg og ditt utspekulerte sinn ti poeng for sluhet.

Dessuten må du overveie alle 2 for 1-situasjonene.

Din nyeste studievenn er kjempekul, men vil dra med seg kjæresten som nekter å snakke om noe annet enn boligmarkedet i Kristiansand. Du vil også invitere trommisen fra det forrige bandet ditt, men frykter at de resterende medlemmene vil utgi en megahit om hvor nådeløst du dolket dem i ryggen.

Du legger pennen pent til side og skuer over mesterverket ditt. Du har ikke akkurat lyst til å tørke opp spy, men er du villig til å risikere å miste et potensielt kyss fra crushet?

Er ikke opprydningen dagen derpå en grei pris å betale for et par gratis vinflasker og et stempel som kul? Du studerer blunkefjeset bak navnet til crushet og vurderer alle konnotasjonene det fører med seg. Valget er tatt: I år blir det bursdagsfeiring.

«er ikke opprydningen dagen derpå

en grei pris å betale for et par gratis vinflasker og et stempel som kul?»

Fryktløs og aktpågivende som du er, setter du pennen til papiret og kladder ned «gaver».

Du skammer deg over at dette er det første du skriver, men forsvarer din egen materialisme med at stipendet fortæres i et lynraskt tempo.

For å lette på skamfølelsen skriver du videre at kvelden kan bli et vellykket sosialt arrangement. Du er tross alt ung og levende, burde du ikke oppføre deg tilsvarende? Dessuten blir de

12 stoff

Den grufulle gjestelisten Kynikeren i deg dras mot «ulemper». Før du vet ordet av det har du notert ned både rydding, naboklager, knuste glassgjenstander og potensielle oppkastsituasjoner. For ikke å snakke om hvem i helvete du skal invitere.

Kommer gjengen fra videregående til å passe sammen med dine nye studievenner? Du må for all del ikke glemme noen. Du frykter den potensielle kleinheten om du tar en kaffe med noen uken etter og feilaktig nevner selskapet hvor de ikke var invitert. Samtidig kan ikke for mange komme når kommunens krav om én meters avstand må overholdes. Hvor mange kvadratmeter er leiligheten igjen?

Drikk til du stuper Din nyeste studievenn og kjæresten er de første som kommer. Du undres over hva du har gjort for å fortjene å på din egen fødselsdag måtte tåle en halvtimes boligsnakk før du kan ha det gøy.

De har i tillegg tatt med en vegansk, glutenfri, rawcake som smaker gress og rødbeter. Du har aldri ansett deg selv som en som konsumerer alkohol raskt, men du tok feil. Du kan når situasjonen krever det.

mars 2020

samfunnsstoff

Da boligsnakket endelig avbrytes av ringeklokken utbryter du «yes!» før du får tenkt deg om. Det finnes ikke tvil om at dette vil være i tankene dine på dødsleiet. Du sluker alkoholen i et stadig hurtigere tempo i håp om at du vil bli alkoholforgiftet og hentet med ambulanse slik at du slipper å være her. Rommet spinner. Du vet at du ikke har et fancy smart-hus med spinnefunksjon, så du må ha drukket for mye.

Flere mennesker renner inn dørene, og du forsøker å fremkalle edru-skuespillerprestasjonene du holdt foran de uvitende foreldrene dine da du var femten. Du snubler inn på badet og kjenner tyngden av din egen rus når du innser at det å komme seg inn på badet var en bragd. Du får øyekontakt med deg selv i speilet og vinker med høyrehånden som tidenes dumskalle.

Alene på dansegulvet, alene i verden I sofaen sitter folk i segregerte grupper og snakker med dem de kjenner fra før, så du beveger deg bort for å få venner fra ulike arenaer til å bli kjent. «Dere studerer jo det samme» faller i feil jord da sosiologi og sosialantropologi tydeligvis er to vidt forskjellige ting. De du derimot klarer å sette sammen ser ut som om de snakker med hverandre fordi de må, og titter ukomfortabelt bort på deg med jevne mellomrom.

mars 2020

Det eneste som kan redde denne festen er dans. Du skrur opp I wanna dance with somebody og sjangler bort til en uokkupert flekk på stuegulvet. Din lojale bestevenn svelger stoltheten og blir med, og en venn fra danselinjen på videregående reiser seg også. Forventningene dine om et overfylt dansegulv knuses når ingen andre så mye som titter opp.

Du hadde faktisk foretrukket at det kun var deg og bestevennen din, for danselinjejævelen får dere til å se ut som keitete besteforeldre. Du må holde ut resten av sangen, for hvis du setter deg i sofaen igjen vil det være beviset på ditt nederlag.

Nærmere elleve får du en haug «vi skal videre» og «jeg har skole i morgen tidlig». Dritings og dum som du er, konfronterer du hver enkelt med at du ikke tror på dem og at det bare er unnskyldninger for å forlate festen din. De fleste forsøker å overbevise deg om at det ikke er unnskyldninger, andre kikker nervøst på deg og noen bekrefter at du har helt rett.

og brukte 1 liter vodka og 1 dl Sprite. Crushet balanserer rundt for å fortelle deg at «jeg må stikke, skal møte kjæresten.»

Du klynker og sier med dritings babystemme at det er urettferdig at crushet skal til kjæresten hvis kjæresten ikke er deg. Crushet åpner munnen for å si noe, men du er raskere, du setter i å hulkegråte som et hjelpeløst barn helt til bestevennen din får det med seg og drar deg vekk. Crushet spør bestevennen din nervøst om det går bra med deg og du forstår nok en gang at du sprenger promilletermometeret når spørsmålet ikke en gang rettes til deg.

Du våkner på gulvet blant ølbokser og brukte snus. Du spyr i en halvtom chipspose og får øye på listen du skrev før festen som noen har flyttet fra skuffen du la den i til stuebordet. Mobilen viser 13 tapte anrop fra bestevennen din og en snap fra crushet. Før du får sukk for deg passerer hele gårsdagen i revy.

FAEN.

Fylleangsten over alle fylleangster Crushet kommer gående mot deg og du prøver å stå i en kul positur, men lener deg på punsjbollen som faller ned på gulvet og knuser. Den urørte punsjen spiser seg bortover gulvet og stinker illevarslende av neglelakkfjerner fordi du leste feil

stoff 13

samfunnsstoff

CARTE BLANCHE VERKSTEDET PÅ KODE 2 Fritt arbeidsrom på dagtid, bankende kulturelt hjerte på kveldstid. Slik har Carte Blanche skapt liv og røre i KODEs gamle restaureringsverksted.

Tekst Erik Peralta Løvaas og Ingrid Kallestad Foto Maiken Larsen Solholmvik

14 stoff

mars 2020

samfunnsstoff

Fjerner folien og skaper liv Carte Blanche er Norges nasjonale kompani for samtidsdans. De har vanligvis base i Studio Bergen ved Nøstet, men har nå trukket inn mot sentrum. Samtidig har de klart å etablere seg som en tydelig, om enn midlertidig, del av bybildet. Vi har snakket med Birthe Skotheim, hovedansvarlig for «flyttelasset», for å finne ut hvordan det hele henger sammen.

– Frem til i fjor var dette lokalet stengt for publikum. Men KODE ønsket å fjerne folien fra vinduene, åpne seg mer opp mot publikum, og skape mer liv og luft i gaten.

Rundt oss sitter det studenter og andre frittarbeidende som bruker lokalet som fri arbeidsplass og samlingsarena. Noen drikker den gratis kaffen som tilbys, andre er sosiale, og virker for snakkesalige til å drikke opp.

mars 2020

Et knutepunkt tar form – Vi fikk tilbud om å være her av KODE da vi skal ha forestilling i gallerirommet i andre etasje, under Borealisfestivalen i mars, sier Birthe.

Etter at troppen flyttet inn i lokalene på nyåret har de rukket å sette sitt preg på plassen. Lave senger, sakkosekker og det iøynefallende neonskiltet er alle gode eksempler på dette. De har klart å utnytte plassen på minimalistisk vis. Ved å legge til provisoriske pulter har de skapt et fleksibelt og stilig arbeidsrom.

– Under vårt opphold her har det vært ca. 80 arrangementer. For å ha et program som ruller og går har vi invitert inn eksterne samarbeidspartnere.

Borealisfestivalen, som bruker verkstedet som festivalkontor, var en naturlig samarbeidspartner.

Det samme var BIT Teatergarasjen og Jungelen Ung, forteller Birthe.

STOFF tester samtidsdans Det tettpakkede programmet på Verkstedet har bestått av DJ-kurs med Simon Alejandro fra Jungelen Ung, lese- og lytteklubber og åpne danseprøver. Mesteparten er gratis. Til tross for at vi gikk glipp av gratiskurs i musikkproduksjon, får vi servert en smakebit av noe annet: Åpen generalprøve på forestillingen Øy.

Forestillingen er koreografert av Ole Martin Meland, som forteller oss at vi vil få et innblikk i en uferdig kreativ prosess. På scenegulvet rett foran oss står danserne klare. De er kledd i fargerike treningsklær, og går i ett med lokalets upolerte stil. Eksperimentell elektronika fra popduoen Smerz fungerer som et deilig bakteppe.

Showet er i gang.

«Abstrakt» og «fascinerende» er to ord som beskriver det vi bevitnet i løpet av den neste

stoff 15

samfunnsstoff

«det handler om å vise alle de

forskjellige lagene i arbeidet vårt, ikke bare toppen av isfjellet»

halvtimen. Vi er ikke eksperter på samtidsdans. Å tolke det uferdige verket opplever vi dermed som utfordrende.

Et knippe menneskekropper beveger seg rundt foran oss. Bruken av overkroppen dominerer, og gjentakelsene i bevegelsene er få. Vi ser dansere falle ned mot gulvet, dra hverandre opp og sammen danne fysiske bilder. Ofte med et sterkt visuelt inntrykk som resultat. Vi forlater lokalet undrende, med flere spørsmål enn vi kom inn med.

Samtidsdans i et badebasseng Verkstedet ved KODE 2 er ikke siste stopp for Carte Blanche. Ferden går videre til nye lokaler i Sentralbadet, som de etter planen skal disponere sammen i 2023. Vi tar kontakt med teatersjefen i dansekompaniet, Annabelle Bonnéry, for å få en oversikt.

– Vi holder vanligvis til i Studio Bergen ute ved Nøstet. Lokalet er TV2 sitt gamle TV-studio, og hverken plasseringen eller bygget i seg selv egner seg for det vi driver med. I Studio Bergen føler vi oss rett og slett litt vingeklippet.

16 stoff

Den midlertidige okkupasjonen av Verkstedet på KODE 2 har imidlertid vært et friskt pust, ifølge Annabelle. Hun forteller at det kan være vanskelig for publikum å se alt arbeidet som ligger bak forestillingene. Ved hjelp av de store vinduene ut mot gaten, og lokaler midt i smørøyet, pirrer de folks nysgjerrighet.

forbipasserende som ble nysgjerrige og gikk inn, mellom gamle venner, eller bare mellom to fremmede som tilfeldigvis gikk for å hente kaffe samtidig.

– Det handler om å vise alle de forskjellige lagene i arbeidet vårt, ikke bare toppen av isfjellet, sier Annabelle.

Og det er akkurat det de gjør. Uten å stå i dørene og rope «velkommen» klarer dansekompaniet å ønske Bergen inn i varmen. For det kan sies å være en varme på Verkstedet som ikke bare handler om temperatur. Vi finner en trygghet i at det finnes en oase, midt i en travel og regntung by, hvor man vet at man kan søke ly. En oase hvor det er greit å spise lunsjen sin, hvor det er kult å fargelegge og hvor det er mulig å studere de tidligere skjulte delene av Carte Blanches enorme isfjell.

Rom og hjerterom – Vi vil at alle kunstformer skal få plass i rommet vårt, vi ønsker å vise at vi ikke bare bryr oss om dans. Du kan være på Verkstedet og tegne eller male, om du vil. Ingen kommer til å se rart på deg - for det er jo også noen som danser.

– Vi vil muliggjøre det møtet. Vi vil vise at vi er her. Vi vil si velkommen.

Og ganske riktig, til venstre for oss danser det to unge menn. Overfor oss sitter en liten jente oppslukt i en fargeleggingsbok.

For Annabelle handler Carte Blanches opphold på Verkstedet aller mest om møtene som oppstår. Det kan være møter mellom danserne og

mars 2020

k o m m e n ta r s t o f f

Tekst Dag Rune Olsen, rektor ved UiB. Margareth Hagen, prorektor og leder av styringsgruppen for Akademiaavtalen.

Gunn Mangerud, visedekan for klima og energiomstilling.

Foto Universitetet i Bergen

Derfor har vi en avtale med Equinor Akademiaavtalen har blitt kritisert for å forlenge oljealderen. Vi mener at avtalen tvert imot vil hjelpe oss i omstillingen til et mer bærekraftig samfunn.

I fjor fornyet UiB vår del av Akademiaavtalen, som er en avtale med Equinor om forskning på energi og energiomstilling. Avtalen gir UiB 70 millioner kroner over fem år til å bruke til grunn­ forskning og forsknings­basert utdanning. Dette vil ha stor verdi for vårt satsningsområde «Klima og energiomstilling».

Utvikle nye løsninger I høst ble 56 millioner kroner av midlene fordelt, og da gikk hele 60 prosent til området «energi­ transformasjon og fremtidige verdikjeder». Dette omfatter prosjekter som skal gi konkret kunnskap som er nødvendig for at samfunnet kan omstille seg fra oljeavhengighet til bærekraftig energi.

En av de store satsningene er utviklingen av havvind, og fire prosjekter med en ramme på fem million­ er hver går til dette. Nanoforskere skal forske på teknologi som vil minimere slitasjen av vindmølle­ blader, fysikere skal kartlegge meteorologien med tanke på havvind, og maringeologer skal undersøke havbunnen i forbindelse med havvindinstallasjoner.

Et prosjekt tar også for seg de juridiske sidene ved havvind i Nordsjøen.

Verdien av at et universitet som UiB engasjerer seg i energiproduksjon og energiomstilling ligger i ­bredden av kunnskap og fag som er nødvendig for å belyse hvordan samfunnet kan omstilles og ­hvilke konsekvenser det har. Derfor tar et p ­rosjekt for eksempel for seg hele verdikjedene innen h ­ avvind, og hvordan energi fra havvind kan ­utnyttes best mulig. Omstilling er nemlig mer enn å finne tekniske løsninger. Det er like viktig å analysere ­

mars 2020

de samfunnsmessige konsekvenser av endringene i energiforsyning for å sikre en god overgang til et grønnere samfunn.

Teknologi og kompetanse utviklet for oljebransjen kommer til nytte når fornybare energikilder skal utvikles.

Forbedre eksisterende løsninger Den andre delen av forskningsprosjektene om­ handler geologisk kartlegging og undersøkelser.

Disse er i stor grad geologisk grunnforskning der vi i mindre grad kjenner til fremtidig anvendelser.

Kunnskap om og karakterisering av under­grunnen er ikke i noen av prosjektene rettet inn mot ny leteaktivitet, men vil gi ny kunnskap om allerede kjente ressurser.

Fra sort til grønt Vi har blitt anklaget for å ville grønnvaske en oljesvart avtale. Vi skjønner at avtalen settes u ­ nder lupen når en institusjon som tar mål av seg å være en pådriver innen omstilling til et bærekraftig samfunn inngår en avtale med Norges største olje­ selskap, men tallene og forskningsprosjektene taler for seg selv.

Både akademia og energibransjen arbeider for omstilling til bærekraftig energi, og i omstillings­ fasen vil kompetanse og teknologiske løsninger fra oljesektoren være et av våre viktige kort på hånden for å lykkes med å utvikle nye løsninger.

«vi har blitt anklaget for å ville grønnvaske en oljesvart avtale.»

Når vi skal utvikle havvind eller jordvarme vil vi for eksempel være avhengige av kompetanse på kartlegging og karakterisering av bergartene i ­undergrunnen. Seismisk avbildning og tolkning er avgjørende for trygg karbonlagring i undergrunnen.

Også Equinor er opptatt av at de nye akademia­ avtalene, inkludert avtalen med UiB, gjenspeiler utviklingen fra å være kun et olje- og gasselskap til å bli et bredere energiselskap. UiB har en klar ­forventning om at dette blir synlig og realisert i det videre samarbeidet med Equinor.

Nøkkelen ligger i samarbeid Det er viktig å huske på at ingen aktører alene kan løse de store klimautfordringene vi står overfor, og det er viktigere enn noen gang å spille på lag. De store energiselskapene vil uten tvil bli viktige for å løse klima- og energiproblemene, og å brenne broer til næringen er ikke en klok vei å gå.

Ved UiB skal hensynet til bærekraft stå sentralt ­fremover. I en vellykket omstilling til et merbære­ kraftig samfunn spiller akademia og forskning en sentral rolle. Dette må skje i kontakt og samarbeid med både næringsliv og samfunnet ellers, for det er gjennom kunnskap, engasjement og samarbeid at vi finner løsningene som gir oss en mer bærekraftig utvikling.

stoff 17

samfunnsstoff

EN CHILL HEKS Det finnes fortsatt selverklærte hekser, også i Bergen.

Stoff har snakket med en av dem.

Tekst Mimi Hemsett Foto Ådne Sandvik Dyrnesli

18 stoff

mars 2020

samfunnsstoff

stoff 19

samfunnsstoff

I middelalderen foregikk omfattende trolldomsprosesser i Norge, og 250 kvinner ble henrettet for hekseri. Heksene og det som skjedde med dem har hatt innflytelse på kvinnesynet helt fram til i dag. Til tross for trolldomsprosessene og deres negative innflytelse, finnes det fortsatt kvinner som identifiserer seg som hekser. Hvem er de, og hva vil det si å være en heks?

Blodig alvor Rune Blix Hagen er førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø, og er ekspert på trolldomsprosessene i Norge.

– Hekser er ikke underholdning, men blodig alvor, sier han.

Ifølge Blix Hagens artikkel på Store Norske Leksikon var trolldomsprosessene rettslige undersøkelser av beskyldninger om trolldom. De varte fra 1400-tallet til 1700-tallet i hele Europa, og nådde trolig sin topp her i Norge fra midten av 1500-tallet og utover. Trolldomsprosessene ble ansett som en form for kriminalitetsbekjempelse, og hekseri endte som oftest i dødsstraff.

20 stoff

– Trolldomsprosessene var den første og siste gangen kvinner utgjorde majoriteten av de kriminelle, forklarer Blix Hagen.

å helbrede og for eksempel ha en tiltro til hellig vann, var utbredt praksis i det tidlige norske samfunnet, utdyper Blix Hagen.

Heksene ble under trolldomsprosessene sett på som farlige forbrytere. Vanligvis ble de beskyldt for å kaste sykdom på mennesker og dyr, eller for å bruke svart magi til å påvirke været, slik at avlinger ble ødelagt og sjøfolk omkom. Ofte påsto vitner at man hadde sett tegn til at kvinnen hadde inngått en pakt med Djevelen, en såkalt djevlepakt. Lenge ble heksene kalt trollkvinner, i noen tilfeller tøversker (fra ordet tøveri) eller trolldjevler.

Likevel var det ikke kun de såkalte «trollkvinnene» som ble stilt for retten. Det kunne være kvinnen i gaten som ble beskyldt for å være i kontakt med Satan.

– I Norge ble ikke folk omtalt som «hekser» før på 1800-tallet. Det var et ord som ble tatt i bruk etter at det ble kriminelt å være heks, sier Blix Hagen.

Ordet «heks» eksisterte altså ikke, og var heller ikke et ord som kvinner på denne tiden identifiserte seg med. Men det å drive med helbredelse og hvit magi, samt å leve tett på naturen, var ikke så uvanlig.

– Å slå på trommer i forbindelse med et rituale,

Blix Hagen forklarer at det å drive med magi, var noe som ble uvanlig først etter at det ble kriminelt.

Etter dette var det noe man fortsatte å se ned på.

– Ordet heks blir i dagligtalen brukt som en nedsettende beskrivelse av en uskikkelig kvinne, som «hurpe» sier han.

Cappuccino-heks Hvor er heksene i 2020? Etter å ha funnet heksegrupper på nettet, kommer jeg i kontakt med Mai. Hun jobber som journalist og er bosatt i Bergen.

På grunn av fordommene rundt det å være heks, har hun valgt å ikke dele sitt fulle navn. Vi møtes på en rolig kafé i sentrum. Jeg bestiller urtete, slik som jeg tenker en heks ville gjort. Mai setter seg ned med en cappuccino.

mars 2020

samfunnsstoff

«HEKSER ER IKKE UNDERHOLDNING, MEN BLODIG ALVOR.»

– Jeg vil beskrive meg selv som en ganske chill heks, sier hun.

Kaféen er livlig, og vi sitter midt mellom to guttegjenger som ler og spiller kort. Mai glir rett inn i omgivelsene. Det er ingen spiss hatt eller sopelime. Hva gjør denne tilsynelatende normale kvinnen til en heks?

– Jeg har alltid hatt en anelse om at jeg kanskje ville være heks. For noen år siden bestemte jeg meg for at det var på tide.

Kan hvem som helst bestemme seg for det?

– Ja, jeg går ut ifra det, men for meg var det veldig naturlig. Man behøver ikke å tvinge seg selv til å bli heks om man ikke vil det. Det er vel sånn at jeg alltid har følt meg som en heks innerst inne, og derfor føler jeg det er en god beskrivelse.

Men det handler mest om den intuitive følelsen. Du er en del av alt rundt deg, en del av energiene i omgivelsene.

Å frykte kvinner I essayet Den tredje moglegheita skriver Olga Ravn om en siviliseringsprosess som skjedde parallelt med trolldomsprosessene. Ravn er forfatter, forlagsredaktør og medstifter av Hekseskolen, en feministisk og aktivistisk performancegruppe og skriveskole. I essayet utdyper hun at vi under denne siviliseringsprosessen så et større fokus på å skille mellom menneske og jord, kropp og ånd, og mellom mann og kvinne. Ordet «heks» stammer fra ordet «terskel». Heksen befinner seg med andre ord utenfor normalen, over terskelen. «Menn blei etablert som fornufta, mens kvinna var den svikefulle kroppen», skriver Ravn.

I Norge vet vi at 250 kvinner fikk dødsstraff, men det kan ha vært flere. De fleste arkivsakene har etter hvert blitt borte, og i tillegg er det vanskelig å vite hva vi skal tro på, i og med at mennene i mange av tilfellene vitnet for konene sine. Ravn tar opp at forskning på strukturelle forklaringer i samfunnet ofte har blitt nedprioritert.

Hun skriver videre at det å se på kvinner som mindre fornuftige enn menn er noe som i stor

mars 2020

grad kom med trolldomsprosessene. Kvinner som allerede var dødsdømte anga andre kvinner under prosessene, noe som Ravn mener ble videreført i kulturens kvinnesyn. Når kvinnen angir andre kvinner fremstår hun som irrasjonell og som en fiende for andre kvinner, spesielt når man overser det faktum at mennesker vanligvis sier det meste for å unngå tortur og henrettelse. Mange av forestillingene som ble etablert om kvinner under trolldomsprosessene står fortsatt sterkt i kulturen vår.

Et nedarvet sinne Jeg er nysgjerrig på Mai sine tanker om hva trolldomsprosessene har gjort med kvinnesynet vårt.

– Det er noe jeg tenker mye på, og jeg har følt på et sterkt raseri dypt i meg, for alle kvinnene som ble drept og alt som skjedde. Mye av det som motiverer meg til å kalle meg selv heks, handler om å ta tilbake selve ordet. I tillegg er det å være heks en måte å være en sterk kvinne, som vet hva hun vil og som kan være på lag med andre kvinner. Bevegelsen i dag tror jeg handler veldig mye om det.

stoff 21

samfunnsstoff

Det er interessant at Mai og andre kvinner, som Olga Ravn, fortsatt kan føle på et sinne for noe som skjedde for så lenge siden. Mai utdyper: – Slik jeg ser det, er det å være heks ganske enkelt å være en kvinne eller mann som kjenner seg selv godt. Det er en person som er i kontakt med egne følelser, som lytter til intuisjonen sin, og dermed kan bruke det til sin egen fordel.

Forklaringen til Mai kan gi assosiasjoner til yoga og mindfulness, noe hun kan si seg enig i. Det som skiller hennes praksis fra mindfulness er imidlertid at hennes intensjoner og praksiser er noe hun selv anser som magi. Hun beskriver de naturlige energiene som finnes i verden, i naturen og der hvor støyet ikke overdøver tankene.

22 stoff

– Jeg liker å være i skogen når det er helt stille.

Da kan jeg føle på disse naturlige energiene som finnes i verden, og det minner meg på hvor liten jeg er. Det minner meg på å takke alt livet rundt meg, og å være til stede.

Ravn skriver at «magi også kan oppfattes som det å gi gjenstander og ting i verda sjel». Om det ikke er direkte dette Mai beskriver, så beskriver hun i hvert fall viktigheten av å bruke naturen aktivt og å leve seg inn i hvor fortryllende den kan være. Det minner om hvordan barn leker, noe Mai er enig i.

samme sted hver gang. Nå som jeg har blitt voksen lurer jeg på om det ligger noe i de stedene, og om det var intuisjonen min som slo inn da også. Mange barn har en sterkere side knyttet til magi som forsvinner ettersom de blir voksne. Jeg har vel bare beholdt den siden av meg selv litt mer enn andre.

For Mai kan den livlige fantasien som de fleste legger fra seg når de vokser opp, fortsette å blomstre.

– Nå som jeg er heks, behøver jeg ikke å legge fra meg fantasien. Jeg kan være et barn igjen.

– Det blir litt som da vi var små og fant på historier i skogen, og vi fant opp skumle eller fantastiske skapninger som lurte på akkurat

mars 2020

vil du være med i stoff? vi søker

økonomiansvarlig nettredaktør webmaster

vil du være med å forme magasinet videre? ta kontakt: red@stoffmagasin.no

k u lt u r s t o f f

månedens debutant

sjå magasin Sjå er eit nytt magasin frå det analoge fotokollektivet Mørkerommet. Me tok ein prat med redaktør Vera Lunde og kunstredaktør Tuva Rasmussen Tørresdal.

Tekst og foto Ådne Dyrnesli

– Kva er Sjå?

– Sjå er eit foto- og kunstmagasin for unge, fyrst og fremst. Og så har me overteke, og på ein måte ete opp Månebedotten, som var ei gratis fanzina for analogt foto. Til forskjell frå den, som var meir som eit album, så har me hatt lyst til å utforska i djubda. Me har mellom anna med poesi, intervju og fotoseriar, seier Lunde.

– Også har me ei novella òg, skyt Tørresdal inn, før Lunde held fram.

– Me har hatt lyst å ikkje berre ha fotomateriale, men å kunna dykka ned i eit

24 stoff

tema og utforska. Kvar utgåve skal ha ei ny vinkling.

– Kvifor har de magasinformatet?

– Månebedotten har fått sin eigen del av magasinet, med sin eigen papirtype som skil det frå resten, seier Tørresdal.

– Magasinet som visningsform kjennest verdig for bileta, framfor å berre enda opp på Instagram. Det kjennest naturleg å laga sitt eige magasin. Det passer godt med det analoge, meiner Lunde.

– Kvifor har de valt mat som tema i det fyrste nummeret?

– Det er eit litt undervurdert tema. Det er noko litt traust over det, ein ser kanskje for seg eit bilete av avocadotoast på Instagram. Mat avslører mykje om mennesker og om kulturen me lever i, det er metta med symbolikk. Også er det lett å ta bilete av mat, det er tilgjengeleg, forklarar Lunde.

valgt

– Det å kunne halda det i handa og kunne føla på det.

Det er litt det ein gjorde før med dei analoge bileta, du fekk det som eit fysisk bilete, held Tørresdal fram.

– Me er mange medlemmer i Mørkerommet, så det er ein enorm ressurs. Eg trur det er vanskeleg for mange unge

fotografar å få vist fram tinga sine. Mørkerommet skal vera eit springbrett for folk, seier Lunde.

– Det prata me mykje om i starten, at magasinet skal vera ein stad der ein skal kunna eksperimentera, fortel Tørresdal.

– Om ein har eit tema eller ei vinkling så får ein kanskje nye idear til å fotografera.

Det trur eg er bra. Det er også veldig spanande med tanke på samarbeidsaspektet, at ein er fleire som arbeider saman, meiner Lunde.

– Me vil inspirera unge til å våga å gjera ting sjølv. Det er veldig skummelt å skulla utlevera bileta sine, og å utlevera seg sjølv i dei. Me vil gje den generasjonen me er i eit lite dytt, me vil støtta kvarandre, seier Tørresdal.

– Eit magasin er jo analogt, det er noko som finst i verkelegheita. Det er noko som tek tid og tolmod, det krev mykje fokus og innsats. Det er ikkje noko som berre er hastverk, og det er for lite av slikt i samfunnet vårt i dag, tykkjer Lunde.

– Kvifor skal folk sjå i Sjå?

mars 2020

문화 콘텐츠

KOREA: VERDENS STØRSTE INFLUENSER Hva er det som har gjort koreansk musikk og film til et verdensfenomen?

Tekst Amanda Schøyen Illustrasjon Zilvinas Andriuskevicius

Klokken er sju om morgenen. Jeg har nettopp rullet ut av sengen og inn på en forelesningssal i sentrum av Seoul. Idet jeg åpner døren inn til auditoriet, drønner lyden av frenetiske russiske sangstemmer, og synet av en gruppe menn i pastellfargede klær og parykker flakker mot meg. En russisk utvekslingselev opplyser meg om at klippet som projiseres mot filmlerretet er en parodi på popsensasjonen BTS sin superhit «Boy With Luv», og et eksempel på Sør-Koreas kulturelle innflytelse verden over. Jeg er forvirret. Er dette virkelig satire? Og i så fall av hva? Russisk machismo-kultur, eller mannsrollen i den koreanske musikkindustrien? Hvordan har koreansk popmusikk i det hele tatt klart å finne veien til middelmådige komikere fra Russland?

Velkommen til Hallyuwood De kaller det hallyu, den koreanske bølgen: Et begrep som refererer til Sør-Koreas økende kulturelle innflytelse globalt. BTS, som blant annet er den første gruppen siden Beatles til å toppe amerikanske hitlister med tre album på under ett år, er bare toppen av isberget som utgjør koreansk populærkultur.

K-pop har raskt blitt en av SørKoreas største kommersielle suksesser både innenlands og utenlands, mens DJ-er som Yaeji, Park Hye Jin og Peggy Gou regjerer dansegulvet på de kuleste klubbene kloden rundt. Badehyller i alle verdens kroker fylles med de seneste innovasjonene innen k-beauty.

Parasite, regissert av koreanske Bong Joon-ho, vant på sin side Oscar for beste film som historiens første ikkeengelskspråklige vinner tidligere i år.

Selv på Bryggen i Bergen har det dukket opp en foodtruck som selger «autentiske koreanske retter», som bibimbap og kimchi jjigae.

K står for…

Den koreanske bølgen er langt fra

mars 2020

et heldig lykketreff, men et resultat av år med planmessige investeringer i koreansk kulturliv. Finanskrise og regimeendring på 1990-tallet førte til økonomiske reformer og fokus på eksport. Samtidig økte klasseskiller innenlands, en dualitet som ble satt søkelys på i Parasite. Skattekutt innen kreative bransjer og promoteringsarbeid både innenfor og utenfor egne landegrenser har gjort asiatisk musikk, litteratur og film synonymt med Sør-Korea. Hallyu spiller på den måten en instrumentell rolle i å fremme sør-Koreas soft power i verden, samtidig som k-pop, k-dramas og k-beauty har blitt noen av landets mest innbringende eksportvarer. Prefikset «k» kunne like godt stått for kapital som for Korea.

Den spede begynnelsen Sør-Korea tjener på å presentere seg selv som en nasjon fullt integrert i global kultur. Medlemmene i hiphop-gruppen Seo Taiji and The Boys krediteres gjerne som verdenshistoriens første k-pop-artister, og var pionerene innen kulturell klipping og liming. I gjennombruddssangen «I Know» fra 1992 blandes temaer fra folkemusikktradisjonen pansori med troper vi kjenner fra amerikansk rap, som gjentatte utrop av frasen «East Coast!». Dette til tross for at ingen av medlemmene i gruppen har tilknytning til denne delen av Sør-Korea. Ei heller finnes det noen rivalisering mellom østkyst- og vestkyst-rappere i Korea, som i USA. Den sterkeste kulturelle antagonismen som er å spore på den koreanske halvøy er mellom nord og sør, men der er det neppe flows og bars som er den største kilden til konflikt.

«I Know» gir et innblikk i hvordan amerikansk populærkultur tidlig har blitt aktualisert innenfor en koreansk kontekst. Den høye produksjonsverdien som karakteriserer k-pop begynte å ta form allerede på 90-tallet, lenge før

artister som Blackpink og BTS invaderte internasjonale hitlister med sine glattpolerte og irriterende fengende sanger.

Ambivalente kjønnsroller Hånd i hånd med finpussede rytmer og tekster som infiltrerer bevisstheten, går det mange har kritisert for å være problematiske kjønnsstereotypier. I musikkvideoen til Girls Generations ikoniske «Gee» fra 2009, opptrer de ni jentene i bandet som mannekenger som vekkes til live av den kollektive kjærligheten de har for en mannlig butikkarbeider. I «Oh!» fra 2010, er de kledd ut som cheerleadere som blant annet synger «Oppa, jeg elsker deg. Ikke le! Jeg er sjenert», mens de stryker og kysser på en rugbyhjelm på langt mindre subtilt vis. Som i vestlig popmusikk er spenningen mellom det jomfruelige og hyperseksualiserte en gjennomgående trope, og kpop leverer i beste fall ambivalente kjønnsroller.

Mye har heldigvis skjedd siden den første koreanske bølgen etter millenniumsskiftet. En av 2010-tallets vakreste, mest fengslende – og skeive – kjærlighetshistorier er fra Sør-Korea. Park Chan-wooks Kammerpiken fra 2016, beskriver klassespenninger og kjærlighetsdrama under japansk okkupasjon på 1930-tallet. Dette er en mildt sagt mangefasettert historie, med trekantdrama og det hele.

I sentrum står likevel historien om to kvinnelige hovedkarakterer som gjenvinner makten sin innenfor en kultur preget av enda mer rigide kjønnsroller enn nåtidens. I klassisk Park-stil (dette er samme mann som regisserte hevndramaet Oldboy fra 2003) benytter våre to helter tingene som har blitt brukt mot dem, som deres seksualitet og klassetilhørighet, til å hevne seg på sine undertrykkere på bestialsk vis.

En global suksess I skrivende stund er det fortsatt usikkert om den kjendisspekkede musikkfestivalen Coachella kommer til å gå av stabelen som planlagt.

Om koronatrusselen trosses, vil arrangementet i så fall markere k-pop-ringreven Big Bangs store comeback. Øyafestivalen, det nærmeste man kommer Coachella på norsk jord, booket på sin side Hyukoh, bandet som har gjort «hipster-k-pop» til en egen nisje, allerede i 2019.

Den koreanske bølgen er med andre ord ikke en ensidig bevegelse, men sammensatt av et mangfold av kulturuttrykk. Sør-Koreas stigende stjerne problematiserer sånn sett den generelle oppfatningen av at globalisering er en prosess som brer seg utover fra en vestlig kjerne. Om mislykket i sin samfunnskritikk, er i hvert fall den russiske musikkvideoen som slo meg i fleisen en tidlig morgen i september et eksempel på det.

k u lt u r s t o f f

dekadanse og dobbelthet Fuktig nyttårsaften i overgangen mellom de glade 20-årene og de harde 30-årene, med Konferansieren (Eirik del Barco Soleglad) i sentrum.

I DNS’ stykke Cabaret skildres mellomkrigstidens Berlin, hvor handler alt om å leve og la leve – og muligens la dø Tekst: Ida Otilde Haugland Bilder: Odd Mehus

Det er nyttårsaften 1929 i det sceneteppet går opp for Cabaret. Store Scene er omgjort til den vovede nattklubben Kit Kat Club, the place to be i mellom­krigstidens Berlin. Inngangen til det nye tiåret feires med stor optimisme, mye champagne og lite moral. Konferansieren (Eirik del Barco Soleglad) er gjennomgangsfiguren som leder det hele. Men etter hvert som stykket skrider frem kommer en snikende følelse av at festen snart er slutt.

Publikum vet hva som kommer, de kjenner historien om ­nazismens fremmarsj. Men festdeltakerne lever i lykkelig ignoranse og velger å ikke tenke på fremtiden. Er det vår egen tid det hintes til?

Lev og la leve!

Stykkets hovedhistorie følger Cliff Bradshaw (Kristoffer Sagmo Aaberg), en amerikansk forfatter, som har kommet til Berlin for å skrive på den vanske­lige andreromanen. Gjennom hans øyne skildres denne verdenen som både publikum og han synes er så fremmed. På Kit Kat Club blir han introdusert for den engelske kabaret-artisten Sally Bowles (Ida Holten Worsøe) som har flyttet til Berlin for å følge drømmer og tilsynelatende leve etter mottoet «lev raskt og dø lykkelig». Deres historie er interessant å følge og er preget av tempo og få klisjémonologer. Det er tydelig at Worsøe er trygg og komfortabel i rollen som Sally — en rolle hun har spilt før, og vant Heddaprisen for i 2007.

Scenen er deilig silkebetrukket, med speil og taft og tyll. Gulv og vegger reflekterer lysrekker rundt sceneåpningen, det hele virker hypno­tiserende parfymert. Bak på scenen er nattklubbens scene, og over den igjen et orkester kledd i dekadente gevanter. Det hele er troverdig og klart

26 stoff

overdrevet på samme tid. Kostymer og effekter er modernisert, og henter elementer fra moderne S&M-miljø, samtidig som de har bevart klare refe­ ranser til 20-­tallet med elegant silke og lange sigarettmunnstykker.

Fremtidsoptimisme for fall Den andre hovedhistorien er forholdet mellom Fräulein Kost (Kjersti Elvik) og den jødiske frukthandleren Herr Schultz (Sverre Røssumoen).

Både Elvik og Røssumoen er søte og nesten barnlige i sin nyoppdagede ­forelskelse. Deres samliv er sjarmerende og hverdagslig, preget av de små gleder og håpet om å endelig kunne etablere seg med en man elsker.

Publikum faller for deres naivitet og deres fremtidsdrømmer, som gjør historien deres desto sårere. I det man får vite at Schultz er jødisk går det et sukk gjennom teateret, og siden blir all den stillefarende fremtids­ optimismen til Schultz møtt med vond medynk fra publikum. Jødehatet i stykket blir tydeligere og tydeligere. I begynnelsen blir nazismen kun hintet til og latterlig­gjort, men sakte kommer trusselen nærmere. En Kit Kat Club under nazistisk styre er en helt annen klubb enn før. Når en krystallbolle gis til dem i forlovelsesgave fra Sally og Cliff, assosierer man automatisk til Krystallnatten. En skjønner at dette ikke kommer til å ende godt.

«Publikum faller for deres ­naivitet og deres fremtidsdrømmer. Dette gjør historien enda sårere» mars 2020

k u lt u r s t o f f Balanse mellom humor og alvor

Velfungerende produksjon

Selv om den tiltagende antisemittismen absolutt er tilstede, er det lite kon­kret vold. Det gjør det hele mer virkningsfullt. Den ekle følelsen av at noe ikke er som det skal kommer snikende, og dobbeltheten mellom ­dekadansen og nazismen understrekes. Men at man ikke får volden servert i fanget gjør også at man som publikum selv må forestille seg hva som skjer utenfor Kit Kat Clubs lystige atmosfære, noe som skaper tydeligere bilder i hodet enn de man kanskje hadde fått til på scenen.

Balansen ­mellom å fortelle historien om Cliff Bradshaw og Sally Bowles og å vise den ­vanskelige mellomkrigstiden er noe DNS har mestret.

Noe av det som imponerer mest i stykket er forholdet mellom sang og skuespill. I motsetning til mange andre musikaler blir det ikke et stopp og en kunstpause mellom historie og sang, men det hele inkorporeres i en flyt som ikke brytes. Musikken virker ikke malplassert, men naturlig.

Dette har også med å gjøre at en del av sangene er «oppsetninger» på Kit Kat Club, noe som gir dem en naturlig plass på scenen. De aller beste numrene er uten tvil åpningsnummeret «Wilkommen», Sallys høyde­ punkt «Cabaret», samt Soleglads versjon av «If you could see her», som ­indirekte oppfordrer til å se på jøder som vanlige mennesker.

Midt oppi dette går Konferansieren rundt som en slags rød tråd som ­binder det hele sammen, og som hele tiden minner publikum på at de må se det underliggende og grusomme alvoret i stykket. Soleglad spiller denne ­rollen med en fin og grell snert, og imponerer stort i koreografi og fakter.

I de fleste andre stykker på DNS fungerer Soleglad som komikken selv.

I Cabaret står han imidlertid ikke alene, men med en gjeng dansere og vel så ­karismatiske skuespillere i ryggen. Soleglad smelter inn i ensemblet uten å ta for mye plass, samtidig som han er tydelig som leder på klubben.

Dette går litt på bekostning av scener hvor Soleglad ellers ville fremkalt hylende latter. Men han klarer fremdeles å få salen til å le og er nydelig ­ekkel som skummel gjennomgangsfigur.

Produksjonen som helhet er ekstremt imponerende. Det er sjeldent, om noen gang, jeg har vært vitne til en slik energi på scenen. Ikke bare har musikken en utrolig drivende rytme og uttrykk med masse sødme og overflod. Verken skuespillere eller dansere sparer på noe.

Dekadanse er nøkkelordet for aktørene på scenen, i likhet med alt annet på Kit Kat Club. Danserne på scenen er presise og akrobatiske, det er flytende kjønnsgrenser og hete dansebevegelser.

«Produksjonen som helhet er ekstremt imponerende. Det er sjeldent, om noen gang, jeg har vært vitne til en slik energi på scenen»

Jeg kan ikke få sagt hvor deilig det er å se et stykke på DNS’ Store Scene hvor scenerommets størrelse blir utnyttet til det fulle. Med showet på Kit Kat Club og en konferansier som Soleglad i sentrum, blir hele salen dratt inn i klubben på scenen. Stemningen i publikum er som om de faktisk skulle vært på kabaret. Det er høylytt applaus og jubel etter sangene, man ler og hoier med det morsomme på scenen. Samtidig reagerer publikum like ofte på alvoret i stykket, med bølger av sjokkert og betent stillhet når nazismen blir synlig. Stemningen rammer salen på en helt annen måte enn om dette var et stykke med moraliserende alvor, uten kontrasten til det morsomme. Man vil ikke at det frie og utsvevende livet på scenen skal ende, man vil at festen skal fortsette – men vet så inderlig godt hva som kommer.

Er det noe Cabaret ikke har? Jeg kommer ikke på noe. Det er ikke uten grunn at stykket kalles verdens beste musikal. Det kan man godt kalle DNS’ versjon også. Elsk!

Første møte mellom Cliff Bradshaw (Kristoffer Sagmo Aaberg) og Sally Bowles (Ida Holten Worsøe).

mars 2020

stoff 27

k u lt u r s t o f f

ski på dansk En danskers forsøg på at integrere sig med ski, fjeld og paraply.

Tekst Helene Gammelmark Pedersen Illustrasjon Zilvinas Andriuskevicius

Lige da jeg kom hertil, var der en norsk gut, der fortalte mig, at han ikke forstod hvorfor danskere ville tage til Norge på udveksling. «Vores kulturer er så ens, at du lige så godt kunne været blevet hjemme», sa han. Det er rigtigt, vores kultur ligger tæt op ad hinanden. Men der er én ting vi ikke har til fælles. Naturen. Jeres vilde fjorde og fjelde er anderledes og helt igennem eksotiske for en danske, der er vant til flade cykelstier og dyrkede marker.

Generelt undrer folk sig over hvorfor jeg har valgt Bergen. Det regner jo hele tiden. Jeg prøver at virke som om at det var et helt bevidst valg at jeg endte her i den mest regnfulde del af Norge.

Men, skal jeg være ærlig, så anede jeg ikke at jeg havde valgt Norges svar på Forks (skud ud til Twilight-fans). Jeg så kun at Bergen lå i Norge.

Og som alle ved, så består Norge af sne og fjelde. Jeg ønskede mig varme vanter i julegave og forestillede mig selv som hende fra «Hjem til Jul», der transportere sig rundt i de snedækkede gader på slede. Lige indtil min onkel knuser alle mine

28 stoff

snefyldte drømme da han spørger, om jeg godt ved at Bergen er som Danmark, bare med fjelde.

Sne forude Heldigvis har jeg hele tiden haft et lys i horisonten. For da min familie hørte jeg skulle til Norge, planlagde de skiferie i Geilo. Derfor stiger jeg forventningsfuldt på toget mod Oslo.

Jeg har sikret mig en vinduesplads, så jeg kan nyde udsigten. Jeg bliver ikke skuffet og sluger udsigten med øjnene, høje fjelde og store fjorde. Alt det vi ikke har i Danmark. Jo mere toget nærmer sig Geilo, des mere sne kommer der. På et tidspunkt er toget så højt oppe at der ikke længere er vand at se, men bare fjeld og sne så langt øjet rækker.

Da vi når Finse føler jeg næsten at jeg ser på en filmkulisse. Der hænger store istapper fra tagene og folk står på langrendsski rundt i gaderne. Så eksotisk!

En ægte nordmand Da jeg møder min familie på Geilo station har jeg boet i Bergen i en måned. Alligevel bliver jeg

nærmest præsenteret som nordmand da vi møder noen danskere der spørger hvor vi kommer fra.

Og de har næsten ret! I mit forsøg på at integrere mig har jeg både lært at spise brunost, jalapeñoost på tube og jeg har selvfølgelig købt mig en paraply. Jeg lære min familie at den rigtige måde at sige farvel på er «hadet» og at «rart» ikke betyder behageligt. Men der er stadigvæk én ting, der er svært for mig. Uanset hvor meget jeg forsøger forbliver tallene håbløse.

Dette viser sig at være problematisk, da vi skal leje ski. Damen bag skranken har knapt spurgt min søster om hendes skostørrelse før jeg bliver skubbet frem. «Helene, du kan jo norsk!» Øh.

Egentligt kan jeg jo bare dansk. Men, det kan jeg da ikke skuffe hende med og bestiller selvsikkert et par støvler i størrelse 39. Det lykkedes ikke helt. Damen kigger i hvert fald forvirret på mig, da jeg kommer til at bestille et par i størrelse 93.

Jeg har tidligere stået mest på slalom. Derfor var jeg til en start lidt skeptisk da jeg hørte at

mars 2020

k u lt u r s t o f f vi i år skulle stå på langrend. Det har altid virket lidt mere kedeligt og slidsomt i forhold til farten og suset i maven på vej ned af slalombakkerne. Første tur på langrend er da også lidt af en udfordring. Ikke fordi jeg har svært ved at få glid i skiene og vi går hurtigt op ad. Det er ned ad der er problemet. Løjpen er så stejl at den let have været en slalombakke. Jeg står med ski der ikke sidder ordentligt fast på mine fødder, uden hjelm på hovedet og nu skal jeg ned af noget der mest af alt minder om en slalombakke. Det er et vanvittigt koncept! Jeg tager alt i mig om, at langrend bare er slidsomt. Jeg har sus i maven af bare skræk over nedfarten.

Alene i vildmarken En af redaktionsmedlemmerne mine havde anbefalet en god langrendsrute. Jeg overtaler

derfor min far til at tage toget til Ustaoset, hvorfra vi begynder turen op over fjeldet til Geilo.

Solen skinner og der er så flot at jeg har svært ved at styre min begejstring. Det er lige sådan her jeg forestiller mig at Norge skal være. Uanede mængder sne, sol og fjeld. Des højere vi kommer, des bedre udsigt. «Aj men altså far, har du set noget lignende!» Efter hver hundrede meter er jeg igen ved at eksplodere af glæde. Men da vi når toppen er det pludselig slut. Udsigten forsvinder og en ildevarslende grå sky nærmer sig hastigt.

Til sidst sluger den os og jeg kan knapt se min far foran mig. Turen ned er som at stå i blinde.

Bunker af sne bliver blæst ind over sporet og vi har ingen chance for at se dem. Sneen pisker ind i ansigtet på mig, og jeg føler mig fuldstændigt i vildmarken. Jeg er næsten sikker på at jeg er den nye Amundsen.

Da jeg efter en uge igen står på Geilo station og venter på toget til Bergen skinner solen og jeg har knirkende sne under støvlerne. Efter seks dage på langrend er jeg nødt til at tage al min skepsis i mig igen. Måske er det fordi jeg er blevet ældre, måske det skyldes mit store forsøg på at integrere mig. Uanset, så er jeg nu fan. Jeg er vild med den måde man kommer helt ud i naturen på og jeg forestiller mig at jeg er på tur i den ægte vildmark.

På vej hjem sluger jeg igen de hvide fjelde med øjnene og tænker allerede på hvornår jeg næste gang kan komme på ski.

«i mit forsøg på at integrere mig har jeg både lært at spise brunost, jalapeño-ost på tube og jeg har selvfølgelig købt mig en paraply.»

mars 2020

stoff 29

fotostoff

MARTHE Tekst Maiken Larsen Solholmvik Foto Marthe Thu

For Marthe Thu startet det hele med et pingvinlekekamera som besteforeldrene hadde kjøpt med seg i Taxfree-en på vei hjem fra syden. Nå lever hun av å fotografere folk, steder og situasjoner. Helst analogt og gjerne med blits i sollys. For tiden gjør hun seg klar til en to måneder lang reise gjennom landet for å besøke og fotografere 30 dagligvarebutikker, før hun til høsten skal studere sosiologi i Tromsø. Kameraet er alltid med på reiser, og hun føler på en stor trang til å dokumentere omgivelsene sine. I porteføljen finner vi variasjon, med alt fra Trine Skei Grande og en toppløs Sophie Elise for Natt&Dag, til bestefaren på ferie i Kroatia. Solabuen har for øvrig en 2.plass i NM i rytmisk gymnastikk, flere campingturer med familien under beltet og ser for seg å kun jobbe med foto på deltid i fremtiden. Hun er optimistisk vedrørende sitt eget liv, men håper at vi klarer å nå klimamålene før det er for sent.

INSTAGRAM: MARTHETHU

30 stoff

mars 2020

fotostoff

THU mars 2020

stoff 31

fotostoff

32 stoff

mars 2020

k u lt u r s t o f f

jakten på kjærligheten (på tv) Er kjærligheten kun for samfunnets vakreste?

Tekst Christine H. Kjærandsen Illustrasjon Ida Neverdahl

Den norske Love Island-finalen har nettopp blitt sendt når jeg skriver dette, og jeg sitter igjen med en uggen følelse. Er kjærligheten kun for samfunnets vakreste? Må man passe inn i en viss mal for å kunne bli med på reality? Deltakerne er alle høye. Kvinnene er tynne, men har likevel riktig mengde pupp og rumpe. Mennene er muskuløse, og det ser nærmest ut som om de ble tvunget til å forlate treningsstudioet.

Disse menneskene er feilfrie: uten kviser, perfekt sminket, og uten et eneste baby- eller kroppshår i sikte.

De er også heterofile, og streber etter den perfekte tosomheten.

Skjønnhet som avgjørende faktor Viktigheten av deltakernes utseende blir poengtert blant annet av Love Islands programleder, Morten Hegseth. I et intervju med God kveld Norge mente han at fjorårets sesongs dårlige oppslutning skyldtes at deltakerne

«ikke var pene nok». Det er ikke bare her kropp og utseende er en viktig faktor - dette viser seg også å være et obligatorisk kriterium i både Ex on the beach og Paradise Hotel, som snart overtar skjermene våre. Kroppspresset er reelt. Det reproduseres og forsterkes ytterligere med hver sesong av disse populære realityprogrammene.

I høst spøkte vennene mine mye om at jeg burde melde meg på Love Island. Jeg er 22 år og singel. Perfekt for Love Island? På et tidspunkt befant vi oss inne på påmeldingssidene, selv etter at jeg prøvde å ytre at dette ikke passet for meg. Fordommene mine ble bekreftet. Ikke bare måtte jeg oppgi høyde, kilogram og klesstørrelse, men også bilde i helfigur. Dette understreker atter en gang hvordan kroppen min er med på å avgjøre hvorvidt jeg er bra nok for kjærligheten, men også for TV generelt.

Utover i sesongen skjedde det som skulle få begeret til å renne over: Kvinnene fikk i oppdrag å få opp mennenes puls. Dette skulle de gjøre gjennom å strippe i sexy undertøy eller kostyme for hver enkelt gutt. Her blir kvinnene omgjort til objekter, som skal «tilfredsstille» mannen, og passer perfekt inn i det heteronormative regimet med dets stereotypiske og tradisjonelle kjønnsroller. Er dette fremdeles innafor i likestillingslandet Norge i 2020? Hele innslaget fremstår for meg som sexisitisk. Dersom TV2 ikke fjerner innslaget til neste sesong burde de i det minste inkludere guttene.

Finnes det håp for kjærlighet på TV? Det finnes riktignok unntak (ikke-kroppsfikserte realityprogrammer), og det er jeg glad for.

Men verken Første date eller Gift med første blikk, har de høyeste

«overlevelsesratene» hvis man ønsker å finne en partner på TV. Håpefullt vendte jeg derfor blikket over på Netflixs nye storsatsning Love is Blind. Her testes det hvorvidt kjærligheten er blind.

Etter å ha fullført serien sitter jeg og føler meg enda mer oppgitt. Tross programmenes fokus på at kjærligheten er blind, ser alle deltakerne ut som de er hentet ut fra modellbyråer. De representerer overhodet ikke mannen og kvinnen i gaten. Selv om deltakerne ikke ser hverandre med en gang, kommer likevel ting som høyde, alder og hudfarge frem som «kriterier». Alt i alt ser man tydelig hvordan utseende spiller en avgjørende faktor. Eksempelvis vurderer Jessica å dumpe Mark, både fordi han er ung, men også fordi utseende hans ikke er noe hun vanligvis ville gått for. Dette er til tross for at de to episoder tidligere ytret at de er sjelevenner. For å løse konflikten, prøver derfor Mark å sette opp en fysisk vegg mellom dem for å bedre kommunikasjonen dem imellom.

Dette hjelper ironisk nok.

Kanskje vi derfor kan konkludere med at kjærligheten ikke er blind – i hvert fall ikke på TV. Her behøves det nemlig et sett med fysiske kriterier som kun en spesifikk gruppe innehar. En slik utvelgelse bør ses på med samme skepsis med andre typer kvotering i samfunnet, som tilrettelegger for og favoriserer enkelte grupper. For når skjermene våre overtas av slike programmer vil et slikt kroppsideal, som disse menneskene representerer, bidra til ytterligere reproduksjon og påvirke seerne bevisst eller ubevisst.

mars 2020

stoff 33

quizstoff

Harry Potter

– og vårquiz

Ingen quiz uten Harry Potter når jeg får bestemme. For øvrig er det vår.

Tekst Ida Giske Illustrasjon Ida Neverdahl

01

Vår betyr litt mindre regn, grilling i park og fjelltur. Sett bort fra Ulriken, hvilket av de syv fjell er høyest?

02

Vår er også en gudinne i norrøn mytologi, med hvilken oppgave?

03

Hvor mange langbord er det i Storsalen på Galtvort?

34 stoff

04 05 06

Vårruller er digg. Det synes kineserne også, som fant opp retten, ga den navn og spiste den tradisjonelt i forbindelse med vårfesten. Hva er et annet navn på vårfesten?

Hvem gir Hermine en tidsvender for å kunne ta flere overlappende fag?

Og hvor mange timer kan Hermine og co være i fortiden uten risiko for alvorlig skade på seg selv og andre?

mars 2020

quizstoff

07 08 09

Vår Staude er programleder i hvilket TV2-program?

Ut i Vår Hage er en serie med Harald Eia, Bård Tufte Johansen og Atle Antonsen. Hva heter reise­ byrået hvor kun 100% blinde kan få en trygg reise til Spania tilpasset de blindes behov for den nette sum av 21.500 kr?

12 13

Hvilke skjelettaktige hesteskapninger er bare synlige for de som har hatt nærkontakt med døden?

14

10

Apropos mytiske skapninger fra Harry Potteruniverset, hvem er Francis?

15

11

«Vår sista dans» er en sang fra albumet Långa Nätter, av artisten..?

Hvordan reiser førsteårselever fra Galtvang stasjon til Galtvort?

Vårjevndøgn er ett av to døgn i året hvor dag og natt er like lange. Frem til år 2047 faller vårjevndøgn på hvilken dato?

Hva er den andre oppgaven i tretrollmannsturneringen?

Det nevnes ikke i bøkene, men jeg tror at Hermines ­foreldre møttes gjennom sitt felles yrke. De jobber som..?

Fasit: 1) Rundemanen. 2) Å vokte over og håndheve avtaler menneskene inngår med hverandre. 3) 5 (4 husbord, ett lærerbord). 4) Kinesisk nyttår. 5) Professor McSnurp. 6) 5 timer. 7) God Morgen Norge.

8) Ridderreiser. 9) Dystraler/Thestrals. 10) Snilehorns fisk, gitt ham i gave av Lily Potter. 11) Melissa Horn. 12) I båt. 13) 20. mars. 14) Å redde hvert sitt «gissel» fra havbunnen. 15) Tannleger. mars 2020

stoff 35

k u lt u r s t o f f Tegneserie Karl NygĂĽrd

36 stoff

mars 2020

k u lt u r s t o f f

mars 2020

stoff 37

k u lt u r s t o f f

38 stoff

mars 2020

k u lt u r s t o f f

mars 2020

stoff 39

k u lt u r s t o f f

se podkast: The Adventure Zone – Balance Jeg var utrøstelig da første sesong med The Adventure Zone var over. Etter 69 eventyrlige episoder, var mitt første dypdykk i Dungeons and Dragons over.

McElroy-brødrene og deres far har nemlig skapt en av få fortellinger jeg ville vært villig til å erklære min kjærlighet for med en tatovering. Selv om det er humoren som umiddelbart er det mest tiltalende med «TAZ», er det også en rørende historie som utspiller seg etter hvert. McElroy-guttene har fått hverandre til å le over middagsbordet siden de var små, og kjærligheten dem imellom er til å ta og føle på. Abra-kafuck-you!

og hør

er H

NA og

kjedelig i karantene? bruk tiden godt.

bok: The Dispossessed av Ursula K. Le Guin For meg er det ofte vanskelig å få helt fatt på hva som gir en bok verdi – selve teksten, eller alt som følger med den.

Derfor var jeg i utgangspunktet skeptisk til The Dispossessed, som for noen raddiser har en opphøyd status lik Bibelen eller Das Kapital. Da er det enda godt at boken faktisk er gøy å lese.

Lenge før hun døde i januar 2018, var Ursula Le Guin anerkjent som en av tidenes største science fiction-forfattere.

Denne boken tilbyr ikke bare en tankelek om hvordan et utopisk sosialistisk samfunn kunne sett ut, men også et eventyr som gjør den vanskelig å legge fra seg.

40 stoff

tv-serie:

The Haunting of Hill House Sjangerfilm gir oss nye innfallsvinkler for å utforske uhåndgripelige ideer.

Med The Haunting of Hill House, ligger mye av tematikken i hva man legger i ordet «hjemsøkelse». Handlingen kan sies å være lagt til et sted som bærer så veldig preg av det grusomme som har skjedd der, at handlingen og plassen ikke lenger kan adskilles. Med fortellerteknisk teft og medmenneskelighet leverer serieskaperen Mike Flanagan ti timers oppskakende TV-underholdning. Når han i ti år ellers også har lagt listen høyt for skrekkfilmer, er det god grunn til å glede seg til oppfølgeren som kommer senere i år. Fortellingen om Hill House hjemsøker meg enda.

sang:

film:

Professor Marston and the Wonder Women Hvor mange positive mediefremstillinger av polyamorøse kink-­entusiaster har du sett? Harvard-professoren ­William Moulton Marston er ikke bare blant oppfinnerne av polygraf-testen,

men skapte også Wonder Woman, som igjen er kinoaktuell denne sommeren.

I denne biografiske filmen fremstilles den fortiede kjærlighetshistorien som inspirerte ham, nemlig den mellom hans kone Elizabeth, han selv og deres forskningsassistent, Olive Byrne.

Professor Marston and the Wonder Women gikk under radaren for mange da den kom ut rundt samme tid som Marstons mest kjente rollefigur var å se på norske kinoer i 2017. Med denne filmen leverer manusforfatter og regissør Angela Robinson en uvanlig og rørende historie som er verdt å se på Netflix før neste eventyr med Diana, prinsessen av Themyscira!

Tekst Andreas Gjøsæther Foto Maiken Larsen Solholmvik

Presens – Du kan ikke ta det med deg Det ligger mye humor der hardt arbeid og dårlige ideer møtes. Internettmemes om biefilmen og «så dårlig at det er bra»-underholdning har dette til felles. Siden internettkultur heller ikke er fremmed for ironisk distanse, forstås gjerne et inderlig følelsesuttrykk som ganske «cringe». Når det er sagt var Presens et kristent funk-rock band som var aktive i Norge på åtti- og nittitallet.

«Du kan ikke ta det med deg» er den siste låten fra deres første album, og et seks minutters storverk med frekke basslinjer og en blåserrekke som ikke er til å kimse av. Når man ser dette i sammenheng med en tekst som rimer «prakt» med «makt» og «sagt», er det ikke lett å vite hva man skal føle.

Når jeg tenker meg om, fortjener ­faktisk denne låten en egen artikkel.

mars 2020

k u lt u r s t o f f

T

S

Y L

V A

T

Kulturell førstehjelp S

Y L

V A

T

S

Y L

V Bryt A

ut av karantene og isolat. Ikke la viruset fortelle deg hva du kan og ikke kan gjøre.

AVLYS T T

S

Y L

V A

UKE 12

V A

Hva får en gruppe unge menn i begynnelsen av 20-årene til å velte en gedigen kampestein utfor en skrent? That’s what we call «guttastemning» here in Norway! Fenomenet er overalt, men hva er det og hvor kommer det fra? Studentersamfunnet arrangerer foredrag om Guttastemning.

Gled deg.

Fredag spiller Veronica Maggio på Verftet, men det er dessverre utsolgt. Vegg i vegg, på Sardinen, spiller heldigvis Hegge, vinnerne av Spellemann for beste jazzalbum i 2017. Dette er musikk som letter på sinnet, rytmer som setter seg i kroppen og får det til å krible i magen.

Lørdag er det verdens poesidag. Litteraturhuset feirer dette med opplesninger, samtaler og diskusjoner under Poesisymp 2020. Litt senere, og litt borti gaten, blir det svett stemning på dansegulvet Østre med Miss Mostly, mens på Landmark er det feministisk klubb Konsept X og Karmaklubb.

ST

LY AV

ST

Y L

V

AVLYS T

AVLYS T

LY AV

S

Y L

T

AVLYS T

ST

T

S

Tekst Simen Peder Aksnes Aari Illustrasjon Mimi Hemsett

fra eller til med vår egen lykke – og lykken til dem rundt oss.

Det blir flere foredrag. Mannen bak Varg Veum-bøkene er også en habil historiker. Når man får muligheten, bør man derfor høre på Gunnar Staalelsen om brannene som formet Bergen.

Trodde du det var helt tilfeldig at vi har disse store allmenningene her i byen? Denne uken er det musikkens helg: På fredag blir det lystig pop i gledens navn når Pish feirer albumslipp på Landmark. Han lover konsert, overraskelser og DJ-er. På lørdag er det Verdensrommet som slipper nytt album, med sine svevende melodier og krispe beats. På USF Verftet blir det en basstung aften når nye og etablerte rappere står side om side på det nye konseptet Ung & Tung.

A V LY S T

A V LY S T

UKE 13

T S Y AVL mars 2020

Lykken henger sammen med vår ide om det gode liv. De siste årene har lykken også blitt et stort forskningstema innen psykologi, nevrovitenskap og atferdsøkonomi. Dra på Akademisk lunsj: Lykken og det gode liv og finn ut hva vi har lært om lykken, hvilke faktorer som betyr mest, og om vi i det hele tatt kan gjøre noe

T S Y AVL

UKE 14

Påsken er rett rundt hjørnet.

Stopp opp. Trekk inn den kalde vårluften. Dette er en uke for ettertanke. Se rundt deg, og tenk gjennom hva du kan bidra med i samfunnet. Pust ut. Les horoskopet ditt. Gjør noe for noen andre. Men først og fremst våkn opp. Ikke la deg rive med av selvrealiserende vås som dette, hold fokus! Skjerp deg!! Har du hørt om filmatisk blinddate? Konseptet Troll i eske går ut på at Cinemateket viser en film som ennå ikke har hatt ordinær kinopremiere i Norge, men du får ikke vite

T S Y AVL

AVLYS T

AV

hvilken det er. Perfekt for deg som trenger spenning i hverdagen. Denne uken arrangerer Studentersamfunnet i Bergen fire interessante foredrag, og jeg kunne alvorlig talt dratt på alle. Onsdag skal en agronom spre kunnskap om stelling av våre kjære planter, en gyllen mulighet til å gro grønne fingre.

På fredag begynner Vossa Jazz, Norges koseligste jazzfestival.

Det tar bare en time med toget til Voss, så her er en dagstur helt perfekt. Det store høydepunktet er Jaga Jazzist, men det er verdt å få med seg fredagens formiddagskonsert med jazzlinjen på NTNU, det er alltid en gullgruve.

UKE 15

T S Y AVL

Påskeuken er i gang og det er ikke noe nevneverdig som skjer. Da kan man ringe en venn, gå på museum, spise middag med noen man liker eller bestemme seg for å benke seg fullstendig foran skjermen. Det er høytid for krim, så hva med klassikeren And Then There Were None i miniserieformat?

Valgmulighetene er mange.

Liker du fotball er det kvartfinale i Champions League, en av samfunnets viktigste institusjoner for dyrking av den såkalte guttastemningen. Blir påsken for kjedelig må du huske at barene holder tappekranene åpne og vil gjerne ha deg på besøk.

Y S T

AVLYS T

LY AV

AVLYS T

stoff 41

stoffmagasin . no stoffmagasin pĂĽ facebook og instagram