STOFF #41

BERGEN

•

O K TO B E R 2020

•

N R 41

•

Å R GA N G 6

«GÅR DET BRA?»

TEMA: PSYKISK HELSE S T U D I E S TA R T F R A H E LV E T E

•

SNIKLIBERALISERING

•

PSYKE FORELDRE

• « M AG I S K E »

K U R E R M OT D E P R E SJ O N

LEDERSTOFF

VERDENS DAG FOR MODIGE SPØRSMÅL

Studenter er ensomme, 1 av 3 faktisk. Det er nesten blitt en klisjé. Er det virkelig så overraskende? Er det så rart at vi er ensomme? Vi er i midten av dritten, mellomfasen av det faste trygge bobleplasthjemmet – utplassert til en hensynsløs utdanningsinstitusjon – før de faste rammene skal trekke oss ned til bakken hvor vi bygger hus, jakter ektefelle og føder barn. Vi mangler gjerne en fast innerste kjerne av fortrolige mennesker. Den store flokken har vi så klart, og vi river oss fra pensumet og drar på fest så snart muligheten melder seg.

Studietiden omtales ofte som den beste tiden vi har – men den har også stor fallhøyde om noe skulle gå galt (stikkord: dropout, høstdepresjon, fylleangst. Korona.)

Derfor er det viktig at vi som studenter må tåle at den nærmeste av og til er en i kollektivet, som du har kjent i to knappe uker gjennom kjøkkenprat. Eller en ny «bestevenn» på nach klokken halv fem om morgenen.

Vel så viktig er det å bli minnet på at vi har et ansvar for de rundt oss.

Denne utgaven av Stoff er viet til temaet psykisk helse, i anledningen Verdens dag for psykisk helse, 10. oktober. Årets tema er noe så enkelt som å spørre mer. Det innebærer å være oppmerksom og vise interesse for de rundt oss. Hvordan går det med han mystiske fyren som alltid sniker seg inn bakerst i forelesning, men som du aldri egentlig snakker med? Hva er det med huskameraten din, som sitter og nipugger til langt på natt med rødsprengte øyne? Eller barndomsvennen din, som du ikke har sett siden dere begge gikk på trynet ut av videregående? Det krever mot å spørre, og det er ikke alltid lett å vite hva som er riktig og hva som blir for påtrengende.

På nettsiden verdensdagen.no,driftet av organisasjonen Mental Helse på oppdrag fra Helsedirektoratet, råder relasjonsterapeut Dora Thorhallsdottir oss til å bruke spørreordene «hva» og «hvordan», som viser interesse og åpner for samtale. Til sammenligning kan ordet «hvorfor» ofte oppleves som dømmende og kritiserende. Bare tenk over forskjellen på å spørre noen med spiseforstyrrelser om hvorfor de ikke vil ha kake, eller en med sosial angst hvorfor hen aldri kommer på fest – til forskjell fra hvordan personen har det, eller hva hen har lyst til å finne på.

Det ledende spørsmålet «Går det bra?», som vi så markant har bekledd forsiden vår med, er heller ikke spesielt innbydende. Det er et ledende spørsmål: et overfladisk, unødvendig og oppbrukt bunnslam av et uttrykk. Selv om det kan være godt ment, åpner det ikke for noe annet enn et forsiktig ja, og en anerkjennelse av personen som trasker forbi deg på butikken. Problemet ligger dessuten i hva vi forventer som svar. Et spørsmål er innholdsløst om vi ikke er åpne for å høre det sanne svaret, som av og til kan være at en har det kjipt.

Tør å være interessert og nysgjerrig! Det er nøkkelen til at noen skal føle seg forstått og kjenne på tilhørighet.

I månedens utgave av magasinet håper vi derfor at vi kan bidra til interesse, oppmerksomhet og nysgjerrighet rundt psykisk helse.

Åsalinn Arntzen Dale ansvarlig redaktør red@stoffmagasin.no

02 STOFF

OKTOBER 2020

INNHOLDSSTOFF

2

LEDER

4

TRE KULE

5

FØLELSER VS. FORNUFT

6

LØST GJENFORTALT

8

MINDFULNESS

11

MAGISKE KURER MOT DEPRESJON

14

THIS IS NOT AMERICA

16

PSYKISK SYKE FORELDRE

18

BEHOVET FOR FEST OG RUS

20

VM-SEIER FOR KVINNELAGET

22

NOMOFOBI

24

KJÆRLIGHET UNDER KORONA

26

BROSTEINSTELEGRAFEN

27

TEGNESERIE

28

FOTOSTOFF

32

MÅNEDENS DEBUTANT: HEDDA MAE

35

SMAK AV ØST-AFRIKA

38

BIFF

40

BOKANMELDELSE

41

KJENDISKVISS

42

SE OG HØR, HER OG NÅ

43

KONTAKTANNONSER

ansvarlig redaktør samfunnsredaktør kulturredaktør

Åsalinn Arntzen Dale Hans Magnus Støp Meland Sanne Funder Nygaard

fotoredaktør

Maiken Larsen Solholmvik

nettredaktør

Søkes!

illustrasjonsansvarlig

Zilvinas Andriuskevicius

art director

Sigurd Vikene

redaksjonen

Amanda Schøyen, Christine Hausken Kjærandsen, Daniel Arnesen Sellami, Ida Giske, Ida Otilde Haugland, Idun Wiig, Ingrid Kallestad, Jørgen Engebret, Karl Anders Bondø, Kaspara Aavik Stoltze, Martin Lie-Nielsen, Mats Vederhus, Mimi Hemsett, Natalie Preminger, Oscar Gussiås, Selma Ebne Røeggen, Simen Peder Aksnes Aarli, Sol Sandvik, Stine Jahnsen Guttormsen, Synnøve Reitan

6 8

18

22

32

foto/illustrasjon Embla Müller, Fredrik

Geving Bedsvaag, Håvard Kyvik, Kari Orvik Olsson, Marthe Hagelien

grafikere Ane Martine Tømmeraas, Mimi Hemsett

daglig leder Natalie Preminger styreleder Jògvan Helge Gardar publiseringsdato 06.10.2020 trykkedato 06.10.2020 trykkeri Schibsted trykk

K O M M E N TA R S T O F F

TRE KULE FOLK FORTELLER DEG HVA DU SKAL GJØRE Dersom du skulle ha problemer med å finne ut det selv.

Kaja Bettine Kirsebom Journalist i NRK Foto: Privat

Tarjei Jørgensen Artist Foto: Privat

Ida Jackson Forfatter Foto: Sofie W. Andersen

Greta Thunberg lever, ellers er det svært lite FREMTID å skimte i horisonten denne høsten. Før sola går ned klokka fire og du har utviklet utslett av hyppig munnbindbruk, og det eneste lyspunktet er pinnekjøttsesongen, er det på tide med tiltak.

Get the fuck off social media! (For en liten periode ihvertfall) En like, katt med hjerteøyne- eller flammeemoji er ikke normalen for hvordan vi mennesker kommuniserer og verdsetter hverandre. Løft nakken fra skjermen og se meg i øynene! Verste jeg vet er når folk ikke er tilstede når jeg snakker med dem. Man må ikke alltid være tilgjengelig selv om telefonen er det. Tiden din er verdifull og eies ikke av noen andre enn deg selv.

Du? Leser du et magasin som heter Stoff?

Da tipper jeg du drømmer om å skrive selv.

Dét kan jeg hjelpe deg med.

Og du får det bedre med deg selv på kjøpet!

Advarsel! Endrer liv!

Kunst og håndverk. Begynn med det. Jeg tenker ikke bare på hekling, her er mange instajenter allerede godt i gang, jeg tenker på keramikk (det finnes egne steder for sånt i Bergen), strikking, veving, maling, tegning og kroki??? Og om du vil holde det mer lowkey, elt trolldeig. Veldig billig, veldig gøy, høy personlig måloppnåelse. Eller silkeleire (maizena er en hovedingrediens her). Du kan også lage egne trykk. En venn av meg lager trykk fra soveromsgulvet sitt. Hun risser inn motiver på linoplater og ruller maling over dem, før hun trykker det på papir. En ekte, fullverdig korona-hobby. Bruk hendene dine og mesk deg med tilfredsstillelsen av å lage noe fysisk.

Kanskje en ny venn?:-D Gå ut lille horder, fyll skapet med kreppapir, garn, limstift, paljetter, leire, maling, trykksaker og tusj (Laila vet hva som er best her).

Kunst&håndverk2020<3

Sett ord på det du føler og del det med noen.

Jeg kan bare snakke fra min personlige erfaring, men musikk er min terapi, min måte å kvitte meg med stress. Det er viktig for meg å kunne sette ord på hva jeg tenker og føler på hele tiden. Når man artikulerer følelsene sine blir man tvunget til å forstå seg selv. Da blir det ofte klarere for meg hva jeg faktisk mener om ting, eller hva som er grunnen til at jeg tenker som jeg gjør.

Hver morgen når du står opp, skriver du tre sider for hånd i en notatbok.

Klaging? Handlelister? Dagbok? Side opp og ned med «jeg vet ikke hva jeg skal skrive?»

Skriv det!

Jeg spilte i orkester da jeg var liten.

Da øvde jeg hver dag.

Jeg varmet opp med å spille tull.

Det er det ingen som råder forfattere til.

Men du skriver best om du varmer opp.

Tre sider tull hver dag.

Ikke vis det til noen.

Les gjennom en gang i måneden.

Vipps, nå har du en skrivevane.

Og en hemmelig venn.

Nemlig notatboken din.

Du blir mindre sur og du får skrevet mer.

Jeg skriver hver morgen før jeg gjør noe annet.

Begynn nå!

(Det går bra å skrive når som helst på dagen, men jeg liker morgen best.)

Bonus: du sløser ikke lenger når du kjøper notatbok. Du skriver dem ut.

04 STOFF

OKTOBER 2020

SAMFUNNSSTOFF

FØLELSENES FORNUFT Visste du at Descartes har rævkjørt din psykiske helse?

Tekst Ida Giske Illustrasjon Kari Orvik Olsson

Følelser er reaksjoner på observasjoner. De er automatiske, nonverbale og ganske mystiske.

Dette står i direkte kontrast til fornuften: Den logiske, objektive formen for tenking. Det rasjonelle og hensiktsmessige. Følelser og fornuft står altså på hver sin side i en dualisme – to uforenlige prinsipper.

Skal jeg lytte til hjertet mitt eller følge hodet? Slik er vi opplært til å tenke. Her hadde det passet seg med en forklaring av opphavet til denne dualismen, men dette skal ikke bli en tekst om filosofiens historie. Om du ble skuffet nå, ta deg heller en pause og google «Descartes» eller «rasjonalisme».

Hjertet er ubrukelig Fornuft har høyere status enn følelser. Den objektive tenkningen gir oss mer sikkerhet enn de subjektive, tilsynelatende vilkårlige følelsesreaksjonene. De er mindre verdt, og anses som mindre nyttige. Dette viser seg tydeligst i språket vi bruker for å omtale disse konseptene. Du trenger ikke lete lenger enn til PerWilly Amundsens Facebook-status

OKTOBER 2020

fra 15.september: «Vi har fått politikere som har avsluttet abonnementet på sunn fornuft og lar seg styre av føleri», skriver han.

Kommentarfeltet er enig: Hjertet er ubrukelig når det kommer til å gjøre smarte politiske beslutninger.

Nå er ikke alle helt på bølgelengde med kommentarfeltet til Per-Willy Amundsen, så la oss ta noen andre eksempler: Tenk over ordene «overreagere», «dramatisk» og «hysterisk». Hva er det de beskriver? Jo, dette er ord som ofte brukes nedsettende om våre egne eller andres følelsesuttrykk. Vårt daglige vokabular er altså gjennomsyret av ugyldiggjøringer av det sentimentale. Tenk så over følgende: Har du noen gang hørt noen si «Herregud, han var altfor fornuftig, det var helt flaut å se på. Han hadde altfor mange gode argumenter. Stakkars fyr.»?

Lever vi i et samfunn som er allergisk mot følelser? Hvert år er det behov for en tabupris, tildelt den modige sjel som våger å være åpen

om sine følelser og dermed bidra til å bryte fordommer mot psykisk helse. Dette tyder på flere etablerte sosiale normer: Negative følelsesuttrykk er pinlige, irriterende for andre og tjener ingen logisk hensikt.

Vi må dysse dem ned og distansere oss fra dem for å kunne tenke klart.

Konsekvensen av dette er en gjeng med engstelige og deprimerte mennesker som tror de er helt alene om å ha vonde følelser, og som later som de ikke har dem.

Plot twist La oss snu litt på det. Hva hvis følelser tjener en logisk hensikt? Er de da rasjonelle, og kan regnes som en del av fornuften? Gir det egentlig mening å skille disse konseptene fra hverandre i det hele tatt? Følelser har en avgjørende funksjon for menneskelig helse. Vi er alle født med noen grunnleggende emosjonelle behov.

Følelsene våre gir oss informasjon om hva vi trenger i en gitt situasjon, for å kunne oppfylle disse behovene.

Tristhet gir for eksempel informasjon om behovet for støtte og trøst.

Når vi uttrykker tristhet gjennom

ansiktsuttrykk, kroppsholdning og kanskje tårer, sender vi signaler til oss selv og til andre. Slik vet vi selv at vi er triste, og mennesker rundt oss vil respondere med medfølelse, støttende ord eller en klem.

Følelsesmessige reaksjoner er altså alt annet enn vilkårlige, men kan virke slik fordi de uttrykkes med et annet språk enn det verbale.

Det kan se ut til at sosiale normer rundt følelser forringer vår evne til å snakke dette språket. Uansett hvor gamle vi er eller hvilket kjønn vi er, kommer vi ikke unna at vi trenger andre menneskers støtte og trøst når vi er triste. Likevel synes mange det er flaut å gråte foran andre, eller fortelle andre at man har det vanskelig. I stedet for å lytte til de indre signalene, stemples reaksjonene som irrasjonelle og ignoreres. Slik knebler vi vår egen tilgang på sunn håndtering av følelsesreaksjoner, i fornuftens navn. Samtidig er depresjon den vanligste psykiske lidelsen i Norge. Besynderlig.

STOFF 05

SAMFUNNSSTOFF

STUDIESTART FRA HELVETE Når all form for sosialt samvær blir omgjort til en av de syv dødssynder. Løst gjenfortalt.

Tekst Selma Ebne Røeggen Illustrasjon Embla Müller

Etter en noe snål russetid, med en meters avstand og stygge blikk fra gamle damer, er det på tide å tenke på hva du skal gjøre neste år. Fra før av har alle dine ekstravagante planer om friår med kulturstudier i Vietnam (som for øvrig viste seg å være ren svindel), au pair i Paris og ditt livs reise gjennom den billige delen av Asia gått rett i vasken. Alt på grunn av dette viruset som selvfølgelig valgte akkurat 2020 som det beste året til å ødelegge verden. Du sitter igjen med to valg: jobb eller studier.

har aldri følt deg mer til bry. Mens du prøver å skaffe et sosialt liv i ny by, holder kollektivet seg til å dra på jobb, lese eller slappe av på rommet. De eneste samtalene dere har, omhandler advarsler om økende smitte i Bergen etterfulgt av hevede øyenbryn mot ølen din i kjøleskapet. De sukker høyt når du er oppe etter klokken ti, og sier “app-app-app” hver gang du går forbi antibacen uten å sprite deg. Dette gjør tilværelsen din som førstegangsstudent og deltaker i fadderuken ekstremt skamfull.

Du har alltid tenkt at du kom til å studere i Bergen en eller annen gang i løpet av livet, men at det skulle bli rett etter videregående var ikke helt planen.

Jaja, hvor ille kan det være? Du får flytte hjemmefra og bo i kollektiv, møte masse nye fete mennesker, studere noe spennende, dra på kule arrangementer og teste utelivet i studentbyen du har hørt så mye bra om. Hva kan gå galt?

Første møte med faddergruppen og de som forhåpentligvis skal være dine fremtidige bestiser skjer som alt annet, over Zoom. Digg. Når dere først møtes i virkeligheten, er det selvfølgelig med navneleker og klein småprat, noe du egentlig ikke har noe imot. Med én meters avstand og en eim av håndsprit i luften blir det hele likevel ganske sært.

Fra utsiden ligner dere på en gruppe med improskuespillere som kjemper om oppmerksomheten ved bruk av alt for høyt stemmeleie og unaturlig gestikulering. Hva er det egentlig du har meldt deg på?

Drittkollektiv Etter å ha brukt en evighet på å sende meldinger til forskjellige utleiere på hybel.no, hvor kanskje en av fem gidder å svare, takker du ja til det første kollektivet du er på videovisning hos.

Det du ikke vet, er at du skal bo med tre godt voksne folk, så voksne at de bare for noen måneder siden kunne vært vikaren din på videregående. Dette viser seg å være langt fra fantasien om det koselige, sosiale kollektivet fra TVserier som New Girl og Friends. Du

06 STOFF

Planen videre er vors i Nygårdsparken.

Dette kan bli gøy, tenker du optimistisk.

Drikking er jo tross alt det beste sosiale glidemiddelet. Det er varmt og du er som alltid litt sen. Du trasker opp mot Studentsenteret — svett, men glad, med et par øl i vesken. Klar for å bli kjent med de andre på studiet. Gruppen din

var tydeligvis ikke den eneste som valgte Studentsenteret som møtested, og i kaoset av mennesker leter du desperat etter kjente fjes. Etter hvert skjønner du at gruppen din ikke er der. Turen går derfor videre til Nygårdsparken.

Litt mindre fornøyd og enda svettere begynner du letingen. Jo lengre tid det går, desto mer vokser FOMO-en i deg. Det blir ikke bedre når du innser hvor gigantisk Nygårdsparken er. Du navigerer deg gjennom labyrinten av småbrisne, hoiende studenter. Når du tror du har nådd enden av labyrinten, møter du en faddergruppe fra BI. Æsj, tar du deg selv i å tenke. Over havet av hoder med sleik og midtskill kan du så vidt skimte faddergruppen din i det fjerne. BI-klysene småløper mot deg, bærende på en gigantisk høyttaler.

Lyden av gamle russesanger og lukten av Hollister-parfyme får frem det verste i deg. De utallige fordommene du har mot disse menneskene får deg til å dytte litt ekstra hardt idet du presser deg forbi. Dette fører så klart til at guttene kommer i ubalanse, og at høyttaleren kommer flyvende mot deg i noe som føles som sakte film. Hele faddergruppen din får så klart dette med seg. Flott.

Du kommer deg raskt på beina igjen.

Du prøver å forsikre karene om at det gikk fint, men de har allerede plukket opp høyttaleren og stukket avgårde med et glis om munnen. Sliten og irritert går du mot faddergruppen din.

Nå kan du endelig lene deg tilbake og sosialisere.

OKTOBER 2020

SAMFUNNSSTOFF

Dritt-drikkeleker Gruppen er midt i en drikkelek. Ditt verste mareritt: Utlevering av sexliv gjennom «jeg har aldri» til vilt fremmede. Som om ikke det var nok, må du innrømme fordommer mot gruppa du har kjent i mindre enn ett døgn i form av «100 spørsmål», hvor du blant annet må anta hvem som blir dritings, hvem som er mest opptatt av utseende og hvem som har pult flest.

Lættis. Du kjenner nå mer enn aldri før at du er drittlei. Etter et par øl er stemmingen lettere, folk slutter med drikkeleker og går over til småprat.

Du puster lettet ut, men å faktisk skulle bli kjent med disse menneskene er vanskeligere enn du skulle trodd.

Du har nemlig havnet sammen med en gjeng blondiner med Day-bag og hvite slengbukser. Blond er du for så vidt selv, men det å bli tatt for å være

OKTOBER 2020

en av disse Bærumsjentene (unnskyld bærumsjenter) gir deg en aldri så liten identitetskrise. Du kaster lengtende blikk mot de andre jentene i gruppen som sitter bare noen meter unna.

De har nesering og de riktige typene slengbukser, de svære fra Weekday. De ser ut til å ha intellektuelle samtaler om forrige utgave av Morgenbladet.

Kroppen din fylles av sjalusi og bitterhet. Hvordan ble du stuck i en gjeng hvor samtalene går i kveldens hooke-target?

Drittkorona Neste morgen er overskriften i alle de største avisene: «STUDENT SMITTET I NYGÅRDSPARKEN FREDAG KVELD». Flott. Blikkene fra de du bor med blir enda styggere. Romkameratene dine rister nedlatende på hodet og belærer deg

om dråpesmitte, mens de slurper i seg oversukret Earl Grey. Du velger derfor å gjemme ølen på rommet i stedet for i kjøleskapet. En bølge av dårlig samvittighet spres i kroppen din, nesten som viruset du kanskje fikk i går. Fuck dette, tenker du på vei mot enda et fadderopplegg. Bekymrede meldinger fra venner og familie plinger inn på mobilen: «Hva skjer med Bergen?», «Blir fadderuka avlyst nå?». Du svarer rolig at dette skal nok gå fint.

Denne gangen har faddergruppa arrangert rebusløp for å bli kjent med campus. Dere deles opp i mindre grupper, og du får endelig sjansen til å prate med noen av de andre i gruppa. Praten går overraskende lett. Endelig, tenker du. Studievenninnene du lengtet etter!

Når opplegget for dagen er ferdig, blir du sittende igjen med hun ene du har

blitt kjent med. Du tenker optimistisk at dette kanskje skal bli et bra år, til tross for koronagreiene. Du begynner å fantasere om koselige vegetarmiddager og konserter på Hulen, lange gåturer opp Fløyen og en kald utepils på Bryggen i solskinnet. Kanskje har jenta du nettopp ble kjent med også andre hipstervenner hun kan introdusere deg for? Etter hvert flytter dere endelig inn i det koselige kollektivet du har lengtet etter og lever lykkelig i alle deres dager. Studenttilværelsen virker å være bedre enn forventet. En vibrering fra telefonen vekker deg fra dagdrømmen. Meldingen er fra UiB: «Alle studenter på ditt fakultet skal i karantene umiddelbart. En elev på studiet ditt har påvist smitte».

FAEN.

STOFF 07

SAMFUNNSSTOFF

Mediterer seg lykkelig Hvordan ble en flere tusen år gammel tradisjon til trendy selvterapi?

Tekst Hans Magnus Støp Meland

– Jeg lukker øynene. Kjenner hvordan kroppen kjennes ut, fra tærne og opp til hodet.

Lyden av Anna Tungoddens dype åndedrag høres godt. På en benk i museumshagen på Nygårdshøyden demonstrerer hun hvordan hun mediterer.

– Så retter jeg oppmerksomheten mot pusten min. Og når jeg begynner å tenke på andre ting, anerkjenner jeg den tanken, og kommer tilbake til fokuset på pusten, sier hun, sakte og monotont.

Gammel praksis i ny forkledning Mindfulness har på kort tid blitt svært populært. Konseptet handler om det å være bevisst til stede, og oppmerksom på det som erfares i øyeblikket. Det ansees som en egenskap vi alle har, og kan trenes opp gjennom meditasjon. Meditasjon har røtter i buddhistisk tenkning, og har vært praktisert i flere tusen år.

Det er først nå i nyere tid at meditasjon har hatt en oppblomstring i Vesten, ikke som en del av en religiøs bevegelse, men inkorporert i mindfulness.

Anna Tungodden er psykologistudent på tredjeåret og har drevet

08 STOFF

Foto Maiken Larsen Solholmvik

Binder forteller videre at denne måten å forholde seg til plager og lidelse på, er et redskap fra buddhistisk tradisjon. Det er gjennom meditasjon at man trener evnen til å være mindful. Store deler av hverdagen tilbringer vi i hodene våre, andre steder enn der man befinner seg i øyeblikket. Vi tenker ofte på fremtiden og grubler over fortiden, og det fører fort til lidelse i form av stress og bekymringer.

Det er gjennom meditasjon at man øver seg på å rette oppmerksomheten mot øyeblikket her og nå.

Dette gjøres gjennom å fokusere på pusten, sansninger og lyder.

med mindfulness i flere år. Hun forklarer hvordan det hele startet.

– Jeg var inne i en kjip periode i livet mitt og strevde med mye stress og angst. Så ble jeg anbefalt å prøve mindfulness av min tante som er psykolog.

Tungodden prøver å meditere i ti minutter hver morgen, men innrømmer at det ikke er lett å få tid til. For henne har mindfulness vært et givende og viktig verktøy i hverdagen.

– Gjennom meditasjon har det vært som om et slør ble løftet av øynene mine, og jeg begynte å legge merke til ting i meg selv. Det ble enklere å observere tanker og tankemønstre.

Dette har ført til at jeg kjenner meg selv på en ny og bedre måte, sier hun.

Psykologistudenten nevner også at hun er blitt roligere og mer tålmodig. Et annet resultat av praksisen har vært at det har blitt enklere å være til stede i øyeblikket.

– Ved å kjenne seg selv bedre blir man mer bevisst på hvorfor vi er som vi er. Derfor kjenner jeg også på mer toleranse og empati overfor andre mennesker, sier hun.

Å endre forholdet til negative følelser Per-Einar Binder er professor i psykologi ved Universitetet i Bergen.

Han er spesialist i klinisk psykologi og driver forskning på mindfulness.

– Mindfulness er en måte å være oppmerksom og til stede, her og nå. Man forholder seg til øyeblikket på en vennlig måte.

Kjenner jeg på uro og engstelse, vil det å la følelsene være der, være en mindful måte å forholde seg til dem på. Det er en aksept av at det en føler skal en få føle, og at en møter det med vennlighet.

– Når man begynner å tenke på andre ting, som er uunngåelig, må man prøve å rette oppmerksomheten tilbake til pusten eller andre sansninger, forklarer professoren.

Han driver med meditasjon selv, og har gjort det litt av og på i over 30 år.

Professoren forteller at han allerede som 20-åring var en søkende ung mann med interesse for eksistensialisme og buddhisme. Nysgjerrighet var hans inngang til praksisen. I dag viser forskning at mindfulness kan være virksomt mot stress, angst og tilbakevendende depresjon. Dette kan være grunnen til at mange oppsøker mindfulness i dag.

OKTOBER 2020

SAMFUNNSSTOFF

Betyr det at folk som ikke har problemer med psyken ikke har bruk for mindfulness?

– Mindfulness har også appell til mange som søker et redskap for personlig utvikling. Alle opplever lidelse i livet, og vi bruker ofte mye energi på å skyve bort utfordringer ved å gjøre oss opptatte med andre ting. Det gjør oss mindre lykkelige, sier Binder.

– Hvis det er en økning i dårlig psykisk helse i Norge, så er ikke mindfulness i seg selv løsningen. Dersom vanskene for eksempel skyldes økt ensomhet hos en befolkningsgruppe, så er ikke mindfulness, men heller sterkere sosiale fellesskap løsningen.

Selv om årsakene til et problem er samfunnsmessige, kan mindfulness likevel være en del av repertoaret, presiserer han.

Professoren tror mange har et mer

Han presiserer at man ved mindfulness ikke nødvendigvis vil oppleve negative følelser sjeldnere. Sinne, skam og tristhet vil fortsatt dukke opp, men man utvikler en annen måte å forholde seg til følelsene på, med mer aksept.

utbytte av mindfulness. For noen er ikke meditasjon til hjelp, og noen opplever mer ubehag og angst som bivirkninger. Da er det viktig å huske at det er metoden som har sviktet, ikke personen.

– Mindfulness har vist seg å være like virksomt som å gå på antidepressiva for mennesker med tilbakevendende depresjon. Man har også sett at hjernen blir bedre til å bearbeide emosjoner.

– Det finnes mange gode måter å jobbe med seg selv og finne ro i seg selv, som yoga, tai chi og selvhypnose. Mindfulness er en av dem, men det er ikke den rette metoden for alle.

«MINDFULNESS ER ET VELDIG GODT VERKTØY, MEN DET ER INGEN MIRAKELKUR SOM VIL HJELPE ALLE.»

Distansert og autopilot Psykisk helse har hatt en oppblomstring i den norske samfunnsdebatten de siste årene. At folkehelse og livsmestring som tema fikk plass i fagfornyelsen i norsk skole viser nettopp det. Nå skal skolen gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse.

distansert forhold til kroppen sin enn før. Tempoet vi lever i og sosiale medier nevnes som faktorer som trekker oppmerksomheten bort fra egen kropp. Binder mener at en av grunnene til at mindfulness har blitt så populært, er at folk har behov for å lytte til, og være mer til stede i kroppen sin.

Kan mindfulness være en god medisin mot dårlig psykisk helse?

De siste årene har det vært stor økning i forskning på meditasjon og mindfulness. Professor Binder

OKTOBER 2020

forteller at forskere har funnet ut at meditasjon påvirker hjernen på gunstige måter. Organet er mer formelig enn man har trodd, og man ser at aktiviteter er med på å endre hvordan hjernen bearbeider informasjon.

Binder sier at man gjennom meditasjon trener seg på å komme ut av autopilot-modus.

– I sosiale sammenhenger kan man lett slå på autopilot. Da har man ikke full oppmerksomhet mot den man prater med. Mindfulness kan dermed hjelpe oss til å være mer til stede, også for andre, sier han.

Mindfulness-miljøene har også blitt kritisert for å overdrive de positive virkningene.

– Mye av kritikken dreier seg om at en ikke må søke løsningene på individnivå når problemet befinner seg på samfunnsnivå. Altså, hvis en arbeidsplass er innrettet på en måte som gjør folk unødig stresset, så blir det ikke riktig å introdusere mindfulness for å rette opp i dette. Da er jobben problemet.

Binder forteller videre at enkeltindivider til alle tider har søkt metoder for å få det bedre med seg selv.

Binder påpeker at forskning også har vist at ikke alle får positivt

STOFF 09

SAMFUNNSSTOFF

«DET HAR BLITT ENKLERE Å OBSERVERE TANKER OG TANKEMØNSTRE. DETTE HAR FØRT TIL AT JEG KJENNER MEG SELV PÅ EN NY OG BEDRE MÅTE.»

– Men da er det viktig å huske at et samfunn uten psykisk lidelse eller personlige utfordringer er en utopi og ikke et mål, sier professoren.

Et verktøy, ingen mirakelkur Etter å ha kjent på at mindfulness fungerte, valgte Anna Tungodden å utforske selve roten til meditasjonspraksisen. Da ble hun introdusert til den tibetanske formen for meditasjon.

– I denne retningen er meditasjonsøktene litt annerledes enn vanlig i mindfulness. Den tibetanske retningen følger en tradisjonell filosofi og et spirituelt system.

Mindfulness er derimot aspekter av meditasjon som er videreutviklet for å passe inn i en vestlig kontekst, opplyser hun.

Tungodden lærte om mindfulness og meditasjon på psykologistudiet og forteller at det er flere psykologistudenter som har blitt inspirert til å prøve ut praksisen.

Tror du mindfulness er en god medisin mot dårlig psykisk helse?

– Nei, jeg tror ikke det er så enkelt.

For noen er mindfulness et veldig godt verktøy, men det er ingen mirakelkur som vil hjelpe alle, sier hun.

Tungodden håper mindfulness vil bli forsket mer på, fordi det er et spennende tema. Hun har lest på mulige bivirkninger som depresjon og økt suicidalitet, og tror dette kan ha å gjøre med at tanker fort blir overveldende for enkelte under meditasjon.

– Er en nysgjerrig på meditasjon og mindfulness er det jo bare å prøve ut. Da vil jeg anbefale å laste ned en meditasjonsapp, eller delta på gruppemeditasjon som arrangeres av Sammen (red.anm.

Studentsamskipnaden i Bergen). Jeg har i hvert fall fått livet mitt mer på stell etter at jeg begynte med det, sier hun.

Kjøp billetter på biff.no ÅPNINGSFILM

AVSLUTNINGSFILM

ET GLASS TIL

THE WORLD TO COME

SHIRLEY

Alt er bedre på stigende rus

En av årets mest bemerkelsesverdige kjærlighetshistorier

Et forførende, spennende og skremmende forfatterportrett du aldri har sett maken til

PICTURE A SCIENTIST

IF IT WERE LOVE

UTEN FILTER

Nyere forskning viser at vitenskapen er kvinnediskriminerende

En ung dansetrupp, en magisk forestilling, en oppløsning av skillet mellom kunst og virkelighet

En forfriskende ærlig og usensurert film om hvordan det er å være ung i 2020

SE BIFF+ HJEMME → SE.BIFF.NO

SAMFUNNSSTOFF

«MAGISKE» KURER MOT DEPRESJON Ny forskning viser at psykedelika kan være et effektivt redskap i psykiatrien.

Tekst Kaspara Stoltze Illustrasjon Håvard Kyvik

Ordene magisk sopp, LSD og DMT vekker assosiasjoner til 60-tallet, Woodstock og New Age-bevegelsen.

Samtidig som hippies og raddiser ruset seg til The Rolling Stones og Hendrix, foregikk det lovende studier på bruk av psilocybin (virkestoffet i magisk sopp) og LSD i psykiatrien. Men nesten all forskning internasjonalt ble avsluttet etter at LSD ble assosiert med neddopet ungdom på 60-tallet, i tillegg til at Nixons war on drug-kampanje startet.

Andreas Wahl Blomkvist, lege i rus- og avhengighetsmedisin, forteller Stoff at forskningen fra perioden var lovende, men man trenger flere evidensbaserte studier. Han er for øyeblikket aktuell med boken Ulovlig Medisin, som tar for seg bruk av blant annet ketamin, MDMA og psilocybin i psykoterapeutisk behandling.

– Det var mye interessant som foregikk på 50- og 60-tallet som indikerte at psilocybin hadde flere bruksområder innen medisin, men kvaliteten på forskningen på den tiden var ikke så god.

Derfor kunne man ikke dra noen sikre konklusjoner fra det, sier han.

Psykedelisk renessanse De to siste tiårene har psykedeliske stoffer igjen hatt en oppblomstring.

I Silicon Valley har mikrodosering av sopp blitt vanlig blant tech-gigantene.

Vice har gjennom skjermen tatt med nysgjerrige inn i tett regnskog i SørAmerika på ayahuasca-seremonier.

OKTOBER 2020

Netflix sine dokumentarer om psykedelika er sett av millioner og Joe Rogan nevner virkestoffet DMT daglig i podcasten sin. Det virker som om psykedelika er midt i en renessanse – både i populærkulturell og medisinsk forstand.

– USA er langt fremme i dette arbeidet, og både psilocybin og MDMA, for henholdsvis depresjon og PTSD, er på vei til å få godkjenning til medisinsk bruk, sier spesialist i akuttmedisin, Dr. Lowan H. Stewart.

Han forklarer at vi bare akkurat har startet dette arbeidet i Norge. Selv arbeider han med bruk av ketamin som behandling for depresjon ved Axonklinikken i Oslo – som spesialiserer seg på behandling av depresjon og kroniske smerter.

– Hvis disse studiene bekrefter de tidlige studiene, vil psilocybin bli godkjent av FDA og European Medicines Agency, sannsynligvis i løpet av de neste 5 årene, sier Stewart.

ga betydelige reduksjoner av angst og depresjon, målt seks måneder etterpå.

Resultatene fra en oppfølgingsstudie indikerer at virkningen er til stede hele 2,5 år senere. Så denne virkningen er langvarig.

Hjernen omkobles Hvordan psykedelika påvirker hjernen er ikke helt klart, men en sentral hypotese er at hjernen blir restartet og egoet oppløses.

– Disse stoffene aktiverer serotoninreseptorer i hjernen som fører til en kaskade av virkninger som endrer aktiviteten i visse områder av hjernen.

Dette har vi sett i studier der man skanner hjernen under påvirkning av disse psykedeliske stoffene. Når virkningen går over ser det ut som hjernen gjennomgår en slags omstart som innebærer muligheten for en mer funksjonell hjerneaktivitet-dynamikk, forteller Blomkvist.

Blomkvist forteller at forskningen virker lovende.

Samtidig trekker han fram virkningen på bevisstheten. Etter behandling har flere forskningsgrupper tatt i bruk spørreskjemaer som prøver å måle visse mytiske dimensjoner av opplevelsen.

– Det er to spesielt informative studier på effekten av psilocybin på depresjon, en fra New York University og en fra Johns Hopkins University, med til sammen cirka 80 pasienter. En enkelt behandling med psilocybin, integrert i et psykoterapeutisk behandlingsforløp,

– En dimensjon som ser ut til å være viktig, og som tilsynelatende kan predikere om en person får god eller dårlig effekt av behandlingen, er i hvor stor grad de opplever en ego-oppløsning. At de opplever at identitetsfølelsen deres stykkes opp og smelter inn i en

STOFF 11

SAMFUNNSSTOFF

12 STOFF

OKTOBER 2020

SAMFUNNSSTOFF

helhetlig bevissthetstilstand. Opplever de dette, er det mer sannsynlig at de har en god effekt av behandlingen.

Lite lønnsomt for legemiddelindustrien Forskningen på psykedelika gjennomføres i all hovedsak av ideelle forskningsgrupper, da kjemiske stoffer som ikke kan tas patent på er lite lukrative for legemiddelindustrien.

måneder og var helt fin. Og jeg tenkte hva skjer? Det er jo sånn her jeg skal ha det. Det var da jeg fikk sjokk og innså hvor dårlig jeg hadde vært. Jeg fikk en pause fra det helvete jeg hadde vært i.

Slik omtaler «Anna» virkeligheten etter sin første psykedeliske sopptur.

«Anna» er diagnosert med PTSD, og etter et tilfeldig møte med magisk sopp i Lofoten innså hun at psykedelika kan-

« NÅ ER JEG VIRKELIG EN HELT ANNEN PERSON. JEG GIKK FRA Å VÆRE KJEMPEDÅRLIG TIL Å BLI HELT FRISK. » – Det er lite profitt og insentiv for å utføre denne typen forskning.

Den forskningen som må gjøres for legemiddelgodkjennelse er veldig dyr og behandlingen er lagt opp til bare en eller to seanser med psilocybin. Legemiddelindustrien må altså investere flere millioner dollar for å få godkjent et nokså strengt regulert stoff, hvor patenten har utgått og de i utgangspunktet kun skal brukes et par ganger for en enkelt pasient. Slik den økonomiske modellen er lagt opp i dag, er det ikke lett å se hvordan de skal tjene så mye penger på det, sier Blomkvist.

– Helsevesenet er jo avhengig av syke personer for å holde seg i gang.

Medisiner og pasienter er en lukrativ forretning. En pasient kurert er en kunde mindre, sier en anonym talsperson for Ayahuasca Norge til Stoff.

Psykedelika i det skjulte Stoff har kommet i kontakt med en psykedelikabruker som ønsker å dele sine erfaringer. Grunnet at psykedelika er klassifisert som narkotika ønsker hun å være anonym. «Anna» (35) og andre som ikke opplever at antidepressiva og tradisjonell psykoterapi fungerer, har måttet søke egne svar på internett.

– Det var som om jeg så farger igjen.

Første gang jeg tok sopp, tok jeg en høy dose. Etter det gikk jeg rundt i tre

OKTOBER 2020

skje var «medisinen» hun trengte. Hun fant fort frem til hemmelige grupper på Facebook, som gjennomfører seremonier med sopp og ayahuasca i Norge.

– Jeg begynte å lese meg opp innenfor ayahuasca, så kom jeg i kontakt med en gruppe som driver med dette i Norge, som har samlinger flere ganger i året. Det er ingen offisiell organisasjon, men en gruppe mennesker med samme interesser og forståelse som kommer sammen. De holder seg veldig i skjul.

Hun var selv redd for at hun skulle bli avhengig av psykedelika, og opplevde stort stigma fra familie og venner.

– Jeg var veldig åpen med familien min om det, og de var veldig urolige og negative i begynnelsen. Tanten min kalte meg narkoman. Men nå, 5 år etterpå, er det de som sender meg mailer med artikler og forskning med positive resultater. Tonen har snudd helt.

– Nå er jeg virkelig en helt annen person. Jeg gikk fra å være kjempedårlig til å bli helt frisk. Jeg har heller ikke brukt psykedelika på to år, fordi jeg ikke har følt på noe behov for det.

Ulovlige seremonier med variert klientell Jørn er talsperson for Ayahuasca Norge, og ønsker ikke å gå ut med etternavn. Han forteller at alle slags mennesker er med på seremoniene

deres – alt fra tungt narkomane til eldre kvinner, bedriftseiere og så videre.

Han opplever at de fleste sitter igjen med en positiv opplevelse.

– Vi gjør jo dette kun for folkets beste.

Når majoriteten av de som prøver dette oppnår økt livskvalitet, samtidig som vi tillater og nærmest glorifiserer alkohol og tobakk – som koster Norge millioner i året – så kan man jo undres hvorfor vi ikke har kommet lenger, sier Jørn.

Videre peker han på ayahuasca som en naturlig medisin som har blitt brukt i tusenvis av år, og mener at Norge henger etter USA på dette området.

På tross av organisasjonens positive erfaringer, er det flere som er skeptiske til bruken av psykedelika utenfor medisinske rammer, deriblant Gunnar Hasle, lege ved Reiseklinikken i Oslo.

– Jeg er kritisk til å klusse med kjemien i vårt viktigste organ, hjernen. Spesielt er jeg kritisk til at friske mennesker gjør det, for de har alt å tape på det. Om forskning på psykoaktive stoffer drives innenfor en vitenskapelig ramme, og er godkjent av legemiddelmyndigheter og etiske nasjonale komiteer, er jeg ikke prinsipielt imot det. Man trenger nye verktøy i psykiatrien, sier Hasle.

Psilocybin og andre hallusinogener har lovende potensial, men vi har fortsatt ingen klar vitenskapelig forklaring på hvordan de påvirker kropp og sinn.

Det vil derfor kreve mer evidensbasert forskning før psilocybin er å finne på nærmeste apotek.

Ayahuasca Også kjent som jungelbrygg, er en te fra Sør-Amerika, som brukes av sjamaner i Brasil, Peru og Colombia under ritualer. Teen er laget av to planter fra Amazonas-jungelen og inneholder det psykoaktive stoffet dimetyltryptamin (DMT) og monoaminoksidasehemmer (MAOI)

STOFF 13

K O M M E N TA R S T O F F

THIS IS NOT AMERICA Snikliberalisering er en trussel mot demokratiet.

Tekst Martin Lie-Nielsen Illustrasjon Fredrik Bedsvaag

I forrige utgave av Stoff skriver subjekt-redaktør Danby Choi på spalteplass i «Tre kule» om hvordan man bør distansere seg fra «rettferdighetskrigerne».

Begrepet er en direkte oversettelse av «social justice warrior», en noe negativt ladd betegnelse brukt av amerikanske kulturdebattanter.

“Kulturdebatten” er et amerikansk politisk fenomen som omhandler engasjementet for mikropolitiske standpunkt vedrørende identitetspolitikk, språkpolitikk (herunder politisk korrekthet), likestilling og rasisme. Choi gjør seg, som mange andre før ham, skyldig i forsøket på å skvise amerikansk kulturdebatt inn i norske rammer. Dette tror jeg er ødeleggende.

Politisk import Kulturimport fra USA er ikke noe nytt. Unge nordmenn har siden krigen slukt i seg politiske, kulturelle og sosiale fenomener fra dette landet. Også mediene er besatt av amerikansk politikk og alt hva som rører seg på andre siden av dammen.

Sommerens vekkelse rundt BLMbevegelsen er et godt eksempel på slik import. Morgenbladets Aksel Kielland kalte dette “en forlengelse av [demonstrantenes] forbruk av amerikansk populærkultur, og at det i realiteten ikke dreiet seg om en protest mot rasisme så mye som en ureflektert kopiering av uttrykk og bevegelser de hadde sett på tv og i sosiale medier”.

Ikke misforstå – BLM-bevegelsen satt problemet med rasisme i

14 STOFF

Norge på agendaen, og dette er positivt. Poenget er heller at få synes å anerkjenne at nordmenn og amerikanere lever i to svært ulike politiske virkeligheter.

Jeg vil påstå at alle som bidrar til å importere kulturdebatten til Norge, åpner døren for en enda mer ødeleggende politisk realitet. Åpner man ukritisk for kulturdebatt og identitetspolitikk, lar man nemlig nyliberalismen sementere seg ytterligere i vår virkelighet.

De som tjener på dette er utelukkende reaksjonære krefter på høyrefløyen.

Venstresiden blør. Over hele Europa ser man sosialdemokrater og sosialister som har sviktet sine tradisjonelle velgerbaser. Vi høster nå fruktene fra 2000-tallets New Labour, Stoltenberg I og II som istedenfor å motarbeide ulikhet, slo ring rundt den økonomiske eliten og konkurransesamfunnet. Resultatet sier seg selv: Brexit, Gule vester og Senterpartiet. Arbeiderpartiet er et synkende skip. SV er mer opptatt av Pride og BLM enn statsbudsjett.

Og Rødt tyr til populisme for å fange velgerflukten fra de øvrige.

Med kulturdebatten kommer et stadig økende individfokus til venstresiden. De identitetspolitiske holdningene, som spesielt unge norske venstrevridde trykker til sitt bryst, vanner ut sosialismens store samfunnsprosjekt. Snart er det ikke en økonomisk-politisk venstreside igjen, bare individualistiske nyliberalister som forsterker de

kapitalistiske strukturene som AP, Rødt, og SV er stiftet for å bekjempe.

Hva er nyliberalisme?

Nyliberalismen er egentlig en politisk ideologi. I motsetning til f.eks. marxisme eller konservatisme, som er politiske ideologier der det politiske subjektet aktivt vender seg mot eller tar til seg ideene, er nyliberalismen i større grad en passiv politisk ideologi. Med dette mener jeg at du ikke velger nyliberalismen, den velger deg. Det er den uplanlagte, ukontrollerte individualismen som borer seg så dypt inn i deg at du ikke selv er klar over at du lar den styre hvordan du tenker og handler. Som et slags politisk datavirus.

Dette innebærer, i forlengelse av kapitalismen, den ubetingede tro på at det frie markedet kan og skal løse alle samfunnets problemer. Hva som gjør nyliberalismen «ny» er at den tar den gamle, grove kapitalismens økonomiske prinsipper, og transporterer dem ut av den økonomiske sfæren. Der kapitalismen i utgangspunktet kun styrer økonomien, lar vi i dag kapitalismen styre alt i samfunnslivet. Konkurranse mellom individer blir en forutsetning for systemet.

Det frie markedet skal ikke lenger være der man kjøper og selger. Det skal være der man blir født, utfolder deg, skaper relasjoner, blir forelsket, opplever, realiserer, fortviler, nyter og dør.

I dag er markedets kalde prinsipper

godt i gang med å feste seg overalt i livene våre. Nesten alt preges av konkurranse, der spesielt sosiale medier kan trekkes fram som et emosjonelt aksjemarked du måler din egen kurs på. En personlig markedsføringsplattform. En slags jobbsøknad til de samfunnsgruppene du vil skal like deg og inkludere deg. Individfokuset som oppstår her gjør at saker de unge er opptatt av i dag, ikke nødvendigvis er noe de brenner for, men noe de kun ønsker å tilskrive identiteten sin. Karl Marx og Greta Thunberg har blitt merkevarer – små pins man stikker på personligheten sin for å finne tilhørighet i et eller annet felleskap.

Systemet elsker disse figurene. Hvite menn belønner #metoo-personligheter med applaus, uten at de underliggende maktstrukturene ofres en tanke.

Nyliberalismens genialitet er at den svelger alle andre politiske tanker og vrir dem til sitt eget formål.

Når man har en reell grunn til å avskaffe frimarkedet (som f.eks. i klimakrisens navn, eller finanskrisen 2008) sluker nyliberalistisk tankegang alle innvendinger mot systemet og gjør disse til en del av nettopp dette systemet. Vi forbruker for mye og kloden tar støyten? Vel, dette kan løses om vi bare fortsetter å forbruke, men litt annerledes. Har Kapitalforvaltere gapt for høyt og skapt global økonomisk kollaps?

Vel, man kan vel bare skyte inn statlige redningspakker til spekulantene og siden deregulere økonomien litt mer.

OKTOBER 2020

K O M M E N TA R S T O F F

Gjennom nyliberalismen slutter vi å stille strukturelle krav, eller rette moralske dommer mot systemet.

Individfokuset forteller deg hele tiden at det er opp til deg hvordan ting er til enhver tid. Du blir definert etter produksjons- og konsumpsjonsevne.

Individer er selv ansvarlige for hva de gjør, og om de er lykkelige eller ikke. Det er ingen andre enn deres egen feil, eller mangel på ansvar om de ikke klarer seg.

Et godt eksempel på dette er i klimakrisen. Istedenfor at de aktørene som har størst og tyngst ansvar

OKTOBER 2020

(politikere, næring og industri) blir stilt til veggs, er den gjengse oppfatningen at det er forbrukernes oppgave å starte endringen gjennom nettopp å forbruke. Du blir fortalt: Skam deg, sorter, kjøp klimavennlig, klapp deg selv på ryggen, ikke fly, kjøp el-bil, ikke spis kjøtt, kjøp resirkulert, resirkuler selv, kjøp, skru av lyset når du går ut av rommet, kjøp klimakompensert, forbruk etisk, kjøp punktum, forbruk mer, kjøp, gjenta og kjøp litt til.

Det rødes problem Det samlede politiske bildet skapt av

nyliberalismen er katastrofalt. Hva er det vel som polariserer mer enn identitet, der hovedfokuset ligger i et forsøk på å stikke seg ut og opp?

Inkludering er for all del viktig, men hvordan man prater om det er vel så viktig.

Konkurranse i det frie markedet skiller kun mellom to typer mennesker: Vinnere og tapere. Det finnes kun én sannhet i markedets utfall, og dette regnes av mange som mer demokratisk enn demokratiet selv.

Vi polariseres mer av å omfavne individuelle friheter fremfor det

helhetlige samfunnsbildet.

Slutt å tro på etisk forbruk. Få deg venner du er uenig med. Forakt systemet. Slutt å være så forbannet selvopptatt. Vær kritisk til premissene i den amerikanske kulturen du sluker. Drit i kulturdebatten. Smil daglig over at Margaret Thatcher er død.

Vi trenger en politisk oppvask i Norge. Spesielt på venstresiden.

STOFF 15

SAMFUNNSSTOFF

NÅR FORELDRE ER PSYKE Det man ikke vet, kan man ha vondt av.

Tekst Ingrid Kallestad Foto Eivind Mo Andreassen Illustrasjon Ingrid Kallestad

Det har skjedd et paradigmeskifte i diskursen om psykisk helse. Vi forsøker stadig å ufarliggjøre temaer som før har vært tabubelagte. Plutselig prater vi åpent om egen psyke. Likevel er det verdt å merke seg at vi kanskje ikke prater like mye om psyken til dem som trolig har påvirket oss mest, nemlig foreldrene våre.

Ifølge SSBs tall fra 2019 bor det rundt én million barn i Norge. Undersøkelser gjennomført av SINTEF anslår at 410 000 av disse vokser opp med psykisk syke foreldre. Samme undersøkelse viser at det kun er om lag 65 000 av foreldrene som får behandling for psykiske lidelser. I tillegg må man regne med foreldre som ikke søker hjelp, og barna deres. Studier viser at mørketallene trolig er høye. Å være redd for sin egen pappa «Emma» sin far har bipolar lidelse. Hun har valgt å ikke dele etternavnet sitt i denne artikkelen. I oppveksten til Emma har det vært mange betydelige påkjenninger – som strekker seg over både rusproblematikk i familien, kamper om omsorgsrett og plasseringer i fosterhjem. Hun trekker fram en av hendelsene som har satt spor.

Under et studieopphold i Argentina skulle hun få besøk av faren i ti dager. Det gikk ikke som planlagt.

Faren til Emma ville være i Argentina lenger enn han skulle, selv om han hadde plikter og ansvar hjemme i Norge. Det var da hun skjønte at han hadde blitt syk igjen.

– Han sa så mange vonde ting til meg, og ville ikke se meg mer. Men dagen etterpå låste han seg inn i leiligheten, satte seg på sengen min og snakket om at han var så glad i meg, og at han skulle redde verden. Jeg lå bare under dynen og skalv, sier hun.

Faren tok inn på hotell. Noen dager etter fant hun ham på balkongen sin med blå neglelakk på

16 STOFF

OKTOBER 2020

SAMFUNNSSTOFF

hender, føtter og øyenbryn, med kofferten ved føttene og en sigarett i hånden. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Likevel hun skjønte at noe var alvorlig galt. Han hadde blitt kastet ut fra hotellet, og ville bo hos henne.

– Jeg var redd for han, fordi han var syk igjen. Jeg ville ikke at han skulle være der mer, det ble for mye, for vondt. Så han dro.

Evig pårørende Plutselig fikk Emma beskjed om at faren hennes hadde dratt til ambassaden og oppført seg aggressivt.

Passet hans hadde blitt frastjålet, og han skyldte på henne fordi hun ikke hadde latt ham få være i leiligheten sin.

– Jeg åpnet mobilen min til en tekstmelding fra han: «Du er ikke datteren min lenger».

Faren hennes hadde sovet på gaten i ni dager før de fant ham. Føttene hans var dekket av blemmer og sår.

Han hadde kastet vekk skoene sine den første dagen på gaten. Etter lange diskusjoner ble han motvillig med på sykehuset.

– Jeg sa det var for å få sjekket ut foten, men jeg ville egentlig ha en vurdering av en psykiater for å kunne få ham trygt hjem til Norge.

På sykehuset nektet han medisin og kremer. Han nektet all behandlingen de tilbudte, men spurte en sykepleier om hun hadde amfetamin. Jeg bare gråt, mens hånte meg, sier Emma.

Hun fikk tak i en psykiater som tok en vurdering på at faren måtte stabiliseres før hjemreise. Han ble tvangsinnlagt, men det tok ikke lang tid før han rømte. Dette førte til at han falt ned en høy mur og brakk leggen på tre ulike steder. Hver gang en ambulansetur var nødvendig måtte Emma være med, uansett hvor hun befant seg. Det måtte alltid være en pårørende tilstede.

Når barn skåner foreldre Anne Kristine Bergem har jobbet med barn som pårørende av psykisk syke foreldre – både i klinikk, gjennom organisasjonsarbeid, og i møte med foreldre, frivillige og hjelpere.

Nå underviser hun ved OsloMet på master i psykisk helsearbeid. Emma fikk ikke vite at faren hadde bipolar

OKTOBER 2020

lidelse før hun var tenåring. Bergem kjenner til flere saker hvor barn ikke har fått informasjon om foreldrenes psykiske lidelser før det har gått mange år.

helsepersonell til å informere mindreårige barn om foreldrenes psykiske lidelser. Likevel er det ikke alle som får informasjon om foreldrenes psykiske lidelser som barn.

– Det gjelder nok dessverre alt for mange mennesker, sier hun.

Se for deg at du er et ni år gammelt barn på skolen, og det kommer noen og sier «Hva er det for noe med moren din a? Har hørt at hun er helt klin kokos?». Hva skal du si i en slik situasjon? Hva kan du si? Forhåpentligvis har du fått så mye informasjon hjemme at du klarer å sette ord på det: «Det heter ikke klin kokos. Det heter å ha en psykisk lidelse. Og ja, det stemmer at mamma er syk, og derfor er hun på et sykehus hvor hun skal få hjelp for det.» Men hvor mange barn har begrepene de trenger for å forklare foreldrenes psykiske lidelser?

Bergem sier at ved å snakke om foreldrenes lidelser slipper barn å bli overlatt til egne fantasier.

– Foreldre vil gjerne det beste for barna sine, og en løsning som virker god, kan være å skåne dem. Det som skjer er imidlertid at barna forstår at det er noe, de vet ikke nødvendigvis hva, men de merker at noe er galt.

Når foreldrene ikke snakker om det, tenker de «Dette går det ikke an å snakke om». Foreldrene tror kanskje at de ikke vet. Resultatet blir dessverre at barna skåner foreldrene sine, og ikke omvendt.

Bergem mener at barn bør få høre om de verste tingene som handler om sykdom og elendighet av voksne personer de stoler på.

– Det viktigste er å være ærlig og åpen. Det er ofte vi voksne som har problemer med å bruke de verste ordene, snakke om død og selvmord og psykose. Barn har jo ingen medfødt bekymring for bruk av ord.

Skaper nye pasienter Emma har fått diagnosen PTSD. Barn som vokser opp med en psykisk syk forelder har over dobbelt så høy sannsynlighet for å utvikle en psykisk lidelse sammenlignet med andre barn, og sannsynligheten er tre ganger så høy dersom begge foreldrene er syke.

Bergem forteller om tradisjonen for at barn av psykisk syke ikke får den hjelpen de trenger før de selv blir syke.

– På den måten lager man jo nye pasienter. Dersom man gjør jobben sin vet man om barna veldig tidlig.

Hvis man da gjør en innsats kan man forebygge ganske mye.

Hva med barna?

Temaet «barn som pårørende» aktualiseres gjennom lovparagrafene Helsepersonelloven §10a og Spesialisthelsetjenesteloven §3-7a. Helsepersonelloven plikter

Bergem forteller at det ikke har vært tradisjon for å involvere familien i psykisk helsevern. Før det ble pålagt var det vilkårlig hvilke barn som fikk hjelp og oppfølging. I dag er det imidlertid en betydelig økning i interesse for feltet barn som pårørende. På tross av økt interesse for feltet, har det vært gjort journalinnsyn hvor en ser at barn ikke alltid følges opp. Bergem forteller at barn ikke har egne rettigheter på dette området.

– I og med at det er en pliktlov, må helsepersonell ha samtykke fra foreldrene for å jobbe med barna.

Dersom det hadde eksistert en rettighetslov for barn, hadde de kunnet fått informasjon selv om foreldrene sa nei, og det kan de dessverre ikke i dag, sier hun.

Etterlengtet systematisering Barn får med andre ord ikke alltid den informasjonen eller oppfølgingen de trenger. Men hvem har ansvar for å sørge for at de får det?

I alle helseforetak skal det finnes barneansvarlige, som har ansvar for å koordinere helsepersonells oppfølging av mindreårige barn ved sykdom hos foreldrene deres.

Thorsen, Bjørnestad og Romedal (2019) gjennomførte en studie med formål å samle informasjon om barneansvarlig personell i spesialisthelsetjenesten. Rapporten angir at 33% av barneansvarlige som har vært ansatt i under ett år, aldri har deltatt på opplæring tilknyttet

Psykiater Anne Kristine Bergem stillingen. Videre forteller 62% at det ikke finnes, eller at de ikke vet om det finnes, en beskrivelse av hvilken kompetanse barneansvarlige skal ha.

– Dersom man da har mange andre gjøremål, kan det svekke arbeidet som barneansvarlig. For å styrke barneansvarlig helsepersonell kan man for eksempel gi funksjonstillegg i form av lønn, eller kreve at en viss prosentandel av stillingen avsettes til det arbeidet. For at en skal kunne bli barneansvarlig, bør en også måtte gjennomgå obligatorisk kursing.

Det er lov å snakke om det Ifølge Bergem er det viktigste når det gjelder møte med barn som pårørende at barnet opplever at psykiske lidelser er mulig å snakke om.

– Det er ikke så farlig hva man sier, og hvordan man sier det, men barn trenger å erfare at det går an å snakke om det.

Det å eie sin egen historie kan være viktig for barn av psykisk syke foreldre: Å få hjelp av voksne eller helsepersonell til å lage seg fortellinger om det som skjer.

– På den måten kan de møte spørsmål eller kommentarer ute i verden med ro, og tenke “Dette vet jeg, dette kan jeg”, trekke pusten og si «Nå skal du høre her».

STOFF 17

SAMFUNNSSTOFF

FEST MOT PEST Rus og sosialisering er medisinen flest tyr til når kjedsomheten melder seg. Hva er det som gjør at vi har et så sterkt behov for fest og fanteri?

Tekst Idun Kjøl Wiig Foto Kaspara Aavik Stoltze og Maiken Larsen Solholmvik

En helt vanlig helg i starten av 2020 bestod av fester som varte til morgengry og dansing på byen. Dette var før man hadde hørt om sosial distansering, kohorter og skjenkestopp. Etter 12. mars ble det brukt utallige timer på innesitting og Netflix-titting, mens man lengtet etter å kunne dra bekymringsløst på fest igjen.

Så kom sommeren: Smittetallene sank og korona begynte å føles mer og mer som en vond drøm.

Det ble lettere å dra ut på byen, i parken og på nach. Følelsen av normalitet kom sakte tilbake, og smittevern gikk i glemmeboken. I lys av sommerens utskeielser blir man nødt til å spørre seg: Hva er det som gjør at man velger å dra på fest selv om man vet man ikke bør? Er det bare ren egoisme, eller ligger det noe mer bak?

En følelse av håpløshet Det var ingen enkel oppgave å finne noen som ville fortelle om sine festvaner, da samtlige Stoff snakket med sa at de hadde vært på fest, men ingen ville stille til intervju. Det føltes tydeligvis skamfullt å innrømme at man drar på fest, selv om dette er noe svært mange gjør. Til slutt fikk vi kontakt med to gutter fra et kollektiv som nylig hadde hatt fest hjemme hos seg selv.

18 STOFF

– Vi overholdt regelen om maks 10 personer, men det var vanskelig, og det føltes ikke spesielt viktig å opprettholde én meter til alle, forteller de.

«HVOR MYE VENNSKAP OG KJÆRLIGHET BLIR IKKE ETABLERT OG FORSTERKET NETTOPP GJENNOM FEST OG RUS?» De oppfattet hele situasjonen som håpløs: – Hvorfor er det greit at det ikke holdes én meters avstand på bussen, men ikke når det er i en stue i et kollektiv? Det virker nesten litt bortkastet.

Hvor stor del spiller fest inn i livet deres?

– Det er jo en enkel og hyggelig måte å møte venner på. Tidligere har vi forsøkt å ha digitale fester over Zoom, men det er jo ikke det samme. Det er noe eget å møtes fysisk.

Men hva tror dere er grunnen til at mange unge fester på tross av myndighetenes anbefalinger?

– Jeg tror det er mange som ikke bekymrer seg stort, siden de selv ikke er i risikogruppen.

De kommer inn på skjenkestoppen som ble innført i august. De mener det er for mye å be nye studenter uten venner om å la være å dra på fest og vors.

– Folk kommer til å møtes uansett, så om det ikke er på en bar i byen, blir det på et nach i et lite kollektiv.

Den meningsfulle festen Kombinasjonen av store grupper og mye alkohol er ikke akkurat smittevennlig, men har vært et stort savn blant mange. Hva gjør det med oss å gå glipp av sosial rus? Hvorfor er det så viktig

OKTOBER 2020

SAMFUNNSSTOFF

for oss å dra ut på fest og bli fulle sammen?

– Mange har behov for å dra på fest fordi man søker et brudd med en monoton hverdag, sier sosiolog Øystein Skjælaaen.

Skjælaaen er førsteamanuensis ved fakultetet for sosialfag på VID vitenskapelige høgskole i Oslo, og forfatter av boken Meningen med rus fra 2019. I boken utforsker han de ulike aspektene ved rusen, og hvordan den for mange kan være meningsfull, ikke bare skadelig.

20-årene er det tiåret i løpet av livet man fester mest: Man har flyttet hjemmefra, blir selvstendig og har muligheten til å dra mer på fest og drikke mer.

– Det at unge fester på tross av myndighetenes anbefalinger og uten noen særlige bekymringer om å bli syke, overrasker meg ikke spesielt.

Det overrasker meg mer at ikke flere gjør det. Det er ikke de unge som står i fare for å bli innlagt på sykehus på grunn av en fest, sier han.

Holder det ikke å drikke te og spille kort med kollektivet?

– For noen gjør det jo det, men mennesker har gjennom alle tider søkt de overskridelsene rusen gir.

Alkohol og annen form for rus kan

trykkende ensomhet og kjedsomhet i hverdagen.

brukes som verktøy for å komme i en sinnstilstand som er viktig for mange.

– Kjedsomhet kan man se på som tap av mening, man ser ikke noe poeng med det man holder på med.

Kjedsomhet er en sterk drivkraft for at mennesker gjør som de gjør, en drivkraft som er ekstra sterk nå. De små luftehullene blir ekstra viktige.

I følge Skjælaaen viser det at en så stor del av befolkningen drikker, at alkohol gir oss noe meningsfullt utover rusen i seg selv. Man vil komme seg vekk fra det hverdagslige og ordinære, og føle på noe som er nytt og sterkt: Å komme i kontakt med seg selv og følelser man ikke har tilgang til i edru tilstand.

Ensomt og alene En undersøkelse fra Samskipnaden i Trondheim fra tidligere i år, viser at åtte av ti studenter synes livet har blitt vanskeligere som følge av koronarestriksjonene.

Det henger sammen med at man må sitte hjemme uten å kunne møte medstudenter.

Ifølge en annen undersøkelse fra Folkehelseinstituttet i 2018, føler én av tre studenter seg ensomme.

Etter en studiestart preget av restriksjoner og karantener, har det ikke vært lett for ferske studenter å få seg nye venner. Det skal godt gjøres å bli kjent med noen på et seminar over Zoom. Skjælaaen mener at det å samles for å ruse seg i fellesskap, er en vanlig og befriende måte å sosialisere på, og at det kan være grunnen til at flere risikerer å bryte nasjonale retningslinjer for smittevern.

– Hvor mye vennskap og kjærlighet blir ikke etablert og forsterket nettopp gjennom fest og rus? Det gjør det rett og slett enklere for oss å knytte bånd, vi føler oss friere og mer frimodige, og klarer å by mer på oss selv, sier han.

I Meningen med rus skriver han også om viktigheten av å ha noe å se frem til når stillstanden melder seg. For mange vil det være situasjoner der rus er involvert: Festivaler, dansing på byen eller pilsing på bar til stengetid. Det aller meste av dette har blitt satt på vent på grunn av koronaviruset, som gjør at man blir sittende igjen med et tomrom – et tomrom som kan fylles med forbudte dråper av alkohol.

Den evigvarende kjedsomheten Det finnes flere eksempler på at krisesituasjoner skaper god grobunn for alternative festmiljøer: Ravescener har dukket opp i det autoritære Iran, ulovlige undergrunnsklubber i Øst-Berlin under Den kalde krigen, for ikke å nevne Norges egen grottefest. Folk vil samles og feste uansett hvilke samfunnspolitiske utfordringer de står overfor. Skjælaaen mener at de små utskeielsene blir viktigere nå enn ellers, siden det er så mye

«DET AT UNGE FESTER PÅ TROSS AV MYNDIGHETENES ANBEFALINGER, OG UTEN NOEN SÆRLIGE BEKYMRINGER OM Å BLI SYKE, OVERRASKER MEG IKKE SPESIELT. DET OVERRASKER MEG MER AT IKKE flere GJØR DET»

OKTOBER 2020

STOFF 19

SAMFUNNSSTOFF

NORGES GLEMTE FOTBALLTRIUMF Herrelandslaget i fotball har aldri kommet lengre enn åttendedelsfinalen i VM, mens kvinnene har vunnet hele mesterskapet.

Likevel hører du kun om én av disse.

Tekst Oscar Gussiås Illustrasjon Håvard Kyvik

Alle har hørt historien. Norges herrelandslag, med stjerner som Kjetil Rekdal, Henning Berg og Tore André Flo, ligger under 1-0 mot Brasil når kampen nærmer seg slutten. Kampen er avgjørende for at Norge skal ta seg videre fra gruppespillet i VM i Frankrike i 1998. De møter et uhyre sterkt Brasil, som vant VM fire år tidligere.

Så skjer det utenkelige: Tore André Flo utligner i det åttitredje minutt, før samme mann skaffer straffe tre minutter senere. Kjetil Rekdal setter den kaldt i nettet bak Brasils keeper Cláudio Taffarel, og det som tilsynelatende er tidenes norske underdog-seier er et faktum. Hele landet går amok, og det hele toppes av Arne Scheie som holder på å få

20 STOFF

hjerteinfarkt i kommentatorboksen.

Oppmerksomheten rundt fotballNorges kjæreste nitti-minutter vil ingen ende ta – folk snakker like varmt om kampen tjueto år senere.

Dette må da være Norges største fotballsensasjon?

Men tre år tidligere vant Norge fotball-VM. Sverige i 1995 ringer ingen bjeller noen steder. 2-0-seieren i finalen mot Tyskland, med mål av Riise og Pettersen, er det lite oppmerksomhet rundt. Faktisk må man grave en del rundt på nettet for å i det hele tatt finne ut av hvem som scoret i denne finalen. Og ja, det er snakk om kvinnefotball, forresten.

Triumfen i 1995 I de innledende rundene i turneringen

havnet Norge i gruppe med England, Canada og Nigeria. Allerede i den første kampen viste Norge muskler da de knuste Nigeria 8-0, før England ble senket 2-0. Kampen mot Canada stod i stil med de foregående kampene, og Norge overkjørte igjen - denne gangen 7-0. Det norske landslaget tok seg altså videre fra gruppespillet med en målforskjell på +17, og dette uten å slippe inn ett eneste mål.

I utslagsrundene kom Norge seg videre fra kvartfinalen med en 3-1-seier over Danmark før USA ble slått 1-0 i semifinalen. Finalen endte som nevnt tidligere 2-0 mot Tyskland med scoringer av Hege Riise og Marianne Pettersen, begge rett før pause. Med dette var Norges første VM-triumf i fotball et faktum, og uten noe hjelp fra herrene (som ikke har vært i et

større internasjonalt mesterskap siden 2000), er det foreløpig det siste.

I de senere årene har det norske kvinnelandslaget slitt med å dominere den internasjonale kvinnefotballen slik de gjorde på midten av 90-tallet. Andre nasjoner som Frankrike, Tyskland og USA har rykket ifra, og det er tretten år siden sist Norge nådde semifinalen i VM. Anita Waage, som var en del av landslagstroppen i 1995, ble i 2013 spurt om hun trodde Norge ville klare å komme seg opp i verdenstoppen igjen. Hun svarte: «Helt ærlig, så tror jeg ikke det. Vi var veldig tidlig ute med satsing på kvinnesiden, men nå blir det satset mye mer seriøst og organisert av de større nasjonene. Forspranget vi hadde er borte».

OKTOBER 2020

SAMFUNNSSTOFF

Kvinnefotballens utvikling Så hvorfor hører man ikke mer om Norges første, og kanskje siste VMtittel i fotball? Trond Johannessen, som er sportskommentator i VG og som har fulgt det norske kvinnelandslaget i både VM og EM siden 2015, mener det er tankevekkende at man ikke hører mer om VM-gullet i 1995, men heller ikke svært overraskende.

– VM-gullet i 1995 var stort da det skjedde, men triumfene til kvinnelandslaget ble nok likevel ikke dyrket av de store massene i folket, og derfor ble heller ikke statusen den samme i ettertid. Norge var en av få nasjoner som satset på kvinnelandslaget på den tiden, og det var ingen stor sensasjon at Norge ble verdensmestere.

Han forteller videre at de norske kvinnene hadde vært med i teten helt fra de uoffisielle mesterskapene startet på 80-tallet, og at på den

tiden ble fotball for kvinner nesten sett på som en ny idrett.

– Har oppmerksomhet og holdninger rettet mot kvinnefotball endret seg siden 1995?

–Jeg tror dette handler litt om tid.

Fotball for kvinner trenger ytterligere noen år før de blir respektert på samme måte som herrene. Fortsatt er det en følelse av at det er menn som ser litt ned på kvinnene, hvilket er særdeles urettferdig når nivået er så høyt. Men jeg tror at dette er i ferd med å løsne, svarer han.

Likestillingslandet Norge Johannessen begrunner dette med at kvinnefotballen stadig blir bedre, media gir det mer oppmerksomhet, de store herreklubbene satser på lag på kvinnesiden og alt blir mer profesjonelt.

– VM i Frankrike i fjor var strålende.

Men selv om Norge altså kom helt til kvartfinalen, også det bedre enn herrene i 1998, er det fortsatt ingen som snakker noe særlig om det nå, så det er fortsatt en lang vei å gå, sier Johannessen.

Svaret på hvorfor VM-gullet i 1995 ikke har fått mer oppmerksomhet er altså sannsynligvis fordi kvinnefotballen bare var i oppstartsfasen på dette tidspunktet. Likestillingslandet Norge lå mye lenger fremme på kvinnefotballfronten enn de fleste andre land, og nivået på motstanderne var derfor tilsvarende. 1995-mesterskapet var kun det andre offisielle verdensmesterskapet for kvinner arrangert av FIFA, og tilskuertallene var heller ikke enorme - litt over fire tusen per kamp. Dette var omtrent det samme som i Eliteserien for herrer samme år.

Til sammenligning ble herresidens kjæreste nitti-minutter, Brasil-kampen i 1998, sett av litt over seksti tusen.

Trond Johannessen.

Foto: Karin Beate Nøsterud Baksiden av Brasil-kampen som ingen prater om, er at Brasil allerede var videre fra gruppespillet uavhengig av utfallet i kampen mot Norge.

Det norske landslaget røk også ut av turneringen i første utslagsrunde i åttendedelsfinalen mot Italia.

Kvinnesiden har til sammenligning vunnet hele mesterskapet.

Hva pokker er Hulen?

Det eneste hølet du finner meg i annet enn grava.

Dødsfet musikk.

Lyst til å jobbe på en av Europas eldste rockeklubber?

Som frivillig hos oss får du interne priser, gratis inngang på alle våre konserter, tilgang til gjestelisteplass hos andre aktører, tilgang på våre råe internfester, og ikke minst erfaring hos en ekte konsertarrangør. Bli vert, bartender, artistvert, stagecrew, hovedansvarlig og mye mer! Send oss en mail på frivillig@hulen.no, og vi forteller deg OKTOBER 2020 om alle våre tilgjengelig stillinger. Vi sees på Hulen!

STOFF 21

SAMFUNNSSTOFF

TILKOBLET, MEN IKKE TIL STEDE Smarttelefonen - vår tids uvurderlige hjelpemiddel, men til hvilken pris?

Tekst Stine Jahnsen Guttormsen Illustrasjon Fredrik Bedsvaag

«No mobile phone phobia» er et nytt uttrykk innen psykiatrien, mer kjent som nomofobi i populærkulturen. Du har kanskje følt på denne fobien? Idet du kjenner på jakkelommen, stivner du av frykt – du har glemt «livet» ditt hjemme.

Smarttelefonen omtales jevnlig som en forlengelse av armen, eller som en bærbar, ekstern del av hjernen vår. Ubehaget ved å være frakoblet fra den digitale verdenen, om det så bare er i et par minutter, føles uutholdelig. Hvorfor er det så vanskelig for oss å legge fra oss mobilen? Hva er det som gjør at vi føler at vi må sjekke varsler hvert eneste minutt?

Overflatisk sosialisering Mehri Agai er stipendiat i Digitox, et forskningsprosjekt som undersøker hvordan mennesker håndterer digitalisering av hverdagen. Hun forteller hvor behagelig det kan føles å være påkoblet: – Vi kan få med oss alle oppdateringer, og vi kan være tilgjengelige og

22 STOFF

svare dersom behovet skulle melde seg, og det bare på et øyeblikks varsel.

Blir våre sosiale behov tilstrekkelig dekket av smarttelefonen?

– Dette er vanskelig å besvare med et enkelt ja eller nei. Vi mennesker er sosiale vesener og smarttelefonen opererer som vår trygge go-to når vi ønsker kontakt med andre. Den gjør således en god jobb i å dekke vårt felles, menneskelige behov for tilhørighet og samhold i en gruppe.

Hun forteller videre om at mobilen tillater kontakt med venner, familie og bekjente over en lav sko. Denne muligheten for å være kontinuerlig påkoblet gir trygghet. Da kan vi få med oss alle oppdateringer, og vi kan være tilgjengelige og svare dersom det skulle være behov for det.

– Samtidig har vi sikkert alle opplevd vennen som er mer opptatt av å se på mobilen sin, enn å følge

med på det du vil dele med dem. Vi kan dermed bli lei oss eller irriterte for at vi ikke får den andres fulle oppmerksomhet, sier Agai.

Digital heroin Når vi ønsker kontakt med andre, trenger vi bare å løfte en finger.

Slik kan behovene for samhold og tilhørighet dekkes, når som helst og hvor som helst. Dette kan være verdifullt for en stor andel mennesker.

– Vi har rett og slett hele verden i håndflaten, sier sosialantropolog og forsker Thomas Hylland Eriksen.

I podkasten Hyllands verden forsøker han å finne fred med det polymediet som mobiltelefonen har blitt til. Her filosoferes det særlig rundt mediet som tidstyv og bidragsyter til økende konsentrasjonsvansker blant folk.

Hylland Eriksen viser til hvordan smarttelefonen kan øke

livskvaliteten, men også begrense oss.

– For noen fører smarttelefonen til økt livskvalitet. For mennesker i utviklingsland kan en smarttelefon være et helt livsviktig verktøy i hverdagen. I et overflodssamfunn kan det være omvendt. Frykten for å gå glipp av noe kan gå utover både regi og rytme i eget liv, sier han.

Sosialantropologen forteller at rastløshet er blitt en sivilisasjonssykdom. Stadige avbrytelser gjør sammenhengende konsentrasjon til en knapp ressurs. Den grunnleggende avhengigheten av smarttelefonene, er vanskelig å bryte. Den har vært sammenlignet med heroin – ettersom den lokker med en ressurs mennesker aldri får nok av, nemlig andres oppmerksomhet.

Ifølge psykolog og forfatter Ole Jacob Madsen, kan jobben fungere bedre enn rus som en analogi for mobilbruken.

OKTOBER 2020

SAMFUNNSSTOFF – Jobben kan gi deg tilhørighet, kontakt med andre, meningsfulle aktiviteter (..), men selvfølgelig kan det for noen bli en form for avhengighet hvor det blir det eneste som dominerer livet ditt og går på bekostning av venner og familie, sier han i en episode av Hyllands verden.

En fristende forstyrrelse Mehri Agai omtaler konsentrasjonsvansker som særlig problematisk i form av en kontinuerlig tautrekking mellom den fysiske og den virtuelle verden.

konkurrerer med å være tilstede og konsentrere seg om det virkelige liv, sier Agai.

Vi responderer på en kontinuerlig strøm av notifikasjoner. Digitox har forsket på det konfliktfylte forholdet mellom individuell trang og sosial representativhet. Den oppsamlede skjermtiden holder oss på tåhev døgnet rundt, og uforutsigbart innhold forhindrer et mulig forsvar. Konsekvensene av evige notifikasjons-sykluser forstyrrer andre aktiviteter vi foretar oss, og svekker utbyttet av dem.

Norsk mediebarometer fra 2019 viser at gjennomsnittlig skjermtid ligger på nesten tre timer daglig blant respondenter i alderen 16 til 79 år. Studier viser også at 68% av amerikanere i USA sover med mobilen på siden av puten, og ytterligere 11% sjekker hva den har å by på innen de første 15 minuttene hver morgen.

Bør vi ha dårlig samvittighet?

En undersøkelse utført av analysebyrået Kantar for Digitox-prosjektet i 2020, viser at folk flest føler seg overveldet av eget mobilbruk. Det finnes overlappende kjennetegn mellom mobilbruk og andre mer kjente avhengigheter, som begrunner den økende digital-detox trenden.

– Smarttelefonen kan oppleves invaderende og forstyrrende i dagliglivet.

Den kan for eksempel gjøre at vi opplever FOMO – fear of missing out – når vi ikke har sjekket den på en stund. Det kan sette oss i en skvis, hvor trangen til å sjekke mobilen

– Denne undersøkelsen viser at 55% av de norske respondentene mente at de brukte mobilen for mye. Det finnes etter hvert en stor selvhjelpslitteratur som skal hjelpe folk å gå offline oftere for å kunne være mer tilstede for seg selv og sine

OKTOBER 2020

nærmeste, sier Hylland Eriksen.

Dårlig samvittighet er en følelse mange nordmenn knytter til overflødig mobilbruk. For to år tilbake utførte analysebyrået Respons Analyse en sammensatt undersøkelse for VG som viste at 46% har dårlig samvittighet for mobilbruken sin. Nevropsykolog Thomas Zoëga Ramsøy ble overrasket over det lave antallet. En stor andel mobilavhengige mente altså ikke at bruken deres har negativ påvirkningskraft på dem selv. Zoëga Ramsøy påpekte at årsaken kunne være mangel på forståelse for konsekvensene den hyppige bruken har for hjernens oppmerksomhetsevne.

tiden vår og gir oss ofte dårlig samvittighet, men vi klarer likevel aldri å legge den fra oss. Dopaminrushet gjør oss avhengige.

Samtidig kan vi finne tilhørighet og trøst i det endeløse internett, hvor likesinnede kan finne hverandre på tvers av landegrenser. Smarttelefonen øker dermed livskvaliteten for millioner av mennesker.

– Alt i alt kan vel smarttelefonen virkelig anses som ett av samtidens tveeggede sverd, sier Agai.

Blant de vanligste konsekvensene av mobilavhengighet er tidstyveri og konsentrasjonsvansker gjennomgående. For å «detoxeres» vil et naturlig startpunkt for mange være å skru av varslingene. Andre mer påfallende tiltak kan være å regulere skjermbruk ved hjelp av apper, kvoter eller rent mobilfrie ferier.

Tveegget sverd Smarttelefonen kan som Hylland Eriksen og Agai formidler, anses som en nasjonal landeplage. Den stjeler

STOFF 23

SAMFUNNSSTOFF

KJÆRLIGHET UNDER KORONA

Etter 12. mars ble måten vi omgås på totalt forandret: Studiene ble digitale, bursdagene ble kansellerte, og barene stengte. Hvordan har korona preget muligheten for å bygge romantiske relasjoner? Vi tok en prat med forbipasserende om koronadating.

Tekst Karl Anders Bondø Foto Marthe Hagelien

Oscar Warpe Har du vært på date i koronatiden?

– Jaja, masse.

Har restriksjonene hatt noe å si?

– Ja, da jeg var i karantene ble det ensomt, og jeg er heller ikke typen til å skypedate, så da skaffet jeg meg Tinder.

Synes det er gøy når folk spør om de så meg på butikken eller om jeg bor i nærheten, da blir det litt mer «ekte» enn når man sitter og swiper hjemme.

Har du gjort noen endringer selv rundt hvordan du forholder deg til andre?

– Ja, jeg har vært bevisst på ting som å bare ha en partner. Tenker det er en selvfølge å ha litt mer hensyn til den andre, og med det være

24 STOFF

Jo Magnus Aalerud mer selektiv på hvem jeg drar ut med fra Tinder, ved å bli litt bedre kjent på forhånd enn det jeg vanligvis ville gjort.

Tror du man blir mer eller mindre søkende når man ikke har samme mulighetene til å møte andre?

– Definitivt mer, tror de fleste savner flere muligheter å bli kjent med nye på. Ikke bare romantisk men sånn generelt.

Har du datet under korona?

-Nei. Hvorfor ikke?

– Har vel ikke helt oppsøkt det, men siden jeg kom til Bergen så har jeg først vært i karantene, også har det meste vært nedstengt. Jeg liker ikke Tinder, så stedene jeg vanligvis møter andre er ikke tilgjengelige.

Tror du man er mer eller mindre søkende når man ikke kan møte hverandre?

– Jeg har venner som har vært mer aktive på Tinder enn før, men personlig har jeg ikke hatt det behovet, så jeg tror det varierer veldig fra person til person.

Har du hørt om en korona-sjekkereplikk?

– Å invitere noen til å være karantenepartner er jo en klassiker.

Har du hørt noen bra korona-sjekkereplikker?

– Nei… Finnes det?

OKTOBER 2020

SAMFUNNSSTOFF Vilde Vesterkjær Har du vært på date i koronatiden?

– Nei, egentlig ikke. Tenker ikke over det.

Jeg har lagt den delen av livet litt på vent.

Hvorfor ikke?

– Liker bedre å møte folk på gamlemåten, i det virkelige liv, og ta det derfra. Men det er jo ikke så lett nå. På Tinder så føler jeg man ikke helt vet hvem man treffer, og hvem de har vært med siste tiden, så er ikke helt komfortabel med det.

Tror du folk blir mer eller mindre søkende av å måtte være mer alene?

– Jeg tror mer, det er jo en del folk som har som helgeaktivitet å dra ut på byen og møte nye mennesker der. Nå som det ikke er like lett må de jo ha noe annet å finne på. Har hørt om flere som har blitt satt opp på blind dates av venner. Å?

– Ja det er en litt morsom effekt, og virker som det har vært en suksess. Kan ikke huske at det var like mye av det før, interessant å teste ut nye måter å møte hverandre på.

Frida Cevro Har du vært på date i koronatiden?

– Var ikke på date, men på en måte så var det koronatiden som gjorde at jeg og kjæresten min fant hverandre. Men jeg har flere venner som har dratt en del ut, så det virker ikke som det påvirker dem.

Hvordan da?

– Vi kjente hverandre gjennom felles venner, så restriksjonene kom og vi begynte å være i mindre grupper så ble dynamikken litt

annerledes. De settingene vi vanligvis hadde dratt ut på byen eller lignende ble byttet ut med roligere middager og den type ting, så det ga oss bedre rom til å bli kjent med hverandre.

Har du hørt en bra korona-sjekkereplikk?

– Vil ikke påstå at den er bra, men det er én jeg husker: «Har du korona? Fordi du tar pusten fra meg.»

Simon Grønås Sagoe Har du vært på date i koronatiden?

– Nei, jeg har kjæreste. Men vennene mine virker som de drar omtrent like mye ut som før, så jeg tror ikke korona har hatt veldig mye å si på den fronten.

Tror du man blir mer eller mindre søkende når man må være mer alene?

– Definitivt mer. Spesielt nå som høsten er på vei, så skjer jo det samme år etter år, man slår opp med sommerflørtene sine og Bergens

vinterdepresjon inntar byen. Det gir mening om flere skulle være i giret for å dra ut og finne hverandre.

Har du en bra korona-sjekkereplikk?

– Har hørt om forsøk på å sjarmere damer ved å tilby dem ti-dagers sykemelding. Usikker på hvor effektiv den er i praksis.

Jenny Basso Har du vært på date i koronatiden?

– Nei, jeg har ikke vært på date på veldig lenge, kom nylig ut av et avstandsforhold med en fra USA.

sammen.

Hvordan blir det å dra ut på date igjen nå da?

-Nei, dating syns jeg er superkleint.

Var korona et resultat av det?

– Ja, problemet ble til at vi ikke kunne møtes, vi hadde planlagt å besøke hverandre. Men så kom restriksjonene og det er så uklart på når det går an å reise igjen, tror ikke vi hadde hatt de samme problemene hvis vi kunne vært

Hvorfor det?

– Vet ikke, bare synes det er rart. Jeg har aldri vært interessert i å laste ned Tinder, så for meg må det skje naturlig. Hvis det er noen jeg møter et annet sted og får en god tone med så kunne det vært aktuelt å dra på date.

STOFF 25

K U LT U R S T O F F

BROSTEINSTELEGRAFEN

FJÆRVEKTSOPPGJØRET Et skjønnlitterært dypdykk inn i et helt vanlig øyeblikk.

Tekst Daniel Arnesen Sellami Illustrasjon Mimi Hemsett

Romkameraten min og jeg sitter på de flisete benkene på gatetunet utenfor leiligheten vår. Vi har akkurat investert i sukkerfri iskaffe og tynne horesigaretter – som seg hør og bør for menn som gradvis begynner å kjenne på vekst i prostata og vassent morgenbrød. Samtalen minner mer om en monolog, der han engasjert forteller om masteroppgaven som består av Excel-ark, høykonjunktur og Trygve Hegnar.

Jeg hører sånn halvveis etter, men nikker høflig på de stedene han legger inn pause for respons, og prøver etter beste evne å unngå blikkene til alt som kryper og går gjennom gatetunet.

Plutselig drønner det i gongongen og jeg blir brått revet ut av den tåkete, dagdrømmende manneforkjølelsen jeg har vært preget av siden stride of pride-ankomsten min med slips på hodet i nidraget.

Som en svett og forvirret kattugle snur jeg hodet 180 grader og gisper, mens jeg hoster mentol ut av de rustne jernlungene mine. I den svake vårsolen, i skyggen av det vi ironisk

26 STOFF

kaller Yggdrasil, men som egentlig bare er et spinkelt tre, får vi se noe vi aldri har sett før – og etter alt å dømme aldri får bivåne igjen. To måker sloss til døden! Tusen tanker farer gjennom hodene våre, og vi spekulerer heftig i hva som kan være foranledningen til dette voldelige avbrekket på en ellers bedagelig søndag.

– Jeg er altfor fyllesyk til å ta stilling til dette, sier jeg.

– Tror du Unibet tilbyr gode odds?

Pengene mine er på underdogen, utbryter kumpanen min.

– Hmm, nei, si det, svarer jeg kort.

Tilbakelent og på trygg avstand debatterer vi videre mens ekkoet fra desperate og skingrende hyl spretter fra de kalde murveggene og tilbake til allerede trommehinnevoldtatte ører. En eldre, søndagsfrisert dame med rullator og leggevann, stopper opp og betrakter dem lenge. Det samme gjør flere forbipasserende. Straks har de blodige rivalene tiltrukket seg et titalls tilskuere.

Slagsmålet tar brått en vending.

Den ene måken låser nebbet sitt fast i halsen på den andre og nekter å slippe. Jeg gulper opp noe forskning om at jo flere vitner, jo mindre sjanse er det for at noen griper inn. Brosteinen farges gradvis høyrød, rute for rute, og det er som om svetteperlene danser i fjærpryden. Den minste måken forsøker seg på et par akrobatiske klyv, men overmaktens nebb er fortsatt like stengt. Det er da min indre Florence Nightingale kommer til overflaten, og jeg utbryter: – Disse måkene eier jo ikke respekt for hverken fjær og vinger, liv eller lemmer.

– Charles Darwin har bedre peiling enn deg. Det er faktisk den sterkeste sin rett å få overleve, får jeg til svar.

Nok er faktisk nok, tenker jeg.

Når man har sett x antall naturdokumentarer med Attenboroughs hypnotiske stemme, vet man hvor dette bærer.

Et par fortvilte hikst kommer igjen fra den minste, og jeg bestemmer

meg for å ikke være indirekte skyldig i mord på åpen gate. Som en blanding av Steve Irwin og en dansk benkefyllik med etanolsvette, kaster jeg meg mellom dem med stoltheten som innsats. Mitt «ruvende vesen» og min «naturlige autoritet» vekker et urinstinkt i kamphanene, som endelig flyr av sted.

–Jeg har reddet dagen, lirer jeg av meg på mitt sedvanlige, selvfornøyde vis.

Romkameraten min stirrer på meg og er åpenbart ikke like fornøyd med innblandingen min i dyreriket.

– Kjære deg, du vet at de mest sannsynlig kommer til å slåss videre et annet sted?

Jeg nikker bekreftende, men stilner eget sinn i visshet om at så lenge tunets harmoni er gjenopprettet, og naturens råskap ikke utspiller seg i all sin gladiatoriske prakt rett foran meg, er jeg fornøyd. Jeg lener meg tappert tilbake i solveggen og konkluderer med at den som ligger med damen til en brunstig måke, nødig får vandre ubestridt.

OKTOBER 2020

SK AU MLT F UUNRNSST TOOFFFF

OKTOBER 2020

STOFF 27

FOTOSTOFF

EMMA ŠUKALIĆ Tekst Maiken Larsen Solholmvik Foto Emma Sukalic´

Hobbyen har blitt en livsstil. Emma Šukalic´ har tatt bilder så lenge hun kan huske, har flere års erfaring som frilansfotograf og lever nå av å skape. Kristiansand-jenta med bosnisk blod er bosatt i Oslo. Når hun ikke tar bilder pleier hun å «male, skrive, spise, drikke, snakke piss og gi faen.» Hun har alltid hatt behov for å uttrykke seg visuelt. Hun har et år på Prosjektskolen i Oslo bak seg, hvor hun utforsket nye kunstformer og fokuserte på det hun selv ville gjøre, men aldri fikk tid til. Šukalic´ inspireres av spontanitet, kunst og hverdagslige øyeblikk: Som å sitte på trikken på kveldstid å se ut av vinduet, høre på musikk og observere. Som fotograf beskriver hun seg som «for kommersiell for det abstrakte, for abstrakt for det kommersielle».

Bildene her har Šukalic´ tatt til forestillingsserien RIPE av koreograf & dansekunstner Jonas Øren.

INSTAGRAM: EMMASUKALIC

28 STOFF

OKTOBER 2020

FOTOSTOFF

OKTOBER 2020

STOFF 29

FOTOSTOFF

30 STOFF

OKTOBER 2020

FOTOSTOFF

OKTOBER 2020

STOFF 31

mĂĽnedens debutant K U LT U R S T O F F

HEDDA MAE Tekst Mimi Hemsett Foto Simen Peder Aksnes Aarli

4 STOFF

OKTOBER 2020

K U LT U R S T O F F

Hedda Mae er det nye «unorske» stjerneskuddet fra Norges musikkhimmel.

Hedda Mae er aktuell med den nye singelen «Madness» og slipper sin første EP i oktober.

Når hun ikke klekker ut selverklært «retropop» sammen med produsent Benjamin Gjørtz tar hun årsstudium i pedagogikk ved Universitetet i Bergen. Vi møter 21-åringen på en kafé på Møhlenpris på en varm, om ikke solfylt dag.

Hva gjør du i Oslo?

Du har blitt beskrevet som «unorsk» av bransjen, hvordan forholder du deg til det?

– Der møter jeg Benjamin og lager sanger. Vi er i studio og skriver veldig mye forskjellig i stor fart.

Målet er å lage ting jeg kicker på, og fortsette å pushe grensene.

– Jeg synes det er helt greit. Det jeg lager har vel kanskje et litt amerikansk preg. Musikken min er køddete og leken.

Hvordan vil du beskrive din egen musikk?

Helt til slutt, hvorfor «Hedda Mae»?

– Bra! Godt å endelig få dele noe.

– Retropop er vel kanskje riktig ord? Det blir mye disco.

Hvordan startet det hele?

Hvor henter du inspirasjon fra?

– Jeg gikk på produksjonslinjen på Trøndertun Folkehøgskole, hvor jeg fikk muligheten til å lage noen demoer som vi sendte rundt. Der var jeg så heldig å komme i kontakt med Benjamin Gjørtz som jeg nå lager så å si alle sangene mine med.

– Jeg har hørt mye på Britney og Justin Timberlake i det siste. Musikk fra tidlig 2000-tall har så mange fete vokaler og bra låtskriving.

– Jeg heter egentlig Hedda Grønhaug, men jeg hadde lyst på et navn som var lettere å uttale. Det var en slektning av manageren min som hadde Mae som etternavn, så jeg overtok det til artistnavnet mitt. Jeg hadde ikke lyst til å bare være Hedda, det er jo nok av norske artister med enkeltnavn fra før.

Gratulerer med ny singel! Hvordan føles det?

Så du satser internasjonalt?

Hvordan var det å spille inn musikkvideoen til «Madness»?

Kommer det mer?

– Dette blir den første EPen i en trilogi. Tanken er at hver EP skal bli veldig forskjellig fra den forrige. Det gir meg en sjanse til å ikke begrense meg til et uttrykk, og til å være så kreativ som jeg vil.

Neste EP blir litt hardere.

Hva mener du med hardere?

– Dere får se. Jeg vil ikke røpe for mye.

Hva har du holdt på med opp mot slippet av singelen?

– I sommer jobbet jeg på sykehjem som ringevikar, og akkurat nå studerer jeg pedagogikk. På grunn av korona-situasjonen har mye av det vi hadde planlagt av konserter og sånn i år blitt kansellert, så jeg trodde jeg skulle ha god tid til å studere. Men for å være helt ærlig har jeg ikke helt kontroll på studiet. Det har blitt mange turer til Oslo for å lage musikk.

– Sykt gøy! Jeg fikk kjøre en blå boble og jobbe med utrolig kreative folk.

– Alle artister satser vel internasjonalt? Jeg har jo absolutt en drøm om å nå et publikum utenfor Norge.

Hvilke sanger er du mest fornøyd med så langt?

– «Too Good to Be True» eller «Pride Goes Before a Fall». De skiller seg mest ut. Men det virker som om «Madness» har nådd ut til flest.

Du har en egen vlog på Youtube, hvordan startet den?

– Det startet som en studio-vlog, ettersom jeg ville finne en måte å koble meg opp til de som hører på musikken min. Jeg er ikke den beste på sosiale medier, men dette synes jeg er gøy. Med vlogen føler jeg at jeg har mer kontroll. Jeg liker å sitte og redigere videoene mine og få respons fra folk.

Hva er planene fremover?

– Slippe mye musikk. Men jeg vil ikke avsløre for mye, akkurat nå kan man ikke si noe sikkert.

«MUSIKK FRA TIDLIG 2000-TALL HAR SÅ MANGE FETE VOKALER OG BRA LÅTSKRIVING.»

OKTOBER 2020

STOFF 33

ER DU INTERESSERT I Å JOBBE SOM FRIVILLIG? møt oss på: NY@KVARTERET.NO KVARTERET.NO FRIVILLIG.NO FACEBOOK.COM/KVARTERET

K U LT U R S T O F F

EN SMAK AV ØST-AFRIKA

Rå kjøttdeig, glutenfrie pannekaker og veganske alternativer. Dette er din guide til Bergens fem etiopiske og eritreiske restauranter.

Tekst Natalie Preminger

Derek tibs, key wet, kitfo, injera. Det er svært fremmede ord som møter oss på menyene til Bergens fem etiopiske og eritreiske restauranter. Som en risikoavers person er jeg vant til å bestille det velkjente, som pad thai og pizza margherita. Denne gangen finnes det ikke noe velkjent.

Nye og uvante kryddere, smaksammensetninger og ikke minst spisemetode gjør at det å spise etiopisk og eritreisk er en restaurantopplevelse utenom det vanlige.

Og i tillegg til å være overraskende og eksotisk, er det en deilig smaksopplevelse.

Eritreisk og etiopisk mat Eritrea og Etiopia har den samme kulinariske tradisjonen fordi de er naboland og deler mye historie. Eritrea var blant annet under etiopisk styre fra etter andre verdenskrig og til 1993.

Typisk for matkulturen er at man stort sett spiser med hendene, og samler gryterettene og salat med biter av injera, de store pannekakene retten serveres på.

Pannekakene er laget av fermentert mel, og er vanligvis glutenfrie.

Selv om det kun bor omtrent 2000 eritreere og etiopere i Bergen kommune, er det ikke så overraskende at vår lille by har plass til hele fem etiopiske og eritreiske restauranter. Hvis du som bergensbeboer ikke har prøvd en av dem ennå, er det på høy tid. Vi i Stoff tok like gjerne turen til alle.

OKTOBER 2020

STOFF 35

K U LT U R S T O F F

Horn of Africa Horn of Africa på Nordnes har få bord og god stemning. Det er en passe formell stemning, noe som gjenspeiles i prisene – 199 for de fleste rettene. Vi bestiller etiopisk honningvin, som serveres i en laboratorium-aktig kolbe. Den er mer tyktflytende enn vanlig vin, og er søtt og smakfullt. Vi får glovarme kluter til å vaske hendene på.

Her er det åpenbart et nederlag å be om bestikk.

Vi får en woket lammerett, som kommer i en liten jerngryte med stearinlys under, slik at maten holder seg varm gjennom hele måltidet. Kyllingretten med et helt kokt egg i, er krydret med varme smaker som paprika og muskat, og kyllingen faller av beinet. Vi får også smake vegetarisk linsegryte med sterk smak av kardemomme og noe som minner om nellik.

Horn of Africa er en god inngang til å prøve etiopisk og eritreisk mat, da målgruppen virker å være folk som ikke har prøvd dette før. Man får grundige forklaringer fra kelneren om alt, og maten er sterk etter norske standarder: Medium chillistyrke tilsvarer faktisk medium tacosaus.

Venstre: Derek tibs (til venstre), doro wet (til høyre) og shiro (over og under doro wet). Høyre: Etiopisk honningvin er mer tyktflytende enn vanlig vin, og minner om mjød. Foto: Simen Peder Aksnes Aarli

Selam Selam står i kontrast til Horn of Africa, både i stemning og prisnivå.

På nabobordet sitter en gruppe menn og har hjemmekontor, og ved baren sitter en gjeng og ser fotball. Det er et tydelig stamsted, og innredningen er avslappet og uformell, med lysrør og Ikea hele veien.

Vi prøver å bestille biffretten kitfo, men får et svært skeptisk blikk tilbake. «Have you tried it before? I’m not sure your stomach can handle it,» sier kelneren, og forklarer at retten består av rå kjøttdeig.

Hun hjelper oss å finne et passende alternativ, med en sterk chillisaus «for nybegynnere». Den utløser både svette og tårer, men chillismaken er likevel ikke overdøvende: Gryteretten har en varm, krydret smak som løftes av at retten serveres med ris i stedet for injera.

Salaten på siden er viktig som noe sprøtt og friskt ved siden av den varme og sterke gryteretten.

Foto: Simen Peder Aksnes Aarli

36 STOFF

Stemningen på Selam er uformell og avslappet. Mange av rettene koster under 150 kroner, og en øl koster kun 55. Et perfekt studentsted, bare husk å be om at retten er mild.

OKTOBER 2020

K U LT U R S T O F F Savanna Den nyeste av de fem restaurantene heter Savanna, og åpnet i juni 2020 i de gamle lokalene til China House. De har riktignok beholdt noe av den kinesiske dekoren, blant annet et stort portrett av en kvinne i kinesisk drakt, som ser malplassert ut blant den ellers østafrikanske innredningen. Likevel er det sjarmerende, avslappet og hyggelig i restauranten, og lokalet er delt i seksjoner, slik at man sitter ganske privat.

Til å begynne med bestiller vi kaffe (som som har sin opprinnelse i Etiopia) brygget med ingefær, akkompagnert med varmt popkorn.

Perfekt dersom du vil fremstå som original, åpen og bereist. Noe for en tinderdate? Restauranten har et veldig godt vegetarutvalg, som faktisk er vegansk, siden de færreste rettene inneholder egg og melk.

Vi bestiller en rett med seks forskjellige vegetarretter, basert på blant annet poteter, linser, erter og spinat. Smakene er spennende og varierte, og de eksploderer i munnen, uten å være for sterke. Porsjonene er rause og egner seg godt til deling.

Spennende krydre og hyggelig atmosfære på Savanna. Her har vi bestilt en lammerett (til venstre), vegetarversjonen av denne (til høyre i midten), og en kombinasjonsrett med seks vegetarretter (rundt). Foto: Sanne Funder Nygaard

Kokken forteller oss at Savanna hver helg arrangerer en kaffeseremoni, der de brenner bønner på stedet (som lukter fantastisk) og brygger kaffe på tradisjonelt vis. Alle i restauranten får smake på kaffe, servert med noe som minner om søt loff og popkorn.

Naomi Når vi ankommer Naomi en tirsdagskveld i september er det ingen andre gjester. Det er tydelig at de nylig forsterkede smitteverntiltakene går utover byens restauranter. Beyoncés My Power fyller lokalet, og står i kontrast til vår norske beskjedenhet over å være sentrum for kelnerens oppmerksomhet. Det er god plass og passe formell stemning, om enn litt sterilt. Det er en ideell plass å være en større gjeng som bestiller mange retter på deling (i en fremtidig, smittefri verden).

Vi bestiller mahaberawi, hvor man får smake seks forskjellige retter, og blir ikke skuffet. Det er deilig, spesielt den tomatbaserte gryteretten smaker som om den har stått og putret i timevis. Vi får til og med bestikk uten å be om det. Høydepunktet er likevel den etiopiske kaffen vi bestiller etterpå. Den får vi, som på Savanna, i en nydelig karaffel med små kopper til, ved siden av en gigantisk bolle med varmt popkorn.

Mahaberawi på Naomi. Foto: Natalie Preminger

Lucy Lucy i Marken er lite og intimt. Prisene er gode, litt dyrere enn Selam.

Vi drister oss til å bestille kitfo, som består av rå storfekjøttdeig med krydder. Av hensyn til våre sarte mager ber om at halvparten stekes, slik som foreslås i menyen, men når maten kommer merker vi at det ikke var nødvendig. Vi blir positivt overrasket. Det ustekte, chillikrydrede kjøttet er å foretrekke, spesielt med den etiopiske cottage cheesen til. Temperaturen er perfekt, og fremhever smaken av det rå kjøttet som smelter på tungen.

Kitfo, rå, krydret kjøttdeig, smaker godt og smelter på tungen. Om man er skeptisk kan man be om å få alt eller halvparten stekt. Foto: Simen Peder Aksnes Aarli

OKTOBER 2020

Vi bestiller også en noe overpriset biffrett som vi får sterkt anbefalt.

Den er god, men det blir i overkant mye kjøtt for undertegnede. Om man ikke er vant til så mye kjøtt på en gang anbefales en av gryterettene, de er nydelige. Prisene er middels, men stemningen, den nye matopplevelsen og ikke minst den hyggelige eieren gjør det verdt turen.

STOFF 37

K U LT U R S T O F F

ÅRETS BIFF Å portrettere en absurd verden Bergen Internasjonale Filmfestival går av stabelen, i år som i fjor, med ekstensivt dokumentarprogram.

Tekst Amanda Schøyen og Jørgen Engebret Børdahl Foto Pressebilder

7.-18. oktober arrangeres i tradisjon tro Bergen Internasjonale Filmfestival – dog i et litt annerledes format enn det vi er vant til. I år er festivalen både flyttet fram i tid og utvidet med flere dager for å få mer luft mellom filmvisningene. Den pågående pandemien har tvunget festivalarrangørene til å tenke nytt, både på godt og vondt.

– Fordi vi ble nødt til skyve festivalen framover i tid, har vi for en gangs skyld rukket å inkludere veldig mange gode filmer fra filmfestivalen i Venezia. Mange planlagte premierer i år har også blitt utsatt, så vi viser ikke like mange storbudjettsfilmer fra Hollywood som vi har gjort før.

Selv om det er færre store titler, er det desto flere gode internasjonale filmer på programmet i år, forteller Kristian Fyllingsnes, programsjef for fiksjon i BIFF. Samme dag som Norge stengte ned i mars skulle søsterfestivalen Cine Latino etter planen åpne.

På festivalkontoret, som skulle vært preget av åpningsnerver og forventning, ble derimot de ansatte tvunget til å demontere håndlagde skilt, rigge ned utstyr og sende ut meldingen om at filmfestivalen ble avlyst.

– Det var gravalvorlig stemning på kontoret da Cine Latino ble avlyst. Selv før kommunen gikk ut med meldingen hadde vi pakket sammen sakene våre og forberedt oss på at det ikke ville bli noen filmfestivaler i år.

mulige scenarioer før vi endte med den versjonen av BIFF man vil oppleve i oktober, forteller Fyllingsnes.

En god stund var BIFF-staben, som resten av landets arbeidstakere, nødt til å jobbe hjemmefra.

Fyllingsnes tror at muligheten for å samles har blitt begrenset av pandemien, men at fellesskapet man opplever i en mørklagt kinosal kan bøte på den fysiske avstanden vi ellers må holde til hverandre.

– Vi skjønte tidlig at dette kom til å bli et annerledes år, og har tatt utgangspunkt i alle

38 STOFF

– Filmskapere er fremdeles interessert i å få ut filmene sine, og ønsker å presentere dem for et levende publikum. Jeg tror festivaler bare blir viktigere når markedet ellers faller fra.

Ny pandemi, samme problemer

– Det skal bli veldig fint å endelig se en film sammen igjen. Det sosiale ved festivalen er jo vel så viktig som selve filmene, sier han.

Fyllingsnes trekker fram norske Mona Fastvolds kjærlighetsdrama The World to Come, festivalens avslutningsfilm The World to Come og den mexicanske dystopien New Order, som særlig verdt å få med seg. Han insisterer på at programmet ikke har blitt valgt ut med en tematisk rød tråd for øye. Likevel har flere av de utvalgte verkene felles at de portretterer samfunn, mennesker og systemer på randen av destruksjon.

Filmer som Rebuilding Paradise og Wood tar for seg avskoging i Sør-Amerika og skogbranner i California. Stray er en kommentar til de sosiale og politiske endringene i Tyrkia, mens Santikhiri Sonata handler om ferieparadisenes mørke sider.

Hvilken betydning har det for festivalen at den i år sannsynligvis ikke når frem til like mange mennesker som den ellers pleier å gjøre?

Lyse utsikter, mørklagt kinosal Når vi møter Fyllingsnes er det kun noen dager igjen til åpningsfilmen Et glass til mot alle odds skal sparke i gang festivalen.

Filmfestivaler som BIFF dekker samtidig et behov blant regissører og filmfolk som har møtt på motstand i forbindelse med pandemien, mener Fyllingsnes.

– Det er så klart kjipt at de oppmøtende ikke får festivalopplevelsen de er vant med. Vanligvis ønsker vi masse liv i kinofoajeen og festivalstemning, men i år håper vi på det motsatte. Det er også noe av grunnen til at vi har opprettet en egen strømmeportal, BIFF+, med filmer fra årets festival for de som ikke kan delta fysisk.

Stoff har møtt en av filmskaperne på årets program, Kieran Kolle. Han har regissert Vinden snur, der vi følger tre aktivister fra Foreningen for human narkotikapolitikk som kjemper for norsk rusreform. Kolle fremhever dokumentarsjangerens mulighet til å være opplysningskanal, men understreker at dokumentarene ikke bør ende opp som skremselspropaganda.

– Jeg har prøvd å ha en positiv tilnærming til temaet. Hvor mye er mennesker mottakelig for før de blir misantropiske og likegyldige?

Ingenting er bedre enn å skape en positiv historie ut ifra et elendig utgangspunkt. Vi går inn i et usikkert tiår, og det er derfor viktig å vise folk at det likevel er framgang i politiske kampsaker.

Samtalen stopper opp i et halvt minutt mens vi slurper i oss hver vår cappuccino.

– Samtidig handler dette prosjektet om et problem i Norge, ikke i Amazonas eller USA. Rusproblematikken er kanskje den største solidaritetskrisen vi har her i landet, utenom flyktningkrisen. Vet du hvor mange som dør av overdose i Norge hvert år?

Selv om en respiratorisk sykdom for tiden herjer i seks av syv kontinenter, forminsker ikke

OKTOBER 2020

K U LT U R S T O F F

Maria Dalland Larsen

Kristian Fyllingsnes

Kieran Kolle

det alvorligheten av andre samfunnsproblemer, påpeker Kolle. Det er lett for langvarige samfunnsutfordringer, som rusproblematikk, å forsvinne i mylderet av smittetall, presidentdebatter og andre dagsferske nyheter.

Men hvordan når man ut med historier fra virkeligheten i mylderet av narrativer som fortjener oppmerksomhet?

Dokumentarsjangeren i uvirkelighetens tidsalder – Selv om det overordnede fokuset er på korona, tenker folk på andre ting også – det er problematisk at disse sakene overskygges av pandemien. Jeg tror det er deilig for folk å få presentert sterke filmer om temaer som ikke er like forbigående som Covid-19, mener Maria Dalland Larsen, dokumentaransvarlig for BIFF.

«INGENTING ER BEDRE ENN Å SKAPE EN POSITIV HISTORIE UT IFRA ET ELENDIG UTGANGSPUNKT»

Det brede spennet av samfunnsutfordringer verden står overfor reflekteres i årets dokumentarprogram.

– Det er mange samfunnsbevisste og engasjerte mennesker som går på BIFF, så vi prøver å få til et program som er like variert som publikummet vårt.

Et gjennomgående tema blant dokumentarene i konkurranse er uttrykkelse, eller mangelen på muligheten til det. Fra Meet the Censors, en studie av sensurens samfunnsrolle, til Gunda, en totalt dialog- og menneskefri film om grisen med samme navn: De kjemper alle

OKTOBER 2020

om tittelen «beste norske dokumentar 2020».

For Kolle tilbyr dokumentarsjangeren først og fremst muligheten for å la subjektene som avbildes snakke for seg selv.

– Jeg prøver å formidle kampen om rusreformen fra perspektivet til dem det snakkes. I samfunnsdebatten blir det snakket mye om dem, men ikke så mye med dem. Dette er mennesker vi har mye å lære av. De involverte presenteres ikke som junkies – slik de ofte gjør i filmer om ruspolitikk – men som ressurssterke mennesker. Filmen er også strippet for moralisme. Det er ikke min oppgave å være moraliserende.

Ta en pause med en film Med Vinden snur ønsker Kolle å opplyse og engasjere folk fremfor å skremme dem, en tilnærming han mener flere av filmskaperne på BIFF sitt program har klart å ha.

– Fiksjon kan ofte belyse et samfunnsproblem minst like godt som en dokumentar.

Her er det bare å velge og vrake. Det kan være god medisin å glemme din egen virkelighet i en time eller to, i en mørk kinosal, hvis du er lei av alt snakket om pandemien, sier Kolle.

Kristian Fyllingsnes optimismen.

fra

BIFF

deler

– Nå har vi ikke gjennomført festivalen enda, men om pandemien vedvarer er håpet at det neste året blir mer forutsigbart.

En ting er likevel sikkert: – Det skal bli deilig å vise film foran en fullsatt sal igjen.

STOFF 39

K U LT U R S T O F F

DET ENDELIGE

OPPGJØRET Sandra Lillebøs roman Tingenes tilstand skildrer med sjelden ærlighet og klarhet hvordan det er å ha en mor med psykiske lidelser – og å ønske henne død.

Tekst Ida Otilde Haugland

Forfatter Sandra Lillebø. Foto: Helge Skodvin

«Det er hun eller meg og jeg velger meg» skriver Lillebø. Og det er tydelig at jeg-personens overlevelse beror på å velge bort sin psykisk syke mor. Boken er et oppgjør for retten til å eie sin egen historie – og mot å la livet bli definert av en vanskelig barndom.

Et spesielt mor-datter-forhold Tingenes tilstand handler om en schizofren mor og hennes datter, fortalt fra datterens perspektiv.

Sykdommen blir lenge omtalt som «hemmeligheten» eller bare «det».

Romanen fortelles episodisk, og det hoppes mellom en rekke minner jeg-personen har om sin mor.

Skildringene av moren domineres av fortellinger om innfall og psykoser, og viser hvordan personligheten hennes oppløses av sykdommen.

Hun beskrives som selvopptatt, manipulerende, barnslig, hovmodig og foraktfull, men også som det mest ensomme mennesket jeg-personen vet om.

40 STOFF

«En skygge jeg aner» Forholdet mellom mor og datter er vanskelig, allerede fra barndommen av. Skillet mellom realitet og fiksjon, drøm og virkelighet, eksisterer ikke hos moren. Når moren noen ganger oppfører seg som en mor, er det ikke av godhet. Det skyldes et nytt innfall. Poseringen av et lykkelig familieliv, som moren fremdeles opprettholder, er en lek som jegpersonen har gjennomskuet hele livet. Og hun har spilt sin rolle som barn som leker barn, for å gi moren plass. Men nå, med denne boken, er det slutt. Å sette punktum Oppgjøret oppleves avgjørende for at datteren ikke skal drukne i morens sykdom. Selv om hun nå har mann, barn og et normalt familieliv, ligger historien om moren og barndommen like under overflaten.

Jeg-personen kontaktes hele tiden av moren – men det er sykdommen som snakker. Dødsens sliten ønsker

hovedpersonen moren død, så hun kan bli ferdig med all skuffelsen og den kvelende smerten moren representerer.

Man venter gjennom boken på det definitive banesåret mot moren – den endelige handlingen som skjærer over båndet mellom mor og datter. Men litt etter litt blir det klart at det ikke er én konkret handling som kommer til å skille dem.

Datteren lar forholdet ebbe ut ved å ikke ta telefonen, ikke la moren komme på besøk, og ikke gi etter for hennes innfall. «Nå er det gått ett år siden sist jeg tok telefonen. Jeg har forstått at det er sånn det må være», står det på bokens første side. Og bokens utvikling understreker at bruddet med moren er den eneste mulige løsningen på situasjonen.

Sandra Lillebø har med Tingenes tilstand skrevet en viktig roman om hvordan psykisk sykdom påvirker omgivelsene. Situasjonen blir på

ingen måte romantisert, og boken oppleves verken som utleverende eller selvsentrert. Den er usentimental og glassklar. Gjennom et nøkternt og skarpt språk rettferdiggjør Lillebø jeg-personens rett til eksistens utenfor morens sykdom. Romanen er en sterk og ærlig forsvarstale for at det er lov å ta vare på egen psyke – fremfor å underkaste seg andres.

Foto: Oktober Forlag

OKTOBER 2020

QUIZSTOFF

STOFFS STORE

Tekst Christine Hausken Kjærandsen Illustrasjon Embla Müller

D-KJENDISKVISS Får du vanligvis bare ett poeng på Morgenbladets quiz, men sitter med alt for mye informasjon om d-kjendisenes privatliv, etter mange timer inne i kjendis- og bloggergossip-trådene på jodel? Da er dette den perfekte quizen for deg!

01

Daniel Louis har nettopp blitt babydaddy.

Hvor mange felles sexpartnerer hadde han og lillebroen Pierre i forrige sesong av Ex on the beach?

02

Er bloggeren Erica Mohn Kvam i slekt med den selverklærte paradiselegenden Even Kvam? Plusspoeng om du kan nevne Ericas rabattkode på NAKD.

03

Hvilken kjendis (og fotballspiller) har God Kveld Norge-programleder og Skal vi danse-aktuelle Marte Bratberg og influencer Janka Polliani et spesielt nært forhold til?

04 05

I podkasten Janka og Marthe har Bratbergs kjæreste fått et spesielt kallenavn. Hva er kallenavnet?

06

Hunden er bloggernes beste accessoirer!

Hva heter valpen til bloggeren Isabel Raad? Hint: Det er samme navn som en av merkebutikkene på Nedre Slottsgate i Oslo.

Dronningen av sladder har inngått et strikkesamarbeid med en viss blogger Hvor mange prosent plastikk inneholder strikkegenseren «Kasper»? Plusspoeng for navn på sladderdronningen og «miljøaktivist»-bloggeren.

07

Parterapi-parodien av Aleksander og Martine har gjestet tv-skjermene våre de siste fredagene. I Aleks låt «Hysj» lyder teksten: «Sushi, det er gucci.

Sashimi, orker ikke koke opp noe xanax til middag». Hva er tekstens budskap? Før du spør: Nei, den har ingen sammenheng med Sushi x Kobe.

08

Jan Thomas og hans nye Christopher, frisøren Harlem, annonserte nylig at to skulle bli til tre #dads #pappa #pappaer #loveislove. Hvem eller hva er det nye tilskuddet til familien?

09

Vår kjære Bergens instagramlegende og tidligere korrupsjonsdømte ordfører har et spesielt forhold til en av byens nye kafeer.

Hva er navnet på kvinnen og kaféen?

10

Blogger, forfatter, farmen-deltaker og designer, Annijor, har skrevet en roman om «hvor usannsynlig vakre gutter er når de har kjærlighetssorg». Hva heter gutten i boken? Og hva heter Annijors ekskjæreste?

11

Vi har kommet til veis ende, og oppdatert oss så godt vi kan på andres privatliv.

Men før vi gir oss lurer jeg på hvem favorittkjendisen til brusbloggeren Linnea Myhre er?

Fasit: 1) To. Pierre lå forøvrig med alle jentene i villaen 2) Nei, og Erica20 3) John Carew 4) Leirdua 5) 50% (40% akryl og 10% polyamid), og Dorthe Skappel og Sophie Elise 6) Gucci! 7) Han gidder ikke jobbe. Vil bare kubbe eller gjøre ingenting 8) Dessverre ingen ny Louis Vuitton eller surrogatbaby – Det er en hund! 9) Trude Drevland og Plassen 10) Michel og Mikkel 11) It’s Britney Bitch #FreeBritney OKTOBER 2020

STOFF 41

K U LT U R S T O F F Album: Agua – Neste Planet (April, 2020) Linni (fra Yoguttene) og produsenten Kvam (Erlend Lyngstad) har tidligere sluppet tre EP-er og et par singler med prosjektet «Neste Planet». I år slapp de debutalbumet. Siden 2016 har duoen gitt ut tre EP-er innenfor eksperimentell hip hop, og denne skiven glir rett inn i rekken av originale og gjennomførte utgivelser. Kvam spicer opp fete, jazzy samples og danner et detaljert, sammensatt og proft lydbilde. Låtene speiler en melankolsk og drømmende stemning, og Linnis følsomme, svevende historier legger seg oppå beaten, som om de er skapt for hverandre. Selv om linjene og rimene er fete, er det likevel beatsene som er det beste med platen. Personlig digger jeg å ha den på øret når jeg er ute og går, da kommer jeg frem til målet litt fortere.

However, due to the passage of time, and, in some cases, indulgence in both controlled and illicit substances, details of some tales are bit hazy». Med andre ord: ikke ta alle detaljer for god fisk. Gjennom intervjuer med bandmedlemmer, venner og familie, dannes et portrett av artistene – både musikkhistorisk og biografisk. Det som gjør serien underholdende og lett fordøyelig, er Mike Judges animasjoner av historiene.

Kort sagt serveres det en god blanding musikkhistorie og røverhistorier, samtidig som det understrekes hvorfor 27 Club er et fenomen. Første sesong tar for seg countrystjerner, mens andre sesong er «all about that Funk!»

Bok: Hari Kunzru – White Tears (2017) Seth og Carter er to unge hipstere bosatt i New York. Hverdagen deres går for det meste i å produsere musikk og å samle på sjeldne lydspor og plater. Seth sykler ofte rundt i byen for å ta opptak av omgivelsene, og en dag hører han en sangstemme på et av opptakene. Han blir besatt av å finne ut hvem denne stemmen tilhører, og hvilken låt som synges. Handlingen utvikler seg deretter i en surrealistisk retning, som blant annet involverer et hevngjerrig spøkelse.

Gjennom disse grepene fortelles det om en mørk epoke i amerikansk musikkhistorie. Romanen belyser slavetiden og undertrykkelsen av afroamerikanere, så vel som den nåværende rasismen og forskjellsbehandlingen i USA. Kontrasten mellom rike, hvite musikksamlere og fattige, afroamerikanske bluesartister danner romanens hovedtema. I tillegg har forfatteren laget en spilleliste med låter det refereres til i boken. Disse bidrar til en mer kompleks opplevelse når karakterene beskriver musikken.

Låt/musikkvideo: Greentea Peng – Mr. Sun (miss da sun) (2019) Denne RnB/Soul-låten fra Londonartisten Greentea Peng, maler et varmt og psykedelisk lydbilde. Greenteas behagelige vokal formidler den daglige lengselen etter Mr. Sun – som her fungerer som en metafor for lykke. Livet går opp og ned, men Greentea får deg til å glemme dette i knappe fire minutter. Teksten handler om det å være deprimert, og på leting etter en bedre og lysere tilværelse. Låten lyder best på anlegg, men er også smooth på øret når du trenger å sone litt ut alene.

Musikkvideoen er definitivt verdt å sjekke ut: Den har en hypnotisk stemning der Greentea beveger seg mellom mørke metrostasjoner og solfylte blomsterenger. Dette forsterker kontrastene i teksten, og utvider låtens helhetlige uttrykk.

Serie: Mike Judge Presents: Tales From the Tour Bus (2017-2018, HBO Nordic) Mike Judge (Beavis and Butthead og Silicon Valley) introduserer kjente musikere gjennom denne uhøytidelige dokumentaren. Innledningsvis informeres det om at «The following is about real people and real events.

42 STOFF

Tekst Jørgen Engebret Børdahl Foto Marthe Hagelien

Museum: Naturhistorisk – Universitetsmuseet Særlig beskjed til nye og uopplyste studenter: Sjekk ut naturhistorisk museum! Det er gratis for studenter ved UiB. I disse dager er en svipptur innom museet en god måte å få seg en tur ut, og koble av litt. En god blanding av dyr (utstoppede), insekter (utstoppede?), steiner og andre kule ting, garanterer en avslappende men innholdsrik opplevelse. Ta med deg en kompis eller venninne, eller dra alene: Nyt stillheten, og slå ihjel en time eller to her inne. Om formiddagen i hverdagene, er det stor sjanse for at museet er tomt, med mindre du møter på en skoleklasse.

OKTOBER 2020

K U LT U R S T O F F

KONTAKTANNONSER Kjære, tapre enstøing i vårt bergenske land.

Det er lett å fortape seg i vår tids uendelige valgmuligheter. I et virvar av trynefaktor blir den daglige auksjoneringen et tapsprosjekt; gode miner til slett spill. Stoff har derfor valgt å blåse støv av forløperen til digitale møteplasser: Den gode gamle kontaktannonsen!

Med en forkjærlighet for språkets potensial oppfordrer vi våre elskede lesere til å finne fram glitterpennen og sende inn sin egen annonse. Etterlys en tapt ferieflørt, annonser dine godt brukte lemmer og tilby kjærlighet i alle farger og fasonger. Og ikke minst: kontakt oss om du skulle være interessert i en av de nummererte frierne!

Send oss et kort internettbrev til kontakt@ stoffmagasin.no. Vi forbeholder oss retten til redaksjonell endring.

OKTOBER 2020

UHØYTIDELIG TROLLMANN Ser etter en som liker gjensidig pusing, og som aksepterer at en storeskje også kan ønske å være lilleskje. Liker aktivitet – stort sett av alle slag. Lite høytidelig, snill og god på referanser.

Er du en Hermine til min Ronny? I så fall – accio melding. Og hvis ikke – expecto patronum.

0012 – U.J. FELEJENTE SOM TRENGE NOKE NYTT Å SPELA PÅ!

Odelsjente (26) like tur på vidde, nach, dyre klær og frekk humor.

Eg kan spela på fleire strenger óg;) Søker intelligent, aktiv type som er god med fiskestang! Bør ha transporter, og kan ta i et tak.

Vil du vere med meg heim og sjå på felo mi?

0013 – Prinsesso som ingen kunne målbinde BYJENTE SØKER BYGDEDYR Kvinne (25) søker noen å ha det løye med. Du bør være en anstendig “smalltalker” med driv, som ikke er redd for en real opptur. Ta kontakt om du tror vi kan slå an tonen.

0014 – Eventyrlysten siddis VIL DU HA HJEMMESTRIKKEDE SOKKER? Jente (23) leter etter en jeg kan dele paraplyen med og strikke varme klær til.

0015 – Hilsen forhåpentligvis fremtidig lege

SØKER PRØVEKANIN Jeg lærte tidlig på fotballbanen at man må sette seg i respekt fra første sekund. Liker du kampsport? Jeg er trener for BSI-MMA-klubb og trenger en livspartner jeg kan teste nye grep og knep på. Mine interesser er nunchucks, skinnjakker og britisk alkoholkultur. Ikke forvent noe smørsnakk her i gården; jeg sier ting som de er, helst med hånden foran munnen sånn som fotballspillerne på TV gjør det. Ta kontakt – før jeg gjør det.

0016 – Mann 27, Mat-Nat i ukedager, Securitas i helger UFORPLIKTENDE HF-tjej som alltid har mange strikkeprosjekter, men ingen spesiell å strikke til. Søker deg som vil dra meg fra lesesalen, for kaffe om dagen og vin om kvelden. Inviterer til en uforpliktet tur rundt Nordnes, ender helst i høstbad og badstue.

100 prosent svorskgaranti inkludert.

0017 – Tjej, 24 ENKEL GUTT Jeg er bare en gutt, som skriver en kontaktannonse til en jente, og spør om du vil ta kontakt.

0018 – H. Grant, 22, Det psykologiske fakultet

SØKER LEKEKOMPIS Kvalifiserer meg selv som ei hyggelig litjpie som har bikka 22 år og liker å kosedrikke, leke, spille kortspill og kødde rundt. På fritida ser jeg gjerne film, går tur, besøker nye steder eller hva enn du liker å gjøre, er fleksibel sånn sett. Ser etter en gutt eller litjpie som vil leke med meg. Og hei!

– kanskje vi er en match og kan bli klemmevenner?

OBS! Bør være like rastløs.

OBS2! Ikke nøl med å ta kontakt.

0019 – Rastløs jente POLFARING MED TERMOS Kreativ kvinne tidlig i tjueårene, ironisk distansert. Søker nær kontakt med deg som har fotfeste, blikkontakt og et balansert forhold til tid, rom og sted. Selv kan jeg ikke by på retningssans, men rasjonelle mengder kjærlighet og rødvin på termos.

0020 – Lija BREVVENN Mann i 20-årene søker brevvenner.

Begynn helst med korte tekster, jeg leser ikke så mye. Er ikke kresen, men liker å bli imponert. Du finner meg i postkassen din. Stoff har kontaktinformasjonen min.

0021 – O. W.

STOFF 43

stoffmagasin.no @stoffmagasin