Iben Thranholm: Katolikker må igjen velge mellom Gud og keiseren

IBEN THRANHOLM, dansk teolog og skribent.

Katolikker må igjen velge mellom Gud og keiseren

TEKST: IBEN THRANHOLM

Under Frankrikes nedstengning på grunn av koronaviruset, brøt fire bevæpnede politibetjenter seg inn i den katolske kirken Saint André de L’Europe i Paris for å stoppe en messe som var i gang.

Noen i kirkens nabolag mente at de kunne høre orgelmusikk inne bak murene og ringte til politiet. Da politibetjentene stormer inn i kirken, kan de se at messen foregår helt etter alle de påbudte koronareglene. Messen var ikke åpen for offentligheten og bare syv mennesker var tilstede. I tillegg til presten var det en ministrant, en organist, en korsanger og tre personer fra menigheten som leste dagens tekster og hjalp presten med å strømme messen. Den var derfor heller ikke hemmelig – alle kunne følge med på internett.

ALLIKEVEL GA POLITIET PRESTEN ORDRE om å avbryte messen. Presten, som var midt i sin preken, nektet, da han ikke hadde gjort noe ulovlig. Ministranten, som til alt hell selv var politibetjent, fikk roet ned politiet. I følge fransk lov om skillet mellom stat og kirke er presten suveren herre i sin kirke, og politiet har ikke rett til å bryte inn. Og slett ikke med våpen i hånd, som i dette tilfellet.

Selv om alle samfunn har vært i alarmberedskap de siste månedene, har det for mange katolikker vært sjokkerende å

«Koronakrisen har igjen gjort spørsmålet om forholdet mellom stat og kirke og mellom sekularisme og tro høyaktuelt.»

være vitne til at politiet forsøker å avbryte en prest som feirer messen. Hvem hadde trodd for bare et par måneder siden at vi her i Europa skulle bli vitne til slike scener, som vi ellers bare kjenner fra totalitære land langt vekke fra våre breddegrader?

Erkebiskopen av Paris, Monseigneur Michel Aupetit, rea gerte straks og uttalte til Radio Notre Dame: “Politiet gikk inn i kirken med våpen, selv om det finnes et forbud mot at politiet trenger inn i en kirke. Det var ingen terrorister der! Vi må holde hodet kaldt og stoppe dette sirkuset. Hvis det skjer igjen, vil vi måtte bli morske og tale med meget store bokstaver”.

Et medlem av den franske nasjonalforsamling stilte seg også på kirkens side og skrev straks et brev til den franske innenriksminister. Hun påpekte at selv ikke en helsekrise kan rettferdiggjøre et slikt overgrep mot trosfriheten.

OGSÅ I ITALIA OG POLEN HAR POLITIET flere ganger trengt inn i kirker og gitt ordre om å avbryte messer, selv om kirkene har respektert retningslinjene som helsemyndighetene har vedtatt.

Koronakrisen har igjen gjort spørsmålet om forholdet mellom stat og kirke og mellom sekularisme og tro høyaktuelt.

Det ble jeg for alvor klar over den første søndagen jeg var i messe etter at kirkene ble gjenåpnet i Danmark. På grunn av kravet om å holde avstand, får vi bare være 70 personer i min sognekirke. Normalt er det plass til langt over det dob belte. Derfor måtte jeg før messen bestille en billett via en onlinetjeneste som også selger billetter til konserter, foredrag og teatre. Det var litt bisart å motta en kvittering for min bestilling med beskjeden: “Til lykke med ditt kjøp”.

DA JEG ANKOM KIRKEN, MÅTTE JEG PENT stå i kø for å vise billett, som ved inngangen til en kino. På kirkegulvet var det klistret piler for å angi hvilken retning man skulle bevege seg, og på benkene var det avmerket hvor man hadde lov å sitte. Vi fikk ikke synge, da vår ånde kunne spre smitte. Da presten tok på gummihansker og brukte antibac før forvandlingen og utdelingen av kommunionen, ble det vanskelig å la være å tenke at helsereglene har tatt makten i et omfang kirken aldri har sett før. Å motta kommunionen på tungen var naturligvis strengt forbudt. En dødssynd.

Naturligvis skal kirken følge de retningslinjer som det øvrige samfunn følger, så kirkene ikke blir smittekilder. Men hvor går grensen for hva staten kan og skal styre når det gjelder kirkens trospraksis?

Personlig synes jeg det nærmet seg blasfemi å se presten forvandle brødet på alteret med gummihansker på. Som om vår Herre Jesus Kristus var giftig og en smittebærer. Gummihanskene blir et symbol på at vitenskapen nå har fått makt over troen. De signaliserer at det er vitenskapen som frelser, ikke Gud.

JEG TRODDE MANGE VILLE VÆRE LYKKELIGE over å få gå til messe igjen, men ingen så særlige glade ut. Alle satt med dystre miner langt vekke fra hverandre. Stemningen var trykket. Jeg tror det skyldtes, at mange var langt mer fokusert på å overholde helsemyndighetenes retningslinjer til punkt og prikke, enn på å tilbe Gud og gi seg hen til liturgien. Det var sunnhet og hygieneregler vi først og fremst var tvunget til å dyrke, og i mindre grad troen på Gud, som den som hersker over liv og død, og ikke helsedepartementet. Kirken skal naturligvis ikke motarbeide myndighetene, men myndighetene skal heller ikke motarbeide kirken.

Koronakrisen har vist, at staten lynhurtig kan komme til å innta og dominere det rom som er kirkens. Ministre og helsemyndigheter gir nye instrukser om hva det vil si å være nestekjærlig: hold deg på lang avstand fra dine kjære. Det er fornuftig nok i et kortere tidsrom, så lenge man ikke vet hvordan viruset oppfører seg. Men hvis det blir en ny og permanent adferd, fordi vi lærer å frykte mer enn vi tror, så vil nestekjærligheten etterhvert bli kald. Det er ikke statens oppgave å definere nestekjærligheten. Det er kirkens. For å få tilbake balansen mellom kirke og stat, må kirken forkyn ne at sykdomsfrykt aldri må få så stor makt at den fratar oss muligheten til å leve i kjærligheten, og for å tilbe Gud i messen, som vi har gjort i over tusen år. •