Klostertanker: «Min nåde er nok for deg

«Min nåde er nok for deg»

Da jeg for åtte år siden avsluttet teologistudiene ved presteseminaret vårt i Polen, var det fremdeles områder av teologien hvor kunnskapen ikke bare satt løst, men fortsatt virket som «det store ukjente». Og godt var det. Slik skal teologien være.

TEKST: HALLVARD HOLE, ST. FRANS KLOSTER, LARVIK

lant begrepene som forble et stort B spørsmålstegn for meg var nåden. På tross av den katolske teologiens presise inndelinger av nåden i forutgående nåde, nådens stand, standsnåde, handlingsnåde osv., så forble hele læren om nåde et stort mysterium og noe uhåndgripelig. Noe skyld kan kanskje tillegges professoren, som viftet med hånden i løse luften når han la ut om nåden. Samtidig mistenker jeg ham for å akseptere det samme som jeg i dag, at troens mysterier har det for seg at de aldri blir mindre, men alltid større. Deus semper maior, som de gamle sa. Jeg håper derfor å la nådens mysterium komme nærmere uten å forminske det. Frans av Assisi har vært og er fortsatt min veileder i mange spørsmål, også her.

ALT ER NÅDE? Det som fascinerer ved nåden, er hvor vidtrekkende og altomfattende den er. Finnes det en time eller et sekund av universets historie der Gud ikke har virket med sin nåde? Den tyske teologen Johan Adam Möhler sier det slik: «Skapningene hadde for alltid forblitt langt unna Skaperen om ikke nåden hadde fylt avgrunnen som deler dem». Det får meg til å tenke på noe jeg har forsøkt å formidle ved et par anledninger, i foredrag og samtaler, om den eksistensielle fattigdom som berører alle. Det finnes et tomrom i oss, en «avgrunn» i vår eksistens. Ingenting i denne verden eller av denne verden kan trygge vår tilværelse. I denne avgrunnen kommer Gud oss i møte og er til stede. Dette gir oss en klar fornemmelse av at alt er fundert på Guds nåde.

DYP ROPER TIL DYP. Den som våger å bevege seg mot avgrunnen kan få oppleve velsignelse hver dag, slik salmisten skriver om: «Dyp roper til dyp i drønnet av dine fossefall. Herren sender sin godhet om dagen, sangen hans er hos meg om natten, en bønn til mitt livs Gud» (Sal 42,8a.9). Hvert øyeblikk er fylt av nåde. Gud lener seg mot sine skapninger for å komme dem i møte og i forkjøp med sin godhet. Det forandrer radikalt vårt perspektiv på verden og livet. Verden er ikke tilfeldig, men en åpenbaring av Gud. Likevel er det i dypet av virke ligheten denne åpenbaringen finner sted, altså ved nåden som dirrer rett under overflaten.

De hellige mystikerne viser oss vei i dette nådens landskap med sin erfaring av Gud, nettopp fordi de kommer i berøring med dypets mysterier og klarer se spor av den underliggende nåde og godhet i alle ting. Frans av Assisi er blant dem som evnet å fjer ne alle hindre for nåden og åpnet sitt liv for Gud. Samtidig hjelper han oss å forstå hvor vi har et sikkert ankerfeste. Hans mystikk var sakramental og over alt lengtet han etter å se Kristus, det inkarnerte Ordet. Følger vi denne tanken, gir frelseshistorien oss rikelig anledning til å lete etter uttrykk for Guds synlige, berørende kjærlighet i skaperverket, historien, sakramentene og Kirken. Alt kunne være

«Det som fascinerer ved nåden, er hvor vidtrekkende og altomfattende den er. Finnes det en time eller et sekund av universets historie der Gud ikke har virket med sin nåde?»

tegn på en usynlig nåde, og det bringer oss samtidig til kjernen av Kirkens forkynnelse av nåden.

NÅDE OVER NÅDE. Kristendommens budskap er unikt. Kirken forkynner at nåden ikke bare er i avgrunnen, i dypet mellom Gud og hans skapninger. Nåden blir inkarnert. Gud fyller ikke bare avgrunnen, men kommer inn verden i egen person. Evangelisten Johannes skriver om dette: «Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus» (Joh 1, 16-17). I inkarnasjonens mysterium har hele nådens mysterium i skaperverket blitt konsentrert: et sant menneske er sann Gud. I ham er Guds rike kommet nær. Den som har sett ham har sett Faderen (jfr. Joh 14,9).

Frans av Assisi oppsummerer inkarnasjonens nåde med følgende takksigelsesbønn: «Vi takker deg, fordi du, på samme måte som du skapte oss ved din Sønn, ved din hellige kjærlighet som du elsket oss med, lot Ham, sann Gud og sant menneske, bli født av den ærerike, salige og hellige Maria, alltid jomfru» (Den ikke-stadfestede regelen 23,3). Skapelse og inkarnasjon er med andre ord tett forbundet. Mennesket ble skapt ved Sønnen, og det er én og samme kjærlighet som også lar ham bli sant menneske. Med inkarnasjonen er det bare blitt enda tydeligere at Guds nåde og godhet er å finne over alt. Nå er Veien til Gud åpen så vi kan vandre den, Sannheten åpenbart og i Livet kan vi alltid og overalt motta Guds nåde.

«MIN NÅDE ER NOK FOR DEG». Menneskets lengsel etter Gud, som gjør at vi våger oss mot avgrunnen hvor Guds nåde er, har med inkarnasjonen fått sitt tilsvar. Jesus selv staker ut kursen for Peter og Kirken når han sier: «Legg ut på dypet!», med andre ord: «Stol på meg!» Her ligger det riktignok også et annet aspekt ved troen på Jesu nåde, som Peter og Paulus kommer til å nevne flere steder. Peter skriver at troen blir prøvet ved mange slags prøvelser, og Paulus setter også ord på hvorfor: «For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» (2 Kor 12,7-9a). Gjennom Paulus inviterer Gud oss til å stole på ham fullt og helt. Selv ikke i møte med livets ytterste prøvelser, i lidelser og døden, er vi uten nåde. Inkarnasjonens nåde bringer også korsets nåde til vår verden som er preget av syndefallet, og lærer oss at Guds nåde virkelig er nok og strekker seg til det dypeste dyp.

Igjen kommer også Frans oss til hjelp med sin sakramentale forståelse av virkeligheten: Lovet være du, Herre, for vår søster den legemlige død. Slik lovpriser han Gud i Skapningenes lovsang, og uttrykker at selv den avgrunn som døden er, ikke er uten Guds nåde. Det gjør heller ikke mindre inntrykk på oss å vite at slik lovpriser han Gud mot slutten av sitt eget liv, utmattet og mens han erfarer tomhet og forlatthet. Han er blind og kan ikke se solens lys, men lovpriser likevel Gud for broder sol.

Frans’ fattigdom i jordelivet nådde sitt mål ved at nåden bar ham fullt og helt. Selv om de synlige tegn «forsvant» for ham, var han omsluttet av Guds usynlige nåde. Han var forenet med Kristus, og det var nok. •

Caritas Norge trenger din støtte

Caritas, Kirkens egen hjelpeorganisasjon, har de siste månedene strukket seg langt. På imponerende vis har de omstilt sine aktiviteter i Norge, for å kunne nå ut til mange av dem som nå rammes hardest av korona-pandemien. Internasjonalt jobber Caritas for å tilpasse hjelpearbeidet en ny situasjon, blant annet fordi antallet som sulter i verden vil øke betydelig, som en direkte følge av pandemien. Det er særlig i krevende tider at vårt kall til diakoni og nestekjærlighet blir satt på prøve. Det er i slike tider vi nå står overfor at omsorg og solidaritet er viktigere enn noen gang, og at vi alle etter evne bidrar med det vi kan. I april tok pave Frans initiativ til å opprette et nødhjelpsfond, og gav selv en betydelig gave til fondet som administreres av Caritas. Jeg vil oppfordre hver og en av dere til å gjøre det samme og støtte opp om Caritas Norges arbeid. Fortrinnsvis anbefaler jeg at dere blir fastgivere, da dette vil gi økt forutsigbarhet og gjøre det lettere for Caritas å planlegge sitt arbeid.

Biskop Bernt I. Eidsvig

Slik kan du støtte Caritas:

1. SMS: Send SMS til 2160 – kodeord Caritas100 eller Caritas250 og bli månedlig fastgiver av kr 100 eller kr 250. 2. WEB: caritas.no/fast (velg valgfri gave) 3. GAVEKONTO: 8200. 01. 93433 4. VIPPS: Til nr. 12135 (Valgfritt beløp)