Norske kirkeskatter: Krusifikset i Tretten kirke

Det lidelsesfulle krusifikset fra Tretten kirke

I 1862 ble det overdratt to middelalderske krusifikser fra Tretten kirke i Gudbrandsdalen til Universitetets Oldsaksamling. Vi skal se nærmere på det yngste av dem, som dateres til 1300-tallet og som er i en særstilling blant de norske krusifiksene fra middelalderen.

TEKST: TERJE DE GROOT, SENIORRÅDGIVER, RIKSANTIKVAREN FOTO: ELLEN C. HOLTE. KULTURHISTORISK MUSEUM, UIO

Den korsfestede er fremstilt som en plaget og torturert mann, med blodige sår etter piskingen over hele kroppen. Det renner seige og unaturlig store dråper av blod fra hvert av naglesårene og nedover ar mene hans. Fra lansesåret i siden fosser blodet frem og ned på lendekledet. Føttene er fullstendig stenket av blod fra naglesåret, og blodet renner ned på korset.

Ansiktet hans er svært uttrykksfullt, og med sørgmodige øyne ser han ned. Munnen er halvåpen. Trolig er dette øyeblikket hvor han sier: «Det er fullbrakt!», for deretter å bøye hodet og oppgi ånden. Dette krusifikset er i det hele tatt eksepsjonelt lidelsesfylt.

FRA TRIUMF TIL LIDELSE Gjennom 1200-tallet skjedde det en gradvis endring av hvordan korsfestelsen ble billedlig fremstilt. Fra å være den triumferende konge på korset fremstilles Kristus mer og mer som den lidende frelser, som lider med oss og som påkaller medlidenhet hos oss. Fremhevingen av det rennende blodet blir også mer påtakelig, og på 1300-tallet kulminerer denne utviklingen i en gruppe krusifikser fordelt over hele Europa hvor blodet og lidelsen er trukket helt ut i det ekstreme. I Norge er det bevart flere krusifikser som kan plasseres i denne gruppen, og Trettenkrusifikset er blant de mest ekspressive.

HVORFOR SÅ MYE BLOD? I messen oppheves tid og rom, og Kristi offer på korset for 2000 år siden gjøres nærværende. Brød og vin forvandles på mystisk vis til hans legeme og blod, til næring for de troende som er samlet i kirken. Krusifiksets viktigste funksjon i et katolsk kirkerom har alltid vært å visualisere dette, som er selve kjernen i messen. Men til tross for at krusifiksenes grunnleggende meningsinnhold alltid har ligget fast, gjenspeiler de i mer eller mindre grad alltid sin egen samtid i måten de er utformet på.

Trettenkrusifikset er et særskilt spennende eksempel på dette. Denne typen lidelsesfylte krusifikser sees gjerne som et symptom på datidens samfunnsforhold med pest og uår, men fremveksten av dem må også sees i sammenheng med datidens kommunionspraksis, hvor lekfolket bare fikk utdelt brødet og presten drakk kalken på vegne av dem. Kirkens praktiske holdning var at blodet ikke skulle gå til spille under utdelingen, og den teologiske begrunnelsen var at de troende uansett ville motta både Jesu legeme og blod gjennom brødet, i og med at han er udelt til stede i både brød og vin.

Det var imidlertid mange som ikke godtok denne teologiske forklaringen, som de oppfattet som en spissfindighet. Å være avskåret fra å ta del i kalken bare økte troen på den store kraften som fantes i Jesu blod, og fra 1300-tallet av økte derfor presset fra både lekfolk og ordensfolk for å få del i Jesu blod i kalken.

Kirkens svar ble at savnet etter kalken kunne bøtes på ved å fromt betrakte den lidende Kristus og det voldsomt fremhevede blodet, og dermed oppnå en åndelig kommunion med ham gjennom synssansen. Dermed kan vi si at Trettenkrusifikset ekstreme fokus på blodet både er et symptom på en debatt som red Kirken i senmiddelalderen, og et konkret uttrykk for de troendes savn etter Jesu blod i kalken. •

EN LIDENDE FRELSER:

Gjennom 1200-tallet skjedde det en gradvis endring av hvordan korsfestelsen ble billedlig fremstilt. Fra å være den triumferende konge på korset fremstilles Kristus mer og mer som den lidende frelser.

Fakta

• Kristusfiguren er 2,20 meter lang og korset er 2,65 meter høyt. • Den eksepsjonelle størrelsen tilsier at krusifikset opprinnelig er tiltenkt et kirkebygg som var større enn steinkirken som fantes på Tretten i middelalderen. • Når krusifiksene eventuelt kom til Tretten er uvisst. Det er først på 1770-tallet at de omtales eksplisitt i skriftlige kilder. Da var steinkirken revet for lengst og etterfulgt av to senere kirkebygg. • Dagens kirke er en korskirke i tømmer fra 1728. Begge krusifiksene var plassert på østveggen i korpartiet inntil de ble fjernet i 1862.