KLOSTERTANKER
«Min nåde er nok for deg» Da jeg for åtte år siden avsluttet teologistudiene ved presteseminaret vårt i Polen, var det fremdeles områder av teologien hvor kunnskapen ikke bare satt løst, men fortsatt virket som «det store ukjente». Og godt var det. Slik skal teologien være. TEKST: HALLVARD HOLE, ST. FRANS KLOSTER, LARVIK
lant begrepene som forble et stort spørsmålstegn for meg var nåden. På tross av den katolske teologiens presise inndelinger av nåden i forutgående nåde, nådens stand, standsnåde, handlingsnåde osv., så forble hele læren om nåde et stort mysterium og noe uhåndgripelig. Noe skyld kan kanskje tillegges professoren, som viftet med hånden i løse luften når han la ut om nåden. Samtidig mistenker jeg ham for å akseptere det samme som jeg i dag, at troens mysterier har det for seg at de aldri blir mindre, men alltid større. Deus semper maior, som de gamle sa. Jeg håper derfor å la nådens mysterium komme nærmere uten å forminske det. Frans av Assisi har vært og er fortsatt min veileder i mange spørsmål, også her.
B
ALT ER NÅDE? Det som fascinerer ved nåden, er
hvor vidtrekkende og altomfattende den er. Finnes det en time eller et sekund av universets historie der Gud ikke har virket med sin nåde? Den tyske teologen Johan Adam Möhler sier det slik: «Skapningene hadde for alltid forblitt langt unna Skaperen om ikke nåden hadde fylt avgrunnen som deler dem». Det får meg til å tenke på noe jeg har forsøkt å formidle ved et par anledninger, i foredrag og samtaler, om den eksistensielle fattigdom som berører alle. Det finnes et tomrom i oss, en «avgrunn» i vår eksistens. Ingenting i denne verden eller av denne verden kan trygge vår tilværelse. I denne
80
ST. OLAV | 2–2020
avgrunnen kommer Gud oss i møte og er til stede. Dette gir oss en klar fornemmelse av at alt er fundert på Guds nåde. DYP ROPER TIL DYP. Den som våger å bevege seg
mot avgrunnen kan få oppleve velsignelse hver dag, slik salmisten skriver om: «Dyp roper til dyp i drønnet av dine fossefall. Herren sender sin godhet om dagen, sangen hans er hos meg om natten, en bønn til mitt livs Gud» (Sal 42,8a.9). Hvert øyeblikk er fylt av nåde. Gud lener seg mot sine skapninger for å komme dem i møte og i forkjøp med sin godhet. Det forandrer radikalt vårt perspektiv på verden og livet. Verden er ikke tilfeldig, men en åpenbaring av Gud. Likevel er det i dypet av virkeligheten denne åpenbaringen finner sted, altså ved nåden som dirrer rett under overflaten. De hellige mystikerne viser oss vei i dette nådens landskap med sin erfaring av Gud, nettopp fordi de kommer i berøring med dypets mysterier og klarer se spor av den underliggende nåde og godhet i alle ting. Frans av Assisi er blant dem som evnet å fjerne alle hindre for nåden og åpnet sitt liv for Gud. Samtidig hjelper han oss å forstå hvor vi har et sikkert ankerfeste. Hans mystikk var sakramental og over alt lengtet han etter å se Kristus, det inkarnerte Ordet. Følger vi denne tanken, gir frelseshistorien oss rikelig anledning til å lete etter uttrykk for Guds synlige, berørende kjærlighet i skaperverket, historien, sakramentene og Kirken. Alt kunne være
