Biskopen har ordet

Bernt I. Eidsvig

Koronaerfaringer

DEN KATOLSKE KIRKE i Norge har et godt og omfattende messetilbud. I Oslo feires den tidligste søndagsmesse kl. 8.00, og den siste kl. 19.30. Det tilbys messer på en rekke språk. Noen preges av stor høytid, andre feires helt enkelt – uten røkelse, orgel, sang eller et oppbud av ministranter. Menighetene landet over har anstrengt seg for å gi så mange som mulig et tilbud, og resultatet er imponerende.

Så en dag i mars blir det klart at vi nok kan fortsette å feire messe, men vi må låse menigheten ute. Dette strider imot alle katolske instinkter, for ikke å si samtlige liturgiske instrukser: Messen feires for og med Guds folk. Vi hadde ikke noe annet valg. Vi måtte og, under omstendighetene, ville vi også rette oss etter myndighetenes forskrifter om vern mot korona-epidemien.

GANSKE RASKT FANT VÅRE KYNDIGE prester, kommunikasjonsstab og IT-avdeling – for å nevne noen aktører – frem til kriseløsninger og strømmet messer fra mange menigheter og på flere språk. De som ville, og det viste seg å være tusener, fikk mulighet til å følge messen, til å delta med bønn og åndelig kommunion. Med god vilje var dette til å holde ut, men det gjorde vondt for svært mange at de ikke kunne motta sakramentet i fellesskapet av de troende.

VI KAN NÅ LÅSE OPP kirkedørene igjen. Det finnes stadig forskrifter og begrensninger som må overholdes, men vi er utvilsomt på vei tilbake til normale forhold. Med god vilje kan vi leve med dagens situasjon, og vi kan sammen be for dem som på et eller annet vis er rammet av pande mien: de døde, de smittede, de sørgende, de engstelige. Det kan vi selvsagt også gjøre i våre lønnkamre, men å be i fellesskap er rikere.

Kan vi som kirke si at det er kommet noe positivt ut av denne høyst uvanlige situasjon? Mange forteller meg at de først nå helt innser hvor viktig messen er for dem, hvor meget de holder av fellesskapet, hvor takknemlige de er for det messetilbud de vanligvis har. Enda viktigere er den erfaring som flere refererer til: Gud er ikke avhengig av messen for å nå frem til sitt folk. Han gir styrke til dem som ber, ofte større styrke enn vi våget å be om. Savnet av messen inneholder en dyp og viktig erkjennelse. Den åndelige kommunion er virkelig. Så lærer vi på ny å

Pave Johannes Paul II: 100 år siden kjempens fødsel

MANDAG 18. MAI VAR DET 100 ÅR SIDEN den hellige Johannes Paul II ble født i den vesle industribyen Wadowice sydøst for Kraków. – Janne Haaland Matlary (bildet), hva vil du trekke frem fra hans virke før han ble valgt til pave i 1978, som den første ikke-italienske pave siden Hadrian VI i 1522? – Hans sterke stilling som polsk biskop og før det, prest. Jeg var nylig i Tatra-fjellene, der han pleide å bo med ungdom som han tok med på fjelltur. Han var en kraft allerede da, for de kristne verdier, i praktisk, levd liv. Gitt undertrykkelsen og ateismen i Polen, krevde dette mye mot, sier Haaland Matlary, som er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. – Hvilken betydning hadde valget av en polsk pave fra et kommunistisk diktatur og på hvilken måte ble hans pontifikat preget av hans spesielle bakgrunn? – Som nå med Kinas makt – et kommunistisk diktatur tilpasser kapitalismen – var han meget klar over ideologienes betydning og hvordan de kunne ødelegge menneskeverdet. Han kjente det totalitære under kommunismen ut og inn, og mobiliserte mot dette med all kraft. – Hva er blitt stående som hans viktigste bidrag til Kirken og verden? – Kampen for menneskerettigheter, mot kommunismen.

FOTO: KRISTIN SVORTE

BISKOPEN HAR ORDET

takke Kristus for at han kommer til oss hver gang vi kommer til ham i messen.

ALLE VÅRE PRESTER har måttet savne sine troende. Hvor dypt savnet er, vet vi først nå. For meg var det ikke bare en stor glede, men liketil en befrielse, da jeg igjen hadde en menighet som jeg kunne se og høre. Jeg innser enda klarere enn før at det er de troende som har bedt frem våre prestekall. Det er dem vi skal tjene; uten dem har vår gjerning knapt verdi eller betydning.

Så ber vi om at dette forferdelige virus må vike og en egnet vaksine snart blir utviklet. Inntil det skjer, oppfører vi oss disiplinert og rasjonelt.

Jeg ber Gud velsigne og beskytte dere alle!

Bernt I. Eidsvig

Bioteknologiloven: Menneskeverdet tapte

TIRSDAG 26. MAI 2020 VEDTOK ET SAMLET STORTING

dramatiske endringer i Bioteknologiloven med knapt flertall. Vedtaket betyr at det blir tillatt med eggdonasjon, assistert befruktning for enslige, tidlig ultralyd og blodprøven NIPT, som kan avsløre skader og sykdommer på fostre tidlig i svangerskapet. – Hva er din reaksjon på stortingsflertallets vedtak, biskop Eidsvig? – Jeg er ikke overrasket, men jeg er likevel skuffet: Jeg synes hele debatten viser en svakhet når det gjelder prinsipiell tenkning. Det defineres nye rettigheter, som er dårlig gjennomtenkt. – Hva frykter du kan bli konsekvensene av lovendringene? – Den underliggende logikk er en nyansering av menneskeverdet; barn med Downs syndrom og andre typer diagnose har ingen beskyttelse. Enkelte vil kanskje oppleve en stilt diagnose som en forpliktelse til å ta abort. De som ikke er verdt beskyttelse, de er ikke verdt noe. Dette er alvorlige og bedrøvelige konsekvenser av det knappe flertalls tenkning og stemmeavgivelse.