Bernt I. Eidsvig
Koronaerfaringer DEN KATOLSKE KIRKE i Norge har et godt og omfattende
messetilbud. I Oslo feires den tidligste søndagsmesse kl. 8.00, og den siste kl. 19.30. Det tilbys messer på en rekke språk. Noen preges av stor høytid, andre feires helt enkelt – uten røkelse, orgel, sang eller et oppbud av ministranter. Menighetene landet over har anstrengt seg for å gi så mange som mulig et tilbud, og resultatet er imponerende. Så en dag i mars blir det klart at vi nok kan fortsette å feire messe, men vi må låse menigheten ute. Dette strider imot alle katolske instinkter, for ikke å si samtlige liturgiske instrukser: Messen feires for og med Guds folk. Vi hadde ikke noe annet valg. Vi måtte og, under omstendighetene, ville vi også rette oss etter myndighetenes forskrifter om vern mot korona-epidemien. GANSKE RASKT FANT VÅRE KYNDIGE prester, kommu-
nikasjonsstab og IT-avdeling – for å nevne noen aktører – frem til kriseløsninger og strømmet messer fra mange menigheter og på flere språk. De som ville, og det viste seg å være tusener, fikk mulighet til å følge messen, til å delta med bønn og åndelig kommunion. Med god vilje var dette
til å holde ut, men det gjorde vondt for svært mange at de ikke kunne motta sakramentet i fellesskapet av de troende. VI KAN NÅ LÅSE OPP kirkedørene igjen. Det finnes sta-
dig forskrifter og begrensninger som må overholdes, men vi er utvilsomt på vei tilbake til normale forhold. Med god vilje kan vi leve med dagens situasjon, og vi kan sammen be for dem som på et eller annet vis er rammet av pandemien: de døde, de smittede, de sørgende, de engstelige. Det kan vi selvsagt også gjøre i våre lønnkamre, men å be i fellesskap er rikere. Kan vi som kirke si at det er kommet noe positivt ut av denne høyst uvanlige situasjon? Mange forteller meg at de først nå helt innser hvor viktig messen er for dem, hvor meget de holder av fellesskapet, hvor takknemlige de er for det messetilbud de vanligvis har. Enda viktigere er den erfaring som flere refererer til: Gud er ikke avhengig av messen for å nå frem til sitt folk. Han gir styrke til dem som ber, ofte større styrke enn vi våget å be om. Savnet av messen inneholder en dyp og viktig erkjennelse. Den åndelige kommunion er virkelig. Så lærer vi på ny å
MANDAG 18. MAI VAR DET 100 ÅR SIDEN den hellige Johannes Paul II ble født i den vesle industribyen Wadowice sydøst for Kraków. – Janne Haaland Matlary (bildet), hva vil du trekke frem fra hans virke før han ble valgt til pave i 1978, som den første ikke-italienske pave siden Hadrian VI i 1522? – Hans sterke stilling som polsk biskop og før det, prest. Jeg var nylig i Tatra-fjellene, der han pleide å bo med ungdom som han tok med på fjelltur. Han var en kraft allerede da, for de kristne verdier, i praktisk, levd liv. Gitt undertrykkelsen og ateismen i Polen, krevde dette mye mot, sier Haaland Matlary, som er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. – Hvilken betydning hadde valget av en polsk pave fra et kommunistisk diktatur og på hvilken måte ble hans pontifikat preget
4
ST. OLAV | 2–2020
FOTO: KRISTIN SVORTE
Pave Johannes Paul II: 100 år siden kjempens fødsel
av hans spesielle bakgrunn? – Som nå med Kinas makt – et kommunistisk diktatur tilpasser kapitalismen – var han meget klar over ideologienes betydning og hvordan de kunne ødelegge menneskeverdet. Han kjente det totalitære under kommunismen ut og inn, og mobiliserte mot dette med all kraft. – Hva er blitt stående som hans viktigste bidrag til Kirken og verden? – Kampen for menneskerettigheter, mot kommunismen.
