Werner G. Jeanrond: Verden, troen og Kirken på den andre siden av korona

Verden, troen og Kirken på den andre siden av korona

TEKST: WERNER G. JEANROND

Det virker ikke som om koronakrisen vil gå Kristi fotspor, uten sikkerhetsnettet som det kirkelige felover med det første. Den slo med makt ned lesskapet byr på. over hele kloden, og i en stadig mer globalisert verden kommer den til å endre vår måte HVILKE ERFARINGER OG IMPULSER VENDER VI så tilbaå leve på og hvordan vi tenker på oss selv som ke med til det lokale kirkelige fellesskapet når det kan gjenmennesker. Vår enkle tillit til at alt vil fortsette som før, har opptas, etter denne overraskende og utfordrende situasjoblitt kraftig rokket. Vi vet ikke når og om et virksomt bote nen? Hva har vi lært oss om forskjellen mellom optimisme middel og en vaksine vil bli funnet. I denne krisen fungeog håp? Har min kjærlighet til Gud, til mine medmennesrer optimisme ikke lenger som en grunnholdning. Det som ker, til Guds skaperverk og til min egen selvforståelse enkreves er håp. dret seg i løpet av koronatiden? Har mitt syn på Guds rike blitt utvidet? Har mitt bønneliv blitt mer intenst? Hver og HVA KAN VI HÅPE PÅ NÅR VÅRE LIVSSTRATEGIER har haven av oss må selv svare på disse og liknende spørsmål. Men net i lockdown, når vår helse er truet og når et usynlig virus sammen burde vi kristne vurdere i hvilken grad vi har opp viser sin makt over våre liv? daget nye og alternative veier for å be og arbeide for Guds

Akkurat i denne situasjonen ble til og med kirkene stengt rike på jorden. for å hindre smittespredning under gudstjenestene. Kirken, Den kirkelige hverdagen er en viktig kilde for veksten av altså håpets fremste institusjon, kunne ikke lenger fungekjærlighet, håp og tro i våre liv. Men den kirkelige hverdare som en samlende plass for gen er ikke identisk med Guds felles bønn og klage til Gud. Erstatningen ble den digitale kirken med et uoversiktlig lokalt og globalt tilbud av guds «Koronaviruset er en del av universets evolusjonsprosess. Det rike. Som vi har opplevd, kan kirkene stenges over natten, og vårt liv som disipler bli testet radikalt. Den lokale kirken, tjenester på alle mulige språk. Konfesjonsgrensene ble utydelige, tilhørigheten til et bønneer ikke Guds straff for våre synder.» altså stedet der vi hører Guds ord og feirer Guds skapende og forsonende nærvær, ble fellesskap ble bestemt av skifplutselig stengt, og vi ble isotende behov, religiøs nysgjerrighet eller dagsformen. Det er lert med vår Gudstro i en krevende og truende omverden. fint at vår måte å forholde oss til Gud på i en global kirkeEr vår Gudstro da sterk nok til å nære håpet om Guds kjærlig situasjon, kan motta mange nye impulser og utfordrinlighet uten de vanlige støttemekanismene? Klarer vi utforger, og at vår egen menighet kan betraktes utenfra og med dringen av et slikt radikalt håp? et kritisk blikk. Dessuten har sakramentenes og prestens Vi kritiserer nå at samfunnet sviktet i planleggingen av be rolle blitt noe endret siden vi er blitt tvunget til å ta hånd hovet for beskyttelsesutstyr, forråd av medisiner og ansiktsom vårt eget bønne- og trosliv. At Kirken ble stengt, gav oss masker. Men har vi kristne selv vært forberedt på en situaen umiddelbar utfordring om å ta ansvar for vårt eget liv i sjon der optimismen dør, der det kirkelig organiserte håpet

WERNER G. JEANROND, katolikk og professor i systematisk teologi ved Universitetet i Oslo.

ikke strekker til, og et radikalt håp kreves av hver enkelt? Er vi forberedt på å være myndige kristne i en uoversiktlig verden? Hvilket håp har vi altså for oss selv og hvilket håp deler vi med andre om menneskehetens og universets fremtid?

KORONAVIRUSET ER EN DEL AV UNIVERSETS evolusjonsprosess. Det er ikke Guds straff for våre synder. Men det er en levende påminnelse om at vi mennesker ikke råder over universets skapelsesprosess. Dette viruset tvinger oss til å omprøve alle våre relasjoner – på lokalt og globalt nivå. Vi er med i universets fremtidsperspektiv. Vi er medansvarlige for at alle mennesker får en rettferdig tilgang til universets ressurser, og vi har ansvar for hverandre – lokalt og globalt. Ingen av oss og ikke noe enkelt land burde kreve privilegier i skyggen av Korona. Guds kjærlighetsrike omfatter alle mennesker og hele vårt univers. Som Kristi disipler oppfordres vi til å ta vare på hverandre og på Guds skapning – ikke bare i eget miljø. Koronakrisen er global, og hvordan vi svarer på den, åpenbarer til og med vårt forhold til Guds kommende rike. Vi kan ikke feire gudstjeneste uten denne sammenhengen; vi kan ikke be til Gud uten å ta med hele universet i våre bønner; vi kan ikke begrense vår nestekjærlighet til det lokale fellesskapet. Koronaskikkelsen er global og derfor må også vårt svar være det.

KORONAKRISEN INVITERER TIL ANDRE og nye anstrengelser for vår kjærlighet, håp og tro. Den har vist hvor sentralt det er å forberede seg på riktig måte. Derfor kan vi ikke nå uten videre gå tilbake til den kjente kirkelige hverdagen. Vi kristne håper på en bedre verden; vi håper på Guds kommende kjærlighetsrike. Dette riket åpner en håpets horisont for oss, og i dette ligger kravet om et radikalt håp. •