5 minute read
Halvor Moxnes: Korsfestelse i pestens tid
Korsfestelse i pestens tid
Ingen kan føle seg helt trygg når pesten herjer, selv ikke Guds sønn. Isenheim-alterskapet i Alsace viser en korsfestet Jesus full av byller.
Advertisement
TEKST: HALVOR MOXNES
Den tyske kunstneren Mathias Grünewalds (1480-1528) Isenheim-alterskap fra første del av 1500-tallet er verdenskjent for sin dramatiske fremstilling av Jesu korsfestelse, død og oppstandelse. Her finner vi blant annet et makabert bilde av Jesus på korset, der byller identifiserer ham som en av dem som var rammet av pesten. Det som ikke er like kjent, er at fremstillingen står i sammenheng med bekjempelsen av pestepidemier i Europa, og viser oss de religiøse ressursene middelaldermenneskene satte inn mot pesten.
Alterskapet, som nå står i Isenheim-museet i Colmar i Alsace, ble laget til klosterkirken viet til St. Antonius, en hospitalsorden som var opprettet for å pleie dem som led av ergotisme, en sykdom som ble kalt «St.Antonius’ ild». Til forskjell fra en vanlig altertavle består et alterskap av mange deler, som kan lukkes og åpnes slik at det viser forskjellige bilder. Korsfestelses-scenen kan ses på framsiden når skapet er lukket. Når en åpner dørene, er neste «lag» scener fra Jesu fødsel og oppstandelse.
Halvor Moxnes
er professor emeritus ved Teologisk fakultet, Universitetet i Oslo. Artikkelen har tidligere stått i Klassekampen.
DET ER HELGENEN ANTONIUS SOM er nøkkelen til historien som fortelles på alterskapet. Antonius var en eneboer i Egypt på 300-tallet, opphavsmann til den kristne eneboerbevegelsen, og hadde evner til å helbrede. I 1095 ble det etablert en klosterorden i hans navn, som hadde som oppgave å pleie syke, først og fremst de som led av St. Antonius’ ild. Sykdommen skyldtes sopp-infisert korn, særlig rug, og den spredde seg når kornet var fuktig. Ergotisme førte til byller på huden, og fingre, armer, tær og bein måtte ofte amputeres. Et av de mest kjente ofrene var den unge norske kongen Magnus, sønn av Harald Hardråde, som døde av sykdommen i 1069. I 1348-50 herjet epidemien sammen svartedauden.
På det meste var det 370 Antonius-kloster i Europa, de fleste lå langs de forskjellige pilgrimsveiene til Santiago di Compostela i Spania. I Norge overtok Antonius-ordenen Nonneseter kloster i Bergen like før reformasjonen. Nyere medisinsk forskning finner
at antonittenes kloster-hospitaler hadde forbløffende god innsikt i behandlingen av ergotisme. Målet deres var ikke helbredelse, men lindring. Behandlingen besto i bruk av oljer og urter, og en diett basert på hvete istedenfor rug, som var den kornsorten som var mest utsatt for soppinfeksjonen. Religiøs tro var også en viktig del av behandlingen, og de syke som kom til St.Antonius-klosteret ble tatt med til klosterkirken for å be foran bildet av
PEST: Den tyske kunstneren Mathias Grünewalds (1480-1528) alterskap viser oss hvordan middelalderens mennesker håndterte pesten. den korsfestede Jesus og helgener som kun ne gå i forbønn for dem.
DEN KORSFESTEDE JESUS HADDE en sentral plass i fromhetslivet i middelalderen, mens det i senantikken og tidlig middelalder var den triumferende Kristus som sto i sentrum. Han ble ofte framstilt som konge som sto på korset, i kongelig skrud og med krone. Dette skiftet i høymiddelalderen, kanskje under
innflytelse av kriger, epidemier og kriser. Da ble den lidende Jesus et bilde på menneskenes lidelser; Jesus hang på korset, forvridd og i smerte. Det er dette den korsfestede Jesus på Isenheim-alteret viser i ekstrem grad. Her er det ikke bare selve korsfestelsen som skaper lidelse; Jesus har de samme byllene som de syke som betraktet alterskapet.
Foran bildet av Jesu’ kropp dekket med byller kunne pasientene i Antonius-klosteret kjenne fellesskap med Jesus i opplevelsen av smerte og lidelse. Og de kunne identifisere seg med Maria, Jesu mor, og Maria Magdalena som står under korset, og gjennom kroppsspråk og forvridde, utstrakte hender gir uttrykk for sin bunnløse sorg. Middelalderens mennesker så sine lidelser som straff for synd, og Jesu lidelse og død ble en soning for deres synder. Når det mellomste laget av bilder, bak korsfestel sesscenen, ble åpnet, fikk de troende en bekreftelse på håpet om liv bak døden: Bildet viser Jesus som stiger opp av graven. Han etterlater seg det hvite likkledet og innhyller seg i en kaskade av rødt, oransje og gult i en triumferende livets seier over døden.
HVORDAN KLARTE MIDDELALDERENS mennesker å leve med disse epidemiene som dukket opp, plutselig, og med ukjent opprinnelse, og ofte med massedød som resultat?
LIV BAK DØDEN: I det mellomste laget i al tertavlen, bak korsfestelsen, finnes et bilde av Kristi triumferende oppstandelse.Det be kreftet for de troende håpet om et liv bak døden.
Isenheim-alterskapet peker i retning av at religionen ble brukt som en ressurs.
I sin behandling knyttet Antonius-brødrene den best tilgjengelige medisinske kunnskapen sammen med det religiøse fellesskapet, ritualer og gudstjenester. Møtet med den korsfestede og oppstandne Jesus i kirken var en sentral del av «behandlingen.» Den korsfestede Jesus med byller viste at han delte folks lidelser og identifiserte seg med dem, og sal mer og prekener fra middelalderen bekrefter at dette skapte et fellesskap som ga tillit og håp. For fortellingen stoppet ikke med korsfestelsen, Jesu oppstandelse vekket håpet om Guds makt over dødskreftene. På det dramatiske bildet av oppstandelsen har Jesus fortsatt korsmerkene; lidelsen forsvinner ikke, men blir overvunnet av nytt liv.
Isenheim-alteret bringer menneskenes er faringer fra epidemiens tid inn i et åndelig univers der lidelsen fører over til håpet. Kanskje derfor har alteret fortsatt å skape en følelse av gjenkjennelse hos mennesker som lider: Under aids-epidemien fant mange trøst og håp i bildet av Jesus som en som selv led av en grusom sykdom, samtidig som han viste solidaritet med andre lidende. Og kanskje vil det vise seg at Mathias Grünewalds korsfestelse kan få en lignende betydning i denne koronakrisa. For pandemier rammer oss ikke bare fysisk; men også mentalt. Isenheim-alteret viser hvordan religiøse tradisjoner kan bli en ressurs i kriser: menneskelig lidelse er ikke forsøkt skjult, men tas rett inn i sentrum av religionen. Den groteske lidelsen til Jesus og smerten for dem som står rundt ham, er til å kjenne igjen for dem står i slike situasjoner i dag, og kan skaper et fellesskap i sorg og solidaritet. Samtidig ligger den intenst fargesprakende oppstandelsen i feltet bak korsfestelsen. •
