Leder

52

Katolsk profil: Arnfinn Haram

LEDER

Det ubrukte potensial

Annet steds i dette magasinet (s. 51) reflekterer Ewa Bivand over fenomenet klerikalisme: forestillingen om at prester har privilegier og rettigheter som hever dem over andre, og at de må behandles med en respekt som kan grense til underdanighet. Der klerikalismen rår, kan de geistlige få en urimelig stor autoritet, også på områder som ikke har med deres prestevigsel og spesielle apostolat i Kirken å gjøre.

ALLE BØR BEHANDLES med respekt, også prester, bare så det er sagt. Og i noen sammenhenger er det både verdig og rett at presten har en sentral posisjon og en avgjørende stemme. Men det gjelder ikke alle områder som Kirken er involvert i og der viktige beslutninger tas – økonomi, administrasjon, personalbehandling, jus, for bare å nevne noen eksempler. Godt utdannede legfolk kan ha vel så stor innsikt som mang en prest på områder som psykologi, filosofi og etikk, ja sågar teologi.

DET ANNET VATIKANKONSIL slo fast at legfolket har del i Kristi prestelige, profetiske og pastorale oppgaver, og oppfordret legfolket til å kvalifisere seg best mulig, både i teologi og i fag som antropologi, psykologi og sosiologi. Slik ville de bli bedre rustet til å tjene Kirken.

Paven utnevnte i år en komité som skal ha overoppsyn med Vatikanbankens investeringer. I den er legfolket i flertall. Med seg fikk den irsk-amerikanske kardinal Kevin Farrell fire erfarne pengeforvaltere: en fra Storbritannia, en fra Tyskland, en fra USA og sannelig også en fra Norden – en svensk økonom som arbeider for Skagenfondene i Stavanger! David Harris heter han og er også utdannet teolog. Men er altså ikke prest (se side 10).

I MOTSETNING TIL DEN KATOLSKE GEISTLIGHET,

omfatter legfolket to kjønn. Ikke alle befinner seg riktignok vel med denne to-delingen, men det er en annen diskusjon. I vår sammenheng er det all grunn til å holde fast på skapelsesberetningens ord: «som mann og kvinne skapte han dem». Kvinnene er halvparten av Guds folk, de utgjør langt mer enn halve menighetene når det feires messe, de gjør verden over en uvurderlig frivillig innsats for Kirken på en lang rekke områder. Og de er ofte like godt eller bedre utdannet enn mange prester. Men de slipper altfor sjelden til.

PAVE FRANS SER DETTE. Og konstaterer ganske sikkert også at det er et langt stykke igjen til målet. Men han har lagt i vei. Et av de siste eksemplene er hans utnevnelse av tre kvinner til medlemmer av Vatikanets «dikasteri» for biskoper.

De er godt kvalifiserte. Italienske Raffaella Petrini, F.S.E. har doktorgrad i samfunnsvitenskap og mastergrad i både organisasjonspsykologi og statsvitenskap. Franske Yvonne Reungoat, F.M.A. har universitetsgrader i både historie og geografi og erfaring fra ledende stillinger i religiøse organisasjoner. Argentinske Maria Lia Zervino har doktorgrad i sosiologi, bred erfaring fra katolske organisasjoner og er president for Verdensforbundet av katolske kvinneorganisasjoner. Sammen med rundt 30 biskoper og kardinaler har de tre den viktige funksjonen å innstille kandidater til bispeembeder verden over.

Det skjer i en verden der antallet katolikker øker. Det gjør også antallet kvalifiserte kvinner. Antallet prester synker derimot fra år til år. Det må kunne kalles et tankekors: store udekkede behov, kombinert med store ubrukte ressurser.

SKAL KIRKEN MØTE FREMTIDENS UTFORD-

RINGER og utnytte legfolkets potensial, slik konsilet oppfordret til, må kvinnene få en sterkere posisjon, større innflytelse og bedre mulighet til å bruke sin kompetanse til Kirkens og verdens beste. Paven har satt i gang. Heller ikke han har forresten særlig sans for klerikalisme. Som han sa en gang: «Spørsmålet er ikke om du bærer sutan eller ei, men om du bretter opp ermene og gjør det som trengs!» •

NILS HEYERDAHL Redaktør