Pateren: Hallvard Rieber–Mohn

«PATEREN»

Det er hundre år siden dominikaneren Hallvard Rieber-Mohn ble født. Han døde i 1982, knapt 60 år gammel.

Året etter kom minneboken Pateren ut. Den tittelen lot seg forsvare: I den norske offentligheten var han en hel menneskealder den mest synlige pateren og den person flest nordmenn forbandt med den katolske kirke.

Boken besto av mange bidrag fra mennesker som kjente ham, skrevet mens minnene ennå var ferske. 40 år senere gjør vi noe uvanlig: «konstruerer» en artikkel ved hjelp av sitater fra disse bidragene. De som skriver er mennesker med forskjellig ståsted og bakgrunn, men sammen gir de farger til et portrett av en rik personlighet som satte mange spor etter seg.

Også som tegner førte han en sikker penn.

Pateren med pipe og glimt i øyet.

Pater Rieber-Mohn kom som et nytent lys, og ble i løpet av noen måneder et navn, en anerkjent impuls av den art det avstengte norske kulturmiljøet meget sjelden opplever. Han holdt foredrag over alt, sa ja til alle forespørsler, skrev kronikker og artikler i alle aviser. Moral, politikk, historie, litteratur – alt hadde han rede på (Hans Fr. Dahl). Etter hvert ble han en nøkkelfigur i norsk åndsliv og debatt, anerkjent i de mest forskjelligartede kretser, og elsket av mennesker med svært ulik bakgrunn og forankring (Lars Roar Langslet).

Hans blikk gjaldt aller helst medmennesket. Hinsides forfatteren, kåsøren, journalisten levde, og medlevde sjelesørgeren (John Willem Gran). Alt han gjorde, sa og skrev, var en del av hans prestetjeneste, et svar på det som er prestens egentlige kall: Å reise mennesker opp, å minne dem om deres verdighet, å gi dem nytt mot (Kjell Arild Pollestad). Vi snakket lenge om menneskets mulighet til godt og vondt, hvor tilfeldig det ofte kan være hvor en havner, og behovet vi har for toleranse. Den kvelden hørte jeg for første gang pater Rieber-Mohns Grundtviginspirerte valgspråk: «Menneske først, prest så.» (Birgit Gjernes) Han unngikk den fare som kan true prester, uansett konfesjon – ghettoen og livsfjernheten i de lukkede kristelige miljøer (Jahn Otto Johansen).

Det mest forbløffende er aksepten av ham, som allmenn kommentator, han som ifølge norsk tommelfingermål neppe kunne ha rare erfaringene å rutte med, for bor ikke munker i celler? (Arne Skouen). Samtidig med at han brukte det frie ord, følte han et medansvar for at det ikke ble brakt i miskreditt. Eller sløvet og rundslipt. Journalistikken skulle være farlig, men ikke uanstendig. Nærgående, men ikke plump og krenkende. Kompromissløs i det saklige, åpen for det menneskelige (Georg Apenes). Få har ved ordets makt bidradd mer til å forme dette tidsrom enn nettopp dominikanermunken fra klosteret i Neuberggaten. (Inge Lønning). Vi trenger en Hallvard RiebrMohn i hvert land, hvert samfunn – for å minne menneskene om deres oppgave, få dem til å ta avstand fra enhver form for krigføring i de dødes som i de levendes navn. (Eli Wiesel).

To dager før han døde, var han i så overstadig godt humør at sykehuspersonalet ble nærmest forferdet av uvitenhet om hans glede over at han nærmet seg den terskelen han nå skulle gå over. (Odd Eidem). En venn er blitt borte, men hans minne vil leve fordi han var en av de virkelig rettferdige (Leo Eitinger).

Fra Pateren. En minnebok om Hallvard Rieber-Mohn. Redigert av Bjørg Jønsson, Aschehoug 1983