Sannhetsserum: I mørket på 1–2–3

I mørket på 1-2-3

Stoff for barn må formidles enkelt, gjerne med humor og friske tegninger, slik Cappelen Damms «Leseløvebøker» har gjort i mange år. Like selvsagt må ikke feil og mangler skape forvirring eller fordommer.

TEKST: BJØRN ARE DAVIDSEN

Dette blir ikke mindre viktig første gang barn leser om noe. Hvor godt treffer så Cecilie Winger når hun skriver om Norgeshistorien på 1-2-3?

EN SLIK FORTELLING KAN GJØRES på flere måter. Winger starter ikke uventet med istiden, steinalderen, bronsealderen og jernalderen. Så skjer et underlig skifte. I stedet for noe så banebrytende som kristningen, løfter hun frem middelalderen i to kapitler. De handler ikke om at vi fikk skriftkultur og bøker, lover som tydelig gjenspeiler nestekjærlighet, hospitaler, et nytt syn på menneskeverdet eller noe annet avgjørende.

Nei, temaene er Borgerkrig og Svartedauden. Winger havner i mørket på 1-2-3. Barna lærer altså at konflikter og pest, kort sagt «den mørke middelalderen», tar over. Neste kapittel blir ikke bedre. Unionstiden og hekser fokuserer igjen på det mørke og makabre. I det hele tatt er det vanskelig å se noe positivt før sluttkapitlet fremmer myten om at vi var et av verdens fattigste land. Heldigvis fikk vi «tidenes beste julegave» i 1969, oljen.

For leserne fremstår bokens overordnede fortelling som at Norge var et forferdelig land i over tusen år, men at vi ble reddet ved ren flaks. Et gjennomgående tema er slaveriet. Vi møter det først i bronsealderen. De døde «fikk med seg det de trengte» av våpen og smykker, og rikfolk «kanskje … en slavekvinne!». Det sies ikke hva de trengte dette til. Noen barn vil sikkert undre seg. I bronsealderen trodde man altså på et liv etter døden med behov for å slåss og pynte seg, for ikke å si slaver?

Det fortelles ikke hvordan slavene havnet i graven, men man trenger ikke være en fremmelig 7-åring for å ane at det hverken var frivillig eller levende. Ingen kapitler sammenligner et slikt menneskesyn eller form for etterliv med det som kirken står for. Til gjengjeld virker det som et skikkelig gjennombrudd i jernalderen når «Skrivekunsten er oppdaget!». Runer risset inn på stein kan tvinge gudene til å oppføre seg, selv om de vanligvis brukes til bønner på gravsteiner for å beskytte de døde. Det fortelles ikke hva døde skal beskyttes fra, men det er tydelig at etterlivet er skummelt, selv om det senere fortelles at krigerne som døde i kamp fikk feste i Valhall.

HVA SKJEDDE MED DE SOM DØDE i sykdom, med gamle, fattige og treller? Dessverre nevnes ikke at runekunsten ikke ga en skriftkultur – eller hva som faktisk gjorde at vi fikk noe så banebrytende. I stedet utheves trellen Kark (8) i en ramme som Dagens gjest. Kjøpt for et hareskinn er han eid resten av livet og må jobbe dagen lang. Dermed blir det enda merkeligere at treller ikke omtales senere enn i vikingtiden. Hvor ble de av etter å ha vært nevnt i så mange kapitler?

Det er fristende å foreslå en ny utgave der Dagens gjest Kark (18) forteller at

MOSTER KIRKE: I middelalderen fikk vi skriftkultur, bøker og lover som tydelig gjenspeiler nestekjærlighet og et nytt syn på menneskeverdet. Her på Moster holdt Olav den hellige ting, og innførte den eldste kristenretten i Norge. Moster kirke er en av de eldste i landet.

«Norgeshistorien på 1-2-3 bør ikke være det første barn leser. Det er vanskelig å se at de bør lese den i det hele tatt.»

han nå heter Kark Frihals: «En biskop betalte for at jeg skulle bli fri og tok bort lenken om halsen!» Etterpå var Kark i Paris, lærte underlige kunnskaper om tall og stjerner og Bibelen, og er nå prest. «Jeg må nok fortsatt jobbe fra morgen til kveld, smiler han, for å holde kirken i orden og hjelpe fattige som er syke og sultne».

I stedet omtales kristningen kun med at Olav Haraldsson i 1020 bestemte «at det ikke er lov å tro på Odin mer, bare på Hvitekrist (Jesus)». Ikke alle gikk med på det, selv om prestene fristet med at «de som bygde kirker, fikk sikker plass i himmelen», sammen med så «mange familiemedlemmer og venner som det var sitteplass til i kirken». Ikke rart at det da ble «fart på sakene» og mange vakre stavkirker.

Voksne lesere må kort sagt gni seg i øynene. Hvor kommer dette perspektivet fra? Boken forteller ikke om en kristning over lang tid eller som et radikalt skifte, med verdier som nestekjærlighet og ydmykhet, og nærkontakt med Europas lærdomstradisjon.

NESTE KAPITTEL BLIR IKKE LYSERE.

Mens historikere snakker om borgerkrigstiden, velger Winger å skrive om Borgerkrigen. Tittelen er et oppspark: I 1130 var alle «i krig med hverandre». Barna lærer ikke om en strid innen stort sett eliten, med vekslende styrke og til dels lange avbrudd, men om hele folket i en krig som «varte i 110 år».

Selv om det fortelles at striden handlet om hvem som skulle være konge, kan ikke kapitlet leses på andre måter enn at kampen stod mellom kongen og kirken. Winger slår fast at det var «to hovedfiender»: De som støttet birkebeinerne, og de som støttet baglerne, med «biskopen som sjef», en «krigerbiskop, ikke en from prest».

I realiteten er ikke birkebeinerne omtalt i kilder før 1170-tallet, og baglerne var aktive kun i tredje og siste fase, mellom 1196 og 1217, altså under en femtedel av borgerkrigstiden. Ja, kirken stod avgjort på baglernes side, men ikke på grunn av en krigerbiskop. En konflikt var vanskelig å unngå når kongen forlangte å bestemme over kirken, mens biskopene ønsket selvstyre, som selv å kunne bestemme hvem som skulle være prester og biskoper. Skal man først si noe typisk om kirken i borgerkrigstiden, handler ikke det om krigerske biskoper, men om alle forsøkene på å skape fred, ikke minst ved bedre regler for tronfølgen.

Norgeshistorien på 1-2-3 bør ikke være det første barn leser. Det er vanskelig å se at de bør lese den i det hele tatt. •