Signert: Ewa Bivand om klerikalisme

EWA SIARKIEWICZ-BIVAND, St. Paul menighet i Bergen.

Klerikalisme i våre menigheter? K

lerikalisme er «en perversjon og roten til mange onder i Kirken» sier pave Frans og oppfordrer oss til å bekjempe den. Det høres alvorlig ut og forplikter oss til å se på fenomenet og reflektere over om, og i hvilken grad, det finnes klerikalisme i våre menigheter. Og i så fall, hvordan kan vi motstå den?

PAVEN SIER videre at «Klerikalisme oppstår fra en elitistisk og ekskluderende visjon om kall, som tolker ordinasjonen som en makt som skal utøves, i stedet for en gratis og sjenerøs tjeneste, som skal gis». Man kan si at dette ikke er noe nytt. Allerede den hellige Augustin påpekte at det er en stor forskjell mellom presteembete og det å være en medkristen: «det første betegner fare og det annet frelse». Debatten om klerikalisme har pågått i mange år. Men den er blitt intensivert i takt med avsløringene om seksuelle overgrep, eller for å være mer presis, med kjennskap til at mange overgrepssaker har blitt forsøkt dekket over. Samtidig er klerikalismens konsekvenser også mye bredere.

KLERIKALISME ER EN FORESTILLING om at ordinerte prester er over alle andre av Gudsfolk, ikke bare når de forvalter sakramenter i Kristi person, men også i alle andre, mer hverdagslige sammenhenger. Å være «over» betyr samtidig å være uten kontroll utenfra. «Never question a priest» (aldri utfordre presten) - pleide man å si på engelsk.

Klerikale holdninger er på en måte naturlig forankret i Kirken som institusjon – den er føydal og hierarkisk. I mange presteseminarer har denne paternalistiske holdningen blitt en del av formasjonen. Dette er heldigvis i endring, men forståelsen av prestens rolle varierer fortsatt, også i det katolske Norge. La oss ikke glemme at våre prester kommer fra et stort antall presteseminarer verden rundt; fra mange forskjellige tradisjoner, hvor det ikke er vanlig å motsette seg presten. For prester med bakgrunn fra slike tradisjoner, kan det være ubehagelig å bli vant med den norske væremåten, hvor alle, inklusive barn, er «dus», og hvor man må fortjene menighetsmedlemmers respekt. Respekt kommer ikke automatisk som følge av sutan og prestesnipp. Noen prester kan bli litt skremt i begynnelsen, men en pastor med sterk presteidentitet har ingenting å frykte. Vi verdsetter våre prester høyt, selv om vi ikke viser det med å kysse deres hender.

VI KAN ANTA AT FAREN for klerikalisme i Norge er mindre enn andre steder, gitt det norske samfunns og dermed også norske katolikkers praksis rundt likestilling og egalitære holdninger. Likevel er klerikalismen ikke fraværende. Ikke bare hos prestene, men like mye hos oss sognebarn som også kommer fra alle verdens kanter. Klerikalisme praktiseres ikke bare av ordinerte prester, men er synlig i lekfolkets reaksjoner vis-avis prestens ord, beslutninger, oppførsel og livsstil.

Lytter vi bare til presten og gjør som vi blir bedt om, eller stiller vi spørsmål hvis vi er i tvil? Er menighetsrådet bare et kaffeslabberas eller blir rådets råd tatt inn i beslutninger som tas? Smiler vi bare til hverandre når presten gjør ting som kan mistolkes, eller når hans «humoristiske» måte å utrykke seg på oppleves upassende, eller klarer vi å reagere? Er det for vanskelig å fortelle presten om kritikkverdige forhold eller er baksnakking vanlig? Dette tyder på klerikalisme blant lekfolk. Hvis man virkelig ønsker å være en medhjelper, en støttespiller som viser omsorg for presten, så bør man si fra. Samtidig betyr det ikke at man skal komme til presten med all verdens klager om ting vi skulle ønske at skjedde i menigheten, stort sett er dette ting man kan ha bidratt til å gjøre noe med selv!

ET ANNET ASPEKT ved klerikalisme er at lekfolk også står i fare for å «klerikaliseres». Man blir prestenes medhjelpere istedenfor å være nettopp lekfolk, som gjennom dåpen har del i de troendes allmenne prestedømme og dermed bør misjonere på sin måte. Er vi klare over at dette er vår primære rolle, vår misjon? Eller tenker vi at det å tjene ved alteret, som for eksempel lektor, gjør oss til noe viktigere og bedre? Klerikaliseringen av lekfolket er blitt kritisert av både pave Benedikt og pave Frans. Begge er opptatt av å synliggjøre lekfolkets rolle i Kirken. Er vi like opptatt av å få det til? •

Ewa Bivand

Dette er en kommentar. Meningene i artikkelen står for artikkelforfatterens regning.