3 minute read
Salvador Dalí: Fra blasfemi til nukleær mystisisme
DEN HELLIGE ANTONIUS’ FRISTELSE (1946):
Et av de mest kjente og elskede av Salvador Dalís malerier. © Gala-Salvador Dalí Foundation / BONO, Oslo 2022
Advertisement
Salvador Dalí spyttet på Kristi bilde og hans hellige hjerte i 1929. Tyve år senere hadde ateisten og blasfemikeren Dalí blitt en hengiven katolikk, og i 1950 erklærte den spanske kunstneren at han var en kristen mystiker.
TEKST: THERESE SJØVOLL
Salvador Dalí (1904–1989) var en spansk maler, forfatter, dramaturg og provokatør, og han regnes som et av det 20. århundrets største kunstikoner. Dalí er kjent for sine bisarre scener og sitt detaljerte og hyperrealistiske formspråk. Han er også kjent for sin eksentriske fremtoning og for å iscenesette seg selv. I utallige portretter møter Dalí betrakteren med oppsperrede øyne og en insektaktig følehornsbart. Barten ble en del av hans dramatiske persona og varemerke, og Dalí-bart har blitt et begrep.
SURREALISME Dalí forbindes først og fremst med den surrealistiske kunstbevegelsen. Surrealismen var opptatt av drømmer, begjær og fantasi; det irrasjonelle, det ubevisste, ubehagelige, uventede, ukonvensjonelle og overraskende. Surrealistene ville revolusjonere den menneskelige erfaring. Skillet mellom drøm og virkelighet skulle opphøre og forenes i en absolutt virkelighet, en ny supervirkelighet; en sur- (fra fransk «over» eller «super») réalisme (virkelighet).
BLASFEMI I 1929 erklærte Dalí seg som en surrealist blottet for alle moralske verdier, og samme
år tegnet han Jesus og Jesu hellige hjerte omgitt av ordene «Noen ganger spytter jeg med glede på portrettet av min mor». Dalí hadde vokst opp med en from, katolsk mor og en ateistisk og antiklerikal far, og hans forhold til kirken var komplisert. I følge Dalí var katolisismen årsak til hans dype skam knyttet til sex, og i 1929–30 malte han en serie med bilder der temaet var onani, skam og kirke.
KUNSTIKON: Salvador Dalí (1904–1989) var en spansk maler, forfatter, dramaturg og provokatør. Han regnes som et av det 20. århundrets største kunstikoner.
MYSTISISME, VITENSKAP, OG KLASSISIME Hiroshima og «atomeksplosjonen 6. august 1945 skaket meg på seismisk vis», skrev Dalí. Dalí hadde lenge interessert seg for moderne fysikk, og på begynnelsen av 1940-tallet hadde han også begynt å søke mot kirken og sine katolske røtter. For Dalí var spaltingen av atomet og den nye atomfysikken et bevis på
Guds eksistens. Tross bombens grusomme menneskelige konsekvenser var Dalí – som så mange andre – vitenskapsoptimist.
Atombomben fikk stor betydning for Dalís kunstnerskap og religiøse overbevisning. Han mente at atomfysikken krevde en helt ny måte å male på, og brøt fullstendig med surrealismen. «De to mest subversive tingene som kan skje en eks-surrealist», skrev Dalí, «er for det første å bli en mystiker og for det andre å kunne tegne». I sitt «Mystiske manifesto» fra 1951 beskrev Dalí seg selv som en mystiker i den katolske tradisjonen fra Teresa av Avila og Johannes av Korset. Visuelt vendte han seg mot den klassiske tradisjonen og 1500- og 1600-tallets renessanse og barokk.
VENDEPUNKTET Den hellige Antonius’ fristelse (1946) – et av de mest kjente og elskede av Dalís malerier – representerer et vendepunkt i Dalís kunstnerskap. Motivet – den hellige Antonius (ca. 251–356) som i sin ørken og ensomhet møter Satans fristelser – er kjent. Mange kunstnere, deriblant Hieronymus Bosch og Pieter Bruegel, har latt seg inspirere til fantasifulle og dels burleske fremstillinger av temaet.
Hos Dalí kneler St. Antonius naken og sårbar i sanden. Korset er hans styrke i møte med en infernalsk kavalkade som skrider mot ham på overmektig vis. Stridselefanter, som oppstyltede fantomer fra Hannibals hær, anføres av en steilende stridshest i overnaturlig størrelse. Elefantene bærer denne verdens fristelser: en naken kvinne som byr seg frem og fragmenter av en luksusvilla i palladiansk stil. Villafragmentene omslutter en naken kvinnetorso og krones av Fama, ryktets og berømmelsens gudinne. Videre, et fallisk eller babelsk tårn alt ettersom hvordan man ser det. Elefanten som bærer en obelisk er en hilsen til Bernini – 1600-talls pavenes yndlingsskulptør og arkitekt.
NUKLEÆR MYSTISISME I Barcelona holdt Dalí i 1950 foredraget «Hvorfor var jeg blasfemisk. Hvorfor er jeg mystiker». Temaet var hans transformasjon fra blasfemiker til hengiven katolikk. Dog anså han seg selv som en katolikk uten «fulkommen tro». Han forsøkte å overbevise om at hans oppgave som «sann mystiker» var å fortolke og formidle visuelt sine «mystiske visjoner», forenet med moderne vitenskap. Dalís sene kunstnerskap er viet hans personlige visualiseringer av den nye vitenskapen og katolsk doktrine, og det Dalí kalte for en ny «nukleær mystisisme». •
