Caritas: Håp om fredelige løsninger på Filippinene

FILIPPINENE:

Håp om fredelige løsninger

Da jeg dro fra Filippinene i desember 2019 var det med håp om fremgang i fredsforhandlingene som Norge har vært tilrettelegger for de siste 20 årene. Men det ble med håpet, og denne gang kommer jeg under en pandemi som har gjort en krevende situasjon enda verre for fredsaktivister og utsatte grupper.

Etter å ha reist i 30 timer, ankommer jeg endelig Davao, den største byen på Mindanao og en av verdens største målt i utstrekning. Under forrige besøk var det fremdeles unntakstilstand, innført av avtroppende president Rodrigo Duterte i 2017, etter at den muslimske ekstremistgruppen Abusayef beleiret byen Marawi nord på øya, og sa de ville opprette et nytt Kalifat med støtte fra IS. Angrepet fikk store ringvirkninger som førte til at fredsprossen mellom filippinske myndigheter og kommunistpartiet til slutt stoppet helt opp.

Fredsprosessen, som fra før av hadde vært langdryg, fikk stort oppsving under Dutertes første halvår i 2016. Vi har fulgt den tett gjennom tilrettelegging og støtte til den filippinske Fredsplattformen. Duterte ble tilsynelatende overbevist av sine generaler om at de også kunne slå kommunistpartiets væpnede gren, New Peoples Army, militært. Slik ville de unngå en forhandlet løsning, selv om konflikten har pågått siden 60-tallet. Den ble langt voldeligere da daværende president Ferdinand Marcos første gang innførte unntakstilstand for å slå ned motstandere og opprørsgrupper på 70-tallet.

POLITISKE DYNASTIER Gatene i Davao er folketomme denne junikvelden. I flere år har byen vært styrt av familien Duterte. Presidentens datter og Davaos tidligere guvernør, Sarah Duterte, har nylig blitt feiret som ny visepresident med en stor markering.

AV ARON HALFEN, SENIORRÅDGIVER CARITAS NORGE

Caritas har med støtte fra Utenriksdepartementet jobbet med flere fredsinitiativer i området.

Hun har lovet å følge farens politikk sammen med President Marcos jr., sønn av Filippinenes beryktede diktator, eller sterke mann, avhengig av hvem man snakker med. Arven etter de to presidentene Marcos og Duterte er uansett blodig og dårlig nytt for dem som jobber for fred og menneskerettigheter.

Dutertes krig mot narkotika har tatt livet at tusenvis av mennesker. Drap på aktivister og folk som har brutt de strenge Covidportforbudene har dessuten ført til sterk kritikk fra FNs Høykommissær for menneskerettigheter. Taxisjåføren min ser allikevel lyst på fremtiden og mener det er få problemer her nå, at sikkerheten er bedre og at økonomien vil ta seg opp etter pandemien. Men det er ikke lett å tyde ansiktet hans bak munnbindet som fortsatt er påbudt, og om dette er noe han virkelig mener.

Mindanao har en lang historie med kamp mellom muslimske minoriteter og sentralmakten (først kolonimakten Spania, så USA og nå Filippinene). Fortsatt kjemper flere muslimske væpnede grupper for selvstendighet. De har kjempet mot både myndigheter og store

STOR KVINNEDELTA-

KELSE: Deltakelsen på fredskonferansen i juni var rekordstor – særlig blant kvinner og ungdom. (Foto: Filippinsk Økumenisk Fredsplattform)

landeieres private militser. Det gjør at konfliktene på Filippinene minner om de som herjer i Colombia og andre land i Latin-Amerika. Det ble allikevel inngått en historisk fredsavtale med den største gruppen i 2014 og enighet om å opprette et selvstyre i deler av det sentrale Mindanao, og den er nå iverksatt. Caritas har med støtte fra Utenriksdepartementet jobbet med flere fredsinitiativer i området, og det pågående programmet retter seg spesielt mot ungdom og styrking av lokalt demokrati. I løpet av reisen i juni, besøkte jeg lokalsamfunn og møtte ordførere som snakker varmt

FREDSKONFERAN-

SE: Seniorrådgiver Aron Halfen har vært ansvarlig for Caritas sitt fredsprogram på Filippinene i flere år. Her i prat med en annen deltaker på fredskonferansen i juni (Foto: Filippinsk Økumenisk Fredsplattform) om arbeidet som våre lokale partnere gjør, og hvor viktig det er med utdanning og inkludering av ungdom. Det er oppløftende å møte folk som ser positivt på fremtiden og gjør en innsats for fellesskapet. Korrupsjon er et utbredt problem på alle nivåer på Filippinene og et tema vi har jobbet med åpenhet om i forbindelse med budsjettering og lokale utviklingsplaner på de laveste administrasjonsnivåene – Barangayer. Det har gitt svært gode resultater, og etterspørselen er nesten for stor til at Caritas sine lokale partnere kan dekke alle behov og ønsker.

HÅP FOR FREMTIDEN Tre dager var satt av til den årlige fredskonferansen med den Filippinske Økumeniske Fredsplattformen på Cebu. Oppmøtet var rekordstort med rundt 150 representanter, mange av dem kvinner og ungdommer. Det er svært lovende. Flere av den eldre generasjonen, som har vært engasjert siden 1960-tallet, vil snart trenge å gi stafettpinnen videre. Dette var den tiende samlingen, og mitt femte og siste Church Leader Summit som representant for Caritas og ansvarlig for vårt fredsprogram. Fokuset i år var hvordan politiske reformer, grunnlovsendringer og den nyvalgte presidenten kan påvirke fredsprosessen, samt hvordan sivilsamfunnet kan bidra til å dytte prosessen i riktig retning igjen.

Igjen var det stemmene fra bakken som gjorde størst inntrykk – historiene til mennesker som lever tett på konflikten i sine lokalsamfunn og som har opplevd at familiemedlemmer blir drept eller fengslet på bakgrunn av falske beskyldninger om å tilhøre ulike opprørsgrupper. Denne gangen var det en mor, som også er journalist i Rapler, magasinet som fikk fredsprisen i 2021, som fortalte om sin kamp for å få datteren løslatt. I over tre år har hun sittet fengslet for sitt engasjement for utsatte lokalsamfunn, og hun er dessverre bare en av mange slike skjebner.

Rett etter en samling på Cebu i 2018 ble Rey Casambre, en av forhandlerne fra NDFP som tidligere har vært med i Fredsplattformen, fengslet. Han sitter fortsatt fengslet på tross av stort press for å få ham løslatt. Med ny president ved makten, kan det nå være en kime av håp om noen amnestier til høsten for politiske fanger. Norge og andre land kan bidra til at Filippinene skal gå i retning av å være et reelt demokrati og en rettsstat. Jeg forlot uansett Filippinene i juni med håp om en bedre fremtid, og vet at det er et stort engasjement for å oppnå dette blant våre partnere og støttespillere. •