Klostertanker ved Dom Michael Jensen OSB

Ut i himmelen ...

En diskré nyformulering åpner overraskende perspektiver for vårt trosliv.

TEKST: PATER MICHAEL JENSEN, OSB, ST. MAURICE-KLOSTERET, CLERVAUX, LUXEMBOURG

eg befant meg i et rundt værelse med «J mange dører. Jeg banket forsiktig på en dør og spurte: Er det gjennom denne døren man kommer inn i himmelen? Da hørte jeg en røst si: Man kommer ikke inn i himmelen, man kommer ut i himmelen!»

Slik drømte en gang den danske benediktinermunken fra Clervaux, pater Chresten Krogh, som forøvrig i mange år var eneboer i Lom, i Gudbrandsdalen. Komme ut i himmelen! Dette enkle uttrykket viser oss vårt liv på jorden i dets riktige perspektiv.

VI ER PÅ PILEGRIMSREISE mot det evige liv, og det har betydelige konsekvenser for vårt dagligliv. I sitt brev til filipperne sier Paulus at vårt hjemland er i himmelen. Hjemland, fedreland, rike, borgerskap, borgerrett – moderne bibler byr på mange forskjellige oversettelser av det greske ordet. Ideen er at vår grunnleggende tilhørighet til himmelen er prinsippet for vårt konkrete liv på jorden. Derfor leser man i andre oversettelser, for eksempel i Vulgata og hos Martin Luther, uttrykk som vår adferd, vår livsførsel er i himmelen.

Det himmelske liv er dermed rettesnor for alle våre handlinger på vei dit. Et eksempel: fordi vi i troen er overbevist om at vårt legeme er bestemt til å gjenoppstå – ja, at vi allerede har del i oppstandelsen – omgås vi med vårt legeme på en ny måte. Er dere da oppstandne med Kristus, så streb etter de ting som er der oppe, sier Paulus.

Den himmelske dimensjon i vårt kristenliv blir tydelig når vi går inn i en kirke. Unnskyld: når vi går ut i en kirke. For gjennom kirkedøren går vi nettopp ut i den himmelske verden. Her blir vi ønsket velkommen av helgener. De leder oss til tabernakelet, hvor Kristus er nærværende, han som sa: Jeg er det levende brød, kommet fra himmelen.

GLASSRUTENE I KIRKEN er spesielt viktige. De har ikke alminnelig gjennomsiktig glass, for de gir oss ikke lys inn fra sidegaten. De er åpninger oppover, og gjennom dem kan vi kaste diskré blikk ut mot det evige livs gledesfest. Vi kan beundre symboler på Guds innerste vesen; vi kan følge med i frelseshistorien, og meditere over symboler på sakramentene som gir oss del i Guds nåde og dermed åpner veien til det evige liv. Engler og helgener viser oss stolt den herlighet de har mottatt, og som de gjør alt de kan for at også vi skal få del i. Og når solen skinner, beveger disse scenene seg som gjenskinn på kirkens vegger og når sågar helt ned til kirkegulvet: himmelens realiteter når frem til oss, rører oss, gir oss del i fellesskapet med himmelens beboere. Det er sterke tegn på den kommunion som forbinder den himmelske og den jordiske Kirke. Det styrker det umistelige håp som har tatt fast bolig i våre hjerter.

MEN EN KIRKE ER IKKE BARE ET STED hvor vi møter Gud i stillhet og personlig bønn. Det er først og fremst rammen for messens liturgi. Og når den feires, blir vår kommunion med himmelen langt sterkere. Det annet vatikankonsil sier det rett ut: I den jordiske liturgi deltar vi virkelig i den himmelske liturgi som feires i den hellige stad Jerusalem, som vi er på vei til. Høydepunktet er akklamasjonen som følger prefasjonen: «Med englers og helgeners skare synger vi derfor din herlighets pris, idet vi alle dager istemmer: Hellig, hellig, hellig er Hærskarenes Gud. Himlene og jorden er fulle av din herlighet». Her er englenes og vår liturgi fullkomment synkrone. Når liturgien feires høytidelig og verdig, når vi deltar aktivt med ånd og legeme, når vi åpner våre åndelige øyne og ører, blir vi i sannhet løftet opp til den himmelske liturgi.

Det hender også at vi deltar så intenst i en høytidelig liturgisk feiring, at tidens dimensjon helt forsvinner. Tiden står stille, og vi forlater kirken uten å vite om messen har vart én time eller tre. Det er virkelig en aktiv deltagelse i himmelens liturgi: evigheten tar vår sjel i sin besittelse!

GUD KALLER NOEN MENNESKER til allerede nå å leve heltid på himmelske premisser. De trer ut i et kloster, og får der et forskudd på det evige liv. Et kloster er på en måte et bilde på himmelen: her bestreber brødre og søstre seg på å leve det samme liv som Jesus: i fullkommen hengivelse til Gud gjør de lovsang og forbønn til sin sentrale livsoppgave.

Er det ikke noe egoistisk og verdensfjernt over et slikt liv? Munker og nonner som «trer ut i himmelen», er ikke de misantroper som glemmer de mennesker som er lukket inne i en verden med problemer og lidelser? Nei, det er en misforståelse. En munk fra det 6. århundre, Dorotheus av Gaza, bruker et vakkert bilde som forklarer hvordan din kjærlighet til Gud og kjærligheten til din neste følges ad. Forestill deg et vognhjul fra gamle dager. Hjulets omkrets er verden, navet er Gud, ekene er menneskene. Når du streber mot navet, mot Gud, kommer du samtidig nærmere til de andre ekene, til dine fine medmennesker. Jo mer radikalt du gir deg hen til Gud, jo sterkere ønsker du å føre dine medmennesker med deg ut i himmelen. •