6 minute read
Betraktninger ved Georg Fr. Riber-Mohn
Ondskap og politikk
I forrige nummer av St. Olav pekte jeg på hvordan politisk ideologi preger lutherske kirkeledere her til lands, og hvor lite forkynnende teologi som kom til uttrykk i en biskops tiltredelsespreken. Det virker som om mange teologer i folkekirken kvier seg for offentlig å omtale kristne dogmer, endog uttrykket «synd» synes vanskelig å bruke, i alle fall når det er mange kirkefremmede til stede under gudstjenesten.
Advertisement
TEKST: GEORG FREDRIK RIEBER-MOHN
D
ette moderne fenomenet kan gi seg underlige utslag. I Vårt Land 22. juli i år omtales minnegudstjenesten 11 år etter massakren på Utøya og bombingen av regjeringskvartalet. Avisen intervjuer en dansk teolog og journalist, Iben Thranholm, som viser at de samme ideologiserende tendenser gjør seg gjeldende i Danmark. Hun kritiserer den danske minnegudstjenesten etter masseskytingen i København der tre personer ble drept. I et Facebook-innlegg skrev hun at seremonien var «blottet for religiøs språkbruk», og at dette ikke er den riktige måten å nærme seg ondskap på.
I VÅRT LAND UTDYPER THRANHOLM SITT SYN: «Det var ikke spor av noe eksistensielt eller åndelig innhold. Vi har tapt enhver metafysisk forståelse av ondskap. Nettopp derfor blir disse minneseremoniene ren populisme…». Dansken tar kanskje hardt i, men at hun treffer noe vesentlig, er jeg ikke i tvil om. Ikke uventet får hun motbør fra norsk folkekirkelig hold. Teologen og Arbeiderparti-mannen Trond Bakkevig uttaler at han var skeptisk allerede da Jens Stoltenberg brukte uttrykket «ondskap» i 2011, og fortsetter: «Jeg fryktet at det grusomme skulle flyttes over i en metafysisk sfære. Terroren var et politisk prosjekt, og man skal være varsom med å snakke om ondskap hvis ikke formålet bevisst er å ramme mennesker bare for å ramme dem». Han sier videre at en «metafysisk tilnærming til ondskap kan ta oppmerksomheten vekk fra ideologi».
Her er det nok politikeren Bakkevig som taler – teologen har abdisert. Utgangspunktet for disse intervjuene var en dansk minnegudstjeneste etter ofrene for grufull kriminalitet. Da er det både naturlig og passende å snakke om ondskap og synd, som i en slik kontekst er synonymer og har et metafysisk grunnlag. Selvsagt vil terroren ofte ha en politisk-ideologisk bakgrunn, men analyser av den hører etter mitt syn ikke hjemme i en gudstjeneste, og de kan trygt overlates til politikere, statsvitere og filosofer m.fl. Det er rik anledning for Bakkevig og andre politisk orienterte teologer til å delta i den meningsutvekslingen. Det var selvsagt ingen fare for at den debatten skulle utebli fordi noen brukte uttrykket «ondskap» om tragedien 22. juli.
BAKKEVIG RESONNERER SOM OM POLITIKK og ondskap er to størrelser som ikke bør koples, riktignok for å hindre at man i et forebyggende perspektiv ikke overser ideologisk bakgrunn for ondskapen. Han er naturligvis klar over at gjennom historien har politikk og ondskap vært uløselig forbundet. Ondskapen forsvinner ikke om den er et middel for å nå et politisk mål. Det er nok å nevne politiske tyranner som Stalin, Hitler og Pol Pot. Og i dag: Putin. Når jeg ikke nevner 22. juli-drapsmannen i denne forbindelse,
ONDSKAP: Siden Russlands brutale invasjon av Ukraina i februar, er, ifølge FN, på ukrainsk side anslagsvis 11.000 soldater og 6.000 sivile drept, og 9.000 ukrainere er skadet. På russisk side er rundt 20.000 soldater drept og 60.000 såret. Foto: Sputnik/Grigory Sysoev/Pool via REUTERS
er det fordi det lenge var tvil om hans tilregnelighet, og noen mener vel fortsatt at han var utilregnelig under massedrapene. Men hans tilregnelighet ble rettskraftig fastslått, og det spilte nok her en rolle at de forferdelige handlingene ble planlagt og utført på en slags ideologisk bakgrunn,
Når vi taler om enkelthendelser som for eksempel terrorskytingen på Kongsberg i fjor høst eller skytingen 24. juni i Oslo i forkant av den planlagte Pridefeiringen, er det grunn til å være mer varsom med å bruke betegnelsen «ondskap». Dette fordi de personer som alene utførte disse bestialske handlinger, ofte vil ha store psykiske problemer og etter hvert bli erklært utilregnelige av sakkyndige og av retten. Da er de uten skyldevne, de har ikke handlet som frie, ansvarlige mennesker, men har vært determinert og styrt av et forvirret sinn. Likevel er det høyst forståelig at Iben Thranholm etterlyser en religiøs språkbruk i gudstjenester som finner sted i skyggene etter et massedrap, og at Stoltenberg brukte ordet «ondskap» etter 22. juli-drapene, selv om ikke gjerningsmannens tilregnelighet var klarlagt da uttalelsen falt. I sorgfylt fortvilelse er det vanskelig å finne de rette ord. Og da rettens dom forelå, ble som nevnt gjerningsmannens ansvarlighet fastslått, og Stoltenberg fikk rett: Etter menneskelig målestokk sto vi overfor en sjelden grad av ondskap.
BAKKEVIG HAR NOK EN UTTALELSE SOM fortjener en kommentar: «Hvis man bare snakker om ondskap, fratar man mennesker ansvaret for sine handlinger. Da fratar man også mennesket dets verdighet». Med min beste vilje får jeg ikke mening i det den tidligere prosten serverer her. «Ondskap» i vanlig språkbruk indikerer at det ligger en ond vilje til grunn for en handling. I teologisk sammenheng er dette også klart. Menneskets verdighet ligger nettopp i dette at vi har en fri vilje og kan velge det gode eller det onde, Gud eller djevelen. Slik er vi skapt i Guds bilde. Ved å omtale ondskap og synd og menneskets ansvar, ivaretar vi dets verdighet. Hvordan noen kan mene at å snakke om de politiske idéer, ofte forvirrede sådanne, som måtte ligge til grunn for barbariske handlinger, innebærer en større respekt for menneskeverdet, blir vanskelig å forstå. Som nevnt bør man – i egnede fora – analysere slike bakenforliggende faktorer og lete etter forklaringer på grusomhetene. Det blir også i vid utstrekning gjort. Men ansvaret for disse er og blir gjerningsmannens onde vilje.
Også på dette punkt har Iben Thranholm en treffende observasjon. Hun stiller seg kritisk til at «systemsvikt» blir eneste måte å forklare ondskap på. Det har lenge vært et fenomen i vår kultur å dempe all tale om personlig ansvar for skadelige handlinger og unnlatelser. I stedet fremheves gjerne sosiale strukturer eller systemer som avgjørende årsaker til kriminalitet og annen uønsket atferd. Jeg antar at det ligger dype ideologiske spor som kan forklare denne tendens til ansvarsfraskrivelser. Disse spor fører tilbake til den marxistiske og sosialistiske tankegangen som har dominert også i vestlig kultur i de siste hundre år, og som la hovedansvaret for de fleste negative hendelser på sider ved det privatkapitalistiske samfunnet. Ganske visst har våre vestlige samfunn uheldige trekk, men bestialitet og overgrep har gjennom historien fulgt menneskene i alle slags samfunn. Den konstante faktor her er menneskets natur og dets onde vilje. Heldigvis er det ikke så ofte den gir seg utslag i massakrer og masseskytinger, selv om vi aner en uhyggelig utvikling i de senere år. Ikke bare i USA.
I LANGT PÅ VEI AVKRISTNEDE SAMFUNN som de europeiske, er det nok en tilbøyelighet til å knytte begrepet «ondskap» nettopp til de største ugjerninger, gjerne slike som ligger langt utenfor det man selv kan tenkes å begå. For oss kristne blir det en altfor snever betraktning. Innenfor troens sfære møter vi ondskapen i egne hverdagsliv, hos oss selv – og hos andre. Det kan dreie seg om baksnakking, ryktespredning, løgner, hovmod, selvopptatthet osv. Vi kristne vet at den listen er lang og vond. Vi kaller det synder, som Kristus gjorde. Men samtidig vet vi at mennesket også har gode sider, og med troens segl på vår panne strever vi hele tiden etter å gjøre det gode og riktige. Og har vi syndet, søker vi tilgivelse og oppreisning. Ønsket om å gjøre det gode har vi troende heldigvis til felles med de som ikke har tatt imot troens gave. Og nettopp her, i det frie valget mellom det gode og det onde, skiller vi mennesker oss fra alle andre jordiske skapninger. Her er vi ved kjernen i menneskets verdighet. •
Dette er en kommentar. Meningene i artikkelen står for artikkelforfatterens regning.
