Å være i dialog

«Dialog» er et ord man nesten ikke tør bruke lenger. Det er blitt så utvannet og forterpet at den franske varianten dialogue nå jevnlig henges ut i VG-tegner Roar Hagens karikaturer av vår statsminister som en betegnelse for noe livsfjernt, sofistikert og hult.

MEN FINNES DET et bravere ord og en mer konstruktiv aktivitet mellom mennesker når dialogen faktisk fungerer? Når man lytter til den andre, lærer og opplever at den andre også lytter til og lærer av deg slik at man sammen går mot en felles erkjennelse og bredere innsikt?

I DETTE NUMMERET av St. Olav katolske tidsskrift vier vi plass til pave emeritus Benedikt XVI (19272022). Når dette leses, er det gått tre måneder siden han døde. Vi har derfor forsøkt å finne noen innganger til stoffet som tar høyde for den smule avstanden i tid og alle de minneordene som ble skrevet på nyåret rett etter hans død.

Eivor Oftestad skriver i spalten Signert om Benedikt og filosofen Jürgen Habermas, en episode ved La Sapienza-universitetet i Roma i 2008 og hvor galt det kan gå i en tid der dialogen feies under teppet til fordel for særinteresser og ekskluderende gruppeideologier.

Ståle Johannes Kristiansen har pave Benedikts forkynnelse om glede som tema for sin artikkel, men er ikke også følgende setning et slags grunnpremiss for all ekte dialog: «Vi kan bare akseptere oss selv dersom vi først er akseptert av den andre.»?

VÅRT OPPDRAG SOM KIRKE er å forkynne og å være i dialog. Våre to siste og vår nåværende pave satte og setter alltid dialogen i forsetet. Våre tre norske biskoper er forbilder i å delta på ulike dialogarenaer. Det gjøres et flott dialogarbeid med ulike aktører i våre menigheter og i forskjellige katolske organisasjoner. På Norges viktigste møteplass for interreligiøs dialog –Samarbeidsrådet for Tros- og Livssynssamfunn (STL) – deltar vår kirke aktivt og rådet ledes av en katolikk, Ingrid Joys.

STL har for øvrig nå fått i oppdrag å tilrettelegge for dialog mellom tros- og livssynssamfunn og LHBT-organisasjoner. Ikke for å «omvende» noen av partene, men for å øke den gjensidige kunnskapen og forståelsen.

Men I Alt Dialogarbeid

må vi selvsagt ikke glemme oss selv og våre verdier. Vi må stå opp for vår tro og lære, forsvare det vi selv mener er riktig og viktig.

Vi så det sist i debatten om Nasjonalgalleriet og Christian Krohg-maleriet: Kansellerings- og wokefenomenet, og den forvrengte identitetspolitikken, må og bør imøtegås. Den forsøker å omskrive tradisjon og normer og vår felles historie til en trang ramme, definert av en radikal politisk ideologi. Standhaftig og saklig må vi fremme det vi tror på og mener er rett. Det er ingen grunn til at vi skal forholde oss passive og la andre få fri tilgang til definisjonsmakten.

Men det er altså måten det gjøres på. Dialog eller dialogue – på slutten av dagen har vi neppe så mange andre alternativer i vår søken etter felles forståelse og dypere kunnskap om oss selv, verden, tiden vi lever i – og Kristus.