BISKOPEN HAR ORDET

forholdet mellom mann og kvinne, skapt med henblikk på hverandre, går i stykker. Så oppstår feiden mellom de første menneskers barn. Det første dødsfall i historien, slik Bibelen forteller den, skjer ved brodermord. Vi er betinget, ved synd, til mistenksomhet, selvhevdelse, segregering og proaktive angrep. Dette er tendensene som utgjør synd. Når Kirkens liv reduseres til partidannelse, trekkes vi tilbake til Kains og Abels tvist der ute på marken. Da lever vi som om Kristi kors var meningsløst. Men hva er vi da godt for, kristent sett?

Er vi da kristne?

Kirken, forkynner Det annet vatikankonsil, er innsatt til å være «den sikreste kime til enhet, håp og frelse for hele menneskeheten» (Lumen Gentium, 9). Enheten er ikke, og kan ikke være, et menneskelig prosjekt: Det ville være håpløst. Enheten er vunnet på Jesu kors. De fremste av apostlene, Peter og Andreas, fullbrakte begge sitt kristne vitnesbyrd på et kors: Den ene opp-ned, den andre diagonalt, etter eget ønske. Begge ville unngå å gi inntrykk av at deres offer var likebetydende med Kristi offer, som ene og alene forvandler, fornyer og forener vår verden. Det skal vi minnes i vårt liv, ikke minst i disse tider.

ENHETEN VI KALLES TIL, vil ikke oppstå på bakgrunn av parlamentarisk debatt eller podiumsdiskusjoner. Den vil oppstå kun hvis vi i sannhet kan bekjenne, «Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg» (Gal 2,20), og hvis vi frimodig er rede også til å dø for hans navns skyld, i tro på hans oppstandelse.