Om bildene som ble brukt i pave Benedikts begravelse

Under pave Benedikts rekviemsmesse på Petersplassen den 5. januar var to bilder fremtredende i den ellers nøkterne dekoren under seremonien. Kristi begravelse av Caravaggio synligjorde dødens realitet, og Kristi oppstandelse av Van Dyck løftet fram håpet om oppstandelse i herlighet for alle troende.

Over Peterskirkens hovedinngang, som i anledning begravelsen var smykket med portièrer av tykk, rød fløyel, hang en stor og iøynefallende billedvev vevd med gobelinteknikk. Motivet for gobelinen var Kristi oppstandelse, og utsmykningen deltok i formidlingen av rekviemsmessens håpefulle budskap om troen på oppstandelsen og det evige liv.

Gobelinen er basert på et forelegg (en tegning eller et maleri) av den flamske barokkmaleren Antoon van Dyck (1599–1641). Forelegget ble sannsynligvis utført omkring 1628–30, og gobelinen ble i 1783–84 vevd i ull og silke med innfelte sølvtråder, ved det pavelige gobelinverkstedet San Michele i Roma. Gobelinen som ble brukt i forbindelse med rekviemsmessen er sannsynligvis en kopi av 1700-talls gobelinen som er i Vatikanets eie.

Motivet på forsiden av programmet for rekviemsmessen, Kristi begravelse av den italienske barokkmaleren Caravaggio (1571–1610), var mindre synlig. I det minste for de mange av oss som ikke satt på Petersplassen med programmet mellom hendene, men fulgte begravelsen via TV-overføring.

Kristi begravelse ble malt i 1603–04 for Capella della Pietà i Romas Chiesa Nuova

KRISTI OPPSTANDELSE: Gobelinen er basert på et forelegg (en tegning eller et maleri) av den flamske barokkmaleren Antoon van Dyck (1599–1641).

(Santa Maria in Vallicella). I 1797 ble maleriet tatt til Paris av Napoleons håndlangere, og da det ble returnert til Roma i 1817, ble det en del av Vatikanets samlinger. Maleriet regnes som et av Caravaggios hovedverker, og i dag henger det en kopi i kapellet i Chiesa Nouva.

«KRISTI BEGRAVELSE» AV CARAVAGGIO Caravaggios Kristi begravelse utrykker stor sorg. Kristus skal senkes i graven og Johannes, disippelen som Jesus holdt kjær, holder Jesus under skuldrene. Uforvarende stikker Johannes fingrene inn i sårmerket i siden. Kristus kjenner ingen smerte. Han er død og vi minnes lidelsen på korset. Den hellige Nikodemus (eller Josef fra Arimatea?) holder om knærne mens han løfter Kristi kropp. Nikodemus’ blikk ser mot graven og mot oss. Hadde altertavlen hengt i sitt opprinnelige kapell så hadde vi stått nedenfor bildet «i Kristi grav» og sett opp. Caravaggios komposisjon leder blikket vårt mot alteret og Kristi arm, som henger ned langs siden, og fører blikket mot hostien under feringen av eukaristien. Altertavlen er et visuelt ekko av den eukaristiske liturgien: «dette er mitt legeme, som skal gis for dere». De tre kvinnene rundt graven utrykker sin sorg på ulikt vis. Maria av Kleofas slår ut med armene, ser mot himmelen, og skriker i fortvilelse over dødens tilsynelatende seier. Maria Magdalenas sorg er mer innadvendt og hun tørker tårer med bøyd hode. Jomfru Maria ser sorgtungt på sin døde sønn og strekker hånden ut som om for å berøre hans hode.

Caravaggios Realisme

Caravaggio er kjent for sin realisme. Vanlige mennesker – arbeidere, løsgjengere, og prostituerte fra Romas gater – var hans modeller. Han skildret dem som de var, uten idealisering. Kristi kropp er muskuløs og kraftig, sammenlignet med den avmagrede kroppen vi ofte møter i andre fremstillinger. Kroppen er tung og slapp – en tydelig død vekt. Nicodemus, som sannsynligvis var en velstående mann, er avbildet som en alminnelig arbeider med kraftige leggmuskler som dirrer under anstrengelsen. Hans føtter er bare og vi aner skitten under fotsålene, selv om vi ikke ser den. Jomfru Maria er vanligvis fremstilt som en ung kvinne, men hos Caravaggio er hun middelaldrende, som Maria var da Jesus døde.

Carravaggios dramatiske scener foregår mot en stupmørk bakgrunn der det hverken synes landskap eller arkitektur. Figurene belyses kraftig og på skrå ovenifra, og kontrasten mellom lys og skygge er så uttalt at figurene fremstår nærmest tredimensjonale som var de levende mennesker. Figurene er plassert lang frem i billedflaten, og ved hjelp av forkortninger og perspektiv presses de ut av bildet og inn i vårt rom, som om bildets og betrakterens rom er ett. Vi er vitner og vår deltagelse i dramaet er umiddelbar og nær.

«OPPSTANDELSEN» AV VAN DYCK

I Oppstandelsen av Van Dyck viser den oppstandne

Kristus seg som et seierstegn mot himmelen, og med høyrehånden pekende mot sin himmelske far. Kristus er rolig, men kraftfull, og han er badet i et overnaturlig lys. Han svever omtrent i luften og føttene har såvidt kontakt med bakken. For vaktene som voktet graven er situasjonen kaotisk: Skrekkslagne forsøker de å verge seg mot det uforklarlige synet. Van Dycks fremstilling er en dramatisering, fordi det fantes ingen vitner og oppstandelsen er dermed ikke beskrevet i Bibelen. Oppstandelsen er en billedtype som var særlig populær på 1400- og 1500-tallet, og Van Dycks fremstilling er en videreføring av denne tradisjonen.

Himmel Og Jord

I Oppstandelsen møter vi Kristus som det himmelske mennesket. Kontrasten til Caravaggio er stor. Caravaggios Kristus er fysisk og jordbundet, mens Van Dyck viser oss den Oppstandne som i sitt herlighetslegeme tilhører Faderens gudommelige verden (KKK, 645). I Van Dycks fremstilling er Kristi himmelske kropp lysende og den har, som Paulus sa, en annen glans enn den jordiske kroppen (Kor. 1:15). Kristi blikk er himmelvendt, men likevel åpent og mykt. Mens Carravaggio henvender seg til betrakteren på direkte og nærmest påtrengende vis, så inviterer Van Dyck oss mildt og sensitivt inn i mysteriet og håpet.

TRADISJON

I Vatikanet har det siden 1500-tallet vært tradisjon å bruke store gobeliner som dekor både inne i kirken og ute, under store liturgiske feiringer. I nyere tid har gobeliner blitt brukt eksemplvis ved saligkåringer og helgenkåringer. Gobelinen med oppstandelsesmotivet hang over Peterskirkens hovedinngang under Johannes Paul IIs begravelse i 2005, men ikke under begravelsen til Johannes Paul I i 1978. Hvordan gobelinen ble brukt før 2005 vet vi lite om, men det kan virke som vi kan forvente å se oppstandelsesgobelinen i fremtidige pavelige begravelser.

For Pave Benedikt var oppstandelsesgobelinen muligvis en personlig favoritt, ettersom et utsnitt av gobelinen – med Kristus i fokus – ble brukt flere ganger som bakgrunn under hans prekener i Castel Gandolfo.

Petersplassen

5. JANUAR: I Vatikanet har det siden 1500-tallet vært tradisjon å bruke store gobeliner som dekor både inne i kirken og ute, under store liturgiske feiringer.

Fundamentet

Både Caravaggios Begravelse og Van Dycks Oppstandelsen er kraftfulle bilder som bidrar til å visualisere, på sin særegne måte, fundamentet for vår kristne tro: troen på Jesu Kristi lidelse, død, og oppstandelse, og det evige liv. Begge er bilder som egner seg særlig godt for en rekviemsmesse, men også for enhver katolsk messe, enten man er pave, prest, diakon, ordenssøster eller bror, eller en alminnelig troende. •

Døden har ikke det siste ordet, fordi livet seirer til slutt. Vår visshet om dette er ikke basert på enkel menneskelig fornuft, men på et historisk trosfaktum: Jesus Kristus, korsfestet og begravet, er oppstanden med sitt herlighetslegeme. Jesus er oppstanden slik at også vi, som tror på ham, kan ha evig liv.

Pave Benedikt, Urbi et Orbi, påsken 2009