– VI TENKER FOR SORT-HVITT OM PAVE BENEDIKT

Det er lett å bli forvirret når man leser minneordene etter pave Benedikts død. Av noen fremstilles han som en reformvennlig forsvarer av konsilets ånd og beslutninger, av andre fremstilles han som en konservativ kraft som fryktet for de endringer i samfunnet som 68-revolusjonen medførte, og motarbeidet konsilets reformer.

Vi tok med oss vår lettere forvirring til Hans Fredrik Dahl i håp om litt avklaring. Han er professor emeritus både i historie og i medievitenskap, har vært kulturredaktør i Dagbladet og har skrevet mange bøker, blant dem en stor to-binds biografi om Vidkun Quisling.

Hva er det som gjør at bildene som tegnes av pave Benedikt er så motstridende?

– Akk, vi tenker nok litt manikeisk alle sammen – enten-eller, lys eller skygge, to-delt og enkelt. Joseph Ratzinger, var han streng eller snill? Hans håndtering av den latinamerikanske frigjøringsteologien ble f.eks. tolket slik at han skulle være helt imot, ble det sagt. Men det var vel ikke sant, for den senere pave Benedikt stilte seg som leder av Vatikanets Troskongregasjon åpen for denne latinamerikanske retningen (selv om den ble sagt å stride mot kirkens lære på noen punkter).

Slik gikk det gjerne med Benedikts omdømme som forhenværende tros-kardinal: han ble oppfattet som streng og avvisende, men var i virkeligheten en meget åpen teolog – hva enhver kan se av hans Kristus-biografi. En sjeldent åpen bok!

Det er nok vår trang til å tenke i motsetninger som så lett gjør ham til enten stengt restriktiv, eller åpen og bejaende teologisk. Han var selvfølgelig begge deler.

Er pave Benedikt for nær oss i tid? Er det for tidlig å se nyansene når vi skal oppsummere hans pontifikat?

– Ja, tiden hjelper oss til å se dette. Saker som i øyeblikket fortoner seg svart-hvite, taper sine skarpe farger etter hvert. Den historiske personen er jo noe for seg selv. Jeg tror at Benedikts omdømme vil endres når dette med kirkens «rette tro» blekner. Hans dialog med Jörgen Habermas står for meg som skjellsettende med hensyn til åpenhet i så måte. Vi må lære oss til å verdsette personligheter. Fra Andre verdenskrig må vi forstå at selv pave Pius XII hadde sine grunner til å holde på nøytraliteten. Han ville være beredt til å mekle den freden som måtte komme. Men fikk kritikk for å tie overfor Mussolini, Hitler, Churchill. Akkurat det samme har skjedd med Benedikts etterfølger, pave Frans. Han sies å være stille overfor Putin fordi han tenker på den fredsmeklingen som en gang blir nødvendig. Mye kan tyde på at det er riktig. •