Troens Bevis magasinet: Desember 2022

RUNE FORTELLER

Ingen Utelatt

Dette er vårt nye slagord i Troens Bevis. I snart 60 år har vi jobbet for å nå de unådde med budskapet om redning, frelse og forsoning.

Da Mesteren ropte «det er fullbrakt»,, var det for alle mennesker på jord. Bordet er ferdig dekket for det store gjestebudet der alle er invitert.

I Bibelen finner vi mange historier der Jesus og disiplene møtte mennesker som var syke og hadde spesielle utfordringer med helse og sinn. De har stor plass i oppdraget, og vi i TB ønsker å spesifisere en ny målgruppe. De kommer seg hverken til kirken eller på kampanjer, og er ofte blitt utelatt fra det store misjonsoppdraget, som sier at alle skal få høre de gode nyhetene i evangeliet!

Følg derfor med på vårt kall fremover som vil intensivere kampen for de unådde og de minste. De skal få det største og beste av vår handling og ressurser. Det du har gjort mot en av mine minste har du gjort mot meg, sier Jesus. (Matteus 25:34-40)

VI MÅ VÅGE Å SNAKKE OM AT DET ER 3 MILLIARDER UNÅDDE OG 1 MILLIARD MED SPESIELLE UTFORDRINGER.

Takk for responsen dere viser etter at vi har fortalt historiene til barna vi nå hjelper i Uganda.

NÅ STARTER VI AKSJONEN «INGEN UTELATT» OG ØKER INNSATSEN FØR JESUS KOMMER.

Følg med i medier og sosiale medier frem mot jul.

DEN FØRSTE MISJONÆREN

Det finnes sikkert flere meninger om hvem som var den første misjonæren. Jeg syns den samaritanske kvinne som vi leser om i Johannes evangelium kapittel fire ligger godt an. For meg er hun den første misjonæren.

Hun møter Jesus ved brønnen på et tidspunkt der hun trodde å få være i fred. Ingen ville konfrontere henne med sitt umoralske liv midt på det varmeste tidspunktet på dagen – da hadde nemlig alle siestaer. Men Jesus stiller opp og er der.

Det startet med at hun ble stilt ansikt til ansikt med seg selv. Her fantes ingen fluktmuligheter. Slik virker evangeliet. Vi blir avslørt. Men heldigvis finnes en utgang på vår situasjon.

Det andre var at hun ble helt paff over Jesu evne til å se inn i hennes hjerte. Han visste jo om alt. Ingen ting kan skjules for ham. Det er befriende godt å vite.

Det tredje er at hun ønsker å dele sin opplevelse med andre. Dette måtte hun bare dele med andre. Hun lot vannkrukken stå og gikk umiddelbart inn i byen for å vitne. Det er et sunnhetstegn når vi ønsker å dele troen med andre.

Det fjerde er at det hun hadde fått oppleve ved brønnen var sterkere enn hennes tidligere skam over eget liv. Skammen hos oss over dårlige disposisjoner og handlinger, kan sitte langt inne og gi stor smerte. Kvinnen var ikke opptatt over sitt tidligere liv, men over «Han som har fortalte meg alt hva jeg har gjort. Han må være Messias.»

På grunn av kvinnens vitnesbyrd kommer mange i byen ut til brønnen der Jesus var. Innbyggerne fikk gjøre sine egne opplevelser med Ham.

Kvinnen var i sannhet en misjonær som gikk inn i byen og fortale om Jesus, og resultatene var overveldende. Jeg mener hun kanskje er den første misjonæren.

Dette at hun lot vannkrukken stå viser at hun var brennende opptatt av å fortelle dette til andre.

Det står i teksten at ingen av disiplene spurte hvorfor Jesus snakket med kvinnen. På denne tid var det uhørt av en mann å snakke med en kvinne ute på gaten. Nettopp det gjør Jesus. Et menneske har kommet et langt stykke på disippelveien når han har lært å si: «Det er ikke min sak å reise spørsmål om Jesu handlinger eller krav. Mine fordommer og regler må vike for hans handlinger og befalinger.»

Den første misjonæren hadde ikke en perfekt bakgrunn. Tvert om. Det er det unike med evangeliet. Jesus vil bruke alle. Når han får forme oss innenfra, i våre hjerter, skjer det store ting. Og vi blir begeistret for Jesus og ønsker å fortelle andre om Ham!

Velsignet advent og julehøytid!

Ansvarlig redaktør

LA VANNKRUKKEN STÅ!

Dette månedsmagasinet begynte – for deg som begynner foran! – med en beskrivelse av Bibelens første misjonær. Kvinnen ble det i sin egen hjemby! Allerede da jeg møtte Jesus sent i tenårene fikk jeg kallet til å bli misjonær. For meg og min lille familie ble det etter hvert en nesten fem års tjeneste i Hong Kong, og da vi kom hjem, ble vi «indremisjonærer». Flere store Guds menn jeg har møtt har påpekt denne sannheten for meg: «Enten er du en misjonær, eller så er du en misjonsmark!» Jesu befaling før Han dro til himmelen, levner ingen tvil – vi er uten valg, vi «skal gå ut» enten det er i nabolaget eller til fjerne kyster!

Men hvordan skal vi få det til? Hvilket kurs skal vi gå- og hvor mange år på bibelskole trenger vi? Nåthing at all! Har du møtt Jesus til en livsforvandlende ny fødsel, holder det lenge å møte Ham igjen ved kaffen, eller juicen – ved frokostbordet, eller i bussen, bilen eller på toget på vei til jobb. Alltid er Han oss like nær som Han var kvinnen ved brønnen. Han kjenner vår fortid like godt som Han kjente hennes, og det eneste kurset hun fikk – ja, det var et møte med Mesteren!

Vi har lite å rose oss av, men vi har EN å fortelle om! Vi har møtt HAM profetene skrev om! Men, i noen korte øyeblikk når Ånden åpner en dør for vitnesbyrdet, må vi være villige

til å sette i fra oss vår «vannkrukke»! Det være seg PC’en, bilen, sykkelen, treningsmanualene eller leirbålet, kniv og gaffel eller hamburgeren.

Plutselig, i alle livets situasjoner, er det mennesker rundt deg med sin historie, sitt liv, sine utfordringer på det personlige plan – det være seg relasjoner, økonomi eller helse som er uten håp … Har ikke mitt og ditt møte med Jesus skapt forandring, og gitt oss håp for både dette livet og evigheten? Har ikke Han gjort under i ditt liv?

Jeg begynte for noen år siden å be Den hellige Ånd åpne mine øyne, og ører, og la meg se de mennesker jeg møter i hverdagen, en gang i blant – og gi meg anledninger til å fortelle om Ham som har gjort så mye for meg … de er alle steder. I butikken, på standen, på setet ved siden av deg i flyet, på treningssenteret og bensinstasjonen (eller ladestasjonen!). Du og jeg har noe å fortelle til levende mennesker i vår vei, vi kan være såmenn med gode frø … og om vi tør å ta en «Kjell Haltorp» i blant, kan vi kanskje ende opp med å be en frelsesbønn med en sulten, lengtende sjel vi også!

Vær velsignet, og god jul.

Tekst: Svein E. Andersen, lagerassistent

STREKK UT EN HÅND I JULA

- Midt i en vanskelig tid vil jeg ønske oss alle en god jul og et fredelig nytt år. Vi vet at mange er ensomme i jula, og at mange er urolige fordi verden er som den er, og fordi økonomien er usikker. Derfor håper jeg at vi er ekstra flinke i år til å se rundt oss og strekke ut en hånd til dem som trenger det, sier statsminister Jonas Gahr Støre til magasinet Troens Bevis.

Vi går like godt rett på sak: Hva betyr troen for deg, statsminister Jonas Gahr Støre? - I vår tid, der mye er skråsikkert og vi hele tiden skal konstatere ting, kan det være godt å vite at man kan velge å tro, og at troen ikke krever bevisføring eller argumenter. Selv vokste jeg ikke opp i en kristen familie, men troen kom en gang i tjueåra og utviklet seg videre side om side med tvilen. Siden har troen tilført en annen dimensjon i livet mitt, der mye ellers er rasjonelt, praktisk og politisk.

- Jeg er likevel veldig opptatt av at politikk og tro skal holdes godt separert. Den troen vi har, former hva vi mener og hvordan vi handler, også om politikk. Og budskapet om nestekjærlighet og om å sette andre høyere enn oss selv er med meg, også i politikken. Men vi mennesker må selv ta ansvar for våre handlinger. Politikk er menneskers verk, ikke Guds. Og jeg mener historien har vist at de landene som skriver religion inn i lover og lar det avgjøre forhold mellom mennesker, de landene går det dårlig med. Det må ha vært en usedvanlig krevende periode å være statsminister. Hva har bekymret deg mest?

- Det er klart at krigen i Ukraina er den store bekymringen, med massive ødeleggelser og lidelse i Ukraina og enorme globale konsekvenser. Den påvirker alt vi holder på med. - Det bekymrer meg også at prisene stiger, og at flere her hjemme nå strever med å betale regningene sine. Vi vet at kriser rammer urettferdig og bidrar til å øke forskjellene, og vi må bruke politikken til å motvirke det. Mandatet folket ga oss i valget i fjor er tydelig, de vil ha en mer rettferdig og omfordelende politikk. Det følger vi opp i våre prioriteringer, både i budsjett og i daglig politikk. Vi har lagt fram et statsbudsjett der vi bruker skattepolitikken til å omfordele fra de som har og tjener mest, til de som har mindre, og vi prioriterer gode velferdstjenester til alle, slik at vi også gjennom velferden kan utligne forskjeller. For eksempel har det vært viktig for oss med billigere barnehage og gratis SFO

Julebudskapet om «fred på jord» kan virke banalt og enkelt, men er dessverre mer aktuelt enn på lenge, sier Statsminister

Jonas Gahr Støre. Her fra en pressekonferanse på Stortinget.

Tekst: Sten Sørensen

til de minste fordi vi vet at det gir barna våre et mest mulig likt utgangspunkt for å klare seg godt i livet.

Hva tenker du om at du fikk både strømkrisen og urolighetene i Ukraina på din vakt?

- Jeg hører kommentatorer og andre si at jeg har hatt uflaks, men jeg pleier å si at det er feil; jeg har ikke hatt uflaks, men Norge har flaks med at det er vi, med våre verdier, som styrer nå. Solidaritet, fellesskap, rettferdighet er det som styrer politikken vår. Så vi møter ikke kriser med formuesskattekutt, men med grep som hjelper vanlige folk, som strømstøtteordningen som går til alle husholdninger. Da vi skulle utvikle en strømstøtteordning til bedrifter med høye strømregninger, var det klart for oss at det måtte følge med krav om energieffektivisering og utbytteforbud. Det siste fikk vi ikke høyresiden med på under koronapandemien.

- Så er det klart at jeg gjerne skulle sett en annen virkelighet. En del av det vi hadde planlagt for, må settes på vent slik som situasjonen er nå. Men vi kan ikke møte verden slik vi ønsker at den skal være, vi må møte den slik den faktisk er. Og det ansvaret tar vi.

Solidaritet er viktig for deg. Hvorfor har vi ansvar for å hjelpe de som trenger det mest?

- Det handler grunnleggende sett om menneskesyn; alle mennesker er like mye verdt. Solidaritet i tanke og handling betyr å ta vare på hverandre. Vi trenger alle en trygghet for at noen bryr seg. Ingen skal falle utenfor; ingen skal bli hengende etter.

- I praktisk politikk handler det om at vi i en mer urolig tid må stå sammen og ta vare på våre felles verdier og hverandre, og vi må ha gode ordninger for de som får det ekstra trangt framover. Da blir også fellesskapet sterkere, og vi får til mer sammen.

- Det motsatte, urettferdighet, egoisme og store forskjeller, skaper uro innad i land og internasjonalt. Det gjør det vanskeligere å løse alle de store oppgavene vi har foran oss, enten det handler om klimaendringer, konflikter eller fattigdom. Så solidaritet er nødvendig for den enkelte, men også for at vi skal kunne leve i fred med hverandre på en klode som ikke er ødelagt av klimaendringer.

Hvordan ser du på framtidsutsiktene for 2023?

- Det nye året blir et tøft år, så ærlig må jeg være. Det er vanskelig å se en rask løsning på krigen i Ukraina, energikrisen vil vedvare, og den voksende inflasjonen i verden er urovekkende. Vi er en del av Europa og verden og vil også merke konsekvensene av dette. Desto viktigere er det å beholde håpet om en bedre verden og troen på at vi gjennom våre valg kan påvirke i riktig retning.

- Jeg mener at valgene vi tar i denne krevende tiden, bestemmer hvordan landet vårt vil se ut i tiår fremover. Vi må stå ved våre verdier, bevare solidariteten med Ukraina og samholdet med Europa og legge til grunn en rettferdig politikk som styrker fellesskapet og tar vare på dem som nå har det vanskelig.

- Mange familier går inn i 2023 med bekymring for høye strømpriser og renter. Det forstår jeg godt, og vi skal gjøre det vi kan for å unngå at den økonomiske politikken driver renta høyere enn nødvendig. Det er allerede varslet at den skal noe opp, men dersom staten bruker for mye penger, kan det bidra til at prisene fortsetter å stige ukontrollert, og til at Norges bank setter renta opp utover det som er varslet, for å «kjøle ned» økonomien. Det må vi unngå, fordi det vil føre til at mange – folk og bedrifter - havner i økonomisk uføre, og til at mange vil miste jobben sin. Det er derfor vi har lagt fram et stramt og rettferdig statsbudsjett for 2023 der vi kort oppsummert kutter i oljepengebruken og omfordeler kraftig for å utjevne ulikhet og for å finansiere økte utgifter til blant annet flyktninger, forsvar og strømstøtte. Målet er å komme ut av denne krisetiden med en sterk velferdsstat og lav

arbeidsledighet, og med en visshet om at vi gjør det vi kan for å stanse klimaendringer og styrke internasjonalt samarbeid og solidaritet.

Julen nærmer seg. Hva er viktig for deg i en slik høytid?

- Det er å være sammen med familien og finne ro og glede sammen med dem. Nå som jeg har barnebarn, er det ekstra gøy med gamle tradisjoner, og det gir meg mye å gjøre det samme med dem som jeg gjorde med sønnene mine da de var små, og som min far gjorde med meg da jeg var liten. Får jeg meg et par skiturer i tillegg til samværet med familien, er julen sånn den skal være for meg.

Hva betyr julebudskapet for deg?

- Julebudskapet har noe å fortelle oss i vår egen tid. Et lite, fattig barn er i sentrum, ikke konger og herskere. Og budskapet om «fred på jord» kan virke banalt og enkelt, men er dessverre mer aktuelt enn på lenge.

Har du et spesielt ønske for det nye året?

- Det er mange kriger og konflikter i verden, og mitt ønske er at disse finner fredelige og rettferdige løsninger. Og så håper jeg at vi tar store og viktige skritt i retning rettferdig fordeling, demokrati og det grønne skiftet, og at vi her hjemme klarer å motvirke økende ulikhet i et samfunn der folk har tillit til hverandre.

- Midt i en vanskelig tid vil jeg også ønske oss alle en god jul og et fredelig nytt år. Vi vet at mange er ensomme i jula, og at mange er urolige fordi verden er som den er, og fordi økonomien er usikker. Derfor håper jeg at vi er ekstra flinke i år til å se rundt oss og strekke ut en hånd til dem som trenger det, avslutter statsminister Jonas Gahr Støre.

I 2015 ble Jonas Gahr Støre, den gang partileder for AP, interjvuet under et kveldsmøte på Sommerstevnet om hva troen betyr for han i hverdagen. Besøket ble også dekket av flere riksdekkende mediakanaler.

Salige er de døde som dør i Herren fra nå av. De skal få hvile fra sitt strev, for deres gjerninger følger med dem. Åp.14.13

AVSLUTNINGEN PÅ DIN LIVSREISE KAN BLI EN BEGYNNELSE FOR ANDRE

Vil du gi en andel av din arv til Troens Bevis etter at dine kjære har fått sitt?

Det kan bli avgjørende for andre mennesker, og dine verdier kan leve videre.

Arnold Dragland

Tlf. 38 35 75 07 arnold@troensbevis.no

Ønsker dere mer informasjon rundt dette, så ta kontakt med : Glenn Tønnessen glenn@troensbevis.no

NY

REKORD FOR TROENS BEVIS I MALI:

FLERE TUSEN MUSLIMER PÅ KAMPANJE!

Bente Rognmo Thakre

Iden første av fire kampanjer i Mali og Burkina Faso denne høsten og vinteren, var det ny rekord i oppmøte. Dette skjer i et land der 91 prosent av befolkningen regnes som unådde, og frykten for terrorisme er økende.

- Det var en veldig bra kampanje. Det er kampanjen med flest fremmøtte mennesker vi har hatt i Mali inntil nå, forteller Troens Bevis evangelist Hans Martin Skagestad.

I oktober holdt Hans Martin en rekordstor kampanje i Mali med en forsamling på ca. 5000-6000 mennesker. Kampanjen var den første i byen Koutiala, og Hans Martin er temmelig sikker på at minst 90 prosent av de fremmøtte var muslimer. Med en befolkning på over 22 millioner mennesker i Mali, er kun 0,67 % evangeliske kristne, og 87,8 prosent muslimer, ifølge Joshua Project. I 2015 kunne Åpne Dører rapportere

at det trolig var kun 8000 troende fra muslimsk bakgrunn i landet.

Hva har skjedd når en så stor andel muslimer kommer på kampanjene?

- Jeg har opplevelsen av at det har løsnet litt i Mali, og generelt at det skjer mange gode ting blant de kristne, som smitter over. I tillegg har evangelistene våre blitt bedre og bedre til å organisere kampanjer. Den første av kampanjens fire kvelder fikk jeg en av Troens Bevis sine lokale evangelister til å tale. Det var veldig bra. Vi opplevde også litt motstand, slik at sikkerheten på kampanjen måtte skjerpes. Strømkabelen ble kuttet, men vi hadde et aggregat, så vi fikk allikevel strøm.

Hva tenker du var høydepunktet under kampanjen?

- Vi fikk mange fantastiske tilbakemeldinger, og vi fikk høre flere flotte vitnesbyrd fra scenen etter hvert fra mennesker

Tekst:

- Minst 90 prosent av de som kommer på kampanjene er ufrelste og muslimer, forteller Hans Martin Skagestad, som mener det vitner om en ny åpenhet for evangeliet i Mali.

Denne kvinnen fra muslimsk bakgrunn kom frem og delte vitnesbyrdet sitt den siste kvelden under kampanjen i Koutiala i Mali.

som var blitt frelst og helbredet. Men jeg tenker høydepunktet var siste kveld da en kvinne kom og delte vitnesbyrdet sitt. Etter å ha lyttet på det første møte over radioen, kom hun ned på møtene de andre kveldene, og ble frelst. Hun fortalte at hun var muslim og hadde problemer med alkohol, men var også prostituert. Å stå og si noe slikt foran en forsamling der, er noe helt annet enn på et møte i Norge.

Men det som var veldig spesielt var at hun begynte å forkynne evangeliet foran de mange tusen som var på møtet, og flere kom frem og ble frelst!

Det andre var at søndagen etter kampanjen var jeg på møte i en kirke. Der var det en lang kø av nyfrelste som nå skulle begynne i menigheten, og som ble presentert én etter én for menigheten. Fra før har vi 3 evangelister i denne byen, nå skal vi begynne å støtte 2 til, slik at de kan følge opp de nye troende og plante nye menigheter. Nå er det to uker til neste kampanje i Mali, og jeg gleder meg allerede!

I den første av fire kampanjer i Mali og Burkina Faso denne høsten og vinteren, var det ny rekord i oppmøte. Dette skjer i et land der 91 prosent av befolkningen regnes som unådde, og frykten for terrorisme er økende.

- Det var en veldig bra kampanje. Det er kampanjen med flest fremmøtte mennesker vi har hatt i Mali inntil nå, forteller Troens Bevis evangelist Hans Martin Skagestad.

I oktober holdt Hans Martin en rekordstor kampanje i Mali med en forsamling på ca. 5000-6000 mennesker. Kampanjen var den første i byen Koutiala, og Hans Martin er temmelig sikker på at minst 90 prosent av de fremmøtte var muslimer. Med en befolkning på over 22 millioner mennesker i Mali, er kun 0,67 % evangeliske kristne, og 87,8 prosent muslimer, ifølge Joshua Project. I 2015 kunne Åpne Dører rapportere

at det trolig var kun 8000 troende fra muslimsk bakgrunn i landet.

Hva har skjedd når en så stor andel muslimer kommer på kampanjene?

- Jeg har opplevelsen av at det har løsnet litt i Mali, og generelt at det skjer mange gode ting blant de kristne, som smitter over. I tillegg har evangelistene våre blitt bedre og bedre til å organisere kampanjer. Den første av kampanjens fire kvelder fikk jeg en av Troens Bevis sine lokale evangelister til å tale. Det var veldig bra. Vi opplevde også litt motstand, slik at sikkerheten på kampanjen måtte skjerpes. Strømkabelen ble kuttet, men vi hadde et aggregat, så vi fikk allikevel strøm.

Hva tenker du var høydepunktet under kampanjen?

- Vi fikk mange fantastiske tilbakemeldinger, og vi fikk høre flere flotte vitnesbyrd fra scenen etter hvert fra mennesker som var blitt frelst og helbredet. Men jeg tenker høydepunktet var siste kveld da en kvinne kom og delte vitnesbyrdet sitt. Etter å ha lyttet på det første møte over radioen, kom hun ned på møtene de andre kveldene, og ble frelst. Hun fortalte at hun var muslim og hadde problemer med alkohol, men var også prostituert. Å stå og si noe slikt foran en forsamling der, er noe helt annet enn på et møte i Norge.

Men det som var veldig spesielt var at hun begynte å forkynne evangeliet foran de mange tusen som var på møtet, og flere kom frem og ble frelst!

Det andre var at søndagen etter kampanjen var jeg på møte i en kirke. Der var det en lang kø av nyfrelste som nå skulle begynne i menigheten, og som ble presentert én etter én for menigheten. Fra før har vi 3 evangelister i denne byen, nå skal vi begynne å støtte 2 til, slik at de kan følge opp de nye troende og plante nye menigheter. Nå er det to uker til neste kampanje i Mali, og jeg gleder meg allerede!

Et stort antall personer kom frem for å bli bedt for under hver møtekveld på kampanjen.

Nordens største kristne kvinnekonferanse samlet inn 250 000 kroner som ble fordelt likt mellom Åpne Dører og Troens Bevis.

KVINNEKONFERANSE I OSLOFJORD CONVENTION CENTER

- VIL HA FREM GULLET BLANT TROENDE I NORGE

I oktober deltok 1500 på Kvinner i Nettverk sin årlige høstkonferanse. Nytt i år var at de hadde fått med seg 23 lag, menigheter og organisasjoner som medinnbydere, med løfte om enda flere neste år. Det førte også til en stor misjonsgave som ble delt likt mellom Åpne Dører og Troens Bevis sin nye «Ingen Utelatt» aksjon, som også ble lansert i oktober.

- Jeg har gått svanger i 17 måneder med denne konferansen. Jeg tenkte, er det noen måter vi kan få frem gullet i oss, i mangfoldet som skjer rundt om i landet? Vi ønsker å se at kvinner og unge i vår nasjon skal bli tent i brann, stå oppreist og mobilisere for Guds rike, sa Elin Fagerbakke, leder for Kvinner i Nettverk, idet hun ønsket 1500 deltagere på konferansen velkommen.

- Også tror jeg at hvis vi hadde spurt alle hva er det viktigste dere holder på med, kunne vi satt parallellstrek for de viktigste punktene: «Vi brenner for Guds rike, vi brenner for Jesus, vi brenner for at kvinner skal få lov til å leve og se Jesus slik som han virkelig er», fortsatte hun og la til: - Noe av motivasjonen for å samle så bredt er at kanskje som aldri før, trenger vi som søstre, mødre og besteforeldre å virkelig bli stående i den verden som vi lever i. Ja, mørket dekker jorden, men evangeliet har en sprengkraft som tåler mye verre tider enn det vi ser både her i Norge og i verden i dag.

INGEN UTELATT

Allerede åpningskvelden fikk Ellen Foss fra Troens Bevis anledning til å presentere den nye omsorgsbyen som nå bygges i Uganda for barn med nedsatt funksjonsevne.

Ingen Utelatt har som formål å mobilisere til en felles innsats hvor misjon og bistand går hånd i hånd med særskilt fokus på spesielt utsatte mennesker, og på lokale evangelister i geografiske nedslagsfelt hvor det finnes få eller ingen kristne.

Flere i salen tørket tårer mens bilder og historier var med på å bekrefte de enorme behovene for en gruppe barn som blir utestengt på grunn av fordommer, overtro og mangel på

Tekst: Bente Rognmo Thakre

midler. Men historiene viste også det faktum at det ofte ikke er så mye som skal til for å forandre et barneliv.

- Det var veldig god respons, flere ble betydelige berørt av det de fikk høre og se, forteller Ellen Foss.

- Ei dame kom bort til meg etterpå og fikk bare sagt «så sterkt», før hun begynte å grine og gikk igjen.

Selve innsamlingen til Åpne Dører og Troens Bevis fant sted gjennom et kunstlotteri og en basar lørdag ettermiddag.

- Allerede på fredag var det kommet inn 100 000 kroner bare på kunstlotteriet, så det var tydelig at både misjonsprosjektene, men sikkert også de enormt mange flotte gevinstene som mange bidro med, førte til et resultat som vi er veldig takknemlige for, legger Ellen Foss til.

SIRI IVERSEN

Den første kvelden under konferansen var det Generalsekretær i Misjonskirken, Siri Iversen, som talte. Hun er for øvrig også invitert til Sommerstevnet i Sarons Dal 2023, der hun har vært en populær gjestetaler de siste to årene. Også denne kvelden traff hun blink ved å by på seg selv med ærlighet og humor, mens hun minnet om at alle er kalt til tjeneste, uansett alder. Men at tjeneste er noe en gjør sammen med andre, og ikke alene.

- Jeg kan tjene fordi jeg står sammen med andre. Jeg har selv en gruppe bønnedamer som er hjemme og ber for meg når jeg er her i kveld, avslørte hun.

Ellen Foss fra Troens Bevis og Elin Fagerbakke fra Kvinner i Nettverk under åpningskvelden på konferansen.

Wendy Wakode fra Troens Bevis står på Ingen Utelatt standen under konferansen.

Mange flotte gevinster, deriblant flere malerier til et kunstlotteri, var med og bidro til den store misjonsgaven som ble fordelt mellom Åpne Dører og Troens Bevis.

«JEG DRØMMER OM Å SE NORGES KRISTNE KVINNER REISE SEG. VI SOM VOKSEN GENERASJON MÅ IKKE OVERGI STAFETTPINNEN TIL NYE GENERASJONER OG SETTE OSS NED PASSIVE, MEN VI MÅ BLI FAKKELBÆRERE SOM LYSER PÅ VEIEN TIL DE SOM KOMMER ETTER.»

- Men jeg ser selv at jeg ber for lite, jeg leser i Bibelen hit og dit, jeg forstår stykkevis og delt. Jeg har dager da troen min er sterk, og dager da troen min er svak. Men Gud kan bruke oss på tross av våre begrensninger.

Hun trakk også frem forskjellen på hvordan mennesker kan oppleve kallet sitt.

- For noen er kallet en kappe, for andre er den et frø. For noen kommer kallet med ett stort «kabom», og det er ingen tvil, slik som Annie Skau opplevde at kjærligheten til Kina datt ned i henne da hun satt under et tre i bøkeskogen i Larvik, fortalte hun med latter fra salen.

- Men jeg er mer på frø. Det detter ned også spirer det og spirer det. Noen få får et kappekall, og det er deilig når det skjer. Men de fleste av oss får et frø som spirer og gror, oppmuntret hun.

NYE SEND SAMLINGER

Ellers var det hilsener fra flere landskjente personer og

organisasjoner. Ungdom i Oppdrag opplyste at som påfølger til SEND samlingen på Telenor Arena, som samlet 9000 deltagere i juni 2022, vil det bli tre mindre oppfølgingssamlinger i juni 2023 i Oslo, Kristiansand og Stavanger.

Den voksne generasjonen 25+ ble spesielt oppmuntret til å komme for å være med og bære og gi retning til de yngre.

- De yngre trenger å se at de er ikke alene. At det finnes mange andre troende i vårt land som elsker dem og vil stå sammen med dem!

Elin Fagerbakke, hva tenker du ble nytt i år som følge av de 23 medinnbyderne?

- Ja, målet var jo å finne frem gullet hos hverandre. Så i forkant ble alle oppmuntret til å bidra med forslag til talere, veiledere, vitnesbyrd og innslag m.m., slik at vi kunne synliggjøre bredden blant oss. Jeg tenker at vi lever i en tid der det er mer viktig enn noen gang at vi som troende kan stå sammen. Og det fikk vi vist at vi kan under konferansen.

ELIN FAGERBAKKE, LEDER FOR KVINNER I NETTVERK.

Generalsekretær i Misjonskirken, Siri Iversen, engasjerte publikum med humor og innlevelse. Hun er også invitert til å tale under Stevnet i Sarons Dal i juli.

Line Kjønigsen forteller at hun er en kunstevangelist. Hun får mange fine samtaler om tro og liv på galleriet sitt i Fredrikstad.

LINE KJØNIGSEN: KUNSTEVANGELIST

Nytt i år var 7 kunstutstillere med malerier til salgs under kvinner i nettverk konferansen i oktober. Flere av dem bidro med malerier til kunstlotteriet, som allerede første dag fikk inn over 100 000 av midlene som ble gitt til Troens Bevis og Åpne Dører. Kunstevangelist Line Kjønigsen var en av dem som både hadde egen utstilling og malte fra scenen.

Tekst: Redaksjonen

- Jeg har hatt kunstutstillinger på konferanser før, men i år var første gang jeg var på denne konferansen. Det er tredje gang jeg fikk utfordringen til å bli med i teamet som maler live fra scenen. Det er litt skummelt. Men føler at jeg fikk et motiv jeg skulle male.

Hva slags respons får du på bildene dine? - Veldig forskjellig. Bilder treffer folk på forskjellige måter. Noen opplever faktisk å bli helbredet. Vi må ikke tenke at vi skal være så flinke, men at bildet skal treffe hjertene. Derfor er

bildene vi maler på scenen også til salgs. Folk, som f. eks. kan ha mistet et barn, har kanskje fått et kort med et maleri, også opplever de å få en oppmuntring og gjennombrudd i sorgen. Det har jeg opplevd mange ganger. Det som er spennende er at det samme bildet kan treffe så forskjellig. Noen får trøste assosiasjoner mens andre får glede!

Line Kjønigsen er kunstner på fulltid, og har sitt eget galleri i gamlebyen i Fredrikstad.

- Dørene er åpne og jeg får mange gode samtaler med folk som kommer innom. Jeg er helt klar på at jeg er en kristen, og kaller meg en kunstevangelist! Etter at jeg ble kristen for noen år siden så sier jeg at det hjertet mitt er fylt av, flyter penselen min over med! Jeg får dele en liten del av Guds hjerte!

Hva er din egen historie?

- Jeg kom ikke fra et kristent hjem, men mormor på Vestlandet var kristen. Da hun døde ble jeg veldig lei meg, og jeg ble dratt mot Gud. Jeg snakket med kristne venner i et par år, og spurte etter hvert om å få bli med dem i menigheten. Tilslutt leste jeg Bibelen i tre måneder og fikk pratet med en pastor. Da var jeg klar til å ta imot. Og da kjente jeg en glede som plantet seg i hjertet mitt, det var en enorm forskjell fra hvordan jeg hadde det. Jeg var gjerne den som festet mest på festen, med banning og det som var. Jeg fikk visdom, følte meg renset og fikk et lys inni meg som lyser og bærer meg uansett hvor tøft ting blir.

Jeg ble veldig frimodig, for jeg vet hva jeg opplevde! Det er nå 17 år siden.

Hvordan reagerte familien din?

- Mannen min ble frelst, pappa ble frelst, våre to jenter som

var 4 og 6 på den tiden ble frelst, moren min tok det litt lengre tid med, men hun ble alvorlig syk, og etter flere måneder på sykeleiet tok hun imot Jesus 13 dager før hun døde.

Så min oppfordring er, gi ikke opp og vær frimodig med å dele troen din! Nå har jeg også fått i oppdrag å utsmykke en kirke og følger meg veldig heldig!

Line var en av flere som var med på å male inspirerte bilder live under møtene på konferansen.

LAGET:

- VIS INTERESSE FOR BARNAS SKOLEHVERDAG!

Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag var en av de 23 som takket ja til å være med innbydere på årets kvinnekonferanse til Kvinner i Nettverk. Laget hadde egen stand, samt seminar om hvordan de unges trosliv utfordres i skolen i dag. Nå jobbes det med et spennende konsept kalt «Grill en Kristen». Møt Josefine M. Pettersen (25), Lagets nye Art Director.

Bente Rognmo Thakre

Hva innebærer din jobb som Art Director?

- Jeg jobber hovedsakelig med foto og grafisk design. Blant annet lager jeg roll-up-er, plakater og flyers til ulike arrangementer, i tillegg til å dokumentere hva som skjer på disse arrangementene. Jeg jobber med å utvikle grafiske profiler for konsepter som Laget har, og designer ulike ressursmaterialer.

Hvorfor er dere med her på konferansen?

- Jeg har forstått at de satser mer på aldersgruppen 20-30 i år, og disse ønsker vi å møte her på konferansen. I tillegg vil vi møte foreldre og besteforeldre for å inspirere dem til å være støttespillere i unges skolehverdag til de er ferdige på universitetet.

Hva er hoved rådet dere gir til foreldre og besteforeldre?

- Vi har et seminar under denne konferansen om dette, og vår oppfordring der er at de voksne viser interesse for barnas skolehverdag og oppmuntrer unge til å være helhjertet for Jesus på skolen – at de har et levende forhold til sin tro, og tør å la andre vite om det. Vi informerer dem også om hva som foregår i ungdomskulturen i dagens samfunn, og at unge i dag trenger både forbønn og forbilder.

- I Laget oppmuntrer vi unge til å reflektere over, og være klare på hva de mener og tror, så de kan være helhjertet for Jesus på skolen. Dette vil ikke nødvendigvis si at man må eller bør ytre seg om store, vanskelige temaer på skolen til enhver tid. Her tenker jeg vi trenger Guds visdom til å få ord i rette tid, slik det står i Ordspråkene 25,11:

«Som epler av gull i skåler av sølv er ord som blir talt i rette tid.»

«GRILL EN KRISTEN»

Laget har også et konsept som heter «Grill en kristen». Dette konseptet skaper et rom for å snakke om tro, sette ord på de vanskelige spørsmålene, og svare på spørsmål fra både kristne og ikke-kristne.

- Som oftest tar en «Grill en kristen» til religionstimene på skolene. I praksis kan skolene bestille en time hvor noen i Laget stiller opp for å svare på spørsmål av ulikt slag. Personlig tenker jeg at dette konseptet er genialt, for både kristne og ikke-kristne får muligheten til å reflektere over sitt eget liv og verden rundt seg.

- Vi har også gitt ut en bok med gode svar, i samarbeid med 20 forfattere, som heter «Grill enn kristen». Denne anbefaler jeg sterkt, uavhengig av om man går på skolen eller ikke, legger Josefine til.

SAGATUN UNGDOMSSKOLE

Dere var også nettopp i Balestrand og besøkte elevene ved skolen som var i nyhetene fordi de ble nektet å låne et klasserom til å samles til bønn og andakt?

- Ja, jeg kom nettopp tilbake fra besøket. I denne saken ser vi hvordan noen elever virkelig står opp for sin tro. Saken er den at kommunedirektøren og Sogndal kommune mente at skolen skulle være livssynsnøytral, mens det faktisk står i opplæringsloven at skolen skal være livssynsåpen. Det er

Tekst:

en vesentlig forskjell på disse to begrepene, og kommunens argumenter for å ikke tillate elevene å bruke et rom til å samles for bønn og andakt, blir svake i møte med loven. Det var også stor medieinteresse for akkurat denne saken i Balestrand, med rundt 18 medieoppslag de første 3 dagene, der så godt som alle ga medgang til driften av lokallag, selv Humanetisk Forbund gjorde det. Det skulle bare mangle at vi i Laget dro dit for å vise vår støtte og heie på dem videre!

- Jeg tror det er betryggende for mange elever som er med i skolelag å vite at de ikke er alene om sin tro på skolen. Vi møtte både Malin(15), som er lederen av lokallaget på Sagatun ungdomsskole, i tillegg til resten av lokallaget, og familien til Malin da vi var i Balestrand. I disse samtalene så vi hva det kan bety for enkeltmennesker i en liten bygd å samles på denne

måten. Akkurat dette lokallaget har kommet sammen hver uke i flere år, og så blir de plutselig begrenset når de får en ny rektor. Nå har de fått en prøvetid på fire uker til å bruke et rom på skolen, noe som også er merkelig, da de allerede har kommet sammen inne på skolen i flere år.

- Men når jeg ser hvordan Malin og gjengen står opp for sin tro, får jeg tro på fremtiden.

FORBØNN

- Elever rundt omkring i Norge trenger forbønn for å tørre å stå opp for det de tror på i sin skolehverdag. Vi i Laget setter også pris på all forbønn og støtte vi kan få i vårt arbeid, så vi med Guds ledelse kan være viktige støttespillere for disse elevene.

Hvem:

Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag er en kristen ungdomsorganisasjon som driver arbeid på skoler og studiesteder i hele Norge. Den ble stiftet 12. mars 1924 av blant andre Carl Fredrik Wisløff og Ole Hallesby. I Norge er det rundt 200 registrerte skole- og studentlag på ungdomsskoler, videregående skoler og universiteter/høgskoler, med til sammen ca. 3 000 medlemmer. Laget er også en del av den internasjonale lagsbevegelsen International Fellowship of Evangelical Students (IFES).

Lagets visjon er: Vi vil gjøre Jesus kjent på alle skoler og studiesteder i Norge, så Han blir trodd, elsket og etterfulgt.

Josefine M. Pettersen på stand for Laget under kvinnekonferansen

MØT TO AV NORGES FIRE MARIASØSTRE:

FIKK KALLET SOM TENÅRINGER

Tre av de fire Mariasøstrene med tilhold i Norge hadde også en egen stand under konferansen. De setter spesielt pris på at kvinner kan samles fra mange sammenhenger, da et av deres hovedmål er enheten mellom troende. Møt Mirofora og Angelina.

Hvordan opplever dere konferansen?

M: - Vi har vært på mange konferanser med Kvinner i Nettverk tidligere. Denne er kanskje den fineste, den oppleves som veldig bra, og er blitt veldig norsk. Kvinner på konferansen som deler det de har på hjertet. Det er veldig fint at vi kan være så mange fra forskjellige sammenhenger. Det har vært et av våre mål helt fra fellesskapet vårt ble til, enheten mellom kristne.

A: - Det var så fint at det ble så Jesus sentrert, det taler midt inn i livene våre og handler om vår kjærlighet til Jesus og ikke fokuset på en masse idéer og oppdrag.

Hva gjør dere til vanlig?

M: - Vårt hovedkall er å være der for Jesus. Det er Han som har kalt oss, også ønsker vi å svare på hans kjærlighet. Noen tror vi sitter og ber hele dagen, men det gjør vi ikke, ler begge to.

- Vi bor på et senter, og det er mange hverdagsoppgaver som å vedlikeholde hus og hage. Det er også mange som kommer på besøk. Men for oss er det veldig viktig at det det vi gjør, det gjør vi for Herren, uansett hva det er. Da blir alt en «gudstjeneste». Det betyr blant annet at vi ber Jesus rense våre motiv og holdning i hvordan vi møter andre og hverandre.

A: - Så har vi også en god del litteratur, vi har en hjemmeside, kontakt med mange mennesker i Norden!

- Vi er også med i en det tverrkirkelige arbeidet der vi bor, og det er veldig fint at vi kan stå sammen i det større oppdraget.

Hvorfor valgte dere å bli Mariasøstre?

- Vi tenker at Jesus valgte det for oss. Det er et unikt kall.

Hovedsaken i vårt kall er å svare på Jesu kjærlighet. Vi elsker fordi Han elsket oss først. Det er et livskall.

Hvor gamle var dere når dere tok valget?

- Vi var henholdvis 21 og 20. Da vi ble søstre fikk vi også et nytt navn med en spesiell betydning, slik tradisjonen er. Mirofora betyr Myrrabærer. Navnet Angelina innebærer å kretse om Jesus slik englene gjør, smiler Mirofora.

M: - Jeg leste de første bøkene av Basilea Schlink i 12-13 års alderen. De berørte meg dypt. Hun var med å grunnla Mariasøstrene i Darmstadt i 1947. Så korresponderte jeg med dem før jeg dro ned på besøk til klosteret i Tyskland, da var jeg 16 år. Selv om jeg først ikke visste hva jeg Gud ville med mitt liv, så forstod jeg etter hvert at det var mitt kall.

A: - Jeg er oppvokst i en kristn familie og hadde lest flere av bøkene til Basilea Schlink. Jeg besøkte hovedsenteret i Tyskland på en ferietur med familien. Der meldte jeg meg som frivillig for et år da jeg var ferdig med videregående. Da møtte Jesus meg veldig sterkt. Først senere følte jeg at jeg skulle bli en søster, men da hadde jeg lengtet etter at livet skulle tilhøre Jesus helt.

Hva overrasket mest etter at dere tok det valget?

M: For min del er det 42 år siden jeg ble søster. Jeg måtte lære at veien med Jesus ofte går gjennom ørkenen. Guds kjærlighet er så sterk, men han må prøve vår tro. Livet er ikke en dans på roser, men når en går med Jesus dag for dag, og time for time finner en store skatter.

A: Jeg tenkte først at jeg ga avkall på noe for å bli Mariasøster. Men i årenes løp har jeg fått så mye tilbake – mangedobbelt!

Tekst: Bente Rognmo Thakre

DE EVANGELISKE MARIASØSTRE

Mariasøstrene ble grunnlagt av M. Basilea Schlink og M. Martyria Madauss i byen Darmstadt i det utbombede Tyskland den 30. mars 1947. Det begynte den dagen med sju søstre og de to lederne. I dag er det rundt 100 søstre i Darmstadt og to eller flere søstre i 11 underavdelinger spredt over hele verden. Fire søstre bor på det norske sentret på Arneberg i Solør. Formålet med arbeidet i Norge og Skandinavia er å gjøre mennesker kjent med Jesus Kristus og å styrke kristne i alle kirker og konfesjoner.

Mariasøstrene Mirofora og Angelina er to av tilsammen fire Mariasøstre i Norge.

Mariasøstrene hadde egen stand under konferansen som var godt besøkt. F.v.: Regine, Angelina og Mirofora.

EVANGELISTENS UTSLITTE SKO

Ramesh er materielt fattig men åndelig rik. Med kr. 500 pr. måned skal livet gå rundt for evangelistfamilien.

Ramesh er pastor og evangelist på heltid og veldig takknemlig for støtten han får fra Skandinavia, men han legger ikke skjul på at livet er utfordrende for familien på tre.

- Noen dager kan vi ikke ta oss råd til ris, men penger betyr egentlig ikke noe når vi som familie får tjene Herren. Jeg skal likevel innrømme at det er vanskelig. Nylig ble vår datter syk, uten penger til å ta henne til sykehuset. Av og til må jeg tigge penger, forteller Ramesh som tross situasjonen ofte drar på smilebåndet.

TAPPER OG LYKKELIG

En av de evangelistene som gjorde størst inntrykk på meg sist jeg var i Nepal var Ramesh (29). Han er en handlingens

mann og får mye utført for Guds rikes skyld, samtidig som han virker så tapper men samtidig lykkelig tross materiell knapphet. Jeg kan likevel lese en bekymring på innsiden av de to klare øynene.

Ramesh har denne høsten blitt kjent for oss gjennom artikler og videoen om det unådde og utstøtte Badi-folket. Jeg treffer han tidligere i år i hans landsby Chainpur i Far Western Nepal, så fjernt og langt vest en kan komme i dette fjellandet. Vi er kun 2-3 dagsmarsjer fra den tibetanske grense. Ramesh har sett flere titalls komme til tro gjennom utdeling av Introkurset «Det Nye Liv», han har ledet de fire første til tro hos Badi-folket og han har plantet tre kirker i løpet av de siste fire år.

Tekst: Glenn Tønnessen

Ramesh ber for landsbyene før evangelisering.

Her ber Ramesh til frelse med en hel familie og et husfellesskap blir grunnlagt på stedet

Ramesh går her med de samme utslitte skoene som han brukte på evangeliseringskampanjen nylig.

MANGE KOM TIL TRO

Det er kaldt og det regner forteller Ramesh på vei ut til en av de første landsbyene

Ramesh er stadig på evangeliseringskampanjer i fjerntliggende og lite nådde landsbyer, og på en slik tur nylig melder Ramesh meg: «Jeg er fortsatt på evangeliseringsutflukt. Vi går minimum 7 timer hver dag. Mine føtter verker men jeg er takknemlig til Gud. Jeg opplevde en stor velsignelse i landsbyen Jerra hvor 14 personer, deriblant en hel familie, tok imot Jesus. Vi starter nå opp en fellesskapsgruppe ledet av familiefaren som kom til tro. Han blir trent av en lokal pastor. Totalt på utflukten delte vi evangeliet med 244 personer i seks landsbyer og 34 tok imot Jesus».

Men det var ingen selvfølge at Ramesh skulle bli pastor og evangelist.

- Jeg ble født i en hindufamilie men tok imot troen på Jesus

når min syke søster ble helbredet for omlag 10 år siden. Dette resulterte også i at hele min familie på seks kom til tro på Jesus. Ramesh sier at han lar seg inspirere av Paulus, spesielt hvordan han plantet menigheter.

UTSLITTE SKO

Under hele evangeliseringkampanjen, som varer i 9-10 dager, går Ramesh på sine gamle utslitte sko, uten økonomisk mulighet til å kjøpe nye. Dette fører til at Ramesh' føtter verker.

- Jeg har undervist om å gi tienden, men de har nesten ikke penger. Det blir helst mat og grønnsaker jeg mottar som gaver fra dem, fortsetter Ramesh, som har en visjon om å plante en kirke i hver landsby i Far Western Nepal.

Ramesh delte ut om lag 170 eksemplarer av Introkurset «Det Nye Liv» i seks landsbyer under evangeliseringskampanjen.

- Dette området har flest hindutempler i Nepal. Det er et område som kryr av ulike religioner og kulturer. Jeg vil også sende ut andre evangelister som jeg trener.

Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner? Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er utsendt?........Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord. Har de ikke hørt, spør jeg så. Jo, sannelig: Deres røst har nådd ut over hele jorden, ordene dit verden ender (Rom.10.14-18).

Ordene og føttene til Ramesh når ut dit verden ender. Fordi noen valgte å sende Ramesh.

Du kan sende din evangelist til dit hvor verden ender. Søk opp evangelist.no og se hvilke land og beløp du kan velge.

Ramesh fikk lede disse to søstre til troen på Jesus.

Mange evangelister opplever nå en større knapphet på midler til å forsørge seg selv og sin familie slik du kunne lese på side 22-24.

´TETT PÅ MISJONSARBEIDET UT FRA SARONS DAL

- Menneskelig sett er det nesten ubegripelig at Aril Edvardsen, som den unge «jyplingen» han var, kunne igangsette et verdensomspennende misjonsarbeid ut fra Kvinesdal. Men heldigvis var det folk som så mulighetene i Aril, selv om mange stod ham imot i begynnelsen, sier Kåre Svindland.

- Jeg har festet meg med det Ordet sier, om å elske også den som er mot oss. Hver morgen ber jeg: «Herre, må de menneskene jeg treffer i dag være slik, at jeg kan elske dem med Din kjærlighet!»

Dette er noe av Kåre Svindlands motto. Den velrespekterte kvindølen, som har fulgt misjonsarbeidet ut fra Sarons Dal på nært hold, helt fra den spede begynnelsen. Sammen med en annen hedersmann fra Kvinesdal, Johan Tobiassen, stod

han brask og bram med den unge Aril Edvardsen, da Aril proklamerte sin visjon om verdensvid evangelisering, og etter hvert etablerte misjonssenteret i Sarons Dal.

I dag gleder Kåre seg over Rune Edvardsens lederskap i misjonen, samt hans store, hjertevarme engasjement for de svakeste i samfunnet. I det hele tatt måten Rune har tatt opp arven etter sin far.

Tekst: Harald Mydland

Kåre Svindland har fulgt misjonsarbeidet fra Sarons Dal siden de første pionerårene. Her sammen med sin kone Agny.

- Aril var nok reservert mot hjelpearbeid og hadde mest fokus på misjonen til de unådde. Dette arbeidet er nå vel etablert etter mange år. Rune tar derfor arbeidet videre, med en litt annen profil, sier Kåre.

MISTET SIN MOR FEM ÅR GAMMEL

- Jeg vokste opp på Loga ved Flekkefjord, som yngst av fire søsken. Tuberkulosen herjet, og mor ble syk. Jeg mistet henne i 1942. Da var jeg kun fem år gammel.

- Jeg møtte kona mi Agny på Salem Kvinesdal, samme året som Aril giftet seg med Kari. I likhet med Aril avtjente også jeg sivilarbeidertjenesten på Havnås leir. Jeg var sammen med blant annet David Østby i den velkjente «Broderringen», som sang og vitnet om Jesus.

- Jeg flyttet til Kvinesdal i 1956, og fikk jobb på Trælandsfoss i begynnelsen. Senere solgte jeg kjøkken for Sira Fabrikker til 1971. Salem i Kvinesdal var på den tiden utpost til Flekkefjord, men ble ikke lenge etterpå en selvstendig menighet. Jeg var med i styret fra starten. Aril var en pådriver for at Salem skulle bli selvstendig, forteller Kåre.

ARIL FIKK FORT MYE MOTSTAND

- Johan Tobiassen og jeg stod sammen med Aril fra begynnelsen. Aril var visjonær. Kom med det ene utspillet etter det andre. Jeg kan på mange måter forstå reaksjonen blant pinsevennene. De såkalte «Oslo-brødrene» satt som

biskoper i hovedstaden. På den tiden kjørte Åge Samuelsen sitt løp. Så kom Aril Edvardsen fra Kvinesdal.

- Ingen kjente til den unge kvindølen. Aril fikk mye motstand, men tok det godt. Dette med underhold av innfødte evangelister var nytt og ukjent. Pinsevennene trodde at Aril var imot tradisjonell misjonsvirksomhet, men det var han jo ikke. Han ville bare ha dette med støtte av nasjonale evangelister, som et tillegg til annet misjonsengasjement, forklarer Kåre.

- På denne tiden fikk Aril visjonen om misjonssenteret i Sarons Dal, og den første stevnehallen ble reist. Denne har senere blitt ombygd tre ganger. Det var møtehall, trykkeri, studio og kontorer. Troens Bevis Bibel og Misjons Institutt (TBBMI) ble også reist og innviet i 1968.

- Det var veldig greit og spennende å følge Aril og hans mange utspill. Iblant hadde vi diskusjoner, men vi skiltes alltid som venner. Samtidig kan jeg forstå at de som satt i Oslo fikk problemer. De hørte til ledelsen i Filadelfia Oslo, men var med i Sarons Dal fra begynnelsen. Etter hvert utviklet det seg negativt og spenningsforholdet tiltok.

- Det var nesten som med Jesus. Fariseerne og de skriftlærde hadde problemer med å forstå at Han var Messias. Men Jesus hadde større tanker og Hans visjoner var mye større enn hans samtid kunne fatte.

Her blir Kåre Svindland intervjuet under Sommerstevnet i 2015 av Lasse Rosten.

- På en måte var det slik med Aril også. Noen fikk problemer med hans dynamiske væremåte, men jeg kan si med hånden på hjertet, at Aril og jeg alltid hadde et godt forhold, medgir Kåre.

SARONS DAL – ET GUDS UNDER

- Sarons Dal er et Guds under. Ikke noe mindre. Vi var enige med Aril, og skjønte at Gud var med ham. Vi forstod at Gud gav ham ideene og prosjektene. Det begynte jo i Hauge i Dalane, da Aril fikk visjonen om verdensmisjon. Vi som stod sammen med ham forstod at det var et guddommelig kall.

- Under de første stevnene ble folk døpt i elva som renner gjennom Sarons Dal. Folk langt opp i årene ble døpt. Budskapet som Troens Bevis står for, er det fulle evangelium. Bibelen sier at vi ikke skal legge noe til eller trekke noe fra. Med hjertet tror vi til rettferdighet, og med munnen bekjenner vi til frelse (Rom 10). Vi skal ikke tro med hodet, sier Kåre.

- For egen del kan jeg ikke si en spesiell dag da jeg ble frelst. Men jeg takker Gud for at jeg kan komme fram for Ham ren og rettferdig. Han tilgir meg alt og glemmer mine synder.

- Mange av dem som forkynner Guds ord i dag, har sin bakgrunn fra Sarons Dal. Både bibel- og misjonsskolen, stevnene og Arils bøker har vært til stor inspirasjon for mange.

Jeg beundrer Aril for at han stod fast trass i motstanden han fikk. Det er et under at han klarte å stå fast uten å ta hardt igjen, sier Kåre.

BIBELEN MÅ VÆRE RETTESNOREN

- Det er vondt når det blir splittelse i menighetene. Ofte skjer det på grunn av spenninger mellom gammelt og nytt. Jeg kan godt forstå at det noen ganger kan bli vanskelig, men for meg har alltid Bibelen vært min rettesnor.

- Ting kan oppfattes ulikt, men det er viktig å stå sammen og jobbe mot felles mål, selv om vi kan ha ulike syn. Vi må ha gjensidig respekt. Samtidig legger jeg vekt på å si det jeg er overbevist om. Slik har jeg også sett det i mitt mangeårige engasjement i politikken gjennom Kristelig Folkeparti. Dessverre ser jeg at en del ting trekker i feil retning i dag. Abort er bare ett eksempel.

- Jeg ber om at Gud må være med alle partiene i bygda. Jeg ber også om at menighetene må forkynne Guds ord klart og rent. Tidene forandrer seg. Da vi gikk på skolen, startet vi dagen med kristne sanger. Slik er det ikke lenger.

- Må Gud få Sin vei med både menigheter og de ulike politiske partiene. Må Han også få Sin vei videre med Troens Bevis i de kommende årene. Budskapet om frelse og evig liv i Jesus Kristus er for alle mennesker, avslutter Kåre.

Kåre Svindland ble under 1.mai-festen i 2016 utnevnt som æresmedlem i Kvinesdal KrF. Lokallagsleder Kjell André Hjelleset overrakte på vegne av styret, blomster og diplom.

er virkekraftig også i

“ELSK DERES FIENDER”

- MEN HVORDAN OG HVORFOR?

Troens Bevis støtter i dag en lokal evangelist i Afghanistan. Han kom i sin tid til Norge som flyktning, men etter at han ble en troende, valgte han å flytte tilbake for å virke som evangelist. Han og familien har hatt mange alvorlige utfordringer, men de står fast i troen og vitner om frelseren som forandret deres eget liv. Her er et vitnesbyrd han nylig sendte oss:

Tekst: Harald Mydland

«Amena» er en dame som bor i nabolaget vårt. Familien vår har kjent henne i mange år. Min kone drar av og til for å besøke henne, og hun kommer også for å besøke oss. Samtalene har dreiet seg om hverdagslige ting. En dag fortalte hun oss at sønnen hennes hadde vært på vei hjem etter å ha vært på den andre siden av byen. Han reiste på natten og ble møtt av en gjeng som hadde drukket. De stoppet han, banket ham opp og tok alle pengene hans og mobilen hans. Han hadde tilslutt klart å komme seg hjem, og fortalte da moren hans hva som hadde skjedd. Amena fortalte at hun var blitt sjokkert, og at hun planla å anmelde saken til Talibans lokale kontor.

Amena fortalte videre at da var det noe som kom opp i minnet hennes; at vi skal elske våre fiender. Etter å ha fått denne

tanken bestemte hun seg for å la være å kontakte Taliban. I stedet dro hun og sønnen hennes dit hvor gjeng-medlemmene holdt til. Sønnen hennes visste hvor de bodde. De banket på døren og en av guttene åpnet den. Han virket veldig sjenert og tilbakeholden. Han ba om unnskyldning, og ga tilbake alt som han hadde stjålet. Vi har delt evangeliet med Amena mange ganger, og jeg er så glad for at Guds Ord har hatt en slik påvirkningskraft på henne, om det som står i Matteus 5:43-44:

”Elsk deres fiender, be for de som forbanner deg, gjør godt imot den som hater deg, og be for dem som forfølger deg.”

Be gjerne om beskyttelse for evangelistene og andre kristne i Afghanistan. Og om kraft og mot, og økende frimodighet.

Juleevangeliet

Afghanistan:

Amena fikk vist sin sønn hvordan en kan tilgi sine fiender. ( Bilde: Afghanske gutter, flickr.com)

Wendys hjørne

KUNNE IKKE FORDRA DE KRISTNE!

Sonu kunne ikke fordra de kristne, og slik hun alltid gjorde hver gang hun passerte den, spottet hun også i dag på kirkebygningen. Hun ønsket aller helst at den skulle bli revet ned! Lite visste hun om hvordan dagen ville utarte seg da hun freste forbi den på scooteren sin.

Deler her det ganske så artige, men også gripende vitnesbyrdet til Sonu, som en av evangelistene i India har delt med oss.

Sonu forteller selv: «Jeg heter Sonu og kommer fra en familie med hinduistisk tro. Jeg vokste opp i landsbyen som jeg bor i, og kjenner alle som bor her veldig godt. Like i nærheten av huset vårt er det en kirke. Og hver søndag kan vi høre når de synger lovprisningssanger, noe jeg ikke har kunnet utstå. Jeg pleide å tenke at disse kristne ikke har noe arbeid å gjøre. Søndag er jo en fridag, og de lar ikke noen få sove i ro. Hver gang jeg passerte kirken pleide jeg å tenke «når kommer denne kirkebygningen til å bryte sammen og bli ødelagt?!», og spottet mot den.

En dag skulle jeg dra for å hente barna mine på skolen, og tok scooteren og kjørte av gårde. På tilbakeveien havnet vi i en ulykke. Begge barna fikk skade og brudd på hendene og beina deres og jeg skadet hodet. Der på ulykkesstedet prøvde jeg å få hjelp, og plutselig kom det en mann i hvit skjorte løpende mot oss. Han booka en «autorickshaw» (trehjuls-taxi), og tok oss med til sykehuset.

Da vi ankom sykehuset oppdaget jeg at det var pastoren som hadde tatt oss med dit. Han og sykesøsteren ba for oss. Det gjorde meg skikkelig sint! Jeg tenkte at disse kristne kan jo til og med ikke la oss dø i fred! Jeg takket ikke engang pastoren for det han hadde gjort, og jeg skjente på sykesøsteren. Hun spurte meg dette ene spørsmålet: «Er det meg du hater eller religionen min?»

Jeg svarte: «religionen». Hun responderte med å spørre meg enda et spørsmål: «Du skjønner, vi hjelper de som kommer på sykehuset og ber også for at de skal bli friske igjen. Hvordan kan det være noe vondt og galt i å gjøre det?» Det hun sa plaget meg veldig.

Illustrasjonsbilde.

Mannen min er alene hjemme når ikke vi er der, og han klarte ikke å ta hånd om ting som mat til meg og barna, og heller ikke foreldrene mine hadde anledning til å komme på sykehuset i denne nødsituasjonen som vi var i. Men sykesøsteren og pastoren tok godt vare på oss; de kom med mat til meg og barna hver dag i 2 uker! Bønnene deres smeltet hjertet mitt, som var så hardt som stein! Jeg begynte å like dem! Pastoren skjønte situasjonen jeg var i, og selv om han ble såret mange ganger, gav han likevel ikke opp med å hjelpe meg og barna mine. I løpet av disse 2 ukene på sykehuset fikk jeg høre at Jesus er den sanne, levende Gud, og jeg tok imot Ham som min frelser! Nå går vi på gudstjeneste i den samme kirken som jeg pleide å snakke forbannelse over. Vær med å be for at familien vår skal fortsette å vokse åndelig.»

Historien om Sonu får meg til å smile bredt! Uansett hvilke holdninger mennesker har om Jesus og de kristne, så forandrer Guds kjærlighet på alt. Enhver isklump smelter og blir til vann, når varmen settes på. Jo større varme, og kontinuiteten av denne, desto fortere går det!

BØNN FOR INDIA

Be gjerne for evangelistene og de kristne i India, om at Herrens glede i dem skal skinne som et lys til de som vandrer i mørket uten Jesus. Be gjerne også for de som ikke har tatt imot Jesus, at hjertene deres skal åpne seg for å “ville” høre, for så å ta imot Ham.

Tekst: Wendy Wakode, IE konsulent