BESØK TIL FOSEN:
- GUD BRUKER
HVERDAGSMENNESKENE! Troens Bevis fikk nylig anledning til å besøke flere misjonspartnere i Fosen utenfor Trondheim. Blant knatter, fjell og hav finnes det en levende tro som hverken utflytting, senkende menighetstall, eller livets stormer har klart å slukke. Tekst: Bente Rognmo Thakre
Ekteparet Anja og Geir Yngve Hovde bor på Ørlandet i Fosen, på sørvesttuppen av Trondheimsfjorden. De hadde planer om å være teltmakere ute i verden. I stedet endte pastorekteparet opp i det norske havgapet med 4500 høns og et sterkt lokalt engasjement, ved siden av og bl.a. være støttepartnere til innfødte misjonærer i 30 år. Den forunderlige historien til ekteparet er blitt fortalt under bilturer, topptur til Garten-øyas høydepunkt, samtaler over måltider og kaffekopper. Og ikke minst besøk til andre trofaste misjonspartnere i Fosen. - Det er i hovedsak fire ting vi gjør for å velsigne bygda vår, forklarer ekteparet. - Det er fortellingene om Tuppeline med opptredener i barnehager og på skoler. Så har vi Fosen-gaven. Det er en årlig innsamlingsaksjon til et godt formål i samarbeid med kommunen, banken og lokalavisen. Som pastorpar driver vi et husfellesskap som møtes ukentlig i heimen vår, og vi er litt rundt om og deltar hos andre fellesskap ved forespørsel. - Og så har jeg en avisspalte i lokalavisa, forklarer Geir Yngve. - Den røde tråden er kanskje at livet ble ikke slik vi hadde tenkt. Men det ble bra allikevel; kanskje bedre! DEN MØRKE HEMMELIGHETEN Anja er utdannet sykepleier og vurderte å begynne i jobb igjen da de tre guttene deres var kommet over småbarnsalderen.
6 I
Troens Bevis Juli 2022
- Jeg var i begynnelsen av 30 årene, men så sa kroppen min plutselig stopp. Det ble begynnelsen på en lang prosess der minner og bilder begynte å komme opp i hukommelsen. Det jeg trodde jeg kunne fikse på en helg, skulle vise seg å ta over 10 år, forteller hun. - Gud har skapt kroppen så fantastisk! Når ungene mine var såpass store at de klarte seg selv som barn, sa kroppen min: «Nå er det på tide å rydde opp og reparere det som har vært!» Det som kom opp var overgrep som Anja opplevde gjennom barndommen fra 3-års alderen. De ble utført av flere og var svært voldelige. - Terapeuten min var ingen troende, men sa seg enig i at jeg måte ha hatt en Gud der, for egentlig skulle jeg ha sittet neddopet på lukket avdeling etter det jeg hadde vært utsatt for. Jeg har hatt en kropp som har reagert med dårlig rygg og forskjellige fysiske reaksjoner, men jeg har vært heldig sånn rent mentalt. Jeg hadde foreldre, og andre som bodde i nærheten av oss, som gav meg gode opplevelser i oppveksten. Det har nok også vært med på å gjøre at jeg har klart meg så godt. Når jeg husker tilbake er det de gode opplevelsene som sitter i ryggmargen. Det er det som har vært styrken, som har vært sterkere enn det vonde, mener hun. - Men hadde det ikke vært for min tillit til Gud, hadde jeg aldri klart det, legger hun til.
