Tuba Luba 6 Lesebok 1

Ebba Sporstøl

TUBA LUBA

SE

Bokmål

G IN ER

RD VU TELL FORLAG

AR PL

6

EM

KS

Lesebok 1

I ER RD VU

R

LA MP SE

K SE NG

Ebba Sporstøl

Tuba Luba DE

R VU

LESEBOK 1

SE NG

RI AR PL EM

KS

6 Bokmål

TELL FORLAG

© Tell forlag as 2007 Tegninger: Harald Aadnevik Omslagsdesign og grafisk formgiving: Lisa Wagle Trykk: PDC Tangen Alle henvendelser om denne boka rettes til: Tell forlag a.s, Nilsemarka 5C, 1390 Vollen, tlf. 66 78 09 18 e-mail: tell@tell.no www.tell.no

R VU

ISBN 978-82-7522-301-0 Bokmålsutgave

DE

Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverksloven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndraging, og kan straffes med bøter eller fengsel.

SE NG

RI AR PL EM

KS

2

Forord Jeg håper du har blitt en lesehest som sluker bøker.

Jeg håper du blir så oppslukt når du leser spennende bøker at du glemmer tid og sted.

Jeg håper du alltid har ei bok å lese i, og at du aldri går tom for lesestoff.

R VU

Selv om du er god til å lese, kan du, som med alt annet, bli enda bedre.

Denne leseboka gir deg den daglige lesetreningen som du må ha for at du skal oppnå det. Den som leser sjelden, kan aldri bli noen god leser.

DE

Hvis du klarer å svare på spørsmålene i denne boka, har du forstått det du leser om. Det er viktig! Når du løser oppgavene, får du god trening i både å lese og skrive.

Øv deg på å lese høyt.

Gjenfortell teksten med egne ord.

Lær deg nye ord og uttrykk.

Spør deg selv om du lærte noe av det du nettopp leste. Øv minst 15 til 20 minutter hver dag.

Når du leser teksten uten å snuble i orda, og når du har forstått hva du har lest, leser du leksa en gang for en voksen.

KS

• • • • • •

SE NG

RI

Er du lur, leser og arbeider du med leseleksa hver leksedag.

Følger du denne oppskriften, vil du garantert bli en bedre leser.

AR PL EM

Hvis du synes det er tungt å lese, og ikke helt får det til, må du avtale med læreren din hvor mye du skal lese.

Jeg håper du vil like tekstene i denne boka.

Her er både spenning og fakta. Det er flere utdrag fra kjente og ukjente bøker. Dessverre kan ikke alle disse bøkene få plass i ei tynn lesebok.

Jeg kan bare gi deg små smakebiter. Men hvis du liker disse smakebitene, skynder du deg av sted til biblioteket og låner boka.

Bibliotekarene vil helt sikkert hjelpe deg med å finne fram.

Lykke til med lesingen!

Ebba Sporstøl Ålesund, oktober 2006

3

Innhold Det er dette som er ferie • 5 Et hjem under et tre • 12 SVK • 21

R VU

Heksetimen • 21 Hvem? • 22

Gullivers reise • 27 Kyklopenes land • 35

DE

Vikingtida • 43

Hvem var hvem i landet? • 43

Tregudenes land • 45

RI

Hvor var vikingenes Vinland • 62

SE NG

Oppdagelsen av Amerika • 72 Pittbull-Terje går amok • 77

De hjelpsomme avisbudene i New York • 86 Førstemann til Sydpolen • 102 I et speil, i en gåte • 113

KS

Deilig er jorden • 125

Den lille piken med svovelstikkene • 126

4

AR PL EM

Operasjon Arktis • 130

Det er dette som er ferie

DE

R VU

Denne novella er skrevet av Arne Berggren og er hentet fra boka Arken, 1993. Ei novelle er ei kort fortelling. Fortellinga som blir fortalt, har forfatteren diktet opp. Den trenger ikke å handle om noe som er sant, eller som har hendt i virkeligheten.

Historia må være forholdsvis kort hvis den skal kalles ei novelle. ...................................................................................................

Det sildrer i takrennene, vinden pisker regnet mot ruta og gjennom veggen hører jeg radioen som står på, jeg tror de hører på Nitimen.

Hvis jeg trekker pusten gjennom nesa, kan jeg ennå lukte stekt bacon, kaffe og fars første sigarett, den må han ha hver morgen for å bli et ordentlig menneske, som han sier. Jeg hører mor vaske opp på kjøkkenet, hun småsnakker med far, kanskje han hjelper henne, kanskje han tørker opp. Nei, han leser nok avisa, mens han irriterer mor med kommentarer over det som står der.

Alle lydene blander seg med klukkingen fra takrennene. Det er ferie. Og det regner.

I går var det sol. Himmelen var blå. Sjøen helt rolig, nesten

Øveord: kommentarer småsnakker

SE NG

RI

AR PL EM

KS 5

Øveord: fluktstolene overkroppen innspurten henvendt

DE

R VU

ikke en bølge. «Det er dette som er ferie,» sa far. Verden var som et lekkert postkort noen har skriblet ned noen linjer bakpå: «her er vi og her er fint – skulle ønske dere var her også, mange hilsener …»

Et lekkert postkort som Poteten, den skallete postmannen med alle arrene i trynet, pleier å dumpe nedi postkassen vår hjemme i byen når vi ikke har ferie, når far jobber vettet av seg, og andre sender kort for å vise hvor fint de har det.

Men dette var ikke noe postkort – dette var en sommerdag fra virkeligheten – ikke et trygt bilde fra et annet sted, hvor fotografen har klistret voksne mennesker fast i fluktstolene for all evighet.

SE NG

RI

«Velkommen ut i lyset, Lillegutt!» roper far da jeg kommer ut på verandaen. «Jaså, er det Lillegutt-dagen igjen,» tenker jeg og vet hva som kommer. Hvert øyeblikk kommer det, det kan ikke være lenge før en av dem må si det, jeg teller sakte inni meg, en av dem kommer til å si det før jeg har telt til tjue. En, to, tre, fire ...

Jeg setter meg i den ene fluktstolen som står i skyggen.

Fem, seks, sju, åtte ... Mor kikker i avisa, far kikker utover bukta.

Ni, ti, elleve, tolv – jøss, hva har skjedd? Tretten, fjorten ...

«Se å få av deg på overkroppen, da,» sier far og tar mor i innspurten. Jeg later som jeg ikke hører.

Stemmen er der igjen. «Hører du? Få av deg skjorta!» Og så, litt oppgitt, henvendt til mor: «Snakk til ham du, Gerd, guttungen gir jo blaffen – det er det jeg sier, vi får ta fra ham alle bøkene så han skjønner at det finnes en verden utenfor huset også.

«Men så få av deg på kroppen da gutt!»

Mor har lagt fra seg avisa nå. «Du vet jo det at du trenger

AR PL EM

KS

Spørsmål til sidene 6 og 7: 1 Hvilken årstid leser vi om i denne novella?

2 Hvor foregår historia?

3 Hva vil faren ta fra gutten siden han ikke vil være ute i sola?

4 Hvorfor setter gutten seg?

6

sol på kroppen, du trenger vitaminer,» begynner hun. «Ikke prøv deg på den vitaminbløffen,» forsøker jeg. Far på hugget med en gang. «Hører du åssen han snakker til oss, Gerd? Se på fargen han har i ansiktet, gutten virker tuberkuløs. Nå tar du av deg med en eneste gang!» Han reiser seg fra fluktstolen, tar tak i T-skjorta mi, røsker den av meg. Så drar han meg opp av stolen, ut i sola. Jeg myser.

R VU

DE

«Se på guttungen, da, Gerd – blå, det er det han er, blåhvit, skulle tro vi hadde kjøpt ham på Samvirkelaget, høm-høm-høm.»

Jeg ser nedover meg selv, jeg er ikke brun akkurat, jeg ser det.

Uansett hvor mye jeg soler meg, blir jeg ikke brun likevel.

Like godt å gi blaffen i hele solehysteriet. Hva med ozonlaget?

Hudkreft? Forbrenninger? Jeg lever i feil århundre.

Snart er det ikke lenger moderne å være brun.

Om få år blir det viktig å vise verden at man gjør som man vil, om få år blir man respektert for den man er, om få år er det kanskje forbudt å sole seg, for alt jeg vet.

Men noen få år hjelper meg ikke nå. Jeg ser nedover beina mine, tynne stilker. Jeg ser på maven min, føler meg oppblåst og fæl, kan telle valkene, og jeg kjenner sideflesket, litt kaldere enn resten av kroppen.

Og der ute på vannet er det noen som vinker, nå roper de til meg. Jenter, to jenter i en robåt, det er Trine og Line.

Jeg kikker interessert på skoene mine.

Far vinker til jentene der ute. «Skip o-hoi!» roper han, driter seg så mye ut som bare han kan klare.

«Skip o-hoi, småpiker!»

Jeg håper båten deres synker, men nei – nå ror de mot oss, og far spør om de er ute på røvertokt, og nå er det så pinlig at jeg kunne ha kvalt ham med den idiotiske solhatten han har liggende sånn litt på tvers oppå det solbrente hodet.

Øveord: tuberkuløs myser hysteriet ozonlaget hudkreft forbrenninger respektert valkene pinlig

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Oppgaver til sidene 6 og 7: 1 Skriv fire ord som har språklyden skj på plass først.

2 Skriv de orda du har skrevet, som er substantiver i bestemt form entall.

3 Skriv ord som er grunntall.

4 Skriv ord som er personlige pronomener.

7

Øveord: ljome gnålet dis jugesvar

DE

R VU

«Skip o-hoi!»

Jeg reiser meg og går inn i stua.

Så blir det roligere. Far sover i fluktstolen, mor har reist for å handle, og resten av verden er ute for å bade, for å vasse i tang og dritt, smøre hverandre inn med klissete solkrem og la reiseradioen ljome mellom skjærene i paradiset. Et par timer med fred før gnålet bryter løs igjen.

Jeg speider etter skyer, men alt jeg ser er en syltynn dis mot horisonten.

Et par timer med fred, sa jeg. Det ble mindre enn en time.

For nå står han her, med den blå, gamle badebuksa i hånda og sier «kom så bader vi».

«Tro’kke jeg skal bade nå,» sier jeg, men da flirer han.

«Klart du skal bade – alle gutter bader – stikk og hent badebuksa og et håndkle, du, så venter jeg her.»

Det er ikke noe vits i å nekte. Jeg somler så godt jeg kan, men snart står vi sammen ute på Langbrygga. Far skifter mens han forsøker å skjule seg bak et lite håndkle det står Aftenposten på. Han legger fra seg røykpakka, lommeboka, nøkkelknippet og den kammen han skal hente håret fra nakken med etter at han har badet, alt sammen i en liten haug på brygga.

Så slår han seg på brystet og stuper uti.

Jeg står der i badebuksa og ser han sparker fra under vann, og vet at om noen sekunder kommer han opp lenger ute og blåser vann ut av nesa mens han rister på hodet. «Nå er det din tur!» roper han og svømmer mot brygga igjen.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Jeg har satt meg ned og dingler med beina ved siden av badetrappa. «Er det kaldt?» spør jeg. «Neida, det er varmt når du først kommer uti.» Det er et typisk jugesvar. Betyr omtrent det samme som at du kommer til å få kuldesjokk, men det varer bare tretti sekunder hvis du ikke dør av krampe med en gang.

Spørsmål til side 8: 1 Hvor sover faren?

2 Hvilken farge er det på badebuksa til faren?

3 Hvilken avis er det reklame for på badehåndkleet til faren?

8

DE

R VU SE NG

RI AR PL EM

KS Oppgaver til side 8: 1 Skriv fem verb som forteller hvordan faren gjør seg i stand til ü bade.

2 Skriv de verbene du har funnet, i infinitivsform.

3 Skriv disse verbene i fortidsform: svømmer, klemmer, kjenner, kikker.

4 Skriv hvilken regel du brukte da du skrev verbene i fortidsform.

9

Øveord: primitive skjebnen gelenderet bånnulker innser

DE

R VU

«Tror jeg dropper det i dag, bare ser på,» sjanser jeg.

«Ikke tull,» svarer det nede fra vannet. Nå svømmer han mot badetrappa, snart kommer han opp på brygga, snart spruter han iskaldt sjøvann på meg, og kanskje har han en glassmanet i hånden. Men i dag bader jeg ikke, uansett. Jeg hater det, og jeg begriper ikke hvorfor man fortsatt oppfører seg som primitive villdyr i et århundre hvor vi sender mennesker til månen.

Hvis jeg gir etter i dag, slipper jeg likevel ikke neste gang.

En gang må dette tøvet ta slutt, en gang må jeg ta ansvar for mitt eget liv, ta skjebnen i egne hender, så å si, i dag sier jeg stopp, jeg sier: «Ikke søren om jeg bader i dag, far.»

Det er som han ikke forstår det jeg sier. Han ser opp på meg, forundret mens han klatrer opp badetrappa, tar meg i nakken og spør: «Hva var det du sa?» Jeg kjenner grepet hans, det gjør vondt, men jeg har bestemt meg, gjentar at «ikke søren om jeg bader i det drittvannet!».

Han sier ingenting, tar bare et godt tak under armene mine og forsøker å løfte meg opp. Jeg holder meg godt fast i gelenderet på badetrappa, men må slippe taket. Jeg forsøker å klamre meg fast til plankene i brygga, men får flis i fingeren. Han drar meg mot bryggekanten, og jeg vet at om fem sekunder bakser jeg rundt sammen med maneter og bånnulker, om jeg ikke finner på noe smart.

Det er da jeg ser den lille haugen med personlige ting han har lagt fra seg. Jeg får tak i klokka og nøklene før han skjønner hva som er i ferd med å skje. «Slipp meg, eller mist dine viktigste eiendeler,» sier jeg rolig, men han har ennå ikke forstått at spillet er slutt.

Ikke før han hører et plupp og innser at nøkkelknippet – det med nøkler til huset hjemme, nøklene til kontoret, til bilen, til påhengsmotoren, til bankboksen – at det er tapt for denne verden. «Skjønner du hva du har gjort,» sier han, men det lyder ikke som et spørsmål.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Spørsmål og oppgave til sidene 10 og 11: 1 Hva gjør faren når gutten nekter å bade?

2 Hvem har faren arvet lommeboka si fra?

3 Skriv når du ikke kan bruke infinitivsmerket å foran et verb i infinitiv.

10

Øveord: sjekkheftet arvet

R VU

«Ja,» sier jeg og går et skritt bakover med lommeboka i hånden, Situasjonene er låst. Ok, kanskje det hadde vært lurere å bade, bli ferdig med det. Men en gang skal man vise sine foreldrene at de ikke bare kan behandle en som en dritt bare fordi de er voksne.

Men la gå – jeg kan nok være i staeste laget. For nå kommer han mot meg, jeg går enda et skritt bakover idet han nesten hopper over meg, rask som en leopard, tenker han kanskje selv, men ikke rask nok. Ikke raskt nok overhodet.

DE

For der forsvant de pengene, der forsvant de kortene, det sjekkheftet – ja, de ukelønnene for den saks skyld. Det sier ikke plupp denne gangen. Mer som et dovent splæsj. Og lommeboka, som er av sort skinn, lommeboka som far har arvet etter sin far som ikke etterlot seg særlig mer enn ubetalte regninger, ligger et øyeblikk i vannskorpa og flyter. Ikke lenge, kanskje et sekund eller to, før vi ser den vagge sakte nedover og forsvinne i dypet.

SE NG

RI

I dag regner det. Jeg hører klukkingen i takrennene mens jeg ligger under dyna og leser. Jeg har husarrest. Må holde meg innendørs resten av uka. Vinden pisker regnet mot rutene. Det er dette som er ferie.

AR PL EM

KS 11

Et hjem under et tre Her skal du få lese et utdrag fra ei bok som er skrevet av en forfatter fra Østerrike som heter Othmar Franz Lang.

På norsk heter boka Et hjem under et tre.

På tysk heter den Ein Haus unterm Baum. .................................................................................................

Øveord: forretningsreise banyan-tre ribbeina

R VU

DE

Stefan er i India med moren og faren sin, som er på forretningsreise. De bor på et stort, flott hotell i en by som heter Benares.

Det er ingen andre barn på hotellet, og Stefan kjeder seg litt. Han oppdager en liten hund, som løper rundt utenfor hotellinngangen. Han gir hunden litt brød fra frokosten sin.

Neste dag står hunden utenfor og venter på ham. Men hunden er ikke alene, den er sammen med ei jente på Stefans alder.

Stefan blir kjent med Hema. Hun snakker godt engelsk, derfor kan de snakke sammen. Hema bor ikke i et hus, men under et tre, et banyan-tre.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Under banyan-treet sov en mann, en kvinne, en liten gutt og en pike. Piken het Hema. Og Hema betyr gull. Hema våknet. Og hun visste ikke om hun var blitt vekket av den høye fuglesangen eller morgendemringen. Det var på den tiden av døgnet da stjernene sluknet. Da himmelen i øst ble grå.

Hema reiste seg og så over til den andre siden av gaten. Der stod også et banyan-tre. Under det bodde det også en familie.

Usha var allerede våken og holdt på å rulle sammen matten sin. Usha var et år eldre enn Hema. Hun vinket. Usha betyr tidlig om morgenen.

Med hver sin krukke gikk de sakte bortover til vannstedet for å vaske seg.

En hund løp etter dem. Hunden hadde korthåret, brun pels og en hvit flekk på halsen. Den var så tynn at man kunne telle ribbeina på den.

Spørsmål til sidene 12 og 13: 1 I hvilket land er Stefan på besøk?

2 Hvor bodde Hema?

3 Hvordan kunne ei jente fra India snakke med en gutt fra Østerrike?

12

DE

R VU RI

SE NG

Hunden var redd for rennende vann, og for at jentene ville sprute vann på den.

Hema snakket beroligende til hunden. «Kom, kom da,» lokket hun. «Her har du vann.» Hunden gikk forsiktig et skritt fram, men trakk seg tilbake med det samme. Først da Hema fylte hendene med vann og rakte dem fram mot den, kom den nølende nærmere. Den slafset i seg vannet av hendene hennes som en skål. Tunga kilte Hema på håndflatene. Da den var ferdig, så den forventningsfullt på Hema. Den ville ha mer vann. Hema fylte hendene en gang til og lot den drikke. Så vasket hun seg.

Det var lettere for Usha, hun hadde sari. Under en sari var det veldig greit å vaske seg. Men når man har skjørt og bluse, var det vanskeligere. Under skjørtet gikk det alltids, under blusen var det mer vrient. Hema vasket seg med venstre hånd, for det var hånden å vaske med. Med den høyre hånden spiste man.

AR PL EM

KS

Øveord: beroligende forventningsfullt sari

Oppgaver til sidene 12 og 13: 1 Skriv fem ord som er verb.

2 Skriv verbene du fant, i infinitivsform.

3 Skriv fem ord som er substantiv.

4 Skriv substantivene du fant, i bestemt form flertall.

5 Skriv egennavnene i alfabetisk orden.

13

Etter morgenvasken fylte Hema og Usha krukkene sine med vann og bar dem hjem. Hunden fulgte etter dem på et par skritts avstand. Så tok jentene hver sin kurv og gikk for å plukke blomster.

DE

R VU

Det var tidlig på morgenen ennå. Over dem var himmelen fortsatt grå. Mot øst ble den nølende blå, og i horisonten bredte det seg ut et stadig sterkere rødgyllent lys. Blomstene de plukket av riktblomstrende busker, var fortsatt kjølige etter natten.

Hunden fra vannstedet fulgte fremdeles etter dem, det var nesten som om den passet på dem. Når Hema så på den og sa noen ord til den, rørte den på halen. Det var en pen hund, brun og hvit med høyt løftet hale. Den var bare litt for tynn.

«Nå,» ropte Hema til den, «hva heter du?» Hunden så forventningsfullt på henne, logret og kvinket svakt.

Usha gjespet, hun hadde sovet dårlig. Hun klaget over tannpine. Hun visste godt hvor hun kunne finne en tannlege.

Han hadde kontoret sitt bare et par gater borte.

Men foreldrene hennes hadde ikke den beskjedne pengesummen han forlangte. Hema visste at tannpine kunne gjøre forferdelig vondt. Men ofte gav den seg.

Da Hema kom hjem til foreldrene og broren, var de for lengst stått opp. De også hadde vært på vannstedet og vasket seg. Hema kom akkurat tidsnok til morgenbønnen, pujaen.

Moren tok noen blomster fra Hemas kurv og la dem foran en liten figur som var innhyllet i et gyllenrødt stoff og skulle forestille gudinnen Kali.

Figuren stod i en naturlig nisje i banyan-treet. Hema kunne ikke se på den uten å føle et grøss nedover ryggen. Kali var styrkens gudinne.

Rett etter pujaen helte moren rismel opp i et kar og rørte det fort sammen med kokende vann. Det var frokosten.

Hema måtte skynde seg å træ blomstene inn på tråder og etterpå selge blomsterkransene utenfor skolen.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Øveord: horisonten riktblomstrende kvinket beskjedne nisje træ

Spørsmål til sidene 14 og 15: 1 Hva var det første Hema gjorde om morgenen?

2 Hva heter guden de tilba i morgenbønnen?

3 Hvor lenge hadde Hema vært våken før hun begynte på skolen?

4 Hva leste faren til Stefan i denne morgenen?

14

Øveord: namaskar sarien sandeltre overstrødd fattigslige bebreidende

DE

R VU

Heldigvis hadde hun noen faste kunder; fine damer som bodde i vakre hus og ikke var gjerrige med betalingen.

«Namaskar,» sa hun hver gang mens hun foldet hendene, bøyde seg dypt og satte kurven med blomster foran føttene til damene.

Og damen smilte og valgte ut de blomstene som passet best til fargene i sarien hennes. Damens hår glinset av kokosolje, og det duftet av huden hennes. Lukten av sandeltre strømmet mot Hema inne fra huset. Hun så teppene på gulvet, fargeglade som om de var overstrødd med blomster. I bakgrunnen skinte det i gull og sølv, og det lyste i rødt. Aldri hadde hun vært inne i et slikt hus, aldri hadde hun gått fra et værelse inn i et annet.

De to eneste husene hun kjente innvendig, var tempelet og skolen.

«Namaskar,» sa hun med foldede hender og bøyde seg lett da hun gikk, med mange færre blomster og noen flere mynter.

«Namaskar.»

Denne morgenen hadde Hema allerede vært våken i fem timer da hun gikk inn i den fattigslige skolebygningen like før klokka ni.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Stefan så på faren sin. Faren holdt om avisa som om noen hadde tenkt å rive den ut av hendene på ham. Han satt og så fort over de første sidene, det raslet i avisa hver gang han bladde om. Stefans mor smurte på en varm skive ristet loff. Smøret smeltet straks. Hun la brødskiva på farens tallerken og sa: «Ingo, det ristede brødet ditt blir kaldt.» Faren kikket over kanten av avisa og ned på frokosttallerkenen, grep brødskiva og bet av halvparten. «Ingo,» sa moren bebreidende, «vi er ikke hjemme, men på hotell.»

Faren hørte ikke etter. Han var forsvunnet bak avisa igjen.

Da han bladde om, hørtes det ut som om han sloss med avisa.

Oppgaver til sidene 14 og 15: 1 Skriv adjektivet færre i positiv og superlativ form.

2 Skriv hva uttrykket riktblomstrende busker betyr.

3 Skriv disse verbene i infinitivsform: vært, kjent, gikk, gjespet, gjort.

4 Skriv setninger med disse orda: godt/gått, viste/visste, måte/måtte, fine/finne.

15

Øveord: stempler nonnene Mor Theresa angst

DE

R VU

Moren smurte på en ristet brødskive til, Stefan fikk gåsehud på ryggen av den skrapende lyden. Han så bort på bordet ved siden av. Der satt fru Vonburen, eller hva hun nå het. Han visste ikke navnet hennes så nøye.

Fru Vonburen var fra Sveits. Hun søkte ikke etter billig arbeidskraft i India, slik som faren til Stefan. Hun ville adoptere barn. Rettere sagt, hun hadde funnet dem alt. Tre stykker. Tre gutter, de var brødre. Det manglet bare noen stempler i papirene deres før alt var klart, og de kunne reise. Inntil videre bodde fru Vonburen på hotell og de tre brødrene fremdeles på et barnehjem. Stefan hadde fått vite at nonnene som drev hjemmet, hørte til Mor Theresas orden. Når noen her sa Mor Theresa, ble alle tause, og så sa de «ah» og «å».

Stefan gled ned av stolen og spurte moren: «Kan jeg få gå bort til fru Vonburen?»

«Du har jo nesten ikke spist noe.»

«Jeg er ikke sulten.»

«Du klarer nå en halv skive brød og kanskje et egg?»

Stefan ristet på hodet. «Kan jeg sette meg hos fru Vonburen?»

«Ja, hvis du ikke forstyrrer, så.»

«Han forstyrrer meg ikke,» sa fru Vonbruren, som hadde hørt ham spørre. «Kommer guttene dine i dag?» spurte Stefan.

«Jeg tror ikke det. Det tar nok fortsatt litt tid før alt er i orden.»

«Og hvorfor …» Stefan nølte. «Hvorfor hva?» «Hvorfor tar du alle tre?» «Fordi de er brødre. For at de ikke skal bli revet fra hverandre. Den eldste, han er omtrent åtte år, har tatt seg av de yngre brødrene sine siden de ble alene. Den mellomste er kanskje fem, og den minste knapt tre år.»

«Hvorfor er de alene?» «Foreldrene deres er døde.»

Stefan så bort på foreldrene sine. Et øyeblikk følte han en slags angst for at de ikke skulle være der lenger. Men de var der begge to. Faren med avisa, og moren som drakk te.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Spørsmål til sidene 16 og 17: 1 Hvorfor fikk Stefan gåsehud på ryggen?

2 Hvem drev barnehjemmet som de tre guttene bodde i?

3 Hvor gammel var Stefan?

4 Hvor hadde Satish og brødrene hans bodd etter at de ble alene?

16

«Hva heter den eldste?» spurte Stefan og tenkte på at den gutten var nesten to år yngre enn ham. «Satish.» «Satish? Betyr det noe?» «Ja visst: Satish betyr den som utøver sannheten.»

Øveord: utøver lasterampe lemlester

DE

R VU

«Satish tigde på gata for at de små brødrene hans ikke skulle sulte i hjel. Han holdt dem skjult også.» «Hvor da?» «På jernbanestasjonen, under en lasterampe. Der sov de.» «Helt alene?» Fru Vonburen nikket. «Ja, alle tre, helt alene. Hver dag passet Satish godt på de små brødrene sine. Han var fryktelig redd for at noen skulle ta dem fra ham. Vet du at det finnes bander her i landet som røver små barn og lemlester dem? Så blir barna sendt ut i gatene for å tigge penger til mat. Pengene de får, blir tatt fra dem. Det er andre som skal ha pengene.»

Stefan prøvde å se for seg lasterampen hvor Satish og brødrene hadde holdt til. Han hadde en gang vært med faren og hentet en kasse på jernbanestasjonen. Da hadde faren kjørt bilen helt inn til en slik lasterampe.

SE NG

RI

AR PL EM

KS Oppgaver til sidene 16 og 17: 1 Skriv ord som er personlige pronomener.

2 Gradbøy disse adjektivene: eldre, yngre, minste, rettere, kaldest.

3 Skriv verbet å kjenne i fortidsform og fortell hvilken rettskrivingsregel du har brukt.

17

DE

R VU

Men da hadde det selvfølgelig ikke vært noen små barn under den. «Og hvordan lemlester de barn?» «Å, det er forferdelig. Du har sikkert sett barn som mangler en arm eller en hånd ...»

«Gjør de virkelig det?»

«Ja, det finnes folk som gjør slikt.»

«Brødrene til Satish mangler vel ikke noe?»

«Nei. Han passet veldig godt på dem. Tenk deg det – nesten et halv år har de tre guttene vært alene. Satish var knapt åtte år da foreldrene døde.»

Stefan tenkte på Satish. Han skulle gjerne vært venner med ham. Han tenkte på alle kameratene sine hjemme. Ingen av dem hadde nok klart å beskytte og skaffe mat til to yngre brødre et halvt år.

«Hvordan kom de til det barnehjemmet?»

«En av søstrene hos Mor Theresa møtte Satish. De kalles Sisters of Charity, det er engelsk og betyr barmhjertighetens søstre, men det visste du kanskje?»

«Ja, mor er egentlig engelsk.»

«De er kledd i hvit sari med lyseblå bord, og de har på seg et kors som er festet med en sikkerhetsnål. Men nok om det, en gang Satish tigget på jernbanestasjonen, snakket denne søsteren til ham. Han var veldig trøtt og sliten. Det var hardt alltid å være på vakt slik at det ikke skulle skje noe med brødrene. Søster forstod at han trengte hjelp, og tok med seg alle tre til barnehjemmet som søstrene driver.

«Men hvordan fant du dem?»

«Jeg skrev til barnehjemmet og sa at jeg ønsket Øveord: å ta meg av et eller flere foreldreløse barn.

Sisters of Jammen fikk jeg svar med fotografi av de tre brødrene.»

Charity «Har du ...» Stefan bet seg i leppa, «har du ingen barn barmhjertighet selv?» sikkerhetsnål «Nei, vi har ingen barn, dessverre.»

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Spørsmål til sidene 18 og 19: 1 Hva betyr «Sisters of Charity» på norsk?

2 Hvor lenge hadde brødrene vært alene før de kom til barnehjemmet?

3 Hva slags klær hadde Hema på seg da hun traff Stefan?

4 Hvilket språk brukte Hema og Stefan når de snakket sammen?

18

Stefan skulle til å spørre om mer, men så fikk han øye på hunden ute på gata. Den magre, brune hunden med hvit flekk på halsen. Den løp opphisset fram og tilbake foran hotellinngangen. Der ble den jaget bort av en vakt. Stefan skyndte seg å pakke resten av frokosten inn i en serviett og løp ut med den.

Øveord: namaskar håndflatene frokostrommet

DE

R VU

Stefan gikk utenfor hotellinngangen og gav resten av frokosten sin til hunden som ventet utenfor. Han hadde gitt den mat flere dager på rad nå. Han løp rundt og lekte seg med hunden som hoppet og spratt rundt ham. Stefan var så opptatt av hunden at han nesten ikke så alle menneskene som gikk forbi. Men så rykket han til. Han stod der plutselig sammen med hunden foran en pike. Hun hadde nok stått der en stund og sett på dem. Piken hadde på seg et fillete skjørt og en bluse som manglet en knapp. Hun var et halvt hode lavere enn ham. Men egentlig så han bare de store, mørke øynene i det brune ansiktet, og det skinnende, sorte håret hennes.

«Skjønner du engelsk?» spurte han henne.

Piken nikket.

«Jeg heter Stefan,» sa han.

«Og jeg heter Hema,» sa piken.

«Er det din hund?»

«Det er ingen som eier den. Den dilter etter meg.

Den kommer til oss hver dag.»

«Stakkars hund,» tenkte Stefan. Så oppdaget han kurven med de gule og røde blomstene som stod foran føttene hennes.

«Hunden skal få noe av meg i morgen også,» sa Stefan. Piken nikket. Så la hun håndflatene sammen som om hun ville be, bøyde seg og sa: «Namaskar.»

Stefan sa «Ha det så lenge» og løp inn i frokostrommet på hotellet igjen. «Mor,» spurte han, «hva betyr Namaskar?»

«Det er en hilsen,» sa moren. «Her hilser alle hverandre slik,» sa faren. «Hvis de da ikke bare snakker engelsk til en.»

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Oppgaver til sidene 18 og 19: 1 Skriv fem verb som har fortidsform.

2 Skriv de verbene du fant, i infinitivsform.

3 Skriv to spørreord, to verb, to substantiver og to personlige pronomener, alle orda skal ha bokstaven h på plass først.

19

DE

R VU SE NG

RI

Stefan gikk bort til fru Vonburen. «Sier Satish Namaskar til deg og gjør sånn med hendene?» «Det er en svært vakker hilsen. Ja, Satish hilser også slik. Det betyr: Jeg bøyer meg for guden i deg.»

«Så rart,» sa Stefan, «det sa en pike til meg i dag.»

AR PL EM

KS

Stefan fortalte fru Vonburen om den stakkars, sultne hunden han hadde gitt mat, og om jenta som han hadde kommet i snakk med. Han fortalte at han ville gi frokosten sin til hunden i morgen også: «Tenk, den spiste tørt brød til og med.» Da sa fru Vonburen noe som gjorde Stefan skamfull: «Det er en delikatesse for piken også. Du har vel tilbudt henne noe av brødet og ikke foret hunden rett foran øynene på henne?»

Stefan ble rød. «Jo, hun så på,» innrømmet han.

«I morgen gjør du det annerledes. Du spør først piken om hun vil ha. Kanskje hun er sulten. Jeg vet jo ikke hvordan hun ser ut, men ingen av det folket hun hører til, pleier å være særlig mette, så fattige som de er.»

Vil du vite hvordan neste møte mellom Hema og Stefan gikk, må du lese videre i boka «Et hjem under et tre».

Spørsmål og oppgaver til side 20: 1 Hvorfor ble Stefan skamfull?

1 Skriv alt du vet om disse orda: eier, bøyer, pleier.

2 Skriv disse verbene i infinitivsform: gitt, gikk, gjorde.

20

Øveord: delikatesse

SVK Her skal du lese et utdrag fra boka SVK, som er skrevet av den engelske forfatteren Roald Dahl i 1982.

Boka er oversatt til norsk av Tor Edvin Dahl. ......................................................................................................

Øveord: månestrålen anstrengte fottrinn heksetimen

R VU

Heksetimen

DE

Sophie fikk ikke sove.

En glitrende månestråle gled gjennom en sprekk i gardinene.

Den skinte rett på puta hennes. De andre barna på barnehjemmet hadde sovnet for flere timer siden. Sophie lukket øynene og lå helt stille. Hun anstrengte seg veldig.

Det nyttet ikke. Månestrålen lignet et sølvsverd som skar tvers over rommet rett mot ansiktet hennes. Huset var fullstendig stille. Det kom ingen stemmer fra etasjen under. Ikke hørte hun noen fottrinn over gulvet i etasjen over heller.

Vinduet bak gardinene stod på vidt gap, men det gikk ingen på fortauet utenfor. Det var ingen biler som kjørte forbi. Det var ikke den minste lyd å høre noe sted.

Sophie hadde aldri hørt så mye stillhet før.

Kanskje det er dette de kaller heksetimen, sa hun til seg selv.

Noen hadde hvisket til henne at heksetimen var det helt spesielle tidspunktet midt på natten da alle barn og alle voksne sov aller dypest, og de mørke tingene kom ut fra gjemmestedene sine og hadde verden for seg selv.

Månestrålen var klarere enn noen gang på puten til Sophie. Hun bestemte seg for å stå opp og trekke gardinene helt for. Du blir straffet hvis noen oppdager at du ikke ligger i sengen din etter at lyset er slukket. Du kunne si at du måtte på do, men det nytter bare ikke.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Spørsmål til side 21: 1 Hvor bodde Sophie?

2 Hva var heksetimen?

3 Hvorfor ville Sophie stå opp?

21

Øveord: stålkantet dødsstille annerledes spøkelsesaktig melkehvitt stivfrossen

DE

R VU

De straffet deg likevel. Men Sophie var sikker på at ingen var oppe lenger.

Hun strakte ut hånden og tok brillene som lå på stolen ved siden av sengen. De var stålkantet, og glasset var veldig tykt.

Hun kunne nesten ikke se uten dem. Hun tok dem på, gled ut av sengen og gikk på tå bort til vinduet.

Da hun var helt borte ved gardinene, nølte hun. Hun hadde fryktelig lyst til å dukke under dem og lene seg ut av vinduet for å se hvordan verden så ut i heksetimen. Hun lyttet igjen.

Det var dødsstille overalt. Lysten til å kikke ut ble så sterk at hun ikke greide å stå imot.

Fort dukket hun under gardinene og lente seg ut av vinduet.

Gaten i den lille byen hun kjente så godt, var helt annerledes i det sølvklare månelyset. Husene så skakke og rare ut, akkurat som husene i et eventyr.

Alt var blekt og spøkelsesaktig og melkehvitt.

Tvers over gaten så hun butikken til Mrs. Rance. Her kunne du få kjøpt knapper, garn og strikk. Butikken var helt uvirkelig.

Det var noe tåkete og uklart over den. Sophie lot øynene sine kikke lenger og lenger bortover gaten. Plutselig stivnet hun.

Det kom noen oppover gaten på den andre siden.

Det var noe svart …

Noe stort og svart …

SE NG

RI

KS

Hvem?

AR PL EM

Det var ikke et menneske. Det kunne ikke være det. Det var fire ganger så høyt som det høyeste menneske. Det var så høyt at hodet var høyere enn loftsvinduene i husene.

Sophie åpnet munnen for å skrike, men det kom ikke en lyd.

Halsen hennes var stivfrossen av skrekk, akkurat som resten av kroppen. Dette var virkelig heksetimen.

Den høye, svarte skikkelsen kom mot henne. Den holdt seg tett inntil husene på den andre siden av gaten, og gjemte seg i Spørsmål til sidene 22 og 23: 1 Hva lå på stolen ved siden av senga til Sophie?

2 Hvordan så husene ut i månelyset?

3 Hvordan så skikkelsen som kom ned Storgaten, ut?

4 Hva gjorde den underlige skikkelsen?

22

DE

R VU SE NG

RI KS

Øveord: rykkvis

AR PL EM

skyggene der det ikke var noe måneskinn. Hele tiden kom den nærmere og nærmere. Den beveget seg rykkvis. Den stoppet, så beveget den seg, så stoppet den igjen. Men hva i all verden var det den gjorde?

A-ha! Endelig så Sophie hva den hadde fore. Den stoppet foran hvert eneste hus. Stoppet og kikket inn i loftsvinduene på hvert eneste hus i hele gaten. Den måtte faktisk bøye seg ned for å kunne kikke inn i loftsvinduene. Så høy var den. Den stoppet og kikket inn. Så gled den videre til det neste huset og stanset på nytt, kikket inn og gled videre, hele gaten bortover.

Oppgaver til sidene 22 og 23: 1 Skriv minst sju ord som er adjektiv.

2 Gradbøy fire av de adjektivene du har skrevet.

3 Skriv to av de verbene som har språklyden kj på plass først.

4 Skriv de to verbene i infinitiv, nåtid og fortid.

23

Øveord: fastslo menneskelignende vendte ut syltetøyglass skrulokk

DE

R VU

Den var kommet mye nærmere nå, og Sophie kunne se den tydeligere. Hun så nøye på den, og fastslo at det måtte være et MENNESKELIGNENDE VESEN. Det var ikke noe menneske.

Men det var MENNESKELIGNENDE. Et KJEMPEMENNESKE, kanskje.

Sophie stirret hardt bortover den månebelyste gaten.

Kjempen (hvis det var det han var) hadde på seg en lang, SVART KAPPE. I den ene hånden holdt han noe som lignet en VELDIG LANG, TYNN TROMPET. I den andre hånden hadde han en STOR KOFFERT. Kjempen hadde stoppet rett foran huset til Mr. og Mrs. Goochey. Goochey-ene hadde en grønnsakbutikk midt i Storgaten, og hele familien bodde rett over butikken. Sophie visste dessuten at de to barna sov på loftet, i det rommet som vendte ut mot gaten.

Kjempen stirret gjennom vinduet og inn i det rommet der Michael og Jane Goochey sov. Tvers over gaten kunne Sophie se alt som skjedde. Hun holdt pusten. Hun så Kjempen ta et skritt bakover og sette kofferten fra seg på fortauet. Han bøyde seg og åpnet kofferten. Han tok noe ut av den. Det så ut som et syltetøyglass. Det var firkantet og hadde skrulokk. Han skrudde av lokket og helte det som var inne i det, ned i det Sophie syntes så ut som en trompet.

Sophie så alt sammen og skalv. Hun så Kjempen rette seg opp og dytte trompeten inn gjennom det åpne loftsvinduet i rommet der Goochey-barna lå og sov. Hun så Kjempen trekke pusten og puff, der blåste han i trompeten.

Det kom ikke en lyd ut av den. Men Sophie var helt sikker på at hva det nå enn var som hadde vært i syltetøyglasset, var det blitt blåst gjennom trompeten og inn i soverommet til Goochey-barna. Hva kunne det være?

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Spørsmål til sidene 24 og 25: 1 Hva gjorde Kjempen ved soveværelsevinduet til Goochey-barna?

2 Hvordan var øynene til Kjempen?

3 Hvorfor greide ikke Sophie å skrike, tror du?

24

Øveord: månelyset sovesalen

R VU

Da Kjempen trakk trompeten ut av rommet og bøyde seg ned for å ta opp kofferten, kom han til å snu på hodet og se tvers over gaten.

I månelyset fikk Sophie se et langt, blekt ansikt og to kjempedigre ører. Nesen var skarp som en kniv, og rett over var det to lyse, blinkende øyne. Disse øynene stirret rett på Sophie.

De så både sinte og onde ut. Sophie gav fra seg et lite skrik og skyndte seg vekk fra vinduet. Hun løp tvers gjennom sovesalen, hoppet ned i sengen sin og gjemte seg under teppet. Der lå hun, sammenkrøpet og stille som en mus og skalv over hele kroppen.

DE

Under teppet lå Sophie og ventet. Etter et minutt eller to løftet hun på et hjørne av teppet og kikket ut. For annen gang den natten frøs blodet hennes til is, og hun skulle gjerne skreket, men fikk ikke til en eneste lyd. Gardinene i vinduet var skjøvet til side, og hun så det kjempedigre, lange, bleke og rynkete ansiktet til den menneskelignende kjempen.

SE NG

RI

AR PL EM

KS Oppgaver til sidene 24 og 25: 1 Skriv fornavnene du ser i teksten, i alfabetisk rekkefølge.

2 Skriv alt du vet om egennavn.

3 Skriv hva orda skikkelsen og skyggene er like og ulike i.

25

Øveord: kvalt innpakket trompettingen

DE

R VU

Han stirret inn i rommet. De blinkende, svarte øynene var rettet mot sengen til Sophie. I neste øyeblikk kom en diger hånd med bleke fingre som en kjempeslange inn gjennom vinduet. Armen fulgte etter. Den var tykk som en trestamme.

Armen, hånden og fingrene strakte seg tvers gjennom rommet mot sengen til Sophie.

Denne gangen greide Sophie virkelig å skrike.

Men i samme øyeblikk presset Kjempen hånden sin tvers over teppet hennes, og skriket ble kvalt. Sophie krøket seg sammen inne under teppet. Hun kjente at de store fingrene grep tak i henne, og så ble hun løftet ut av sengen med teppet og det hele, og svusj feide hun ut gjennom vinduet. Hvis du kan tenke deg noe forferdeligere skje med deg midt på natten, så kom med det.

Det verste var at Sophie visste nøyaktig hva som skjedde, enda hun ikke kunne se en ting. Hun visste at et monster (eller en kjempe) med et digert, langt, blekt og rynkete ansikt og farlige øyne hadde plukket henne opp av sengen midt i heksetimen, og at hun nå ble trukket ut gjennom vinduet innpakket i sengeteppet.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Det som hendte videre, var dette: Straks Kjempen hadde fått Sophie ut av rommet, ordnet han teppet slik at han kunne holde det i alle fire hjørnene samtidig, med Sophie inni. Så tok han kofferten og den lange trompettingen og løp sin vei.

Vil du vite hva som ellers skjedde med Sophie i Kjempeland, kan du lese videre i boka SVK av Roald Dahl.

Spørsmål og oppgave til side 26: 1 Hva gjorde Kjempen med Sophie?

2 Hvem har skrevet denne teksten, og hvilken bok er den hentet fra?

3 Skriv disse verbene i infinitiv: hendte, visste, kjente, kom, gjemte, skjedde.

26

Gullivers reiser

DE

R VU

Boka Gullivers reiser er skrevet av den irske forfatteren Jonathan Swift. Han levde fra 1667 til 1745. Han var en berømt forfatter som skrev både bøker og i aviser. Han skrev for voksne. Men i ettertid har bøkene om skipslegen Gulliver vært populære for både barn og voksne. I 1924 kom boka ut for første gang på norsk. Siden har den blitt trykket opp igjen i stadig nye opplag. Boka handler om kjemper. Først møter vi Gulliver som kjempe blant noen små menneskelignende vesener. Siden havner han i kjempenes land, hvor han blir et lite, puslete vesen. .................................................................................................

Øveord: skipslegen kavet naglet fast tasle

SE NG

RI

5. november i 1699 forliser et skip et sted i Sydhavet.

Skipslegen Gulliver er den eneste av mannskapet som overlever. Han skylles i land på en ukjent strand. Gulliver er helt utslitt etter å ha kavet rundt i sjøen i timevis. Da han endelig får fast grunn under føttene, legger han seg ned i sanden og faller straks i dyp søvn. Han sover i mange timer.

Når han våkner, har det akkurat begynt å lysne av dag.

Nå skal du få lese hva Gulliver skrev i dagboka si:

KS

AR PL EM

Da jeg forsøkte å reise meg opp, oppdaget jeg at jeg ikke kunne røre meg. Jeg lå på ryggen, og både armer og bein var bundet fast. Selv det lange, tykke håret mitt var naglet fast til jorda. En skulle tro små trollmenn hadde vært på ferde mens jeg sov. Over selve kroppen kjente jeg også noen stramme, tynne bånd som holdt meg fast. Jeg kunne bare se rett opp.

Sola begynte å bli varm, og lyset skar meg i øynene.

Mens jeg tenkte over den merkelige situasjonen jeg var i, hørte jeg noe tasle omkring meg. Men slik som jeg lå, kunne jeg jo ikke se annet enn himmelen.

Spørsmål til side 27: 1 Hva het forfatteren som skrev bøkene om Gullivers reiser?

2 Hvor mange år er det siden boka kom ut for første gang på norsk?

3 Hvor og når forliste båten Gulliver var lege på?

4 Hvorfor kunne ikke Gulliver reise seg opp?

27

Øveord: skjelte ned pilkogger lamslått tumlet hvinende

DE

R VU

Plutselig kjente jeg noe levende som krøp oppover det venstre beinet mitt. Det fortsatte oppover magen og brystet og nesten opp til haken min. Jeg skjelte ned på det så godt jeg kunne, og da fikk jeg se at det var et levende, bitte lite menneske. Det var ikke så mye som 15 centimeter høyt, engang. Det hadde pil og bue i hendene og pilkogger på ryggen. Men så oppdaget jeg at det kom minst førti stykker til av samme slaget. De gikk i fotsporene til førstemann. Jeg ble helt lamslått av forbauselse og satte i et kraftig brøl. De små krypene ble så forskrekket at de tumlet tilbake hulter til bulter. Senere fikk jeg høre at mange av dem var blitt skadd da de hoppet fra meg og ned på gressbakken. Men de kom snart tilbake, og en av dem var så modig at han vågde seg så langt at han kunne se ansiktet mitt. Han løftet hendene, og øynene hans lyste av beundring. Han ropte ut med en hvinende, men tydelig stemme: «Hekinah degul!»

SE NG

RI AR PL EM

KS Spørsmål til sidene 28 og 29: 1 Hvor høyt var det mennesket som sto ved haken til Gulliver?

2 Hvilken hånd klarte Gulliver å røske løs?

3 Hvorfor fikk ikke Gulliver noen skader da de stakk ham med spyd og lanser?

28

De andre gjentok de samme ordene mange ganger, men den gangen visste jeg ikke hva de betydde. Jeg lå slik lenge, men båndene begynte å plage meg. Men det så ikke ut til at noen hadde tenkt på å løsne dem. Jeg ble mer og mer utålmodig og irritert.

DE

R VU

Til slutt orket jeg ikke mer. Jeg klarte med en voldsom kraftanstrengelse å rive opp pinnene og pålene som den venstre armen min var bundet fast til. Jeg klarte også å løsne litt på båndene som håret mitt var bundet fast med. Det var ikke mye, men nok til at jeg kunne bevege hodet et par tommer.

Jeg så at flere av de små fyrene var rett ved siden av den frigjorte hånden min, og jeg prøvde å få tak i en av dem, men de forsvant som en røyk.

De pilte av gårde med en forferdelig huiing og skriking.

Da det endelig ble ørenslyd å få, hørte jeg en sped stemme kommandere: «Tolgo phonac!»

Med det samme kom det over hundre små piler mot den venstre hånden min. De var ikke større enn knappenåler, og sårene de gav meg, var som fine nålestikk. Dessuten sendte de enda et pilregn opp i lufta, og mange av pilene drysset ned over kroppen min, og noen falt i ansiktet mitt. Jeg skyndte meg å dekke over ansiktet med den venstre hånden. Pilene mot kroppen merket jeg ikke engang.

Men situasjonen jeg nå var i, gjorde meg så rasende at jeg forsøkte å sprenge båndene som holdt meg fast. Jeg forsøkte gang på gang, men uten hell. Hver gang jeg strammet trådene, suste et nytt regn av piler mot meg. Noen av de ondskapsfulle skapningene prøvde til og med å stikke meg i siden med lanser og spyd. Heldigvis hadde jeg den tykke skinnvesten på meg.

Den greide de ikke å stikke igjennom. Jeg fikk ikke større skader av det rasende angrepet deres.

Øveord: kraftanstrengelse tommer huiing knappenåler pilregn lanser

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Oppgaver til sidene 28 og 29: 1 Skriv minst seks ord som er personlige pronomener.

2 Skriv minst seks ord som er adjektiver.

3 Gradbøy de adjektivene du har skrevet.

4 Skriv substantivet kjempe i alle former.

29

Øveord: innfødte skjebnen sjenere stillas plattform håndterte verdig imponerende håndbevegelser

DE

R VU

Jeg forstod til slutt at det beste var å ligge stille. Jeg bestemte meg for å holde meg i ro til det ble kveld. Da måtte jeg vel kunne klare å komme meg løs. Jeg hadde jo allerede den venstre hånden fri. Når jeg først var fri og herre over armer og bein, kunne jeg sikkert ta kampen opp mot en hel hær av de innfødte, hvis da ingen av dem var større enn dem jeg hadde sett hittil.

Men skjebnen ville noe annet. Da de små soldatene så hvor stille og fredelig jeg lå, stoppet de skytingen og lot være å sjenere meg mer.

Men jeg merket at det samlet seg stadig flere av dem. Med ett startet en voldsom banking og hamring et stykke borte. Det hørtes ut som noen holdt på å reise et stillas. Jeg snudde hodet, det var ikke lett med alle båndene som holdt det fast, og oppdaget at de holdt på å bygge en slags plattform som var omtrent en halv meter høy. Håndverkerne svinset opp og ned på de små stigene sine og håndterte hammer og sag så det var en fryd å se.

De holdt på til byggverket var ferdig. Det var blitt til en liten plattform, den var ikke større enn at fire mann fikk plass på den. En liten mann kom opp på plattformen sammen med tre andre. Mannen hadde en meget verdig holdning og holdt en slags tale til meg. Jeg skjønte naturligvis ikke et eneste ord.

SE NG

RI

KS

AR PL EM

Før den lille mannen som var kommet opp på plattformen, begynte talen sin, hadde han ropt ut en ordre eller beskjed.

Straks hadde femti av de små soldatene løpt bort til meg og begynt å løsne båndene som holdt hodet mitt fast, så pass at jeg kunne snu hodet til høyre og se på den lille taleren. Han virket ganske imponerende der han stod.

Han var et helt hode høyere enn de andre mennene i følget.

Han holdt en lang tale. Han snakket sakte og brukte mange fakter og håndbevegelser.

Jeg forstod at han både truet meg og gav meg løfter.

Spørsmål til sidene 30 og 31: 1 Hvorfor befalte keiseren soldatene sine å løsne litt på båndene rundt hodet til Gulliver?

2 Hva ble bygd rett bortenfor der Gulliver lå?

3 Hva syntes Gulliver at kjøttrettene som ble servert, smakte?

30

DE

R VU SE NG

RI

Da han var ferdig med talen, og folket hadde klappet og ropt av begeistring, forsøkte jeg å si noen ord om at jeg verken ville skade eller ødelegge dem hvis de slapp meg fri. Til slutt prøvde jeg å få tilhørerne til å forstå at jeg var døden nær av sult. Jeg pekte på munnen og magen min, tygde og svelget for å vise at jeg gjerne ville ha noe å spise.

Keiseren, for det var det den lille taleren var, forstod meg.

Han nikket for å vise meg at ønsket mitt om mat ville bli oppfylt.

Han gikk ned fra plattformen, og straks etter merket jeg at det ble reist stiger opp mot kroppen min. Omtrent hundre av innbyggerne klatret opp og gikk bortover mot munnen min med en hel del bitte små fat og skåler som etter keiserens befaling var fylt med de lekreste retter.

Jeg la merke til at det var kjøtt av mange dyr, men smaken var nokså ubestemmelig. Jeg stappet tre, fire fat i munnen på en gang og spiste hardstekte brød ved siden av, Øveord: ubestemmelig brødene var så store som en alminnelig geværkule.

AR PL EM

KS

Oppgaver til sidene 30 og 31: 1 Forklar hvorfor vi bruker bindeordet og: armer og bein, banking og hamring, pinnene og pålene.

2 Skriv disse verbene i infinitivsform: kom, skjønte, gjorde, skyndte, sendte.

3 Skriv setninger med disse orda: piler/piller, sine/sinne, byge/bygge, måte/måtte, hel/hell.

31

Øveord: kolossale vinfatene behendig kvart liter gjengjelde utsending

DE

R VU

Småfolkene forsynte meg så godt de kunne, mens de stadig kom med utrop om hvor svær jeg var, og om den kolossale appetitten jeg hadde.

Da jeg hadde stilt den verste sulten, bad jeg om noe å drikke.

Etter å ha sett hvordan jeg åt, skjønte de at det ikke nyttet med et vanlig glass til meg. Derfor kom de med et av de største vinfatene sine. Lett og behendig slengte de det opp til meg, trillet det bort til den venstre hånden min, slik at jeg kunne få tak i det, og brøt opp lokket. Jeg tømte hele fatet i en slurk, for etter våre mål rommet det ikke så mye som en kvart liter engang. Vinen smakte svært godt. De kom med et fat til, som jeg tømte like fort som det første. Jeg var fremdeles tørst og bad om enda mer, men dessverre hadde de ikke mer å gi meg.

Da de små karene så hvor mye jeg kunne tylle i meg, satte de i et voldsomt rop igjen. De danset og sprang omkring meg og ropte ustanselig: «Hekinah degul! Hekinah degul!»

Jeg må innrømme at jeg hadde lyst til å gripe førti–femti stykker av dem som krabbet og krøp omkring på meg, og slenge dem i bakken. Men jeg holdt meg i skinnet. Jeg husket ennå nålestikkene, og det kunne godt hende at de fant på noe som var verre. Dessuten hadde jeg lovet å holde meg i ro. De hadde vært ualminnelig gjestfrie med meg, og jeg ville ikke gjengjelde det ved å være sjofel og utakknemlig.

SE NG

RI

KS

AR PL EM

Gulliver fikk besøk av en utsending fra keiseren. Utsendingen forsøkte å forklare at han skulle flyttes inn til hovedstaden.

Soldatene løsnet flere snorer slik at Gulliver kunne snu seg om på høyre side. Det kom noen og smurte salve på sårene etter pilene på hånden og i ansiktet hans. Det kom flere og flere små mennesker for å se på Gulliver.

Spørsmål til sidene 32 og 33: 1 Hvor skulle Gulliver flyttes?

2 Hva hadde småfolket laget for å få flyttet Gulliver?

3 Hvor mange desiliter er en kvart liter?

32

Øveord: sovedrikk ett strekk mekanikk fraktet

DE

R VU

Plutselig sovnet Gulliver. Det viste seg at keiseren hadde befalt at de skulle blande en sterk sovedrikk i vinen til Gulliver. Den sovedrikken måtte ha vært sterk, for Gulliver sov i åtte timer i ett strekk.

Mens han sov, arbeidet hundrevis av småfolket med å få flyttet Gulliver. Småfolket var rene genier i matematikk og mekanikk. De hadde laget store vogner og heisekraner som de nå tok i bruk for å få fraktet Gulliver inn til byen. Ni hundre av de sterkeste mennene i landet sveivet ham opp i lufta og ned på ei stor vogn som var to meter lang og én meter brei.

Vogna hadde 22 hjul.

Gulliver ble surret godt fast slik at han ikke kunne ramle av underveis. Foran vogna spente de femten hundre hester fra keiserens stall.

Det var de sterkeste og kraftigste hestene de hadde. De var nesten tolv centimeter høye. I langsomt tempo kjørte de forsiktig inn til hovedstaden, som lå en halv mil unna.

SE NG

RI

AR PL EM

KS Oppgaver til sidene 32 og 33: 1 Skriv rettskrivingsregelen som passer til disse orda: lokket, kroppen.

2 Skriv to ord som er eiendomsord.

3 Skriv de orda som er tallord.

4 Finn sju ord som er verb, og som har dobbeltkonsonant i seg.

Skriv dem i infinitivsform.

33

Øveord: smeden forsvarlig småfolket

DE

R VU

De brukte nesten to døgn på turen, men endelig kom vogna med Gulliver inn i hovedstaden. Keiseren stod klar med hele hæren sin og tok imot ham.

Gulliver hadde håpet at han kanskje slapp fri nå, men keiseren hadde andre planer. Han hadde bestemt at Gulliver skulle bo i et gammelt tempel. Tempelet lå like ved keiserens slott. Inne i tempelet hadde hoffsmeden og hjelperne hans festet en jernring. I ringen festet de nittien lenker. Hver enkelt lenke var ikke tykkere enn et halskjede damene i landet Gulliver kom fra, brukte å ha rundt halsen. Kjedene var én meter lange og ble festet rundt det venstre beinet hans med trettiseks hengelåser.

Mens alt dette ble ordnet, stimlet det hundre tusen bitte små mennesker omkring Gulliver. Alle var nysgjerrige og trengte seg fram for å ta på klærne til Gulliver og pirke borti ham med forskjellige spisse ting.

Da lenkene var forsvarlig festet, løsnet de alle båndene som hadde holdt Gulliver fastspent til vognen. De mente at han nå var så godt lenket fast at det ikke var noen risiko med å slippe ham litt løs. Gulliver reiste seg langsomt. Han var stiv og støl og svimmel etter å ha ligget så lenge i ro. Han gikk litt fram og tilbake. Han gikk så langt som lenkene rakk, for å få fart på blodomløpet igjen.

Småfolket skrek og jublet da de så Gulliver oppreist. For å slippe å høre på alt spetakkelet krabbet Gulliver inn i tempelet, inn i fengselet sitt, og la seg der så lang han var.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

I bøkene om Gullivers reiser kan du lese videre om hvordan det gikk med Gulliver i Lilleputtlandet, og om hvordan han til slutt havnet i kjempenes land.

Oppgaver til side 34: 1 Skriv de orda som er tallord.

2 Finn fem ord som er verb, og som har dobbeltkonsonant i seg.

Skriv verbene i infinitivsform.

34

Kyklopenes land

DE

R VU

Grekerne har alltid fortalt hverandre sagn og eventyr. Noen av sagnene er mer enn tre tusen år gamle. Mange av historiene er godt bevart. Forfatterne kjente skrivekunsten og skrev ned historiene sine. I mange hundre år har de vært kjent over store deler av verden. Diktere og forfattere i andre land har fått ideer til nye eventyr og sagn ved å lese de greske. De greske sagnene er spennende og har med mektige guder, gudinner, kjemper, jetter og andre overnaturlige skapninger. Sagnene handler alltid om kamper mellom det gode og det onde.

Odyssevs er en av de mest berømte heltene fra greske sagn.

Han var en mektig konge. Odyssevs klarte seg ut av alle vanskeligheter og mestret de farligste situasjoner. Det gjorde han fordi han var både modig, klok og listig. Dessuten ga han aldri opp, uansett hvor vanskelig situasjonen var.

Med klokskap, mot og utholdenhet kommer man langt.

Odyssevs vant flere store slag i de mange krigene som herjet den gangen. Odyssevs hadde, sammen med en stor flokk menn, lagt ut på en lang sjøreise, som skulle komme til å vare i over ti år. Han så og opplevde mye på denne lange reisen. Nå skal du få lese ei historie fra den berømte turen. Historia er hentet fra det store diktet Odyssen, som man tror er skrevet av Homer, som levde ca. 800 f.Kr. .....................................................................................................

Øveord: sagn jetter heltene situasjoner utholdenhet kyklopene navigere

SE NG

RI

AR PL EM

KS

En gang kom Odyssevs og mennene hans til kyklopenes land.

De hadde kommet ut av kurs og fant ingen kjente merker å navigere etter. Odyssevs visste ikke hvordan de skulle komme seg videre. Derfor bestemte han seg for å gå i land sammen med tolv utvalgte menn og finne ut mer om landet de var kommet til. De hadde hørt at i dette landet skulle det bo noen svære uhyrer. Uhyrene skulle visstnok ha bare ett øye, og det satt midt i panna på dem.

Spørsmål til side 35: 1 Hvorfor er det bevart så mange greske sagn og eventyr?

2 Hva het en av de mest kjente heltene i de greske sagnene?

3 Hvorfor gikk Odyssevs i land i kyklopenes land?

35

Øveord: fange med ved propp strime lys ubudne

DE

R VU

Odyssevs og følget hans hadde ikke gått langt før de kom til en svær grotte. De skjønte med en gang at her måtte det bo en kyklop. Kyklopen var ute og gjette sauene og geitene sine og ville ikke være tilbake før langt på kveld. Odyssevs bestemte seg for å vente.

Mennene slo seg ned i huleåpningen. Derfra ville de oppdage kjempen med en gang han kom hjem til grotten sin.

Ved solnedgang så de en kjempediger skikkelse som nærmet seg. Han bar et svært fange med ved fra skogen. Veden skulle han bruke til å koke kveldsmat. Kjempen, som het Polyfemos, så svært skremmende ut. Odyssevs mistet helt lysten til å snakke med ham. Spørsmålet om hvordan de skulle finne veien, var plutselig ikke så viktig lenger.

Odyssevs og mennene hans stupte inn i hulen det raskeste de kunne. Der gjemte de seg innerst inne i den mørkeste kroken.

Polyfemos slengte fra seg veden utenfor huleåpningen, jagde sauene og geitene inn i hulen. Så tok han opp en diger, tung stein, løftet den over hodet og bar den bort til åpningen. Der satte han inn steinen som en diger propp. Bare en liten strime lys slapp inn øverst oppe.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Kyklopen satte i gang med å melke sauene og geitene som han hadde tatt med seg inn i hulen. Til sist laget han i stand et stort bål og gjorde opp ild.

Flammene fra bålet lyste opp hele hulen. Polyfemos oppdaget plutselig at han hadde ubudne gjester. Odyssevs og mennene hans ble dratt fram fra det de hadde trodd var et trygt gjemmested.

Polyfemos spurte med tordnende stemme om hvem de var, og hvor de kom fra. Grekerne var så skrekkslagne at de ikke fikk fram ett ord. Til slutt strammet Odyssevs seg opp og besvarte spørsmålene. Han fortalte at skipet deres var kommet helt ut av kurs i en voldsom storm.

Spørsmål til sidene 36 og 37: 1 Hva gjorde kjempen med sauene og geitene?

2 Hva stengte Polyfemos huleåpningen igjen med?

3 Hvorfor drepte ikke Odyssevs kjempen mens han sov?

36

Øveord: skikk og bruk skåner

DE

R VU

Han hadde håpet at Polyfemos kunne fortelle dem hvor de var, og hvordan de kom seg videre. Odyssevs avsluttet med å be kjempen om å ta vel imot dem slik skikk og bruk var når folk ba om hjelp. Kjempen lo hånlig og sa at kykloper aldri brydde seg om hva skikk og bruk var, verken hos guder eller mennesker «Vi er sterkere og mektigere enn alle guder.

Vi gjør som vi vil, og skåner ingen!»

Han stirret olmt på dem med det fæle øyet sitt, og med ett tok han tak i to av mennene, drepte dem og spiste dem til kveldsmat.

Odyssevs kunne ingenting gjøre for å hjelpe dem. Så gjespet Polyfemos så det dundret i hulen, la seg rett ned på gulvet sammen med sauene og geitene, og straks etter sov han.

Odyssevs tok tak i sverdet sitt og skulle til å drepe kjempen der han lå, men så kom han til å tenke på at de som var igjen, aldri ville komme seg ut av hulen. Den digre steinen ville de ikke på noe vis klare å løfte bort. Hvis Polyfemos ble drept, kom de til å være innestengt for alltid.

SE NG

RI

AR PL EM

KS Oppgaver til sidene 36 og 37: 1 Skriv minst to ting som disse orda er like i: største, gjeveste, mørkeste.

2 Skriv de tre orda i oppgaven over i positiv form.

3 Skriv fem ord som er sammensatte ord.

4 Skriv disse verbene i fortidsform: bestemme, vite, skjønne, gjemme, finne.

37

Øveord: skipsmast sylskarp å blinde geiteskinnsekken omhyggelig

DE

R VU

Odyssevs tenkte og grublet hele natta. Da morgenen kom, hadde han en plan klar. Polyfemos våknet da de første solstrålene nådde inn i hulen. Han begynte dagen med å stelle dyra, og så, uten varsel, grep han fatt i enda to av mennene, drepte dem og slukte dem til frokost. Så løftet han vekk steinen foran inngangen, jaget dyra ut og forsvant. Men før han gikk, satte han steinen tilbake på plass i åpningen.

Odyssevs fortalte de ulykkelige mennene som var igjen, om planen han hadde tenkt ut i løpet av natta. Den eneste måten de kunne komme seg ut på, var at de klarte å blinde kyklopen, og at han da ville bli så vill av raseri at han styrtet ut av hulen uten å stenge den etter seg.

Odyssevs hadde lagt merke til en stokk som lå like ved utgangen. Stokken var like lang som en skipsmast. Nå spisset Odyssevs den ene enden med sverdet, slik at den ble sylskarp.

Så gjemte han den godt unna. Han hadde tenkt å blinde Polyfemos mens han sov. Men hvordan skulle han få kjempen til å sove så tungt at han ikke merket hva de hadde tenkt å gjøre med ham?

Med ett kom han til å tenke på sekken med vin de hadde tatt med seg fra skipet. Hvor var det blitt av den? Mennene lette høyt og lavt. De lette gjennom hele hulen. Til slutt fant de geiteskinnsekken med den sterke vinen, like hel. Den lå på det stedet de først hadde gjemt seg kvelden i forveien.

SE NG

RI

KS

AR PL EM

Om kvelden kom Polyfemos tilbake til hulen. Flokken med geiter og sauer fulgte etter ham. Akkurat som kvelden i forveien hadde han tatt med et stort fange med ved. Han jaget dyreflokken inn i hulen og stengte åpningen omhyggelig igjen med den store steinen. Kyklopen stelte dyra, tente bålet og nok en gang plukket han ut to av Odyssevs menn, drepte dem og åt dem til kveldsmat.

Spørsmål til sidene 38 og 39: 1 Hva hadde Polyfemos med seg da han kom tilbake?

2 Hvor mye vin hadde Odyssevs servert Polyfemos?

3 Hvorfor ramlet Polyfemos om på gulvet og sovnet så fort?

38

DE

R VU RI

SE NG

Odyssevs kunne ingenting gjøre for å redde dem. Men han hadde gjort klart et stort beger med den sterke vinen de hadde hatt med seg. Begeret skyndte han seg å rekke fram til Polyfemos før han fikk tid til å finne på flere grusomme ting.

Han så nysgjerrig på vinen, snuste mistenksomt på den, og bestemte seg for å smake. Dermed tømte han hele begeret i ett drag. Han smattet fornøyd, han likte tydeligvis vinen og forlangte mer. Odyssevs var ikke sen om å fylle opp begeret.

Kyklopen tømte det neste begeret enda fortere og brølte på mer. Odyssevs hadde sin fulle hyre med å fylle begeret like fort som kyklopen tømte det. Han begynte å bli alvorlig bekymret for at vinen ikke virket på samme måten på kykloper som på mennesker.

Men plutselig var kyklopen blitt så beruset av vinen at han ramlet baklengs ned på gulvet og falt i dyp, tung søvn.

AR PL EM

KS

Odyssevs og de seks mennene som var igjen, kom seg på beina. Endelig var tida kommet. Nå skulle Odyssevs’ plan settes ut i livet. Odyssevs dro fram stokken fra gjemmestedet.

Øveord: beger ett drag fulle hyre med beruset

Oppgaver til sidene 38 og 39: 1 Skriv fire ord som har diftong i seg.

2 Skriv setninger med disse orda: ståk/stokk, sluke/slukke, nåde/nådde, veke/vekke, tak i/takk, vil/vill.

39

Øveord: ravet røske ut seg ned forvisse seg om saumfor velberget

DE

R VU

Han la den spisse enden på stokken inn i bålet og lot den ligge der til den glødet.

Så stilte mennene seg opp på ei rekke. Alle sju tok et godt tak i stokken, tok fart og løp rett mot ansiktet til kyklopen.

De siktet på øyet hans og boret spissen inn og vred rundt.

Med et forferdelig vræl fór Polyfemos opp. Han snublet og datt, men kom seg på beina og ravet mot utgangen. Odyssevs og mennene hans løp til alle kanter for ikke å komme i veien for den rasende kyklopen. Etter flere forsøk klarte han å famle seg fram til steinen som stengte åpningen. Han røsket den ut og kastet den bakover av all kraft. Men han styrtet ikke ut slik Odyssevs hadde trodd han ville gjøre. Han bare seg ned utenfor inngangen med armene rett ut. Nå kunne ingen komme forbi uten at han ville merke det.

RI

SE NG

Sauene og geitene var blitt veldig urolige av alt bråket.

De ville ut og tilbake til beitemarkene. De samlet seg foran utgangen bak den brede ryggen til kyklopen. En etter en presset de seg fram, men ingen slapp forbi kyklopen uten at han hadde klappet og kjent på dem. Han ville forvisse seg om at det virkelig var dyra som slapp ut, og ikke Odyssevs eller noen av de seks mennene som forsøkte å smyge seg forbi. Odyssevs sto på trygg avstand og studerte Polyfemos.

Dette var en strek i regningen. Ingen av dem ville klare å lure seg forbi hendene til kyklopen. Han ville øyeblikkelig skjønne hvem som kom og ta tak i dem.

Han saumfor alt og alle.

Odyssevs måtte klekke ut en ny plan.

AR PL EM

KS

Odyssevs la merke til at i den store flokken med dyr, var det noen ekstra svære geitebukker. De så så store og sterke ut at de lett ville kunne klare å bære en mann. Odyssevs skjønte plutselig at her var en mulighet til å få alle velberget ut. Bukkene skulle

Spørsmål til sidene 40 og 41: 1 Hvorfor kom ikke Odyssevs og mennene seg ut når huleåpningen var åpnet?

2 Hvordan skulle de store bukkene få Odyssevs og mennene hans ut av hulen?

3 Hva brukte Odyssevs i stedet for tau?

40

Øveord: vidjer ragg buken

DE

R VU

bære dem forbi Polyfemos. Stille ga han tegn til de seks mennene sine.

Hviskende forklarte Odyssevs dem hvordan de kunne unnslippe. Alle fikk beskjed om hva de måtte gjøre. Raskt klarte de å skille ut og holde igjen fjorten av de største bukkene.

Odyssevs hadde funnet noen sterke vidjer innerst i hulen.

Vidjene var sterke som tau. Med dem bandt han mennene fast under hver sin bukk. Bukkene hadde så tykt ragg at det dekket vidjene slik at kyklopen ikke ville merke dem når han undersøkte bukkene.

Da alle mennene var bundet fast og godt gjemt, jaget Odyssevs bukkene fram mot åpningen sammen med bukker som ikke hadde noen gjemt under buken. Det ble stor trengsel framfor huleutgangen. Kyklopen klarte ikke å undersøke alle bukkene like nøye, og alle de seks mennene slapp igjennom uten at Polyfemos oppdaget dem.

SE NG

RI

AR PL EM

KS Oppgaver til sidene 40 og 41: 1 Skriv minst tolv ord som har bokstaven y i seg.

2 Lag et skjema med ordklassene substantiv, verb og adjektiv.

Sett inn de orda du har skrevet, som hører til hver av disse ordklassene.

41

Øveord: mekret brekte

DE

R VU

Odyssevs hadde holdt igjen den største og flotteste bukken til seg selv. Siden det ikke var noen igjen som kunne binde ham fast, måtte han satse på at han klarte å holde seg fast i ragget under buken, og at han var sterk nok til å holde taket til bukken var kommet utenfor. Bukken skyndte seg mot utgangen.

Den ville ut til resten av flokken. Polyfemos klappet og undersøkte denne bukken ekstra nøye, men oppdaget likevel ikke Odyssevs som skjulte seg under dyret. Det virket som om Polyfemos ikke hadde lyst til å slippe denne bukken, men til sist lot han den gå ut til de andre. Så fort bukken var kommet et stykke vekk, slapp Odyssevs seg ned på bakken.

Raskt fikk han samlet sammen de seks bukkene som hadde hver sin mann bundet fast under buken. Odyssevs skar dem løs alle som en. Mennene var uskadde og veldig glade for at de hadde sluppet velberget ut.

Men helt trygge var de ikke ennå. Hvis Polyfemos hørte dem, ville han forstå at de hadde unnsluppet. Selv om han ikke så dem, kunne han fortsatt skade dem. Odyssevs ga mennene ordre om å holde seg sammen med dyra. De mekret og brekte slik at kyklopen ikke ville skjelne menneskestemmer fra mekringen fra dyra.

De holdt dyra samlet og drev flokken foran seg ned til sjøen og til skipet som lå og ventet på dem. Mannskapet som hadde vært igjen på skipet, jublet da de fikk øye på de sju mennene midt inne i den store flokken med dyr.

Mannskapet hadde vært redde for at de aldri mer skulle få se dem igjen. De heiste straks seil og dro vekk fra kyklopenes land det raskeste de kunne.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Vil du høre mer om Odyssevs, kan du lese om ham i bøker med greske sagn. På museer i Hellas er det oppbevart gamle vaser og krukker hvor det er malt bilder fra Odyssevs’ reiser. Vasene ble laget for over to tusen år siden. (Kilde: Carl Grimberg: «Menneskenes liv og historie», bind 2.)

Oppgaver til side 42: 1 Skriv to setninger. Den ene skal ha med ordet bukken, den andre skal ha med ordet buken.

2 Skriv hvilket dyr som mekrer, og hvilket dyr som breker.

3 Skriv setninger med disse orda: sliper/slipper, floken/flokken, baken/bakken.

42

Vikingtida

DE

R VU

Tida fra 793 til 1066 kaller vi vikingtida i Norge.

I boka Jakten på vikingene skriver Jon Ewo: «Vikinger er navnet på de mennene som dro ut i verden, klubbet til folk og stjal sakene deres. Den vanlige nordboeren var ikke viking.

Han sådde korn, fisket og forelsket seg, slik folk alltid har gjort. Han bodde hjemme på gården mesteparten av livet uten å dra i viking.»

Mange kaller alle som levde i Norge den gangen, for vikinger, selv om mange av dem var fredelige bønder.

Dessuten kom vikingene også fra Danmark og Sverige. Men det vil ikke vi i Norge høre så mye om. Vi vil ha vikingene for oss selv.

Vi nordmenn ser på vikingene som modige krigere. Hvis vi hadde bodd i et kloster i England og fått besøk av dem, ville vi neppe vært særlig positive.

De var ikke folk du helst ba til middag. På mange vis var de ikke bedre enn hvilken som helst sjørøver eller landeveisraner.

Øveord: klubbet til kloster positive karler løysinger rangstigen plyndringstokter

SE NG

RI

Hvem var hvem i landet?

AR PL EM

KS

I vikingenes land sto konger, jarler, herser (storbønder) og andre stormenn øverst på rangstigen. Disse bestemte det meste.

Trellene fikk ikke bestemme noe som helst. De var slaver.

Stormennene eide dem, akkurat som de eide ei ku eller en hest.

Det var flere grunner til at folk hadde blitt treller. De kunne ha gjort en forbrytelse og blitt dømt til å bli trell. Men de fleste av trellene var røvet i de landene vikingene hadde vært på plyndringstokter.

Barna til trellene ble treller fra den dagen de ble født.

Spørsmål til side 43: 1 Hvilke andre land enn Norge kom vikingene fra?

2 Hvordan ble folk treller eller slaver?

3 Når ble barna til trellene gjort til treller?

43

Øveord: løsepenger

DE

R VU

På de fleste større gårdene var det mange treller. Trellene måtte gjøre det tyngste arbeidet på gården. De dyrket jorda, arbeidet i skogen og gravde etter jernmalm.

Den som eide en trell, hadde full rett til å straffe ham, eller han kunne drepe ham hvis han hadde gjort noe riktig galt. De fleste trellene kom fra de britiske øyene, men noen kom også fra landene rundt Middelhavet.

Noen av dem som ble fanget av vikingene, var stormenn, og dem kunne vikingene få løsepenger for. Når pengene ble betalt, fikk fangen friheten tilbake.

Men de fleste fangene var vanlige mennesker som ble tatt med til Norge, og som måtte slave på en storgård resten av livet. Trellene var billig arbeidskraft. Det var ikke råd å drive en gård uten dem.

Det ble ikke slutt på slaveriet før etter at kristendommen hadde blitt den vanlige religionen i Norge.

SE NG

RI

Rekonstruert vikinghus fra Trelleborg i Danmark. Foto: Trelleborg Vestmuseum.

AR PL EM

KS Oppgaver til side 44: 1 Finn tre verb som forteller hva slags arbeid trellene måtte gjøre på gårdene.

Skriv verbene i infinitivsform.

2 Finn fem verb. Skriv dem i nåtid.

3 Skriv antonymer til disse orda: treller, straff, spennende, fredelig.

44

Tregudenes land

Øveord: steinkast

R VU

Den historia du skal lese nå, er fritt gjenfortalt etter tre bøker av den svenske forfatteren Jan Fridegård. Bøkene heter Tregudenes land, Trellenes opprør og Trellenes frihet. De er oversatt til norsk av Gunnar Martinsen og er utgitt på Falken forlag. Bøkene er også utgitt ved Den norske Bokklubben, 1981. .................................................................................................

DE

Boplassen lå godt gjemt inne mellom gran- og furutrær.

Sjøen var bare noen steinkast unna.

Inne fra det største tømmerhuset var det god utsikt over bukta. Det sto en vaktmann og holdt utkikk gjennom flere glugger i veggen. Han fulgte ekstra godt med båtene som seilte fram og tilbake over bukta. Folk som ikke var kjent, oppdaget aldri gården i skogkanten.

En svær avfallsdynge lå langsmed den ene veggen. Den luktet fælt og trakk til seg hunder, maur og fluer. Om natta, når det var stille i tømmerhusene, og røyken ikke lenger steg opp gjennom taklukene, hendte det at det kom en grådig ulv, en forsiktig rev eller en nærsynt grevling bort til dynga.

Dyra rotet i avfallet og fant ofte noe de kunne ete.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Spørsmål til side 45: 1 Hvor sto vaktmannen når han holdt øye med båtene som seilte forbi?

2 Hva var det som luktet så fælt?

3 Hvilke dyr kom ned til gården om natta?

45

Et stykke fra hovedbygningen lå et par mindre hus sammen med stallen og grisehuset. De husene lå rett på bakken, gulvet var hardtrampet jord.

Det store hovedhuset, der husbonden og krigerne holdt til, hadde steingulv.

På flere steder i skogen og i en åpning ned mot sjøen var jorda pløyd opp til små åkerlapper.

R VU

DE

Det gikk stier på kryss og tvers ut fra boplassen. Den breieste stien gikk ned til sjøen. Der lå det et langskip fortøyd til ei brygge.

I kveldingen kom de som bodde på plassen, hjem fra hver sin kant. Dovne krigere med sverd dinglende i beltet og med bue eller spyd kom først. De hadde brukt dagen til kamptrening og vakthold.

Så kom trellene. De hadde arbeidet hardt fra tidlig om morgenen og var trøtte og slitne. De hadde jobbet i skogen eller på åkerlappene, vært på jakt eller fisket.

Øveord: hovedbygningen hardtrampet husbonden åkerlapper skulte stygt smie smedene

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Trellene måtte gå over plassen foran hovedhuset før de kom til de to småhusene de bodde i. De skulte stygt på vaktene og husbonden, som sto utenfor det store huset. Trellene hatet dem dypt og inderlig. Alle ble sjekket og telt opp. Husbonden ville være sikker på at vaktene ikke hadde latt noen rømme i løpet av dagen.

Flere av trellene leverte fra seg forskjellige ting foran døra til hovedbygningen. En kom med et knippe fisk, en annen med en hare, noen med et villsvin og noen med klumper med myrmalm.

Borte i skogbrynet lå ei smie. Fra smia hørtes alltid hammerslag til langt ut på kvelden. Der arbeidet smedene med å smi våpen og redskap av jern. Noen av smedene var fra land langt borte. De var enten kjøpt eller røvet av husbonden og krigerne hans på en av de mange, lange reisene de hadde vært på de siste somrene.

Spørsmål til sidene 46 og 47: 1 Hva laget smedene?

2 Hvorfor slipper Ausi å arbeide i to dager?

3 Hvorfor er Ausi redd og bekymret?

4 Når sender husbonden bud etter Ausi?

46

DE

R VU RI

SE NG

Både fra de to små husene og hovedhuset lød det spedbarnsgråt.

Men ellers var det svært få barn å se mellom husene.

I det minste huset bor trellkvinnene. Huset pleier å være tomt på dagtid. Alle er ute på åkrene. Men de to siste dagene hadde en av kvinnene, Ausi, sluppet å arbeide. Hun hadde nettopp født en liten gutt. Nå går hun opp og ned på jordgulvet og vogger den lille gutten i armene sine.

Ausi er veldig redd og bekymret. Hva vil husbonden gjøre med sønnen hennes? Vil han la barnet leve, eller vil det bli satt ut i skogen? Husbonden har all makt over henne. Han kan gjøre som han vil.

I kveld kommer han til å sende bud etter henne og barnet.

Hun har allerede fått beskjed om å holde seg klar. Hun er stadig borte i gluggen og titter ut.

I kveldingen er alle på gården tilbake i husene. I den store hallen sitter husbonden og krigerne hans og spiser og drikker.

De blir vartet opp av flere trellkvinner som løper til og fra med mat og øl.

AR PL EM

KS

Oppgaver til sidene 46 og 47: 1 Skriv fem ord som er sammensatte ord.

2 Skriv hvert av de orda som de sammensatte orda er satt sammen av.

3 Skriv fem adjektiver.

4 Gradbøy de adjektivene du har skrevet.

47

Øveord: ånder høysetet betrodde mestersmed trolldomskunster

DE

R VU

Da alle er stappmette, blir bordet ryddet, krigerne lener seg tilbake på benkene. De venter på tegn fra husbonden.

Det er ingen som våger å forlate hallen før han har gitt tillatelse.

Langt ut på kvelden vinker husbonden en av trellkvinnene opp til seg. Hun får beskjed om å hente Ausi og barnet hennes.

Ausi er klar og skynder seg skjelvende opp til den store døra som står åpen i sommervarmen.

Hun trykker den lille gutten tett inn til seg. Ausi gråter. Hun titter forsiktig inn i den store hallen. Hun ser krigerne som sitter rundt bordet. Hun ser skjoldene som henger tett i tett på veggene. Under dem har buene og spydene plass. Hun hører latteren og skrålet inne fra hallen.

Ausi ser seg rundt. Hun har mest lyst til å flykte inn i skogen. Men hun vet at krigerne kom til å ta henne igjen før hun rekker å finne et gjemmested. Dessuten er skogen full av farer, ville dyr og ånder lurer overalt. Hun ville aldri klare seg der ute alene.

Hun svelger gråten, retter seg opp og går inn i hallen.

Krigerne slutter å prate, alle stirrer på henne og barnet.

Husbonden sitter i høysetet.

Han vinker henne fram, og hun legger barnet forsiktig foran ham. Husbonden ser ned på den lille gutten, studerer ham nøye.

Gutten er mørk i huden, har svart krøllete hår, han ser frisk og sunn ut. Ausi vrir hendene og stirrer på husbonden. Han lener seg tilbake og lar blikket gli rundt i rommet.

Nederst ved døra sitter de mest betrodde trellene hans. En av dem er mestersmeden. Han er den dyktigste smeden som noen gang har vært på gården. Men han er stolt og stri. De fleste er redde for ham. Han ser annerledes ut enn dem. Han kommer fra et land langt borte. Han snakker ikke deres språk, og det går rykter om at han kan gjøre trolldomskunster.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Spørsmål til sidene 48 og 49: 1 Hvorfor rømmer ikke Ausi?

2 Hvem har plass nederst ved døra?

3 Hvem er faren til det lille barnet?

4 Hvem skal sette barnet ut i skogen?

48

Husbonden kan ikke fordra ham, men siden han lager de beste våpnene som noen gang har vært smidd her på gården, får han god behandling. Smeden blir kalt Holme.

Holme er faren til den lille gutten. Han stirrer på husbonden med et voldsomt hat i blikket.

DE

R VU

Da husbonden oppdager Holmes rasende ansikt, smiler han foraktelig, ser en gang til på den lille gutten og roper ut: «Stor og Tan!» To av trellene nede ved døra reiser seg og kommer fram.

Husbonden peker på ungen med foten og sier: «Sett trollyngelen ut i skogen!»

Fort bøyer Tan seg ned og plukker opp barnet. Han holder det høyt over hodet og går raskt mot utgangen. Stor går bak ham.

Ausi skriker hjerteskjærende og vil løpe etter dem. Men krigerne reiser seg og står som en mur mellom henne og trellene. Hun kommer verken fram eller tilbake. Stor og Tan forsvinner ut døra med barnet hennes. Husbonden kaster nok et blikk ned til Holme og gliser ondskapsfullt når han ser hvor sinna han er. «Kanskje jeg hadde latt ungen leve om han hadde hatt en far som ikke var så full av trass og hat som han der,» tenker husbonden og gjesper høyt.

Når Stor og Tan har forsvunnet, slipper krigerne Ausi fram.

Hun springer gråtende ut av hallen. Krigerne trekker på skuldrene og flirer.

Snart er de i full gang med å heie på to som tar ryggtak. De bryter med hverandre på den åpne plassen foran ildstedet. De to krigerne deiser i bakken med et brak og kommer seg opp igjen.

I kampens hete er det ingen som legger merke til at Holme forsvinner fra plassen sin og blir borte i tussmørket. Først da kampen er avgjort, og det blir ro i hallen igjen, oppdager husbonden at Holme er vekk.

Øveord: smidd trollyngelen hjerteskjærende tar ryggtak kampens hete

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Oppgaver til sidene 48 og 49: 1 Skriv ord som er personlige pronomener.

2 Skriv åtte ord som har konsonanten b på plass først.

3 Skriv orda du har skrevet, som er substantiver. Skriv dem i bestemt form flertall.

4 Skriv navn på våpen som vikingene brukte.

49

Han er urolig for at han kan ha fulgt etter Stor og Tan. Men krigerne beroliger ham. De mener at de nettopp har sett ham.

Holme har ventet for lenge med å gå hvis han har tenkt å følge etter Stor og Tan. Han vil aldri finne ut hvor de har tatt veien.

Husbonden slår seg til ro med det, og snart etter forsvinner han inn på sovekammeret. Krigerne går til ro for natta på benkene som trellkvinnene har gjort i stand for dem.

Fra trellhuset høres hulkingen fra Ausi. Ellers er alt stille.

Øveord: sovekammeret forsprang snøfting grynting

R VU

DE

Stor og Tan har forsvunnet inn i skogen med gutten. Det er ikke første gangen de er her ute med et barn som ikke skal få vokse opp.

De liker ikke oppgaven husbonden har gitt dem, men det nytter ikke å nekte. De forsøker alltid å finne en tørr og god plass å legge barna på, selv om de vet at villdyra er snare til å gjøre det av med ungene.

RI

SE NG

Langt bak sniker en mørk skikkelse seg etter dem. De har et godt forsprang, men han som følger etter, er rask på foten og har ingen vansker med å holde følge.

Da Stor og Tan har funnet en bra plass langt fra gården, legger de barnet fra seg og skynder seg vekk uten å se seg tilbake.

AR PL EM

KS

Barnet hylskriker der det ligger på den kalde steinen. Holme knytter nevene. Han står godt gjemt bak et svært grantre. Han tør ikke gå fram til gutten riktig ennå. Stor og Tan kan kanskje komme tilbake.

Plutselig hører han kraftig snøfting og grynting. En flokk villsvin dukker opp i skogkanten. Flokken holder god fart og oppdager ikke gutten som ligger på bakken bare noen meter unna. Holme holder pusten. Han har ingen våpen med seg.

Oppdager flokken barnet, kan han ikke gjøre noe for å beskytte det. Men dyrene har det travelt og forsvinner uten å ha rørt gutten. Holme styrter fram.

Spørsmål til sidene 50 og 51: 1 Hvor er soveplassen til krigerne?

2 Hvem skal ta barnet med ut i skogen?

3 Hva hadde Holme gjort med huleinngangen?

50

Øveord: overkroppen kampesteiner

DE

R VU

Han har ingen tid å miste. Gutten er i livsfare. Han forter seg fram til den store steinen, tar gutten opp og ser seg rundt.

Har noen oppdaget ham? Men ingen villsvin og ingen Stor og Tan er å se. Det er igjen stille i skogen. Han legger gutten inn på brystet sitt og strammer skinnet han har på overkroppen, godt rundt ham. Gutten stopper å skrike. Nå ligger han mykt og varmt.

Holme løper. Han må langt vekk fra gården før de oppdager at han er vekk. Han stopper ikke før han har kommet over åsen og er inne på en plass med svære kampesteiner, som ligger hulter til bulter. Det ser ut som om skogåndene har kastet de digre steinene utover. Her er Holme kjent. Han vet om ei hule hvor han kan gjemme barnet. Han finner snart åpningen til hula. Åpningen hadde han stengt med ei stor flat steinhelle og en granbusk sist han var her.

Alt er som da han forlot det.

SE NG

RI

AR PL EM

KS Oppgaver til sidene 50 og 51: 1 Skriv to ting du vet om ordet Ausi.

2 Finn seks ord som er verb. Skriv dem i fortidsform, 3 Skriv fem ord som er preposisjoner.

4 Skriv setninger med disse orda: nyte/nytte, eter/etter, men/menn, halen/hallen.

51

Øveord: småsutrer

DE

R VU

Han fjerner steinen og kryper inn på den myke mosen som dekker gulvet i hula. Det er mørkt og kjølig der inne. Han føler seg fram langs den ene veggen og finner ei steinhylle. Der legger han gutten. Han pakker ham inn i skinnet han har på seg.

Dytter det godt rundt barnet, slik at bare det lille ansiktet stikker fram. Gutten småsutrer litt. Han er nok sulten. Holme har ingenting å gi ham. Han må tilbake etter Ausi. Hun har mat til gutten.

Holme krabber ut igjen, velter steinhella tilbake på plass, samler noen mindre steiner og tetter igjen sprekken øverst, og legger til slutt granbusken over. Nå skulle gutten være trygg for de store villdyra, men røyskatten og ormen og de onde åndene kan han ikke stenge ute. Han sjekker inngangen en gang til, truer med knyttneven opp i lufta som om han ville jage vekk alt som kan skade barnet.

Så bråsnur han og begynner å løpe tilbake samme veien som han kom fra. Han farer oppover åsen, hopper fra tue til tue over den store myra og stormer nedover stien til boplassen. Han må finne Ausi og få henne med seg tilbake til barnet før folkene på gården våkner.

Holme springer fortere og fortere. Endelig ser han husene i det fjerne.

SE NG

RI

KS AR PL EM

Det er en til på boplassen som ikke sover denne natta. Ausi går fram og tilbake utenfor trellkvinnenes hus. De andre kvinnene har forsøkt å trøste henne. Men Ausi kan ikke slå seg til ro. Hun ser for seg barnet liggende alene på bare bakken langt der inne i skogen et sted. Kanskje et villdyr nettopp har funnet det og tatt det i kjeften. Ausi hulker. Hun får ikke fred.

Til slutt tar hun mot til seg og går oppover en av stiene som fører inn i skogen.

Spørsmål til sidene 52 og 53: 1 Hvor møter Ausi og Holme hverandre?

2 Hva trodde Ausi at Holme gjorde denne natta?

3 Hva er Holme nødt til å ha hvis de skal klare å holde seg i live i skogen?

52

Øveord: inderlig tyst halvnakne

DE

R VU

Oppi skogkanten blir hun stående helt stille og lytte. Hun ønsker så inderlig å høre barnegråt, men alt er tyst og stille. Skogen er mørk og truende. Hun går forsiktig et stykke til. Men så stopper hun opp. Hun hører noe som kommer pesende. Er det dyr eller menneske? Pesingen kommer nærmere.

Ausi krøker seg sammen og forsøker å gjemme seg i det høye gresset. En skikkelse farer forbi henne. Skikkelsen stanser, lener seg mot et tre, puster ut og glaner ned mot gården. Ausi ser forskrekket på det halvnakne vesenet. Hvem er det?

Plutselig går det opp for henne at det er Holme. Det hadde hun ikke ventet. Hun trodde han lå og sov. Hun roper lavt på ham. Holme farer sammen, bøyer seg som om han vil forsvare seg mot noen. Da han skjønner det er Ausi som står der, skynder han seg opp til henne, tar tak i armen hennes, sier noen få ord om barnet og begynner å løpe tilbake.

Ausi har forstått og følger etter ham. Hun blir overlykkelig da hun forstår at Holme har reddet barnet. Hun skal få se det igjen! Ausi skjønner ikke hvor hun får krefter fra til den harde løpeturen.

Hun springer rett i hælene på Holme.

Slipper ham ikke av syne et øyeblikk.

Endelig står de foran huleinngangen. Holme velter steinen vekk og kryper inn i hula. Han er raskt tilbake med den skrikende gutten.

Barnet er tørt og varmt, men fryktelig sultent. Ausi har aldri vært så lykkelig som da hun får den hylende ungen i armene sine.

Hun legger gutten til brystet, og gråten stilner øyeblikkelig.

Holme er helt utslitt etter all løpingen. Han kaster seg ned på den bløte mosen og lukker øynene. Han kan ikke ligge lenge.

Nå har gutten fått mat, men snart må Ausi også ha noe å spise.

Han må skaffe dem kjøtt. Det klarer han ikke uten våpen. Han må tilbake til gården enda en gang og hente det han trenger.

Det kan bli farlig.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Oppgaver til sidene 52 og 53: 1 Skriv fire av de orda som er sammensatte ord, og som har dobbeltkonsonant i seg.

2 Finn seks av de orda som er adjektiv. Skriv dem i superlativ.

3 Skriv synonymer til disse orda: løper, folk, snøfter, svær, barn, fjerner.

53

Øveord: trellhuset kaupangen søvndrukken leiver

R VU

Spydet og øksa hans står i trellhuset, verktøyet hans er i smia.

Han må hente det nå i natt. Skal de klare å holde gutten i live, må de holde seg i skjul lenge. Først når husbonden og krigerne hans har sluttet å lete etter dem, kan de forsøke å komme seg bort fra skogen og inn til den store kaupangen.

Men uten våpen og verktøy vil de ikke overleve mange dagene her ute i skogen. Han må tilbake med en gang. Det er ennå en stund igjen til soloppgang. Holme dytter forsiktig Ausi og barnet inn i hula. Sleper steinen på plass foran inngangen, dekker til med granbusken og løper for andre gang den natta opp åsen.

DE

To hunder reiser seg i gresset, strekker seg og gjesper. De begynner å logre med halen når de ser Holme nærme seg gården.

Han klapper dem og lytter spent før han går inn i trellhuset.

En av trellene gløtter søvndrukkent opp, men synes visst ikke at det er noe rart at Holme er oppe alt, så han snur seg om på den andre siden og lukker øynene igjen. Holme slapper av.

De har altså ikke skjønt at Ausi og han ikke kommer til å være her når dagen gryr.

Han tar øksa, spydet og fiskeredskapen og noen småting som hører han til, og går stille ut igjen. Det neste huset han skal inn i, er hovedhuset.

Han har bestemt seg for at han vil ha med seg en av de store buene som henger på veggen. En bue kan være god å ha.

Døra står på gløtt, han titter forsiktig inn. Det er halvmørkt der inne. Krigerne sover på benkene. Han lister seg lydløst fram til brødkassa og åpner den. Der ligger store, runde leiver med brød. Holme forsyner seg og trer dem inn på spydet en etter en. En av krigerne setter seg plutselig opp og ser rett på ham. Holme stivner.

Han blir stående med hånda rett ut. Han venter bare på brølet fra krigeren, men det kommer ikke. Han synker bare sammen og sover videre.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Spørsmål til sidene 54 og 55: 1 Hvorfor vil Holme og Ausi forlate hula i skogen?

2 Hvor langt er det fra hula til kaupangen?

3 Hvorfor tar Holme den lille båten?

54

Buene henger som vanlig på veggene. Holme tar forsiktig ned den som er nærmest døra og forsvinner ut like lydløst som han kom inn.

Nede i smia finner han fram noen pilspisser av jern, noen tenger, og en kniv. Han klarer ikke å få med seg mer. Sola viser seg i horisonten. Det er på tide å vende tilbake til skogen.

Øveord: tenger horisonten dagsmarsjer langferd

DE

R VU

Holme er stadig nede på gården om nettene og henter flere ting de trengte. Men en natt holder det på å gå galt. Husbonden har satt ut vakter. Han har nok merket at det stadig forsvinner ting fra gården om nettene.

Holme og Ausi forstår at det nå er på tide å komme seg videre. De begynner å bli lei av å holde seg i skjul hele dagen.

Det er blitt mange synlige spor etter dem rundt hula, ned til den lille bekken og over åsen. Kommer krigerne denne veien, vil de snart bli oppdaget.

Holme grubler mye på hvordan de skal komme seg til kaupangen. Det er flere dagsmasjer dit. Han har liten lyst til å gå fra alle tingene han har skaffet seg. De vil ikke klare å bære så mye. Ausi vil ha nok med barnet. Det er ikke mye han vil få med seg siden han ikke har noe å frakte tingene i.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Neste natt drar han enda en gang ned til gården. Denne gangen tar han en stor omvei og sniker seg fram til gården langsmed stranda. Han holder seg skjult i det høye sivet. Derfra ser han at krigerne står på vakt i skogbrynet. De venter nok ikke at noen skal komme sjøveien.

I natt vil Holme ha tak i en liten båt. Han har selv vært med på å lage den og vet at den kan bære Ausi, barnet og eiendelene deres. Båten er bundet fast med et reip, årene ligger i bunnen.

Holme ser ikke noe til det store skipet som pleier å ligge nede ved brygga. Det er vekk. Kanskje noen av krigerne er på langferd. Han håper at de er langt unna.

Oppgaver til sidene 54 og 55: 1 Finn fem ord som er verb, og som har vokalen ø i seg.

Skriv dem i fortidsform.

2 Skriv fire ord som er personlige pronomener.

3 Skriv setninger med disse orda: lete/lette, leger/legger, sliper/slipper.

55

Øveord: lettelsens sukk kjølig drag akterenden

DE

R VU

Forsiktig vasser han ut i vannet og løsner repet på den lille båten. Han drar den etter seg inn i sivet så stille han kan. Ingen roper, ingen kaster spyd eller skyter piler etter ham. Når han er sikker på at ingen har oppdaget ham, klatrer han opp i båten og ror tilbake til stranda han kom fra.

Ausi står og venter på ham. Tingene deres er gjemt like ved en stor stein, gutten ligger og sover inntullet i et mykt skinn.

De er klare til å forlate den trygge hula og skogen hvor de har holdt seg skjult.

Ausi drar et lettelsens sukk da Holme dukker opp. Fort laster de eiendelene sine opp i den lille båten. Ausi setter seg i akterenden. Der ligger heldigvis noen gamle skinnfeller. Hun husker at krigerne dro dem over seg når de var ute og fisket i dårlig vær.

Nå kan hun dra dem over seg og barnet. Det er et kjølig drag i lufta. Høsten er nok ikke langt unna.

Holme ror langsmed land slik at de kan gjemme seg i sivet hvis noen skulle oppdage dem. Krigerne kan være i nærheten med det store skipet. Det har hendt mer enn én gang at de har ligget på lur og angrepet handelsskip på vei til kaupangen.

Holme ror hele natta. Når dagen gryr, skjuler de seg inne i sivet. Det er for farlig å fortsette i dagslys.

De er ennå ikke langt nok unna gården til at de kan føle seg trygge. Ausi, som har sovet det meste av natta, holder vakt mens Holme hviler. De tar ingen sjanser på at noen skal komme overraskende på dem. I kveldingen fortsetter de ferden mot kaupangen. Holme ror. Ausi sover. Heller ikke denne natta møter de på andre skip. De som seiler nattetider, holder seg langt ute i åpen sjø.

Tredje dagen nærmer de seg kaupangen. Nå er det et yrende liv på sjøen av store og små båter. Holmer og små øyer dukker opp på rekke og rad. Ytterst ute på en odde ser de et stort tårn av stein.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Spørsmål til sidene 56 og 57: 1 Hva reiser de med for å komme til kaupangen?

2 Hva hadde krigerne brukt de gamle skinnfellene i båten til?

3 Hvor mange dager reiser de?

56

Øveord: porter åkerlapp myldret gulltøy

R VU

Innenfor der igjen ligger det mange hus, og det yrer av folk på stranda. Mange av dem bærer på store, tunge bører. Lenger borte kommer en flokk ryttere i galopp. Et stort, høyt gjerde er bygd som en mur rundt husene, og flere steder i gjerdet er det porter. Her føler Holme at de kan vise seg i dagslys. Det er så mange mennesker både på sjøen og på land at ingen vil bry seg om dem. Men likevel ror Holme inn til en plass hvor det er lite folk å se. Det er bare noen unger som leker utenfor et lite hus med en åkerlapp foran. Her drar de båten opp på land.

DE

Holme forsøkte å gjemme båten så godt det lot seg gjøre. De pakket tingene sine inn i de to skinnfellene. Det var ikke trygt å la noe ligge igjen. Dessuten var det ikke godt å vite hva de kunne få bruk for. Så tok de fatt på den breie veien opp til handelsplassen.

Det myldret av folk, men ingen brydde seg om dem. Ausi stirret forbauset på en kvinne som hadde en kjole av gulltøy.

Hun kom sammen med flere trellkvinner.

SE NG

RI

AR PL EM

KS Oppgaver til sidene 56 og 57: 1 Skriv disse substantivene i bestemt form entall: nettene, tenger, hender.

2 Skriv ord som er personlige pronomener.

3 Finn fem adjektiv. Skriv adjektivene i superlativ form.

57

Øveord: væpnet øre i hodet

DE

R VU

Kvinnen måtte være gift med en stor og mektig høvding, eller kanskje det var selveste dronningen.

Hun så ikke på noen, satte bare nesa i været og gikk rett framover, mens det glitret i kjolen. Ausi stirret beundrende etter henne. Hun hadde aldri sett noe så vakkert.

Holme gikk bare og tenkte på hvordan de ville bli mottatt når de kom fram til porten. Kom de til å få slippe inn? Han fant ut at det var best at Ausi ventet utenfor i god avstand fra det høye gjerdet.

Han skulle gå fram alene. Om han ble angrepet, kunne han slåss eller springe sin vei. Det kunne ikke Ausi.

Da de kom så nær at de kunne se alle husene og menneskene som løp til og fra, ba han Ausi stoppe, her var en bra plass å vente. Han lot alle tingene ligge igjen, unntatt kniven, som han gjemte under klærne.

Ausi satte seg oppå skinnfellene med gutten i armene. Hun fulgte ham engstelig med øynene. Han ble stoppet av en mann som kom ut av porten. Mannen var fullt væpnet med sverd og skjold. Hun bare ventet på å se at de skulle begynne å slåss.

Men mannen pekte på porten, og Holme forsvant inn. Han ble ikke lenge borte. Snart kom han ut igjen. Han så blid og fornøyd ut. Hvem som helst kunne få komme inn i byen.

Holme hadde bare så vidt vært innenfor. Der hadde han sett mange mennesker, de fleste av dem hadde ikke hatt bedre klær enn det de hadde. Vakten som Holme hadde snakket med, mente at en av smedene sikkert ville gi ham arbeid. Det var mange fremmede kjøpmenn som kom hit for å handle våpen og redskap. Smedene hadde mye å gjøre, og var Holme dyktig, ville det bli god bruk for ham.

Holme og Ausi gikk sammen inn i byen. De ble øre i hodet av alle lydene. Her ble det hamret og banket, mennesker ropte og skrek, bikkjene hylte og gneldret. Stanken fra avfallsdyngene var fæl.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Spørsmål til sidene 58 og 59: 1 Hvorfor måtte Ausi vente utenfor porten?

2 Hvordan var de som bodde inne i byen, kledd?

3 Hvorfor kunne de som ville, flytte inn i de gamle husene?

4 Hvor fikk Holme arbeid?

58

Øveord: skogholtet forfalne dra i viking fiender smia smi

R VU

De gikk tvers igjennom byen og ut en av portene på baksiden.

De ble enige om at inne i byen ville de ikke orke å bo.

I skogholtet utenfor lå det flere små hus, mange av dem var forfalne og ubebodde. En gammel trell, som gjette en stor flokk kuer, kom bort til dem for å prate. Han fortalte at alle som ville, kunne flytte inn i de gamle husene. Eierne var dratt i viking, og ingen visste hvor de var blitt av. Husene hadde stått tomme både vinter og vår.

Her likte Holme og Ausi seg. Skogen var ikke langt unna.

Dukket det opp noen fiender fra gården de hadde flyktet fra, kunne de raskt dra dit og gjemme seg.

DE

Holme og Ausi reparerte og ordnet det lille huset i skogkanten.

Holme fikk arbeid i ei smie. Mestersmeden som eide smia, hadde mange smeder i arbeid. Da han skjønte hvor dyktig Holme var til å smi, ga han ham en riktig god lønn.

SE NG

RI

AR PL EM

KS Oppgaver til sidene 58 og 59: 1 Skriv to setninger hvor du bruker ordet gift på to forskjellige måter.

2 Skriv disse verbene i fortidsform: kommer, gjemmer, forteller, gjetter.

59

Øveord: offerfest tempelplassen marked

R VU

Holme var stolt og glad da han kom hjem til Ausi med penger.

Nå kunne de kjøpe seg flere ting de trengte. Den lille gutten deres vokste og trivdes.

Ausi syntes de hadde fått det godt, men hun var alltid engstelig for at den gamle husbonden og krigerne hans skulle dukke opp og dra dem med seg tilbake til boplassen.

Holme hadde blitt godt kjent med alle smedene. De lovte Holme at de ville beskytte ham og familien hans om det kom noen fra gården som ville tvinge dem med tilbake dit.

DE

Det var mange smier i byen. Alle som arbeidet der, holdt sammen og hjalp hverandre. De fleste var store og sterke.

Smedene hadde smidd seg både kniver, sverd og spyd til eget bruk. Tidene var urolige. Det var stadig kriger og opprør i nabolaget. Høvdingene visste å sette pris på dyktige smeder.

Det var smedene som laget våpnene de trengte.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Ausi og Holme fikk være i fred i kaupangen i mange måneder.

To ganger i året var det en stor offerfest for tregudene vikingene trodde på. Mestersmeden ville ha Holme og Ausi med seg på vårfesten. Tempelplassen, hvor festene ble holdt, lå en dagsreise unna. Folk kom fra alle kanter av landet for å være med på å ære gudene. Men det ble også holdt et stort marked hvor folk handlet og solgte alt mellom himmel og jord. Her kunne de selge tingene de laget, til en bedre pris enn det de fikk til vanlig.

Holme hadde liten lyst til å dra. Kongen, dronningen og alle de store høvdingene var alltid med på disse offerfestene.

Holme var sikker på at husbonden og krigerne hans også ville komme. Tenk om de kjente ham og Ausi igjen! Riktignok hadde de skikkelige klær og sko og så ut som andre frie mennesker, men likevel kunne de bli gjenkjent. Mestersmeden lovet at de skulle bli passet godt på.

Spørsmål til sidene 60 og 61: 1 Hvorfor hadde Holme liten lyst til å dra på vårfesten?

2 Hva gjorde folk på tempelplassen?

3 Hvor skulle Ausi og Holme bo mens de var på tempelplassen?

60

R VU

De skulle bo sammen med smedene og konene deres i leiren de ville sette opp i utkanten av tempelplassen. Det kom hundrevis av mennesker til festen. Kongen og de mektigste mennene i riket ville holde seg unna vanlige folk. Det var svært liten sjanse for at de skulle møte noen fra boplassen.

Holme lot seg overtale og dro av sted sammen med Ausi.

Alt gikk bra. De hadde noen flotte og spennende dager med fest og moro fra morgen til kveld. Smedene solgte mange varer på markedet og tjente gode penger.

DE

Men på hjemveien traff de på krigerne fra boplassen. Hvordan det møtet ble, og hva som hendte med Holme og Ausi, er en annen historie.

SE NG

RI AR PL EM

KS Oppgaver til sidene 60 og 61: 1 Skriv to adjektiver som forteller noe om hvordan smedene så ut.

2 Skriv disse verbene i infinitivsform: gikk, fikk, kjøpte, hjalp, gjenkjente.

3 Skriv synonymer til disse orda: mennesker, dyktige, skikkelig, engstelig.

61

Hvor var vikingenes Vinland?

DE

R VU

Sagaen forteller om et land kalt Vinland. Landet ble oppdaget av vikinger som bodde på Grønland. Den første vikingen som kom til Vinland, skal ha vært Leiv Eiriksson. Han og mennene han hadde med seg, likte nok landet. De kom tilbake sammen med kvinner og barn. De bygde hus og ble boende i Vinland noen år. Men plutselig en dag var vikingene borte.

I mange hundre år har folk lurt på hvor Vinland var, og hva som skjedde med vikingene som bodde der.

Forskere og spesialister på historie mente at Vinland måtte ha vært et sted i Amerika.

På den tida vikingene skulle ha bodd i Vinland, levde det mange forskjellige folkeslag i den verdensdelen. Vikingene måtte ha møtt noen av dem. I sagaen fortelles det om noen folk som ble kalt for skrælinger. På vikingspråket betydde det en veik og svak person. Hvorfor vikingene mente at disse menneskene var noen feiginger, vet vi heller ingenting om.

I de siste fem hundre årene har alle trodd og ment at den første fra Europa som kom til Amerika, var Kristoffer Columbus. Han var født i Italia. Columbus var kaptein og leder for en ekspedisjon som lette etter sjøveien til India. Da han endelig fant land etter flere måneder på havet, var han sikker på at det endelig var India han var kommet til. Derfor kalte han de menneskene som bodde i det landet, for indianere.

Men senere forsto han at det var en helt ny verdensdel han var kommet til. Han hadde gått i land på ei øy i Mellom-Amerika.

Ordet indianere ble likevel brukt om menneskene som levde i den nye verdensdelen. Columbus fikk æren for å ha oppdaget Amerika.

Øveord: sagaen forskere skrælinger få æren

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Spørsmål til sidene 62 og 63: 1 Hvor bodde vikingene som oppdaget Vinland?

2 Hva betyr ordet skrælinger?

3 Hvem var Columbus?

4 Hva het de to som ville bevise at Vinland var i Amerika?

62

DE

R VU SE NG

RI Maleri av Christian Krohg: Leiv Eiriksson oppdager Amerika.

Foto: AKG/SCANPIX

KS

AR PL EM

Det var to mennesker i Norge som gjerne ville bevise at det var vikingen Leiv Eiriksson som kom først til Amerika. Han kom 500 år før Columbus.

Når en skal bevise noe, må en finne spor som viser at noe har skjedd. Men hvordan i all verden skulle en finne spor som var over tusen år gamle?

De to som ville lete etter de sporene, het Anne Stine og Helge Ingstad. De var gift med hverandre, og begge var veldig eventyrlystne.

Oppgaver til sidene 62 og 63: 1 Skriv egennavnene i teksten.

2 Skriv hva alle egennavn er like i.

3 Skriv fem substantiver i ubestemt form flertall.

63

Øveord: advokat dokumenter å tolke inuitter lov og rett pelsjeger

DE

R VU SE NG

RI Helge Ingstad Foto: Ingstad-familien AP Photo/Scanpix.

AR PL EM

KS

Helge Ingstad var egentlig advokat, men han syntes det ble altfor kjedelig å lese dokumenter og hjelpe folk med å tolke lov og rett.

Han var en flink advokat og tjente mye penger, men likevel solgte han alt han eide og ble pelsjeger i Canada. Da var han 26 år gammel.

Han tilbrakte mange år i Canada, først sammen med en kamerat, men senere jaktet han rundt helt alene. Han møtte av og til indianere og inuitter, som streifet omkring. Noen ganger fikk han bo noen uker sammen med dem. Han hadde flere hunder med seg. Hundene bar bagasjen hans om sommeren og dro den på en slede om vinteren.

Spørsmål til sidene 64 og 65: 1 Hva slags yrke hadde Helge Ingstad?

2 Hva slags yrke hadde Anne Stine Ingstad?

3 Hva slags dyr jaktet Ingstad på?

64

DE

R VU

Han bodde ute både sommer og vinter. Om vinteren kunne det bli opp til 60 kuldegrader.

Det er kaldt, det!

Ingstad jaktet på ulv, bjørn, elg, bever og rev. Han solgte skinnene fra disse dyra og levde av de pengene han fikk for dem.

Det var tøft å være alene i ødemarken, men Ingstad likte seg godt. I over fire år var han pelsjeger. Men til sist ble det til at han reiste hjem til Norge igjen.

RI

Inuittjeger Foto: AP Photo/Kevin Frayer, CP/SCANPIX

SE NG

Anne Stine utdannet seg til arkeolog. Arkeologer graver i jorda for å finne spor etter folk som levde før. Tingene arkeologene finner, gir dem mange opplysninger om hvordan folk levde, hva de levde av, og hva slags redskaper og ting de hadde laget.

Helge Ingstad ble hjemme i Norge en stund. På den tida skrev han ei bok om alt han hadde opplevd i Canada som pelsjeger. Det ble ei spennende bok.

Han kalte boka Pelsjegerliv. Blant Nord-Canadas indianere.

Han leste fra boka i radioen, det var ikke tv i Norge den gangen, og han reiste rundt og holdt foredrag om Canada og livet i ødemarken. Han ble berømt, rene kjendisen ble han. En av dem som så og hørte ham fortelle, var Anne Stine. Hun ble veldig forelsket i ham og bestemte seg for at ham ville hun gifte seg med.

Hun skrev brev og sendte bilde av seg selv, og etter hvert ble de godt kjent. Men hun måtte vente en god stund med giftermålet. Hun var ikke mer enn tretten år den gangen.

AR PL EM

KS

Øveord: arkeolog foredrag

Oppgaver til sidene 64 og 65: 1 Skriv seks verb som har dobbeltkonsonant i seg.

2 Skriv seks verb som står i fortidsform.

3 Skriv ord som er tallord.

65

DE

R VU

Helge ble snart lei av kjendislivet og dro ut på nye eventyr.

Han reiste både til Grønland og Svalbard. Han ble kjent med indianere i Arizona i USA og inuitter i Nord-Alaska. Han opplevde mye spennende og skrev enda flere bøker om det han hadde opplevd.

En dag satt han og leste sagaen om Leiv Eiriksson og om menneskene som hadde dratt over havet og funnet et ukjent land som de hadde kalt Vinland.

Der og da bestemte Ingstad seg for at han ville finne ut hvor det landet hadde vært. Folk lo av ham da de hørte om planene hans, de mente det var umulig å finne spor etter en liten flokk vikinger som hadde levd for over tusen år siden. Men Ingstad var sta og brydde seg ikke om hva andre mente om ham. Han leste alt han fant om vikingenes reiser på havet. Han fikk tak i gamle kart fra Island og studerte dem nøye.

RI

Inuittjegere Foto: AP Photo/Kevin Frayer, CP/SCANPIX

SE NG AR PL EM

KS Spørsmål til sidene 66 og 67: 1 Hvilke land reiste Ingstad til?

2 Hva het vikingehøvdingen som fant Vinland?

3 Hvorfra fikk Ingstad gamle kart?

66

Anne Stine og Helge Ingstad Foto: AP/SCANPIX

DE

R VU SE NG

RI Øveord: klammeri vindruer

AR PL EM

KS

På den tida var Anne Stine endelig blitt voksen og var ferdig med utdannelsen sin. Og tenk, hun giftet seg med Helge Ingstad, akkurat slik som hun hadde planlagt! Hun ble med Helge til Island og Grønland. Der forsøke de å tenke som vikingene måtte ha gjort.

Hvor ville vikingene ha reist for å finne nytt beiteland til dyra? Hvor langt unna måtte de reise for å være trygge for de norske vikingkongene og krigerne deres? Høvdingene på Island og Grønland var ofte i klammeri med dem. Leiv Eiriksson måtte ha dratt vestover.

Til slutt kom de fram til at vikingene hadde funnet den store øya Newfoundland i Canada. Men da andre forskere hørte om den ideen, sa de at det var bare tull. De mente at Vinland hadde fått navnet sitt fordi det vokste vindruer der.

På Newfoundland var det korte somre og kalde vintre.

Der hadde det aldri vokst vindruer.

Oppgaver til sidene 66 og 67: 1 Skriv navnene på landene Ingstad besøkte, i alfabetisk rekkefølge.

2 Skriv to ord som har diftong i seg.

3 Skriv fire ord som er personlige pronomener.

67

Det var ikke godt nok klima for slike vekster. De måtte ha mye sol og varme. «Nei, Ingstad fikk finne på noe bedre,» sa de.

DE

R VU

Ingstad kjente en svensk språkforsker. Han mente at ordet vin ikke betydde vin, men gressmark. Det passet godt. Det var jo gressmarker vikingene var interessert i å finne. Hvis de hadde funnet et land med gode beitemarker, ville de kanskje kalt landet opp etter gressmarkene? Stort sett er det bare stein langs kysten av Nord-Canada. Helge satte i gang med å lete etter et stort landområde med frodige gressmarker. Han gikk lange avstander til fots, han seilte langs kysten, og til slutt leide han fly og fløy over hele området. Men han kom ikke over et eneste spor etter vikingene. Så begynte han å spørre fiskerne som bodde langs kysten, om de visste om noen ruiner i nærheten. Han ble skuffet gang etter gang, men å gi opp ville han ikke høre om en gang.

En dag møtte han en fisker fra en liten landsby som het L’Anse aux Meadows. Det navnet betyr bukten ved gressmarkene.

Denne fiskeren visste faktisk om noen ruiner. Han tok Helge med dit.

Stien fram til ruinene gikk langs ei frodig slette hvor det beitet kuer og sauer. Stien endte ved ei bukt hvor det rant ei stri elv ut i havet. Da Helge så oppover elva, fikk han øye på noen svære lakser som hoppet og spratt. De var på vei oppover de små fossene lenger oppe. Da forsto Ingstad at akkurat her var det Vinland som Leiv Eiriksson hadde oppdaget og bosatt seg i.

I sagaen står det: «Det skorter ikke på laks verken i elva eller i vannet, og laksen var den største de noen gang hadde sett.»

Fiskeren pekte på noen forhøyninger i bakken. De var dekket med gress og lyng. Men Helge Ingstad var ikke i tvil.

Dette var rester etter gamle hus. Men hvem hadde bodd her?

Det kunne ha vært indianere, inuitter, hvalfangere eller kanskje det hadde vært vikinger fra Grønland?

Øveord: språkforsker frodige bukt skorter forhøyninger hvalfangere

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Spørsmål til sidene 68 og 69: 1 Hva mente den svenske språkforskeren at ordet vin betydde på vikingspråket?

2 Når skjønte Ingstad at han hadde funnet Vinland?

3 Hvem måtte hjelpe Ingstad med å bevise at de gamle ruinene var rester etter vikingenes hus?

68

DE

R VU SE NG

RI Helge Ingstad ved en utgravning av et ildsted.

Foto: SCANPIX

AR PL EM

KS

Det var bare én måte å få svar på det spørsmålet: de måtte grave i jorda, fjerne jorda forsiktig, litt og litt av gangen. I jorda var det spor som kunne fortelle om menneskene som hadde bodd i husene. Men det var arbeid for eksperter.

Helge sendte bud etter Anne Stine. Resten av arbeidet med å løse mysteriet var nå hennes.

Da hun kom, kunne hun ganske raskt se at det virkelig var rester etter hus. Hun fikk med seg flere arkeologer.

De arbeidet i månedsvis med å fjerne jord og sand, millimeter for millimeter gravde de seg nedover.

En dag fant de rester av et ildsted. Det var bygget opp på samme måte som dem de tidligere hadde funnet etter vikingene.

Oppgaver til sidene 68 og 69: 1 Skriv en forklaring på hva en ekspert er for noe.

2 Skriv hva disse orda er like i: foss, oppover, hoppe.

3 Skriv hvilke ordklasser disse orda hører til: foss, hoppe.

69

Øveord: glokammer overbevise gjenstander utgravingene spinnehjul kleberstein

DE

R VU

Ved siden av fant de et lite glokammer. Det var helt likt det som var funnet på Eirik Raudes gård på Grønland. Eirik Raude var faren til Leiv Eiriksson. Om natta oppbevarte vikingene glødende kull fra ildstedet i glokammeret. For tusen år siden hadde folk ikke fyrstikker, derfor gjemte de glør til neste gang de skulle tenne opp Dette var dessverre ikke nok til å overbevise alle som fremdeles tvilte på at Ingstad virkelig hadde funnet vikingenes Vinland. Alle prøver av aske, torv og bein de grov fram, viste at funnene var rundt tusen år gamle. Men tvilerne ville ha mer.

De ville ha flere spesielle gjenstander som viste at det virkelig hadde bodd vikinger her.

SE NG

RI

Uker og måneder gikk. Anne Stine fant lite og ingenting i jorda. Men hun var like sta som Helge og nektet å gi opp.

Hun ville finne noe som kunne overbevise all verden om at vikingenes Vinland virkelig hadde vært her. Endelig en dag børster hun forsiktig vekk jorda fra noe hardt og rustrødt. Det er en nagle av jern. Anne Stine jubler. Her er et godt bevis.

Nagler er som tykke spikre. Det var bare vikingene som kunne ha laget den. Verken inuitter eller indianere kjente til hvordan man laget jern.

Hjelperne til Anne Stine sjekket myra langs bekken og fant at den inneholdt slik malm som vikingene laget jern av. Noen dager senere fant de rester etter ei smie også.

Da dette ble kjent, kom det enda flere arkeologer som ville være med på utgravingene. Likevel var det først den fjerde sommeren de gravde, at de virkelig kom over det avgjørende beviset. De fant et spinnehjul av kleberstein. Det var helt likt det vikingkvinnene brukte når de skulle lage tråd eller garn av saueull. Det var en liten, rund stein med hull i midten.

Det hjulet beviste at det hadde bodd kvinner her, akkurat slik det står i sagaen.

AR PL EM

KS

Spørsmål til sidene 70 og 71: 1 Hvordan klarte vikingene å tenne raskt opp i ildstedet sitt når de ikke hadde fyrstikker?

2 Hvilket metall var den rustrøde naglen laget av?

3 Hvor mange somre hadde Anne Stine Ingstad jobbet i landsbyen?

70

Øveord: somre sightseeing statue

DE

R VU

Den siste og fineste gjenstanden de fant, var en nål av bronse.

Det var en slik nål som vikingene festet kappa si med på høyre skulder. Det var for å ha armen fri til å svinge sverd eller øks.

Endelig måtte alle som hadde ledd og gjort narr av dem, innrømme at vikingene fra nord hadde kommet 500 år før Columbus til Amerika.

Sju somre hadde Anne Stine vært i den lille landsbyen L’Anse aux Meadows og lett i jorda etter spor som mennesker for tusen år siden hadde lagt igjen etter seg. Hun fant det som måtte til for å bevise at vikingene hadde funnet fram over store havstrekninger på jakt etter nytt land.

I dag kommer det hvert år tretti tusen mennesker på sightseeing til Vinland. Det er bygget et museum hvor spinnehjulet og nålen er utstilt sammen med andre ting de fant, og det er bygget kopier av vikinghusene.

RI

SE NG

Både Helge og Anne Stine skrev bok om arbeidet de hadde gjort.

De fikk priser og medaljer, og hvor de enn kom, møtte folk fram for å høre og se dem. Utenfor Vikingskipshuset i Oslo og i L’Anse aux Meadows står det en statue av Anne Stine og Helge Ingstad.

Begge to skulle gjerne ha funnet ut hvorfor vikingene forsvant fra Vinland og fra Grønland. Men det klarte de ikke.

Men hvem vet, kanskje noen en gang i framtida finner svaret på den gåten også?

Anne Stine døde i 1997. Helge ble over hundre år gammel.

Men han var like nysgjerrig og hadde fortsatt mange ting han gjerne ville forske på da han døde i 2001.

AR PL EM

KS

Kilde: Birte Svatun, «Anne Stine og Helge Ingstad. Historien om et nysgjerrig par.» DAMM, Faktaløvebok.

Oppgaver til sidene 70 og 71: 1 Skriv det du vet om disse orda: å bevise, eit bevis.

2 Skriv ordet somre i entall bestemt form.

3 Skriv disse verbene i infinitivsform: forsvant, fortsatt, funnet, inneholdt.

71

Oppdagelsen av Amerika Den første europeer som kom til Amerika, fikk hjelp av en skipsnisse, mener forfatteren Frid Ingulstad. Husk at en skipsnisse er noe helt annet enn en julenisse. Hun beskriver skipsnisser slik: .................................................................................................

Øveord: skistrømper vadmelsskjorte snørestøvler sjøsprøyten toktet innpodet

R VU

DE

De gikk kledd i knebukser og skistrømper, vadmelsskjorte og lusekofte, på beina hadde de snørestøvler. På hodet hadde de rød matroslue. De hadde striere hår enn andre nisser på grunn av den salte sjøsprøyten. Skipsnissene hadde ofte bare seks tenner, tre oppe og tre nede. Den dårlige skipskosten slet fælt på tennene. De var derfor livredde for å miste de få de hadde.

RI

SE NG

Dette gjaldt også Knark. Han hadde vært skipsnisse om bord i et vikingskip i mange år, og hans far og farfar hadde vært vikingnisser før ham. Farfaren hans hadde vært med på det aller første vikingtoktet til Lindisfarne i år 793 og innpodet i Knark at en skipsnisses viktigste oppgave var å holde stø kurs og gripe roret hvis rormannen sovnet.

AR PL EM

KS

En dag i år 1000, da Knark befant seg om bord i vikingskipet til Leiv Eiriksson nord i Atlanteren, fant han ut at han begynte å bli grundig lei av sjølivet. Han lengtet hjem til kona si, men aller mest lengtet han inn til land. Dessuten var han bekymret fordi to av de seks tennene hans begynte å løsne. Hvordan kunne en vente annet når kosten besto av skipskjeks med mark i, tenkte han forarget.

På toppen av det hele var de plutselig kommet ut for et forrykende uvær. Vinden ulte, himmelen var svart, tordenen rullet, og bølgene steg opp som veldige fjell.

Spørsmål til sidene 72 og 73: 1 Hva tror du den største forskjellen mellom en julenisse og en skipsnisse er?

2 Hvilket år var Leiv Eiriksson på vei over Nord-Atlanteren?

3 Hva trengte Leiv Eiriksson og mannskapet hans for å finne ut hvor sør og nord var?

72

DE

R VU

Knark stakk tommeltottene i ørene og knep øynene hardt igjen.

«Jeg vil ikke mer, jeg vil inn til land!» ropte han. Stemmen hans druknet i uværsbulderet.

«Dette er den verste sjøreisen jeg noen gang har vært med på,» stønnet han da langskipet endelig kom seg opp av bølgedalen igjen.

Ikke lenge etter steg de oppover mot en ny bølgetopp. Knark trakk matroslua godt nedover ørene, bet tennene sammen, de seks han så vidt hadde igjen, og klamret seg fast i masten mens han drømte om fast grunn under føttene.

Neste gang han åpnet øynene, skar et sikksakklyn over himmelen, og i det samme så han Tor med hammeren og drivende isfjell på en gang.

Det begynte å klø i det ene øret hans, og gikta meldte seg i den høyre stortåa. Han visste hva det betydde: Noe var riv ruskende galt.

Da gikk det med ett opp for ham: De dro rett til havs! De seilte ikke inn mot land i det hele tatt. Tanken var så forferdelig at han ble helt svett, enda skjegget hadde frosset fast i skjorteknappen, og det hang istapper i nesedryppet.

En skipsnisse trenger ikke sol og stjerner for å vite hvor sør og nord er, og han vet alltid hvor nærmeste land befinner seg.

Problemet var hvordan han skulle klare å dreie skuta dit han ville uten at skipperen og manskapet oppdaget det.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Mens han trakk pusten dypt inn og skjøt motet opp i brystet, slapp han det krampaktig taket om masten og begynte å brøyte seg vei mellom husdyrene som hadde lagt seg tett sammen i båten. Møysommelig fikk han karet seg akterut for å se om han kunne finne på noe lurt.

Øveord: uværsbulderet matroslua nesedryppet karet seg akterut

Oppgaver til sidene 72 og 73: 1 Skriv fem ord som er sammensatte ord.

2 Skriv fem ord som er verb, og som har vokalen ø i seg.

3 Skriv de verbene du fant, som står i infinitivsform.

73

Øveord: utmattelse stedsansen forfrosne rormannen øste

DE

R VU

Vikinghøvdingen Leiv Eiriksson sto selv ved roret. Han så sterk og mektig ut, til tross for de drivende våte klærne og vinden som forsøkte å rive ham over ende. Men da Knark kikket nærmere på ham, så han at den store høvdingen glippet med øynene, og at ansiktet røpet utmattelse. Det var ti døgn siden de forlot Grønland, og det var ikke stort de hadde sovet underveis. Nå var Leiv Eiriksson i ferd med å miste stedsansen.

«Det passer bra,» tenkte Knark og gned seg fornøyd i hendene før han klødde seg i hodet gjennom den forfrosne matroslua. Han syntes han hørte farfarens stemme gjenlyde i ørene: «Husk at du må gripe roret hvis rormannen sovner!»

Han så seg kvikt omkring. Hvordan skulle han få skipet til å seile inn mot land? Vinden ulte og pep, det hvinte i mast og tauverk. Skipet knaket faretruende, og mannskapet øste for harde livet mens hår og skjegg sto hvitt av rim. Foran dem ruvet kjempebølgene som svarte uhyrer.

SE NG

RI

AR PL EM

KS Spørsmål til sidene 74 og 75: 1 Hvor mange døgn var det siden Leiv Eiriksson forlot Grønland?

2 Hva slags dyr snublet Knark i?

3 Hvordan klarte Knark å korrigere (forandre) kursen på båten?

4 Hvilket land hadde Leiv Eiriksson kommet til, tror du?

74

Øveord: kraftanstrengelse taukveil rufsete baugen utmattet kursendringen å løye langkikkerten

DE

R VU

Han dro seg i det stivfrosne skjegget og tenkte så det knaket.

Da fikk han plutselig en ide. Han kunne stikke en åre ut av et årehull foran i baugen. Det ville få båten til å svinge. Men hvordan skulle han klare å komme seg framover, og tenk om Leiv Eiriksson oppdaget at de hadde forandret kurs?

«En nisse gir aldri opp,» formante han seg selv, og med en kraftanstrengelse la han i vei. Et vindkast kom settende og rev ham over ende, men han bet fortanna i underleppa og slet seg opp, tok et par skritt, snublet i en taukveil og gikk på hodet ned i den rufsete pelsen til en av sauene. Sauen brekte forskrekket, Knark ropte unnskyld, kom seg opp igjen og kjempet seg videre.

Endelig var han framme i baugen. Der grep han en ledig åre.

Den var så tung at han holdt på å gi opp, men til slutt klarte han å løfte den og stikke den inn gjennom et ledig årehull. Så la han seg med hele sin tyngde oppå åren og klamret seg fast helt til skipet langsomt dreide.

Da de endelig hadde riktig kurs, trakk han åren inn igjen og sank utmattet sammen. Til sin lettelse forstod han at Leiv Eiriksson ikke hadde merket kursendringen.

Knark var på vakt hele natten og passet på etter hvert som mannskapet skiftet på å stå til rors. Han måtte ut med åren og korrigere kursen flere ganger i løpet av natten, og ble til slutt så sliten at han snublet i sine egne bein. Da vinden endelig begynte å løye, og regnet silte neste dag, var han helt utmattet.

I det samme fikk både han og mannskapet land i sikte.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Leiv Eiriksson satte langkikkerten for øyet og utbrøt: «Hva er dette for land? Jeg ser noen underlige rødbrune mennesker der inne. Her har jeg ikke vært før. Hvordan i all verden har vi havnet her?» Da lød stemmen til hans bror, Torvald, like bak ham: «Dette er et stor øyeblikk, Leiv. Du har oppdaget et nytt land.»

Oppgaver til sidene 74 og 75: 1 Skriv orda som har diftong i seg, 2 Skriv fem substantiver som har dobbeltkonsonant i seg.

3 Skriv hva ordet korrigere betyr.

75

Knark, som hadde klatret opp på ripa for å se bedre, lyttet forbauset, deretter flirte han så alle de fire faste og to løse tennene kom til syne. «Det hadde han ikke klart uten min hjelp,» humret han fornøyd.

Slik gikk det til at Leiv Eiriksson oppdaget Amerika.

DE

R VU

Historia står i boka «Nisser i norgeshistorien».

Forfatter Frid Ingulstad. Damm forlag.

SE NG

RI AR PL EM

KS Oppgave til side 76: 1 Se på bildet. Skriv en beskrivelse av skipsnissen Knark.

76

Pitbull-Terje går amok

DE

R VU

I klassen til Jim har det begynt en ny gutt. Den nye gutten er veldig spesiell. Han heter Terje, rettere sagt Pitbull-Terje.

Han er ulik de andre guttene i klassen. For det første er han kjempehøy, minst to hoder høyere enn de fleste på skolen.

I tillegg er han kjempetjukk. Kinnene disser som på en bulldogg, og han beveger seg som en elefant. Han ser farlig ut og er som regel veldig sinna. Første dagen han er på skolen, legger han flere av de sterkeste og tøffeste guttene i klassen i bakken og lover dem skikkelig juling hvis de ikke er greie.

Dessuten eier han en pitbullterrier. Derfor vil han bli kalt Pitbull-Terje. Pitbullterrieren hans er ikke til å spøke med. Den vil han ta med seg. De som får lyst til å erte ham, skal få hilse på den pitbullterrieren, forteller han de nye klassekameratene sine.

Jim er en av de minste guttene i klassen. Han tror han er bestevenn med Kurt og Roger, de to kuleste guttene i klassen.

Jim har en hemmelig bunkers som ingen vet om at han har.

Der holder Jim til hver ettermiddag. Han har det ikke så greit hjemme, derfor er det godt å ha et hemmelig sted hvor han kan få være i fred.

Dessverre oppdager Kurt og Roger bunkersen. De aner ikke hvem som holder til her, de vil bruke bunkersen til å holde fester i. Jim tør ikke røpe at det er han som er eieren. Han har nemlig alle lekene sine der. Han liker å leke, men gutter i sjuende klasse skal ikke leke. Det er for barnslig. Han er livredd for at Kurt og Roger skal oppdage hvor barnslig han er. Gjør de det, kommer de til å mobbe ham, og han kommer aldri til å få være sammen med dem mer. Derfor sier han til dem at det er Pitbull-Terje som holder til i bunkersen. Det er han som leker med Playmo og er barnslig.

Øveord: pitbull disser bulldogg bunkers Playmo egger

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Spørsmål og oppgaver til side 77: 1 Hvorfor blir den nye gutten kalt Pittbull-Terje?

2 Hvem tror Jim han er bestevenner med?

1 Skriv de to adjektivene som står i superlativ.

2 Skriv tre verb som har infinitivsmerket å på plass foran.

77

Øveord: gjenerobre amok single

DE

R VU

Han håper at de blir redde og vil holde seg unna. Pitbull-Terje er jo vill og gal! Men nei! De skifter bare låsen. Jim får ikke slippe inn. Kurt og Roger vil ikke ha ham med. Han er så liten og puslete. Han har ikke kjæreste, engang. Da bestemmer Jim seg for at han vil gjenerobre bunkersen med Terjes hjelp.

Terje har bestemt at han vil ha Jim til bestevenn. Jim liker ikke Terje, og han er den siste på jorda han vil ha til venn, men hva gjør man ikke for å få igjen bunkersen?

En ettermiddag drar han på besøk til Terje for første gang.

Jim har en plan: Han vil lure Terje med seg til bunkersen. Terje skal ta med seg pitbullterrieren sin. Bikkja vil garantert skremme Kurt og Roger slik at de aldri våger å komme tilbake til bunkersen.

Jim har fått adressen til Pitbull-Terje av læreren. Her kan du lese hvordan Jims første besøk hos Terje går:

RI

SE NG

Det viser seg at Pitbull-Terje bor i ei blokk like ved bunkersen.

Jeg leser på ringeapparatene og finner et der det står Torstein og Terje. Torstein er sikkert faren hans. De bor i andre etasje.

Jeg går ut på veien og ser opp på vinduene i andre. I den ene leiligheten er alle vinduene mørke. I den andre er det lyst i stua.

Det går et grøss igjennom meg. Der inne er pitbullen. Den kan gå amok. Det skal nesten ingenting til. Bare man ringer på, blir den vill og gal. Når jeg tenker meg om, er det jo nettopp det som er det fine med pitbuller.

Jeg går fram til døra og ringeapparatene. Jeg trekker pusten og trykker inn knappen med Torstein og Terje på. I det fjerne hører jeg ringelyden single. Jeg lytter etter bjeffing, men det er helt stille. Kanskje hunden ikke er hjemme? Brått skraper det i høyttaleren. Jeg skvetter til. «Hallo?» sier en mørk mannsstemme.

Han høres litt forkjølet ut. «Hei,» svarer jeg.

«Hva vil du?»

«Er Terje inne?» Jeg prøver å virke så høflig som mulig.

AR PL EM

KS

Spørsmål til sidene 78 og 79: 1 Hvor mange ganger har Jim besøkt Terje?

2 Hvor kommer den mørke mannsstemmen fra?

3 Hvordan ser det ut i leiligheten der Terje bor?

78

Øveord: bizzer stegene okkupert gammeldagse plater

DE

R VU

Egentlig får han jo ikke ha noen inne hos seg.

«Hvem er det?» grynter den mørke stemmen.

«Jim.» «Er du en venn av Terje?» «Ja.» Det blir stille en stund. Plutselig bizzer døråpneren.

«Kom opp!»

Jeg går sakte inn i gangen. Hvis jeg lister meg, kan kanskje pitbullen litt etter litt venne seg til lukten min. Så blir den ikke så sint. Stegene mine lager ekko når jeg trår i trappa. Pitbullen står vel og slikker seg rundt munnen nå.

Jeg lister meg opp trappetrinnene. Beina skjelver. Jeg kan ennå snu og glemme hele greia. Men hvor skal jeg gå?

Bunkersen er okkupert. Og mamma er jo helt gal.

Jeg fortsetter opp trappene.

I andre etasje står en dør på gløtt. Jeg får sjokk. Hunden kan jo bare gå rett ut! Jeg stopper. Hjertet dunker veldig fort.

Jeg lytter. Jeg synes nesten jeg kan høre pesinga fra bikkja.

Jeg smyger meg bort til døra.

Det er ganske rotete der inne. Det ligger sko strødd utover, og flere jakker og gensere ligger i en haug på gulvet. Sånn er det å ha en pitbull i huset. Det blir ikke orden på noen ting. Jeg kremter. Stemmen er helt skjelven. «H-hallo?» Det er noe som rasler der inne.

«Bare kom inn,» sier en hes stemme. «Terje kommer snart.»

SE NG

RI

KS

AR PL EM

Faren til Terje sitter vel og holder på bikkja nå. Med kjetting og haglebånd. Ellers ville han vel ikke sagt at jeg skulle komme inn?

Jeg lister meg inn. Hele leiligheten ser bomba ut. På gulvet ligger flere kofferter som det tyter klær ut av. En bunke med gammeldagse plater har seget ut på gulvet. Flere åpne pappesker står hulter til bulter, og masse Lego og noen lekebiler ligger strødd utover. Jeg skjønner ikke at folk vil ha en hund når den roter sånn.

Oppgaver til sidene 78 og 79: 1 Skriv hva disse orda er like i: sjokk, stopp, okkupert, blokk.

2 Skriv fem verb som står i nåtidsform.

3 Skriv fire ord som er personlige pronomener.

79

Øveord: virvar pistrete stålampe spørretryne brist i

DE

R VU

Jeg ser meg rundt i full fart: Til høyre, der det er et ganske rotete kjøkken, til venstre, der det er en åpen dør inn til badet, og rett fram, der stua er. Inne på stua sitter en kjempesvær, bulkete mann i en lenestol, midt i et virvar av pappesker og rot.

Han har tynt, pistrete hår og masse skjeggebuster og er litt ruskete i fjeset, som om han nettopp har stått opp. Han skrur på en stålampe med et skrujern. Hunden er ikke å se. Kanskje Pitbull-Terje er ute og går tur med den?

Faren til Terje legger stålampa ned på gulvet. Stiv i bevegelsene reiser han seg. Nå ser jeg det: Han har rød nissebukse på seg.

Det er han som er den tjukke nissen på kjøpesenteret.

«Vil du ha noe å drikke?» spør han.

Jeg er helt tørr i munnen, og nikker.

Han går ut på kjøkkenet og tar ut en flaske med cola fra kjøleskapet. Kjøkkenbenken er full av skitne kopper og brukte tallerkener, men i oppvaskstativet finner han to rene glass som han skyver på plass på benken. Jeg ser på kjøkkengulvet etter hundeskåler, men bortsett fra alt rotet er det ingen spor etter pitbullen. Jeg kan like godt spørre ham rett ut.

«Er Terje ute og går tur med pitbullen?»

Han skjenker cola i glassene. «Pitbullen?»

Han snur seg mot meg. Det ruskete ansiktet krøller seg til et spørretryne. «Har Terje sagt vi har en pitbull?» Jeg nikker.

Faren til Terje sukker og rister oppgitt på hodet. Fra et skap under kjøkkenbenken fikser han opp en flaske med noe blankt i. Han tar en stor slurk av det ene colaglasset og heller det blanke oppi så glasset blir fullt igjen.

Han tar en slurk. Han gir meg det andre glasset, og ser på meg med et trist blikk som det liksom er en brist i. «Får han problemer hvis det skulle vise seg at vi ikke har en pitbull?»

Jeg nikker.

Han tar en ny slurk av glasset, og rister hodet sakte fram og tilbake.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Spørsmål til sidene 80 og 81: 1 Hvordan ser faren til Terje ut?

2 Hva holder faren til Terje på med da Jim ringer på døra?

3 Hvor jobber faren til Terje?

80

«Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med Terje,» sukker han.

Jeg nipper til colaen min.

«Ikke jeg heller,» sier jeg.

Øveord: blubbefjeset erobre

DE

R VU

Man kan si veldig mye stygt om Terje. Med god grunn. At han lyver så det renner, kommer ikke som en overraskelse.

En pitbullterrier, du liksom!

Jeg fryder meg når jeg tenker på hvordan blubbefjeset hans kommer til å vri seg når jeg forteller at jeg vet det. På den andre siden: Det er ikke sikkert det blir like gøy når han etterpå går amok. Selv om han ikke har pitbull, er han fortsatt så diger at bare navnet er nok til å gi folk frysninger. Det kan forresten komme godt med når jeg skal erobre bunkersen. Det får ikke hjelpe at jeg ikke liker ham.

SE NG

RI AR PL EM

KS Oppgaver til sidene 80 og 81: 1 Skriv sju substantiver som har dobbeltkonsonant i seg.

2 Skriv tre adjektiver som forteller hvordan glassene og koppene ser ut.

3 Skriv substantiver for ting som hører til på kjøkkenet.

81

Øveord: tilfeldig tosket glis pinlig kennel reagerer entusiastisk reserve erfaring

DE

R VU

Jeg venter på Terje bak en bil som står parkert utenfor oppgangen. Så snart jeg ser han nærmer seg, skynder jeg meg ut på veien og later som jeg er ute og går en helt tilfeldig tur.

Terje stråler opp i et tosket glis når han får øye på meg. Han vifter med en plastpose fra kjøpesenteret.

«Hei!» sier han. Stemmen er så ivrig at det er helt pinlig.

Jeg går rett på sak: «Vi må få tatt den bunkersen.»

Terje nikker. «Helt enig!» «Det haster!» sier jeg.

«E-e.» «Men det er bare et problem.»

Terje krøller leppa til en tenksom mine og begynner å klø seg på haka.

«Hva da?» «Pitbullen er blitt syk. Den er på kennel.»

Jeg kjenner at jeg blir veldig irritert. Jeg er drittlei den pitbull-løgnen nå. Helst vil jeg si det rett ut.

Men man vet jo aldri hvordan Terje reagerer hvis jeg gjør det. I stedet sier jeg: «Vi får bare klare oss uten pitbullen.

«Det trenger vi ikke!» sier Terje entusiastisk. «For hunden kommer ut fra kennelen i morra. Og da kan vi ta bunkersen!»

Terje vet virkelig ikke hvor grensen går. «Ikke sant?» spør han.

Det virker som om han tror det selv.

«M-m,» mumler jeg bare. «Det kan gå.»

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Neste dag er Jim bestemt på at han her og nå må få igjen bunkersen.

Han ringer på hos Terje tidlig neste dag. Terje holder fast ved at pitbullterrieren er på kennel, og at de er nødt til vente til den kommer tilbake. Jim, som nå vet at det aldri vil komme noen pitbull, sier at de får skaffe seg en reserve-pitbull. Terje blir svært forskrekket.

«En annen pitbull? Men de er jo livsfarlige!»

«Nettopp derfor er det så fint at du har litt erfaring.»

Terje blir helt vill i blikket. «Men det er jo noe helt annet med en hund jeg ikke kjenner! Den kan bli skikkelig gal! Man vet aldri hva en fremmed pitbull kan finne på!»

Spørsmål til sidene 82 og 83: 1 Hvor står Jim og venter på Terje?

2 Hvor påstår Terje at pitbullen oppholder seg?

3 Når mener Terje at pitbullen vil komme tilbake?

4 Hva heter hunden Terje og Jim får låne?

82

DE

R VU SE NG

RI AR PL EM

KS

Jim og Terje finner ingen stor, farlig, slem hund som de kan låne. Til slutt må de ta til takke med en bitteliten, snill, koselig hund.

Det er en gammel dame som eier hunden. Hun er villig til å låne den bort til Terje og Jim en liten stund. De må love å være snille mot den. Den heter Tuppen og ligner kanskje litt på en pitbull, i hvert fall hvis de gjør visse forandringer. Guttene blir enige om at det er verdt et forsøk.

Det første de må gjøre, er å klippe av Tuppen den lange pelsen. En pitbull har ikke lang, hårete pels. Jim stjeler en sovetablett fra moren sin. Tuppen vil nemlig ikke la seg klippe i våken tilstand.

Øveord: i våken tilstand

Oppgaver til sidene 82 og 83: 1 Skriv fire verb som har dobbeltkonsonant i seg.

2 Skriv regelen for hvorfor vi har infinitivsmerket å her: «begynner å klø».

3 Skriv antonymer til disse orda: aldri, sant, fremmed, enig.

83

Øveord: uvitende krinkel og krok barberutstyr tibetansk spaniel glattbarbert troverdig

DE

R VU

Tuppen glefser i seg bitene med spekepølse, lykkelig uvitende om at jeg har lagt en sovetablett imellom pølseskivene.

«Hva gjør vi nå?» spør Terje.

«Vi venter til hun sovner,» sier jeg.

Det viser seg at det blir en stund å vente. Tuppen tusler rundt på badegulvet og lukter nysgjerrig på hver krinkel og krok. Etter mye om og men setter hun seg ned og begynner å slikke seg rundt på kroppen. Det er vel kveldsvasken som må unnagjøres. Hun holder på ganske lenge. Så skjer det, endelig: Hele kjeften gaper i et kjempestort gjesp. Terje og jeg ser på hverandre. Nå er det like før.

Tuppen legger seg ned på gulvet i en bylt. Øyelokkene glir sakte igjen. For sikkerhets skyld venter vi litt ekstra før jeg finner barberutstyr.

Det er vanskeligere å barbere en hund enn man skulle tro.

Hårene er veldig lange, og de sitter veldig godt fast i huden.

Men det går an hvis man virkelig vil. Med litt hjelp av en saks og ganske mye tålmodighet.

Etterpå er hele badegulvet fylt av hår og skum. Tuppen ligger der, klippet og klar. Hun snorker høyt. Hun har ikke merket noen ting.

«Det ligner veldig,» sier Terje.

Om jeg skal si det selv: Vi har gjort en god jobb. Man skulle ikke tro hun var en tibetansk spaniel sånn som hun ser ut.

Noen steder er hun helt glattbarbert. Andre steder henger det noen tjafser med hår igjen. Huden er litt rød og sår rundt omkring, men det er bare bra. Da blir hun mer troverdig som pitbull.

Det eneste minuset er at hun virker veldig spinkel uten hår.

Så vi blir nok nødt til å si at hun er en valp. Ellers kommer de aldri til å tro oss.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Spørsmål til sidene 84 og 85: 1 Hvordan klarer guttene å lure sovetabletten i Tuppen?

2 Hva slags hunderase hører Tuppen til?

3 Hvordan så Tuppen ut etter barberingen?

84

Øveord: gjenerobres oppfattelsen kusma klamret negative sider

R VU

Mens de venter på at Tuppen skal våkne, går de gjennom planen for hvordan bunkersen skal gjenerobres. Det er Jims plan. Han forklarer Terje om igjen og om igjen hva som skal skje. Terje er uhyre treg i oppfattelsen. Jim blir temmelig irritert. Han begynner å lure på hvem han egentlig er venn med. Det sier seg selv at det ikke er Terje. Han er dum som et skolebrød og like populær som kusma og lungebetennelse til sammen. Det er rett og slett lite smart å ha en venn som alle hater. Da er det bedre å være uten venner.

DE

Men på den andre siden virket ikke Kurt og Roger så veldig glade for å se meg sist jeg møtte dem. Man skulle ikke tro de var bestevennene mine sånn som de oppførte seg da de klamret bunkersdøra rett i trynet mitt.

Kurt tar sikkert til vettet snart. Han får sikkert superdårlig samvittighet og kommer til å si unnskyld. En sånn sjanse kan jeg ikke la gå fra meg. Kurt har sine negative sider, men han er tross alt den kuleste gutten i klassen.

SE NG

RI

Hva som skjer videre med bunkersen, og hvem som blir venner med hvem, må du lese videre om i boka som heter «PitbullTerje går amok». Forfatteren heter Endre Lund Eriksen.

Boka finner du på biblioteket. Det er også laget film om boka.

AR PL EM

KS Oppgaver til sidene 84 og 85: 1 Skriv en forklaring på hvordan en ser ut i ansiktet når en har kusma.

2 Skriv disse verbene i fortidsform: klipper, sitter, gjøre, finner, begynner.

3 Skriv fem ord som har vokalen ø i seg.

85

De hjelpsomme avisbudene i New York

DE

R VU

Ei bok som heter «Over havet» handler om en familie fra Norge som dro over Atlanterhavet i ei gammel seilskute som het Elvira.

Den gamle skuta var stappfull av folk som ville reise fra Norge for godt. Det var mennesker som kom fra små gårder og husmannsplasser.

For godt over hundre år siden var Norge et av de fattigste land i verden. Folk hadde lite å leve av. Derfor dro veldig mange nordmenn over Atlanterhavet til Amerika. De var utvandrere.

De hadde hørt at i det nye landet fikk de gratis land bare de ville dyrke jorda. I Amerika var det nok av alt. Folk som var villige til å jobbe og stå på, kunne bli rike og skaffe seg store gårder, gårder som var ti ganger større enn den største gården i Norge.

I boka blir vi kjent med familien Hagen. Hovedpersonene er to brødre, Vesle-Knut og Even, moren og faren deres, søsteren Gro på 12 år og lillesøster Åse på fire år.

Foreldrene har solgt det lille de eide hjemme i Norge, for å få penger til billetten. Etter en lang og hard tur over havet, la skuta endelig til kaia i New York.

Vesle-Knut, som var 14 år, og Even på ti år, har hatt en travel og veldig spennende tur. De hadde smuglet med seg en liten hundevalp fra Norge. Ingen hadde hatt lov til å ta med seg dyr om bord i båten. Det var fordi det hadde vært knapt med mat og plass til alle passasjerene.

De to guttene hadde gjemt valpen, som de hadde kalt Hei, i ei kasse. Kassa hadde de flyttet rundt på forskjellige plasser.

De hadde sneket seg ut på dekket om nettene for å lufte Hei og gi den mat.

Øveord: husmannsplasser utvandrere «gratis land»

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Spørsmål til sidene 86 og 87: 1 Hva het den gamle seilskuta?

2 Hva er en utvandrer?

3 Hvorfor var det forbudt å ta med seg dyr om bord?

4 Hvorfor var det så få voksne som kunne engelsk?

86

Øveord: avslørt klossmajor gloser

DE

R VU

Valpen hadde fått en del av den maten guttene skulle hatt.

De hadde ikke noe annet å gi den. Turen over Atlanteren hadde tatt over to måneder. Valpen hadde vokst og blitt større for hver dag.

Bare noen dager før de nådde land, hadde noen oppdaget Hei. Smuglerforsøket ble avslørt. Heldigvis lot kapteinen dem beholde Hei. Han hjalp dem til og med med mat den siste uka.

Even var litt av en klossmajor. Det meste han skulle gjøre, gikk galt. Han snublet og datt, sølte og ødela ting. Men han var en racer til å lese og lære. Han hadde, sammen med en annen gutt, lært seg engelsk på turen over. De to guttene hadde fått låne ei lærebok i engelsk og hadde pugget gloser hver eneste dag.

Vesle-Knut hadde ikke hatt tålmodighet til å være med på engelskkurset. Nesten ingen av de voksne om bord kunne engelsk heller. Det var ingen som lærte engelsk på skolen den gangen. De fleste tenkte som så at de fikk nok lære seg språket når de kom fram til det nye landet.

SE NG

RI

AR PL EM

KS Oppgaver til sidene 86 og 87: 1 Skriv disse substantivene i alle former: en bror, en far, en mor.

2 Skriv fire verb som har vokalen æ i seg.

3 Skriv antonymer til disse orda: tålmodig, oppdaget, rike, utvandrere.

87

Familien Hagen skulle ikke være mer enn noen timer i New York. De skulle videre samme kvelden med en elvebåt som skulle frakte dem inn i landet, inn dit hvor prærien begynner.

De fleste passasjerene fra Elvira skulle samme veien.

Kapteinen hadde anbefalt dem å vente i den store parken som lå nede ved havna. .....................................................................................................

Øveord: nistebommene slåtten urimelig fotside kyse fjas skonrok

R VU

DE

Det var en diger hage – park kalte de den. Da de var framme, fant de seg et deilig, grønt jorde hvor de slo seg ned og tok opp nistebommene sine. Det ble nesten som på jordet hjemme i slåtten; da pleide de å sitte slik. Det var bare at dette gresset var mye mykere å sitte på, og trærne mange ganger så store som de forblåste bjørketrærne i lia hjemme.

Husene var også helt annerledes enn de små, grå tømmerstuene de hadde flyttet fra. Her stod husene tett sammen og var så urimelig høye. Vesle-Knut telte til seks etasjer. At det kunne gå an å bygge så høyt! Ingen ville vel tro det om han skrev hjem og fortalte det, tenkte han.

Gro og Anne satt med åpne munner og niglodde på damene som gikk forbi på veien utenfor parken. De brukte fotside kjoler i lysende farger og med masse pynt. Mange av damene hadde en slags kyse på hodet. Den satt langt bak i nakken med all slags fjas på, og flere ganger så de damer som hadde lange krøller som hang langt nedover på halsen. Men det rareste og dummeste – ja, det var ikke til å tro! – var likevel at damene gikk med lyse, fine paraplyer som de holdt over hodet enda det ikke fantes en sky på himmelen! Sånne jåler! Småjentene dyttet til hverandre og fniste.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Mor rakte dem en skonrok hver. Det var visst det aller siste de hadde igjen av nista, og de smakte ikke akkurat ferskt.

Spørsmål til sidene 88 og 89: 1 Hvor mange etasjer hadde de husene Vesle-Knut så fra parken?

2 Hva slags mat hadde de igjen av nista de hadde hatt med seg fra Norge?

3 Hva slags kjoler hadde damene i New York?

88

DE

R VU RI

SE NG

Men nå skulle de begynne å spise amerikansk mat. De lurte på hvordan den kom til å bli.

Vesle-Knut hadde satt Hei fra seg på gresset. Den snuste mistenksomt omkring og tok et par prøveskritt på det rare, grønne teppet. Men den likte det visst, for i neste øyeblikk strakte den seg så lang den var, akkurat som bestefar når han hadde sovet en ekstra lang middagslur. Og så gjorde Hei noe som bestefar aldri ville ha gjort, den gav seg til å rulle vilt fra den ene siden til den andre – fram og tilbake – og riktig gnei seg ned i gresset. Vesle-Knut og Even slengte seg også nedpå. De ble liggende og smile til Hei som hadde det så deilig.

«Nå liker du deg nå, bisken!» sa Vesle-Knut og lot den siste skonrokbiten falle ned i munnen på Hei. Valpen svelget den uten å tygge, logret takknemlig med halen og var oppe med et sett. Nå begynte den å fare omkring på gresset i ville sirkler.

Rundt og rundt. Så god plass hadde den aldri i sitt liv hatt. Her var ingen kassevegger som stengte! Den for av sted som en galning.

AR PL EM

KS

Øveord: kassevegger

Oppgaver til sidene 88 og 89: 1 Skriv hvilken form disse adjektivene har: dummeste, villeste, rareste.

2 Skriv alle formene av disse verbene: gjøre, begynne, gå, rekke fram.

3 Skriv synonymer til disse orda: bisken, munn, spise.

4 Skriv setninger med disse orda: naken/nakken, damene/dammene, hat/hatt.

89

Vesle-Knut og Even lo så de satt krokete. At ei bikkje kunne bli så ellevill! De voksne måtte le, de med. Ellers satt de og snakket alvorlig sammen.

Vesle-Knut rullet seg rundt og kikket etter Hei. Men den var ikke der lenger. «Hei!» ropte han og satte seg opp. «Hei!» Han gav seg til å plystre og rope. «Kom da, bisken!»

DE

R VU

«Den er der borte!» Far pekte mot noen busker med røde blomster lenger oppe i parken. Og der så han den lille, svarte valpen svinse geskjeftig fram og tilbake.

Hei hadde levd mesteparten av sitt unge liv i en kasse og hadde slett ikke lært at det var nødvendig å komme hver gang noen ropte «Hei!» eller plystret. Det var bare noen morsomme lyder den kunne logre til, for så å løpe videre mot nye, spennende lukter.

«Hent den da, før den forsvinner!» sa Gro. Det var kanskje best. Vesle-Knut reiste seg.

«Jeg skal hjelpe deg,» sa Even og reiste seg også.

Det var bare så vidt Vesle-Knut ikke sa noe om at han bare kom til å snuble og gå i veien. Nå så de at Hei satte opp farten og forsvant mellom de stor trærne med halen i fornøyd krøll over ryggen.

Guttene spurtet etter.

«Hei!» ropte de mens de løp. «Kom hit straks! Hei!» Den hørte godt stemmene, for den snudde seg og tittet lekent på guttene før den bykset henrykt videre bortover gresset. På den andre siden av plenen gikk en brei vei, hvor vogner kjørte i begge retninger, og hvor en tett strøm av mennesker fløt forbi – nesten som en elv.

Det gjaldt å forte seg før Hei rotet seg ut i trafikken. Men før guttene nådde fram til gata, hadde Hei smøget seg inn mellom menneskene og kjøretøyene og blitt borte. Guttene bråstoppet og ble stående og se på hverandre.

Øveord: ellevill geskjeftig bykset henrykt

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Spørsmål til sidene 90 og 91: 1 Hvorfor fikk ikke guttene Hei til å stoppe når de ropte?

2 Hvorfor var det så vanskelig å få øye på Hei da han løp mellom alle damene på fortauet?

3 Hva slags kjøretøy var gata full av?

90

Øveord: larmet ubekymret hestehovene

DE

R VU

«Jeg tror den stakk bortover der!» pekte Vesle-Knut og begynte å bane seg vei mellom menneskene på fortauet. Even satte i et skrik. Ute i selve kjørebanen, der alle slags kjøretøy larmet i begge retninger, hadde han plutselig fått øye på Hei. Den snuste ubekymret omkring og viftet ivrig med den lille halen uten å bry seg det minste om hestebein og hjul. Even grep Vesle-Knut i armen og lukket øynene. Han ventet å høre et hyl når hestehovene eller hjulene traff Hei, men han hørte ingen ting. I stedet hørte han Vesle-Knut rope: «Vi må forte oss etter! Se, der løper den på den andre siden!»

De skimtet Hei som en svart ball, før den trillet videre og forsvant mellom folk og vogner. Lange, fotside damekjoler skjulte den fullstendig. Den kunne ikke ha valgt noe finere sted til å leke gjemsel.

SE NG

RI AR PL EM

KS Oppgaver til sidene 90 og 91: 1 Skriv verb som forteller hva Vesle-Knut og Even gjorde for å stoppe Hei. «De løp, de ...»

2 Skriv sju ord som har konsonanten h på plass først.

3 Se på orda du fant. Skriv de orda som er substantiver.

91

Øveord: ha hold vadmelsjakkene rådvill orientere seg ustanselig

R VU

Men nå hadde guttene i hvert fall sett retningen, og så fort de kunne, løp de etter valpen. Nå og da så de et glimt av den et stykke foran, og om folk snudde seg og sa noe med uvennlige ansikter, brydde de seg ikke om det. Her gjaldt det å holde kontakten med Hei. De ropte på den av alle krefter, mens de dyttet og løp rundt det ene hjørnet etter det andre. Til slutt snublet Even og stanset. Han huket seg sammen og holdt seg for brystet. Pusten gikk fort og hivende. «Du får fortsette alene, Vesle-Knut! Jeg har slikt hold!»

DE

Vesle-Knut skulle til å si noe, men da han så hvor utkjørt og ulykkelig broren var, tok han seg i det. «Jeg hadde rent glemt deg,» sa han. «Jeg tenkte bare på Hei. Tror du at du klarer å gå bort til den benken, så kan vi hvile der en liten stund?»

Han tok broren i armen, og de gikk langsomt bort og satte seg. Svetten silte under de tykke vadmelsjakkene, og håret klistret seg til panna.

«Bare løp videre, du,» sa Even. «Jeg klarer meg fint.»

Vesle-Knut så rådvill ut. Kunne han gå fra broren alene her?

Ville Even finne tilbake alene? Men i neste øyeblikk ble han helt kald. En fryktelig tanke var slått ned i ham: Han hadde helt glemt å legge merke til hvor de løp, og han ante ikke hvor de var!

På alle kanter var det gater med høye hus. Gater og atter gater i alle retninger, og tusenvis av hus som lignet hverandre.

Der var et hjørne, men der var det også et, og der borte var det tredje. Han prøvde å orientere seg, men oppdaget snart at han ikke ante hvordan de var kommet inn i den breie gata de nå var i. De hadde ustanselig bøyd om nye hjørner og krysset gater og veier etter som Hei hadde funnet nye lukter å storme etter.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Vesle-Knut rødmet av skam. Tenk å gå seg vill den første dagen de var i land – og det i den største byen som fantes i hele Amerika!

Spørsmål til sidene 92 og 93: 1 Hvorfor gikk ikke guttene tilbake til parken der familien ventet på dem?

2 Hvorfor ble guttene så varme av all løpingen?

3 I teksten er det nevnt to yrker som flere guttunger i New York kunne ha.

Hvilke yrker er det?

92

Øveord: trillebårer innså

DE

R VU

Dette var for flaut! Han som hadde ansvaret for broren, også! Even rettet seg opp. Han pustet roligere: «Det var fælt, gutt!» sa han. «Men nå er det over. Kom så løper vi videre!»

Men Vesle-Knut ble sittende. Han lignet på far når far tenkte på noe som var veldig vanskelig. «Nei, jeg tror ikke vi går videre,» sa han rolig.

«Vi får heller prøve å komme oss tilbake til de andre.»

«Og miste Hei?» Even var på gråten.

«Vi møter den kanskje på veien tilbake,» sa Vesle-Knut.

«Forresten,» la han til, «husker jeg ikke riktig hvilken vei vi kom. Gjør du?»

«Jeg så ikke engang etter veien; jeg bare løp og løp,» sa Even. Så tok hjertet hans til å hamre: «Vet du ikke hvordan vi skal finne tilbake?»

«Nei, ikke akkurat nå. La meg tenke en stund!»

De ble sittende urørlig på benken – to vadmelskledde guttunger midt i den store, fremmede byen.

Husene reiste seg høye og truende omkring dem. Lette, hvite hester danset foran skinnende vogner, seige okser dro på tunge kjerrer, og mennesker av alle farger trakk småvogner og trillebårer i endeløse rekker. Aldri ble det slutt. På fortauet hastet folk som kunne vært hentet rett ut av eventyrene: prinsesser med fløyelssko og lyse silkekjoler, herrer med tynne bein under lange frakker og med høye blanke hatter på hodet.

Svarte mennesker med hvite glis, gule mennesker med viftende fletter. Og massevis av unger. Barbeinte og fillete.

Alltid i full fart. Noen bar skrin på ryggen. Rett som det var, la de seg på kne og børstet skoene til folk på gata. Andre løp omkring med svære avisbunker under armen. De viftet med et blad og skreik så stemmene var hese.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Vesle-Knut innså at han ikke klarte å huske veien de var kommet fra. Han var veldig lei seg for at Hei var sporløst borte.

Oppgaver til sidene 92 og 93: 1 Skriv åtte ord som har diftong i seg.

2 Les de tre siste avsnittene. Skriv adjektivene du finner der.

3 Skriv seks ord som har språklyden j på plass først.

93

DE

R VU

Hva hadde skjedd med den? Han håpet den fortsatt var i live.

Han la merke til at det ble tent lys i et vindu på den andre siden av gata. Det begynte å mørkne. Her kunne de ikke sitte lenger. Han reiste seg fort.

«Nei, nå må vi gjøre noe. Det nytter ikke å bli sittende her.

Tør du spørre om veien? Du kan jo engelsk.» Vesle-Knut så håpefullt på Even. Men til hans store forbauselse rystet Even på hodet.

«Nei,» sa han. «Jeg har tenkt på det, men det nytter ikke.

Vi aner jo ikke hva stedet heter hvor de andre sitter. Jeg har sett mange andre grønne parker mens vi løp.»

De gikk noen langsomme skritt over gata, så stoppet de igjen og så på hverandre. «Men det er bare én Elvira!» sa Vesle-Knut lettet.

«Hvis vi bare finner den, vil kapteinen sikkert hjelpe oss!»

Even tenkte på den endeløse rekken av skip han hadde sett.

Båter med hjul og båter med piper og båter med bare én mast og båter med flere master. Han husket de svære skutene som var kommet helt fra Ostindia, og de små ferjebåtene som bare pilte omkring inne på havnen. Så langt øyet nådde hadde det vært skip. Hvem i denne fremmede byen hadde vel lagt merke til Elvira? En liten emigrantskute fra Norge.

Han dro hendene opp fra lomma og nærmet seg fryktsomt det første mennesket som kom forbi. «Please, Sir,» spurte han, «have you seen Elvira?» Men mannen med den svarte flosshatten gikk videre uten å snu på hodet. Han hadde nok ikke hørt spørsmålet. «Du snakker for lavt,» sa Vesle-Knut. «Prøv den damen som kommer der.» Even bukket det beste mor hadde lært ham, da den fine damen kom opp ved siden av ham: «Please,» sa han, «have you seen Elvira?» Hun hørte at han snakket til henne, for hun så ned på ham og ristet irritert på hodet og gikk videre.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Øveord: håpefullt endeløse Ostindia emigrantskute

Spørsmål til sidene 94 og 95: 1 Hvorfor ville ikke Even spørre om veien på engelsk med en gang?

2 Hva tok damen fram da Even spurte etter veien?

3 Hva hadde Even hørt om New York?

94

DE

R VU

Even prøvde igjen. Men denne gangen misforsto visst Øveord: damen ham, for hun tok opp portemoneen og ville gi ham et portemoneen pengestykke. Da Even ikke strakte ut handa, la hun den ned igjen utlendinger og fortet seg videre uten å høre på hva det var han prøvde å si.

Even forsøkte flere ganger: «Please, have you seen Elvira?»

Men folk i denne kjempebyen hadde det visst altfor travelt til å stanse og snakke med to gutter med bleke, trette ansikter og krøllete klær.

De fleste Even snakket til, lot som om de ikke hørte, andre nøyde seg med å riste på hodet og skynde seg videre.

Byen så ganske annerledes ut nå enn da de løp ut av parken.

Mørket hadde sneket seg på dem fra alle kanter, men langs husveggene var det lyst fra hundrevis av vinduer. Også ute på fortauet var det lamper, høye stolper med gule sirkler av lys under, ellers lå gatene i mørke.

Even tenkte på alt det fæle han hadde hørt om byen, om tyver og kjeltringer, mordere og slavehandlere som herjet rundt!

SE NG

RI

AR PL EM

KS

«Kan vi ikke sette oss en liten stund,» ba Even. Det var så langt fram til neste lykt, men han ville ikke si at han var begynt å bli forferdelig redd. Tenk om noen kom snikende ut fra en av dørene eller sto og lurte bak gatehjørnet der borte.

Det var en bred trapp like ved, og på den satt en liten gutt med noen aviser. Akkurat nå holdt han på å undersøke foten sin.

Even og Vesle-Knut slo seg ned på et av de nederste trinnene.

Ikke før nå merket de hvor sultne de var – og så tørste!

Skulle det ikke være mulig å få en dråpe vann et sted?

Even snudde seg mot gutten på trappa og oppdaget at han satt og kikket på dem under luggen. «Water,» sa Even.

«Vet du hvor vi kan få litt water?» Gutten løftet et utrolig skittent ansikt mot dem og smilte med hvite tenner: «Yes!» sa han. «Vann skal bli!»

Men så la han til, nysgjerrig: «Er dere utlendinger?»

Oppgaver til sidene 94 og 95: 1 Skriv alle orda som er egennavn.

2 Skriv hva alle egennavn er like i.

3 Skriv de adjektivene som beskriver hvordan guttene så ut.

4 Skriv minst fire personlige pronomener.

95

Øveord: gestikulerte finnerlønn nedslått ofre

DE

R VU

Even måtte smile tilbake, enda så trøtt og oppgitt han var.

«Ja,» sa han. «Norge! Og så har vi mistet veien!» la han til på et slags engelsk.

Gutten nikket ivrig tilbake. Han hadde skjønt hva Even sa, og Even, som begynte å føle seg sikrere, grov fram alle de engelske glosene han hadde pugget på båten. Hund het dog, det visste han. Og på et slags vis fikk han forklart den fremmede gutten hvordan alt var gått for seg.

Mens han pratet og gestikulerte hver gang han manglet et ord, kom et par andre gutter slengende og stanset opp.

Den ene var lang og veldig tynn med et stygt arr tvers over kinnet, den andre var liten med engleansikt, masse krøllete hår og utrolig rappe øyne. Da Even var ferdig med å fortelle, begynte de tre å snakke sammen, men de snakket så fort at det ikke var mulig å følge med i det de sa. Guttene oppfattet ord som dog, park og båt og skjønte at det var dem de snakket om.

Det så ut som om de var uenige om noe.

Even hørte ordet money. Det betydde penger, det visste han, men han klarte ikke å få noe mening i det.

Da snudde den lille avisselgeren seg mot ham igjen og sa langsomt og så tydelig at Even skjønte nesten hvert ord: «Vi skal hjelpe dere. Bill,» han nikket i retning av englefjeset, «vil selge resten av avisene for meg. Kom så stikker vi bort til avishuset, dit kommer alle avisbudene inn på denne tida. Kanskje noen av dem har sett hunden deres. Kanskje har de ikke, men da vil de hjelpe å lete. Har du noe å gi dem i finnerlønn?»

Nei, de eide jo ikke penger. Even oversatte nedslått spørsmålet for Vesle-Knut. «Jo, men her! Jeg har!» Vesle-Knut dro sølvmynten han hadde fått i avskjedsgave av bestefar, opp av bukselomma.

Den ville han ofre for Hei. Mynten kunne ikke brukes til noe bedre enn det. Den lange gutten med arret snappet mynten ut av fingrene hans før han fikk sukk for seg, og så lot han den gå rundt.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Spørsmål til sidene 96 og 97: 1 Hvor pleide alle avisbudene å møtes?

2 Hvor hadde Vesle-Knut sølvmynten fra?

3 Hva ønsket Vesle-Knut seg da han sto utenfor kafeene?

96

De andre kikket på den og nikket bifallende før de leverte den tilbake.

Så la Even og Vesle-Knut på sprang sammen med de to fremmede guttene, mens de hørte den hese stemmen til Bill: «Sunday Dispatch! Sunday Dispatch!»

Øveord: bifallende vertshuset

DE

R VU

De løp gjennom et langt, mørkt smug og fram til ei ny stor gate. Alle steder blinket det i lys, og det luktet herlig mat når noen gikk i ei dør.

Her måtte det være fullt av kafeer og restauranter.

Vesle-Knut stanset et øyeblikk og trakk lukta til seg. Tenk å få sitte der inne og spise seg helt mett på kjøtt, for eksempel! Han så lengselsfullt mot et av de opplyste vinduene. Men plutselig grep han Even i jakka.

Ut fra døra til det nærmeste vertshuset kom en mann.

Han fortet seg av sted og forsvant inn gjennom ei dør lenger borte i gata. Da han åpnet døra, hørte guttene lyden av musikk og sang, men det la de ikke merke til.

Det eneste som opptok dem i øyeblikket, var noe mannen bar på den ene armen: en liten, svart hund!

«Ikke sov! Fort dere nå!» ropte de to fremmede guttene lenger foran.

Vesle-Knut pilte etter dem, mens Even ble stående utenfor døra hvor mannen var gått inn. Gjennom vinduet så han mannen gikk mellom bordene og viste fram hunden. Det så ut som om han prøvde å selge den. Men det var jo Hei! Sikkert som lås! Even kjente vel igjen det søte lille hodet og den hvite flekken på forlabben.

Vesle-Knut kom stormende tilbake, han hadde fått med seg de to guttene. Even løp bort til dem og pekte og forklarte. Nå nærmet mannen seg utgangsdøra, han hadde fremdeles Hei på armen.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Oppgaver til sidene 96 og 97: 1 Skriv de engelske orda du finner i teksten.

2 Skriv seks verb som har dobbeltkonsonant i seg.

3 Skriv to ting som disse orda er like i: skittent, kikket, kinnet, oppgitt.

4 Skriv fem ord som er personlige pronomener.

97

Øveord: Black Joe kompis avisekspedisjonen

DE

R VU

Da hadde han heldigvis ikke fått solgt den. Even så spent på sine nye venner.

Hva ville de gjøre nå?

De to guttene nikket til hverandre. Den mannen ble kalt Black Joe. Naturligvis måtte det være han som hadde tatt Hei! De kjente godt til den fyren. Han var farlig og ikke god å komme ut for. Mannen levde av tyverier og det som verre var.

Nå kom han ut på gata igjen. Han stoppet og kikket nedover gata. Hei vrikket og vrei på seg for å komme løs, men Black Joe gav den et slag over snuta så valpen krøp sammen og ble helt stille.

Vesle-Knut ville styrte fram, men guttene holdt ham tilbake.

Han kom bare til å bli slått rett i gata hvis han prøvde seg alene mot en slik type.

Akkurat da kom Bill settende mot dem, uten aviser, men med enda en kamerat som gjerne ville være med på jakten etter Hei og kanskje få en del i sølvmynten.

Englefjeset så guttene utenfor kafeen og samtidig mannen med hunden som kom gående rett mot ham. I et glimt hadde han oppfattet situasjonen. Han hvisket noe til kompisen, og akkurat idet Black Joe passerte dem, hev Bill seg av all kraft mot beinet hans, slik at kjeltringen gikk på nesa.

Kameraten snappet Hei i samme øyeblikk, og før Black Joe var kommet seg på beina igjen, var halve gutteflokken rundt hjørnet. Vesle-Knut og Even ble samtidig dradd for full fart i motsatt retning, slik at tyven ikke kunne vite hvilken vei han skulle løpe for å få tak i hunden igjen.

Utenfor avisekspedisjonen møttes guttene igjen. Bill holdt Hei godt inne i skjorta si, og det så ut som han syntes det var rent leit å gi den fra seg.

Vesle-Knut dro fram bestefars sølvmynt og ville gi den til ham som hadde reddet Hei. Men Bill ristet på hodet og klemte Hei en siste gang; «Nei, behold mynten du! Det var jo ikke vi som fant hunden heller.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Spørsmål til sidene 98 og 99: 1 Hva ble mannen som bar på Hei, kalt?

2 Hvorfor ville ikke Bill ta imot sølvmynten?

3 Hvem skulle hjelpe Even og Vesle-Knut tilbake til Elvira?

98

Dessuten ...» – og nå strålte englefjeset av skadefryd – «dessuten fikk vi gitt Black Joe et trøkk!»

Øveord: skadefryd

DE

R VU

Det krydde av små og store gutter utenfor avishuset.

Alle hadde vært rundt i byen og solgt aviser. Flere av guttene hadde vært nede på havna. Det var alltid mange som ville kjøpe aviser der. Da Bill ville vite om noen hadde sett ei skute som het Elvira, var det flere som visste beskjed.

Det viste seg at de ikke var så langt fra kaia som de hadde fryktet. Guttene var ganske sikre på at de skulle finne Elvira på et blunk. Det var bare å følge med, så skulle de lose Even og Vesle-Knut fram.

SE NG

RI

Vesle-Knut trykket lykkelig Hei inn til seg og skrittet ut sammen med de andre. Han hørte Even pese og småløpe på den ene siden. Fra den andre siden kom den skitne neven til Bill og klappet Hei på hodet.

«En slik hund skulle jeg også gjerne hatt.» Han var liksom litt ensom i ansiktet.

AR PL EM

KS Oppgaver til sidene 98 og 99: 1 Skriv et antonym til uttrykket «å gå sakte».

2 Skriv regelen vi bruker når vi skal skrive ordet verre.

3 Skriv egennavnene i teksten i alfabetisk rekkefølge.

4 Skriv synonym til disse orda: pese, kjøpe, kai, lose, mynt, gjeng, kompis.

99

Øveord: surklet silhuetter dra kjensel på lyskjegle landgangen skovler lanterner bunkret

DE

R VU

Først hørte de lyden av vann som skvulpet og surklet, og da de rundet et hjørne, fikk de øye på skipene. De lå som mørke silhuetter mot vannet og himmelen. Inne på bryggene drev det mange folk fram og tilbake, enda det var langt på kvelden.

Bill og gutten med arret gikk først.

De visste omtrent hvor emigrantskutene pleide å legge til.

Nå måtte de vel snart være framme. Even syntes at han mange ganger allerede hadde dratt kjensel på Elvira, men hver gang hadde han tatt feil.

Plutselig stanset Vesle-Knut. Noen hadde ropt, og det lignet så merkelig på kapteinens stemme. Det var faktisk ham. Han stod ved landgangen til et annet emigrantskip og pratet med en mann da han i lyskjeglen fra ei lampe fikk se gutteflokken.

«Er det ikke Vesle-Knut?» ropte han. «Jeg trodde dere hadde reist for lenge siden. Jeg ordnet med billetter til elvebåten, men den har jo gått for flere timer siden!»

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Kapteinen hadde fått fatt i styrmannen på Elvira i en fart.

Styrmannen og Vesle-Knut hadde løpt til parken og for å se om noen satt der og ventet på dem. De fant far, som var fra seg av redsel for hva som kunne ha hendt sønnene hans.

Kapteinen og Even hadde spurtet opp til brygga hvor elvebåten lå. Den var ofte veldig forsinket, men båten var gått.

De så bare lanternene som lyste langt ute.

Mor, Gro og Åse hadde reist med elvebåten.

Far hadde ikke hatt råd til å kjøpe billetter to ganger.

Pengene for alle billettene som var kjøpt, var det ikke mulig å få igjen.

Elvebåten gikk svært sakte oppover. Den gikk langs land hele tiden. Ved hjelp av en rask hest og ei kjerre hadde far, Vesle-Knut og Even tatt båten igjen da den bunkret i en liten by som het Bunt Hill.

Spørsmål til sidene 100 og 101: 1 Hvordan fant guttene igjen faren sin?

2 Hvordan klarte de å ta igjen elvebåten?

3 Hvorfor måtte elvebåten stadig gå inn til land?

100

Øveord: skovler love noe dyrt og hellig forvente prærievogn

R VU

De reiste med elvebåten i mange dager. Elva buktet og slynget seg innover landet. Båten ble drevet av svære skovler, og de måtte stadig innom små byer og fylle kull til den svære dampmaskinen som drev skovlene rundt.

Hei hadde fått et solid tau rundt halsen. Even og Vesle-Knut hadde lovet far dyrt og hellig at de ikke skulle slippe hunden av syne et øyeblikk mer.

De kunne ikke forvente at det var flere kjekke avisbud som stod klare til å hjelpe dem enda en gang.

DE

Vesle-Knut og Even og familien deres hadde en lang og slitsom reise foran seg med okser og prærievogn, før de fant plassen hvor de ville bygge gården sin og dyrke jorda. De opplevde mange spennende og farlige ting før de nådde målet for reisa.

Du kan lese om alt dette i en bokserie som heter Pionerbøkene av Elmer Horn, utgitt på Cappelen forlag.

SE NG

RI

AR PL EM

KS Oppgaver til sidene 100 og 101: 1 Skriv minst to synonymer til ordet båt.

2 Skriv et synonym til verbet å spurte.

3 Skriv seks ord som har vokalen ø i seg.

4 Skriv de orda som er verb i infinitivsform.

101

Førstemann til Sydpolen

DE

R VU

Øveord: polpunktet bragden I 1872 ble Roald Amundsen født. Han var ikke gamle karen da overgikk han bestemte seg for at så fort han ble voksen, skulle han dra utforske til Nordpolen. Drømmen var å bli den første nordmannen som overvintre nådde helt fram til polpunktet. Han hadde hørt at det var noe ekspedisjonen av det vanskeligste et menneske kunne gi seg ut på.

Fridtjof Nansen hadde nesten klart det. Han hadde måttet gi seg bare noen mil før målet var nådd. Nansen ble berømt for den bragden. Ingen hadde nådd så langt nord som ham.

Amundsen drømte om at han skulle bli mannen som overgikk selveste Nansen.

Roald Amundsen gikk på mange forskjellige skoler og fikk en god utdannelse. En som ville til Nordpolen, måtte vite mye om det meste, fant han ut. Han skjønte også at det var klokt å utforske kysten og øve seg på å overvintre i polområdet før han la ut på turen til selve polen. Han brukte tre år på den øvelsen.

Skuta han brukte på den første ekspedisjonen, het Gjøa.

På denne reisa langs verdens nordligste kyst oppdaget han en ny rute som gjorde det mulig å seile fra Atlanterhavet til Stillehavet nord for Amerika. Den veien hadde sjøfolk lett etter i mange hundre år. Nordvestpassasjen ble veien kalt.

Amundsen og mennene hans ble de første som klarte det.

Dermed ble Amundsen verdensberømt med ett slag. Folk roste ham, og avisene skrev om ham, alle ville hilse på ham, og mange kom og ville være med ham på nye eventyr.

Amundsen forsto at nå var det muligheter til å gjennomføre drømmen om Nordpolen.

Endelig følte han seg god nok. Det hjalp godt å være berømt da planene hans ble kjent. Mange ville hjelpe ham med penger og utstyr til den lange turen.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Spørsmål til sidene 102 og 103: 1 Hva het skuta Amundsen brukte på den første ekspedisjonen?

2 Hvem var den første som hadde forsøkt å nå helt fram til Nordpolen?

3 Hva het mannen som nådde helt fram til Nordpolen?

102

DE

R VU SE NG

RI Roald Amundsen.

Foto: F. A. Cook, Nasjonalbiblioteket.

AR PL EM

KS

Selveste Fridtjof Nansen ga ham gode råd og lånte ham skuta Fram, som var spesialbygd for den tøffe turen i isen. I rekordfart skaffet Amundsen alt utstyret som måtte til, mennene som skulle være med, ble plukket ut, hunder og proviant kom om bord, og i april 1909 var de klare til å seile av gårde. Da tikket meldingen inn om at amerikaneren Robert Peary hadde nådd Nordpolen.

Amundsen ble kjempeskuffet. Det var ingen vits i å dra dit nå når han ikke kom til å være den første. Drømmen om Nordpolen var knust! Likevel la han av sted som planlagt.

Men kursen ble lagt i stikk motsatt retning, i stedet for å dra nordover, seilte han sørover.

I all hemmelighet hadde han bestemt seg for at han heller ville være førstemann på jordas sørligste punkt: Sydpolen.

Siden han ble snytt for Nordpolen, fikk det bli Sydpolen i stedet. Det var ingen dårlig erstatning, fant han ut.

Øveord: spesialbygd bli snytt for erstatning

Oppgaver til sidene 102 og 103: 1 Skriv alle egennavnene i teksten i alfabetisk rekkefølge.

2 Skriv åtte ord fra teksen som har konsonanten g på plass først.

3 Skriv det ordet som er substantiv. Skriv alle formene et substantiv kan ha.

103

Alle om bord ville bli med til det nye bestemmelsesstedet.

De var begeistret over at Amundsen hadde funnet et nytt sted som ingen hadde erobret ennå!

DE

R VU

Amundsen og mannskapet hans måtte legge nye planer. Den planen som de skulle ha fulgt for å nå Nordpolen, passet ikke til Sydpolen.

Amundsen forhørte seg med folk som hadde vært i området før, og fikk gode tips om hva slags utstyr de kom til å trenge, og ikke minst hvor lang tid de måtte beregne for å nå punket som var det sørligste på jorda.

Det var en lang og farlig ferd de hadde foran seg. Skulle de overleve, og lykkes med å nå målet, måtte alt klaffe. Utstyr og klær måtte tåle opp til 60 kuldegrader, de måtte ha nok mat og mange og sterke trekkhunder. Amundsen veide utstyr og regnet og kalkulerte, men fant snart ut at de ikke ville klare å dra med seg alt de trengte på turen fram og tilbake. Det ville bli altfor slitsomt, og de kom til å bruke altfor mye tid og krefter.

Amundsen grublet og tenkte. Til slutt kom han fram til at han måtte dele turen opp i flere etapper. De måtte lagre mat og utstyr flere steder langs ruta, slik at de ikke trengte å ta alt med seg helt fram. De måtte merke hver lagringsplass godt, slik at de fant plassen igjen.

Alle mente dette var en klok og fornuftig måte å gjøre det på. Skuta Fram kom fram til Rosshavet i Antarktis 14. januar 1911. Det var midt på sommeren. Temperaturen varierte fra minus 15 til minus 25 grader. «Det er en herlig sommertemperatur,» sa Amundsen.

De flyttet alt utstyret de hadde om bord, fire kilometer inn på den islagte vidda. De hundre grønlandshundene dro sleder fulle av proviant og utrustning, hele 900 kasser ble kjørt inn dit de skulle ha vinterstasjonen sin. De hadde med seg planker til et hus. Hver planke var merket, slik at de brukte bare ti dager på å bygge et helt hus.

Øveord: erobret trekkhunder kalkulerte etapper utrustning

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Spørsmål til sidene 104 og 105: 1 Hvor mange kuldegrader måtte utstyret deres tåle?

2 Hvor lang tid brukte de på å sette opp vinterhuset sitt?

3 Hva slags dyr jaktet de på?

104

Øveord: «bo som grever» «tak over hodet»

DE

R VU SE NG

RI KS

Foto: Hanne og Jens Eriksen, Biofoto/SCANPIX

AR PL EM

Kanskje var det verdens første ferdighus? Karene flyttet inn, og selv om det var trangt om plassen, syntes de at de bodde som grever. Hundene holdt til utenfor. De klarte seg fint i kulda.

Da de hadde ordnet tak over hodet, skaffet de seg store mengder fersk mat ved å jakte på sel og pingviner, som det vrimlet av nede ved havkanten.

På noen dager hadde de kjøtt nok både til seg selv og hundene. Det meste ble gravd ned i isen. Der ble kjøttet dypfryst og ville holde seg godt i mange måneder.

Oppgaver til sidene 104 og 105: 1 Skriv seks verb som har dobbeltkonsonant i seg.

2 Se på verbene du har skrevet. Skriv dem i infinitivsform.

3 Skriv seks substantiver som har konsonanten p på plass først.

Skriv substantivene i flertall ubestemt form.

105

Øveord: dagsmarsjer polpunktet

Kaptein Scotts skip ved siden av Fram i Hvalbukta.

Foto: Nasjonalbiblioteket

DE

R VU

Da alt var på plass, begynte turene sørover med proviant.

Lagerplassene ble lagt slikt at det var tre til fire dagsmarsjer mellom hver. Disse plassene kom de til å være helt avhengige av for å komme seg tilbake fra polpunktet. For hver femtende kilometer satte de opp bambusstenger med svarte vimpler for å merke veien.

Da Amundsen og fem av mennene hans kom tilbake til vinterhuset etter den første turen med proviantlagring, lå det et fremmed skip i bukta.

Skuta het Terra Nova. En engelsk sydpolsfarer, kaptein Scott, og flere vitenskapsmenn hadde også tenkt seg til Sydpolen.

SE NG

RI AR PL EM

KS Spørsmål til sidene 106 og 107: 1 I hvilken måned begynner mørketida på Sydpolen?

2 I hvilken måned var det sommer og lyst hele døgnet?

3 Hvor mange hunder hadde de med seg på den endelige turen til polen?

106

Riktignok hadde Scott helt andre planer om hvordan han skulle nå fram til selve polen, men Amundsen skjønte at her ble det en beinhard konkurranse om å nå først fram til verdens sørligste punkt! Den konkurransen aktet han å vinne!

DE

R VU

Kaptein Scott og mennene hans dro sin vei etter noen dager.

De ville starte sin ekspedisjon fra en annen kant. Amundsen og karene hans fortsatte med turene innover. Det var mye proviant som måtte på plass langs den lange ruta de skulle følge.

De var borte flere dager av gangen. Den ene sleden etter den andre fullastet med mat og utstyr ble dratt opp på vidda. På fastlagte steder ble det gravd ned, og hvert sted ble merket godt med en svart vimpel. Det var mange menn som kunne skifte på å gå de harde turene med de tunge sledene.

Tilbaketurene med nesten tomme sleder gikk som en røyk.

Øveord: aktet å vinne proviant observasjoner lumske

RI

SE NG

I april var det slutt på sommeren. Vintermørket og kulda, opp til femti kalde minusgrader, tvang dem til å holde seg i ro.

Huset de hadde bygd, ble nå oppholdsstedet deres helt fram til slutten av august.

De brukte mørketida godt. Utstyret ble gjort enda bedre, og de utførte mange vitenskapelige observasjoner. Ingen fikk lov til å late seg, alle måtte jobbe mange timer hver dag. Her gjaldt det å beholde helsa og humøret.

20. oktober var endelig sommeren og lyset kommet tilbake. De kunne starte ferden mot Sydpolen.

AR PL EM

KS

Amundsen, fire menn, fire sleder og tretten hunder foran hver slede, la i vei. De første dagene gikk greit unna. De var kjent med terrenget og veien. Lumske issprekker, som var mange meter dype, kunne plutselig dukke opp. Ramlet de ned i en slik sprekk, kunne de bli drept. Det var nære på flere ganger, men heldigvis ble alle sprekkene oppdaget i tide.

Oppgaver til sidene 106 og 107: 1 Skriv antonymer til disse orda: kulde, sommer, mørketid, tunge, sakte, innover.

2 Skriv fem ord som er sammensatte ord.

3 Skriv fem adjektiver og gradbøy dem.

107

DE

R VU SE NG

RI Det arbeides på Framheim med utstyret som skal med på den store sledereisen. Foto: Nasjonalbiblioteket.

AR PL EM

KS

Hele veien sørover bygde de varder av snø og is, i alt ble det bygd 150 stykker på veien fram mot polen. Dette gjorde de for å være helt sikre på å finne veien tilbake. Inne i hver eneste varde ble det lagt et papir hvor de skrev nøyaktig ned hvilken retning de måtte gå for å nå fram til neste varde på veien hjem.

Etter en uke var de kommet fram til den første lagringsplassen.

Den var lett å finne, den svarte vimpelen var synlig på lang avstand i det skarpe solskinnet. Her fikk bikkjene spise seg gode og mette og hvile i to dager. Selv om arbeidet med snøvardene tok tid, klarte de mellom 28 og 37 kilometer om dagen. En og annen gang kom tykk tåke sigende og gjorde det umulig å gå, men da stoppet de, slo opp telt og holdt seg i ro til sikten ble god igjen.

Til sist kom de fram til det siste proviantlageret.

Amundsen regnet ut at de hadde 550 kilometer igjen.

Øveord: varde

Spørsmål til sidene 108 og 109: 1 Hvordan var Sydpolen merket på kartet før Amundsen kom dit?

2 Hvor mange hunder hadde de med seg på den siste delen av turen?

3 Hvilken dato plantet Amundsen det norske flagget på polen?

108

De la igjen mat for tretti dager og tok med seg mat nok til 60 dager. Terrenget var bratt, og både mennesker og dyr måtte spare på kreftene. Hver eneste dag oppdaget de nye fjelltopper som de ga norske navn, og som ble merket av på kartet.

Øveord: platået proviant depotet

DE

R VU

Den siste delen av turen ble både tøff og hard. Platået Sydpolen ligger på, har en høyde på 3500 meter over havet.

Det ble lange motbakker for både folk og dyr. Likevel klarte karene å holde farten og tilbakelegge over 30 kilometer hver dag. Til sist kom de fram til det punktet på ruta hvor det aldri hadde vært noe menneske før dem. Fra nå av var veien totalt ukjent, ikke et menneske hadde satt sin fot der. Amundsen har fortalt at dette var noe av det største han hadde opplevd; tenk å være de første som fikk gå i et område som bare var merket med en stor hvit flekk på kartet.

På den aller siste delen av turen måtte de klare seg med bare atten hunder. Tjuefire hunder ble skutt. Amundsen skrev i dagboka si at det var en trist jobb, men de ville ikke klare å frakte med seg nok mat til alle hundene i de dagene som var igjen.

De drepte hundene skulle brukes til proviant på tilbaketuren.

Bikkjene ble gravd ned sammen med en del utstyr. Depotet ble godt merket med svart vimpel.

De atten hundene som var igjen, ble fordelt på tre sleder, og alt som måtte være med til polen, ble pakket om og fordelt på sledene.

Det snødde kraftig, tåke og storm tvang dem til å stoppe opp og grave seg ned noen dager. Selv om værgudene ikke var på deres side, kom de seg fram, ikke så raskt som planlagt, men de fant veien uten uhell, utstyret fungerte, og de hadde mat nok. Så endelig, 14. desember 1911 klokka femten, sto de fem mennene fra Norge på Sydpolen. De hadde nådd målet! De hoppet og danset av glede og gratulerte hverandre.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Oppgaver til sidene 108 og 109: 1 Lag setninger med disse orda: viste/visste, hvit/hvitt.

2 Finn synonymer til disse orda: hunder, en mann, vinter.

3 Skriv seks ord som har vokalen å i seg.

109

Øveord: geografiske observasjoner suvenirer satellitter begivenheten ekspedisjonen

DE

R VU

Amundsen fant fram det norske flagget de hadde med, og sammen plantet de det på verdens sørligste punkt. Stedet for den geografiske Sydpolen hadde ikke noe navn. Amundsen bestemte at stedet skulle kalles opp etter kong Haakon 7.

Han var Norges konge, og Amundsen synes det var et godt navn å bruke på dette spesielle området. Ser du på et kart over Sydpolen, finner du punktet hvor det står Kong Haakon 7.s vidde.

Karene slo opp teltet og feiret dagen med litt tørket selkjøtt og vann. Det var lyst hele døgnet. På Sydpolen er det midtsommer i desember.

Mennene ble på polen i tre dager. Hele området ble målt opp, de gjorde mange observasjoner som ble nøyaktig notert ned, alle tingene de hadde med, ble merket med dag og årstall.

Dette skulle bli minnesaker, suvenirer, fra turen.

På selve polpunktet ble det satt igjen et lite telt med det norske flagget på toppen. I teltet la Amundsen igjen et brev hvor det sto navnene på alle som hadde vært med, og hva de fem hadde funnet ut om området. Dessuten skrev han et brev til Scott; det kunne jo hende at han også ville komme dit.

Så var de klare for hjemturen. Det var fem stolte og lykkelige karer som forlot verdens sørligste punkt. Foreløpig var det ingen i hele verden som visste at Sydpolen var erobret.

I 1911 fantes det verken radio eller satellitter som kunne brukes til å sende melding om den store begivenheten.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Tilbaketuren tok sin tid. Selv om de fem karene hadde nådd målet de hadde satt seg, var ikke jobben gjort før de var vel tilbake i vinterkvarteret. De andre mennene som var med på ekspedisjonen, ventet på dem der. Det var mange som hadde arbeidet og slitt for at Amundsen skulle komme vel fram til Sydpolen. Alene hadde han aldri klart den lange, strevsomme og farlige turen.

Spørsmål til sidene 110 og 111: 1 Hva var til god hjelp for Amundsen og karene hans på tilbaketuren?

2 Hvor lang tid hadde de brukt på turen?

3 Hvor mange kilometer hadde de gått på ski?

110

DE

R VU RI

SE NG

Takket være alle vardene de hadde bygd, tok de aldri feil av Et av depotene på veien. Depotene med mat og ekstra utstyr behøvde de heller ruten mot Sydpolen.

Foto: ikke å lete etter. De svarte vimplene var lette å få øye på i alt Nasjonalbiblioteket. det hvite. De hadde ikke overflod av mat, men verken mennene eller bikkjene sultet. De fikk det de trengte for å klare å gå alle milene tilbake. Uten de grundige forberedelsene de hadde gjort, ville de hatt vanskeligheter med å holde ut.

26. januar 1912 kom de endelig tilbake til vinterhuset og skuta Fram. Polferden hadde tatt hundre dager, og de hadde gått 3000 kilometer på ski i et av verdens tøffeste områder.

Mennene, både de som hadde vært på verdens sørligste punkt, og de som hadde ventet i Hvalbukta, var nå leie is, snø og kulde og ville seile tilbake til Norge det forteste de kunne. Øveord: Utstyret ble pakket, og vinterhuset ble revet på rekordtid. depotene I løpet av to dager var alt på plass i Fram. rekordtid Det var en gjeng overlykkelige mennesker som forlot polen ankre opp og satte kursen mot varmere land. 7. mars ankret de opp ved telegrammet Tasmania, og Amundsen fikk endelig sendt telegrammet som kunngjorde kunngjorde for all verden at Sydpolen var erobret.

AR PL EM

KS

Oppgaver til sidene 110 og 111: 1 Skriv egennavnene i teksten i alfabetisk rekkefølge.

2 Skriv ord som har med vær å gjøre.

3 Skriv seks verb som har dobbeltkonsonant i seg.

Skriv verbene i infinitiv.

111

Øveord: bitter Haakon 7.

DE

R VU

Amundsen hadde kommet først til Sydpolen. Kaptein Scott, som han hadde konkurrert med, kom også helt fram til selve polen, men han kom en hel måned senere. Da Scott kom fram, fant han teltet med det norske flagget og brevet fra Amundsen som fortalte at han hadde tapt kappløpet. Vi kan tenke oss hvor skuffet og bitter han måtte ha blitt.

Scott la også igjen et brev i teltet. Brevet beviste at han hadde vært blant de første på polen. Det ble funnet mange år senere av nye ekspedisjoner som kom fram til Kong Haakon 7.s vidde.

Dessverre kom aldri Scott og de fire kameratene hans tilbake fra Sydpolen. To av mennene døde underveis. De tre andre kjempet seg fram og var ikke mer enn 18 kilometer fra et stort depot med mat, brensel og utstyr da det satte inn en forferdelig snøstorm.

Stormen tvang dem til å stoppe og grave seg ned. Uværet varte i dagevis, og til slutt døde mennene av sult og utmattelse.

Mange ekspedisjoner har senere vært på polen. Men de som kom først, de som gikk opp veien og beviste at polen kunne erobres, vil alltid bli husket og beundret.

Ingen kunne fortelle dem om det var mulig å gjennomføre reisa med livet i behold. Ingen kunne ha hjulpet dem om de hadde kommet i vanskeligheter. De hadde bare seg selv å stole på.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Roald Amundsen og mennene hans står foran det norske flagget på Sydpolen.

Foto: Nasjonalbiblioteket.

112

DE

R VU SE NG

RI KS

I et speil, i en gåte

AR PL EM

Av Jostein Gaarder

De hadde latt døren til gangen stå åpen. Fra etasjen under kjente Cecilie duften av jul. Hun prøvde å skille den ene lukten fra den andre.

Der var iallfall surkålen. Det andre måtte være kongerøkelsen som pappa hadde plassert på kaminen før de gikk i kirken.

Kunne hun ikke også fornemme den friske duften fra juletreet?

Cecilie trakk pusten igjen. Hun syntes hun kjente lukten av gavene under treet, av rødt julepapir og gyllent glanspapir med pakkekort og silkebånd. Men enda var det en annen duft av noe fortryllende og magisk. Det var selve julestemningen.

Mens hun luktet, fingret hun med lukene i julekalenderen over sengen.

Øveord: surkålen røkelsen fornemme fortryllende magisk 113

Øveord: forglemmegeier reiseguiden stoffbelagt dommedag

DE

R VU

Alle de 24 lukene var åpne. Den største hadde hun åpnet i dag. Nok en gang kastet hun et blikk på engelen som stod bøyd over krybben med Jesus-barnet. I bakgrunnen stod Maria og Josef, men det var akkurat som om de ikke enset engelen.

Kunne det tenkes at engelen var i stallen uten at Maria og Josef var i stand til å se ham?

Hun speidet ut i rommet. Cecilie hadde sett så mange ganger på den røde lampen i taket, på de hvite gardinene med blå forglemmegei og på bokhyllen med alle bøkene og dokkene, krystallene og smykkesteinene, at alt sammen var blitt som en del av henne selv.

På skrivebordet foran vinduet lå reiseguiden fra Kreta ved siden av den gamle Barnebibelen og Snorres gudelære.

På veggen som vendte mot mammas og pappas soverom, hang den greske kalenderen med de søte kattene. På samme kroken hadde hun hengt det gamle perlekjedet hun hadde fått av mormor.

Hvor mange ganger hadde hun ikke talt de 27 ringene i gardinstanga? Hvorfor var det tretten ringer på den ene siden og fjorten på den andre? Hvor ofte hadde hun ikke forsøkt å telle hvor mange nummer av Illustrert Vitenskap som lå i en stor bunke under skrivebordet? Hun hadde gitt opp hver eneste gang. Hun hadde gitt opp å telle blomstene på gardinene også.

Det var alltid noen forglemmegeier som gjemte seg i foldene.

Under sengen lå den kinesiske dagboken. Cecilie kjente etter med hånden ... jo da, der var tusjpennen også.

Den kinesiske dagboken var en liten stoffbelagt notisbok som hun hadde fått av en lege på sykehuset. Når hun holdt den opp mot lyset, glitret det i de svarte, grønne og røde silketrådene.

Hun hadde ikke orket å skrive så mye dagbok, ikke hadde hun hatt så mye å skrive om heller, men hun hadde bestemt seg for å notere ned alle tanker som hun kom på mens hun lå og tenkte. Hun hadde lovet seg selv å aldri stryke ut noe av det hun skrev, hvert eneste ord skulle stå til dommedag.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Spørsmål til sidene 114 og 115: 1 Hvilken høytid handler stykket om?

2 Hvilke blomster var det på de hvite gardinene?

3 Hvem hadde gitt Cecilie dagboka?

114

Det ville sikkert bli rart å lese i dagboken når hun ble voksen.

Over hele den første siden hadde hun skrevet: CECILIE SKOTBUS PERSONLIGE NOTATER.

DE

R VU

Nå la hun seg tungt ned på puten igjen, prøvde å høre noe nedenfra. Av og til tok mamma i noe bestikk på kjøkkenet, ellers var huset helt stille ...

De kunne når som helst ventes hjem fra kirken. Rett før – eller like etterpå – ville julen ringes inn. Det var bare så vidt man kunne høre kirkeklokkene på Skotbu. De pleide å gå ut på trappen for å høre dem bedre.

Denne julen kunne ikke Cecilie stå på trappen og høre at julen ble ringt inn. Hun var syk, og hun var ikke bare litt syk, det hadde hun vært i oktober og november. Akkurat nå var Cecilie så syk at julen var som en neve sand som bare skulle stryke mellom fingrene mens hun sov eller var halvt våken.

Hun slapp i hvert fall å være på sykehuset. Der hadde de pyntet til jul allerede i begynnelsen av desember.

Øveord: personlige bestikk tradisjoner begrunnelse

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Det var bra hun hadde opplevd julen før. Cecilie syntes at det eneste i hele verden som ikke forandret seg, var julen på Skotbu. I noen dager gjorde menneskene det samme som de hadde gjort i år etter år, uten at de behøvde å tenke på hvorfor de gjorde det. «Sånn er tradisjonen,» sa de. Det var begrunnelse nok.

De siste dagene hadde hun forsøkt å følge med på alt som skjedde i etasjen under. Lydene fra baking og pynting hadde kommet opp fra dypet som små bobler av lyd. Noen ganger hadde Cecilie tenkt seg at førsteetasjen var jorden, og at hun selv befant seg i himmelen.

I går kveld hadde de tatt inn juletreet, så hadde pappa pyntet det etter at Lasse hadde lagt seg. Cecilie hadde ikke sett det ennå. Hun hadde ikke sett juletreet!

Oppgaver til sidene 114 og 115: 1 Skriv alle tallorda du finner i teksten.

2 Skriv sju ord som er adjektiver.

3 Gradbøy disse adjektivene: gammel, små, nye.

115

Øveord: pratsom kommenterte reporter underverdenen fortrekke en mine

DE

R VU

Det var bra hun hadde en pratsom lillebror. Han kommenterte alt det som de andre bare så eller tenkte. Sånn hadde han bablet i vei om alle juleforberedelsene og julepynten.

Han hadde vært Cecilies hemmelige reporter i underverdenen.

Hun hadde fått en bjelle på nattbordet. Når hun ringte i den, var det fordi hun skulle på do, eller fordi hun trengte noe. Som regel var det Lasse som kom først. Det hadde hendt at Cecilie hadde ringt med bjellen bare for å få ham til å fortelle hvordan de hadde bakt eller pyntet.

Pappa hadde lovet å bære Cecilie ned i stuen når de skulle åpne pakkene. Hun ønsket seg nye ski. De gamle rakk henne bare til halsgropen. Mamma hadde foreslått å vente med skiutstyr og den slags til hun ble frisk igjen, men da hadde Cecilie protestert.

Hun ville ha ski til jul, dermed basta!

«Det er ikke helt sikkert at du kan stå på ski i vinter, Cecilie.» Hun hadde slengt en vase med blomster i gulvet.

«Jeg kan i hvert fall ikke stå på ski så lenge jeg ikke har noen ski å stå på.»

Mamma hadde bare hentet kost og feiebrett uten å fortrekke en mine. Det var nesten det verste.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Mens hun feide opp blomstene og glasskårene fra vasen, sa hun: «Jeg trodde du heller ville ha noe spennende som du kunne sitte med i sengen.»

Hun hadde kjent et trykk mot tinningen. «Sitte med i sengen!»

Så hadde hun skjøvet ned en asjett og et glass med saft i gulvet også.

Mamma hadde ikke blitt sint nå heller. Hun hadde bare kostet og feid, feid og kostet. For sikkerhets skyld hadde Cecilie lagt til at hun ønsket seg skøyter og kjelke ...

Ute hadde det vært kaldt vintervær siden begynnelsen av desember.

Spørsmål til sidene 116 og 117: 1 Hvorfor var ikke Cecilie med på juleforberedelsene?

2 Hva skulle Cecilie bruke bjella på nattbordet til?

3 Hvem hadde vinket til Cecilie med begge armene?

116

Øveord: stabbet til ære for konturene finurlig

DE

R VU

Det hadde hendt at Cecilie helt på egen hånd hadde krøpet ut av sengen og stabbet bort til vinduet. Snøen lå som en myk dyne over det frosne landskapet. I hagen hadde pappa tent julelys i det store furutreet. Det var til ære for henne.

De hadde alltid pleid å ha lysene i det vesle grantreet ved inngangen. Mellom greinene i furutreet kunne hun skimte Ravnekollen i det fjerne.

Aldri hadde naturen vært skarpere i konturene enn i disse siste dagene før jul. En gang hadde Cecilie sett at postmannen kom syklende selv om det var nesten ti kuldegrader og masse løssnø på veien. Først hadde hun trukket på smilebåndet. Hun hadde banket i ruten og vinket til ham. Han hadde sett opp og vinket tilbake med begge armene, så hadde sykkelen hans veltet i den løse snøen. Straks han forsvant bak låven, hadde hun krøpet tilbake til sengen og grått. Det hadde vært som om selve meningen med livet var et syklende postbud på vinterføre.

Også en annen gang hadde hun fått tårer i øynene av å stå foran vinduet. Hun hadde hatt så lyst til å springe ut i vintereventyret. Foran låvedøren hadde to dompaper trippet fram og tilbake i en finurlig lek. Cecilie hadde begynt å le.

Hun skulle så gjerne vært en dompap selv. Så hadde hun kjent at hun ble fuktig i øyekrokene. Til slutt hadde hun løftet en tåre på en av fingrene og tegnet en engel på vindusglasset. Da det gikk opp for henne at hun hadde tegnet en engel med sine egne tårer, måtte hun le igjen. Hva var egentlig forskjellen på engletårer og tåreengler?

Hun måtte ha duppet av, for hun våknet brått av at det gikk i ytterdøren nede. Det var kirkefolket. Cecilie hørte hvordan de trampet av seg snøen. Hørte hun ikke også at det kimte i klokker? «God jul, mamma!» «God jul, gutten min.» «God jul til deg også, Tone.» Morfar kremtet: «Ja, her lukter det julefest.» «Du kan ta frakken hans du, Lasse.»

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Oppgaver til sidene 116 og 117: 1 Gradbøy disse adjektivene: kald, myk, gammel.

2 Finn fem verb i fortidsform. Skriv verbene.

3 Skriv setninger med disse orda: hjul/jul, hjemme/gjemme, gjerne/hjerne.

117

DE

R VU

Cecilie syntes hun kunne se dem. Mormor smilte og klemte på Øveord: alle sammen, mamma knyttet av seg det røde forkleet mens sigar hun klemte morfar, pappa strøk Lasse over håret, morfar hadde «oppøste tent en sigar ... Var det noe Cecilie var blitt flink til i stemningen» den siste tiden, så var det å se med ørene.

Den oppøste stemningen i underetasjen ble avbrutt av stille hvisking. I neste øyeblikk var pappa på vei opp trappene. Han tok dem i fire eller fem steg. «God jul, Cecilie!» Han la armene rundt henne og klemte henne forsiktig inntil seg.

Så smatt han ut på gulvet igjen og åpnet vinduet på vidt gap.

«Hører du?» Hun løftet hodet fra puten og nikket: «Da er klokken fem.» Han lukket vinduet igjen og satte seg på sengekanten.

«Får jeg nye ski?»

SE NG

RI AR PL EM

KS Spørsmål til sidene 118 og 119: 1 Hva hadde morfar tent?

2 Hva slags musikk lyttet Cecilie til?

3 Hva slags stol satt mormor på når hun var hos Cecilie?

118

Øveord: særbehandling walkman pinnestol

DE

R VU

Det var som om hun spurte fordi hun håpet at han skulle svare nei. Da ville hun fått en sjanse til å være sint, og det kjentes bedre enn å være lei seg. Pappa satte en finger foran munnen sin. «Ingen særbehandling, Cecilie. Du får vente å se.»

«Så får jeg vel det, da.»

«Er det sikkert at du ikke vil ligge på sofaen mens vi spiser?»

Hun ristet på hodet. Dette hadde de snakket mye om de siste dagene. Det var bedre å være uthvilt til gavene. Hun orket jo ikke noe julemat likevel. Da ville hun bare begynne å kaste opp. «Men alle dørene skal være åpne.» «Selvsagt!» «Og så må dere snakke høyt ... og bråke forferdelig ved bordet.»

«Det skulle bare mangle.» «Og når dere har lest juleevangeliet, kommer mormor opp og leser det for meg.» «Det har vi jo avtalt. » Hun sank ned på den store puten. «Kan du gi meg walkman’en?»

Han gikk bort til bokhyllen og rakte henne kassetten og spilleren. «Da klarer jeg resten selv.» Pappa gav henne et kyss på pannen. «Jeg ville aller helst sitte her hos deg,» hvisket han.

«Men så er det de andre også, vet du. Jeg får heller være her resten av julen.»

«Jeg har sagt at dere skal feire jul helt vanlig.» «Helt vanlig, ja.»

Han listet seg ut. Cecilie la Sissel Kyrkjebøs julekassett i walkman’en. Snart hadde ørene hennes sugd all den deilige julestemningen ut av kassetten. Hun tok hodesettet av seg, og nå – jo da, de hadde satt seg.

Det var mamma som leste juleevangeliet. Da hun var ferdig, sang de «Deilig er jorden». Så var mormor på vei opp trappene.

Det var Cecilie som hadde planlagt alt sammen. «Her kommer jeg, Cecilie!»

«Hysj, du skal bare lese ...»

Mormor satte seg på en pinnestol som stod foran sengen og leste: «Det skjedde i de dager at det gikk ut en befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall ...»

Da hun så opp fra Bibelen, hadde Cecilie tårer i øynene.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Oppgaver til sidene 118 og 119: 1 Skriv navnet på tre julesanger du kjenner. Skriv dem i alfabetisk orden.

2 Skriv synonymer til disse orda: lister seg, gi bort, uthvilt, sint, lukke.

3 Skriv disse verbene i infinitivsform: skjedde, sagt, hadde, gikk, begynte, tok.

119

Øveord: Egeerhavet all evighet

DE

R VU

«Gråter du?» Hun nikket. «Men det er jo ikke trist ...» Cecilie nikket igjen: «Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe …»

«Du mener det er vakkert?»

Cecilie nikket for tredje gang. «Vi gråter når noe er trist,» sa mormor etter en stund. «Så feller vi gjerne en tåre når noe er vakkert også.»

«Men vi begynner ikke å le når noe er stygt?»

Mormor måtte tenke seg om. «Vi ler av klovner fordi de er morsomme. Noen ganger ler vi sikkert fordi de er stygge også.

Se her!» Hun trakk ansiktet sammen til en stygg grimase, og nå måtte Cecilie le.

Mormor fortsatte: «Kanskje blir vi tristere når vi ser noe vakkert, fordi vi vet at det ikke skal vare bestandig. Så begynner vi å le når noe er stygt, fordi vi forstår at det bare skaper seg.»

Cecilie stirret opp på henne. Mormor var det klokeste mennesket i hele verden. «Nå må du gå ned til de andre klovnene,» sa hun.

Hun rettet på putene hennes og strøk henne over kinnet.

«Jeg gleder meg til du kommer også. Nå skal vi bare spise ...» Da mormor var i trappen, famlet Cecilie etter pennen og den kinesiske notisboken. Aller først hadde hun skrevet:

SE NG

RI

KS

AR PL EM

Jeg står ikke lenger på en ukjent strand i Egeerhavet.

Men bølgene slår fortsatt mot stranden så steinene ruller fram og tilbake og bytter plass med hverandre i all evighet.

Hun leste fort igjennom det hun hadde skrevet til nå. Så skrev hun: Vi gråter når noe er trist. Så feller vi gjerne en tåre når noe er vakkert også. Når noe er morsomt eller stygt, ler vi.

120

Kanskje blir vi triste når noe er vakkert fordi vi vet at det ikke skal vare bestandig. Så begynner vi å le når noe er stygt fordi vi forstår at det bare skaper seg.

Klovner er gyselig stygge. Når de tar av seg klovnemasken foran sminkespeilet, blir de meget vakre. Derfor blir klovner så triste og ulykkelige hver gang de går inn i sirkusvognen sin og lukker døren hardt igjen etter seg.

Øveord: gyselig gaveutdeling forkynte

R VU

DE

Hun duppet av igjen og våknet ikke før pappa kom opp og hentet henne.

«Gaveutdeling!» forkynte han. Han skjøv armene inn under Cecilie og løftet henne høyt opp sammen med den røde dynen. Puten fulgte ikke med, så det lyse håret hennes falt mot gulvet idet han løftet henne. Det hadde rukket å bli ganske langt igjen.

Nederst i trappen stod morfar og Lasse.

«Du ser ut som en engel,» erklærte morfar. «Dynen er som en rosensky.»

«Engler daler ned i skjul,» sang Lasse.

De var midtveis i trappen da hun snudde på hodet og møtte blikkene deres.

«Tull og tøys!» protesterte hun. «Engler sitter oppå skyene.

De henger vel ikke og dingler under dem.» Morfar humret, han svarte med å blåse en tykk sky av sigarrøyk ut i rommet.

SE NG

RI

KS

AR PL EM

Pappa la Cecilie på den røde divanen. De hadde bygd opp med puter så hun skulle se juletreet. Hun kikket opp: «Det var ikke den stjernen vi brukte i fjor.» Mamma kom styrtende til – som om hun var lei seg for at ikke alt var som i fjor: «Nei, vet du, den fant vi ikke. Pappa måtte kjøpe en ny.»

«Mystisk ...»

Cecilie så seg rundt i rommet, og andre så at hun så seg rundt.

121

DE

R VU SE NG

RI KS

AR PL EM

Det gjorde de både ved å kikke på henne og følge blikket hennes til alle tingene hun så på. Ingen krok var mørk. Cecilie telte 27 levende lys – akkurat like mange som det var ringer i oldemorstangen oppe. Var ikke det et pussig sammentreff?

Under treet lå alle pakkene. Den eneste forskjellen fra i fjor var at morfar ikke skulle være julenisse. Også det var bestemt av Cecilie: «Sånt nissetøys tror jeg ikke at jeg orker, altså.»

Bordet var dekket med asjetter og kaffekopper, kakefat og hjemmelagde marsipanfigurer med konditorfarge. «Vil du ha noe?» «Litt sitronbrus, kanskje. Og en sandkake uten jordbærkrem.»

De stod omkring henne alle sammen. Lasse holdt seg litt i bakgrunnen. Det så ut som han syntes det var litt nifst at Cecilie var kommet ned for å være med på gaveutdelingen.

Det var i hvert fall noe svært høytidelig.

122

Øveord: benke seg rundt jetski foretrukket

DE

R VU

«God jul, Lasse.» «God jul.» «Så var det gavene,» sa morfar. «Det er jeg som har fått det høytidelige oppdraget.»

De benket seg rundt treet, og morfar begynte å lese på pakkekortene. Cecilie noterte seg at ingen av pakkene kunne være kjelke eller ski, men hun fikk vente med å være sur for det. Det kunne komme noe ut fra gjemmesteder andre plasser i huset. Sånt hadde skjedd før.

«Til Cecilie fra Marianne.» Marianne var bestevenninnen hennes. Hun bodde på den andre siden av Leira, men de gikk i samme klasse. Det var en bitteliten pakke. Kunne det være et smykke? Kanskje var det noe nytt til samlingen av smykkesteiner ...

Hun rev av papiret og åpnet en gul eske. På en liten vattdott lå en rød sommerfugl, en nål ... Cecilie løftet den ut av esken, men straks hun tok i den, forandret den farge fra rødt til grønt.

Snart ble den både blå og fiolett også. «En magisk sommerfugl, som forandrer farge når temperaturen skifter,» nikket pappa.

Alle måtte holde den. Når de klemte den tett inntil håndflaten, ble den grønn og blå. Bare i Cecilies hånd ble den fiolett. «En febersommerfugl,» sa Lasse. Men alle lot som om de ikke hørte det.

Neste pakke var til ham. Han fikk et par jetski av tante Ingrid og onkel Einar. «Jeg hadde foretrukket ordentlige ski,» sa Cecilie. «Men gjerne for meg.» Nå gikk det slag i slag.

Etter som pakkene under juletreet minket, ble det fullere av saker og ting på stoler og bord. Pappa samlet opp papir og dyttet det ned i en svart plastsekk.

Så måtte morfar ut. De voksne drakk kaffe, Lasse drakk brus. Cecilie fikk medisiner. Da morfar var tilbake i stuen, kom han bærende på noe langt og tungt som var pakket inn i blått julepapir med stjerner av gull.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

123

Øveord: «skidisen» skigudinne utvekslet

DE

R VU

Cecilie heiste seg opp i sofaen. «Ski!» «Til skidisen fra mormor og morfar,» leste morfar.

«Skidisen?» «Eller skigudinne,» forklarte mormor. «Det er til deg det, vet du.»

Cecilie rev av papiret. Skiene var like røde som julepapiret hadde vært blått. «Stilige! Jeg skulle ønske jeg kunne prøve dem med en gang.»

«Ja, vi får håpe at du snart er på beina igjen.» Fra nå av hadde Cecilie skiene i sofaen mens de andre pakkene ble delt ut. Også den siste pakken var så stor at den måtte hentes utenfor, også den var til Cecilie. Hun kunne på lang avstand gjette hva det var. «Kjelke! Dere er gærne …»

Mamma bøyde seg over henne og kløp henne i kinnet.

«Tror du vi hadde våget å gi deg noe annet?» Hun trakk på skuldrene.

«Dere våget ikke å gi meg skøyter.» «Ja, den sjansen tok vi.» Nå var det duket for det lange kaffemåltidet. Cecilie frydet seg over synet av kakefat, fruktfat, marsipan, hjemmelaget konfekt og nøtter.

Det var nøyaktig slik det skulle være. Det skulle være jul.

Selv spiste hun bare et stykke julekake. Hun bestilte en ristet skive med honning også.

Morfar fortalte om julen i gamle dager. Hver eneste jul i over seksti år hadde han feiret i denne stuen. Et år hadde han også ligget syk.

Da de skulle gå rundt juletreet, hadde Cecilie begynt å glippe med øynene. Hun ville bæres opp på rommet.

Først gikk mamma og Lasse i skytteltrafikk med alle gavene. Cecilie forlangte å få med seg alle sammen. Til slutt bar pappa henne opp etter at de hadde utvekslet ønsker om at det skulle bli en god jul i morgen også.

Slik sovnet Cecilie mens lydene fra julesanger og juletregang boblet opp fra dypet nedenfor. Det var mormor som spilte på piano.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Nå har du lest første kapittel av boka som heter «I et speil, i en gåte» av Jostein Gaarder. Vil du vite mer om Cecilie og om hvordan det går med henne, må du lese videre i boka.

124

DE

R VU RI

Deilig er jorden

SE NG

KS

Deilig er jorden, prektig er Guds himmel, skjønn er sjelens pilgrimsgang!

Gjennom de fagre riker på jorden går vi til paradis med sang.

AR PL EM

Tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang, aldri forstummer toner fra himmelen i sjelens glade pilgrimssang.

Englene sang den først for markens hyrder; skjønt fra sjel til sjel det lød: Fred over jorden, menneske, fryd deg!

Oss er en evig frelser født!

B.S. Ingemann

125

Den lille piken med svovelstikkene

Øveord: svovelstikker skilling

Av H.C. Andersen

DE

R VU

Det var gresselig kaldt. Det snedde, og det begynte å bli mørke kvelden.

Det var da også den siste kvelden i året, nyttårskvelden. I denne kulden i dette mørket gikk en liten, fattig pike, barhodet og med bare føtter gjennom gatene. Ja, egentlig hadde hun hatt tøfler på seg da hun gikk hjemmefra, men hva hjalp det? Det var noen riktig svære tøfler, så store at moren hennes hadde brukt dem den siste tiden, og den lille piken mistet dem da hun skyndte seg over gaten, akkurat idet to vogner for forbi i voldsom fart. Den ene tøffelen klarte hun ikke å finne igjen, og den andre tok en gutt og løp sin vei med. Han sa han ville bruke den til vugge når han selv fikk barn.

Og der gikk den lille piken med de bare, små føttene, som var røde og blå av kulde. I et gammelt forkle hadde hun en mengde svovelstikker, og en gikk hun med i hånden. Ingen hadde kjøpt noe av henne hele dagen. Ingen hadde gitt henne en eneste liten skilling.

Sulten og forfrossen gikk hun der og så ulykkelig ut, stakkars liten.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

126

DE

R VU

Snefnuggene falt i det lange, gule håret som krøllet seg så pent i nakken, men slikt tenkte hun ikke det minste på. Ut av alle vinduer skinte det lys, og det luktet så deilig gåsestek i gaten, for det var jo nyttårsaften – ja, det tenkte hun på.

Borte i en krok mellom to hus – det ene stakk litt mer fram på gaten enn det andre – satte hun seg og krøket seg godt sammen. De små føttene hadde hun trukket oppunder seg, mens hun frøs mer og mer, og hjem torde hun ikke gå, for hun hadde jo ikke solgt noen svovelstikker. Ikke hadde hun fått en eneste skilling, heller, og faren kom til å slå henne.

Kaldt var det hjemme også, for de bodde oppunder taket, og der pep vinden inn, enda det var dyttet med strå og filler i de største sprekkene.

De små hendene hennes var nesten døde av kulde. Å – så godt en liten svovelstikke ville gjøre. Om hun bare våget å dra en ut av bunten, ripe den mot veggen og varme fingrene! Hun trakk en ut, og ritsj! – som den futtet og brant!

SE NG

RI

AR PL EM

KS 127

Øveord: flor

DE

R VU

Flammen var varm og klar som et lite lys da hun holdt hånden omkring den. Det var et underlig lys. Den lille piken syntes hun satt foran en stor jernovn med blanke messingkuler og messingrør på. Ilden brant så vidunderlig og varmet så godt. Å, så deilig det var! Den lille piken strakte allerede føttene frem for å varme dem også – da gikk flammen ut, kakkelovnen forsvant, og hun satt der med en liten stump av den utbrente svovelstikken i hånden.

Hun ripet en ny, den brant og den lyste, og der hvor lysskinnet falt på muren, ble den gjennomsiktig som et stykke flor. Hun så helt inn i stuen, hvor bordet sto dekket med skinnende hvit duk og fint porselen, og en stekt gås sto og dampet så deilig, fylt med svisker og epler. Og det herligste av alt var at gåsen hoppet ned fra fatet og vraltet bortover gulvet med gaffel og kniv i ryggen, helt bort til den lille piken kom den. Da sloknet svovelstikken, og så var det ikke noe mer enn den tykke, kalde murveggen igjen.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Så tente hun en ny. Da satt hun under det vidunderligste juletre.

Det var enda større og finere pyntet enn det hun hadde sett gjennom glassdøren hos den rike kjøpmannen siste julekveld.

Tusen lys brant på de grønne greinene, og fargeglade bilder, slike som de pynter i butikkvinduene med, tittet ned på henne.

Den lille piken strakte begge hender i været – og da sloknet svovelstikken. Alle julelysene steg høyere og høyere, og nå så hun at det var klare stjernene der oppe.

En av dem falt og laget en lang ildstripe på himmelen.

«Nå døde et menneske!» sa den lille piken, for gamle mormor hadde sagt at når en stjerne faller, så går en sjel opp til Gud. Mormor, som nå var død, var det eneste mennesket som hadde vært snill mot den lille piken.

Hun strøk igjen en svovelstikke mot muren. Den lyste opp rundt om, og i skinnet sto gamle mormor, så klar, så strålende, så mild og god.

«Mormor!» ropte den lille piken. «Å, la meg få være med deg! Jeg vet du er borte når svovelstikken går ut, borte akkurat som den varme kakkelovnen, den deilige gåsesteken og det store, vakre juletreet!»

128

Så strøk hun fort av alle svovelstikkene som var igjen i bunten, for hun ville holde på mormoren. Og svovelstikkene lyste med en slik glans at det ble lysere enn midt på lyse dagen. Mormor hadde aldri vært så vakker før og så stor. Hun løftet den lille piken opp på armen sin, og de fløy i lys og glede, så høyt, så høyt. Det fantes ingen kulde mer og ingen sult og angst – de var hos Gud.

Øveord: stråleglans

R VU

Men i kroken ved huset satt den lille piken og var død da den kalde morgenen kom, hun var frosset i hjel den siste kvelden i det gamle året. Hun satt der med røde kinn og et smil om munnen.

DE

SE NG

RI

Nyttårsmorgenen gikk opp over den lille døde, som satt der med svovelstikkene sine, en bunt av dem var nesten brent opp.

Hun hadde villet varme seg, sa folk. Ingen visste noe om alt det vakre hun hadde sett, og hvordan hun var gått sammen med mormor inn til nyttårsglede i stråleglans.

AR PL EM

KS 129

Operasjon Arktis

Øveord: dialekter puck

Av Leif Hamre

DE

R VU

På Andøya langt nord i Norge er det en stor militær flyplass.

Før flyplassen kom til øya, var det et lite, stille sted.

Da flyplassen var ferdig, kom det flyttende folk fra alle kanter av Norge for å arbeide der. De fleste hadde med seg familien sin.

Plutselig ble det mange barn på øya. Ungene snakket dialekter fra mange kanter av landet. Alle barna var vant til å flytte mye. Noen av dem fant seg fort til rette og fikk nye venner med en gang, Men noen glemte aldri vennene de hadde mistet, og hadde vanskeligheter for å finne nye.

Det var fridag på skolen. Det var surt og kaldt høstvær.

Barna var likevel ute. De store spilte ishockey. De kalte det gresshockey, for isen hadde ikke lagt seg på vannene ennå, og de spilte på en gressplen med ball istedenfor puck.

SE NG

RI

AR PL EM

KS Spørsmål til sidene 130 og 131: 1 Hva slags flyplass er det på Andøya?

2 Hvorfor kalte guttene ishockey for gresshockey?

3 Hvem måtte være «heiagjeng»?

130

Øveord: oppbløtt heiagjeng spjælete selvtilfreds samspill lagånd entusiastiske ypper

DE

R VU

Fotballsesongen var over. Banen var oppbløtt og gjørmete.

Men det spilte ingen rolle. De fikk god trening til vintersesongen.

Ikke alle fikk være med og spille. Småungene fra ti år og nedover måtte være heiagjeng. Jentene holdt seg helst unna, bortsett fra noen få utvalgte som var like sterke som guttene.

Torgeir Solheim fikk ikke være med og spille. Han var for tynn og spjælete og kunne takles av hvem som helst. Han var ikke liten, høyden var det ikke noe å si på. Det skortet bare på muskler og mot. Han gikk under navnet «Myggen».

Arne Halvorsen var også tilskuer. Ingen skulle trodd det.

Hvis noen skulle være sterk nok, måtte det være ham – kortvokst, men brei og robust, med et rundt, selvtilfreds ansikt og store, uregelmessige tenner. Likevel likte ingen å ha ham på laget. Samspill og lagånd var noe han ikke begrep et mukk av.

Bare hardhendt takling som gikk ut over hans egne nesten like mye som motstanderne.

Kampen begynte med skrik og skrål som den pleide.

Spillerne skrålte mest. Tilskuerne var ikke så entusiastiske, Torgeir og Arne var så å si tause. Men en og annen gang, mens de lente seg på hockeykøllene og lot som om de var likeglad med hele kampen, falt det et ord eller en setning som ble misforstått.

Egentlig var det ingenting å bry seg om. Men Arne grep Torgeir i armen. «Ypper du?» spurte han. «Jeg? Nei.» Torgeir dro seg baklengs og støtte mot en husvegg. Arne fulgte etter.

«Hva var’e du sa da, Myggen? Hva?» «Ikke noe – ikke til deg.» «Å nei? Var det noe om meg, kanskje?»

«Nei.» «Tør du ikke stå ved det?» Arne stod i bokserstilling med nevene knyttet.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Oppgaver til sidene 130 og 131: 1 Skriv fire ord som er personlige pronomener.

2 Skriv fem substantiv som har konsonanten f på plass først.

3 Skriv setninger med disse orda: vannene/vanene, flytte/flyte, baken/bakken.

131

DE

R VU SE NG

RI

Som alltid når det brygger opp til noe, var det alt en flokk av unger rundt dem. De kom nesten som skutt opp av jorden.

Torgeir klemte seg mot veggen. Dynejakka var for vid og falt i store folder fra de smale skuldrene. Hårtustene under topplua var lyse, og det spisse, litt veke ansiktet var blekt med blå skygger under øynene.

AR PL EM

KS

«Tør du’kke forsvare deg heller?» sa Arne.

Torgeir svarte ikke. Han løftet en arm i høyde med haken, og øynene flakket nervøst mellom Arne og flokken, som stadig vokste.

En eller annen ropte med spinkel røst: «Dra te’n, så er’n nødt!» De trykte seg nærmere og begynte å hyle i kor for å hisse opp stemningen. Det lød omtrent som en langtrukken E. E-e-e-e! E-e-e-e!

Akkompagnert av trommer kunne den gjort seg som forsang til en jungeldans.

I hele flokken var det bare et tvillingpar som ikke hylte med.

Det var Torgeirs søsken, nettopp fylt åtte år.

Spørsmål til sidene 132 og 133: 1 Hvor gamle var tvillingene?

2 Hvordan var været da Torgeir og Arne kranglet som verst?

3 Hvordan smakte blodet på leppene til Torgeir?

132

Øveord: «brygger opp til noe» veke ansiktet akkompagnert forsang

Så likt kledd som de var, med topplue, dynejakke, skibukse og gummistøvler, var det vanskelig å skille dem fra hverandre – enda Terje var gutt og Lise jente. For Lise gjorde det ikke så mye, men Terje tente som en kinaputt når noen tok feil.

Han klipte det halmgule håret snaut og forlangte at Lise skulle la krøllene gro. Men likevel var de like, ingen kunne gjøre noe ved det.

Øveord: «tente som en kinaputt» be om nåde sjenerøst nedlatende iltert

R VU

DE

Torgeir ønsket at tvillingene ikke hadde vært der. Han prøvde å komme seg ut av fella ved å ta et skritt til siden. Men det nyttet ikke. Det første slaget traff han på underarmen.

Bakhodet knallet mot veggen, og han senket uvilkårlig armen så mye at han fikk det neste over munnen. Han kjente den salte smaken av blod på leppene.

«Gurimalla,» sa Lisa. Hun trakk Terje i overarmen for å få han ut av flokken. Men han strittet imot, og begge ble stående.

«Jeg ha’kke gjort deg noe,» sa Torgeir til Arne.

«Jeg vet ikke hva vi slåss for.»

«Slåss du, da?» gliste Arne. «Ha’kke merka no til det.»

Flokken hadde sluttet å hyle for å høre hva de sa. «Du får be om nåde, da,» sa Arne sjenerøst.

Torgeir så seg usikkert rundt med et svakt håp om at det skulle komme en voksen og skille dem. Det hadde hendt før.

Men nå var det ingen å se. Folk holdt seg inne i duskregnet.

Det ble litt uro i flokken. Noen hadde trengt Terje til side så han ikke kunne se. Det fant han seg ikke i. Han kilte seg fram mellom beina på dem som stod foran, og dukket opp ved siden av Arne.

«Han er’kke redd deg!» skrek han høyt og iltert.

«Hold truten på deg, du’a,» sa Arne. «Ha’kke spurt deg.»

Han kikket nedlatende, men litt forundret på den iltre sinnataggen som stirret rett opp i fjeset hans.

«Fløtt deg,» sa han og skjøv ham unna.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Oppgaver til sidene 132 og 133: 1 Skriv to verb som har infinitivsmerket å på plass foran.

2 Skriv disse verbene i nåtidsform: tente, fant, kom, kjente, traff, klipte, fylte, trykte.

3 Skriv to ting verbene du har skrevet, er like i.

4 Skriv fem sustantiver som har dobbeltkonsonant i seg.

133

Terje snublet i sine egne bein. Han kavet med armene og fikk igjen balansen. Øynene spratt nesten ut av hodet på ham. «Han døtta meg! Så du at’n døtta meg?» appellerte han til Torgeir.

Torgeir hadde innsett at det ikke var noe valg. Han kastet seg fram og slo armene om halsen på Arne så de tumlet over ende.

Bakken var våt og sølete. «Iddiot! Du griser til klærne mine!» freste Arne.

Øveord: «døtta meg» «iddiot» laglig til besindig nøkternt

R VU

DE

De rullet rundt, og Torgeir kom underst. Flokken hylte igjen.

Torgeir klamret seg fast for å hindre at Arne fikk armslag. Men taket glapp. Arne kom fri og ble sittende over skrevs på magen hans.

«Be om nåde!» hylte han rasende og løftet armen med knyttet neve. Ingen la merke til at Terje nappet til seg hockeykølla som Torgeir hadde mistet. Uten å forhastet seg gikk han bort og stilte seg laglig til ved siden av slåsskjempene. Han løftet kølla, siktet besindig og nøkternt på Arnes bakhode og deiset til av all makt.

SE NG

RI

AR PL EM

KS Spørsmål til sidene 134 og 135: 1 Hva gjorde Terje med hockeykøla?

2 Hvor flyktet Terje?

3 Hva hadde det lille skuret blitt brukt til?

134

Øveord: knyst beinfløy

DE

R VU

Arne veltet rundt og ble liggende på ryggen i søla.

Det knyst ikke i ham. Blodet silte fra et sår i hodet. «Å Gu—urimalla!» stønnet Lise og holdt hendene foran munnen, som om hun ville stanse et skrik.

Torgeir kravlet seg opp på knærne. Han stirret måpende på den bevisstløse skikkelsen uten å skjønne hva som hadde hendt.

Men det begynte å demre for ham da han så Terje med kølla i hånden og en mine som om han kjempet med gråten.

Flokken spredte seg. Noen løp. Andre trakk seg baklengs skritt for skritt og kunne ikke rive seg helt løs. En som stod lengst borte, ropte hysterisk til en som løp forbi: «Han har slått’n i hjæl. Hent noen voksne!»

SE NG

RI

Da løp Terje. De små beina med de svære gummistøvlene gikk som trommestikker. Han falt da han løp over jordet mot riksveien. Han falt en gang til da han rundet et hushjørne.

Så ble han borte bak huset.

«Kom!» sa Torgeir til Lise. Det siste han så var at Arne rullet seg over på siden. Det var i hvert fall liv i ham. Torgeir hadde ikke tid til å se nøyere etter. Han tok Lise i hånden og løp samme vei som Terje.

Da de kom rundt hushjørnet, hadde han krysset riksveien og beinfløy over marken mot de inntørkede myrene hvor ingen bodde.

De nådde ham ikke før han stanset ved det høye gjerdet rundt flyplassen. Da var alle så utmattet at de gispet etter luft.

De gikk inn i et lite skur som hadde vært brukt til å tørke torv i. Der var de i ly for duskregnet.

Torgeir gnagde på en negl. Den blødde litt. Det var nesten ingenting mer å bite i. Alle neglene var oppspist til roten. Etter en lang stund sa han: «Han rørte på seg.»

AR PL EM

KS

Oppgaver til sidene 134 og 135: 1 Skriv ti ord som har konsonanten d i seg.

2 Skriv de fire egennavnene i teksten i alfabetisk rekkefølge.

3 Skriv fire verb som står i fortidsform.

135

DE

R VU RI

SE NG

«Hvem?» spurte Lise. «Arne?»

«Jeg slo’kke hardt,» sa Terje. Han hadde vanskelig for å sitte stille.

Torgeir så ikke opp. Han pirket med foten i en fuktig torvklump og studerte den nøye. Om litt konstaterte han: «Men han blødde fælt. Han fikk høl i hue.»

«Kanskje det var en kvist på kølla,» sa Terje. «Han mista lua. Jeg kunne ikke no’ for det.» «Hva da?» «At’n mista lua.

Derfor fikk’n høl i hue. Tror du noen leter etter oss?»

Han sendte Torgeir et bekymret blikk.

«Ikke ennå. De er vel på sykestua med Arne. Hvorfor slo du’n?»

«Han prøvde å myrde deg. Og kalte deg Myggen. Må de sy’n?»

«SY?» «Ja, hue hans?»

Torgeir klemte prøvende på leppa som hadde blødd. Den var litt øm.

AR PL EM

KS

Spørsmål til sidene 136 og 137: 1 Hva slags fly var det som sto klart på flyplassen?

2 Hva slags yrke har faren til Torgeir, Terje og Lise?

3 Hvilken by bor faren deres i når han er på jobb?

136

Øveord: konstatere myrde

Terje og Torgeir fortsetter å diskutere hva de kommer til å gjøre med Arne på sykestua. Terje er livredd for hva som kommer til å skje med ham når de blir funnet. Han vil ikke gå hjem.

Øveord: nullpunktet kollegaer stasjonssjefen

R VU

«Jeg vil ikke på skolen i morra!» De andre svarer ikke.

Stemningen er på nullpunktet. «Forresten er jeg sjuk,» forsikrer Terje.

«Når jeg går ute i hele natt, blir jeg enda sjukere. Og jeg hater skolen!»

DE

De tre søsknene ble sittende i skuret enda det hadde sluttet å regne. De visste ikke hvor de skulle ta veien. Hvis faren deres, som var flykaptein, hadde vært hjemme, ville de nok ha gått hjem. Faren hadde ordnet opp, men han var på Sola, den store flyplassen utenfor Stavanger. De var ikke helt sikre på når han kom tilbake derfra.

Med ett får de øye på et Albatrossfly. Det er et fly som er som en båt med vinger på, og som kan lande både på land og på vann. En av farens kollegaer holder på å gjøre klar flyet.

De tre klatrer gjennom et hull i gjerdet og sniker seg ned.

Det er ikke lov å være inne på flyplassområdet, men de tar likevel sjansen på at Myrmo, som mannen heter, ikke vil jage dem. Myrmo hilser hyggelig på dem og spør om de vil være med ned og hilse på faren sin.

Han forteller at flyet skal ned til Stavanger. De skal levere det på Sola og fly opp igjen med et annet fly i kveld. Så siden barna hadde skolefri i dag, kunne de få være med og besøke faren. «Stikk hjem og be mor om lov og be henne snakke med stasjonssjefen, så tar jeg dere med!» sier han og gliser. Terje og Torgeir ser på hverandre. De vet at mor aldri vil gi dem lov.

Det nytter ikke å spørre, engang. Myrmo ber dem forsvinne mens han tester flyet. De tre løper unna, men ikke hjem.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Oppgaver til sidene 136 og 137: 1 Skriv to ord som har diftong i seg.

2 Skriv fire ord som har språklyden j på plass først.

3 Se på orda du har skrevet. Skriv de orda som er verb.

137

De vet at det ikke nytter å spørre mor om å få være med til Stavanger. Hun har sikkert fått høre hva som har skjedd med Arne, og er sinna som ei fele på dem. De ville aldri i livet få lov til å være med.

Øveord: spontan betenkning ønskedrøm forventning

DE

R VU

Plutselig sier Torgeir til Lise og Terje: «Vi kunne lure oss om bord i flyet og gjemme oss.»

«Kan vi?» Begeistringen var spontan. De reiste seg som om de var klare til å gå med det samme. Han hadde ikke ventet at de skulle ta den ideen på alvor og uten den minste betenkning.

Fra hans side var det mer en ønskedrøm enn et virkelig forslag. Han fikk bare lyst til å leke med tanken og late som. Å gjøre det var noe helt annet.

«Hvor skal vi gjemme oss?» spurte Terje. «Under køya?»

«Ja-aa. Men dere er vel for små. Det går ikke. Dere kan’kke ligge stille så lenge.» «Det kan vi vel!» Øynene lyste av forventning. Torgeir tygger på underleppa. Han skulle heller ha bitt seg i tunga en stund før. Så hardt at han ikke hadde sagt noe så dumt!

SE NG

RI

AR PL EM

KS Spørsmål til sidene 138 og 139: 1 Hvorfor håpet Torgeir at de hadde blitt oppdaget?

2 Hvor skulle de to Albatrossflyene?

3 Hvor gjemte barna seg inne i flyet?

138

Nå lette han febrilsk etter en rimelig grunn til å trekke seg.

«Mor vil bli redd når hun ikke finner oss,» sa han. «Jammen det er lenge til vi skal hjem. Far kan ringe til henne fra Sola,» ropte Terje. Torgeir hadde en sterk følelse av at han holdt på å miste ansikt, for andre gang i dag.

«Kan dere ligge stille i nesten tre timer?» spurte han. De nikket energisk. «Uten å snu dere, uten å snakke, uten å hoste?»

Øveord: febrilsk energisk overbevist anklagende avgangstid installert seg

R VU

DE

Terje og Lise var overbevist om at de skulle klare alt Torgeir spurte om. Torgeir ble mer og mer fortvilet. Hvordan skulle han komme seg ut av dette? De kan ikke bare stikke av slik!

Men så sier Terje anklagende:

SE NG

RI

«Du tør vel ikke!» Da skjønte Torgeir at han måtte. Senere gikk alt så glatt og lettvint at han ikke fant noen vei tilbake.

Han ønsket at de hadde blitt oppdaget og gjorde ingenting for å unngå det. Men ingen så dem. Flydøra stod åpen. De klatret opp stigen som stod klar, og kom seg om bord. Flyet var tomt.

AR PL EM

KS

Bakerst i det lille flyet var det ei slags brei køye. Torgeir tok de to ullteppene som lå på køya. Det ene la han på gulvet under, det andre tullet han sammen til hodepute. Så kravlet de inn og ble liggende uten å høre en lyd utenfra. Nå var det bare å vente på flygerne. Om noen få timer ville de være hos far.

Han var sikkert på jobb på flyplassen. Hvis ikke, var det ikke lange veien inn til Stavanger.

Samtidig gjorde to lag med flypersonell seg klare til avgang.

Begge lagene skulle fly hvert sitt Albatrossfly. De hadde nesten samme avgangstid. Det ene flyet skulle til Sola. Det andre flyet skulle til Halvmåneøya på Svalbard.

Der skulle de hente en syk fangstmann. Han hadde akkurat installert seg med masse utstyr og mat.

Oppgaver til sidene 138 og 139: 1 Skriv fem verb som har dobbeltkonsonant i seg.

2 Skriv alle verbene du har funnet, i infinitivsform.

3 Skriv tre sammensatte ord som har ordet fly på plass først.

139

DE

R VU RI

SE NG

Han skulle etter planen være et helt år på øya, men nå måtte han på sykehus, og ingen visste når han kunne vende tilbake.

Når vintermørket og kulda satte inn i desember, var det svært vanskelig å lande på øya. Kaptein Henriksen, som skulle opp og hente mannen, kvidde seg. Det var ikke lett å lande på øya, men bare de kom opp mens det var dagslys, skulle det nok gå.

De to flyene sto oppstilt etter hverandre. Mannskapet klatret inn i hvert sitt fly. De to kapteinene sjekket instrumentene.

Flyet til Halvmåneøya tok av først, rett etter lettet flyet til Sola.

Kaptein Henriksen og mannskapet hans hadde en stri tur oppover. Motvinden var sterk og skylaget tett, men endelig fikk de øye på Halvmåneøya.

AR PL EM

KS

Store, hvite dønninger brøt mot svabergene. Selve øya gikk nesten i ett med havet og var som en svær, diger holme. Den gav et ødslig og goldt inntrykk. Landet skrådde slakt opp fra sjøen på alle kanter, og det fantes ikke trær eller busker, bare steinurer, knauser og små sletter med gulnet gress og mose mellom blinkende småvann.

Spørsmål til sidene 140 og 141: 1 Hvordan så Halvmåneøya ut fra lufta?

2 Hvorfor gikk hele flymannskapet ut fra flyet?

3 Hvorfor hadde Torgeir blitt så forskrekket da de landet?

140

Øveord: kvidde seg ødslig goldt

I et belte av sand langs fjæra lå det drivtømmer og utallige rundslipte steiner. Kaptein Henriksen gransket øya godt før han bestemte seg for hvor det var best å lande. Han så fangsthytta, som lå hundre meter fra sundet mot Edgeøya.

Det steg en tynn røykstrime opp fra pipa. Det var nok best å lande så nærme hytta som mulig.

Øveord: drivtømmer fangsthytta fjæra

DE

R VU

Mannen som var syk, måtte få kortest mulig vei til flyet. Alt utstyret han hadde, måtte stå igjen. Det ville de ikke klare å få med seg denne gangen. Tida var knapp skulle de komme seg velberget opp i lufta igjen. Dagslyset varte ikke lenge på denne tida av året.

SE NG

RI

Flyet landet trygt i sjøkanten, et lite stykke fra land.

Mannskapet speidet spent mot den lille fangsthytta. De håpet isbjørnjegeren var frisk nok til å møte dem i fjæra. Men døra var lukket. Fangstmannen viste seg ikke. De tre karene om bord hadde ikke noe valg. De måtte ta flyet helt inn i fjæresteinene, ta med seg ei båre og gå opp og hente den syke mannen. Etter mye strev lå flyet godt fortøyd. De tre karene kledde seg godt og tok fatt på turen opp til hytta. Den lå nå gjemt bak en knaus, og var ikke synlig fra landingsplassen deres. Men flygerne hadde sett hytta fra lufta og visste hvor de skulle gå.

KS

AR PL EM

Torgeir hadde fått litt av en støkk da Albatrossen landet på vann. Først skjønte han ikke hva det plutselige bråket under dørken kom av. Han hadde ventet det vanlige bløte dumpet når hjulene møtte rullebanen, og forskrekkelsen fikk ham til å slå nevene i sengebunnen og klamre seg fast. Merkelig nok lå både Terje og Lise stille. De var ikke forberedt, verken på det ene eller andre og tok alt som det kom.

Oppgaver til sidene 140 og 141: 1 Skriv alle adjektivene som er brukt til å beskrive Halvmåneøya.

2 Velg tre av adjektivene du fant. Skriv alle formene adjektivene har.

3 Skriv fem ord som er preposisjoner.

141

Øveord: oppskaket skjelnes

DE

R VU

Torgeir prøvde å tenke seg grunnen til at de ikke brukte rullebanen på Sola. Den kunne være stengt for å bli reparert, det var en mulighet. En annen kunne være at flyet ikke hadde fått ut hjulene. Kanskje det var andre grunner også, ting som han ikke skjønte seg på. Han slo seg til ro med det. Flyplassen var sikkert ikke lenger fra sjøen enn at de kunne gå dit hvis de kom seg usett ut.

Torgeir ventet utålmodig på at flyet skulle bli tomt. Tiden under køya hadde vært lang. Det var Terje og Lise som greide den best. De hadde sovet det meste av tiden, mens han selv var altfor oppskaket til å tenke på søvn. Først og fremst var han redd, men på en måte stolt også. For en gangs skyld hadde han gjort noe som ikke alle og enhver hadde våget – noe som folk ville snakke om, og som kanskje kom i avisen.

Tvillingene prøvde å hviske sammen etter at motoren var stanset, men han la fingeren på munnen og fikk dem til å tie.

De lå helt stille mens flygerne gikk fra borde. Først da stemmene deres ble så svake at de ikke kunne skjelnes lenger, rullet Torgeir seg ut. Han reiste seg, og listet seg bort til døra.

Det så ut til å være dagen for større og mindre sjokk.

SE NG

RI

AR PL EM

KS Spørsmål til sidene 142 og 143: 1 Hvorfor var Torgeir litt stolt av seg selv?

2 Hvorfor foldet Torgeir ullteppene sammen?

3 Hva hadde Torgeir trodd han skulle få se når han gikk ut av flyet?

142

Øveord: goldt utdødd inntrykket foldet kolle

DE

R VU

Han hadde ventet å se en havn med kaier og hus. Isteden så han et goldt landskap, som nesten virket utdødd. Ikke et hus.

Ikke et tre engang. Ingen mennesker. Bare stein, mose og gress.

Fra geografien hadde han dannet seg en mening om hvordan Jæren skulle se ut. Men inntrykket stemte ikke noe særlig.

Riktignok var det temmelig flatt. Det stemte. Men gårdene og kornåkrene og sauebeitene som han hadde lest om, så han ingenting til. De måtte være bak de lave bergrabbene som stengte utsynet. Der lå vel flyplassen også. Og Stavanger.

Tvillingene kom krypende ut og stilte seg bak ham. «Skal vi ikke gå?» sa Lise. «Gurimalla – jeg må ut, altså.» Hun trippet og var helt rødsprengt i fjeset. «Bare gå,» sa Torgeir.

«Jeg kommer straks.»

Han foldet sammen ullteppene og la dem på plass.

Noen flere spor var det ikke å slette ut. Han hoppet ned på svaberget og gikk mot stranden.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Han fikk med seg tvillingene og begynte å gå oppover.

Det var så stille, ikke en lyd noen steder. Torgeir fortsatte å undre seg over at så lite stemte med det han hadde forestilt seg han skulle få se. Han gikk fortere og fortere.

Tvillingene klarte ikke å henge på. Han fant en plass de kunne sitte og vente. Han ville høyere opp, til en plass hvor han kunne speide utover og finne veien til flyplassen.

De var kanskje lenger unna enn han hadde trodd.

Torgeir hadde nådd toppen av en kolle. Han hadde løpt og var svett og andpusten. Det satt en liten følelse av angst i ham også. Landskapet virket så ødslig og ubebodd. Kanskje var det lenger til folk enn han hadde tenkt seg.

Oppgaver til sidene 142 og 143: 1 Skriv fem substantiv som er navn på deler av et landskap, for eksempel: et svaberg.

2 Skriv fem ord som er personlige pronomener.

3 Skriv åtte substantiver som står i bestemt form entall.

143

Torgeir så verken hus eller veier fra denne plassen. Plutselig slo det ham: Tenk om de ikke var på Jæren? Flyet kunne ha mellomlandet et sted på veien. Kunne det tenkes at de skulle fortsette til Sola om en stund, kanskje snart? Han følte en uhygge som han ikke kunne forklare.

Øveord: utenkelige besluttet belgmørkt vibreringen

R VU

Torgeir grublet og tenkte på alle tenkelige og utenkelige forklaringer på hvor flygerne hadde tatt veien. Hvis det var langt til flyplassen, måtte det da være en vei et sted hvor en bil hadde hentet dem?

DE

Torgeir besluttet å dra tilbake til tvillingene. Skulle han gå videre, måtte han ha dem med seg. Men det beste var nok å komme seg tilbake til flyet og lete etter veien flygerne hadde tatt. I verste fall, hvis de ikke fant noen vei, kunne de sove i flyet i natt. Det var ikke så lenge igjen til det ble mørkt.

I tankene forestilte han seg en natt ute. Terje og Lise ville bli livredde. Han også. Det ville bli belgmørkt. Og kaldt. Kanskje regn. De ville bli sultne. Uten sjanse til å få sove. Flyet, som de hadde lurt seg inn i og lurt seg ut av, stod plutselig for ham som det eneste trygge holdepunktet han hadde.

Han snudde seg brått og løp tilbake. Gummistøvlene var tunge og bakken ujevn. Han snublet og falt, skrapte opp hendene, blødde, tørket seg på jakka og løp videre.

Pusten gikk tungt og hivende. Derfor hørte han ikke at flymotoren startet. Først da den svake vibreringen av luften var blitt et jevnt bulder, stanset han og lyttet med åpen munn.

Redselen krøp som et kaldt gufs langs ryggraden.

Han hadde nå bare én klar tanke i hodet: å få stanset flyet og hindre at de ble alene så langt fra folk.

Albatrossen kom til syne bak knausene. Den gikk for halv fart ut fjorden og trakk hvite skumstriper etter seg.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Spørsmål til sidene 144 og 145: 1 Hva hadde Torgeir på bena?

2 Hvorfor var det ingen i flyet som så seg tilbake da de dro ut fjorden?

3 Hvordan så ansiktet til Torgeir ut da flyet hadde dratt?

144

DE

R VU SE NG

RI

«Vent! Vent!» skrek Torgeir. Han presset stemmen til det ytterste. Men han kunne like godt ha hvisket. I den voldsomme larmen var det ingen som kunne høre ham.

Hvis noen i flyet hadde sett seg tilbake, ville Torgeir vært en prikk som det nesten var umulig å skjelne mot den steinete, grå bakgrunnen. Men alle om bord var for travelt opptatt til å bekymre seg mer om den nakne ishavsøya. De satt bøyd over instrumentene sine og snakket lavt sammen om høyde og fart.

Den syke pelsjegeren lå fastspent på køya og så ut som han sov. Ikke en av besetningen kastet et blikk tilbake på Halvmåneøya.

AR PL EM

KS

Det varte en stund før tvillingene kom ruslende til stedet Torgeir satt og ventet. Han hadde fått tid til å tørke av seg svette og tårer. Men ansiktet var rødt og oppløst. Han prøvde å skjule det ved å gnage intenst på den nedspiste tommelfingerneglen. «Hvorfor sprang du sånn?» spurte Terje.

Både han og Lise var sure og furtne.

Øveord: skjelne besetningen intenst

Oppgaver til sidene 144 og 145: 1 Skriv seks ord som er adjektiver.

2 Skriv fem substantiver som har dobbeltkonsonant i seg.

3 Skriv disse verbene i infinitivsform: sprang, fått, satt, lå, krøp.

145

Øveord: kjepphøye motstrebende ellevill nedfallen bedrøvelig

DE

R VU

Torgeir kjente at et kokende sinne holdt på å arbeide seg opp i ham. Tvillingene ville kanskje bli mindre kjepphøye hvis de fikk vite alt han trodde hadde skjedd. At de var langt fra folk.

At de ikke hadde hus å bo i. At de ikke hadde noe å spise.

At det snart ville bli mørkt. Og at det ikke engang var sikkert at de var på Sola. Men han sa det ikke. Ikke ennå. Han visste hvor vanskelig det kunne bli hvis han skremte dem. De ville gi opp alt og bare grine.

Torgeir kunne godt tenke seg å grine selv. Det var nesten umulig å la være. Men han måtte. Han var fjorten år, og tvillingene bare åtte. Hvordan skulle det gå hvis han gav opp?

Kanskje – kanskje var det ikke så ille som han var redd for.

Det kunne jo hende de fant veien hvis han greide å få tvillingene med seg et stykke til.

Terje og Lise stod helt stille og gransket ansiktet hans og ventet at han skulle si eller gjøre noe. De holdt hverandre i hånden. Torgeir stirret en stund i den retningen han hadde sett flyet forsvinne i skyene. Han hørte motorduren dø ut etter en stund. Men om det var fordi flyet nå var langt borte, eller fordi det gikk inn for landing, visste han ikke.

Han reiste seg tungt og sa: «Vi gikk gal vei. Vi må finne den riktige.» Motstrebende fulgte de etter han tilbake til stranden.

De kom ned til bukta hvor flyet hadde ligget, og valgte uten å vite det samme veien som flygerne hadde gått. På toppen av en liten knaus fikk de øye på hytta som pelsjegeren hadde bodd i.

«Et hus! Et hus!» skrek Torgeir ellevill til tvillingene. De kom etter og så undrende på ham. En slik begeistring for en gammel, nedfallen hytte var komplett uforståelig for dem.

Etter deres mening ville en butikk eller en bussholdeplass vært mye bedre.

Hytta var et bedrøvelig syn. Rett skal være rett. Skakk og skeiv, bygd av sammenrasket tømmer og planker av forskjellig bredde og lengde. Et skur stod for seg selv noen meter unna.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Spørsmål til sidene 146 og 147: 1 Hvorfor ble Torgeir så glad da han så den gamle hytta?

2 Hvor sto Torgeir og tvillingene da de fikk øye på hytta?

3 Hvorfor kunne ikke Torgeir bare åpne døra til hytta?

146

Øveord: oppspilt vinduslemmene grøtet stemme

DE

R VU

Det var trolig et vedskjul eller en do eller begge deler.

«Det kan’kke ha bodd noen her på hundre år,» sa Terje.

Torgeir svarte ikke. Han var mer opptatt av det spinkle ovnsrøret som stakk opp fra taket av hytta. Det sivet en tynn røykstrime opp av røret.

«Det bor folk her!» ropte han oppspilt. «Kom!» Men gleden varte ikke lenge. Døra var spikret igjen med en solid planke, en enkel lås som viste at eieren ikke hadde tenkt å komme igjen med det første. Vinduslemmene var spikret fast de også.

«Hadde de som bodde her, flyttet? Var det dem flyet hadde hentet? Var det ingen vei her likevel?» Torgeir turte ikke si det han tenkte høyt.

«Vi må bo her i natt,» sa han kort. Stemmen var grøtet.

«Her?» spurte tvillingene i kor. Torgeir nikket og svelget.

«Det er for langt å gå til flyplassen. Vi vet ikke veien heller.»

SE NG

RI

AR PL EM

KS Oppgaver til sidene 146 og 147: 1 Skriv tre ord som er tallord.

2 Skriv synonymer til disse orda: sannhet, skakk, grine, knaus.

3 Skriv disse verbene i infinitivsform: visste, bodd, fikk, var, hadde, gikk.

147

Øveord: bastant bende opp tverrvende

R VU

«Men da sulter vi dønn i hjæl!» protesterte Terje. Han visste ikke hvor nær han var sannheten. «Det kan være vi finner mat der inne,» sa Torgeir.

Han gikk opp til døra og banket på med pekefingeren. Døra var tung og bastant. Det var nesten som å banke på en mur.

Han prøvde med knyttneven.

«Er det noen he-eer?» ropte han. Men ingen svarte.

Det hadde han ikke ventet heller. Han forsøkte å rykke i planken, men den gav ikke etter en millimeter. Spikrene var svære og solide.

DE

Torgeir lette etter noe han kunne bende opp døra med.

Han fant en spade, og ved hjelp av den fikk han røsket vekk planken.

Døra åpnet seg litt da han tok i håndtaket. Torgeir strevde lenge, men endelig fikk han presset døra opp. Innenfor var det stummende mørkt. Tvillingene var vettskremte, men Torgeir fikk lokket dem inn.

Etter at øynene hadde vendt seg til mørket, oppdaget Torgeir ei lampe på et bord. Den var fylt med parafin, og ved siden av lå en fyrstikkeske. Torgeir fikk fyr på veken, og det ble lyst i rommet. De kjente at det var varmt der inne.

I et hjørne sto en rund ovn. Den var lunken, og det var glør inne i den. Det måtte ha vært folk her ganske nylig. Ved den andre veggen var det to køyer med sengeklær i. Rundt bordet sto det noen pinnestoler. I den innerste kroken var ei dør.

Torgeir tok mot til seg og åpnet den. Innenfor var et lite kjøkken med en komfyr og en kjøkkenbenk, et skap på veggen og enda ei køye.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Tvillingene kom listende etter ham med krumme knær som om de var klar til å tverrvende og løpe ut igjen. Torgeir lukket ytterdøra og la på plass en bom som stengte den på innsida.

Spørsmål til sidene 148 og 149: 1 Hva slags redskap brukte Torgeir til å få opp døra?

2 Hvor fikk Torgeir ved fra til å fyre opp i ovnen?

3 Hvordan klarte de å varme opp spagettien og kjøttbollene?

148

DE

R VU

Han puttet mer ved i ovnen. Det var en kasse stappfull av grå kubber ved siden av.

Etter hvert fikk tvillingene naturlige stemmer igjen.

De sluttet å hviske, og de redde øyekastene mot krokene ble sjeldnere.

«Vi får gå ut på kjøkkenet og lete etter mat,» sa Torgeir.

Tonen var optimistisk, men han dirret på hånden da han tok lampa og bar den ut på kjøkkenet. Terje og Lise fulgte hakk i hæl og holdt seg innenfor lyssirkelen.

I skapet på veggen var det bare kopper og kar. Det var tre skuffer i kjøkkenbenken. Torgeir åpnet den øverste. Der var kniver, gafler og skjeer.

SE NG

RI

Han var nesten kvalm av spenning. Tvillingene trengte seg på og var spente, de også. De var sultne og ville ha aftensmat.

Men lenger tenkte de ikke. Det var bare han som hadde begynt å ane at de kunne komme til å trenge flere måltider. Han trakk ut den midterste skuffen og holdt pusten. «Hurra!» ropte Lise.

Hodene støtte sammen. Alle bøyde seg fram for å se. Skuffen var bredfull av mat. Det bugnet av bokser og plastposer. I de gjennomsiktige posene kunne de kjenne igjen sukker, mel, havregryn og mye annet. Torgeir dro ut neste skuff, og der var det mer mat, mest hermetikkbokser – kjøttkaker, fiskeboller, lapskaus og tomatsuppe. Terje halte opp en boks og leste høyt på etiketten: «Spagetti med kjøttboller».

«Den vil jeg ha,» sa han. Så kikket han undersøkende på Torgeir.

«Hvis vi kan ta’n da?» «Vi låner’n,» sa Torgeir.

Lise valgte det samme som Terje.

Det var ved på kjøkkenet også. Den var finhogd og lett å fyre opp med. Torgeir satte over en av de sotete pannene som stod på golvet, åpnet to spagettibokser og helte innholdet oppi.

Etter en liten stund slo dampen opp, og det duftet herlig.

AR PL EM

KS

Øveord: optimistisk lyssirkelen finhogd

Oppgaver til sidene 148 og 149: 1 Skriv ei liste over maten som var i skuffene.

Skriv orda i alfabetisk rekkefølge.

2 Skriv ord som har noe med ovnsvarme å gjøre, for eksempel: glør.

3 Skriv ord som har noe med kjøkken og mattlaging å gjøre.

149

Øveord: forgjeves urørlig falleferdige

R VU

De dekket bordet i stua. Ovnen var blitt glovarm. De tok av seg yttertøyet og satte seg til bords.

Tvillingen ble seg selv igjen. De pratet og lo og syntes det var spennende å være rømlinger. Terje sa: «Nå leter de sikkert etter oss. Men de tror vi er på Andøya. Tenk om far reiser hjem for å lete – uten å vite at han bare kan gå hit og finne oss.» «Gurimalla!» sa Lise.

Torgeir sa ingenting. Han reiste seg brått for å legge en kubbe i ovnen.

DE

Neste dag tok Torgeir seg en tur alene. Han ville sjekke om det var andre hus i nærheten. Tvillingene var igjen alene. De skulle spille kort mens han var borte.

Han valgte en annen og lettere vei enn dagen før. Han kom nesten rett på de lave kollene som hadde stengt utsynet fra den siste toppen han var på. Han kom seg fort opp til det høyeste punktet.

Der ble han stående som frosset fast og stirre. Sannheten gikk opp for ham med full tyngde. De var ikke på Sola.

De var på en øy! Det var havet som lå foran ham. Ingenting annet. Grått, skummende hav så langt øyet rakk.

Landskapet var det samme som han hadde sett før. Svaberg, knauser, steinurer, gress og mose. Ikke et hus. Ingenting som tydet på at det bodde folk på øya. Han lette forgjeves etter et lite tegn på liv.

Alt, unntatt havet, virket taust og urørlig. I formen minte øya om en halvmåne. Hytta var det eneste tegn på at det kunne finnes mennesker i nærheten. Og det var vel ikke ofte den gamle, falleferdige hytta var i bruk.

SE NG

RI

AR PL EM

KS

Hva skulle de gjøre nå? Det eneste Torgeir visste helt sikkert, var at han måtte holde oppdagelsen for seg selv.

Tvillingene måtte ikke få vite hva han hadde oppdaget.

Spørsmål til sidene 150 og 151: 1 Hvordan skjønte Torgeir at de ikke hadde landet på Sola?

2 Hva var det eneste tegnet på at det hadde vært mennesker på øya?

3 Hvem lette etter Torgeir og tvillingene?

4 Hva heter forfatteren av boka «Operasjon Arktis»?

150

Dermed begynte han å halte noe voldsomt da han nærmet seg hytta. Han skar grimaser og ynket seg da han åpnet døra og stavret over dørstokken. «Jeg har vrikka foten,» stønnet han.

«Jeg kan’kke trå på’n. Vi må bli her en natt til.»

Øveord: livstegn

DE

R VU

Imens hadde hele Andøya blitt endevendt av politi, Røde Kors, soldater og av naboer. Fly og helikopter sjekket øya fra lufta.

Dykkere sjekket havna. Alle lette etter de tre barna. Ingen spor ble funnet. Ingen forsto hvor barna hadde tatt veien. Moren og faren var dypt fortvilet. Den ene dagen gikk etter den andre uten et livstegn. Til sist sluttet folk å lete. Det var simpelthen ikke flere steder igjen å undersøke. Foreldrene begynte å miste motet. Var barna deres blitt utsatt for en ulykke? Var de i live et eller annet sted, eller var de døde alle tre?

RI

SE NG

For Torgeir og tvillingene ble det mange lange dager og netter i hytta. Torgeir haltet, og turen til Sola måtte utsettes fra dag til dag. Torgeir gjorde sitt ytterste for ikke å skremme tvillingene.

Men han ble mer og mer bekymret. Hvor lenge ville de ha mat? Hvor lenge måtte de bli her? Ville de noensinne bli funnet?

AR PL EM

KS

Alt det de tre opplevde på øya mens de ventet på at noen skulle finne dem, kan du lese videre om i boka «Operasjon Arktis» av Leif Hamre. Du finner helt sikkert boka på biblioteket.

Oppgaver til sidene 150 og 151: 1 Skriv en forklaring på hva man gjør når man «skjærer grimaser».

2 Skriv disse substantivene i bestemt form entall: nettene, føttene, bøkene.

3 Skriv tre av setningene som er spørresetninger.

151