Tuba Luba 7 Lesebok 2

Ebba Sporstøl

Tuba Luba 7

SE

G IN ER

RD VU BOKMÅL

AR PL

TELL FORLAG

EM

KS

Lesebok 2

I ER RD VU

R

LA MP SE

K SE NG

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 1

Ebba Sporstøl

LESEBOK 2

E GS

IN

R DE

R VU

Tuba Luba 7

R LA

P EM

KS Bokmål TELL FORLAG

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 2

©Tell forlag as 2009 Tegninger: Harald Aadnevik Omslagsdesign og grafisk formgiving: Lisa Wagle Trykk: 07 Gruppen AS

R VU

Alle henvendelser om denne boka rettes til: Tell forlag a.s, Nilsemarka 5C, 1390 Vollen, tlf. 66 78 09 18 e-mail: tell@tell.no www.tell.no ISBN 978-82-7522-335-5

R DE

Bokmålsutgave

Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverksloven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndraging, og kan straffes med bøter eller fengsel.

E GS

IN R LA

P EM

KS

2

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 3

Forord

E GS

IN

R DE

R VU

Når barn begynner på skolen i Norge, er det viktigste målet for undervisningen at de både skal lære å lese og bli glade i å lese. Det høres enkelt ut, men de fleste må jobbe og trene mye for å oppnå det, ikke bare i ett år, men i mange år.

Hvorfor er det så viktig å kunne lese godt?

Vi leser for å finne opplysninger om ting vi ikke vet noe om, vi leser for å lære nye ting. Vi leser for å finne løsningen på en oppgave eller finne opplysninger og informasjon om et spesielt emne. Vi leser for å følge med i hva som skjer. Vi leser for å slappe av og kose oss med en spennende fortelling. Det er kort sagt mange grunner til å lese.

Så lenge du er skoleelev og jobber for å få deg en utdannelse, må du lese mye for å tilegne deg den kunnskapen som kreves for å fortsette studiene dine, eller få en jobb du vil trives med.

Jo mer effektivt og raskt du leser, jo mer rekker du å lese. Men leser du så raskt at du ikke får med deg det du leser, ikke husker det som er viktig å få med seg, ja da hjelper det lite å lese fort.

Lær deg noen strategier; legg en plan for hvordan du kan lese lekser eller andre ting på en slik måte at du husker det viktigste av det du leste. Det er bedre å lese sakte og grundig, stoppe opp, tenke, skrive ned huskeord og bruke tid, enn å lese kjempefort seks, sju ganger.

Når du øver deg på leseleksene, lønner det seg også å lese hele leksa høyt etter at du har jobbet med stoffet. Da skal du trene på å lese med høy og tydelig stemme og uttale vanskelige ord rett. Er du lur, får du en voksen person til å høre på deg og gi deg kommentarer til hvordan du leste.

Hvis du mener at du er så flink til å lese at du ikke trenger å øve noe særlig på leseleksene, bør du stille deg selv noen spørsmål: • Forsto jeg teksten?

• Kan jeg kort gjengi innholdet, har jeg fått med meg navn på personer og steder, husker jeg tidspunkt?

• Forsto jeg alle orda, kan jeg uttale orda rett?

• Kan jeg sammenfatte teksten og gi et kort referat?

• Kan jeg lese stoffet høyt for klassen uten å snuble i orda?

R LA

P EM

KS

Kanskje det lønner seg å lese igjennom enda en gang?

Lykke til med treningen!

Ebba Sporstøl Ålesund, september 2008

3

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 4

Innhold

E GS

IN

R DE

R VU

Indianerne i Amerika • 5 Mangas Coloradas taler • 7 Den lange reisen • 10 Orda våre • 28 Hamburgar og Coca Cola • 29 Piggsvinet • 43 Baron von Münchhausen • 45 En god begynnelse. Hesten i kirketårnet. Ulv etter sleden.

Det farligste dyret i skogen. Ut av sitt gode skinn.

En merkelig hjort. Våpenløs kamp mot bjørner. Gi aldri opp.

Pyramiden • 52 Solens datter • 53 Farao på ferie • 74 The Lady with the Lamp • 75 Fridtjof Nansen • 90 Nansenpass. Nansen og Armenia.

Noriks historie. Armens historie.

Fremmed i Norge • 100 Barrikaden • 106 Du må ikke sove • 125 Skammarens dotter • 127 Blues når du var 15 • 142 Henrik Ibsen • 143 Olaf – gutten som ville rømme hjemmefra • 145 Peer – gutten som sto utenfor • 151 Drageløperen • 158 Barnet i bringebærhagen • 172 Seks veier til et godt liv • 181

R LA

P EM

KS

4

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 5

E GS

IN

R DE

R VU Indianerne i Amerika

KS

R LA

P EM

Bare for noen få hundre år siden var Nord-Amerika en kjempestor villmark. På prærien beitet tusener av bison. I skogene var det et yrende dyreliv. Her var elg, hjort, bjørn, hare og bever. Det vrimlet av fisk i elver og innsjøer. Jorda var fruktbar og ga gode avlinger til dem som dyrket den. Lengst i nord dro millioner av reinsdyr over tundraen, og i havet var det store mengder med sel, hvalross og hval. Det var et godt land for mennesker å bo i. Her trengte ingen å sulte.

Det var indianerne som bodde i dette veldige landet. Helt nord, i det som blir kalt Canada i dag, levde eskimoene eller inuittene.

Indianerene tilhørte mange stammer og snakket mange forskjellige språk. Leveviset deres var svært forskjellig. Noen var bofaste, andre var nomader, noen bodde i hus, noen bodde i telt. De fleste stammene levde stort sett i fred med hverandre. De hadde stor respekt for naturen og var nøye med at de ikke forsynte seg for mye av planter og vilt.

Øveord: bison tundraen bofaste nomader

5

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 6

Øveord: ustoppelige grådige

R VU

Så kom de hvite, europeerne. Det startet i 1492 med Columbus.

Spanjolene strømmet inn i Mexico og Peru. De tok land etter land.

I kristendommens navn ble indianerne slaktet ned for fote. De hvite var ustoppelige i sin jakt etter gull og land.

Inntrengerne dro videre til Nord-Amerika. De hvite som strømmet inn over indianernes områder, ble stort sett møtt med vennlighet fra indianerne. Få var fiendtlig innstilte, de fleste var samarbeidsvillige og hjelpsomme.

E GS

IN

R DE

Innvandrerne følte seg overlegne. De hadde geværer, kuler og krutt.

De hvite inngikk avtaler og ga løfter til indianerne, men avtalene og løftene ble aldri holdt.

Møtte de motstand fra indianerne, gikk de løs på dem med soldatene sine. Etter hvert begynte indianerne å ta igjen.

Begge parter oppførte seg grusomt mot hverandre. Som i alle kriger gikk det verst utover kvinner og barn og uskyldige mennesker som ikke ønsket krig. Mange ble drept, både indianere og hvite.

Indianerne kjempet en håpløs kamp. Innvandrerne strømmet inn i landet deres. Indianerne ble i mindretall. Jaktmarkene ble ødelagt.

De klarte ikke å skaffe seg mat nok. De sultet. De ble stadig forfulgt og drept. De hvite viste ingen nåde.

KS

Øveord til side 7: ubeseiret vergeløse fritt leide coyote vitenskapelig forklaring «undermenneske» legioner slant

R LA

P EM

En av de siste stammene som måtte gi seg, var apachene. Helt til 1886 kjempet de desperat for friheten. De rømte opp i Sierra Madre-fjellene i Mexico for å unnslippe de hvites geværer.

Høvdingen deres, Geronimo, kom til slutt frivillig ned for å drøfte en fredsplan. Men han ble tatt til fange, og tusenvis av soldater gikk løs på de utslitte og forsvarsløse indianerne som var igjen. Det var ikke mange voksne menn tilbake. Det var for det meste kvinner og barn.

Høvding Geronimo døde i fangenskap. Full av bitterhet uttalte han at hadde han visst hvordan de hvite var, upålitelige og grådige, hadde han aldri overgitt seg. Han ville ha kjempet til han stupte.

Oppgaver til sidene 5 og 6: 1 Skriv de orda som er egennavn.

2 Skriv navnet på de dyra indianerene kunne jakte på.

6

12-01-09

13:20

Side 7

Mangas Coloradas taler av Erik Bye

R VU

Navnet Mangas Coloradas betyr «røde skjorte-ermer». Han var en berømt apasjehøvding og leder for Chiricahuakrigerne (uttales tsjirikaoa) i New Mexico og Arizona. Ubeseiret i strid. Myrdet av hvite soldater i 1863. Teksten nedenfor er hentet fra boka Fløyterens hjerte av Erik Bye. Kroppen slengte de til gribb og coyote.

Hodet sendte de østpå der lærde menn skulle granske det og helst finne en god vitenskapelig forklaring på hvordan jeg – et foraktet halv-dyr, – et «undermenneske», en gammel Apache – gang på gang hadde jaget deres legioner ynkelig og blødende på flukt fra mine fedres fjell.

P EM

Siden kom jeg på museum i byen der hvite mennesker med barn ved hånden for en slant fikk stirre på mitt kranium og grøsse over krateret ved venstre tinning etter blykulen som drepte meg – avfyrt på kloss hold.

R LA

De bedro meg.

Drepte meg.

Skalperte meg.

Skilte hodet mitt fra kroppen.

KS

Ubeseiret kom jeg, Mangas Coloradas, sønn av Chiricahua-folket.

Trosset mine krigeres varsler.

Ensom, våpenløs – trådte jeg fra mørket inn i lysringen fra soldatenes leirbål med løfte om fritt leide.

E GS

IN

R DE

Ubeseiret kom jeg, Mangas Coloradas, for å snakke fred fordi mitt folk – de vergeløse blant dem – var trette inntil døden.

Mangas Coloradas taler

Layout TL7 LB 2 11. korr

7

12-01-09

13:20

Side 8

Storbyen hadde vokst seg større og hvite menn – uten viten om mitt nærvær – hadde likevel reist et mektig monument over stedet der jeg lå:

Et skilt fortalte dem at hodet mitt var usedvanlig velformet og hjernekassen unaturlig stor – for en Apache ...

R VU

R LA

P EM

KS

Lenge lå jeg, Mangas Coloradas sønn av Chiricahua-folket, ubeseiret dypt i jorden i fred og fjernt fra folk.

Gutten som begrov meg hadde merket stedet godt men fant meg ikke da han kom tilbake etter mange år for å føre meg hjem til mine fedres fjell.

8

En søppeldynge!

Et berg av skrap og skrammel!

«Biggest in the world!»

Høyere enn Sierra Madre!

Vrakgods av Den hvite manns Storhetsdrøm.

Alt han hadde kjøpt for gullet som han stjal i fjellene.

Alt han hadde higet etter strevd og levd og lidd for.

Alt han spredte Død for.

Alt som ville bli Døden for ham selv.

E GS

IN

R DE

Lenge sto jeg, Mangas Coloradas, den ubeseirede, på museum.

Samlet støv.

En gang fryktet, nå forhånt, vanæret, beglodd.

Inntil en ungdom – hjelpemann på stedet – ikke orket se meg slik, stjal hodet mitt fra hyllen etter stengetid, reiste ubemerket gjennom natten ut av storbyen og begrov meg ved daggry på en fjern og fredet plett ...

Mangas Coloradas taler

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 9

Slik ble mitt gravmæle.

Ha ingen medynk med meg.

Jeg ligger godt.

R VU

R LA

P EM

Jeg, Mangas Coloradas, sønn av Chiricahua-folket.

Ubeseiret.

KS

Det frie menneskets freidige, fryktløse latter, som en gang gjallet mellom mine fedres fjell.

Øveord til sidene 8 og 9: forhånt vanæret monument higet etter gravmæle medynk

E GS

IN

R DE

Men om du synes Jorden skjelver iblant, må du gjerne tro det skyldes bulldozernes larveføtter, kranenes glefsende øglehoder, kjempehamrene som flater ut en rusten Cadillac på ett sekund ...

Men det kan også skyldes meg som ligger her og ler.

Mangas Coloradas taler

Layout TL7 LB 2 11. korr

Oppgave til sidene 7–9: Skriv et kort referat (minst åtte setninger) om hva som skjedde med apasjehøvdingen Mangas Colorada.

9

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 10

Den lange reisen av Torill Thorstad Hauger

E GS

IN

R DE

R VU

Torill Thorstad Hauger har skrevet mange spennende bøker. Hvis du vil vite mer om hvordan det var å komme fra Norge som innvandrer til Amerika for 140 år siden, bør du lese de fire bøkene i serien «Den lange reisen».

Bøkene handler om Endre Olaisson Larsstua fra Gudbrandsdalen som reiste helt alene til Amerika. Han var bare 15 år da han dro. Han kom fra en husmannsplass hvor han hadde arbeidet og slitt fra han var ganske liten. Han hadde aldri vært skikkelig mett, sulten hadde alltid sittet som et sug i magen.

Det var stor forskjell på fattige og rike i Norge den gangen. Var man fra en husmannsplass, hadde man ikke store sjansen for å bli noe annet enn en husmann. Å gå på skole og få seg en utdannelse kunne man bare glemme. Det kostet penger, og penger hadde sjelden en husmannsfamilie. Endre hadde hørt at i Amerika var alle mennesker likeverdige: «All men are created equal.» Endre kunne bare disse fem engelske orda da han dro over Atlanterhavet.

Amerika var nok langt fra slik Endre hadde drømt om. Han møtte indianere som hadde blitt frastjålet alt de eide av innvandrernes soldater. Han møtte negerslaver som var hentet over fra Afrika for å trelle og slite på bomullsmarkene i Sørstatene. Han møtte rike mennesker som tok seg til rette, og som ga blaffen i lover og regler. Folk var så langt fra likeverdige. Endre ble forferdelig skuffet. Da det brøt ut borgerkrig i USA mellom Nordstatene og Sørstatene, meldte Endre seg som frivillig soldat. Han ble en av president Lincolns blå soldater. Han sloss mot opprørssoldatene i Sørstatene. Nordstatssoldatene sloss for slavenes rettigheter. Vant de borgerkrigen, skulle det bli forbudt å gjøre andre mennesker til slaver. Abraham Lincolns blå soldater sloss for at alle skulle bli

Øveord til sidene 10 og 11: innvandrer husmannsplass husmann likeverdige borgerkrig Lincoln regiment Chickamauga beryktet sumpmarkene

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 10–11: 1 Hva heter forfatteren som har skrevet bokserien «Den lange reisen»?

2 Hvor i Norge vokste Endre Olaisson Larsstua opp?

3 Hvor bodde Ingrid, jenta som Endre var forelsket i?

10

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 11

E GS

IN

R DE

R VU

behandlet likt i Amerika og ha samme muligheter, uansett hvilken hudfarge de hadde, uansett om de var rike eller fattige.

Endre var 17 år og voksen kar da han ble soldat i det 15. Wisconsin Regiment.

De fleste soldatene i dette regimentet var norske og ble ledet av norske offiserer.

Regimentet var med i mange store slag.

Det største og mest blodige slaget sto ved Chickamauga, «Den dødes elv», i Georgia.

Endre ble alvorlig såret og senere tatt til fange av sørstatshæren.

Endre hadde lyst til å gi opp mange ganger. Men han hadde en drøm igjen; han var forelsket i Ingrid. Han hadde blitt kjent med Ingrid og familien hennes på båten fra Norge til New York. Nå var han fast bestemt på at han skulle overleve krigen, dra tilbake til Wisconsin, finne igjen Ingrid og gifte seg med henne.

Her kommer et utdrag fra kapittelet som handler om hvordan Endre, sammen med en gruppe fanger, blir ført til den beryktede fangeleiren Andersonville. Leiren lå i sumpmarkene i Georgia.

Kapittelet er hentet fra boka «Oppbrudd», som er den fjerde i serien «Den lange reisen».

R LA

P EM

KS

Oppgaver til sidene 10–11: 1 Skriv de orda som er egennavn. Skriv dem i alfabetisk rekkefølge.

2 Skriv denne setningen på engelsk: «Alle mennesker er skapt likeverdige.»

3 Skriv hva det betyr at det er borgerkrig i et land.

11

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 12

Et sted i Georgia, en av Sørstatene i USA, marsjerte en flokk

Øveord: yankees kolben miles plantasjer forkrøplede

E GS

IN

R DE

R VU

blåkledde fanger. De ble holdt under strengt oppsyn av ti, tolv soldater i Sørstatenes grå uniform.

«Fortere, yankees, fortere!»

Fangevokterne skrek, og de brukte kolben på geværet til å slå med når den subbende menneskeflokken ikke beveget seg raskt nok.

«Kom dere av gårde, hunder!»

Mange av de blåkledde var utslitte etter den harde marsjen. De hadde gått femten miles i raskt tempo, nesten uten å stoppe en eneste gang.

Det var spor etter krigens herjinger overalt i Georgias røde jord, jernbanelinjene var brutt opp over store områder, farmer og plantasjer lå i ruiner, bomullsmarkene var avsvidd, kornåkrene forkrøplede, staller og uthus spikret igjen. Her og der lå veltede vogner med merker etter geværkuler, dørene til slaveboligene sto på vidt gap, røyken drev fra branntomtene. Det var høst året 1864, og borgerkrigen mellom Nord- og Sørstatene hadde vart i nesten fire lange år.

«Hold dere i rekkene, yankeejævler, ellers blir dere skutt. Nå bærer det rett til Andersonville!»

Fangene ble drevet videre. Stadig videre. Tørsten fikk tunga til å klebe seg til ganen på de dødstrette mennene. Av og til prøvde noen å kaste seg ned på bakken for å fylle munnen med vann fra sølepyttene, men plageåndene dro dem opp igjen med slag og spark. Slik gikk time etter time. Fangenes subbende skritt, vokternes iltre rop og av og til et skremmeskudd i luften var det eneste som hørtes i det folketomme landskapet. Over dem hang en het sol som sved og brant, og som fikk det til å dampe av pyttene på veien og av soldatenes regnvåte klær.

Med ett var det en kortvokst soldat som seg ned på bakken. Han klarte ikke å reise seg igjen. En vokter gikk bort og sparket ham i siden. Fangen hylte av smerte. Han hadde en overraskende lys og barnslig stemme.

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 12–13: 1 Hvilken farge hadde uniformene til de to hærene som sloss mot hverandre i borgerkrigen i USA i 1864?

2 Fangene fikk ikke vann. Hva ville de forsøke å drikke av mens de gikk?

3 Hva slags spor i landskapet hadde krigens herjinger satt?

12

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 13

R DE

R VU Øveord: Unionen

E GS

IN

«La ham være!» En svær fange med kullsvart hud brøytet seg fram i mengden.

«Hva, våger du å bjeffe, fordømte nigger. Vil du ha av pisken?»

«Jeg skal ta meg av ham,» svarte Benjamin. Og før noen rakk å handle, løftet han den spedbygde karen og nærmest bar ham med seg under armen. Den gråkledde vakten murret litt, men trakk seg unna.

«Se, her har du litt vann.»

Benjamin halte fram en flaske han hadde gjemt innenfor jakka.

Soldaten slurpet dråpene i seg. Kort etter var den vesle stakkaren igjen klar til å gå videre, oppmuntret som han ble av negeren.

«Hvor gammel er du?»

«Tolv år.»

Han gjorde en slags klosset hilsen til lua. «Ben Samson. 21.

Kansas.»

«Damned, boy. Du skulle holdt deg hjemme hos mora di.»

«Det var hun som sendte meg ut i krigen. For å forsvare Unionen. Og lete etter far som var blitt borte.»

«Damned igjen. Mora di vet ikke hva krigen er. Hvordan havna du her?»

R LA

P EM

KS

Oppgaver til sidene 12–13: 1 Skriv seks av de orda som er adjektiver.

2 Gradbøy adjektivene du fant, i alle former (positiv, komparativ, superlativ).

3 Skriv antonymer til disse orda: lete, hjemme, gjemme, barnslig.

13

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 14

Øveord: slagene stormaget stråluggen

E GS

IN

R DE

R VU

«Jeg ble sendt ut som speider. Av regimentet. De sa at hvis jeg var flink og utførte mange farlige oppdrag, ville jeg til slutt bli general.»

«Forbannede løgnere. Tro aldri på soldater. Det er bare folk med penger som blir generaler.»

«Jeg var den minste av alle og skulle krype gjennom et høl i en mur inn til fiendens rekker. Men rett innafor hadde de plassert en vaktpost. Så ble jeg fakka. Fem andre ble skutt.»

«Hør her, småen.»

«Jeg heter Ben.» «Passer bra, for jeg heter Benjamin. Hold deg i nærheten av meg.»

«Ja vel.»

«Generaler og rømte slaver må holde sammen, er det klart, General Boy?» «Helt klart, Big Ben.» Benjamin smilte ørlite grann mens han trasket videre. I korte, pesende setninger fortalte gutten om slagene han hadde vært med på. Han var ikke den eneste tolvåringen i hæren. Han hadde truffet minst tretti, førti stykker som var på samme alder. Ingen kunne nekte for at de var raskere til å løpe enn en stormaget kar på et halvt hundre år. Og skyte kunne de. Selv hadde han vært nesten den beste i regimentet. Benjamin brummet.

«Jeg liker det ikke. Du skulle vært hjemme hos mora di, sier jeg.»

Plutselig rykket han til. Han dro Ben med seg og presset seg framover.

«Hva er det, Big Ben?» Benjamin pekte og presset ordene fram mellom leppene.

«Der fremme ... Ser du den karen ... Det kan ikke være andre enn ...»

Benjamin stirret på den velkjente skikkelsen lenger framme i flokken. Det stråfargete håret under lua, de solbrente øreflippene og nakken, den tette guttaktige kroppen, den slentrende måten å gå på.

Benjamin bante seg vei fremover. Han var ikke til å stoppe. Og da nærmeste vakt snudde seg bort et øyeblikk, var han så nær stråluggen at han kunne puste ham i nakken.

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 14–15: 1 Hvor gammel var gutten som Benjamin tok seg av?

2 Hva het det fengselet Benjamin og Endre hadde rømt fra?

3 Hvordan hadde unggutten Ben blitt tatt til fange av sørstatssoldatene?

14

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 15

E GS

IN

R DE

R VU Øveord: solskinnshistorie

R LA

P EM

KS

«Endre!»

Endre snudde seg raskt. «Benjamin!»

«Hysj, hyl ikke som en prærieulv. Det er vel ikke nødvendig at alle får vite at vi to rømningsekspertene har funnet hverandre igjen.»

Endre rynket pannen. Han var sint.

«Hva hendte med deg? Hvorfor kom du ikke? Din forbannede skurk!»

«Det er en lang historie,» sa Benjamin og vred seg. «Ikke noen solskinnshistorie akkurat. Men du tror da ikke at jeg sviktet deg. At jeg stakk av med vilje?»

«Ikke etter alt strevet vi hadde med å rømme fra Libby Prison.

Men vi hadde en avtale om at du skulle komme tilbake. Jeg ventet i timevis. Og nå er vi fakket på nytt.»

Oppgaver til sidene 14–15: 1 Skriv fem verb som står i preteritum.

2 Skriv de verbene du fant som svar på oppgaven ovenfor, i preteritum perfektum.

3 Skriv navnet på de ordklassene orda i disse setningene hører til: «Han var sint.» «Endre rynket pannen.»

4 Skriv synonymer til disse orda: rømme, velkjent, «bane seg vei», løpe, «halvt hundre år».

15

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 16

Øveord: hvelvingen vernet om «høy og lav» meningsløs

R VU

Benjamin lo med sammenbitte tenner.

«Jeg skal forsøke å forklare senere. Det er i hvert fall en trøst at vi traver mot det samme helvete.»

«Hva tror du kommer til å skje?»

«De snakker om å frakte oss med tog sørover. Og gjør de det, så la oss for guds skyld komme inn i samme vogn. Og generalen vår skal med.»

Han dyttet fram Ben så Endre skulle se hvem han snakket om.

E GS

IN

R DE

«Hør her, Endre, vi må prøve å få guttungen unna. Gud vet hvor mange unger jeg har sett gå til grunne i denne krigen,» hvisket Benjamin.

«Hold munn nå. Vaktene kommer.»

De marsjerte taust ved siden av hverandre. Veien var uendelig.

De subbet i jord og sand og fikk munnen full av støv. Etter tre, fire timer tok det til å mørkne. Det var som om et mørkeblått tak ble spent over jorda. Høyt der oppe lyste en enslig stjerne. Endre Olaisson Larsstua, opprinnelig fra en bortgjemt bygd i Gudbrandsdalen i Norge, trasket sammen med en flokk dødstrette og utsultede krigsfanger på vei til fangeleieren Andersonville, og en følelse av uendelighet krøp innover ham. De hundre fangene som marsjerte her, var bare som støvkorn å regne under den store hvelvingen der oppe. Var det noen som så ham og fulgte hans ferd?

Han visste ikke. Hjemme i Gudbrandsdalen hadde det vært lett å tenke seg at Vårherre satt der oppe, gammel og hvithåret, mens han voktet på alt og vernet om alle. Der hjemme hadde han godtatt det meste av det presten sa uten å stille spørsmål. Han visste det var en mening med alt. Det eneste som var vanskelig å godta, var at det skulle være slik forskjell på høy og lav. Men rettferdig kunne det aldri bli. Men det han opplevde nå, på fremmed jord i Amerika, gjorde at han tvilte på at noen overhodet holdt sin vernende hånd over alle mennesker på jorden. Han hadde opplevd krigen. Krigen kunne aldri bli annet enn meningsløs. Folk kom til verden og døde igjen, ble ødelagt og trampet ned, omtrent som småkryp på veien.

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 16–17: 1 De kom fram til en liten by. Hvordan så den byen ut?

2 Hva fikk fangene å spise?

3 Hvorfor satte ikke fangene seg ned på gulvet da de ble låst inne?

16

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 17

Øveord: ammunisjon segneferdige bataljon «lete etter nåla i høystakken»

E GS

IN

R DE

R VU

Hvordan kunne Vårherre tillate slikt? Endre tvilte på om Vårherre fantes.

Endre trasket under den enslige stjernen sammen med hundre andre soldater, og han følte seg alene. Mørket tetnet. Det ble natt.

De kom til en by der det lyste et par fakler utenfor noen av husene, ellers virket den helt forlatt. Ingen av husene så ut til å være ødelagt, men vinduer og dører var spikret igjen med planker og bord på kryss og tvers. Noen hester vrinsket i mørket. Utenfor en lagerbygning sto en rekke vogner tungt lastet med kasser og sekker: proviant og ammunisjon og annet krigsutstyr som skulle sendes til sørstatshæren med jernbanen. Ti, tolv kanoner sto også klare. Etter den lange marsjen var fangene segneferdige av tretthet. Likevel ble de kommandert til å lempe kasse etter kasse ut av vognene og bære dem inn i lagerbygningen.

Fangene måtte stille seg i kø og fikk servert en brun bønnesuppe som luktet oppvaskvann, og som smakte enda verre. Endre studerte de andre fangene i køen i håp om å finne flere fra sin egen bataljon, «Norske Bjørnejægere», fra 15. Wisconsin Regiment. Men det viste seg at det var som å lete etter nåla i høystakken.

Fangene fikk så vidt slukt den fæle suppa før de ble stuet inn en lav bygning med bare ett vindu. Det ble presset inn så mange at ingen kunne sette seg ned. De måtte stå, ellers ble de trampet i hjel.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 16–17: 1 Skriv fem av de orda som er preposisjoner.

2 Skriv en kort setning fra teksten hvor verbet står i preteritum perfektum.

3 Skriv tre substantiver som har konsonanten f på plass først.

4 Skriv fire av de orda som forteller hvordan fangene hadde det på den lange marsjen.

5 Skriv hva vi mener når vi sier: «Det var som å lete etter nåla i høystakken.»

17

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 18

Øveord: maktesløsheten seg gjette mane fram

E GS

IN

R DE

R VU

Endre fikk en ståplass helt inne ved en yttervegg. Akkurat der han sto, var det en sprekk hvor det sivet kald, frisk luft inn. Den friske lufta var til stor hjelp. Han klarte å holde seg rolig. Men etter som timene gikk, kjente Endre at maktesløsheten seg innover ham.

Han tvang seg til å leke en lek som han ofte grep til da han var en liten gutt. Når alt ble for vanskelig, prøvde han å si til seg selv: Det er ikke dette som er virkeligheten. Det du opplever nå, er bare en drøm. Når du våkner igjen, vil du skjønne at det du tror du ikke kan holde ut, bare er et mareritt.

Han husket han lekte den leken en gang han gjette en flokk sauer høyt oppe i fjellet. Hvor gammel kunne han være da – en åtte, ti år? Plutselig dukket det opp en flokk ulver like foran ham, det var i tussmørket, og han hørte dem pese og pistre og så de røde tungene mellom skarpe gule tenner. Han kastet en stein inn i flokken. Så lukket han øynene hardt mens han skalv så kroppen ristet. Og da han åpnet øynene igjen, var de borte, og ingen av sauene var rørt.

Om han bare kunne gjøre det samme nå, lukke øynene og så sto Ingrid der. Han likte å tenke på det lyse ansiktet til Ingrid. Han hadde tenkt mye på henne, og også nå forsøkte han å mane henne fram.

KS R LA

P EM

Endre klarte seg gjennom natta ved å drømme seg bort og supe inn den friske lufta som strømmet inn gjennom sprekken i veggen.

Tidlig neste morgen slapp fangene ut. Endre fikk øye på Benjamin og lille Ben. Endre var ikke sen om å komme seg bort til dem. Han følte seg tryggere sammen med store, sterke Benjamin.

Fangene marsjerte ned til en liten stasjon hvor et tog sto klart til å frakte dem videre.

Spørsmål til sidene 18–19: 1 Hvordan klarte Endre å holde ut den lange natta i det overfylte fengselet?

2 Hvordan klarte noen av fangene å rømme fra jernbanevogna?

3 Hvorfor klarte ikke Endre å stikke av?

18

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 19

Øveord: jernbanesvillene svimeslått overbevist pæler

E GS

IN

R DE

R VU

Endre og Benjamin var heldige. De ble dyttet inn i den siste vogna. Der var det forholdsvis god plass. De satt på gulvet, det ble helt mørkt da døra ble boltet igjen. Plutselig oppdaget en av fangene at det sivet lys inn gjennom gulvplankene. Benjamin, med sine kjempekrefter, klarte etter mye strev å rive løs en av plankene. De så rett ned på jernbanesvillene som knyttet togskinnene sammen.

Straks hadde de fluktplanene klare. De skulle presse seg gjennom hullet i gulvet når toget gikk ut fra neste stoppested. Det tok tid før lokomotivet fikk opp farten etter et stopp. Da kunne de lande på bakken uten å skade seg.

Da det ble Endres tur til å forsvinne i hullet, hadde vaktene oppdaget hva som skjedde. Toget bråbremset. Endre og de to andre som var igjen i vogna, ble banket opp av soldatene og plassert i en annen vogn.

Men Benjamin, Ben og ti andre hadde klart det. Endre håpet bare at de nå ikke ble fanget igjen. Bikkjer og soldater lette etter dem. Heldigvis hørtes det ikke ut som om de fant flyktningene.

Toget fortsatte i hvert fall uten dem.

Endre lå svimeslått etter all julingen, men de andre fangene hjalp ham. De støttet og nærmest bar ham den siste delen av marsjen fram til Andersonville.

Endre var overbevist om at det som ventet ham nå, bare kunne bety en ting. Døden. Og han hadde ennå ikke fylt tjue år.

KS

R LA

P EM

Fangeleiren Andersonville var omgitt av gjerder med spisse pæler på alle kanter, som tannrekkene på en ulv. Utenfor gjerdet var det plassert høye tårn der vaktene kunne følge med i alt som foregikk inne i leiren. Kom noen av fangene nærmere enn én meter fra gjerdet, ble de skutt øyeblikkelig.

Endre og de andre fangene ble først ført ned i kjelleren i en bygning med sterke jerngitre foran vinduene, som satt høyt oppe på veggen.

Oppgaver til sidene 18–19: 1 Skriv en forklaring på hva det vil si «å bolte igjen ei dør».

2 Skriv synonymer til disse orda: overbevist om, gi juling, sive lys inn, frakte.

3 Skriv de personlige pronomenene som har konsonanten h på plass først.

4 Skriv fem verb som har konsonanten h på plass først.

5 Skriv de fem verbene du fant som svar på oppgaven ovenfor. Bøy dem i alle de tidene og formene du kan.

19

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 20

Her ble alt de hadde av verdisaker tatt fra dem. Endre hadde i lang tid samlet alt han hadde fått i lønn som soldat, inne i bukselinningen, og ble livredd for at alt han eide og hadde, skulle bli tatt fra ham.

Merkelig nok ble ikke dollarsedlene oppdaget, derimot ble munnharpen han hadde i bukselomma, undersøkt på kryss og tvers.

Vaktene ville ikke tro Endre da han fortalte at det var et musikkinstrument. Kommandanten for leiren ble tilkalt.

R VU

E GS

IN

R DE

Kommandanten stilte seg opp så nær at han kunne kjenne den ramme, whiskydunstende pusten hans.

Når Endre så inn i dette ansiktet, gjenkjente han hatet han hadde sett ulme på begge sider av den fiktive nord-sør-grensa. Selv hadde han bare blitt kastet inn i krigen. Han visste for lite om dette veldige landets fortid og om menneskene som levde her og deres historie.

Han kunne ikke helt fatte hvorfor det var blitt et så stort skille mellom Nord- og Sørstatene. Han var blitt med i krigen fordi han skulle forsvare sitt nye fedreland og Unionen, og fordi han ville kjempe for likhet mellom alle folk, og at de svarte i Sørstatene skulle bli like frie som de hvite, men han hadde aldri deltatt like ivrig i krigen som de som hadde levd her hele sitt liv, og som var oppvokst i dette landet. Skulle han være helt ærlig overfor seg selv, hadde noe av det som fristet ham til å gå inn i krigen, vært at han fikk en månedlig lønn på tretten dollar, rikelig med mat og et slags husvære, slik at han kunne overleve. Særlig patriotisk hadde han kanskje ikke vært. Men den blå uniformen var fin å bære, og det var morsomt å beherske et gevær. Ett, to, ett, to. Det var berusende å marsjere og paradere gjennom de store byene i nord der han møtte ungejentenes beundrende blikk og hørte dem rope ut sine glade ord om lykke og seier. Det kom som et sjokk på ham at krigen hadde et så grusomt ansikt. Så grusomt at han så for seg reddsomme syner både dag og natt.

Han var født i Norge og hadde aldri klart å føle noe hat for soldatene i sør. Men den

Øveord: munnharpen ulme fiktive husvære patriotisk berusende paradere reddsomme

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 20–21: 1 Hva het fangeleiren Endre kom til?

2 Hvor mye tjente Endre på ett år som soldat?

3 Hva het presidenten i USA under borgerkrigen mellom Sør- og Nordstatene?

4 Hvem hadde lært Endre å spille?

20

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 21

Øveord: tordentale «rubbel og bit» bruremarsj gapskratt

R DE

R VU

mannen som sto foran ham nå, var så fylt av hat at øynene glødet som mørkt metall. Det var fordi han trodde Endre var en ekte yankee-soldat. Og for så vidt hadde han rett. Endre hadde deltatt i mange harde slag, og han var soldat i president Abraham Lincolns hær.

Kommandanten holdt en tordentale hvor han ramset opp alle grusomhetene hæren fra nord hadde gjort her i Sørstatene. Det var ikke småtteri: «Satt fyr på avlingene, svidd av bomullsballene og låvene, trengt inn i husene og stjålet rubbel og bit, truet kvinnene og barna, fått slavene til å gå løs på sine egne herrer. Slike forbrytere og overfallsmenn er det nå som oversvømmer landet her sør. En slik flokk løshunder kan ikke vente medlidenhet!» tordnet kommandanten.

E GS

IN

Da kommandanten var ferdig med tordentalen sin, stakk han ansiktet sitt helt opp i Endres. Så brølte han: «Spill!»

Så snudde han seg mot resten av fangene og ropte: «Her får dere dansemusikk. Nå skal dere danse alle som en!»

Han var nok sikker på at Endre bare bløffet når han påsto at munnharpen var et musikkinstrument.

R LA

P EM

KS

Endre grep tak i munnharpen og stilte den på plass i munnviken. Det var bestefaren som hadde lært ham å spille. Den eneste låten han husket akkurat nå, var en bruremarsj fra Øvre Gudbrandsdalen. Han tok sats og spilte de første tonene. Han trampet takten med beina.

Han hadde aldri trodd han skulle bli vitne til en slik forandring. Det rykket så rart i ansiktet til kommandanten, det rykket i ansiktet til de andre.

Og plutselig satte de i en gapskratt og ga Endre tegn om at han kunne putte munnharpen i lomma igjen.

«Hvor har du fått fatt i den?»

«I Norge, sir. Jeg er fra Norge.»

Oppgaver til sidene 20–21: 1 Skriv substantivet jerngitre i entall ubestemt form.

2 Forklar hva dette uttrykket betyr: «Noen hadde stjålet rubbel og bit.»

3 Skriv fem av de orda som er adjektiver.

4 Gradbøy de adjektivene du fant som svar på oppgaven ovenfor.

5 Skriv en forklaring på hva det vil si å være patriotisk.

21

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 22

Kommandanten ristet på hodet. «Amerika er stort. Jeg kjenner ikke alle stedene der oppe i nord. Men det er tydelig at indianerne kan dette med å lage instrumenter.»

Så forandret han ansiktsuttrykk igjen, et ondt smil kom fram på leppene. Han åpnet døra på vid vegg. «Vær så god. Gå ut og finn dere en plass. Velkommen til Andersonville.»

Øveord: vid vegg blikkskjeer vannkilden

R VU

E GS

IN

R DE

Endre famlet seg opp trappene. Han ble stående og se ut over det svære leirområdet. Han var forvirret. Han var redd. Overalt var det satt opp små telt. Der bodde fangene vinter som sommer. De som var heldige, hadde et teppe å rulle seg inn i, men det ble hvisket bak ham at hittil hadde tusener dødd av kulde. Fangene stjal fra hverandre, alt de kunne komme over: blikkskjeer og blikktallerkener, et par sko eller støvler, en varm jakke. Det gikk ikke an å stole på noen. Fangene hadde bare én tanke i hodet: å prøve å overleve fra dag til dag. Og bare de sterkeste seiret. Gjennom leiren fløt en elv som var som en stinkende kloakk, men det var den eneste vannkilden som var i leiren. Hvis ikke fangene døde av sult eller kulde, var det sykdom og epidemier som til slutt tok knekken på dem.

Endre hadde ikke med seg stort. Alt han hadde, var et teppe, en blikktallerken og ei skje.

Han fant seg et tre hvor det var en flekk med jord under som virket tørr og varm. Der satte han seg ned og forsøkte å tenke på noe hyggelig. Klarte han ikke det, kom han til å bli gal. Snart var tankene hans langt vekk fra all nøden og elendigheten i leiren.

Endre kom til seg selv da noen ropte på ham på norsk.

Rett foran ham sto Stark Larsson fra Norge. Han og Endre

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 22–23: 1 Hva bodde fangene i Andersonville i?

2 Hvor måtte fangene hente drikkevannet sitt?

3 Hvilket språk brukte Stark Larsson?

22

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 23

hadde vært i samme regiment. De hadde blitt tatt til fange sammen med Benjamin, og de hadde klart å rømme fra Libby Prison. Nå var de fanger igjen begge to. Stark hadde vært her en stund. Han hadde blitt tatt til fange igjen etter tre dager. Endre kom seg på beina og omfavnet Stark og dunket ham i ryggen.

E GS

IN

R DE

R VU

Stark tok Endre med til et lite telt han delte med nordmannen Bør.

Endre kjente Bør godt, men hadde aldri likt ham. Han var uberegnelig og upålitelig. Men Stark sa at her kunne man ikke være kresen. Bør hadde reddet ham fra å sulte i hjel. Han var en tusenkunstner når det gjaldt å skaffe mat.

Bør tok godt imot og var visst glad for å få Endre inn i teltet.

Bør hadde blitt venner med en sørstatsmann som jobbet på proviantlageret. Det var derfra den ekstra maten kom. Bør delte stort sett det han fikk, med de to andre.

Fangene ble mer og mer desperate utover høsten. Regn og kulde gjorde leiren om til et svært gjørmehull. Klær og støvler var alltid våte, maten ble verre og verre. Fangevokterne var irritable og lunefulle. Hver eneste dag ble noen av fangene skutt.

Endre, Stark og Bør grublet på hvordan de skulle klare å rømme.

Her kom de ikke til å overleve vinteren. De måtte komme seg vekk.

Men det vrimlet av voktere overalt, sjansen for å unnslippe var minimal.

Men en kveld kom Bør og fortalte at hadde de hatt penger, kunne de klare å komme seg ut. Vokterne ved porten til proviantlageret lot seg bestikke.

Endre hadde fortsatt pengene sine i behold. Ingen visste om dem.

Da han et øyeblikk var alene, fant han fram 30 dollar. Det var nok til at Børs hemmelige hjelper var villig til å smugle dem ut i en av vognene som kom med forsyninger.

Øveord: uberegnelig proviantlageret irritable lunefulle minimal bestikke

R LA

P EM

KS

Oppgaver til sidene 22–23: 1 Skriv en forklaring på hvordan det er når det er blikkstille.

2 Skriv fire av de orda som er adjektiver.

3 Skriv de fire adjektivene du fant som svar på oppgaven ovenfor, i superlativ.

4 Skriv en forklaring på hva ordet bestikke betyr.

5 Skriv antonymer til disse orda: ond, døde, sommer, hviske.

23

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 24

Øveord: ram luft angsten latt dem i stikken

E GS

IN

R DE

R VU

De ventet i flere dager, endelig kom beskjeden om at alt var klart.

«Vognene kommer i morgen. Vi må være klare i kveld,» sa Bør.

Uten et ord gjorde de seg i stand til å dra. Tepper og ekstra klær måtte de la ligge igjen. Det ville dessuten komme til nytte for andre fanger senere. Seint på natt, mens leiren lå i stummende mørke, og ingen måne lyste på himmelen, klarte Bør å smugle dem inn i provianthuset og gjemme dem innerst inne i det store lagerrommet, bak tønner og sekker som lå stablet helt opp til taket. Her måtte de holde seg i ro helt til neste dag.

«Ikke et ord!» hvisket Bør. «Bare et eneste host eller nys vil røpe dere. Og sovner dere, er dere dødsens!»

Endre trakk pusten dypt inn. Bør forsvant, og de ble alene. Det var en ram, kvelende luft i rommet. Hjertet til Endre hamret som en tromme. Angsten grep ham i et iskaldt favntak. De ville aldri klare det, aldri!

Men etter som timene gikk, ble Endre døsig og likeglad og angsten slapp taket for en liten stund. Han holdt akkurat på å sovne, da de hørte vognskrammel og stemmer utenfor.

Dagen hadde begynt. Den store porten åpnet seg, og det raslet i jernlenkene og slamret i den tunge bommen. Så begynte hestene å dra vognene inn i leiren, én etter én. Det klapret i hestehover, og det gnikket og gnisset i hjulene på vognene. Fanger begynte å lempe tunge kasser og bar dem inn på lageret. De hørte hvordan de romsterte, og hvordan de tok ut alle varene før de bar kassene ut i vognene igjen. Stark og Endre så på hverandre. Det hendte jo ingenting. Det tok da ikke så lang tid å tømme kassene. Hadde Bør latt dem i stikken likevel?

Da dukket ansiktet til Bør opp mellom alle sekkene og tønnene.

«Er dere klare?» hvisket han. «Kom denne veien! Rett her ute står vogna og venter.»

Han viste dem vei gjennom en smal korridor som førte rett ut til vognene. Uten at kusken merket noe, krøp de tre karene inn i vogna og skjulte seg bak lerretsduken som var spent over vogntaket. Det sto fire, fem tomme kasser der inne.

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 24–25: 1 Hvor langt skulle kusken kjøre før han fikk middag?

2 Hvor gjemte Stark og Endre seg mens de ventet på å stikke av?

3 Hvem bar kasser og tønner inn på lageret?

24

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 25

E GS

IN

R DE

R VU Øveord: siste reis ørlite

R LA

P EM

KS

«Dette er vår eneste sjanse,» sa Bør. «Vi må krype opp i hver vår kiste. Håper ikke dette blir siste reis.»

Kusken rykket i tømmene. Hesten satte i gang. De tre fangene krøp opp i hver sin kasse og lukket lokket igjen etter seg.

Dette er virkelig som å ligge levende i en kiste, tenkte Endre; og det var dette han hadde gruet aller mest for. Han vrengte og vred på seg i panikk, helt til han oppdaget at det var et ørlite hull i plankene like ved hodet hans, og at han hadde et ørlite utsyn derfra.

Så kom de til porten, og Endres hjerte stoppet å slå.

«Vi får vel ta en titt på kassene.» Det var stemmen til en av vaktene.

«Så skynd dere,» sa kusken. «Jeg er sulten. Jeg har ennå fem miles å kjøre før jeg får middag. Kona venter.»

Oppgaver til sidene 24–25: 1 Skriv disse verbene i preteritum: rømme, komme, gjemme, tømme.

2 Skriv regelen du brukte da du skrev verbene i oppgaven ovenfor i preteritum.

3 Skriv disse substantivene i ubestemt form entall: bommen, rommet.

4 Skriv regelen du brukte da du skrev de to substantivene i oppgaven ovenfor i ubestemt form entall.

5 Skriv hvilke ordklasser orda i disse setningene hører til: «Kusken rykket i tømmene.» «Endre trakk pusten dypt inn.»

25

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 26

Øveord: sluntre unna eksisterte forhatte

E GS

IN

R DE

R VU

«Vi kan ikke sluntre unna,» sa en av vaktene. Han hoppet opp i vogna.

Endre hadde lyst til å lukke øynene og late som om han ikke eksisterte mer, men isteden ble han liggende helt stiv og stirre.

Vakten åpnet kassa ved siden av og løftet på noen av sekkene og tønnene. Men så rykket det til i vogna. Det var hesten som ikke klarte å stå rolig. Vakten falt så lang han var, og det lød et tungt dump mot kistelokket der Endre lå. Han visste at nå hadde han hele soldaten over seg. Det var bare et tynt kasselokk som skilte dem.

Vakten slo seg. Han hylte og bannet: «Stopp! Stopp!»

Så hoppet han ned av vogna, og kusken smattet på hesten. De tre fangene fra Andersonville, den best bevoktede fangeleiren i Sørstatene, våget ikke tro sine egne sanser. De lå stille i hver sin kasse helt til de skjønte at de var kommet mange, mange miles vekk fra det forhatte stedet. Da først lettet de på lokkene, og smilet

R LA

P EM

KS Spørsmål til sidene 26–27: 1 Hvorfor stoppet vakten undersøkelsen av vogna de tre rømlingene var i ?

2 Hvordan så kusken ut som kjørte vogna de tre flyktet i?

3 Når sluttet den amerikanske borgerkrigen?

26

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 27

Øveord: fjoner peiset på

R DE

R VU

brøt fram hos dem alle. Dette var for godt til å være sant. De trykket hverandre i hendene og måtte ta seg sammen for ikke å le høyt.

Foran på kuskesetet satt en stø kar med fjoner av grått hår under lua, rundt omkring dem var marker og åkrer og bølgete bakker.

Etter en stund kom de fram til en liten samling hus, og kusken fikk hesten til å stanse.

De hørte han godsnakket med dyret. Snart, når han bare hadde fått spist et måltid inne i huset, skulle han komme tilbake med en havresekk til hesten. Den måtte bare vente litt.

«Den havreposen må du nok vente enda en liten stund på kamerat,» sa Stark.

Han krøp fram på kuskesetet, og så peiset han på hesten og satte av gårde nedover nærmeste bakke alt det remmer og tøy kunne holde.

E GS

IN

Denne gangen klarte Endre å komme seg unna og tilbake til nordstatshæren. Ikke lenge etterpå, den 2. april 1865, overga Sørstatenes general seg. Krigen var slutt. Det fantes ikke lenger noen fiender. Sørstatene var slått, landet lagt i ruiner, bomullsmarkene avsvidd, jernbanenettet ødelagt. Hundrevis av unge menn var døde, tusenvis lemlestet. Det var fred i landet, og livet skulle begynne.

KS

Vil du vite hvordan det går med Endre etter krigen, låner du bøkene på biblioteket. Du har mange spennende sider i vente.

R LA

P EM Oppgaver til sidene 26–27: 1 Skriv setninger med disse orda: men/menn, bake/bakke, gråt/grått, viste/visste, luke/lukke, hul/hull.

2 Skriv fem av de orda som er sammensatte ord.

3 Skriv fire av de orda som er preposisjoner.

27

12-01-09

13:20

Side 28

O r d

Ord

R DE

Gråteord og gåteord.

Sukkeord og lukkeord.

ORD

Ord

O rd

Rette ord til rette tid, ville stogge mang ein strid.

Ord

R LA

D OR Ord

Jan-Magnus Bruheim

Ord

Ord

ORD

Ord

Ord

P EM

Ord

28

Livet ville vera lett om vi brukte orda rett.

KS

Ord som brest, og ord som bognar.

Ord som luner, ord som lognar.

Harde ord og varme ord.

Sinte ord og finte-ord.

Vi har ord for mykje meire, eg treng ikkje nemne fleire.

E GS

IN

Ord

Her er ord av mange slag, ord til bruk den lange dag.

Or d

Ord

Ville ord og stille ord.

Leie ord og greie ord.

Ord skyt knuppar ord ber grøde, fylt av usynleg føde.

RD O

ORD

Ord på tunge greiner bognar.

Heng som fruktar der, og mognar.

R VU

Ord

Orda våre

Ord

Layout TL7 LB 2 11. korr

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 29

Hamburgar og Coca-Cola

Øveord: konsentrasjonen

av Gull Åkerblom

R VU

IN

R DE

Samuel står støtt på begge føtene på eit surfebrett. Han har den herlige lyden av brenningane i øyret. Den varme sola bakar i ryggen.

Han balanserer høgast oppe på den kulaste bølgja han nokon gong har surfa på. Ho er høg som eit hus, og han kjenner seg fri og lykkeleg. Dette er han god til! Dette kan han! No fly.y-y.g han!

Akkurat då blir han forstyrra av ein lyd som ikkje passar inn.

Det er ein skarp, irriterande lyd. Konsentrasjonen blir broten. Han mister balansen og dett klossete ned i vatnet med brettet over seg.

E GS

Og då vaknar han. Til hylinga frå vekkarklokka. Til ein morgon midt i kvardagen. Ein måndagsmorgon i oktober. Regnet plaskar mot ruta.

R LA

P EM

KS 29

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 30

Øveord: auga kitlar ollien

R DE

R VU

Samuel slår av klokka og lèt att auga. Han prøver å komme tilbake til varmen og kjempebølgja ein eller annan stad i Australia.

Men det er sjølvsagt umogleg. Draumebølgja er vekk for alltid.

Men minnet om korleis det kjentes, sitt att i musklane. Som om han verkeleg hadde vore der.

«Helsike!» mumlar han.

Han slit seg opp frå sengevarmen og sitt ei stund og glor på føtene sine. Han kjem aldri til å våge å vise seg berrføtt for ei jente.

Aldri! Flaks at ikkje Moa var med i draumen ...

Moa! Det kitlar under huda. Moa, fine Moa. Den gamle kameraten hans. Som han har kjent og leika med sidan barnehagen. Som no kjennes som så mykje meir at han knapt tør å tenkje på det. Han forstår ikkje korleis det har blitt slik.

E GS

IN

Det begynte den gongen då dei kolliderte midt i gata. Då han kjørte på henne med skateboardet. Det hadde pirra så rart i mellomgolvet då ho såg på han med dei sinte auga sine. Og då han seinare hadde kjøpt den pizzaen til henne – korleis kunne han finne på noko så sprøtt?! – då hadde ho vore så søt at hendene hans ville ta i henne, undersøkje om håret hennes var like mjukt som det såg ut ...

Ho hadde blitt glad då han kom, det hadde ho. Dei hadde sete i sofaen hennes og ete pizza og sett på film, og ho hadde lukta så godt. Kvifor hadde han ikkje lagt merke til det før?

Og så på laurdag – var det berre to dagar sia!? – då ho greidde den første ollien i sitt liv, på hans brett. I fleire veker hadde ho trena og trena. Det burde ikkje ha gått så bra på så kort tid. Men ho fiksa det. Sta som eit esel er ho, Moa.

P EM

KS

R LA

Samuel kviskrar namnet. MOA. Det er så rundt og mjukt. Når han formar leppene rundt det, er det nesten som eit kyss ... Av og til kallar han henne Goofy, fordi ho sett høgrefoten fremst på skateboardet. Men det er mest fordi Moa er som eit kjælenamn. Det går nesten ikkje an å rope Moa! Han er sikker på at alle høyrer at han eigentlig meiner: Du er finast!

Spørsmål til sidene 30–31: 1 Hva heter jenta Samuel er forelsket i ?

2 Hva for et uttrykk bruker Samuel når han vil fortelle hvor sta Moa er?

3 Hva hadde Samuel gitt Moa i fødselsdagspresang?

4 Hvorfor husket ikke Samuel noe av filmen de så på kino?

30

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 31

Øveord: stira rampen

R DE

R VU

Helst vil han at alle andre skal seie Goofy, slik at Moa-namnet er berre for han. I går hadde dei vore på kino, Moa og han. Han hadde invitert henne, som ei forseinka fødselsdagsgåve. Ho hadde lagt handa si på armlenet, som om ho ville at han skulle ta den. Men det hadde han ikkje tort. Tenk om ho syntes at handa hans var ekkel? Han kjente jo korleis han sveitta berre han tenkte på å halde handa hennar i si ....

Eit par gonger hadde han streifa handa hennar. Berre komme borti på slump. Og ho hadde gjort like eins. Han hadde ikkje tort å sjå på henne ein einaste gong. Han hadde stira på filmlerretet til han fekk vondt i nakken. Likevel hugsar han ingenting av filmen no.

E GS

IN

Ein kveld då dei trena i rampen, hadde han lagt hendene sine på hoftene hennar. Det var då han skulle forklare korleis ho skulle røre seg for å halde seg ståande på brettet. Korleis ho skulle få rytmen i kroppen.

Først hadde han berre tenkt å vise henne. Men så hadde han kjent hofta hennar og kor mjuk ho var då han flytta hendene lenger opp. Då hadde han sleppt henne. Som om han hadde brent seg.

Men å halde handa hennar, det torde han ikkje! Ein einaste stor vits, heile han. Å, Moa!

KS

R LA

P EM

I dag er det vanleg skuledag, og ho kjem til å sitje framfor han som vanleg. Snu seg og le mot han, slik ho plar. Frå ein venn til ein annan. Men likevel kjem ingenting til å vere det same.

Ingenting.

Han vil vere mykje meir enn kameraten hennar no. Men vil ho det? Han trur det. Men korleis veit ein slikt sikkert? Han må spørje!

Men korleis skal han våge?

Oppgaver til sidene 30–31: 1 Skriv ukedagen lørdag på nynorsk.

2 Skriv ordet uke på nynorsk.

3 Skriv fire av de orda som er personlige pronomener.

4 Skriv fire av de orda som er verb.

31

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:20

Side 32

Øveord: spekulasjonane avskyr løyndommane innersvingen raudnar

E GS

IN

R DE

R VU

«Samuel, er du vaken?» Det er mor. Samuel gløymer spekulasjonane sine og får hastverk med å komme seg ut på badet. Der inne står allereie Stellan og skråler under dusjen.

«Eg vil inn!» skrik Samuel. «Skund deg!»

«Skal du dusje no igjen?» spør mora.

«Kryss i taket,» seier far. «Du er vel aldri blitt forelska?»

«Kven er ho? Nokon vi kjenner?» Mora kikkar nysgjerrig på han over kanten på avisa.

Samuel kjenner at han berre avskyr dei. Alltid skal dei blande seg borti hans saker. Ingen stader får han vere i fred med løyndommane sine. Dei skal vite alt. Spør og spør.

«Finst det verkeleg nokon som kan ta innersvingen på skateboard?» seier far.

Han og mor ler av den dårlege vitsen. «Æsj,» seier Samuel og går tilbake på rommet sitt.

Han dreg på seg buksene og den lange genseren som når langt ned på låra. Ein kam gjennom håret, luggen nedover auga. Eit blikk i spegelen. Bra. Han ser akkurat ut som vanleg. Ingen kan ane at hjartet hans slår ujamne slag: «Mo-a! Mo-a!» At det kjennes som om han raudnar over heile kroppen når han tenker på henne.

R LA

P EM

KS

No må han skunde seg. Dei skulle treffas ved posthuset og slå følgje til skulen. Han treng ikkje å dusje. Det gjorde han i går kveld. Skrubba seg så huda brann. Sjampoen til mor og deodoranten til Stellan. Sia då kan han ikkje ha vorte skitten.

«Den forelskinga gjekk fort over,» seier far.

«Kva slags forelsking?» spør Stellan og søkk ned på stolen sin, våt i håret og duftande som ein heil parfymefabrikk. «Er vesle Bråsam forelska? Kven er den stakkars jenta?»

«Stellan!» seier mor.

«Det skal du gi f i!» freser Samuel.

«Samuel!» seier far.

Spørsmål til sidene 32–33: 1 Hva heter storebroren til Samuel?

2 Hva gjør moren til Samuel etter at hun har vekket ham?

3 Hvor skulle Samuel og Moa møtes?

4 Hva tømmer Samuel i hodet på Stellan?

32

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 33

«Eg veit det!» roper Stellan med den håse stemmeskifte-røysta si. «Moa med dei fine puppane! Vesle, flinke Moa Persson!»

Øveord: potteskår

E GS

IN

R DE

R VU

Plutseleg blir Samuel heit av sinne. Ingen får prate om Moa på den måten. Aller minst den stygge, ekle storebroren hans. Utan å tenke seg om tømmer han kruset i hovudet på Stellan. Den varme, søte teen renn nedover håret og ansiktet på Stellan, og inn under den kvite, nyvaska T-skjorta.

«Drittunge!» skrik Stellan. Idet han reiser seg opp, veltar stolen rett på Missi. Katta tar eit hopp opp i vindaugskarmen. Der veltar ho ein av mor sine potteplantar. Som sjølvsagt går sund. Potteskar og våt jord blir spreidde over heile kjøkkengolvet.

«Ro ned, no gutar!» brøler far.

«No blir du igjen og tørkar opp!» roper mor.

Men kven ho meiner, er det ingen som forstår. Ingen høyrer på henne.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 32–33: 1 Skriv ordet speil på nynorsk.

2 Skriv det nynorske ordet for hemmeligheter.

3 Skriv adjektivet som beskriver hvordan genseren til Samuel var.

4 Skriv to spørresetninger fra teksten.

33

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 34

Stellan styrtar etter Samuel, som kjem seg i sikkerheit ved å slenge igjen ytterdøra. Han tar trappa i to steg. Han er rask. Men brettet blei igjen i gangen. Og sekken.

Øveord: nitrist

E GS

IN

R DE

R VU

Men det gjer ikkje noko. For snart skal han treffe Moa. Han skal stille henne det viktigaste spørsmålet i verda. Om han tør. Han er nesten sikker på at ho kjem til å seie ja. «Ja, vi kan vere i lag!» kjem ho til å seie. For ein dag det kjem til å bli! Den finaste!

Nokon opnar eit vindauge.

«Ser deg klokka ti!» roper faren. «Ikkje gløym det!»

Kva meinte han med det? Ser deg klokka ti? «Kva meiner du?» roper han.

Men faren har late att vindauget.

Plutseleg kjem han på det. Korleis kunne han gløyme noko slikt?! Han kjenner seg grå innvendig. No kjenner han regnet og ser kor mørk og nitrist denne morgonen er. Ein skikkelig sur måndagsmorgon er det. Ein morgon som kryp inn under kleda og gjer Samuel kald.

Sjølvsagt kan han ikkje spørje om Moa er interessert. Flinke Moa Persson vil ikkje ha ein som han.

Samuel sparkar til ein tom Coca-Cola-boks, som skramlar i veg etter fortauet. I nakken kjenner han at dette kjem til å bli den verste dagen i livet hans til no.

KS

R LA

P EM

Allereie på lang avstand ser han Moa. Ho kjem syklande nedover bakken i den raude regnjakka, og han ser ho er glad. Ho vinkar, og det er til han. Det er ingen andre i nærleiken.

Han stansar, og Moa bremsar opp framfor han. «Hei,» seier ho.

«Hei,» seier han berre, endå han helst ville ha sagt at ho er den søtaste som finst, og at han ...

«Så bra filmen var!» seier ho.

«Ja,» seier han.

«Kvar har du brettet?» spør ho.

«Heime,» seier han.

Spørsmål til sidene 34–35: 1 Når skal Samuel møte faren sin?

2 Hvordan er været denne dagen vi leser om?

3 Hva slags farge har regnjakka til Moa? 4 Hvem møter Samuel da han sparker opp porten til skolen?

34

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 35

Øveord: sund kontorfløya

R VU

E GS

IN

R DE

Han ser på henne under lueskyggen. Regnet renn nedover kinna hennar, håret klistrar seg mot huda. Han vil gjerne ha teke det vekk, lagt handa si mot det våte kinnet. Men han tør ikkje. Ho vil ikkje vere i lag med han. Ikkje på den måten som han vil. Det er ingen vits i å spørje.

«Har det gått sund?» spør ho. «Du bruker ikkje å ...»

«Nei,» seier han. «Ikkje sund.» Han tenker at om ho visste kva han skal klokka ti, ville ho sykle ifrå han så fort ho kunne. Og aldri sjå til hans kant meir. Ikkje gå på kino, ikkje skate ... Jo, kanskje vil ho at han skal lære henne nye triks. Så ho blir endå betre. Slik ho er i alt anna. Flinke Moa. Best i klassen.

Det er sikkert berre fordi han skulle lære henne å skate at ho har vore i lag med han kvar einaste dag i det siste. Det var derfor ho gjekk på kino med han. Som takk. Ikkje for noko anna. Sjølvsagt.

KS

R LA

P EM

«Så sur du er!» seier ho. Han høyrer at ho er skuffa. Litt lei seg.

«Det er eg vel ikkje,» mumlar han.

Dei går ved sida av einannan utan å seie noko meir. Ho snur seg ikkje.

Samuel trekkjer pusten djupt, og så sparkar han opp porten inn til skulen. Hardt sparkar han. Så porten slår i veggen.

«Jaså, du er allereie på ferde, Samuel?» seier Berggren, rektor, som akkurat kjem ut frå kontorfløya. «Du gløymer vel ikkje møtet vårt?»

Nei korleis skulle han kunne det.

Oppgaver til sidene 34–35: 1 Skriv det nynorske ordet for vindu.

2 Skriv denne setningen på nynorsk: «Men far har lukket igjen vinduet.»

3 Skriv adjektivene som er brukt til å beskriver hvordan været er.

4 Skriv adjektivene Samuel bruker for å beskrive Moa.

35

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 36

Øveord: bajas

E GS

IN

R DE

R VU

Den første timen er ok. Det er matte, og han kan sitje med hovudet bøygd over boka. Han slepp å sjå nakken til Moa. Den vesle, fine fordjupinga der håret deler seg, den slepp han å sjå. Han slepp å sjå at ho ikkje snur seg. For det gjer ho ikkje. Ikkje ein einaste gong snur ho seg.

«Korleis gjekk det i går?» kviskrar Joakim. «Er de saman no?»

Samuel svarer ikkje. Han berre reknar og reknar. Matte er det faget han liker best (bortsett frå gymmen, sjølvsagt). Når det berre er tal i oppgåva. Så snart det blir tekst, er det verre. Ikkje fordi han ikkje forstår, men fordi han les sakte. Han rekk ikkje å bli ferdig.

Når det er slike oppgåver, får han dei tilbake med raudt over heile sida.

«Eg forstår det ikkje,» bruker Pilten å seie, mattelæraren, som er så liten at han knapt når over bordet. «Har du ikkje øvd i det heile tatt denne gongen, Samuel?»

Samuel kan ikkje forklare. Han vil ikkje forklare. Han vil ikkje at dei skal vite noko. Han vil vere vanleg. Som ein av dei andre.

Han vil heller la Pilten tru at han er lat enn at han ikkje kan lese reknestykket. Han har klart seg gjennom heile barneskulen. Han har bråka og støya rundt omkring og spelt bajas. Det er det einaste lærarane og kameratane har sett. Surre-Samuel som aldri kan sitte stille. Bråsam – ein i gjengen. Bråkete Samuel.

KS

R LA

P EM

Han er ein racer på rampen, har det kulaste brettet. Han er den som alle smågutane beundrar. Den som er modigast. Og så er han gløgg.

Han høyrer etter og hugsar. Han spør kameratane og ser på tv. Han veit kva som hender i verda. Han kan mykje. Men han kan ikkje lese. Berre han ser ord og setningar, kjennes det som om han vil spy. For ikkje å snakke om skriving. Han kan ikkje stave betre enn ein førsteklassing.

Handskrifta i bøkene hans ser ut som spor etter ei kråke som har spasert rundt med sølete føter. Derfor skriv han aldri.

Spørsmål til sidene 36–37: 1 Hvilke fag liker Samuel best på skolen?

2 Hva er Samuel flink til?

3 Hvor mange bøker har Samuel lest?

4 Hva for et «kallenavn» har Samuel på skolen?

36

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 37

Og han har ikkje lese ut ei bok i heile sitt liv. Det er det møtet i dag skal handle om. At dei no har avslørt han. At dei vil at han skal gå i ei gruppe og lære seg å lese og skrive hos Petra Lund.

Spesiallæraren. Ho som tar hand om sinkene.

Øveord: sinkene slepande

E GS

IN

R DE

R VU

Å bli avslørt som eit null. Som ein bløff. Nei, han orkar ikkje tanken.

Kva kjem Moa til å seie? Moa som er god i alt. Som har ei mor som er lege, og ein far som fer av garde på jobb i heile verda.

Samuel stønner. Han vil ikkje tenke på kva dei kjem til å seie.

Moa. Gutane i gjengen. Stellan og kameratane i tiande. Far og mor – så skuffa dei kjem til å bli!

«Samuel!» Det er Pilten som står ved pulten hans og sett peikefingeren på ei oppgåve i boka.

«Gå fram og rekne det ut på tavla!» seier han.

Det er ei tekstoppgåve. Samuel veit at han ikkje kjem til å greie det. Sakte reiser han seg og går med slepande skritt fram til tavla.

Han tar eit krit. Han prøver å lese teksten. Men bokstavane hoppar omkring i orda. Han får dei ikkje til å stemme. Forstår dei ikkje. I den eine augekroken ser han Moa. Ho ser ned i boka.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 36–37: 1 Skriv det nynorske ordet for hvisker.

2 Skriv det nynorske ordet for hvordan.

3 Skriv en forklaring på uttrykket: «spelt bajas». (spilt bajas, spille bajas) 4 Skriv hvilken ordklasse ordet sakte hører til i denne setningen: «Han les sakte.»

37

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 38

Øveord: suverent lèt att bortkommen bore for tungt

R DE

R VU

«Les høgt!» seier Pilten.

Då legg han kritet tilbake på plass, slår igjen matteboka og legg henne på bordet. Så går han suverent sakte ut av klasserommet.

«Samuel!» roper Pilten etter han.

Men Samuel lèt berre att døra. Stille lèt han henne att. Sia står han ei stund med ryggen lent mot døra og høyrer på surret av stemmer frå klassen.

Han veit kva dei seier. At han er galen. At ingen sett Bråsam på plass. At han er best, altså.

Dei skulle berre vite. Han lèt att auga og svelgjer, hindrar tårene i å komme. Så går han sin veg, ut frå skulen. Han sett seg på ein av benkene utafor sløydsalen. Han sitt der i regnet og ventar på at faren skal komme. Slik at han kan få dommen sin.

E GS

IN

Han ser faren på lang avstand. Han kjem tvers over skulegarden, og han ser litt bortkommen ut. Som om han ikkje passar der.

Far har alltid vore på Samuels side. Når lærarane har ringt heim og klaga på han, har faren sagt at slik var han også då han var gut.

Urolig og med mykje fart i beina.

«Det er unaturlig at barn skal vere nøydde til å sitje så mykje i ro,» bruker han å seie. «Nei, gå ut og spel fotball i staden!»

Far er sjukmeldt på grunn av ryggen. Han har bore for tungt i for mange år. Det er derfor han har tid til å bli med Samuel på dette møtet. No kjem han fram til Samuel og sett seg attmed han på den våte benken.

«Kvifor sitt du her? Har du ikkje time?» Samuel svarer ikkje.

Men far forstår likevel.

«Slitsamt?» Samuel nikkar.

«Men det blir sikkert betre no,» seier far. «Når du får hjelp, meiner eg ...»

Han høres litt rar ut, som om han er skuffa over Samuel. At son hans i åttande klasse må ha hjelp til å lese og skrive! Det er sjølvsagt pinleg, det forstår Samuel.

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 38–39: 1 Hvor setter Samuel seg?

2 Hvorfor er faren til Samuel sykmeldt?

3 Hvilken klasse går Samuel i?

4 Hvor mange mennesker sitter rundt bordet hos rektor Berggren?

38

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 39

Øveord: vedkjem intelligensen

R DE

R VU IN

«Eg greier meg utan hjelp,» seier han mutt.

Far svarer ikkje. Han reiser seg.

E GS

Dei sitt rundt bordet til rektor Berggren. Det er Petra Lund og Anders, klassestyraren til Samuel. Det er Berggren, far og han sjølv.

Samuel ser ut av vindauget, ser korleis regnet renn nedover ruta.

Han lèt som om dette ikkje vedkjem han. Som om dei pratar om ein annan.

«Det er ikkje noko gale med intelligensen til Samuel,» hører han plutseleg at Petra Lund seier. «Tvert imot.» « Men ...» seier faren, og Samuel ser han er raud i ansiktet, og at han sveittar. «Kvifor…..? Er han lat?»

«Nei,» seier Anders. «Det er han ikkje. Absolutt ikkje.»

«Ein er ikkje riktig sikker på kva det kjem av at det er så vanskeleg for somme å lære seg å lese og skrive, » seier Berggren. «Men det finst hjelp å få.»

R LA

P EM

KS

Oppgaver til sidene 38–39: 1 Hva slags setning er dette: «Les høgt!»

2 Skriv ordet augekroken på bokmål.

3 Skriv fire av de orda som er substantiver, og som har dobbeltkonsonant i seg.

4 Skriv fire av de orda som er verb.

5 Skriv fire av de orda som er preposisjoner.

39

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 40

Øveord: handikap dyslektikar teier

R DE

R VU

«No blir det rekna som eit handikap,» seier Petra Lund. «Vi skal passe på at Samuel får dei rette hjelpemidla ...»

Handikap! Han som er ein racer i rampen! Som er den beste breakdansaren på heile skulen! Smidig som ein ape. Skulle han liksom vere handikappa? «Ærleg talt!» seier han.

Petra Lund prøver å forklare korleis det er å vere dyslektikar. Det heiter det når ein har problem med orda. Når orda ikkje hamnar der dei skal vere, bokstavane kjem hulter til bulter, og stavinga kan bli litt tilfeldig. Når ein ikkje forstår kva som står i ein tekst. Men ein er ikkje dum!

«Mange trur det,» seier Berggren. «Til og med enkelte lærarar har problem med å forstå kva det er snakk om. Eleven er anten lat eller dum. Men det stemmer ikkje. Oftast ikkje.»

E GS

IN

Far har sete utan å seie noko. No ser han seg omkring på dei som sitt rundt bordet.

«Men Samuel har vel alltid vore det der som de sa, dyslek... Det har vel ikkje komme no, i åttande?» vil han vite.

Berggren og Petra Lund ser på einannan.

«Nei, naturlegvis ikkje,» seier Berggren. «Men vi har ikkje lagt merke til det før no, i ungdomsskulen, når krava har blitt større ...»

«Så, om ein hadde oppdaga det før, ville kanskje Samuel ikkje hatt det så tungt no?»

Far er sint og brølar: «Det er vel for pokker lærarane sin jobb å sjå om ein unge kan lære å lese! No for tida burde ein vel kunne det?»

«Sant nok,» seier Petra Lund. «Det er det vi skal prøve å rette opp no. Det blir ein tøff jobb, Samuel. Mest for deg sjølv. Men òg for familien din. Det må du forstå. At det ikkje går av seg sjølv.»

P EM

KS

R LA

Samuel teier. Ikkje eit pip får dei ut av han. Petra Lund seier at han er velkommen i morgon.

Allereie i morgon!

Spørsmål til sidene 40–41: 1 Hva vil det si å være dyslektiker?

2 Hvorfor blir faren til Samuel så sint?

3 Hva slags blader har Samuel liggende ved senga?

4 Hvordan klarer Samuel å gjette seg til hva som står i bladene?

40

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 41

Øveord: flokete kjensler

E GS

IN

R DE

R VU

Samuel vil styrte ut av rommet. Han kjenner at det er like før han vil grine, som ein elendig småunge! Men han sitt stille, bit seg i leppa til han får blodsmak i munnen. Han kan ikkje tru det er sant. At dette hender han! Kroppen kjennes lamma. Han kan like gjerne leggje seg ned og dø.

Da dei kjem ut frå Berggrens kontor, møter dei Moa og Emily i korridoren. Samuel gjer som han ikkje ser dei. Han kjem aldri meir til å kunne sjå Moa i auga.

Samuel blir med far heim.

Heile ettermiddagen ligg Samuel i senga og stirer i taket. Han greier ikkje å tenke, lèt berre alle flokete kjensler herje gjennom kroppen.

Far stikk hovudet inn og seier at han dreg ein tur til farmor.

Samuel vil ikkje vere med. Han vil vere heilt aleine. Plutseleg får han det for seg at han så visst kan lese. At han berre ikkje har

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 40–41: 1 Skriv denne setningen på bokmål: «No ser han seg omkring på dei som sit rundt bordet.»

2 Skriv de orda i setningen ovenfor som er forskjellige på bokmål og nynorsk.

3 Skriv ordet sønn på nynorsk.

4 Skriv ordet rød på nynorsk.

5 Skriv fire av de orda som har diftong i seg.

6 Se på orda med diftong som du har skrevet.

Skriv hvilke ordklasser orda hører til i.

41

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 42

Øveord: rampen kløppar artiklane

R DE

R VU

strevd hardt nok, sia han ikkje synest det er morosamt. Om han hadde brukt like mykje tid på å pugge som han har brukt i rampen, ville han sikkert ha vore ein kløppar til å lese bøker!

Ein bunke Fantom-blad ligg på golvet ved sida av senga. Han riv til seg eitt, blar litt i det. Han ser på bileta, slik han bruker. Han lar blikket gli opp til snakkeboblene. Han prøver å lese orda. Det går sakte. Det går nesten ikkje i det heile tatt.

Han slenger bladet ifrå seg og tar opp eit av skateboard-blada sine i staden. Han kjøper dei på grunn av dei kule bileta. Enkelte ord kjenner han igjen. På den måten kan han ofte gjette seg til kva artiklane handlar om. Men no, når han verkeleg prøver å lese setning for setning, innser han at han faktisk ikkje kan! Han kan ikkje lure seg sjølv lenger. Det er ikkje det at han synest det er kjedeleg å lese som gjer at han ikkje greier det. Han klarer det rett og slett ikkje!

E GS

IN

Faren til Samuel har en hemmelighet. Moren er den eneste som kjenner historien hans. En kveld bestemmer mor at far skal fortelle om hemmeligheten sin til Samuel.

Du også kan få høre denne hemmeligheten hvis du låner boka og leser resten av historien. Da får du også vite hvordan Samuel får det i klassen til Petra Lund sammen med Lena og de andre elevene der. Du får høre mer om Moa, og om hun vil ha Samuel til kjæreste.

Samuel roter seg opp i mye tull.

Kommer han seg ut av alle vanskelighetene?

Ja, lurer du på det og er nysgjerrig på hvordan slutten av fortellingen er, leser du «Hamburgar og Coca-Cola» av den svenske forfatteren Gull Åkerblom. Boka er oversatt til nynorsk av Eva Jensen.

Det har kommet ei bok til om Samuel og Moa. Den heter «Pizza med skinke».

R LA

P EM

KS

Oppgave til side 42: Skriv ei forklaring på hva en er når en er en kløpper til å lese.

42

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 43

Piggsvinet av Roald Dahl

R DE

R VU Det var som baken min tok fyr for dette redselsfulle dyr satte hundre pigger inn i mitt myke rumpeskinn.

E GS

IN

Hver lørdag roper jeg «Hurra!» for det er lommepenge-dag.

(Vel og merke hvis jeg har vært grei, og gullungen til far.)

Og nå hadde jeg vært snill hele uken, uten tvil.

Så da frokosten var spist, fikk jeg krona, slik som sist; takket og løp ut av stua som en vind til godterbua.

Kjøpte meg et kremmerhus bringebærdrops og sjokolademus.

Jeg hadde et fint gjemmested hvor ingen vet at jeg går ned: Inn i skogen, bak en sten, en snopeplass, helt suveren.

Dit ned løp jeg nå og fant en tue å sitte på, fin og brun og myk og rund.

Tenkte: Her sitter jeg en stund og spiser litt og ser meg om til godterposen er blitt tom.

Jeg slo meg ned, men opp jeg for, hyleskrek og ropte «Mor!» Jeg hadde satt min lille stump på en diger piggsvinklump.

P EM

KS

Jeg løp til mor med rumpa bar: «Se, alle nålene jeg har!»

Mamma kan jeg stole på, og hun bøyde seg og så, men sa at «neimen er jeg sikker om jeg kan få bort det som stikker.

Jeg tror vi like gjerne drar til tannlegen i by’n, Herr Spar» Jeg hylte – «Ikke dit, uhu! Å, mamma, dette klarer du!»

R LA

Jeg både bad og tagg og gråt, men voksne hører aldri råd.

Hun sa at tannlegen er kjekk og trekker masse greier vekk.

Så til byen raskt vi for, og på tannlegens kontor ble jeg lagt med baken opp.

To assistenter holdt min kropp.

Inn kom fryktelige Spar med den største tangen klar.

43

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 44

R VU

Han sa: «Ligg still’ og ikke mas!

Dette skal bli riktig stas.

Det er første gangen, minsanten, at jeg har trekt no’ fra denne kanten.»

Han trakk ut pigger i en fei.

Du verden som han moret seg!

Jeg ropte «Hjelp!» og skrek så smått.

Han sa: «Snart er det overstått.

Vær så snill, hold opp å tute!

Snart er siste piggen ute.»

E GS

IN

R DE

Den forsvant, og det var bra, men så hørte jeg han sa: «Prisen for så mange nåler må nok bli fem hundre ståler.»

Mora mi kan jammen furte og har aldri spart på kruttet.

Hun roper: «For en grådig fyr!»

«Jeg er aldeles ikke dyr,» sa han, «og fruen må da ane, uten meg så hadde barnet gått der både år og dag med den nåleputa bak.»

Så det var det. Å, for en dag!

Og for et styr!

En annen sak er at jeg nå så visst forstår at piggsvin har så kvasse hår at ingen rabiat skal sette seg, og sitte’n flat Ikke gjør som meg, men SE deg godt om før du sitter NED.

R LA

P EM

KS

44

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 45

Baron von Münchhausen Skrøner og skryt om merkelige opplevelser og store bedrifter – i øst og sør – i krig og fred

R DE

R VU

De historiene om baron von Müchhausen du finner her i leseboka, står sammen med mange flere i ei bok som ble skrevet for snart to hundre år siden. Boka er full av skrøner, som baron Münchhausen har fortalt gode venner og bekjente.

Øveord: adelsmann tjenestegjøre hoffet godset alte opp

E GS

IN

Baronen har virkelig levd, fra 1720 til 1797. Han var født og vokste opp på et lite sted som heter Bodenwerder, ca. fem mil sør for Hannover i Tyskland.

Siden han var adelsmann, fikk han bli med en tysk prins til Russland for å tjenestegjøre ved det russiske hoffet. Han var med i en krig mellom russere og tyrkere.

På sine eldre dager flyttet han tilbake til godset sitt i den lille landsbyen. Der gikk han på jakt, stelte hester og alte opp hunder.

Han var glad i å ha folk i huset og inviterte stadig til selskap. Det var på disse festene han fortalte alle de utrolige historiene sine, som han etter hvert ble berømt for. Han skrev aldri ned noen av historiene. Det er det andre som har gjort.

KS

R LA

P EM

Den første boka kom merkelig nok først ut på engelsk. En tysk forfatter måtte flykte på grunn av et underslag. Han bosatte seg i England. Der ga han ut boka med en del av skrønene Münchhausen hadde fortalt gjestene sine. Det var i 1785. Senere ble boka oversatt til tysk, og oversetteren føyde til enda flere historier. Boka ble svært populær. Først i 1953 ble historiene oversatt til norsk.

45

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 46

En god begynnelse

Øveord: «dydens berømmelige vei» nordosten

R VU

Da jeg skulle reise til Russland, ventet jeg til det ble skikkelig vinter, for jeg tenkte at frost og snø ville gjøre veiene gjennom Nord-Tyskland, Polen, Kurland og Livland mer farbare. Av andre reisende hadde jeg hørt at de var temmelig fæle – vår og høst ble man sittende fast i søla, og om sommeren var de så knitrende tørre at man ikke kom fram for bare støv og hoste. Ja, de skulle være vanskeligere å ta seg fram på enn selve dydens berømmelige vei.

Altså ventet jeg til kulda kom i været, og jeg red, for det er lettvint – når hest og rytter kan kunsten da.

R DE

E GS

IN

Dessverre var jeg temmelig tynnkledd, og jo lenger nordøst jeg kom, jo verre frøs jeg. Men enda verre måtte det være for en gammel gubbe jeg traff midt ute på et nes der nordosten skar som kniver. Hjelpeløs lå han der og skalv av kulde, for han eide ikke noe han kunne ha over seg. Jeg syntes synd på ham. Selv om hjertet nesten frøs til is i min egen kropp, kastet jeg likevel kappen min over ham. Da hørte jeg en røst fra himmelen rope ned til meg: «Fy søren, min sønn, dette skal du ikke ha gjort forgjeves!»

Hesten i kirketårnet

P EM

KS

Dette var jo både en god og en from begynnelse på reisen som også skulle gi meg mange opplevelser.

R LA

Jeg red videre til natt og mørke kom over meg. Ingen steder hørte jeg noe til folk, og ikke så jeg noen heller. Alt var nedsnødd – jeg fant verken sti eller vei. Trøtt og sliten steg jeg av hesten og bandt den til en trestokk som stakk opp fra all snøen. Så la jeg meg like ved.

Best som det var, sovnet jeg og våknet ikke før langt på dag. Og da jeg fikk sett meg om, gned jeg meg grundig i øynene. Kan dere gjette hvor jeg lå? Jo, midt i en landsby, og det på selve kirkegården.

Torden og lynild! tenkte jeg. Dette er jeg litt for levende til. Her gjaldt det å komme seg vekk. Men den som var vekk, det var hesten. Og jeg hadde da bundet den like ved siden av meg.

46

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 47

E GS

IN

R DE

R VU R LA

P EM

KS

Med ett hørte jeg høy vrinsking, og det høyt oppe fra lufta. Nå var jeg jo vant til å bli talt til fra det høye – men dette var liksom en annen tale. Jeg så opp – og hva fikk jeg se? Den stakkars hesten – den var bundet fast til spiret på kirketårnet, og der hang den! Da skjønte jeg det – landsbyen med kirke og alt hadde vært nedsnødd i går, men om natten var det blitt mildvær. Mens jeg sov, hadde all snøen smeltet vekk under meg. Det jeg hadde trodd var en trestokk som stakk opp av snøen, var spiret på kirketårnet.

Heldigvis er jeg jo en god skytter, som dere vet. Jeg tok en av pistolene, siktet på hestetømmene og skjøt dem i stykker, så hesten datt ned til meg. Skal si den var glad da den fikk fast grunn under seg. Jeg svingte meg i salen, og vår farlige ferd kunne fortsette.

Øveord: «tale fra det høye»

47

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 48

Ulv etter sleden I Russland pleier ikke reisende å ri om vinteren. Det er ikke moderne der. Jeg pleier alltid å rette meg etter landets skikker. Derfor kjøpte jeg en slede, spente hesten min for, og så travet vi av gårde i retning Sankt Petersburg.

Øveord: ett opp

R VU

Nå husker jeg ikke lenger om det var i Estland eller Ingermanland, men vi kom i hvert fall til en dyster skog da hesten med ett ble urolig og satte av sted i vill fart. Og så fikk jeg se et digert vintersultent ulvebeist som kom farende etter oss ...

R DE

Nærmere og nærmere kom den. Det var uråd å slippe unna. Ulven var like bak oss. Da kastet jeg meg ned på bunnen av sleden så lang jeg var – og lang var jeg den gangen i ungdommens dager!

E GS

IN

Ulven hoppet fram for å få meg til middagsmat. Den for rett over meg og jafset seg langt inn i hesten. Hele bakparten slukte den, som om det var en pølsesnabb, men forparten av hesten løp bare enda fortere. Jeg merket jo at jeg ikke ble ett opp, men da jeg våget å se opp, hadde ulvebeistet ett seg enda lenger inn i hesten. Da satte jeg meg opp, tok svepa og peiset løs på ulven. Det likte den ikke, den åt seg fortere og fortere framover for å komme seg unna, men seletøyet holdt. Da vi kom til Sankt Petersburg, var det ikke

R LA

P EM

KS

48

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 49

mer igjen av hesten – ulven løp alene i seletøyet. Skal si folk glodde der jeg kom kjørende med en ulv foran sleden! Noe slikt hadde de aldri sett maken til, og jeg må si at maken til sledetur har jeg aldri hatt, verken før eller siden. Den gikk fort!

Øveord: mesterskudd sugge «for ut av sitt gode skinn»

R VU

Det farligste dyret i hele skogen

E GS

IN

R DE

Det er ikke alltid lett å få til et mesterskudd, men noen ganger har en jo hellet med seg på jakt, og nå skal jeg fortelle en annen artig historie. Jeg tror ikke noen har opplevd maken! Jeg var ute i villmarka, og der fikk jeg se en villsvinsugge med en unge. Ungen travet først av gårde, og sugga fulgte like etterpå. Jeg skjøt, men traff ingen av dem. Ungen løp sin vei, men sugga ble stående. Da jeg kom nærmere, skjønte jeg at sugga var gammel og blind. Hun hadde bitt seg fast i halen på ungen som gikk først og leide henne av gårde – ungen hadde nok respekt for moren sin – og hvem har ikke respekt for en villsvinsugge! Men kulen min hadde skutt halen tvers av. Sugga sto ennå med sin del i munnen, men rørte seg ikke, for nå var det jo ikke noen som trakk av gårde med henne.

Ut av sitt gode skinn

P EM

KS

Jeg grep resolutt fatt i den halestubben som var igjen og leide sugga rett hjem til huset mitt – det gikk glatt som bare det. Jeg er vel både den første og siste som har kommet hjem med en villsvinsugge på det viset.

R LA

På jakt som i krig gjelder det å ha tankene med seg og handle fort!

En gang i Russland traff jeg en vakker svartrev. Det ville være stor synd å ødelegge en slik kostbar pels med kuler eller hagle.

Men reven sto like ved et tre, så jeg ladde med en diger spiker som jeg heldigvis hadde i lomma. Jeg traff akkurat der jeg ville – ytterst på halespissen, slik at reven ble spikret fast i treet; og da jeg kom bort til den, ble den så redd at den for ut av sitt gode skinn – jeg har neimen ikke sett maken! Men skinnet fikk jeg jo, og en skal lete lenge etter maken til det òg!

49

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 50

En merkelig hjort

R VU

En gang jeg ikke hadde flere skudd igjen, traff jeg på den staseligste hjort jeg noen gang har møtt. Det var akkurat som om den skjønte at jeg ikke hadde mer å skyte med, for den ble bare stående og glo rett på meg.

Jeg ble ergerlig og ladde børsa med krutt. I lomma hadde jeg en neve kirsebærsteiner som jeg strødde oppå. Så tok jeg sikte mellom hjortehornene og trykket av. Hjorten tumlet om som om den skulle svime av, men kom seg på beina og satte av gårde.

E GS

IN

R DE

Ett eller to år etterpå var jeg på jakt i de samme traktene. Da dukket det opp en praktfull hjort med et helt kirsebærtre mellom hornene.

Vent nå! tenkte jeg. Denne gangen skal du ikke komme unna!

Jeg fikk den med et velrettet skudd. Og treet var fullt av kirsebær!

Dermed fikk jeg med ett skudd både hjortesteik til middag og kirsebær til dessert, og begge deler er det beste jeg vet!

R LA

P EM

KS

50

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 51

Våpenløs kamp mot bjørner

Gi aldri opp

IN

R DE

R VU

En gang var jeg på jakt i Polen. Med ett oppdaget jeg at nå var det slutt både på dagslyset og kruttet mitt. Jeg måtte komme meg hjemover som best jeg kunne. Da så jeg en diger bjørn komme farende mot meg, med åpent gap. Jeg lette i alle lommer etter krutt og blykuler – men fant ikke noe.

Det jeg fant var bare to flintsteiner til å tenne ild med. Her var gode råd dyre! Men jeg hadde ikke annet enn flintsteinene, så jeg hev den ene rett i gapet på bjørnen. Det likte den ikke, den snudde seg rasende rundt. Heldigvis var jeg snartenkt som vanlig. Jeg hev den andre flintsteinen i baken på den, og det med sånn kraft at den kom like inn i magen og bang! Der traff den på den andre steinen, og så ble det ild skal jeg si! En hel eksplosjon ble det, og den bjørnen trengte jeg aldri være redd mer!

E GS

En gang var jeg riktig ille ute. Jeg var på ulvejakt. Jeg hadde ikke noe å verge meg med da et digert ulvebeist gikk løs på meg.

Uten å tenke meg om stakk jeg knyttneven i kjeften på beistet og holdt den sånn at ulven ikke klarte å bite tennene sammen. I selvforsvar stakk jeg armen lenger og lenger inn. Der sto vi og glodde på hverandre, ikke akkurat med kjærlig blikk! Trakk jeg armen ut, ville beistet fare løs på meg, men bli stående til evig tid kunne jeg heller ikke. Derfor grep jeg tak i innvollene på ulven og trakk til – ja, kort sagt – jeg vrengte hele ulven, slengte den i bakken og kom meg derfra. Om den klarte å få vrengt seg rett igjen, aner jeg ikke.

R LA

P EM

KS

51

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 52

PYRAMIDEN I Egypten bodde egypterne for lenge, lenge siden.

De bygget så høyt, egypterne, og vet du hvordan egypterne fikk bygget pyramiden?

R DE

R VU

De tenkte som så, egypterne: «Av stener bygger vi den.

Vi samler sten: først én, så én, og enda flere siden, og legger sten på sten på sten, så har vi pyramiden!»

E GS

IN

Men der tok de feil, egypterne, ja, skammelig feil, egypterne, for stenen var så tung og svær at ingen kunne få lagt den der, nei, ikke engang egypterne!

KS

Da var det at en av egypterne, den klokeste mann av egypterne fikk en idé. Han sa: «Vi vil forsøke med fløytespill, så får vi pyramiden til!»

Det sa han til egypterne.

De fikk det til, egypterne, med fløytespill, egypterne, engang i egypter-tiden.

Nå vet du hvordan egypterne, fikk bygget pyramiden.

André Bjerke

52

R LA

P EM

Så spilte de fløyter, egypterne, ti tusen fløyter, egypterne, og stenene gikk for full musikk til værs: først én, så én, så én, og enda flere siden, og la seg flyvende sten på sten og ble pyramiden!

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 53

R DE

R VU

Solens datter til norsk (bokmål): Tone Formo

E GS

IN

av Pauline Gedge

Sfinksen foran Kefrenpyramiden, Giza, Kairo.

Foto: Nina Indset Andersen/Scanpix Norway

R LA

P EM

KS

Boka du nå skal lese et lite utdrag av, handler om Egypt og faraos yngste datter, Hatshepsut. Hun ble født for over tre tusen år siden.

Hennes plikt var å føre det kongelige blod videre. Derfor måtte hun gifte seg med halvbroren sin, Thothmes, så snart hun ble voksen.

Han var den egentlige arvingen til tronen. Slik var loven.

Men farao var svært glad i Hatshepsut og foraktet den udugelige Thotmes. Derfor lot han datteren lære seg å krige og regjere. Han ga henne en drøm om selv å bli farao og herske over det veldige egyptiske riket.

Drømmen hennes gikk i oppfyllelse. Faraos datter ble en klok og dyktig hersker.

Faraoene som kom etter henne, forsøkte å slette alle spor etter at en kvinne hadde regjert Egypt. De forsøkte å skjule at Egypt aldri hadde vært større og mektigere enn under hennes regjeringstid. Det hadde heller aldri vært fredeligere. Hun hadde satt seg i respekt i nabolandene, og ingen hadde lyst til å erklære krig mot Egypt. Hun er en av historiens mektigste og modigste kvinner. Hennes beste venn og rådgiver het Senmut. Han var arkitekt og tegnet flere av de store byggverkene som Egypt i dag er berømt for, og som turister i hopetall kommer for å se og beundre. Du skal først bli kjent med Senmut, og med hvordan forfatteren av boka «Solens datter» mente det var å leve og arbeide i faraos store palass for tre tusen år siden.

Øveord: utdrag udugelige rådgiver hopetall

53

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 54

Øveord: sølvskimrende seremoniene kjortel issen bleknet ærgjerrig svor eslet til

E GS

IN

R DE

R VU

En ung mann satt oppreist i kurvsenga. Han fikk ikke sove. Det var *Pakhon-måneden, og lufta var tett og dirrende av hete. Nilen var begynt å stige, og strømmen gikk sterkere. Det vanligvis sølvskimrende, rolige elvevannet hadde fått en rødlig farge, og bruset av floden som rullet forbi, var en høy mumling som normalt ville ha lullet ham i søvn som en voggesang. Men i natt var det umulig å sove. Til slutt rullet han seg ned på jordgulvet og satte seg for enden av senga. Han var svett og sulten. Det verket i ryggen og knærne. I en uke hadde han ikke gjort annet enn å skrubbe gulvene i boligene til Sem-prestene. Det var disse prestene som var ansvarlige for begravelsesseremoniene. Den unge mannen var forbannet.

For tre år siden hadde han kommet hit til Teben med sine dyrebare sandaler og sin ene gode kjortel inntullet i en sekk. Han hadde vært spent og forventningsfull. Her skulle han få lære mye, slik at han ble så klok og dyktig at selveste farao ville legge merke til ham. Men hva hadde skjedd? Han strøk seg over den glattrakede issen og sukket ut i mørket. En stor byggmester hadde han drømt om å bli. En mann som kunne bygge alt farao ønsket seg av palasser og templer.

R LA

P EM

KS

Ingenting hadde skjedd! Ha! I tre år hadde han gått som prestelærling, den laveste av de lave, vasket, feid og sprunget ærend mellom palasset og tempelet i Luxor. Dagdrømmene om rikdom og berømmelse hadde langsomt bleknet. Men han var fortsatt ærgjerrig.

Det var tanken på hvordan han skulle komme seg ut av dette som holdt ham våken.

«Jeg gir aldri opp,» svor han innbitt mot de nakne, usynlige veggene. «Det må finnes noe mer for meg et sted.»

Han tenkte på læreren i den lille landsbyskolen hjemme.

«Du er klartenkt,» hadde han sagt, «og rask i oppfattelsen. Kan ikke faren din få deg innskrevet på en av tempelskolene? Du er eslet til å bli noe stort her i livet, Senmut.»

Og den gangen hadde han bare vært elleve.

Spørsmål til sidene 54–55: 1 Når begynte elva Nilen å stige?

2 Hva hadde den unge mannen hatt med seg da han kom til Teben?

3 Hva hadde den unge mannen drømt om å bli?

54

*Pakhon = årets første sommermåned: april–mai.

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 55

IN

R DE

R VU E GS

Faren, som strevde fra morgen til kveld på det lille jordstykket sitt for å holde liv i familien sin, hadde fulgt lærerens råd og tatt ham med til Teben, hvor en av hans mors brødre var Sem-prest.

I dagevis hadde de måttet vente, de var blitt skyflet fra det ene stedet til det andre, og en skitten, glisende tiggerunge hadde stjålet sandalene rett for nesa på ham før han og faren hadde fått kommet inn og aller nådigst fått snakket med forstanderen for Sem-prestene.

Senmut husket ikke stort fra audiensen. Han hadde vært sliten og redd, hadde bare villet dra hjem igjen og glemme alt sammen. Men faren hadde skjøvet ham fram og vist skriftrullen med anbefalinger fra læreren. Den høye herren, som hadde vært kledd i blendende hvitt og duftet som selveste gudinnen Hathor, hadde gryntet misfornøyd og sett ut som om han kjedet seg. Men til slutt hadde han gått med på at Senmut skulle få begynne i lære. Senmut hadde grått da han tok avskjed med faren, han hadde omfavnet ham og takket for all hans omsorg.

Øveord: skyflet forstanderen audiensen

R LA

P EM

KS

Oppgaver til sidene 54–55: 1 Skriv de to adjektivene som beskriver hvor varmt det var.

2 Analyser disse setningene: «Han var svett og sulten.» «Han verket i ryggen og knærne.»

3 Skriv seks av de orda som er sammensatte ord.

4 Skriv tre uttrykk fra teksten som forteller noe om tid.

55

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 56

Øveord: vesir formant vannuret ruvet plantefelt bygningskompleks kjegler

R DE

R VU

Faren hadde smilt. «Når du blir en stor og mektig mann, vesir kanskje, kan du kjøpe en god gravplass til din mor og meg slik at gudene kan huske oss.» Han hadde sagt det halvt i spøk. Han visste nok at sønnen aldri kom til å bli noe annet enn en vanlig tempeltjener. Han hadde gitt sønnen sin et kyss på hvert kinn, og formant ham om å oppføre seg skikkelig. Så hadde han gått hjem igjen til landsbyen sin.

Senmut hadde fått utdelt en prestedrakt og en soveplass. Siden hadde dagene vært fylt opp av hardt arbeid. Formiddagene på tempelskolen, med arbeid som han elsket, og ettermiddagene fylt med plikter som han avskydde mer og mer etter hvert som tiden gikk.

Nå var han blitt fjorten år. Han var voksen. Nå måtte det skje noe snart.

IN

Han trakk kappa bedre om skuldrene og listet seg ut av det lille rommet, snek seg forsiktig nedover den lange korridoren og ut i det klare måneskinnet.

E GS

Han stanset for å se på vannuret. Enda fem timer til soloppgang.

På hans venstre side ruvet tempelet. Det var et stort plantefelt med morbærtrær mellom tempelet og bygningen som var prestenes og lærlingenes tilholdssted. Han holdt seg unna trærne for han tenkte at han kunne støte på noen der. Han ville til kokehuset og finne noe å spise. Magen rumlet og klaget.

Han kom til enden av presteboligen og dreide om hjørnet og bort fra det hellige området. Et par minutters rask gange førte ham til et annet bygningskompleks. Han smøg seg stille mellom kornmagasinenes mørke kjegler og svingte inn den lille porten som dannet inngangen til kjøkkenkvarteret. Han befant seg i gangen der slavene gikk fram og tilbake med kornbørene sine hver dag.

Gangen lå i fullstendig mørke. Han famlet seg fram noen meter til, og så befant han seg med ett i et stort, luftig rom med høye vinduer der månelyset skinte inn. På den motsatte siden var det et svart hull i muren der gangstien bort til tempelet begynte, og hvor kokkene

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 56–57: 1 Hva ønsket faren seg når Senmut ble en stor og mektig mann?

2 Hva slags skole begynte Senmut på?

3 Hvordan kunne Senmut vite at det var fem timer til soloppgang?

4 Hvorfor gikk ikke Senmut tilbake til soveplassen sin i cellen?

56

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 57

Øveord: passasjen

E GS

IN

R DE

R VU

gikk hver dag med mat til gudene. Det lå en svak lukt av fett i luften. Han beveget seg så varsomt han kunne, for kjøkkentjenerne lå og sov ikke så langt fra der han sto. På hans venstre side sto to høye steinkrukker plassert slik at de ble kjølt av luftingen fra passasjen. I den ene var det vann, i den andre øl.

Han grep øsa som sto mellom krukkene. Han ble stående et øyeblikk og nøle, brennende av tørst, før han bestemte seg for vannet.

Forsiktig løftet han av trelokket på den ene krukken, dyppet øsa nedi og drakk fort og lenge før han satte øsa tilbake på plass uten det minste klirr. Han listet seg bort mellom bordene og lettet på dukene. Det tok han ikke lang tid å finne noe kald andestek og et halvt stykke byggkake. Han trodde ikke noen ville savne slike smuler som skulle serveres for gudens tjenerskap neste morgen. Med et siste blikk for å forsikre seg om at alt var som før, stakk han maten innunder foldene på kappen og smøg seg gjennom passasjen og ut i det fri.

Han ble stående et øyeblikk og lure på om han skulle gå tilbake til den lille cellen sin og spise maten der, men det lille rommet var varmt som en bakerovn og stupmørkt, så han begynte i stedet å gå i retning av tempelhagene, hvor det var mindre sannsynlig at han ble oppdaget av vaktene som patruljerte veiene ned mot Den hellige sjø. Han kjente bevegelsene deres, visste når det var vaktskifte og hvilke ruter de fulgte. Han ventet i skjul bak en av de store søylene mens et par av dem spaserte forbi.

Da de forsvant inn i nattemørket, snek han seg over veien og stakk seg bort under skyggene fra de store trærne i palmelunden. Han smøg seg fra tre til tre.

Han snuste inn luften.

R LA

P EM

KS

Oppgaver til sidene 56–57: 1 Skriv fire av de orda som er verb, og som står i preteritum perfektum.

2 Skriv synonymer til disse orda: klartenkt, skikkelig, gråte, korridor.

3 Skriv fire ting som disse orda er like i: glemme, drømme, fylle, begynne.

4 Skriv orda vært og hvert inn på riktig plass i denne setningen: «I _______ eneste tempel hadde det _________ fest for den nye faraoen.»

57

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 58

Øveord: instinktene inngrodd reaksjonen

R VU

Som den landsens gutten han var, kjente han værforandringer på kroppen, og han likte ikke det han kjente nå. Ned mot bakken var lufta så tett og kvelende at han nesten måtte ta sats for å puste, og når han beveget seg, var det som å vasse i dypt vann. Luftmassene var i bevegelse over de svarte, viftende palmene, og stjernene var halvt skjult bak et tynt slør av skyer. Han kjente varslene. Det var ikke ofte de fikk merke *kamsinen så langt sør, men han var sikker på at instinktene hans talte sant. Innen få timer ville den brennende, ødeleggende stormen begynne å piske opp ørkensanden.

E GS

IN

R DE

Han valgte seg et tre med god og tykk stamme og satte seg slik at han fikk stammen mellom seg og veien. I det fjerne så han den smale, sølvskimrende stripen av månen som speilet seg i vannet på Amons sjø, men fra der han satt, kunne han verken se tempelet eller tårnene på slottet bakenfor.

Han tok fram maten og begynte glupsk å spise. Han nøt hver munnfull. Steika og brødet smakte utrolig godt. Han var akkurat ferdig med å spise da et instinkt som var inngrodd i ham fra den tida han gjette geitene til faren oppe i fjellene der rovdyrene herjet, fikk ham til å sette seg brått opp med hamrende hjerte. En liten stund hørte han ikke en lyd og var begynt å falle til ro igjen da han hørte myke fottrinn i gresset og svak mumling av stemmer.

Han kom seg på beina, kjapt og lydløst, og presset seg inn til den grove barken på treet. Stemmene kom nærmere, knapt mer enn en hvisken. Han krøp lenger inn i skyggene til han smeltet sammen med treet og natten. Den hurtige pulsen roet seg og slo i takt med timens stillhet. Det var slik han hadde fanget de store kattedyrene som var ute etter geitekillingene hans. Og det var denne øyeblikkelige reaksjonen som reddet ham, for sekundet etter bøyde to kappekledde skikkelser seg ned under treet bare et par fot fra der han sto. Han våget ikke røre seg for å se hvem det var, likevel visste han at det ikke var en av vaktene. Det lød ingen klirring av metall mot metall, og vaktene ville dessuten ha snakket høyt og beveget seg fritt. Disse to hadde sneket seg fram så stille at de nesten hadde snublet i ham.

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 58–59: 1 Hvorfor gjemte Senmut seg bak et tre?

2 Hva er kamsinen?

3 Hva fikk Senmut kjennskap til?

58

*kamsin = het ørkenvind i Egypt fra mai til juni.

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 59

Han knep øynene sammen og sendte en rask bønn til gudene.

Kanskje de ville gå videre om et øyeblikk, før de dirrende musklene sviktet ham slik at han ufrivillig kom til å lage en lyd.

Han pustet så rolig og lett han kunne og tvang lungene til å gå langsomt. De to skikkelsene sto vendt mot hverandre, formløse i mørket, og hviskingen nådde ham utydelig.

Øveord: formløse forlystelsessyk tomskallet ensbetydende

R VU

E GS

IN

R DE

Det Senmut nå fikk høre, var en plan om hvordan den eldste datteren til farao, Neferu, skulle forgiftes slik at hun døde om ikke altfor lenge. Hun skulle snart gifte seg med halvbroren sin, Thotmes. Det var dette paret som skulle overta Egypts trone når farao døde. Men Thothmes var en dorsk, forlystelsessyk, tomskallet valp. Han trengte en dyktig og klok dronning som kunne styre både ham og landet. Neferu var klok, men hun ville aldri klare å ta makten fra Thothmes. De to mennene ville kvitte seg med henne, og når hun var borte, måtte Hatshepsut, faraos yngste datter, bli Thotmes’ dronning. Hun var den som ville kunne mestre den bortskjemte, veike prinsen.

R LA

P EM

KS

Bak treet var Senmut nær ved å besvime. Det svimlet for ham, men han bet tennene sammen og presset kinnet inn mot barken til det stakk i ham av smerte. Han skjønte ikke alt han hadde hørt, men han hadde oppfattet nok til å innse at om han nå fikk panikk eller besvimte, ville det være ensbetydende med den øyeblikkelige død. De to mennene ville aldri la ham unnslippe nå som han hadde hørt planen deres. Han tok et fastere grep i kappen sin. Ryggen var fuktig av svette.

Oppgaver til sidene 58–59: 1 Skriv seks av de orda som har diftong i seg.

2 Skriv fem av de verbene som har konsonanten b på plass først.

3 Skriv de fem verbene du fant som svar på oppgaven ovenfor, i preteritum perfektum.

4 Skriv fire av de orda som er preposisjoner.

5 Skriv seks av de orda som er adjektiver.

6 Gradbøy de adjektivene du fant som svar på oppgaven ovenfor.

59

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 60

«Så er vi altså enige?»

«Naturligvis! Når skal det skje?»

«Ganske snart. Jeg sender deg bud når planen skal settes ut i livet.»

«Hva om vi blir oppdaget?»

Den andre lo stille. Senmut spisset ører.

Øveord: røpe skriftrullen skriveren

R VU

IN

R DE

Senmut var sikker på at han kjente igjen den stemmen. Han innså at han ikke kunne røpe for noen hva han hadde hørt. Gjorde han det, ville han være død før neste kveld. De neste ordene kom lenger borte fra, og Senmut skjønte til sin store lettelse at de gikk sin vei.

Han lot seg gli ned på bakken med et lettet stønn. Han ble liggende lenge for å få kontroll over den skjelvende kroppen.

Til slutt reiste han seg og begynte å løpe, ikke i den retningen han var kommet fra, men i en vid sirkel som førte ham helt til kanten av Den hellige sjø og langt bakenfor tempelet, og så tilbake til hans egen celle. Han ønsket ikke å møte noen fremmede.

E GS

Senmut kom seg trygt tilbake. Han våget ikke å snakke med noen om samtalen han hadde overhørt. Han forsøkte derimot å finne ut om det var mulig å tiltrekke seg faraos oppmerksomhet på en eller annen måte. Han ville fortelle om snikmordet som var planlagt.

Men han innså snart at en vanlig mann som ham aldri ville få komme i nærheten av farao.

KS

R LA

P EM

To dager senere blåste det fortsatt. I det kongelige skoleværelset herjet vindkastene med de tykke, tunge forhengene. Sanden la seg i små virvler bortover gulvet. Det var en tung, grå morgen. Sola sto høyt, men var skjult bak sandskyene, som stormen feide med seg fra ørkenen. Khaemwese, læreren for de kongelige barna, strevde for å holde orden på klassen, men vinden hadde gjort de unge elevene hans urolige. De satt og vred på seg og hvisket sammen.

Det blafret i lampene. Til slutt rullet han sammen skriftrullen.

«Jeg skjønner at vi ikke kommer noen vei i dag. Det er visselig sant som skriveren sier at guttens ører er på ryggen hans, og han

Spørsmål til sidene 60–61: 1 Hva ville ha skjedd med Senmut hvis han hadde blitt oppdaget?

2 Hvorfor var elevene til Khaemwese så urolige?

3 Hvem stilte læreren et spørsmål?

60

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 61

Øveord: flodhestpisken hudstryke

E GS

IN

R DE

R VU

lytter når han får pryl, men i dag er det vanskelig å lytte til annet enn stormens larm.»

Hatshepsut rakte hånden i været: «Får jeg spørre om noe? Hvis det er slik som skriveren sier at guttens ører er på ryggen hans, hvor er da pikens ører?»

Khaemwese lot seg ikke lure. Han skjønte at hun spurte bare for å erte ham. «Om du virkelig ønsker å få svar, så skal jeg vise deg.

Reis deg! Skriver, hent flodhestpisken! Så skal vi snart finne ut hvor piker har ørene sine.» Hatshepsut reiste seg motvillig.

«Still deg her!» befalte Khaemwese. Han slo pisken i lufta så det hvinte.

«Så. Hvor sitter pikens ører? Hva tror du?» Han skjulte et smil.

Hatshepsut svelget. «Jeg tror at om du slår meg, vil min kongelige far hudstryke deg.»

Khaemwese nikket. «Din kongelige far har pålagt meg å undervise deg. Og se, du stiller meg et spørsmål. Hvor, sier du, er pikenes øre? Det skal jeg nå vise deg.»

Det rykket i munnvikene på ham, og Hatshepsut for opp.

«Du slår meg ikke! Du slår meg ikke, det vet jeg. Jeg spurte bare for å terge deg!»

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 60–61: 1 Skriv skikkelige setninger med disse orda: spise/spisse, kloke/klokke, lete/lette, viste/visste, sete/sette.

2 Skriv fem av de orda som er verb, og som står i preteritum.

3 Skriv seks av de orda som er preposisjoner.

61

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 62

R DE

R VU

«Men du terger meg ikke, ikke det minste. Og jeg skal fortelle deg at pikenes ører er på samme sted som guttenes ører.»

Hatshepsut skjøt haken fram og så ut over klassen.

«Naturligvis. Det er ingen forskjell. Dessuten kan en pike gjøre akkurat det samme som en gutt kan gjøre!» sa hun og satte seg ned igjen.

«Vent nå. For om det er slik, vil det ikke gjøre deg noe å få pryl, for jeg har jo prylt hver eneste gutt i denne klassen fordi ørene deres ikke har fungert!»

E GS

IN

Hatshepsut smilte til læreren. «Du har ikke prylt meg fordi jeg er prinsesse, mester, og du kan ikke legge hånd på en prinsesse. Det er *Maat.»

«Det er ikke Maat,» sa Khaemwese strengt.

«Det er skikk og bruk, men ikke Maat. Jeg banket Thotmes, og han er prins.»

Hatshepsut snudde seg og sendte halvbroren et kjølig blikk. «Thotmes er bare halvt prins,» sa hun. «Men jeg er Gudens datter. Det er Maat.»

Det ble med ett stille i klasserommet. Khaemwese svelget latteren og senket blikket. «Ja,» sa han lavt. «Det er Maat.»

Et øyeblikk hørtes bare vindens sus.

Hatshepsut rakte opp hånden igjen. «Mester, vær så snill, når vi ikke kan arbeide likevel på grunn av vinden, kan vi spille ball isteden?»

Han så vantro på henne og ventet et nytt pek, men hun satt med heiste skuldre og ventet ivrig på svaret. Han reiste seg med et stønn og strakte ryggen.

Læreren ga klarsignal til at elevene kunne spille ball.

Alle, bortsett fra Thotmes, kastet seg ut i spillet. Prinsen likte ikke noen form for idrett.

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 62–63: 1 Hvem var faren til Hatshepsut?

2 Hvorfor avsluttet de skolen tidligere enn vanlig?

3 Hvem av elevene var ikke med på ballspillet?

4 Hvor gammel var Thotmes?

62

*Maat = betegnelse for hvordan verden er ordnet

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 63

Øveord: elskelig grensesprengende gryende utstråling amuletten anså

E GS

IN

R DE

R VU

Den gamle læreren ble sittende og se på hvordan den lille prinsessen gledet seg over spillet.

Det var noe ved henne som skremte ham, hvor elskelig hun enn var. Det var noe vilt og grensesprengende ved henne. Jo eldre hun ble, desto tydeligere var det at hun tok etter sin far. Men hvilken far? Han visste ikke om han skulle tro på historien om at selveste Amon-Ra, solguden, var far til barnet. Hun var blitt båret til tempelet rett etter at hun var blitt født og gitt tittelen Khnum-Amon, Hun Som Står i Nært Slektskap med Amon.

Det var ikke til å misforstå. Og sikkert var det at Hatshepsut var en gryende skjønnhet, intelligent, viljesterk og en utstråling som trakk alle til seg selv om hun ennå ikke var fylt elleve.

Khaemwese fingret urolig på amuletten. «Jeg takker gudene for at jeg er en gammel mann og ikke har lenge igjen å leve,» tenkte han.

Leken sluttet tidlig på grunn av været. Men tjeneren som hadde ansvaret for de to kongelige barna, var sent ute. Derfor satt Hatshepsut og Thothmes igjen alene. Hatshepsut satte seg ned på gulvet ved siden av broen. Hun var skitten og andpusten. «Hvordan gikk det i går, Thothmes? Med hestene? Tror du at du kommer til å trives med dem?»

Hun forsøkte å være vennlig. Thothmes så så elendig og ulykkelig ut at hun ble lei seg for at hun ertet ham så mye. De kunne ha vært venner, men det var fem år mellom dem, og det var for mange.

Thothmes anså det for under sin verdighet å fly omkring i slottshagene, opp og ned av trær og ut i sjøen i ett sett sammen med Hatshepsut og hennes viltre venner. Han var misunnelig, men var ikke klar over det selv. Han så på henne uten å smile.

«Nei, jeg vet at far tok meg ut av treningen og sendte meg over

R LA

P EM

KS

Oppgaver til sidene 62–63: 1 Skriv et synonym til verbet terge.

2 Skriv fire av de orda som er verb, og som har vokalen ø i seg.

3 Skriv verbene du har funnet, i preteritum perfektum.

4 Skriv orda hver eller vær i disse tre setningene: ________ eneste gutt i denne klassen har fått pryl. _________ gang det blåser opp til storm, blir rommet fylt med sand. ______ stille alle sammen!

5 Skriv skikkelige setninger hvor du bruker disse orda: haka/hakka, viste/visste, måte/måtte, møte/møtte.

63

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 64

til stallene fordi jeg ikke duger til å bli soldat. Jeg duger ikke til å kjøre stridsvogn heller. Jeg kan ikke fordra hester. De er noen avskyelige beist. Jeg skulle ønske vi kunne jage alle sammen ut av landet.»

«Far sier at hestene er viktige for Egypts stridskrefter. Nå kan soldatene kjøre og være raske til å slå fienden ned. Jeg synes det er fryktelig spennende.»

Øveord: stridsvogn stridskrefter øyensten dyster

R VU

R DE

Thotmes fortalte Hatshepsut hvor forferdelig han syntes det var at farao hadde bestemt at han måtte lære å kjøre stridsvogn. Treneren brølte til ham og syntes han var en idiot som ikke lærte fortere, sola stekte og musklene verket. Han ville mye heller sitte i ro og snakke med moren sin om alle monumentene han hadde lyst til å oppføre.

E GS

IN

«Men Thotmes, en dag blir du kanskje farao. Egypt vil ikke ha en farao som ikke kan kjempe!» utbrøt Hatshepsut. «Folket elsker en farao som kan styre alt og alle!»

P EM

KS

De to halvsøsknene begynte å krangle som vanlig. Thotmes var misunnelig på søsteren. Hun var farens øyensten. Hun snodde faren rundt lillefingeren. Faren så knapt til hans kant, han var utålmodig når de snakket sammen, og han kritiserte det meste av det han gjorde. Thotmes hadde forsøkt alt. Han hadde vært så glad i faren, nå følte han bare hat overfor ham.

R LA

Dagen dro mot slutten. Innen middagen hadde begynt, hadde vinden tiltatt i styrke. Måltidet ble inntatt til akkompagnement av jevne ul fra vindkastene som traff vaktpostene på toppen av hovedmuren og feide som en svøpe nedover bygninger og hageanlegg.

Det var sand overalt, i maten, i håret, mellom lintøyet og huden og under føttene. Ingen hadde særlig matlyst. Det ble en lang, kjedelig middag. Farao satt sur og dyster på tronen sin. Han var rød i øynene under den kullsvarte sminken. Blikket hans var tomt og skjulte

Spørsmål til sidene 64–65: 1 Hva ville Thotmes helst snakke med moren sin om?

2 Hvor sto vaktpostene da ørkenvinden kom feiende inn over faraos palass?

3 Hvem bestemte når hoffolkene kunne forlate spisesalen?

64

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 65

E GS

IN

R DE

R VU P EM

KS

tankene. Endelig ga han tegn til at måltidet var over. Hoffet kunne få trekke seg tilbake.

Utpå natten bråvåknet Hatshepsut. Hun satte seg opp med hamrende hjerte og smerter i brystet. Hun hadde drømt om storesøsteren, Neferu. Søsteren hadde vært svært syk de siste dagene.

Det var som om Neferu kalte på henne: «Hatshepsut!» Det glødet svakt i nattlampen på bordet ved siden av henne. Stormen slo mot vindfangerne. Sengen hennes var dekket av et tynt lag med sand.

Hun holdt på å sovne igjen da hun hørte mennesker som snakket og raske fortrinn som forsvant i retning av Neferus gemakker. Øveord: vindfangerne

R LA

Da var ikke Hatshepsut sein om å komme seg ut av senga. Hun løp som en vind forbi vaktene, lot seg ikke stoppe av noen. Hun raste inn i søsterens soveværelse.

Oppgaver til sidene 64–65: 1 Analyser disse setningene: «Jeg kan ikke fordra hester.» «Hun var skitten og andpusten.»

2 Skriv hvilke ordklasser orda i de to setningene ovenfor hører til.

3 Skriv fem av de orda som er substantiver.

4 Skriv de substantivene du fant som svar på oppgaven ovenfor, i alle former.

65

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 66

Øveord: messet røkelseskarene svalt Amon salig

E GS

IN

R DE

R VU

Det var fullt av mennesker. Prestene trengte seg rundt sengen som en flokk hvite fugler, ypperstepresten messet, og medhjelperne hans holdt de gullskimrende røkelseskarene. Røykskyen lå som en kvelende tåke i lufta. Ved hodeenden sto farao. Moren satt på en skammel borte i det ene hjørnet. Tjenerne sto i ring nede ved døren og hvisket engstelig. Ingen tok notis av Hatshepsut da hun smøg seg nærmere bort til sengen.

Den kongelige livlegen hadde lagt et linklede over brystet på Neferu, og oppå kledet hadde han plassert kraftige amuletter. Han hadde forsøkt alt, men han visste at hun var blitt forgiftet. Den som hadde gjort det, hadde hatt gode kunnskaper om giftens virkninger.

Da Hatshepsut kastet seg ned ved senga, slo Neferu øynene opp og ba henne om at hun aldri måtte glemme henne. Hun ville ikke dø alt nå, men likevel var Døden kommet for å hente henne. Så dro hun sitt siste sukk.

«Nei,» skrek Hatshepsut. «Neferu skal aldri dø!»

Hun stormet ut av værelset. Hun løp som en jaget leopard ut i hagen og forsvant nedover stien i mørket.

R LA

P EM

KS

Vinden tok fatt i henne så snart hun ikke lenger var i ly av muren. Øynene, neseborene og den pesende munnen var full av sand, men hun kjempet seg videre. Hun visste at rett foran henne, nå på den andre siden av den store tempelporten, lå Amons hellige sjø. Det eneste hun hadde i tankene, var vann. Om det var for å drikke, eller rense seg eller kaste seg uti, visste hun ikke. Hun bare stormet videre. Raseriet hadde roet seg, det eneste hun følte nå, var sorg.

Hun hadde aldri kjent seg så elendig.

Hun var nede ved sjøen før hun visste ord av det. Knærne ga etter under henne så hun falt uti med utstrakte armer. Vannet lukket seg over hodet på henne. Med det samme var lyden av stormen borte, og stillheten var overveldende. Sand og skitt løste seg sakte fra kroppen, vannet la seg svalt rundt henne, og hun fløt med lukkede øyne. Susingen i hodet gikk over til en stille summing. Å, Amon, min far, tenkte hun salig. Hun følte at Han kom nær. Hun

Spørsmål til sidene 66–67: 1 Hvorfor var det så vond luft inne på soverommet til Neferu?

2 Hva hadde livlegen lagt oppå brystet til Neferu?

3 Hva het sjøen som Hatshepsut kastet seg uti?

66

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 67

Øveord: overrumplet

E GS

IN

R DE

R VU

pustet langsommere, begynte å drive. Hun slapp pusten til hun bare hadde ansiktet over vann. Jeg kunne bli her bestandig og aldri vende tilbake, tenkte hun. Hun begynte å gråte igjen med tanken på Neferu.

I neste øyeblikk kjente hun en sterk arm gripe seg i skulderen.

Hun gispet og gikk under, mistet pusten og holdt på å bli kvalt da hun kom opp til overflaten igjen. Hun strittet imot, men hånden strammet grepet, og hostende og kjempende ble hun dratt inn mot bredden. Hun kjente to hender ta rundt seg, og så ble hun uten videre dumpet ned på gresset. Hun kunne ikke se hvem angriperen var i mørket, og hun forberedte seg på flukt da hånden grep tak i armen hennes. En morsk stemme sa: «Vet du hva som ville skje med deg hvis prestene oppdaget deg i Den hellige sjø? Hva gjør du her?»

Han var bare en svak, mørk skygge mot den skydekte himmelen.

Stemmen var ung og sint. Hun begynte å bli redd, og hun vred armen løs. Hun snudde seg for å flykte, men han grep fatt i henne igjen, og med en eneste kjapp bevegelse svingte han henne opp over skuldrene. Hun var overrumplet.

«Du skal ingen steder,» sa han. Innen hun hadde rukket å summe seg, skrittet han av gårde mot vestsiden av tempelet, med henne dinglende over ryggen som en kornsekk.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 66–67: 1 Skriv seks av de orda som er sammensatte ord.

2 Skriv de orda som er adverb i denne setningen: «Tjenerne sto i ring nede ved døren og hvisket engstelig.»

3 Skriv seks av de orda som har vokalen ø i seg, og som er substantiver.

4 Skriv tre av de orda som er adjektiver.

5 Skriv to setninger fra teksten som beskriver hvordan Hatshepsut løper.

67

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 68

Øveord: labyrintene forrådskamre

E GS

IN

R DE

R VU

De forlot sjøen, og Hatshepsut visste ikke lenger hvor de var.

Hun hadde aldri vært bak tempelet i labyrintene av tjenesteboliger, kornlagre, kokehus og forrådskamre. Hun tapte all stedsans der hun ble båret av sted under trær, nedover alleer og gjennom trange passasjer. Hun merket at de forlot gresset og kom over brolegningen og derfra til hardtrampet jord, og av vinden som plutselig ble borte for å slå mot henne igjen, skjønte hun at de beveget seg mellom bygninger. Endelig satte han henne ned på beina i en trang, mørk korridor med mange lukkede dører. Hun var totalt forvirret. Hun ante ikke hvor hun var. Hun skalv, både av engstelse og som reaksjon på dukkerten. Han tok henne i hånden og førte henne raskt nedover korridoren. Han dyttet opp en av dørene lengst borte og dro henne inn, lukket og låste døren etter henne. Så slapp han henne, og hun hørte han romsterte med noe til det plutselig blusset i et lys. Da så hun at hun var i en liten celle med hvite vegger, en sengebrisk på gulvet, en primitiv stol og en umalt trekiste som var både bord og kleskiste.

Mannen snudde seg og så på henne. Hun stirret tilbake. Redselen forsvant. Han var jo ingen mann, i alle fall ingen fullvoksen mann.

R LA

P EM

KS Spørsmål til sidene 68–69: 1 Hvorfor kjente ikke Hatshepsut igjen veien som den ukjente bar henne på?

2 Hvor lå den lille cella Hatshepsut ble dyttet inn i ?

3 Hva ble Hatshepsut gnidd tørr med?

68

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 69

Øveord: uvørne byrd kongeætt vanære

R DE

R VU

Hatshepsut skjønte fort at mannen foran henne var en ung Semprest. Hun slappet av og var ikke redd mer.

«Du skjelver ennå,» sa han. «Luften er het, men vinden kan drepe.» Han tok et fillete ullteppe fra sengen, og før hun rakk å protestere, hadde han lagt seg på kne og begynt å gni henne hardt, akkurat slik barnepiken pleide å gjøre. Sjokket av den bryske og uvørne behandlingen fikk henne til å huske det grusomme som hadde hendt. Neferu var død! Så gikk det plutselig opp for henne at hun var den eneste gjenlevende piken av kongelig byrd. Hun husket hva moren hadde sagt: «Det er vi, kongeættens kvinner, som bærer Gudens blod i oss. Ingen mann kan bli farao om han ikke gifter seg med en kvinne av kongelig byrd.»

Hatshepsut grøsset. Hun begynte å gråte igjen med tanken på den døde søsteren, og hva som ventet henne nå.

E GS

IN

Senmut, for det var han som var redningsmannen, visste fortsatt ikke hvem han hadde dratt på land. Han hadde vært på vei hjem til cellen etter nok et besøk på kokehusene hvor han hadde forsynt seg med kaldt kjøtt og honningkake. For å unngå vaktene hadde han lagt veien om sjøen. Det var en ren tilfeldighet at han hadde hørt plasket da hun falt uti.

Senmut pakket teppet forsiktig om skuldrene hennes og ba henne om ikke å være redd. Hun skulle heller fortelle hvorfor hun hadde vært inne på det forbudte tempelområdet. Hvis det bare hadde vært et uhell, skulle han ikke fortelle det til noen, men følge henne hjem slik at hun ikke kom i vanære. Men Hatshepsut greide ikke å stoppe tåreflommen. Senmut forsøkte nok en gang å berolige henne, hun skulle ikke være redd, han skulle ikke gjøre henne noe vondt. Han begynte å bli urolig. Han visste ikke hvorfor, men dette var ikke noen vanlig jentunge.

R LA

P EM

KS

Oppgaver til sidene 68–69: 1 Skriv fire ting du kan gjøre med ei dør.

2 Skriv en forklaring på hva ordet overrumplet betyr.

3 Skriv fem av de orda som er adjektiver.

4 Skriv navnet på ordklassene orda i disse setningene hører til: «Hun stirret tilbake.» «Så slapp han henne.»

5 Skriv fem av de orda som er verb, og som har infinitivsmerket å foran seg.

69

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 70

Øveord: pjuskete ungdomslokken Eders høyhet

E GS

IN

R DE

R VU

«For siste gang, lille venn, falt du i sjøen ved et uhell?»

«Ja. Nei! Jeg vet ikke.»

«Hvem tjener du? Er foreldrene dine slaver inne i byen?»

«Aldeles ikke! Jeg bor i palasset! Hvordan våger du forresten å snakke slik til meg? Om jeg vil bade i min fars vann midt på natten, er det noe som ikke angår deg, prest! Og hva gjorde du selv der, forresten?»

Nå først la han merke til det rakede hodet med den pjuskete ungdomslokken, der den kongelige familiens blå og hvite bånd var flettet inn. Han lukket øynene. «Å, nådige Iris, nei,» stønnet han. «Vær så snill, ikke det!»

«Du vet altså ikke hvem jeg er?» Han ristet langsomt på hodet: «Jeg trodde du holdt på å drukne. Jeg trodde du var en slave som hadde forvillet deg inn på forbudt område. Jeg ville bare redde deg fra å komme i vanære.»

Hun smilte med ett, og hele ansiktet lyste opp. Det var et smittende smil, fullt av humor og vennlighet, men han kunne ikke smile tilbake. Han visste at hun nå kunne bety hans død. Han hadde lagt hånd på en av kongelig byrd og dermed mistet retten til å beholde livet.

«Det var snilt,» sa hun nedlatende. «Du, en stakkars prest, ville redde meg, prinsesse Hatshepsut, fra vanære.» Hun lente seg mot veggen. Øynene gnistret. «Så spennende! Trodde du virkelig at jeg holdt på å drukne?»

Han svelget. «Eders høyhet må tro meg. Ja.»

P EM

KS

R LA

«Du har min tilgivelse.» Hun viftet lett med hånden. «Du er en ekte Maats sønn. Men hva har du tenkt å gjøre med meg? Vaktene er ute og leter etter meg nå, for de vet at jeg har løpt min vei. Far er sikkert rasende, og barnepiken min gråter fordi hun vil bli straffet fordi hun ikke passet på meg. Men det var ikke hennes skyld.

Jeg snek meg ut da hun sov.»

Senmut følte seg enda verre til mote. Nå var han sikker på at han kom til å miste livet. Men høyt sa han: «Om jeg kan be Hennes Høyhet om tillatelse til å stille et spørsmål?»

Spørsmål til sidene 70–71: 1 Hva var det som gjorde at Senmut plutselig skjønte hvem han hadde reddet?

2 Hva kunne skje med Senmut nå som han hadde lagt hånd på en prinsesse?

3 Hvorfor vil Hatshepsut holde Senmut i hånden?

70

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 71

Øveord: dystert

R VU

«Jeg skulle tro,» svarte hun spisst, «at etter å ha lagt hånd på meg i vannet, slengt meg over skulderen og drasset meg rundt over hele området her og gnidd huden av meg med det ekle ullteppet ditt, ville du nøle med å stille meg enda et spørsmål. Vel,» avsluttet hun med en viss beundring, «du har faktisk ganske sterke skuldre.»

Hun summet seg.

«Jeg løp min vei fordi kjære Neferu ...» Hun begynte å gråte stille og vendte blikket bort. Senmut så på henne. Han var hjelpeløs og vettskremt. «Neferu er død.»

IN

R DE

Plutselig gikk det opp for Senmut at han kanskje kunne ha reddet prinsessen hvis han ikke hadde vært så feig. Han hadde jo hørt om planene om å ta livet av henne den natten i tempelhaven, men han hadde vært for redd til å varsle om det han hadde overhørt. Tenk at det hadde skjedd så raskt! Akkurat nå følte han seg som en morder.

Han fortjente å dø. Han kunne ha reddet henne.

E GS

Den lille prinsessen krøllet seg sammen mot veggen. Hun satt med hodet i hendene og hulket høyt, som om hun kunne skylle alt det stygge bort med tårene. Til slutt satte hun seg opp og rakte begge hendene mot ham: «Prest, vær så snill, hold meg i hånden. Jeg er så redd, og det er ingen som forstår meg, ingen.»

«Kan det spille noen rolle til eller fra?» tenkte han dystert da han gled ned av stolen og satte seg ved siden av henne på brisken. «Jeg har allerede berørt henne flere ganger, og jeg er en død mann.»

Han la armene rundt henne og holdt henne inn til seg, trøstet henne, kjente hvordan skuldrene, spinkle som vingene på en fugl, hevet og senket seg med gråten. Hun begravde det våte ansiktet inn mot halsen hans og klynget seg til ham som om hun virkelig kom til å drukne, og han var klippen som kunne redde henne.

R LA

P EM

KS

Oppgaver til sidene 70–71: 1 Skriv åtte av de orda som er substantiver, og som har dobbeltkonsonant i seg.

2 Orda plutselig og med ett betyr det samme. Skriv hva vi kaller slike ord som betyr det samme.

3 Orda vanære og ære betyr det stikk motsatte. Skriv hva vi kaller slike ord som betyr det stikk motsatte.

4 Analyser disse setningene: «Han lukket øynene.» «Neferu var død.» «Han tok et fillete ullteppe.»

71

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 72

E GS

IN

R DE

R VU

«Hysj nå, lille prinsesse,» mumlet han og klappet henne. «Livet går videre. Vi lever og dør, og bare gudene vet når.»

Hun sovnet til slutt med hodet på skulderen hans, og han lot henne være.

Etter en time ristet han varsomt i henne, og hun stønnet og rørte på seg.

«Kom! Du må gå nå. Vinden har stilnet. Jeg skal følge deg tilbake til din far. Kanskje du burde beholde teppet?»

Han strammet seg opp, rettet på beltet og strøk hånden over den glattrakede issen. Da han snudde seg, sto hun og betraktet ham.

Hun virket plutselig voksen. «Hva heter du?» «Senmut, Deres Høyhet.»

«Senmut, jeg går tilbake til palasset alene, og jeg går ikke med ditt teppe. Tror du ikke jeg vet hva min far ville gjøre med deg om han fikk vite hva du har gjort i natt? Følg meg bare tilbake til sjøen. Derfra finner jeg veien selv. Og vær ikke redd. Min far har gitt meg det råd å ikke stole på andre enn meg selv. Jeg tror nå at jeg forstår hva han mente. Jeg skal ikke nevne deg for noen. Du skal ikke tvile på mitt ord!» Hun viklet seg ut av teppet og lot det falle ned på gulvet. Han bukket dypt, og de gikk ut av værelset uten å si noe mer.

R LA

P EM

KS

Utenfor var alt stille. Kamsinen var over. Senmut førte Hatshepsut raskt tilbake til Den hellige sjøen. De stanset og så på hverandre.

Hatshepsut trakk pusten dypt: «Jeg takker deg, Senmut, for at du våget livet for meg. Jeg vet at det var det du gjorde, og da du fant ut hvem jeg var, nølte du ikke, men trøstet meg som en bror. Jeg skal ikke glemme deg for det.»

Han betraktet det lille, alvorlige ansiktet, men følte seg ikke fristet til å le. I stedet knelte han og kysset gresset ved føttene hennes.

«Hennes høyhet er den tapreste kvinnen jeg har møtt,» sa han, «og den klokeste. Måtte du leve lenge!»

Hun lo. «Reis deg. Nå må jeg løpe før far hakker vaktene i småbiter!»

Spørsmål til sidene 72–73: 1 Hvorfor kunne ikke Senmut følge Hatshepsut tilbake til palasset?

2 Hvilket råd hadde faraoen gitt til datteren sin?

3 Hva slags belønning fikk Senmut?

72

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 73

Med et vink var hun borte. Hun løp over avenyen med sfinkser på begge sider og sprang som et dådyr mot trærne på den andre siden.

E GS

IN

R DE

R VU

Faren, farao, sto og ventet på henne. Han var rasende og ville vite hvor hun hadde vært. Men Hatshepsut nektet å svare. Hun sa bare at hun hadde vært alene for å tenke på Neferu. Det godtok til slutt farao. Han fortalte at søsteren hennes allerede var blitt båret til De dødes bolig. Nå skulle de sørge i sytti døgn.

Hatshepsut var nå faraos arving. Hun ble utnevnt til kronprins.

Farao ville at hun skulle overta makten når han døde. Han ville ikke at halvbroren hennes, Thotmes, skulle styre.

Da sørgetiden var over, fikk Senmut sin belønning. Hatshepsut sendte bud etter ham. Hun ville at han skulle ønske seg en ting som takk for at han hadde reddet henne. Senmut ba om å få gå i lære hos faraos berømte arkitekt, Inneni. Det var det eneste ønsket han hadde. Hatshepsut oppfylte det ønsket. Etter noen år var Senmut ferdig utdannet. Han ble Hatshepsuts beste venn og rådgiver.

Men mye skjer før det. Det er to bøker om Solens datter og livet i Egypt. Har du lyst til å lese bøkene, har du mye spenning i vente.

Øveord: avenyen sfinkser De dødes bolig arving

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 72–73: Slå opp i et leksikon eller gå inn på Internett og finn opplysninger om: 1 Hatshepsuts tempel utenfor Luxor (i Egypt). Skriv en kort faktatekst om det tempelet.

2 Finn også ut hva en sfinks er, skriv en kort forklaring.

3 Det samme gjør du med ordet obelisk.

73

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 74

Farao på ferie

En morgen klatret mormora til Farao i furua, og så begynte moroa.

R DE

R VU

I landet Miramarmora var Farao på ferie hos farmora og mormora.

E GS

IN

- Hva ler’u a’? sa farmora.

- Av mormora, den furia!

- Hvor ser’u a’?

- I furua! sa Farao

KS

- Kom ned igjen! sa farmora til mormora i furua.

- I morra, ja! sa mormora til farmora til Farao.

André Bjerke

F 74

R LA

P EM

Du ser av vår historie at det å dra på ferie i landet Miramarmora til farmora og mormora, den furia i furua, har Farao hatt moro av!

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 75

The Lady with the Lamp

E GS

IN

R DE

R VU KS

R LA

P EM

Hvis vi blir alvorlige syke, vet vi at vi blir innlagt på sykehus. På sykehuset blir vi lagt i en ren og skikkelig seng. Vi får ordentlig mat, og vi blir tatt godt vare på av utdannede sykepleiere. Leger vil undersøke oss og behandle oss etter alle kunstens regler. Alle vet hva som må gjøres. Det er regler og system for alt som skjer med oss. Vi tar det som en selvfølge at vi får god pleie av alle som jobber på sykehuset.

Slik har det ikke alltid vært. For hundre og femti år siden var det bare de rike som fikk skikkelig pleie hvis de ble syke. De fattige, de som ikke hadde noen som kunne hjelpe seg hvis de ble syke, ble lagt inn på et offentlig sykehus. Det var liten sjanse for at de overlevde et lengre opphold. Det var skitt og møkk overalt. Det var dårlig mat, pleierne hadde ingen utdannelse, de hadde liten kunnskap om hvordan de skulle pleie en syk person. De visste ingenting om hygiene, og om hvor viktig det var at alt var rent og ordentlig i rommene der pasientene lå.

Øveord: offentlig hygiene

75

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 76

Det herjet stadig kriger rundt omkring i Europa. Soldatene ble ofte såret, eller de ble syke på andre måter. Selv om sårene eller sykdommene ikke var dødelige, døde de fleste likevel. Det var fordi de fikk så dårlig behandling på feltsykehusene. Pest og kolera herjet blant pasientene. Urensligheten og mangelen på skikkelig utstyr og mat tok livet av de fleste pasientene.

Øveord: pest kolera Üsküdar forsvarsminister

R VU

E GS

IN

R DE

På halvøya Krim i Svartehavet var det brutt ut krig. Russland kriget mot Frankrike og Tyrkia. England bestemte seg for å hjelpe Frankrike. Det ble sendt store troppestyrker til Krim.

Det var flere store slag. På et sted som het Üsküdar, var det et stort britisk feltsykehus. Dit ble alle de sårede soldatene sendt. Men sykehuset var altfor lite. Det var tusenvis av soldater som trengte hjelp og pleie. Men i Usküdar var de ikke forberedt på å ta imot dem. Det var ikke nok leger og pleiere på sykehuset. De hadde ikke tøy til å lage bandasjer av. Forholdene var forferdelige.

En engelsk avis hadde sendt en journalist til Krim. Han skulle sende rapporter til London om krigen som herjet. Folk flest trodde at de britiske soldatene hadde det bra, og at de vant over russerne.

Journalisten kunne fortelle noe helt annet. Han skrev om grusomhetene, og om hvor forferdelig de sårede soldatene ble behandlet.

Rapportene hans ble lest over hele England. Folk ble rasende.

Regjeringen ble nødt til å gjøre noe. Men hvem skulle de sende ned for å ordne opp i elendigheten. Ingen verken ville eller kunne gjøre noe for å rette på forholdene.

Til slutt kom forsvarsministeren fram til at de måtte sende kvinner til Krim for å pleie soldatene. Det hadde aldri før vært kvinner til å pleie de sårede på britiske feltsykehus. De dugde absolutt ikke til slikt arbeid, mente mennene i regjeringen. Men forsvarsministeren kjente en kvinne som så absolutt kunne klare denne jobben. Kvinnen het Florence Nightingale. Hun var den rette personen til å ordne opp. Hun var den eneste som hadde kunnskap om hvordan et sykehus skulle drives.

Florence Nightingale ble født i Firenze i Italia 12. mai 1820.

Foreldrene hennes var engelske. De var på en lang ferie i Italia.

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 75–77: 1 Hvorfor ville ikke syke mennesker på offentlige sykehus for 150 år siden?

2 Hvilke land kriget på Krimhalvøya?

3 Hva skrev den engelske journalisten om mens han var på Krim?

76

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 77

Derfor ble Florence født der. Hun fikk navnet sitt etter byen hun ble født i. Det engelske navnet på Firenze er Florence.

E GS

IN

R DE

R VU

Det hadde vært krig i Europa i mange år. Napoleon Bonaparte hadde kriget mot England. Endelig ble Napoleon slått, og det ble fred. Folk kunne reise fritt omkring i Europa igjen. Foreldrene til Florence var svært rike og kunne gjøre akkurat det de hadde lyst til.

Hjemme hos dem i London, der de bodde i et kjempestort hus, var det alltid liv og røre. Familien hadde mange tjenere som stelte for dem, og mange slektinger som stadig kom på besøk. Foreldrene elsket fest og moro. Det var stadig selskaper og brylluper og barnedåper. Det var revejakt og maskeball. De reiste på besøk til slekt og venner. De var på ball hos dronning Victoria. De var glade i musikk og leste mye.

Florence og søsteren hennes ble undervist hjemme av en guvernante. Ingen barn som hadde rike foreldre, gikk på skole.

Faren til Florence var en klok og kunnskapsrik mann. Han underviste døtrene sine i matematikk. Spesielt Florence var flink med tall og lærte fort. Men dette var ikke nok. Florence og søsteren lærte gresk, latin, tysk, fransk, italiensk, filosofi og historie.

Florence skrev dagbok hver dag fra hun var ni år gammel. I dagboka, som i dag er på museum, skrev Florence: «Vi arbeider med skolefagene mange timer hver dag. Mamma synes det er altfor mye. Småpiker skulle lære å tegne og spille og brodere, ikke noe særlig mer. Men jeg synes det er vidunderlig. Og pappa og jeg fikk så mye å snakke om. Alt, faktisk, mellom himmel og jord!»

Øveord: maskeball guvernante filosofi

R LA

P EM

KS

Oppgaver til sidene 76–77: 1 Skriv alle de geografiske egennavnene i teksten.

Skriv dem i alfabetisk rekkefølge.

2 Skriv det du vet om disse orda: kvinner, hadde vunnet, ingen, eller.

3 Skriv navnet på ordklassene som orda i disse setningene hører til: «Familien hadde mange tjenere.» «De reiste på besøk til slekt og venner.»

77

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 78

Øveord: personal notes veloppdragne oppstandelse fordrukne

R DE

R VU

Florence skrev mye. Dagbøkene kalte hun «Personal notes». Hun hadde av og til vanskeligheter med å få tak i nok papir. Derfor skrev hun i margen på gamle brev, på baksiden av gamle kalendere, på aviser, ja overalt. Svært mye av dette er blitt tatt vare på, derfor vet vi så mye om Florence, helt fra hun var ganske liten.

Florence var uvanlig. Hun var ikke som andre rike, bortskjemte piker. Hun ville alltid hjelpe mennesker som hadde det vondt. Hun syntes forferdelig synd på alle de fattige menneskene. Hun skrev i dagboka si: «Menneskene må hjelpe hverandre.»

Men moren ble rasende og fortvilet når Florence ville dra hjem til fattige, syke mennesker for å stelle for dem. Slike ting gjorde ikke rike, veloppdragne piker. Det eneste hun skulle tenke på, var å finne en kjekk mann som kom fra en like mektig og rik familie som hennes egen.

E GS

IN

Florence ville ikke sitte hjemme og vente på å bli gift. Hun ville bruke evnene sine og være til nytte. Damer fra rike familier i England på den tiden skulle ikke bruke hodet sitt, det hadde de ikke godt av. En velstående dame skulle ikke arbeide, det var helt uhørt. Så da familien Nightingale skjønte at Florence ville ha en utdannelse, og at hun ikke ville gifte seg med noen av de unge mennene som var forelsket i henne, ble det vill oppstandelse.

Foreldrene var både fortvilet og flaue over at datteren ikke ville oppføre seg slik som folk mente damer skulle.

Tenk noe så forferdelig at hun av alle ting ville bli sykepleierske. Det var bare dårlige, fordrukne kvinner som tok på seg å stelle syke mennesker.

R LA

P EM

KS

Florence hadde en sterk vilje. Hun ga seg ikke og begynte å undersøke hvilke muligheter det var for å begynne på en skole som utdannet sykepleiere.

Men det viste seg at det ikke fantes noe slikt i Storbritannia. Hun måtte reise utenlands.

Spørsmål til sidene 78–79: 1 Hvorfor ble foreldrene til Florence så fortvilet?

2 Hvem hjalp Florence med penger til reise og opphold da hun dro til Tyskland?

3 Hvorfor fikk ikke folk som måtte opereres, bedøvelse?

78

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 79

I Tyskland var det et stort, velordnet sykehus hvor unge damer kunne få opplæring i sykepleie.

Da Florence ba foreldrene om lov til å dra dit, fikk moren hennes hysterisk anfall. Hun hadde aldri i sitt liv opplevd noe så grusomt.

Hun tryglet og ba Florence ta til vettet. Men hun trosset moren og reiste. Faren var mer fornuftig og lovet å hjelpe henne med penger til reise og opphold.

Øveord: velordnet assistere amputere

R VU

E GS

IN

R DE

Florence stortrivdes på det tyske sykehuset. Alle som arbeidet der, måtte bære uniform. Florence syntes det var deilig å gå i de enkle, praktiske klærne. På den tiden måtte nemlig de rike damene bære store, stive underskjørt og ettersittende, lange kjoler. Det var vanskelig å bevege seg, men nå følte hun seg lett og fri.

Hun lærte mye nytt hver dag. Her måtte hun også være til stede på sin første operasjon. Hun skulle se på hva legen gjorde, slik at hun kunne assistere ved operasjoner senere. Da Florence kom inn i operasjonssalen, fikk hun vite at mannen som skulle behandles, hadde fått beinet sitt knust under en vogn.

De måtte amputere beinet. I dag blir alle pasienter som skal opereres, bedøvet, slik at de ikke merker noe av det som foregår.

Den gangen Florence sto i en operasjonssal for første gang, hadde de ingen bedøvelsesmidler. Sterke menn holdt pasienten fast på operasjonsbordet. Kirurgen gikk i gang uten å bry seg med pasientens skrik og stønn.

Florence holdt på å besvime flere ganger under den lange, forferdelige operasjonen. Men hun tvang seg til å bli der til det hele var over.

«De arbeider for å redde livet til mannen. Og jeg må se på det, slik at jeg lærer hvordan jeg også en gang kan redde liv,» sa hun til seg selv.

Mannen overlevde. Han ble pleiet og stelt etter alle kunstens regler og kunne etter noen uker hinke ut av sykehuset på ett bein.

R LA

P EM

KS

Oppgaver til sidene 78–79: 1 Skriv sju av de orda som er adjektiver.

2 Gradbøy de adjektivene du fant som svar på oppgaven ovenfor.

3 Skriv fire av de orda som er verb. Skriv dem i preteritum perfektum.

4 Analyser disse setningene: «Mannen overlevde.» «De måtte amputere beinet.»

79

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 80

Øveord: luksuriøse nykkene slagmarken tilstandene

E GS

IN

R DE

R VU

Florence måtte arbeide hardt. Dagene ble lange, pausene var korte og disiplinen streng. I tre måneder studerte hun ved det store, tyske sykehuset. Hun gikk opp til eksamen og gjorde det svært bra. Hun klarte alle prøvene med glans.

Da Florence kom tilbake til familiens flotte, luksuriøse hus, følte hun seg som en fremmed. Moren håpet at hun hadde fått nok av de merkelige nykkene sine, og at hun nå ville slå seg til ro og leve et normalt liv igjen. Florence gjorde det klart at hun langt fra hadde fått nok, hun måtte studere og lese så mye mer.

Neste sted hun ville til, var Paris. Hun var voksen og ville stå på egne bein. Hun ville ikke la noen bestemme over sitt liv.

Slik gikk årene. Florence arbeidet på flere utenlandske sykehus, samtidig som hun leste og studerte på egen hånd alt som var skrevet om sykepleie. Endelig syntes hun at hun kunne nok til å starte et sykehjem for eldre damer i London. Faren hadde gitt henne en del penger. Florence satte i gang. Etter noen måneder hadde hun et godt sykehjem hvor pasientene stortrivdes. Her var orden og system i alt. Hun hadde bevist at et sykehus kunne drives på skikkelig og ordentlig vis. Myndighetene ville nå bygge et nytt og moderne sykehus i London. Florence fikk tilbud om å lede byggearbeidet. Hun skulle ordne alt slik at det ble et veldrevet sykehus etter mønster av sykehjemmet hun drev. Florence var lykkelig.

Endelig hadde hun nådd målet hun hadde arbeidet for i så mange år.

Men så brøt Krimkrigen ut. Florence leste i avisen om grusomhetene på slagmarken, og om hvor dårlig stell de sårede soldatene fikk.

P EM

KS

R LA

Hun fant fort ut at her hadde hun en større og bedre oppgave. Det hadde også forsvarsministeren funnet ut. Han var en god venn av Florence og skrev et brev til henne hvor han ba henne dra til Krim som leder for en flokk på førti kvinnelige sykepleiere. Han var overbevist om at hun var det eneste mennesket i England som kunne klare å få orden på de forferdelige tilstandene som nå hersket på det store feltsykehuset. Hun skulle få bestemme alt selv;

Spørsmål til sidene 80–81: 1 Hvor lenge studerte Florence ved det tyske sykehuset?

2 Hvordan fikk Florence muligheter til å starte et sykehjem for eldre damer?

3 Hvem ba Florence om å dra til militærsykehuset på Krim?

80

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 81

Øveord: utsending handsome cab effektivt

R DE

R VU

kjøpe inn alt utstyret hun trengte, og plukke ut de førti kvinnene som skulle være med.

Florence hadde for lengst bestemt seg for å reise uansett, men det var noe helt annet å møte de militære lederne som en utsending fra regjeringen. Hun hadde nå fått både makt og myndighet til å ordne alt etter sitt hode. Her så hun sin store sjanse. Hun takket ja til jobben og satte i gang med forberedelsene. Det var hundrevis av ting som måtte ordnes.

Forsvarsministeren kom stadig innom for å høre hvordan det gikk. Han hadde fått seg et nytt kjøretøy som gikk av seg selv.

Kjøretøyet ble kalt handsome cab. Det gikk utrolig fort, hele 15 kilometer i timen. Det var en fenomenal oppfinnelse for folk som hadde det travelt!

E GS

IN

Florence arbeidet fort og effektivt. Hun hadde mange gode hjelpere.

De fleste i Storbritannia var rasende over måten de syke og sårede soldatene ble behandlet på. Derfor strømmet det inn penger til utstyr og medisiner. Folk syntes ikke de fikk gjort nok for Florence og de andre pleierne.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 80–81: 1 Forklar hva det vil si å bli «pleiet etter alle kunstens regler».

2 Skriv seks av de orda som er adjektiver.

3 Skriv hvilken ordklasse ordet fast hører til i denne setningen: «Sterke menn holdt pasienten fast.»

4 Skriv navnet på ordklassene orda i disse setningene hører til: «Men så brøt Krimkrigen ut.» «Florence arbeidet fort og effektivt.»

81

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 82

Øveord: sensasjon selskapsreise ambassadøren krigslasarettet steinkast

E GS

IN

R DE

R VU

Det som gledet Florence mest, var at familien hennes nå snudde helt om. Plutselig var de svært stolte av Florence. Tenk at deres datter hadde blitt utnevnt av selve regjeringen. Det var en stor ære.

Ingen engelsk kvinne hadde hatt en slik jobb. Det var en sensasjon.

Både moren, søsteren og en tante kom for hjelpe henne.

Florence hadde satt flere skreddere og sydamer i sving med å sy uniformer til de damene som skulle hjelpe henne. Mange av damene syntes uniformene var forferdelig stygge. Florence måtte minne dem på at de ikke skulle ut på selskapsreise. De hadde en vanskelig og tung oppgave som ventet dem. Her måtte alt være praktisk.

21. oktober var Florence klar til å dra. En mengde mennesker hadde møtt fram på kaia for å se henne og de 38 damene hun hadde valgt seg ut, vel av gårde.

En dyster novembermorgen kom skipet med Florence og pleierne fram til Usküdar på Krimhalvøya. Regnet pøste ned. Tåka var tykk og kald og dekket det meste.

De hadde blitt mottatt av den engelske ambassadøren i Konstantinopel noe timer før. Florence skrev i dagboka si: «Ambassadøren bodde i et praktfullt palass med 25 tjenere og tonnevis med sølvtøy. Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg så det, og trodde ikke mine egne ører da jeg fikk høre at ambassadøren aldri hadde besøkt krigslasarettet i Usküdar, enda det lå bare et steinkast borte! Bare latt soldatene gå til grunne like for øynene på seg. Mens han selv holdt selskaper og sendte meldinger hjem om at alt var i skjønneste orden. Vi dro videre med en gang.»

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 82–83: 1 Hvem ble Florence mottatt av da hun kom til Konstantinopel?

2 Hva het plassen der feltsykehuset lå?

3 Hvorfor var det så vanskelig for Florence og damene å komme seg fram i søla?

82

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 83

Øveord: vadsekkene disiplinen

E GS

IN

R DE

R VU

Nå strevde de seg oppover en bratt, sølete skråning med vadsekkene sine. Det var vanskelig å komme seg opp den bratte bakken i de lange, våte skjørtene. Endelig sto de foran den store, gule bygningen. Det var bare søle og skitt overalt. Inne i det svære, innelukkede gårdsrommet var det som en innsjø hvor det fløt av skitt og lort. Florence skjønte fort at denne svære bygningen var ubrukelig som sykehus. Det var rot og kaos overalt. Florence skrev: «De syke og sårede lå tett i tett på trebrisker i endeløse korridorer, rett på den iskalde, rå sengehalmen. Ikke et madrassetrekk, ikke et laken og langt fra en pute. De lå i de samme blodige fillene de var kommet inn i. De som hadde et teppe, forsøkte å trekke det opp til haken for at vi ikke skulle se hvor elendige de var. Det hørte med til disiplinen ikke å klage!

Gulvene var ubeskrivelige. Vi tråkket omkring i blod og døde rotter og avføring. Salene var iskalde, og fuktigheten drev av veggene. Men stanken var det verste.»

KS

R LA

P EM

Det var ikke bare salene hvor soldatene lå, som var fæle. De fem små rommene i andre etasje hvor Florence og pleierene skulle bo, var skitne og rotete. Kakerlakker krøp oppover veggene, og rotter løp over gulvet. Det var ingen møbler, ingen senger, bare noen lave brisker uten sengetøy. Det var ingen ovner slik at de kunne gjøre opp varme.

Oppgaver til sidene 82–83: 1 Skriv de orda som er tallord.

2 Skriv de orda som er egennavn i alfabetisk rekkefølge.

3 Skriv seks av de orda som er verb, og som står i preteritum.

4 Skriv de seks verbene du har funnet som svar på oppgaven ovenfor, i preteritum perfektum.

5 Skriv ordentlige setninger med disse orda: eget/egget, hund/hun, hån/hånd, godt/gått, ledet/leddet.

83

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 84

Øveord: motto beistet loppepulver bekkener bevart

E GS

IN

R DE

R VU

Senere skulle det vise seg at doktor Hall, som var sjef for hele sykehuset, var rasende på Florence. Han ville ikke finne seg i at et kvinnfolk blandet seg inn i hans arbeid. Derfor gjorde han alt for at Florence skulle gi opp det hele og reise tilbake til London. Han kjente ikke Florence. Den damen ga seg aldri. «Vanskeligheter er til for å overvinnes!» var hennes motto.

Florence og damene brettet opp ermene og satte i gang med å vaske og gjøre rommene brukelige til menneskebolig. De hadde kjøpt inn flere små ovner. De ble tatt i bruk til å koke opp vann på.

Her skulle rotter og kakerlakker ut!

Det skulle bli litt av en kamp. Det fortelles at en av sykepleierne plutselig fikk øye på en diger, feit rotte med gule hoggtenner og grå barter som tittet ned på dem fra en takbjelke. Alle ble stående som lammet og se på det digre beistet. Florence tok rolig av seg den ene skoen. Siktet godt, så kastet hun skoen etter rotta av all makt. Hun traff den, rotta datt ned på gulvet, død.

Da de hadde fått det levelig oppe i andre etasje, satte de i gang nede hos soldatene.

Heldigvis hadde Florence nok penger. Det hadde blitt samlet inn store summer til soldatene. Florence bestemte hva pengene skulle brukes til.

Doktor Hall ville ikke gi dem noen ting. Florence bestemte seg for å overse ham. Hun ansatte folk fra landsbyen til å vaske klær og skrubbe gulv. Hun gjorde i stand flere store kjøkkener hvor det ble kokt god og næringsrik mat. Hun handlet inn sokker, skjorter, kniver og gafler, badekar, bord og benker, håndklær, såpe, kammer, loppepulver, sakser, bekkener og puter, til og med operasjonsbord ble kjøpt inn.

På museet er alle listene som Florence skrev bestillingene sine på, bevart, derfor vet vi alt dette så nøyaktig. Det verste var at alle disse varene som de trengte så sårt, allerede var innkjøpt, de lå på et stort lager, men ingen turde begynne å bruke tingene. Offiseren som hadde ansvar for lageret, skyldte på at det var så mange

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 84–85: 1 Hvorfor var doktor Hall så sint på Florence?

2 Hva drepte Florence den digre rotta med?

3 Hvor kom alle pengene fra som Florence brukte på utstyr?

84

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 85

R VU

dokumenter som måtte undertegnes, og så mange regler som måtte følges. Slike ting tok tid.

Florence ble rasende: «Mens dere somler, dør soldater hver eneste dag. Hvis ikke den britiske hær kan sørge for at de sårede og syke får det de trenger, så skal jeg sørge for det. Gi beskjed til legene at hvis det er noe de mangler, noe hæren ikke klarer å skaffe dem, så kan de bare komme til meg. Jeg skal gi dem det de trenger.»

«Ja, men det er imot reglementet. Slikt går ikke an!» ropte offiseren.

«Så får vi sørge for å forandre det reglementet!» sa Florence.

Øveord: offiseren reglementet vaklevorent blekkhuset varmebekkenet

E GS

IN

R DE

Florence og hjelperne hennes arbeidet fra tidlig om morgenen til seint på kvelden. De fikk sakte, men sikkert orden og system på det store sykehuset.

Florence måtte fortsatt slåss med vanskelige offiserer og leger som ikke ville la seg kommandere av «kvinnfolk». Men hun ga seg ikke, tåpelige reglementer overså hun. Hun hadde en fabelaktig evne til å få folk til å gjøre akkurat det hun ville.

Når noen sa: «Nei, dette er umulig», svarte hun bare: «Ja vel, men det må gjøres.»

Så ble det som regel gjort. Man sa bare ikke nei til frøken Nightingale. Hun kjempet for at pasientene skulle ha det bra og få en sjanse til å overleve og bli friske.

Florence arbeidet om nettene også.

Ingen skjønte når hun sov. Hver natt satt hun bak et vaklevorent skrivebord i det iskalde tårnkammeret. Først måtte hun tine opp blekkhuset, det var bunnfrosset hver natt, så måtte hun tenne opp trekullene i varmebekkenet og tine opp sine egne føtter. Så kontrollerte hun lister med utstyr, bestilte det som manglet, og kom med forslag til forbedringer. Til slutt skrev hun i dagboken sin om alt som hadde skjedd i løpet av døgnet.

R LA

P EM

KS

Oppgaver til sidene 84–85: 1 Skriv fire av de orda som er sammensatte ord.

2 Skriv hva som er forskjellen mellom disse orda: armer, ermer.

3 Forklar hva det vil si å stå som lammet.

4 Analyser disse setningene: «Han kjente ikke Florence.» «De hadde kjøpt inn flere små ovner.»

85

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 86

E GS

IN

R DE

R VU

Om nettene var det helt mørkt over hele sykehuset, ingen lys fikk brenne. Når det var blitt stille, tok Florence med seg en liten oljelampe og gikk gjennom de lange salene og så til hver eneste pasient. Soldatene lå og ventet på henne. Ingen ville gå glipp av besøket hennes, selv om hun bare stoppet noen få minutter hos hver. Hun sjekket bandasjer, trøstet og kjente på pannen om de hadde feber.

Pasientene kalte henne «The Lady with the Lamp», noen kalte henne «engelen». Takket være henne lå de rene, varme og mette i skikkelig sengetøy.

Hun ordnet også med post hjem til England. Alle som ville sende brev hjem til foreldre, koner og kjærester, kunne være sikre på at brevene kom fram. Det var ikke rart at soldatene elsket den lille damen som kom rundt hver eneste natt for å se til at alt var i orden.

Flere og flere måtte innse at uten Florence hadde aldri dette sykehuset blitt så bra. Til og med sjefen for Sanitetsdepartementet, som hadde vært en av hennes hardeste motstandere, måtte bøye seg og innrømme at «kvinner oppdager mangler en mann aldri ville ane eksisterte. De har øye for mange ting som en mann ikke ville tenke på å se etter». Til slutt sa han litt motstrebende: «Det må sies at det var en lykke at frøken Nightingale kom til Usküdar. Blant soldatene blir hun dyrket som en guddom. Hadde hun stått i spissen for troppene, hadde vi vunnet krigen på en uke».

Florence ble aldri helt fornøyd, men til slutt hadde hun ordnet alt så godt at det meste fungerte som det skulle.

Da bestemte hun seg for å reise helt ut til fronten der kampene var hardest. Hun ville se om det var noe som kunne gjøres på sykestua der de sårede soldatene ble tatt imot før de ble sendt videre til Usküdar.

R LA

P EM

KS

Øveord: Sanitetsdepartementet motstrebende fronten

Spørsmål til sidene 86–87: 1 Hvilken sykdom ble Florence rammet av?

2 Hvem ville ha melding hver dag om hvordan det gikk med Florence?

3 Hva var det som reddet Florence fra å dø?

86

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 87

Øveord: krimfeberen koma

E GS

IN

R DE

R VU

Florence reiste med båt og kom fram seint på kvelden. Hun fikk ingen hjertelig mottakelse. Doktor Hall var øverste sjef for dette sykehuset også. Han var sjalu og misunnelig over alt Florence hadde fått gjort i Usküdar. Han ville for enhver pris holde henne unna. Her var det han som hadde kommandoen. Han ba Florence forsvinne. Hjelpen hennes var han ikke interessert i! Men Florence tok seg ikke nær av raseriet hans. Hun visste at hun ville vinne kampen her som hun hadde gjort i Usküdar. Hun hadde både regjeringen og dronningen på sin side. Hun bestemte seg for å bo om bord i båten hun var kommet med, og hun ville begynne arbeidet med å få skikk på feltsykehuset uansett. Doktor Hall brydde hun seg ikke om.

Hun gikk gjennom syketeltet og hyttene. Hun ble rasende over det hun fikk se.

«Dette er aldeles forferdelig. Ikke rart at de fleste pasientene dør her! Det er motbydelig!»

Legene trakk på skuldrene. «Vi kan ikke gjøre det bedre!»

«For noe tøv! Bruk tankene deres! Det kunne i hvert fall være rent her,» sa Florence irritert. «Det skal jeg selv sørge for skjer med en gang.»

Som vanlig fikk Florence viljen sin. Hjelperne hennes satte i gang. Florence skrev lister og ga beskjeder i øst og vest om alt som skulle gjøres. Hun satt hos døende pasienter hver natt akkurat som hun hadde gjort i Usküdar.

Men en kveld følte hun seg svært trett og uvel. Plutselig besvimte hun. Florence hadde fått krimfeberen. Det var en forferdelig smittsom febersykdom som svært få overlevde. Ingen trodde Florence ville bli frisk. Hun lå i koma, og feberen herjet i den spinkle kroppen hennes. Hun var utslitt etter måneder med for lite søvn og altfor mye arbeid.

Nyheten om at hun lå for døden, spredte seg over hele England.

Dronning Victoria ville ha melding hver dag om hvordan det gikk med henne. Soldatene sørget. Leger og sykepleiere stelte Florence etter reglene hun selv hadde gjennomført. Det reddet henne.

R LA

P EM

KS

Oppgaver til sidene 86–87: 1 Skriv fem av de orda som har med sykdom å gjøre.

2 Skriv fire av de orda som har med militære å gjøre.

3 Skriv hvilken ordklasse ordet deres hører til.

4 Skriv hvilken ordklasse ordet men hører til.

87

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 88

Øveord: øverstkommanderende mottakelse telegrammer helsestellet

R DE

R VU

Sakte, men sikkert, ble hun bedre. Endelig var krisen over. Hun kom til å bli frisk igjen. Dronning Victoria sendte straks melding til alle regimentene i hæren om at fra nå av skulle Florence være øverstkommanderende for helsestellet i forsvaret. Nå kunne Florence gjøre akkurat som hun fant det best, uten å diskutere med vanskelige offiserer og vrange leger.

Krigen gikk mot slutten. Men Florence ville ikke dra hjem før siste soldat var frisk nok til å reise tilbake.

Hjemme i England var folk i gang med å forberede en stor mottakelse for Florence. Hun skulle bli tatt imot som en dronning.

Men Florence ville ikke ha noe oppstyr. Hun hadde bare gjort jobben sin. Soldatene derimot, fortjente en skikkelig velkomst.

Folk burde holde fest for dem i stedet.

E GS

IN

Nesten to år etter at Florence hadde dratt ut i krigen, vendte hun hjem til England i dypeste hemmelighet. Ingen visste at hun kom.

Hun tok toget hjem til foreldrene, uten at noen oppdaget at den lille, sortkledde damen var den berømte Florence Nightingale. Hun kom hjem uten at en eneste mottakelseskomité oppdaget det. I dagboken sin skrev Florence: «Jeg følte meg syk og nedbrutt. Hjertet mitt var hos alle mine barn i gravene på Krim. Jeg hadde fått gjort så lite, men jeg takket Gud for at jeg hadde funnet veien jeg skulle gå.»

KS

R LA

P EM

Florence var slett ikke frisk. Krimfeberen hadde satt sine spor. Hun måtte holde sengen mesteparten av dagen, men gi seg ville hun ikke. Det var mye arbeid som fremdeles ventet på henne. Hun måtte få ting gjort før folk glemte den grusomme Krimkrigen og navnet hennes.

Det var ingen fare for at Florence skulle bli glemt med det første.

Det veltet inn telegrammer, blomster, gaver, brev og innbydelser.

Men Florence hadde verken tid eller krefter til å treffe mennesker.

De mennene som hadde makt til å forbedre helsestellet i fredstid slik Florence ville, hadde det plutselig travelt med andre ting. Men

Spørsmål til sidene 88–89: 1 Hvorfor ble Florence kalt «The Lady with the Lamp»?

2 Hvem tenkte Florence på da hun skrev om sine barn som ligger begravd på Krim?

3 Hvem bodde på Buckingham Palace?

88

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 89

Øveord: geni utsendinger bli hyllet storslått

E GS

IN

R DE

R VU

heldigvis, dronning Victoria ville høre på henne. Florence ble invitert til Buckingham Palace for å snakke med henne mange ganger. Da det ble kjent, kom det både penger og hjelp til å gjennomføre alle planene Florence hadde.

Hun fikk startet sykepleierskoler over hele Storbritannia. Andre land kopierte skolesystemet. Florence styrte alt fra sykesengen.

Hun fikk gjennomført så mye. Hun utarbeidet systemer slik at alt skulle fungere ordentlig på sykehusene. Her skulle det være kontroll på alt. Selv i dag brukes en del av systemene hun utarbeidet.

Hun levde til hun ble nitti år gammel. Da hun døde, var hun berømt over store deler av verden. Konger og statsministre og utsendinger fra mange land hadde besøkt henne og bedt om gode råd.

13. august 1910 døde Florence Nightingale, The Lady with the Lamp. Hun hadde blitt takket og hyllet, fått priser og medaljer for arbeidet hun hadde gjort. Folk sa hun var et geni. Selv var hun like beskjeden. Noe av det siste hun skrev i dagboka si, var: «Jeg var ikke noe geni. Det som var forskjellen mellom meg og andre mennesker, var at jeg handlet, mens de andre kom med mange unnskyldninger.»

Hun hadde bestemt at hun ikke ville ha noen storslått begravelse og ingen flott gravstein. Derfor ligger hun begravet ved Embley Park og ikke i Westminster Abby, der alle andre store, berømte engelskmenn ligger. På graven står det «F.N. Født 1820. Død 1910.»

KS

R LA

P EM

«En sykepleier skal være stolt av yrket sitt,» hadde Florence Nightingale alltid sagt. Takket være Florence Nightingale blir sykepleiere i dag sett opp til og respektert for arbeidet sitt.

Kilder: Gudrun Simonsen: Hvem var du, Florence Nightingale? Gyldendal Norsk Forlag Cyril Davey: I fokus Florence Nightingale. Lunde forlag Margaret Leighton: Historien om Florence Nightingale. Elite serien. A/S Forlaghuset, Oslo

Oppgaver til sidene 88–89: 1 Skriv seks av de orda som er verb, og bøy dem i alle de tidene og formene du har lært.

2 Bøy disse substantivene i alle former: natt, mann.

3 Skriv fire setninger om det Florence Nightingale blir husket for.

89

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 90

FRIDTJOF NANSEN – polarhelt, vitenskapsmann, fredsvenn, nobelprisvinner

av Eva Gjendem

R VU

NANSENPASS

Fridtjof Nansen.

Fotograf: Ukjent Nasjonalbiblioteket, Billedsamlingen

E GS

IN

R DE

Fridtjof Nansen var den første som gikk på ski over Grønland, og den første som nesten klarte å komme til Nordpolen.

Etter nordpolferden ble Nansen berømt, han ble en superkjendis.

Heldigvis gikk ikke berømmelsen til hodet på ham. Nansen oppførte seg slik han alltid hadde gjort. Mange mennesker kom på besøk til ham og ba om råd eller hjelp. Nansen sa sjelden nei, han var alltid villig til å hjelpe folk som var i vanskeligheter.

Akkurat som i dag var folk over hele verden opptatt av berømte personer. Nansen reiste mye rundt og fortalte om Nordpolen.

Overalt hvor han kom, strømmet folk til for å se ham og høre ham fortelle om hvordan han hadde klart å overleve over tre år i isen oppe ved Nordpolen. Nansen tjente mange penger på foredragene han holdt. Det meste av pengene brukte han på å hjelpe folk som var i vanskeligheter.

I 1914 brøt nok en krig ut i Europa. Krigen spredte seg til mange steder rundt om i verden. Krigen ble kalt den første verdenskrig.

I fire år raste krigen. Byer og land ble ødelagt, familier splittet, mennesker streifet rundt på leting etter slektninger. Det var matmangel og elendighet overalt hvor en kom. Mange land var okkupert, nye grenser og nye land ble opprettet. Mange tusen soldater satt i fangeleirer. Tusenvis av mennesker var blitt hjemløse, de hørte ikke til noe sted, de sultet og led stor nød. Flyktningene var på desperat jakt etter å finne et nytt sted, et nytt land hvor de kunne få bo og leve.

Folk var trøtte og leie av krig og ønsket at folk i alle land i verden kunne arbeide for å få evig fred. Derfor ble Folkeforbundet opprettet.

R LA

P EM

KS

Øveord: foredragene splittet okkupert hjemløse Folkeforbundet

Spørsmål til sidene 90–91: 1 Hva er Nansen mest berømt for?

2 Hva var Folkeforbundet?

3 Hva er et nansenpass?

90

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 91

E GS

IN

R DE

R VU

Folkeforbundet hadde tilsvarende oppgaver som FN har i dag.

Nansen håpet som så mange andre at når lederne i ulike land ble uenige, ville de fra nå av møtes og snakke sammen i stedet for å krige med hverandre.

450 000 soldater hadde blitt tatt til fange under krigen. Nå skulle fangene få komme tilbake til hjemlandene sine, men ingenting skjedde, ingen ville ta ansvar for dem.

Arbeidet med å hjelpe alle disse menneskene var det første Folkeforbundet tok fatt på.

Nansen ble spurt om han kunne hjelpe til med å få alle krigsfangene hjemsendt. Nansen begynte arbeidet med en gang. Han måtte skaffe transport, klær og mat. Alt kom raskt på plass, men ingen av fangene hadde pass eller papirer som kunne bevise hvem de var, og hvilken nasjonalitet de hadde.

Mennesker kunne ikke fritt krysse grensene mellom landene. Ved alle grenseposter måtte folk vise fram et pass for å få lov til å passere. Ingen land ville la folk uten legitimasjon få krysse grensene.

Dermed var de like langt, ingen land ville ta imot krigsfangene, heller ikke flyktninger var velkomne.

Nansen fant råd. Han fikk laget et internasjonalt pass til hver enkelt. Passet ble som et sertifikat som flyktningene og krigsfangene kunne bruke som legitimasjon. 52 land godkjente dette passet, som snart fikk navnet nansenpass.

Nansen reiste personlig rundt til de forskjellige flyktningleirene og fangeleirene for å være sikker på at alt gikk rett for seg. Takket være ham ble tusenvis av mennesker reddet og fikk nye hjem.

R LA

P EM

KS

Barn på et oppsamlingshjem i Russland i 1921.

På oppdrag fra Det internasjonale Røde Kors besøkte Nansen områder som blev hardest rammet av hungersnøden.

Fotograf: Fridtjof Nansen, Nasjonalbiblioteket, Billedsamlingen.

Oppgaver til sidene 90–91: 1 Slå opp i et leksikon eller på Internett og finn ut når Nansen gikk på ski over Grønland.

2 Finn ut når Den første verdenskrig sluttet.

3 Skriv fire substantiver som forteller hva flyktninger mangler.

4 Skriv fem av de orda som er verb, og som står i preteritum.

5 Skriv verbene du fant som svar på oppgaven ovenfor, i presens perfektum.

91

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 92

NANSEN OG ARMENIA

Øveord: konflikter armenerne sultanen «snakket for døve ører»

E GS

IN

R DE

R VU

Landet Armenia ligger mellom Svartehavet og Det kaspiske hav.

Nabolandene var ofte i krig med hverandre, og store hærer marsjerte til stadighet gjennom Armenia. Forskjellige folkeslag slo seg ned i landet, og armenerne ble dratt inn i konflikter. Mange av dem måtte flykte fra sitt eget land. De slo seg ned i Tyrkia, der armenerne bygde sine egne byer. Men i 1895 befalte den tyrkiske sultanen at alle de armenske byene som var vokst opp i Tyrkia, skulle jevnes med jorden. Ikke én armener skulle få leve, alle skulle utryddes, befalte sultanen.

Den ene landsbyen etter den andre ble ødelagt, og innbyggerne ble jaget på flukt. Under den første verdenskrig ble det verre enn noen gang. En regner med at 1,8 millioner armenere ble drevet på flukt. Av dem ble over én million drept.

Da Nansen fikk høre om alle grusomhetene armenerne hadde blitt utsatt for, begynte han å arbeide for at de armenske flyktningene skulle få komme tilbake sitt eget land.

Nansen sørget for at 300 000 armenere fikk nansenpass. Han dro også til Armenia for å undersøke hva som måtte til for at Armenia skulle bli et selvstendig land. Han ble tatt imot som en konge av de armenske innbyggerne i landet. Alle trodde fullt og fast at Nansen ville ordne opp og sørge for at armenerne igjen kunne bli ett folk.

Nansen reiste rundt i hele landet. Han ville selv finne ut hva som måtte til for at alle de armenske flyktningene kunne komme tilbake og dyrke jorda.

Armenerne manglet det meste, og det måtte mye penger til for å gi hjelp til alle som ville tilbake. Men Nansen snakket for døve ører, verken i Folkeforbundet eller i de rike landene ville noen hjelpe armenerne. Men Nansen var ikke den som ga seg. Ved å bruke egne penger og pengestøtte fra private klarte han å få nesten 30 000 flyktninger tilbake til Armenia. Nansen var skuffet over at han ikke maktet å hjelpe flere. Armenerne har aldri glemt Nansen og hjelpen han ga dem.

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 92–93: 1 Hvor ligger landet Armenia?

2 Hvorfor husker folk i Armenia fortsatt Fridtjof Nansen?

3 Hva heter hovedstaden i Armenia?

92

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 93

IN

R DE

R VU E GS

Et norsk ektepar, Anna og Rolf, har nylig reist rundt i Armenia. De fikk stadig bevis for hvor viktig Nansen hadde vært for landet.

I hovedstaden, Jerevan, besøkte de en skole som het Nansenskolen. Elevene kjente Nansens navn og visste mye om Norge. Ikke langt unna kunne Karin og Rolf gå i ei gate som het Fridtjof Nansens gate. Mange gutter heter Fridtjof. De er oppkalt etter Nansen. På et museum i byen ble Anna og Rolf kjent med en guide som het Karina. Da hun hørte at de var norske, inviterte hun dem med seg hjem. Der fikk de møte barna til Karina som het Lilik og Fridtjof. Naboene kom også for å hilse på. Alle ville så gjerne fortelle om besteforeldrene sine som hadde fått hjelp av Nansen.

Historiene om hvordan møtet med den berømte nordmannen hadde vært, har blitt fortalt om igjen og om igjen i deres familier.

R LA

P EM

KS

Oppgaver til sidene 92–93: 1 Skriv tre ting som er oppkalt etter Nansen i Armenia 2 Skriv hva det vil si «å snakke for døve ører».

3 Skriv alle de orda som er egennavn, i alfabetisk rekkefølge.

4 Når en person kommer fra Norge, sier vi at personen er norsk.

Skriv hva vi kaller personer som kommer fra Armenia, Tyrkia, Russland og England.

93

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 94

NORIKS HISTORIE Først fikk Anna og Rolf høre fortellingen om bestefaren til Karina.

R DE

R VU

Bestefaren het Norik. Han vokste opp i en armensk landsby i Antiokia. Området var tyrkisk. Tyrkia var i krig med landene rundt.

Det var vanskelige tider for alle som ikke var tyrkiske. Spesielt armenerne hadde det vondt. De ble stadig forfulgt og følte seg ikke trygge noe sted. I april 1915 ble mange armenske ledere arrestert og henrettet.

E GS

IN

En tidlig søndagsmorgen var turen kommet til Noriks landsby.

Innbyggerne fikk beskjed om å møte neste dag på torget ved soloppgang. Ingen armener skulle lenger få lov til å bo i landsbyen.

De fikk ikke ta med seg mer bagasje enn at de kunne bære den på ryggen.

Brutale voktere sørget for at alle var på plass på torget neste morgen. Her sto unge og gamle, barn og oldinger.

Så begynte den lange marsjen. Tempoet var høyt, ingen fikk stoppe opp og hvile. Varmen var intens, veien var steinete og vanskelig å gå på. De ante ikke hvor de skulle, ryktene sa at de skulle østover.

Om nettene slo de leir under åpen himmel. En natt ble alle de voksne mennene i flokken plukket ut. De ble stuet sammen på lastebiler og kjørt vekk. Ingen fikk sagt adjø. Norik så aldri faren sin igjen.

Kvinnene og barna måtte vandre videre. Ferden gikk gjennom øde, ubebodde områder. Snart var det nesten ikke mat og drikke å få.

Norik forsøkte å hjelpe moren sin. Hun var tynn og mager. Hun var helt utslitt. Beina var såre og opphovnet.

«Jeg klarer snart ikke mer,» sa hun. «Ser du en mulighet, så forsøk om du kan komme deg vekk før det er for seint.»

«Jeg kan ikke gå fra deg!» svarte Norik.

R LA

P EM

KS

Øveord: henrettet intens stuet sammen

Spørsmål til sidene 94–95: 1 Hvor lå landsbyen som bestefar Norik vokste opp i?

2 Hva tror du skjedde med alle mennene som ble kjørt vekk i lastebiler?

3 Hvorfor begynte vokterne å skyte så voldsomt?

94

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 95

Øveord: bakhold hulrom

E GS

IN

R DE

R VU

«En i familien må leve videre. Jeg har ikke lenge igjen. Jeg føler det på meg.»

Men Norik orket ikke tanken på å forlate moren. De gikk videre sammen under den stekende sola. En natt la de seg til å sove i en skråning. Norik rev løs tørt gress og laget til en slags seng til moren. Han håpet det skulle være litt mykere enn å ligge rett på bakken. Norik sov uansett. Han hadde ikke mye krefter igjen etter dagens lange marsj.

Norik våknet til kommandorop som vanlig. Han kom seg på beina. Moren lå helt stille på madrassen av tørt gress. Norik forsto at hun hadde dødd i løpet av natta. Han ble forferdelig lei seg. Nå var han helt alene i verden. Han bestemte seg for at han skulle rømme så fort han fikk en sjanse. Nå var det ingenting som hindret ham. Han skulle gjøre som moren hans hadde bedt han om å gjøre.

Han behøvde ikke vente lenge. Plutselig begynte vokterne å skyte vilt rundt seg. En flokk røvere lå i bakhold. De ville plyndre de armenske fangene for det de hadde av verdigjenstander. I kaoset som oppsto, løp Norik bort mot noen store steiner. Han kastet seg ned bak dem og ble liggende musestille.

Skyting og skrik skar gjennom lufta. Norik oppdaget med ett et hulrom under en av steinene. Forsiktig, forsiktig ålte han seg ned i hullet. Han hadde funnet det perfekte skjulestedet.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 94–95: 1 Skriv fem av de orda som er verb, og som står i preteritum.

2 Skriv disse substantivene i alle de formene du har lært: natt, mann, mor.

3 Lag setninger med disse orda: hul/hull, baken/bakken, hoppet/håpet, vil/vill.

4 Analyser disse setningene: «Han hadde funnet det perfekte skjulested.»

«De ville plyndre de armenske fangene.»

95

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 96

Øveord: misjonærer myndigheter statsløs internasjonale

E GS

IN

R DE

R VU

Endelig tok skytingen slutt. Alt ble stille. Vokterne samlet flokken av fanger sammen igjen og kommanderte dem videre. Norik ble liggende nede i skjulestedet sitt til nattemørket kom. Da snek han seg fram, ikke et menneske var å se. Norik begynte å gå. Hvor han skulle, visste han ikke. Marsjen hans varte i ukevis. Han holdt seg skjult om dagen. Om natta tok han seg fram på ukjente stier. En sjelden gang våget han seg inn i små landsbyer hvor han ba om litt mat.

I en landsby traff han en armensk familie. De hadde ikke muligheter til å hjelpe ham, men fortalte om et barnehjem i utkanten av byen. Hjemmet ble drevet av amerikanske misjonærer.

Der ville han få hjelp.

Norik tok sjansen på å gå dit. Han var så tynn og mager at han ikke orket å fortsette flukten lenger. Han banket på døra til barnehjemmet seint på kvelden. Han ble tatt imot med åpne armer. Her kunne han føle seg trygg. Tyrkiske myndigheter gikk ikke inn på amerikanske områder. Norik fikk en seng å sove i, klær på kroppen og god mat. Misjonærene drev også en skole. Norik fikk lære å lese og skrive.

Norik ble boende på barnehjemmet noen år. Han hadde det godt der, men likevel drømte han om å få reise til Armenia. Foreldrene hans hadde snakket så mye om det frodige, vakre landet. Men Norik så ingen mulighet til å komme seg dit. Han var statsløs og kunne ikke reise noen steder. Han hadde ikke pass, og han kjente ingen som kunne hjelpe ham.

En dag kom en mann på besøk til barnehjemmet. Mannen het Fridtjof Nansen. Norik glemte aldri den høye, lyse mannen med den kraftige stemmen. Nansen hadde vært i drømmelandet hans, Armenia. Han fortalte at det nå var ordnet slik at de armenerne som ville reise tilbake og dyrke den fruktbare jorda som var der, kunne få dra med en gang. Pass var heller ikke noe problem. Nansen viste fram det internasjonale passet som hadde fått hans navn.

Norik fikk snakke alene med Nansen. For første gang fortalte han om alt han hadde opplevd. Nansen lyttet og noterte ned Noriks historie.

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 96–97: 1 Hvilken tid på døgnet kunne Norik gå noenlunde trygt?

2 Hvem eide og drev barnehjemmet Norik fikk bo i?

3 Hvorfor fikk Noriks første sønn navnet Fridtjof?

96

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 97

Norik fikk nansenpass og fikk reise til Armenia. Her stiftet han familie og bygget en liten gård. Norik glemte aldri møtet med Nansen. Han bestemte at hans første sønn skulle kalles Fridtjof.

Siden har alltid den eldste gutten i familien fått navnet Fridtjof.

Nansens hjelp skulle aldri bli glemt i Noriks familie

Øveord: stifte familie tillatelse omfavnet

R VU

<

ARMENS HISTORIE

R DE

Karinas nabo ville også fortelle om sin bestefar. Han het Armen og hadde heller ikke glemt hjelpen han hadde fått av Nansen. Barna og barnebarna hans hadde hørt historien utallige ganger.

E GS

IN

Armen våknet med et rykk. Høye, redde stemmer fra naborommet hadde vekket ham. Det var seint på kvelden. Armen kom seg ut av senga. Han måtte finne ut hvorfor de voksne var oppe på denne tida av døgnet.

Tyrkiske soldater gikk rundt og varslet alle armenske familier i landsbyen om at ved soloppgang skulle de møte på torget. De hadde ikke lenger tillatelse til å oppholde seg i Tyrkia.

Myndighetene ville samle alle armenere og føre dem ut av landet.

«Dette er slutten for oss,» jamret de voksne.

Armen ble helt fortvilet. Han ville ikke få ta med seg hunden sin, Balder. Hvordan skulle det gå med den? Han orket ikke tanken på å forlate den.

Foreldrene var bleke og alvorlige. De visste at de ikke hadde noen muligheter til å skjule seg for de tyrkiske soldatene, men Armen var ung og sterk. Han kunne kanskje klare å komme seg ut av landet.

«Ta med deg Balder og stikk!» sa faren hans. «Vi kommer ikke levende fra dette. Men du kan klare det!»

Armen omfavnet foreldrene, satte lenke på Balder og snek seg ut i den lille haven bak huset. Han visste hvor de kunne gjemme seg.

R LA

P EM

KS

Oppgaver til sidene 96–97: 1 Forklar hva et pass er?

2 Skriv synonymer til disse orda: fruktbart, vakker, skjule, mager, sliten.

3 Skriv disse orda i positiv form: eldst, yngst, best.

4 Forklar hva et drømmeland kan være.

97

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 98

Øveord: kjølerom kommandorop perrongen utsultete

E GS

IN

R DE

R VU

Armen hadde et hemmelig sted nederst i hagen. Der var det et stort hull nede i bakken som var dekket av busker og greiner. En gang hadde det vært brukt til kjølerom.

Armen krøp ned i hullet. Balder hoppet etter. Det var akkurat som om hunden skjønte at de skulle holde seg skjult. Hullet var mørkt og kaldt. Det var fuktig, og det luktet muggent. Men her var de foreløpig trygge for soldatene. Balder var god og varm. Armen krøp tett inn til hunden. Det var godt å ha selskap. I det fjerne hørtes kommandorop og skrik.

Armen ble liggende i hullet hele neste dag. Han følte seg svært ensom. Han visste at foreldrene, slektningene og mange av naboene hadde blitt ført bort. Han hadde ingen som verken kunne eller ville hjelpe ham.

Hvor skulle han dra? Hvordan skulle han klare seg? Han hadde en del mat som moren hadde gitt ham, men Balder spiste mye.

Hvordan skulle han klare å skaffe nok mat til dem begge? Tankene tumlet rundt i hodet hans. Han var bare sikker på en ting: Han skulle bort, langt bort. Han skulle klare det.

Armen ventet til natten kom, så la han ut på den lange vandringen sammen med Balder. Så lenge det var lyst, gjemte de seg på øde steder. Om nettene gikk de på ukjente stier. Maten han hadde med som niste, forsvant fort. Av og til fant han litt frukt og grønnsaker på jordene han passerte. En sjelden gang tok han mot til seg og banket på hos ukjente mennesker og ba om litt mat. Men verken Balder eller Armen fikk nok å spise. De ble magre og svake.

Strekningene de klarte å gå om nettene, ble kortere og kortere.

P EM

KS

R LA

En natt fulgte Armen noen jernbaneskinner. Da det lysnet om morgenen, gjemte han og hunden seg i en liten låve like ved en jernbanestasjon. Gjennom sprekkene i veggen kunne Armen se rett ned på perrongen. På perrongen fikk han øye på en liten flokk med barn. De så like utsultete og tynne ut som han selv. Barna sto helt stille. Det så ut som om de ventet på noe. Med ett hørtes ei togfløyte og et tog kom dampende inn på stasjonen.

En del passasjerer kom ut, en mann skilte seg ut. Han hoppet ned på perrongen. Han var svært høy og lys i huden. Armen hadde aldri sett noen som ham før. Han gikk rett bort til flokken med barn.

Smilte og hilste på dem. Så ble store kjeler med mat båret ut fra toget. Matlukten spredde seg over hele stasjonen. Armen kjente den deilige matlukta helt inn på låven. Det svimlet for ham. Han kunne

98

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 99

a

Øveord: beskyttelse bosette seg

E GS

IN

R DE

R VU

ikke huske sist han hadde spist et varmt måltid mat. Alle barna fikk hver sin porsjon mat. Det så utrolig godt ut.

Skulle han tore å gå bort? Hva kunne skje med han og Balder hvis han viste seg? Uker i ensomhet og sulten som gnog i tarmene, gjorde at Armen bestemte seg til å ta sjansen til å nærme seg den høye, lyse mannen og hjelperne hans.

Armen og Balder sjanglet ned på perrongen. De ble fort oppdaget. Armen så forferdelig ut, skitten, fillete og utsultet. Balder kunne knapt stå på beina. Den fremmede mannen kom raskt bort til dem. Han så svært snill og hyggelig ut. Han hilste og sa på armensk: «Jeg heter Fridtjof. Hva heter du?»

Mannen var Fridtjof Nansen. Armen glemte aldri dette møtet. Nansen ble redningen for ham. Han sørget for at Armen fikk plass på et barnehjem. Balder fikk lov til å bli med. Her fikk de begge godt stell og trygghet.

Barnehjemmet sto under Nansens beskyttelse.

Noen år seinere fikk Armen nansenpass.

Han fikk hjelp til å reise til Armenia og bosette seg i det landet som foreldrene hans hadde snakket så mye om.

Armen stiftet familie. Akkurat som Norik hadde gjort, kalte Armen sin første sønn Fridtjof. Siden har alltid den eldste sønnen i Armens familie blitt oppkalt etter Fridtjof Nansen.

P EM

KS

Historien om Armenia og Fridtjof Nansen er fortalt av Eva Gjendem. Hun har reist rundt i Armenia og møtt folk som vet mye om Norge og Nansen.

R LA 99

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 100

Fremmed i Norge

R VU

Øveord: fascinerende idyllisk

R DE

Denne historien er skrevet av en gutt som kom fra Iran for flere år siden. Da han skrev den, gikk han siste året på videregående skole.

Han sendte fortellingen sin til meg.

Vi som aldri har levd i et fremmed land, som aldri har opplevd at folk ikke forstår hva vi sier, og aldri har følt oss helt utenfor når høytider og festdager blir feiret, kan ha godt av å tenke igjennom alle de problemene innvandrere møter. Derfor ble fortellingen med i denne boka.

E GS

IN

Første gang jeg hørte om landet Norge, var en gang for lenge siden da jeg gikk på skole i Iran. Det er så langt tilbake i tid at jeg ikke engang er sikker på hvilken klasse jeg gikk i, men jeg tror det var i første eller andre klasse. Naturfaglæreren min fortalte om Norge.

Det var et land med fint landskap, han viste oss flere fascinerende bilder av fjell, gressletter og ikke minst snø. Snøen var kanskje det som gjorde mest inntrykk på oss, vi var ikke vant til snø. Han ga oss et bilde av Norge som et fantastisk land.

Jeg husker ikke så mye fra hjemlandet mitt, men hvordan landsbyen jeg bodde i var, har jeg ikke glemt. Husene lå tett i tett og var laget av en blanding av gjørme og stein. Det var nydelig landskap rundt den lille landsbyen, dype daler, store gressletter som den stekende sola skinte på. Jeg husker jeg pleide å gå turer med bestefaren min til de gresslettene.

En dag bestemte faren min at vi skulle flytte til Norge. Min familie ville dra til Norge fordi det var mye bedre muligheter der til å få seg en utdannelse og arbeid. Jeg husker faren min fortalte hvor godt vi ville få det i Norge. Han fortalte om alle de nye menneskene vi ville møte, og om hvor flott og idyllisk det hele skulle bli.

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 100–101: 1 I hvilken verdensdel ligger Iran?

2 I hvilken verdensdel ligger Norge?

3 På hvilken tid av året kom fortelleren vår til Norge?

100

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 101

IN

R DE

R VU E GS

Men møtet med Norge var ikke bare flott og idyllisk. Jeg støtte på svært mange problemer og måtte håndtere mange konflikter. Det var veldig vanskelig å tilpasse seg det norske samfunnet og den norske kulturen. Allerede fra første dag fikk jeg merke det. Selv om det er lenge siden jeg kom hit, er det enkelt episoder jeg har opplevd som sitter som spikret fast. Fordi det er så stor forskjell på hvordan folk lever og tenker i Iran og i Norge, oppsto det stadig vanskeligheter.

Vi landet på Fornebu flyplass en kald vinterdag. Det hadde begynt å mørkne, det snødde voldsomt og et teppe av grå skyer lå over flyplassen. Det var utrolig kaldt, det var langt varmere i hjemlandet mitt enn i Norge. Jeg får frysninger den dag i dag av å tenke på det. Slikt vær hadde vi aldri opplevd før.

Faren min hadde vært i serviceskranken og ordnet en drosje for oss. Den kjørte oss til et lite hotell hvor vi skulle bo de første dagene.

R LA

P EM

KS

Øveord: håndtere konflikter kulturen serviceskranken

Oppgaver til sidene 100–101: 1 Forklar hva en gjør når en håndterer konflikter.

2 Skriv et synonym til ordet drosje.

3 Finn ut hva landet Iran het før.

4 Analyser denne setningen: «Naturfaglæreren min fortalte om Norge.»

101

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 102

Jeg fikk ikke sove den første natten. Jeg husker at jeg ble sittende i vinduskarmen og se ut. Snøen dalte ned. Det var mange mennesker ute selv om det var sent på kvelden. Det var stor trafikk av biler, trikker og busser. Det var den rake motsetningen til livet i den lille landsbyen jeg bodde i før. Alt virket veldig spennende, men samtidig skremmende på meg. Selv toalettene var totalt forskjellige.

R VU

E GS

IN

R DE

Vi barna fikk begynne på skolen, men den første tiden gikk vi bare sammen med andre som ikke kunne norsk. Vi gikk i mottakerklasse. Dagene gikk, og snart hadde jeg gått i mottakerklasse i snaue seks måneder. I mottakerklassen lærte vi å snakke og forstå norsk. Endelig begynte norsken min å komme seg, men den var svært gebrokken. Men jeg fikk gjort meg forstått, og det var det som var viktigst, påsto læreren min. Nå mente han at det var på tide at jeg begynte i vanlig klasse. Jeg husker at jeg ble veldig glad, håpet at jeg endelig skulle bli kjent med noen norske, få meg norske venner. Foreldrene mine syntes det var flott at jeg nå var god nok til å begynne på vanlig skole.

Dagen etter møtte jeg opp på den nye skolen. Jeg var svært spent da jeg ble vist inn i klasserommet hvor mine nye klassekamerater var. Jeg tok læreren i hånda og presenterte meg.

Det aller første jeg la merke til, var at jentene og guttene satt sammen. Det var helt nytt for meg. I Iran var det nemlig vanlig at guttene og jentene satt hver for seg. Jeg fikk plass mellom to jenter, Lisa og Mari.

Den første skoletiden gikk greit, men jeg fikk ingen nye venner. Jeg tenkte at det ville nok ordne seg etter en stund.

Øveord: motsetningen mottakerklasse gebrokken presenterte seg

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 102–103: 1 På hvilket klassetrinn startet fortelleren da han kom til Norge?

2 Hvordan pleide elevene i Iran å sitte i klasserommet?

3 På hvilket klassetrinn gikk fortelleren da han ble med på skoleball for første gang?

102

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 103

Den første vennen jeg fikk, het Patrick. Han kom bort til meg en dag og spurte om vi skulle sparke fotball sammen. Fra da av hadde jeg en venn, og jeg gledet meg til hver skoledag.

Noe av det aller verste jeg husker fra barneskolen, var at jeg måtte lese høyt i klassen, norsken min var helt grei, men likevel gebrokken. Klassekameratene lo av meg når jeg uttalte ord feil. Jeg følte meg svært liten akkurat der og da. Det var grusomt.

Øveord: integrert høydepunkt atmosfæren

R VU

IN

R DE

Etter som årene gikk, ble jeg mer og mer integrert i det norske samfunnet. Jeg ble stadig bedre i norsk og forsto det meste. Men likevel var det ting som jeg så, og hendelser som skjedde, som jeg ikke kunne begripe, eller som på en eller måte førte til at jeg måtte ta et oppgjør med meg selv. Nordmenn oppførte seg så forskjellig fra det som var vanlig i Iran. De sa ting som var helt utenkelig for oss å si. De gjorde ting som var forbudt for oss iranere, og som ingen ville finne på å gjøre.

E GS

På ungdomskolen fikk jeg mange venner, både norske og utenlandske.

Det var trygt og godt å vite at vi var venner uansett hvilken nasjonalitet vi hadde.

De fleste elevene på ungdomsskolen var opptatt av fester, og årets høydepunkt var skoleballet i desember. Alle gledet seg og snakket ikke om annet i ukene før den store begivenheten. De to første årene på ungdomskolen gikk jeg ikke på det ballet, tenkte at det ikke var noe for meg. Jeg verken danset eller var begeistret for disse festene. Men det aller siste året på ungdomskolen valgte jeg å gå på ballet, etter litt mas fra vennene mine. Jeg var nysgjerrig på hva som foregikk der.

Det første jeg la merke til, var alle de forskjellige fargene som diskoteklysene sendte ut. Det var noe helt spesielt med atmosfæren, alle så ut til å kose seg, folk danset og lo. Det hele så virkelig hyggelig ut. Men dette var bare på avstand. Det var først da jeg entret dansegulvet, at jeg la merke til at mange av deltakerne hadde drukket.

R LA

P EM

KS

Oppgaver til sidene 102–103: 1 Forklar hva det vil si å være integrert i det norske samfunnet.

2 Forklar hva et høydepunkt kan være.

3 Analyser disse setningene: «Det var grusomt. Klassekameratene lo av meg.»

103

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 104

Øveord: anstrengt akseptert verdiene og normene hodebry

R DE

R VU

Jeg husker at jeg gikk forbi ei jente som nesten ikke greide ikke å holde seg på beina. Stakkaren holdt på å falle hele tiden. Det var ikke noe pent syn. Årsaken til at jeg forteller om ballet, er at dette var noe som aldri hadde kunnet skjedd der jeg kom fra. Guttene holdt rundt jentene, danset med dem, og klådde regelrett på dem. I mitt hjemland sitter ikke engang guttene sammen med jentene. Det var virkelig rart å se noe slikt, men samtidig ble jeg på en måte lettet. Det var fint å oppleve at forholdet mellom gutter og jenter ikke var så anstrengt som det var, og fortsatt er, i Iran. Når jeg ser tilbake på det nå, var ballet en morsom opplevelse,

E GS

IN

Etter å ha begynt på videregående skole tenker jeg sjelden på hvor jeg kom fra, jeg føler meg nesten norsk. Det er vel et tegn på at du er akseptert, og ikke minst på at du selv har akseptert de verdiene og normene som gjelder i det norske samfunnet. Videregående var en tid med spenning, glede og mange forviklinger. Det som skaper hodebry for en gutt, er som oftest ei jente. Men ikke bare ei jente, det var den jenta.

Jeg så henne for første gang en dag i august. Hun var rett og slett nydelig. Det var noe ved henne som jeg aldri hadde sett hos andre jenter. Hun hadde langt, svart, fløyelsmykt hår. Jeg ble bedre kjent med henne gjennom noen felles venner. Hun het Angelina, men jeg kalte henne for Angie. Hun duftet så nydelig og smilte det vakreste smil i verden hver gang jeg så på henne. Hun var perfekt!

Jeg husker alle nettene jeg lå i senga og tenkte på henne.

Tankene mine vred seg som en orm rundt i hodet mitt. Jeg visste at hvis jeg ble sammen med henne, ville det skape store problemer for meg. Foreldrene mine ville aldri godta noe slikt. Dette var noe som var helt utenkelig i vår kultur. I deres øyne var jeg altfor ung til å ha en kjæreste. Dessuten var det et kjempeproblem til, hun var ikke fra samme land som meg. Foreldrene mine følte seg ikke som norske.

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 104–105: 1 Hvorfor var det så vanskelig for fortelleren å bli kjæreste med Angelina?

2 Hvem skulle fortelleren gifte seg med hvis foreldrene fikk bestemme?

3 Hva tror du er den største forskjellen mellom å være ungdom i Iran og ungdom i Norge?

104

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 105

Øveord: behov

IN

R DE

R VU

De mente at det beste for meg var at jeg giftet meg med ei iransk jente når jeg ble gammel nok.

Alle iranere blir oppdratt til at man skal sette foreldrene sine over alt. Deres behov skal komme foran ens egne behov. Deres vilje skal en bøye seg for. Men jeg hadde levd for lenge i Norge til at jeg klarte å bøye meg for deres vilje, og la ei jente som Angie «gå». Jeg var helt oppslukt av henne. Å gi slipp på henne klarte jeg bare ikke.

Problemene var mange, og svarene var få. Angie hadde ikke samme hudfarge som meg, eller samme religion. Men jeg likte henne, og hun likte meg. Det var det som telte for meg! Jeg skal være ærlig og si at jeg var svært usikker på hva jeg skulle gjøre, følge mine foreldres ønske eller gjøre det jeg mente var riktig for meg. Men vi ble kjærester til slutt, og siden har jeg aldri tvilt på at jeg valgte rett.

E GS

Jeg vil ikke tenke på det som kan skje i framtida, jeg er opptatt av hvordan jeg har det nå. Hva skal man ellers gjøre? Man kommer til et helt fremmed land, hvor nesten alt er nytt. Man møter helt andre verdier og normer. Nordmenn og iranere er like ulike som dag og natt. Begge land har mye bra, man må forsøke å velge det beste fra begge. Hjemme gjelder de iranske skikkene og normene, og ute blant venner gjelder de norske.

Det er svært vanskelig å få til en balanse mellom disse to kulturene! Jeg velger å følge mitt hjerte, så får jeg håpe at det ender godt.

R LA

P EM

KS

F

105

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 106

Barrikaden av Else Breen

Øveord: nazistene Hirden angiver barrikaden vaktpost godmodig

IN

R DE

R VU

Dette er en novelle som handler om noe som skjedde i Norge under den andre verdenskrig.

Det var matmangel, mangel på brensel og klær. Folk fikk ikke reise fra en by til en annen uten pass. Folk ble stoppet og kontrollert overalt, barrikader og bommer var satt opp langs alle veier.

Nordmenn som holdt med nazistene, gikk ofte i uniformer og var med i Hirden, en slags militær organisasjon. Mange forsøkte å hjelpe folk som var på flukt fra nazistene, men ingen visste hvem en kunne stole på. Det vrimlet av angivere og spioner overalt.

E GS

Barrikaden sto der da han kom fra sommerferie.

Han kom plystrende nedover Stasjonsveien og skulle svinge inn i sin egen gate da han oppdaget sperringen like foran veikrysset – en diger treport som stengte hele gata. Midt i treporten var det en åpning, akkurat stor nok til at folk kunne passere, men ikke noe kjøretøy. Og foran barrikaden gikk en tysk vaktpost i grønn uniform med gevær over skulderen.

KS

R LA

P EM

Vegard tenkte på hva han hadde oppi ryggsekken. Skulle han våge å passere, eller skulle han snu og ta en omvei?

Han nærmet seg langsomt den tyske vaktposten, stirret på ansiktet under den tunge hjelmen og ble forundret, for soldaten kunne ikke være stort eldre enn broren hans! Nå følte han seg tryggere, gikk tett opp under vaktposten og brukte øynene så godt han kunne. Det var jo ikke forbudt å se heller. Det trakk opp til et smil i tyskerens ansikt. Han tok godmodig et skritt tilbake idet Vegard passerte, og hilste med to fingre til hjelmen. Makan! tenkte Vegard forvirret.

Fienden hilste på ham!

Spørsmål til sidene 106–107: 1 Hvilken årstid var det da Vegard kom tilbake fra ferie?

2 Hvor stor var treporten som stengte av gata?

3 Hvordan var vaktsoldaten kledd?

106

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 107

E GS

IN

R DE

R VU R LA

P EM

KS

Matmangel, arrestasjoner og portforbud hadde hørt til dagens orden, men dette – en barrikade bare et steinkast fra hans eget hjem med en vaktpost som hilste – det var noe nytt! De hadde vel ikke tenkt å begynne å krige her mellom eplehagene og plankegjerdene i den fredligste delen av byen?

Et velkjent plystresignal fikk han til å snu på hodet, og der kom bestevennen, Otto, på sykkel. Han hadde lært seg et nytt nummer i sommer: å sykle med begge føttene oppå sykkelstyret, og nå demonstrerte han kunststykket for Vegard.

«Ikke dårlig!» Vegard fulgte kameraten med øynene til han hoppet av sykkelen og stilte den opp imot plankegjerdet.

«Din tur!» sa Otto. «Kan du gjøre det etter?» Han sto solbrent og smilende og ventet, men Vegard ristet utålmodig på hodet.

Oppgaver til sidene 106–107: 1 Forklar hva en barrikade er.

2 Skriv seks av de orda som er verb, og som står i preteritum.

3 Skriv de verbene du fant som svar på oppgaven ovenfor, og bøy dem i alle de tidene og formene du har lært.

4 Analyser denne setningen: «Fienden hilse på ham.»

107

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 108

Øveord: sabotører terrorister innbilt humoristisk forstua snarvisitt reisebestemmelser fiskepølse

IN

R DE

R VU

«Hva betyr det der?» sa han og pekte på barrikaden.

«Kontroll,» svarte Otto. «De er redde for sabotører og terrorister.

Du vet det smeller ustanselig. PANG! PANG! PANG!» ropte han og skjøt omkring seg med et innbilt gevær.

Guttene holdt øye med barrikaden og så tyskeren stikke hodet ut av åpningen for å se hva som sto på.

«Ble du redd nå?» ropte Otto. Vaktposten var for langt unna til at de kunne se ansiktsuttrykket hans, men av holdningen kunne de forstå at han tok det humoristisk. Han vinket og ruslet på plass.

«Det der er ikke noen ordentlig vaktpost,» sa Vegard. «Han hilste og smilte da jeg gikk forbi, og nå vinker han også!»

«Du smilte vel endelig ikke tilbake?» spurte Otto strengt.

«Trur du jeg er feig eller?»

«Kanskje vi skulle stikke bort å se litt nærmere på ham,» sa Otto, «så han forstår hvor han har oss. Han må bare ikke innbille seg at han er velkommen i gata vår heller!»

«Enig,» sa Vegard. «Jeg må bare hjemom med sekken først.»

E GS

Da han kom inn i forstua, satt det et fremmed lite vesen på en stol og betraktet ham med store, alvorlige øyne. En jentunge med rød sløyfe i det svarte håret. Hjelp – han ante ikke hva han skulle si til småjenter – og slett ikke når de var under skolealderen!

«Dette er Marit,» sa moren. «Hun skal videre i morgen og er bare på en snarvisitt.» Vegard hilste og var glad da moren fikk ham med seg ut på kjøkkenet.

«Vær snill mot henne,» hvisket hun, «og ikke si til noen at hun er her! Du vet med de reisebestemmelsene vi har nå, vil folk synes det er rart at vi får besøk av fremmede.»

Vegard forsto. Det var det vanlige hemmelighetskremmeriet. Alle hadde noe å skjule – hva, skulle en helst ikke spørre om.

Moren ble skuffet da han skulle ut igjen med en gang.

«Jeg er spent på hvordan du har hatt det,» sa hun. «Og vi skal spise snart. Jeg har stått i kø og fått tak i fiskepølse til middag.»

«Se hva som er oppi ryggsekken, du,» sa Vegard smilende.

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 108–109: 1 Hva skulle Vegard få til middag?

2 Hvorfor skulle Vegard og Otto passere sperringen?

3 Hvorfor var Vegard og Otto så sultne på sjokolade?

108

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 109

Øveord: bortvendte bestikke østfronten

R DE

R VU

«Du har vel ikke med deg noe ulovlig?»

«Bestemor sendte med litt smør og flesk!»

«Men tenk om det hadde vært kontroll på toget eller ved barrikaden!

Du ser hva slags naboskap vi har fått. Du kunne blitt tatt!»

«De tar vel ikke guttunger heller,» sa Vegard.

«Jeg vet sannelig ikke hva de gjør, jeg,» sa moren. Hun var ivrig i gang med å åpne ryggsekken da Vegard var på vei ut.

«Vi spiser om en liten stund,» ropte hun etter ham. «Og det blir bare du og jeg og Marit. Far og Arve er ikke hjemme.»

Det var en dårlig nyhet – han som hadde gledet seg sånn til å se igjen faren og broren.

E GS

IN

Vegard og Otto ble enige om at de skulle gå gjennom barrikaden med bortvendte ansikter, slik at vaktposten kunne begripe hvor uønsket han var. Men da de kom ut på den andre siden, hadde soldaten byttet plass så de gikk rett på ham, og da brukte de øynene likevel for å se om han var en ordentlig vaktpost eller ikke.

Soldaten kjente igjen Vegard, smilte, stakk en hånd ned i frakkelomma og holdt fram en sjokolade. Guttene ble stående bom stille og stirre sultent på sjokoladen. Så spurtet de i full fart forbi vaktposten og inn i Stasjonsveien hvor de stoppet under nærmeste tre.

«Så du?» sa Otto. «Han forsøkte å bestikke oss!»

«Med sjokolade!» sa Vegard og var våt i munnen. «Han må tru vi er noen feiginger. Det er forresten synd på ham.»

«Hvorfor det?»

«Fordi han kommer til å dø.

«Hvordan vet du at han kommer til å dø?»

«Bestefar sier at de unge soldatene blir trent opp her, og etterpå blir de sendt til østfronten, og der dør de.»

«Det er til pass,» sa Otto. «Vi har ikke bedt dem komme!

Forresten – når jeg tenker meg om – det var vår sjokolade vaktposten ville gi oss. De tok fra oss sjokoladen og all den gode maten da de kom. Tenk på det, du – hvis ikke alle soldatene hadde vært her, kunne vi ha spist sjokolade hver eneste dag!»

R LA

P EM

KS

Oppgaver til sidene 108–109: 1 Skriv navnet på de matvarene som er nevnt i teksten.

2 Skriv de orda som har med krig å gjøre.

3 Forklar hva ordet bestikke betyr.

4 Skriv åtte av de orda som er substantiver, og som har konsonanten s på plass først.

109

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 110

Øveord: skuldertrekning innlate meg spakt

R DE

R VU

«Og fått huller i tennene!» sa Vegard. «Men hvis det er sant som du sier, er saken grei. Vi går tilbake og henter sjokoladen vår.»

Guttene nærmet seg igjen barrikaden, denne gangen vennligere enn sist, men nå lot tyskeren som han ikke så dem. Da gikk Otto fram og rakte ut hånden. Vaktposten så usikkert fra den ene til den andre, og så trampet han plutselig i veien som om han ville skremme bort mus. Da Otto ble stående, grep han ned i frakkelomma og rakte ham sjokoladen med en skuldertrekning, snudde seg og gikk fra dem. Klapp, klapp, sa de tunge støvlene som skulle ta ham til østfronten.

De delte sjokoladen mellom seg i hui og hast før de skiltes.

«Tenk om den er forgifta!» sa Vegard da han hadde svelget sin bit.

«Da dør vi i hvert fall samtidig!» lo Otto. «Ser deg i morra, hvis vi lever!»

E GS

IN

Moren til Vegard fant sjokoladepapiret i lomma på jakka da hun skulle vaske den. Han satt ved bordet og leste, og hun sto foran ham med sølvpapiret og hvisket for at den lille gjesten ikke skulle høre det: «Hvem har du fått sjokoladen av?»

«Av vaktposten ved barrikaden,» mumlet han og kikket bort på den fremmede jentungen som satt med ryggen til ved skrivebordet og tegnet.

«Smakte den godt den sjokoladen?» spurte moren spisst.

«Den hadde ikke akkurat tyskersmak hvis det er det du tror.»

Hun satte seg på kanten av bordet og så ham inn i øynene.

«Når begynte du å innlate deg med fienden?» spurte hun lavt.

«Innlate meg?» gjentok han irritert. «Å omgås fienden på fortrolig vis!» sa hun skarpt.

«Men mor da,» sa han oppgitt. Vaktposten er ikke eldre enn Arve, og han er da et menneske om han er tysk soldat.» Hun så forundret på ham.

«Du verden hva den krigen gjør oss til etter hvert,» sa hun spakt og hoppet ned fra bordet.

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 110–111: 1 Hvor oppbevarte den tyske soldaten sjokoladeplata Vegard og Otto fikk?

2 Hvor gammel var den tyske vaktposten?

3 Hvordan fikk mor greie på at Vegard hadde spist sjokolade?

110

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 111

E GS

IN

R DE

R VU

«Kan jeg få gå ut?» kom det borte fra skrivebordet.

«Ta henne med deg ut i hagen,» sa moren til Vegard. «Hun kan ikke sitte inne hele dagen heller, stakkar.» Og så tok hun jakka og gikk ned i vaskekjelleren med den.

Jentungen hoppet ned av stolen og kom bort til Vegard. «Jeg hørte hva dere snakket om,» sa hun, «enda det skulle være hemmelig.»

«Det gjør ikke noe. Kom, så går vi ut.»

Da de gikk ned verandatrappen, stakk hun hånden sin inn i hans.

«Skal jeg fortelle deg en hemmelighet?» sa hun. «En som ikke moren din vet om engang?»

Han så ned på henne og tenkte at det var ikke så vanskelig å snakke med henne likevel selv om hun var småjente.

«Jeg samler på hemmeligheter,» sa han.

«Bøy deg ned da,» sa hun, «for jeg er nødt til å hviske det.»

Han bøyde seg, og hun la munnen sin inn til øret hans: «Jeg heter ikke Marit,» hvisket hun. «Jeg heter Sara.»

«Var det hemmeligheten?» Hun nikket. «Men det er mer,» lo hun. «Jeg bytter ofte navn, for det er en hemmelig lek. Forstår du?»

Vegard visste ikke om han forsto, men det var ikke så farlig.

Folk hadde så mange rare hemmeligheter under krigen.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 110–111: 1 Skriv fem av de orda som er verb, og som har dobbeltkonsonant i seg.

2 Skriv synonymer til disse orda: småjente, hviske, gå, innlate seg med, spakt.

3 Skriv fem av de orda som er sammensatte ord.

4 Analyser disse setningene: «Jeg samler på hemmeligheter.» «Jeg heter ikke Marit.»

111

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 112

«Hvor er foreldrene dine da?» spurte han.

Hun så ned. «De var plutselig borte,» sa hun. «De andre sa at de hadde reist i forveien, og at jeg skulle komme etter. Jeg trodde kanskje at de var her.»

For et naut han var som hadde spurt! «Hei, har du lyst på et eple?» sa han og fant et glasseple i gresset.

Øveord: glasseple høstfloksen arbeidstjeneste

R VU

E GS

IN

R DE

Augustmånen steg stor og appelsinrød opp over epletrærne, høstfloksen duftet, og krigen hadde vært langt borte var det ikke for støvletrampene fra barrikaden. Mor og Vegard ruslet omkring i hagen med jentungen mellom seg og så på frukttrær og bærbusker.

«Det blir i hvert fall nok epler i år,» sa moren. «Og det blir du og jeg som får høste dem, Vegard!»

«Far og Arve da?» spurte han. «Skal de slippe så lett?»

«Det får vi snakke om siden,» sa hun.

Vegard hadde ventet på dette helt siden han kom hjem, at moren skulle fortelle hvor faren og broren var. Og mens de var alene på kjøkkenet, og moren laget kveldsmat, fikk han høre at de ble borte på ubestemt tid.

Hvis de unge skulle utskrives til arbeidstjeneste som året før, var det bedre at Arve var borte enn at han skulle få trøbbel med statspolitiet fordi han nektet å delta, forklarte moren.

«Men far skal da ikke på arbeidstjeneste!» innvendte Vegard.

«Han skal hjelpe Arve i gang på det nye stedet,» sa moren. «Du vet hvordan det er.»

Men det var nettopp det Vegard ikke gjorde! De hadde sørget for å holde ham utenfor alt som skjedde i familien, men nå ville han ikke finne seg i det lenger. Stolte de ikke på minstemann? «HVOR ER DE? JEG VIL VITE DET!» «Sånt spør en ikke om i disse tider,» svarte moren lett. Hun sto og skar tynne skiver av det svarte krigsbrødet. Så la hun fra seg kniven og så på ham.

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 112–113: 1 Hvorfor fikk ikke Vegard skikkelig svar på hvor faren og broren hans var?

2 Hva slags politi ville Arve få trøbbel med hvis han ikke møtte opp til arbeidstjeneste?

3 Hva slags mat skulle Vegard få til kveldsmat?

112

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 113

R VU

E GS

IN

R DE

«Du er for ung, Vegard,» sa hun. «Hva sier du forresten til en ekstra matrasjon i kveld? Smør på brødet og litt stekt flesk? Marit kan trenge litt hun og, så tynn og liten som hun er.» Alt spiselig var oppmuntrende, men Vegard ville ikke la seg blidgjøre så lett.

«Hun heter ikke Marit,» sa han tvert. «Hun heter Sara.»

«Hun har nok svært livlig fantasi,» svarte moren, «og det kan være både og i hennes situasjon. Jeg skal rope på deg når maten er ferdig.»

Vegard gikk ut i hagen og fant et eple, satte seg på verandatrappa og tygde det langsomt i seg mens han så på månen. Den var syk og stor og så ut til å vokse akkurat som krigen. Tyskersjokolade, tenkte han skamfullt da han hørte støvletrampene fra barrikaden.

Øveord: matrasjon

R LA

P EM

KS

Sara skulle ligge på Arves rom, og om kvelden stakk han hodet inn av døra for å se hvordan hun hadde det. Det var rart å se henne i Arves seng med alle guttetingene omkring seg. Hun hadde rødprikkete nattkjole, og det sorte håret lå utover puta. «Du røpet hemmeligheten vår,» sa hun stille. Han ble flau, for han husket hvor lett han hadde gjort det. Det var akkurat som det ikke var så farlig bare fordi hun var liten.

«Om forlatelse,» sa han. «Men mor sier det ikke bort.»

«Dere kan få lov til å si Sara,» sa hun.

«Hva er det du ligger og tenker på?» spurte han og satte seg på sengekanten. Det var som å ha en søster.

Oppgaver til sidene 112–113: 1 Skriv de orda som er egennavn, i alfabetisk rekkefølge.

2 Skriv antonymer til disse orda: skamfull, minstemann, ung, kveldsmat, utskrive, tynn, sulten.

3 Skriv disse verbene i infinitiv: gjorde, hadde, satt, skjedde, spurte.

4 Skriv to av de orda som har diftongen au i seg.

113

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 114

Øveord: «Halt» krigsnerver telegrafen «frosset ut»

R DE

R VU

«På hvem jeg skal gifte meg med,» svarte hun gravalvorlig.

Han lo høyt. «Synes du ikke det er vel tidlig?»

«Det er jo godt å få bestemt seg. Og alle må jo ha NOEN. Hvis ikke mor og far er på det nye stedet heller?»

Han forsto hvor ensom hun måtte føle seg.

«Du treffer dem nok,» sa han oppmuntrende.

«Det sier alle,» sa hun og la armen over ansiktet. Han trodde kanskje at hun gråt, men da hun tok vekk armen, smilte hun. «Er du for stor?» spurte hun.

«Til hva? Å ja, ... nei, jeg er tolv år. Det er i grunnen nokså passelig.»

«Det synes jeg og,» sa hun fornøyd og strakte armene imot ham for å gi ham godnattklemmen.

E GS

IN

Den lange vinteren ble den kaldeste de hadde opplevd siden krigen begynte. Alt frøs. De fyrte døgnet rundt, men greide knapt å holde varmen.

Og Vegard var alltid sulten. Barrikaden fikk nye vaktposter i tunge støvler og side frakker. De hilste ikke slik som vaktposten i sommer. De brølte Halt! når noe sto på, og Vegard følte seg utrygg selv når han var hjemme i det hvite huset bak plankegjerdet. Han hadde fått det for seg at noen tuslet omkring i gangene om nettene.

«Krigsnerver!» sa moren og smilte oppmuntrende. Han så stadig mindre til henne, for hun arbeidet på telegrafen for å skaffe penger nå da både faren og broren var hjemmefra.

P EM

KS

R LA

Det verste var likevel forholdet til Otto. Moren til Otto gikk bort og tok arbeid for tyskerne, og Otto nektet å snakke om det. Han som hadde vært klassens midtpunkt, ble langsomt frosset ut. Vegard gikk der og forsøkte å late som ingenting, men en dag ble han tvunget til å ta parti.

Leifen, som hadde de hardeste nevene i klassen, stoppet ham opp utenfor skoleporten en morgen gradestokken viste minus tjue grader.

Spørsmål til sidene 114–115: 1 Hvordan var de tyske vaktene kledd om vinteren?

2 Hvor jobbet moren til Vegard?

3 Hva trodde Vegard han hørte om nettene?

114

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 115

Øveord: «svenskesuppe» jøssing stripete

E GS

IN

R DE

R VU

«Passord!» kommanderte Leifen og stengte veien. Passordet skulle være JØSSING etter folket i Jøssingfjorden, som var kjent over hele landet for sin motstand mot tyskerne.

«Hold kjeften på deg!» sa Vegard og ville forbi. Men da dyttet Leifen ham over ende i snøen. «Kanskje du er STRIPETE?» sa han.

Ordet stripete ble brukt om folk som var med på begge sider, og det skulle ikke Vegard ha sittende på seg. Han som verken hadde far eller bror hjemme på grunn av krigen.

Han kom seg raskt på beina, kastet seg over Leifen og hamret løs på ham.

«Det skal du få igjen for, din fordømte feiging!» skrek han.

«Akkurat som du har noe å skryte av! Faren din selger mat til tyskerne. Det er da noe alle veit!»

Den satt som den skulle. Leifen ble så rasende at han fikk overtaket. Han presset Vegard opp imot gjerdet og dengte løs på ham til inspektøren stakk hodet ut av porten og så hva som foregikk.

«Hold opp, ellers sier jeg fra til læreren deres,» tordnet han, «og da blir det ikke noe svenskesuppe på dere to i dag!»

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 114–115: 1 Skriv disse adjektivene i positiv form: hardeste, kaldeste, vanskeligste, verste, yngste.

2 Analyser denne setningen: «Han presset Vegard opp mot gjerdet.»

3 Se på setningen i oppgaven ovenfor. Skriv ordklassene som orda hører til.

4 Gradbøy adjektivet rasende.

115

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 116

Øveord: begivenhet formidlet skrekkfigur

R VU

E GS

IN

R DE

Svenskesuppa var en torsdagsbegivenhet, kjøttsuppe med flesk og erter, formidlet gjennom Røde Kors til alle skolebarn. Det var verdt å avslutte slåsskampen for mindre.

«Ligg unna Otto!» sa Vegard og plukket opp vottene sine fra snøen.

«Vi tar ham i morra. Etter gymtimen,» sa Leifen og forsøkte å sette beinkrok for Vegard da han skulle inn skoleporten. «Men du holder vel med ham, du? Og da tar vi deg og!»

«Du burde ikke gå på skolen i morra,» sa Vegard da han og Otto tok følge hjemover. Kulda beit i kjakene.

«Hvorfor ikke?»

«Jeg sier bare at du ikke burde gå på skolen i morra,» gjentok Vegard. Han begynte å småspringe for å holde varmen.

«Da går jeg,» sa Otto bak ryggen hans. «Har DU tenkt å gå?» spurte Otto. Vegard kjente den redde knuten i magen.

«Så klart,» sa han. «Hvis du går. Men vi har ingen sjanser mot de andre. Vi kan like gjerne gi oss.»

Det glimtet farlig til i Ottos øyne. «Bli med bort til barrikaden, så skal jeg vise deg noe.» Vegard var med en gang på vakt. «Den vaktposten er vel ikke noe å glane på,» sa han. Men Otto fikk likevel halt ham med seg.

Da de kom bort til barrikaden, klatret Otto opp plankegjerdet som grenset opp til sperringen, svingte seg opp på barrikaden og begynte å gå bortover den mens han apte etter vaktposten.

Vegard stirret på kameraten med hjertet i halsen: Der gikk Otto som en stiv skrekkfigur. Hver eneste bevegelse han gjorde, viste at han var dødsredd, og likevel lyste det et desperat mot fra den tynne

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 116–117: 1 Hva var «svenskesuppe»?

2 Hva gjorde Otto for å bevise at han ikke var feig?

3 Hva slags klær og sko hadde Vegard og Otto på seg i vinterkulda?

116

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 117

Øveord: desperat nikkers anorakk ekserserte

R DE

R VU

guttekroppen i topplue, nikkers og anorakk, som ekserserte med innbilt gevær og ropte «ein, zwei, drei,» mens han trampet med beksømstøvlene og skapte seg.

Vaktposten kom fram i åpningen og stirret, en eldre kar med tungt ansikt. Da lot Otto som om han plaffet ham ned med geværet sitt mens han lo hysterisk, hoppet ned fra barrikaden, gikk på hodet i snøen og skrapte opp ansiktet i skaren.

Tyskeren nærmet seg langsomt og ble stående over Otto til han hadde kommet seg på beina. Da rusket han ham i skulderen.

«Dummer Junge,» mumlet han før han ble militært opptatt av å få guttene av gårde. «Los!» ropte han, og de løp og stoppet ikke før de sto utenfor porten hos Vegard og hev etter pusten.

«Tror du nå at jeg er feig?» spurte Otto.

«Du er gæren,» sa Vegard. «Å, neida,» sa Otto. «De skyter ikke guttunger.»

E GS

IN

Da Vegard kom inn fra vinterkulda, fikk han seg den overraskelsen; Sara satt ved kjøkkenbordet og streket tankefullt i duken med gaffelen, mens moren sto ved komfyren og stekte kålrabibiff. Han ble så glad at han oppførte seg helt tullete. Han hoppet bortover gulvet og laget hareører med hendene før han hadde fått av seg tøyet. Sara var lett å more. Hun lo høyt, og moren småsmilte borte ved komfyren. Så vrengte han av seg anorakken og hev den i en krok. «Hvor lenge blir hun?» spurte han.

«Heng opp tøyet ditt og kom og spis,» sa moren. «I dag har vi poteter og kålrabibiff til middag, men det fins nok dem som ikke har det engang!»

Altså skulle det ikke snakkes om Saras besøk. Det viktigste var imidlertid at hun var her.

Det føltes med ett som alt vondt var kommet på avstand, og han satte seg sultent til bords og smilte til lillekjæresten sin:

R LA

P EM

KS

Oppgaver til sidene 116–117: 1 Forklar hva en gjør når en ekserserer.

2 Den tyske vaktposten sa: «Dummer Junge.» Skriv det du tror det betyr på norsk.

3 Skriv alle orda i teksten som er navn på mat.

4 Skriv fire av de orda som har diftong i seg.

5 Skriv et synonym til uttrykket «ape etter».

6 Analyser disse setningene: «Han vrengte av seg anorakken.» «De skyter ikke guttunger.»

117

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 118

Øveord: blendet

E GS

IN

R DE

R VU

«Hva heter du denne gangen da?» spurte han.

«Det samme som sist,» svarte hun. «Sara, vel! Har du glemt det?»

Han hadde ikke glemt noe. Jo forresten, han husket ikke at hun var så tynn, svarthåret og storøyd. Var det ikke noen som kunne gi henne fløte så hun kunne legge på seg?

Da moren gikk på ettermiddagsvakt, lå Vegard og Sara på gulvet og bladde i bøker. Det spraket i ovnen, og moren hadde satt fram epler. Det var det eneste de hadde nok av.

«Kan jeg virkelig spise så mange jeg vil?» spurte Sara. Hun hadde begynt på det tredje eplet da Vegard spurte hva hun ønsket seg mest av alt. Han ble forbauset over svaret: «Å gå ut!» sa hun.

Hadde hun oppgitt håpet om å se igjen foreldrene sine? tenkte han.

«Det er så lenge siden jeg har vært ute,» sa hun. «Og nå snør det også. Ser du?» Hun så lengselsfullt ut av vinduet. Det kan da ikke gjøre noe om han tok henne ut, tenkte Vegard. Hvem av naboene ville bry seg om at de hadde en småjente på besøk?

Han kledde godt på henne, for det var et forrykende snøvær.

Først tumlet de omkring i snøen ute i gården, og etterpå gikk de tur i strøket omkring Stasjonsveien.

«Vi må være hjemme før det blir mørkt,» sa Vegard. «Når alle vinduer er blendet, og det ikke er noe gatelys, blir det svart som i en sekk.»

«Jeg vet da det,» sa Sara. «En gang var vi ute og kjørte om natta.

Vi måtte ligge under en presenning på en lastebil for at vi ikke skulle fryse, men det ble så dårlig vær at vi måtte snu.»

De var på hjemvei og hadde kommet til barrikaden. Snødrevet var blitt tettere. Vegard kunne ikke se noen vaktpost på nedsiden.

«Vi tar snarveien gjennom treporten,» sa han.

«Er det farlig?» spurte Sara.

«Vi kommer bare fortere hjem,» sa Vegard trygt.

De oppdaget kontrollen for sent.

Da de kom ut på den andre siden av barrikaden, sto en flokk

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 118–119: 1 Hva var det Sara ønsket seg mest av alt?

2 Hvem hadde ikke grensesonebevis?

3 Hvem hjalp Vegard og Sara gjennom grensekontrollen?

118

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 119

Øveord: statspoliti grensesonebevisene loste Bruder Schwester

E GS

IN

R DE

R VU

frysende mennesker og ventet mens statspolitiet undersøkte grensesonebevisene som fortalte om de oppholdt seg på riktig sted, og den tyske vaktposten passet på at ingen snek seg forbi kontrollen.

Barn var ikke utstyrt med grensesonebevis, men de måtte vente likevel. Vegard var blitt hvit og skjelvende, og bedre ble det ikke da han så moren til Otto stå der. Han kjente henne bare sånn gutter kjenner hverandres mødre. Et ansikt i døråpningen. En stemme i telefonen. Et smil i forbifarten.

Nå kom hun plutselig bort til dem, bøyde seg over Sara og puttet håret hennes opp i lua. «Du er kald og våt, stakkar,» sa hun. «Bli med meg, så skal jeg spørre om dere slipper å vente i dette snøværet.»

Hun loste dem bort til vaktposten, snakket tysk, pekte og forklarte.

Vegard syntes tydelig at han hørte ordene Bruder og Schwester, og da hun hadde vist papirene sine, fikk de lov å passere.

Angsten løste seg opp utenfor porten hjemme. Sara begynte å sutre, men moren til Otto så på Vegard med gnistrende øyne.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 118–119: 1 Skriv det du tror de tyske orda Bruder og Schwester betyr.

2 Skriv adjektivene som beskriver hvordan Sara så ut.

3 Analyser denne setningen: «De oppdaget kontrollen for seint.»

4 Skriv hvilken ordklasse disse orda hører til: gjennom, over, under, forbi.

5 Skriv fem av de orda som er sammensatte ord.

119

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 120

«Tenke seg til å ta henne ut!» sa hun sint. «I dette været!» la hun til. «Fortell moren din hva som har hendt, og ikke glem det!»

Og så gikk hun. Med forte, sinte skritt.

Vegard så undrende etter henne. Hvorfor hadde hun hjulpet dem?

Øveord: knott forbitret ulmet

E GS

IN

R DE

R VU

Det ble stor oppstandelse da moren kom fra arbeid og fikk høre hva som hadde hendt. Hun løp til telefonen, og siden ble Sara vekket og kledd på, og sakene hennes ble pakket i hui og hast. Hun fant seg stumt i det – et lite menneske som hadde lært seg til ikke å stille spørsmål. Uten tårer eller motstand fulgte hun med dem ut i vinterkvelden. I en tverrgate lenger borte sto en bil og ventet. Sara ble plassert i baksetet. Hun var taus. Vegard puttet et eple i hver av kåpelommene hennes. Så ble døra lukket, og bilen startet med en putrende lyd. Beholderen bakpå fortalte at den gikk på knott – ikke på bensin.

«Hvorfor kunne hun ikke bli?» sa Vegard forbitret da han og moren famlet seg hjemover. «Hvorfor får jeg ikke vite hva som foregår?»

«Sara er jøde,» sa moren trett. «Og krigen er ikke slutt ennå.»

R LA

P EM

KS

Den natta våknet han av at han hørte skritt og stemmer ovenpå.

Denne gangen var han helt sikker. Det var noen som tuslet rundt i huset. Han fant lommelykta og lyste seg ut i gangen og opp trappene.

Forsøkte å unngå de trappetrinnene som knirket. Da han kom opp, så han til sin store forundring at døra til gjesterommet innerst i gangen sto halvåpen, og det ulmet i glør fra ovnen. Gjesterommet pleide å være avlåst.

Han skjøv døra helt opp og gikk inn. Noen bodde her. Det lå trykksaker på bordet, og det var sengklær i himmelsenga borte i kroken. Han listet seg bort og kjente at dyna var varm etter en som nettopp hadde ligget der.

Himmelsenga var veggfast, og Vegard visste at det skulle være et hulrom under som kunne åpnes med en luke. Med lommelykt lette han seg fram til luka og skjøv den fra, og det han så, fikk han til å

Spørsmål til sidene 120–121: 1 Hvor sto bilen som skulle hente Sara?

2 Hva var gjemt under himmelsenga?

3 Hvor holdt den norske regjeringen til under krigen?

120

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 121

Øveord: illegale blendet blendingsgardinet vedskie

E GS

IN

R DE

R VU

gispe av forskrekkelse: radiomottaker og senderutstyr, illegale aviser ... og lenger inne?

Han la seg på magen for å se bedre da han kjente et fast grep om anklene, satte i et skrik, ble halt ut på gulvet og fikk en hånd over munnen. Lyset i rommet ble slått på.

Da Vegard så opp, sto faren over ham i pyjamas, og bak ham sto moren, også hun i nattøyet. «Nå vet han det,» sa hun. «Hva skal vi gjøre?»

Vegard satt fortumlet og så fra den ene til den andre. Så ringte det iltert på dørklokka.

Det ble dødsstille i rommet. «Folk blir skutt for sånt som dette,» stammet Vegard og kom seg opp fra gulvet. Han begynte å forstå hva foreldrene holdt på med. De arbeidet for den norske regjeringen i London, tok imot og sendte meldinger. Å holde sånne som Sara skjult, var småtteri i forhold til dette.

«Hold dere i ro,» sa moren. «Jeg går ned og lukker opp. Hvis jeg hoster, er det grunn til å forta seg noe.»

Faren skjøv luka under himmelsenga på plass, og så sto de der og ventet mens moren gikk ned og lukket opp. De hørte henne snakke tysk, men hun hostet ikke. Og etterpå kom hun opp og slukket lysene som brente i gangen.

«Det var en tysker,» sa hun. «Bare en tilfeldig forbipasserende.

Han kunne fortelle at vi ikke har blendet godt nok i andre etasje, og nå ser jeg at en flik av blendingsgardinet foran gangvinduet har falt ned. Jeg får rette på det i morgen.»

R LA

P EM

KS

De pustet lettet ut og samlet seg rundt ovnen på gjesterommet. Faren la en vedskie innpå. Det var som en slags trøst i varmen, og moren mumlet: «Vegard må bort. Han vet for mye.»

«Vi måtte vel sende ham fra oss før eller siden likevel, » sa faren.

Oppgaver til sidene 120–121: 1 Forklar hva blendingsgardiner var.

2 Skriv kommaregelen som er brukt i denne setningen: «Da Vegard så opp, sto faren over ham i pyjamas.»

3 Skriv hva det vil si at himmelsenga var veggfast.

4 Skriv disse verbene i infinitivsform: skjøv, falt, kjente, kom, fortalte, hadde.

121

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 122

Øveord: faresonen dekknavnet legeattest reisetillatelse blodfattig spak

E GS

IN

R DE

R VU

«Du får reise til mormor og morfar. Der vil du være trygg, og ingen vil spørre deg ut.»

Han la armen om Vegard. «Tenk på all den gode maten du får,» sa han oppmuntrende.

Vegard hadde ikke noe imot å reise bort for en stund, men hva ville Otto si når han ikke kom til gymtimen, og kunne han ikke få være hos broren?

«Send meg til Arve, vær så snill!» ba han.

Foreldrene skiftet øyekast. «Vi har nettopp fått vite at Arve har kommet vel over til Sverige,» sa faren. «Han var i faresonen, for han gikk med meldinger for oss. Du vil få brev fra ham under dekknavnet Olle Ringström.»

Så visste han det og. Han hadde en bror som var flyktning, og som var vanskeligere å nå enn noen gang.

Den natta sov Vegard trygt bak farens brede rygg i himmelsenga, for nå visste han at tuslingen han hadde hørt om nettene, var faren som var hjemom i all hemmelighet. Men da han våknet, var faren borte, og det ville ta tid før moren fikk ordnet med legeattest og reisetillatelse. Det het seg at han var blodfattig og trengte luftforandring.

Mens han ventet på å komme av gårde, ble han voktet som en fange. Han fikk ikke ta telefonen og åpne døra. Ja, han fikk ikke engang ringe til Otto. Moren var nervøs og påpasselig. Det var absolutt forbudt å snakke med noen.

På tirsdag brøt han forbudet da moren var på stasjonen for å hente billetten hans. Han sto i andre etasje og så gjennom det isete gangvinduet at Leifen sto utenfor og ringte på. Hvordan våget han å komme hit?

Vegard åpnet vinduet, bøyde seg raskt ut og ropte ned til ham: «Husj! Av gårde med deg, stripekatte!» Men Leifen ble rolig stående og så merkverdig spak ut.

«Jeg skal vise deg leksene!» ropte han opp til Vegard.

«Det kan Otto gjøre,» sa Vegard og ville lukke vinduet.

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 122–123: 1 Hva måtte Vegard ha før han kunne reise til besteforeldrene?

2 Hvorfor hadde det ikke vært gym i Vegards klasse på fredag?

3 Hva hadde skjedd med moren til Otto?

122

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 123

Øveord: Gestapo Hjemmefronten dekkmanøver hektet

E GS

IN

R DE

R VU

«Otto er ikke på skolen, og folk sier at moren hans er arrestert av Gestapo.» Leifen så seg omkring og senket stemmen: «De sier hun arbeidet for Hjemmefronten!»

Vegard gapte. Langsomt begynte tingene å falle på plass. Jobben i tyskernes forsyningsavdeling hadde altså bare vært en dristig dekkmanøver som skulle avlede oppmerksomheten fra det Ottos mor egentlig holdt på med. Hadde Otto ant noe?

«Vi hadde ikke gym på fredag,» sa Leifen spakt. «Varmeanlegget i gymsalen ville ikke virke.» Det var Leifens måte å si det på, at Otto ikke hadde fått juling. Og nå sto han der nede og ba om pent vær.

«Vil du ikke vite leksene?» spurte han.

«Jeg er altfor sjuk til å gjøre lekser,» sa Vegard og smelte igjen gangvinduet.

Da moren kom hjem og fikk høre nyheten, satte hun seg stille ned på kanten av en stol. «Ottos mor hektet,» mumlet hun.

«Stakkars menneske! Hvordan skal det gå med henne?»

Så betraktet hun Vegard sørgmodig. «Du vet så mye fra før. Du får vite dette også: Ottos mor er en av oss. Nå sitter vi hardt i det alle sammen. Det er best du pakker med en gang og tar det første toget.»

En time etter satt han klemt opp i et hjørne av kupeen med ryggsekken i fanget.

All bagasjeplass var opptatt, for det vrimlet av hirdfolk og grønne uniformer omkring ham.

Han klemte seg opp i kroken, redd for at noen skulle snakke til ham. Det var bare et lyspunkt ved denne turen: Når han kom fram, ville bestefaren vente med hesteskyss på stasjonen, og marerittet ville være over for hans del. Men hva med alle de andre?

Han satt med et sug for brystet. Ville foreldrene greie å komme seg av gårde i tide?

Hvordan ville det gå med lille Sara, skulle han noen gang få se henne igjen?

R LA

P EM

KS

Oppgaver til sidene 122–123: 1 Forklar hva en flykning er.

2 Skriv to av de orda som er adverb.

3 Skriv synonym til disse orda: vrimle, hekte, avlede, betrakte.

4 Analyser disse setningene: «Jeg skal vise deg leksene.» «Foreldrene skiftet øyekast.»

123

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 124

Øveord: konsentrasjonsleirer lommekjente

R VU

Og Arve eller Olle som han nå kalte seg, ville han skrive?

De skulle alle komme til å leve i angst og usikkerhet lenge, lenge.

Vegard syntes alle måtte se på ansiktet hans at han visste for mye. Og da toget skramlet ut fra stasjonen, og snøen klistret seg til togvinduet, la han hodet på sekken og gjemte seg. Duften fra eplene som lå i sidelommene på ryggsekken og var nisten hans, steg opp i nesen og fikk han til å huske så det gjorde vondt.

E GS

IN

R DE

Mange arbeidet for å få slutt på krigen i Norge. De sprengte hus og fabrikker, toglinjer og kaier i lufta. De forsøkte å gjøre det så vanskelig som mulig for de tyske myndighetene og de norske hjelperne deres. De var medlemmer i Hjemmefronten.

Mange av disse opprørerne ble avslørt og arrestert, noen ble sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland, noen ble dømt til døden og ble skutt.

De som drev med illegalt arbeid, visste hva som ventet dem hvis de ble avslørt. Heldigvis rakk mange å flykte til Sverige før Gestapo, det tyske sikkerhetspolitiet, fikk tak i dem.

Sverige var ikke med i krigen. Svenskene var nøytrale, de tok ikke parti for noen av de landene som var i krig med hverandre.

De norske flyktningene fikk bli i Sverige helt til den andre verdenskrigen tok slutt, og Norge ble fritt igjen. Svenskene ga de fleste flyktningene beskyttelse og hjelp.

Det var ikke lett å komme seg over til Sverige. Alle grenseoverganger var strengt bevoktet. Men grensa er lang og går gjennom milevis med ødemark. Den mest vanlige måten flyktningene kom seg inn i Sverige på, var å lure seg gjennom ubebodde og øde strøk.

Flyktningene var helt avhengige av grenseloser for å klare det.

Grenseloser var folk som var lommekjente i grenseområdene, og som kunne smugle flyktningene over grensa der ingen soldater eller politi holdt vakt.

Broren til Vegard hadde fått hjelp til å komme seg over. Nå måtte foreldrene hans også rømme. Noen hadde sladret på dem, angitt dem til Gestapo. Men ville de klare å komme seg unna?

R LA

P EM

KS

124

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 125

Du må ikke sove

F

R VU

J

R DE

eg våknet en natt av en underlig drøm, Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves. det var som en stemme talte til mig, Og nu har vi gitt det – forgjeves, forgjeves! fjern som en underjordisk strøm – Verden har glemt oss! Vi er bedratt! og jeg reiste mig op: Hva er det du vil mig?

Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap og tenke på hva er vinning og tap!

Du må ikke skylde på aker og fe og at du har nok med det!

E GS

IN

– Du må ikke sove! Du må ikke sove!

Du må ikke tro, at du bare har drømt!

I går blev jeg dømt.

I natt har de reist skafottet i gården.

De henter mig klokken fem i morgen!

Du mener, det kan ikke være sant, så onde kan ikke mennesker være.

Der fins da vel skikkelig folk iblandt?

Bror, du har ennu meget å lære!

R LA

Ingen får se oss.

Ingen får vite, hva der skal skje oss.

Ennu mer: Ingen kan tro, hva her daglig skjer!

Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!

De puster på hatets og ondskapens glør!

De liker å drepe, de frydes ved jammer, de ønsker å se vår verden i flammer!

De ønsker å drukne oss alle i blod!

Tror du det ikke? Du vet det jo!

P EM

Vi vet det ikke selv, hvad vi ligger og venter, og hvem der kan bli den neste, de henter.

Vi stønner, vi skriker – men kan dere høre?

Kan dere absolutt ingenting gjøre?

KS

Hele kjelleren her er full, og alle kaserner har kjeller ved kjeller.

Vi ligger og venter i stenkolde celler, vi ligger og råtner i mørke hull!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Du vet jo, at skolebarn er soldater, som stimer med sang over torv og gater, og er opglødd av mødrenes fromme svig, vil verge sitt land og vil gå i krig!

Fortsetttes neste side

125

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 126

Du kjenner det nedrige folkebedrag med heltemot og med tro og ære – du vet, at en helt, det vil barnet være. du vet, han vil vifte med sabel og flag!

R VU

Og så skal han ut i en skur av stål og henge igjen i en piggtrådsvase og råtne for Hitlers ariske rase!

Du vet, det er menneskets mening og mål!

R DE

E GS

IN

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.

Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.

Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred, på arbeid, på samhold, på kjærlighet!

Men den som ikke vil dø i en flokk får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket – å, kunde du høre!

Der er en eneste ting å gjøre: Verg dig, mens du har frie hender!

Frels dine barn! Europa brenner!

KS

Dagen bakenom jordens rand steg med et skjær av blod og brand, steg med en angst så åndeløs, at det var som om selve stjernene frøs!

R LA

P EM

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på meg klær.

Ute var glitrende stjernevær.

Bare en ulmende stripe i øst varslet det samme som drømmens røst:

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. – Vår tid er forbi – Europa brenner!

Arnulf Øverland, 1937

126

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 127

Skammarens dotter

Øveord: lusing

av Lene Kaaberbøl Oversatt fra dansk til nynorsk Øystein Rosse

R VU

R DE

Dina har arva den eigenskapen frå mor si som gjer at alle må frykte henne: Berre med blikket kan ho få folk til å tilstå løgner og kriminelle handlingar. Når Skammaren blir kalla til Dunark-borga, der den vonde fyrst Drakan herskar, må Dina hjelpe mora si. Det største ønsket ho har, er å vere heilt vanleg slik som storebroren Davin, men det går ikkje når ein er Skammarens dotter og har fått auge som ingen vanlege menneske tør å sjå inn i.

E GS

IN

Dina har leika med møllarens dotter, Cilla, den mest sjølvopptekne og bortskjemde jenta i heile landsbyen. Cilla hadde kasta ei halv bytte med *myse over henne. Dei hadde begynt å slåst, og Dina hadde tvinga Cilla til å sjå henne inn i auga. Møllaren hadde ikkje tålt at nokon la hand på dottera hans. Han hadde gitt Dina ein lusing og jaga henne heim.

R LA

P EM

KS *myse = ein del av mjølka som blir att når ostestoffet er skilt frå.

127

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 128

Øveord: medynk løyndom

R VU

«Stikk heim til den heksa du har til mor, og om du gjer Cilla mi noko ein gong til, så skal du – Skammar eller ikkje – få så mykje bank som du kan ta, om eg så skal dra ein sekk over hovudet på deg for å gi deg det!»

Det var berre så vidt eg klarte å stå på føtene. Eg var heilt ør etter slaget, og eg kjende smaken av blod der eg hadde kome til å klappe tennene saman om tunga. Men eg visste at det ikkje nytta å be om medynk. Så eg ranka meg og freista sjå ut som om eg var heilt likeglad med dei alle. Og så skreid eg ut i regnvêret utan å sjå meg tilbake.

E GS

IN

R DE

Det tok meg svært lang tid å gå den halve mila heim. Og endå lengre tid å ta mot til meg og gå inn til mor. Det var ikkje berre det at det grøne *ull-slaget og skjorta og det heile stinka myse – og myse høver betre til grisefôr enn til klesvask. Det var meir det at – ja, eg trudde altså ikkje mor mi ville bli særleg begeistra over det som hadde skjedd. Og det eg hadde gjort. Samtidig kjende eg meg elendig, djupt ulykkeleg og einsam. Davin hadde vener. Melli, veslesystera, hadde vener – dei aller fleste tykte ho var så søt.

Kvifor skulle så eg aldri få andre enn familien min?

Eg enda opp ute i stallen til Bles att. Det var noko fantastisk trøystande ved eit slikt stort, varmt dyr som ikkje brydde seg det minste om at ein hadde skammarauge. Eg la kinnet mot den mjuke hestehalsen og stod der og gret litt medan det mørkna utanfor. Eit lysskjær glimta i sprekken mellom vindaugslemmane, og så gjekk døra opp.

«Dina?» ropte mor mi. «Kvifor står du her i mørkret?» Ho lyfta oljelampa så ho betre kunne sjå meg. «Kva er det som har skjedd?» Å lyge for mor mi nyttar sjølvsagt ikkje. Å halde tett med ein løyndom er heller ikkje lett. Så eg fortalde det meste, og ho gjetta seg til resten. Då eg var ferdig, stod ho litt og såg på meg. Ho kjefta ikkje. Ho venta berre til eg visste at det eg hadde gjort, var gale.

«Det er ei gåve,» sa ho. «og det er makt òg. Du må ikkje misbruke den.»

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 128–129: 1 Hva hadde Dina fått på klærne sine?

2 Hva slags spesielle evner hadde Dina og moren hennes?

3 Hva slags lampe var det som lyste opp i stallen?

4 Hvorfor ga moren Dina et spesielt smykke?

128

*ull-slaget = ein del av ein jakkekrage

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 129

Øveord: medynk forklelomma løyndom emalje lærlingen

E GS

IN

R DE

R VU

Mor stakk handa i forklelomma og rekte noko fram mot meg.

«Her,» sa ho. Eg har venta på å gi deg dette. Eg trur tida er inne no.»

Det var eit halssmykke. Ei rund tinnplate dekorert med ein ring av kvit emalje med ein mindre ring av blå emalje inni. Det var korkje glitrande eller pent – «kjeda» var berre ei rund, svart lêrreim – men eg visste at det likevel tydde noko heilt spesielt. Mor gjekk alltid med eit som likna, bortsett frå at den minste ringen var svart i staden for blå.

«Kvifor skal eg ha det?»

«Fordi du no er lærlingen min.»

«Lærlingen din?»

«Ja, frå no av begynner eg å lære deg korleis du skal bruke gåva di, kva tid du skal bruke henne – og kva tid du ikkje skal bruke henne.»

«Eg har ikkje det minste lyst til å bruke henne. Kvifor skal eg det?»

Mor sukka. «Når nokon har stole noko. Eller har gjort andre menneske vondt. Eller kan hende beint ut har drepe nokon. Då blir det sendt bod etter Skammaren. For det finst menneske som kan gjere vonde ting utan å kjenne skam. Og det finst menneske som kan skjule si eiga skam for seg sjølv og finne på ei heil mengd gode unnskyldningar, heilt til dei trur dei har vore i sin gode rett til å gjere andre vondt. Men når eg kjem ... då kan dei ikkje lenger gøyme seg. Då kan dei ikkje lenger skjule det dei har gjort, korkje for seg sjølve eller andre. Dei aller fleste har skam i livet. Og treffer ein ein av dei ganske få som nesten ikkje har det, så sørgjer eg for at dei får det. For eg har ei gåve eg har lært å bruke. Ei temmeleg uvanleg gåve. Som du også har.»

«Eg skulle ønskje eg var den forutan!»

R LA

P EM

KS

Oppgaver til sidene 128–129: 1 Skriv det nynorske ordet for hemmelighet.

2 Skriv hva du tror ordet medynk betyr.

3 Skriv fem av de orda som er verb.

4 Skriv tre av de orda som er personlige pronomener.

5 Skriv hva du gir når du gir noen en lusing.

129

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 130

Øveord: myseseig dystert fillerya

IN

R DE

R VU

«Barnet mitt ... det er vanskeleg, og du har vakna så tidleg. Eg skulle ønskje, for di eiga skuld, at det hadde skjedd litt seinare.

Men det er bruk for gåva vår, og derfor kan eg ikkje vere berre lei for at du har fått den.»

«Ikkje eingong når det betyr at eg aldri får nokon vener? Og ingen normale menneske vil sjå meg inn i auga?»

Ho drog meg inntil seg og vogga litt fram og tilbake. «Det er ikkje fordi dei ikkje kan. Dei har berre ikkje lyst. Du får dei til å hugse alt dei helst vil gløyme. Alt det dei skammar seg over.» Ho strauk ein myseseig hårlokk vekk frå kinnet mitt. «Men du må berre vere tolmodig. Før eller seinare møter du ein som tør sjå deg i auga. Og då er du grenselaust heldig. For den som kan sjå ein Skammar ope i auga, er eit heilt spesielt menneske, og den aller beste venen du kan ha.»

«Det blir nok ikkje Cilla,» sa eg dystert.

Mor lo. «Nei,» sa ho. «Det trur ikkje eg heller.»

E GS

Dina fekk eit bad og reine klede. Ho sat framfor elden saman med Davin og Melli. Dei hadde kvart sitt eplespidd. Beist, den store, grå ulvehunden, snorksov på fillerya. Plutseleg lyfta Beist hovudet og gav frå seg eit lågmælt «Vrrroff!». Det banka på døra.

Den mannen som steig inn då Davin opna døra, hadde ingen av oss sett før.

«Fred i huset,» helste mannen og kikka bort på Beist, som nådde han nesten til livet.

«Og fred med deg,» svarte mor mi. «Kom berre inn i varmen.

Han gjer deg ingenting.»

«Takk,» sa han og slo hetta tilbake. «Men det hastar. Viss du då er Melussina Tonerre.»

«Det er eg. Og ditt namn?»

«Det er ikkje i mitt eige namn eg kjem,» sa han utan heilt å møte blikket hennar. «Eg kjem med bod frå Dunark.»

Sendebodet kunne nok ikkje sjå det, men eg visste at mor vart stiv og spent som ei fjør då ho høyrde dei orda. Dunark ligg heilt ute ved kysten, og frå Dunark til Bjørkeby er det eit godt stykke

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 130–131: 1 Hva het søsknene til Dina?

2 Hva slags type hund var Beist?

130

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 131

IN

R DE

R VU E GS

veg. Så langt hadde han neppe måtta kome viss det berre var ei lækjekone han hadde bruk for. Og ein Skammar blir berre tilkalla når nokon har gjort seg skuldig i eit brotsverk.

«La meg sjå,» sa ho.

Mannen frå Dunark løyste eit avlangt lêretui frå beltet og rekte det til mor mi. Eg kunne sjå merket til byen Dunark, ein ramn med ei bølgje under, på det raude lakkseglet som heldt etuiet lukka. Mor braut seglet og drog ein papirrull ut av etuiet. Ho rulla han ut og heldt han fram i lyset, så ho kunne lese det som stod der. Det mjuke skjæret frå oljelampa skein på det blanke, raudbrune håret hennar og på dei lange, smale hendene som heldt papiret. Berre ansiktet låg i skuggen.

«Jaså,» sa ho omsider. Stemma hadde ein hard klang, som om ho måtte ta seg saman for å la vere å skjelve. «Ja, då får vi vel dra, då.»

Veslesystera Melli skreik og ville ikkje sleppe mor, men Dina fekk til slutt roa henne ned. Mora lova å kome tilbake så fort Bles kunne springe.

R LA

P EM

KS

Øveord: lækjekone brotsverk lêretui ramn

Oppgaver til sidene 130–131: 1 Skriv seks av de orda som er adjektiver.

2 Skriv de to adjektivene som beskriver hunden Beist.

3 Skriv disse orda på nynorsk: jeg, bare, ikke, ilden.

4 Skriv hvilken ordklasse disse orda hører til: eg, du, ho, han, dei.

131

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 132

Øveord: kvinka øyredøyvande gøydde

E GS

IN

R DE

R VU

«God natt, Dina.» Ho gav meg ein klem, og eg merka at ho skalv litt. Eg såg på papiret som ho enno heldt i handa.

«Er det ille?» spurde eg, så lågt at Melli ikkje kunne høyre det.

«Det ser ille ut. Men vi får sjå.»

«Skal eg bli med? Eg meiner ... no som eg er lærlingen din og alt?»

Ho rista på hovudet. «Nei du har opplevd nok for i dag. Og du må starte med noko mindre alvorleg enn dette.» Ho kyste meg på håret. «Ta godt vare på kvarandre.»

Beist logra og kvinka om å få bli med, men ho tok han kring haka og såg han inn i dei gule auga. «Bli her,» kommanderte ho.

«Og pass på barna mine!»

Den store hunden vår peip, og halen slutta å logre og hang slapt ned. Men han prøvde ikkje å springe etter då mannen frå Dunark heldt døra open for mor mi og følgde etter henne ut i regnet og kveldsmørkret.

Da Melli hadde sovna, sat Davin og eg lenge oppe og prata.

Stort sett var eg glad for å ha Davin til storebror. Når han då ikkje erta og plaga meg. Og den kvelden, då mor var borte og det bles og regna ute, var det trygt og triveleg at han var der og var femten år og nesten vaksen.

Viss det blir opphaldsvêr, rir nok mor tilbake allereie i natt, tenkte eg rett før eg sovna. Men då eg vakna neste morgon, var ho enno ikkje komen heim.

KS

R LA

P EM

Dei venta på mora til langt ut på dagen. Davin tok med seg Melli og gjekk bort til nabogarden. Dina vart igjen åleine med Beist.

Plutseleg reiste hunden seg og knurra. Og tok til å gøy, øyredøyvande høgt og sint.

Ein høg, svart hest kom til syne ute på vegen. Ryttaren såg også høg og mørk ut i svarte skinnklede og mørkeblå kappe. Han stansa hesten og kasta eit blikk på Beist, som framleis gøydde som ein galen. Så snudde han hovudet og såg på meg. «Er dette Skammargarden?» spurde han.

Spørsmål til sidene 132–133: 1 Hva knurret og gjødde Beist på?

2 Hva het Dina til etternavn?

3 Hvordan så den fremmede rytteren på Dina?

132

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 133

Øveord: prusta åtvarande

E GS

IN

R DE

R VU

Den svarte hesten prusta mot Beist og sparka åtvarande med framfoten så det gneista frå jernskoen.

«Ja, men Skammaren er her ikkje nett no.»

«Nei, det veit eg,» sa han og rykte lett i taumane. Den svarte hesten slutta å sparke med frambeinet, men for å vere på den sikre sida tok eg tak i halsbandet til Beist.

«Men du er dotter hennar, trur eg?» «Ja. Dina Tonerre.»

Han svinga seg ned frå den svarte hesten og tok et par steg mot meg. Beist viste tenner og drog i halsbandet så eg mest ikkje klarte å bli ståande.

«Roleg,» kveste eg til han. «Sit!» Beist sette seg motvillig. Heile den lange, grå hundekroppen var så spent at det dirra i musklane.

Kvifor var han så hissig? Var det fordi mor ikkje var der? Den framande stoppa og kikka litt på tanngarden Beist sat og viste fram.

Så vende han på ny blikket mot meg. Og endå om han var ganske nær no, såg han meg rett i auga.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 132–133: 1 Skriv adjektivene som beskriver hvordan rytteren som kom neste dag, så ut.

2 Skriv fem av de orda som er verb.

3 Skriv bokmålsordet for gøydde.

4 Skriv tre av de orda som er eiendomsord (bestemmerord/determinativ).

133

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 134

Øveord: barneansikt barneglatt

E GS

IN

R DE

R VU

Eg kvakk litt. Auga hans var blå, mørkt blå som ein natthimmel.

Og dei møtte mine utan å flakke eller vike.

Den som kan sjå ein Skammar ope i auga, er eit heilt spesielt menneske, hadde mor sagt. Og den beste venen du kan ha.

Betydde det at denne framande var ein ven? Eller kunne bli det?

Eg kikka plutseleg ekstra interessert på han. Han hadde ikkje skjegg, korkje på haka eller kinna, ja, ikkje eingong bart. Det hadde dei fleste mennene eg kjende. Ansiktet hans var heilt glatt, nesten som eit barneansikt. Alt var smalt på han, både nasen, leppene og haka. Det var vanskeleg å seie kor gammal han var, for sjølv om huda hans var så barneglatt, var det noko ved uttrykket og auga som fekk han til å verke uendeleg mykje eldre enn til dømes Davin.

«Eg har ein beskjed frå mor di, Dina,» sa han. «Ho treng di hjelp.» Den kalde kjensla eg hadde hatt då Davin og eg såg på kvarandre ved frukostbordet, var med eitt tilbake, endå sterkare enn før.

«Kvifor det?» spurde eg, og stemma mi høyrdest lita og einsam og forskremd ut.

«Det får ho fortelje deg sjølv,» sa han. «Men viss du ikkje er redd for å ri på ein stor hest, kan eg ta deg med no med det same.

Og du er ikkje redd, er du vel?»

«Nei,» sa eg, sjølv om den svarte hesten var større enn nokon annan hest eg hadde sete på. «Men eg er nøydd til å leggje att ein beskjed til bror min.»

Eg tenkte ikkje på å nekte å bli med han, endå om han var ein framand og Beist knurra til han. Eg stolte på han. Korleis kunne eg anna, når han stod der og såg meg i auga slik berre familien min kunne? Kanskje hadde mor likevel funne ut at lærlingtida mi skulle begynne med det som hadde skjedd i Dunark – kva det no enn var.

Eg stengde Beist inne på kjøkkenet. Så snart eg sleppte han, begynte han å gøy att. Det hjelpte ikkje at eg hysja på han. Eg skreiv ein beskjed til Davin om at mor enno var i Dunark. Ho hadde sendt eit bod etter meg. Ho trong mi hjelp. Eg skreiv òg at det var best han og Melli vart hos smeden i natt. Så gjorde eg meg i stand og gjekk ut på gardsplassen att.

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 134–135: 1 Hvorfor ble Dina så forskrekket da den fremmede rytteren så henne rett i øynene?

2 Hvordan så ansiktet til den fremmede ut?

3 Hvor mente Dina at søsknene hennes burde være dersom hun ikke kom hjem.

134

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 135

Øveord: umaken nedetter raga

R VU

IN

R DE

Den svarte hesten såg veldig stor ut, men den framande lyfta meg opp som om eg ikkje vog nokon ting, og plasserte meg så eg sat sidelengs slik som dei fine damene. Det var sjølvsagt penare enn å heise opp skjørtet og sitje over skrevs, slik eg pla, men også vanskelegare.

E GS

Eg hadde ei kjensle av at eg heldt på å gli ned heile tida. Han la armen om livet på meg, heldt meg fast og styrte likevel hesten lett med den eine, frie handa.

«Eg veit enno ikkje kva du heiter,» sa eg litt nervøst.

«Drakan,» svarte han berre, og gjorde seg ikkje den umaken å fortelje om det var eit fornamn eller eit etternamn. Så sette han hesten i ein lett galopp, og eg fekk nok med å halde meg på hesteryggen.

Men sjølv då vi var komne eit godt stykke nedetter vegen, kunne eg høyre Beist gøy og gøy og gøy, som om han aldri hadde tenkt å gi seg.

P EM

KS

R LA

Dunark var ei gammal festning som litt eller litt var blitt til ein by.

Byen låg på eit veldig berg som raga høgt opp over det flate landet ikring, som om ei eller anna kjempe hadde mora seg med å kaste ein fjelltopp ned midt på elvesletta. Den seine ettermiddagssola

Oppgaver til sidene 134–135: 1 Skriv fem av de orda som er verb, og som er helt like på bokmål og nynorsk.

2 Skriv hva slags dyr vi hører om i teksten.

3 Skriv adjektivene som beskriver hvordan stemmen til Dina var da hun spurte om hvorfor mora hadde sendt bud etter henne.

4 Skriv tre av de orda som er eiendomsord.

135

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 136

Øveord: elvefar helste på stig portvakta smuldrande murverket sjakter

E GS

IN

R DE

R VU

glitra i elvefar, innsjøar og sandbankar og i havet, som ein så vidt kunne sjå. Men Dunark-berget stod der svart og firkanta, med skarpe kantar, og såg merkeleg skremmande ut.

«Har du vore her før?» spurde Drakan, som hadde vore taus heile turen.

«Ein gong,» sa eg. «Med mor mi. Men då kom vi inn gjennom den porten der.»

Eg peika på Austporten.

«Vi rir til ein annan port,» sa han. «Det er raskare.»

Han hadde styrt den langbeinte, svarte hesten vekk frå Landevegen for litt sidan og følgde no ein mindre veg, ja, nærmast berre ein stig. Den svarte hesten hadde allereie fleire gonger måtta vasse gjennom smale kanalar og grunne innsjøar fordi det ikkje var nokon bruer her. Eg håpa at snarvegen til Drakan verkeleg var raskare, for eg gledde meg kolossalt til å få kome ned på mine eigne to føter. Eg hadde vondt i baken og i ryggen med av å sitje så uvant og sidelengs på hesten.

Drakans port var mykje mindre enn Austporten. Han vart heller ikkje brukt så ofte, kunne eg sjå. Brennesler og tistlar voks tett kring stigen, og hengslene peip då portvakta lukka opp. Han helste kort på Drakan og lukka porten etter oss att.

«Alt roleg?» spurde Drakan.

«Ja, enn så lenge.»

Drakan nikka og spora den svarte hesten inn gjennom ein smal gang mellom gamle, smuldrande borgmurar. Der var så trongt at støvlesnutane mine stundom strauk langs murverket, og somme stader var det beintfram bygt over vegen, slik at han brått vart til ein tunnel. Eg likte det ikkje. Eg kjende det som om eg vart lukka inne, og eg kunne ikkje forstå at den svarte hesten kunne ta det så roleg.

Hestar høyrer trass alt til på opne marker, ikkje i gangar og sjakter.

Når ein i det heile kunne sjå himmelen, var det høgt, høgt oppe, og endå om ettermiddagssola fanga det øvste murverket, nådde ho aldri ned i botnen av sjakta. Her var det berre mørkt, vått og kaldt.

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 136–137: 1 Hvilken port hadde Dina kommet inn gjennom første gangen hun var i Dunark?

2 Hva slags planter vokste det ved den porten Dina og Drakan red inn gjennom?

3 Hvem tok seg av den svarte hesten da de endelig var fremme?

4 Hvor forsvant steintrappa inn i gårdsrommet?

136

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 137

Likevel bar det heile tida oppover i skarpe svingar og slyngar, opp mot toppen av Dunark-berget, der både Dunark Borg og Dunark By låg. Då eg var i Dunark med mor mi første gongen, hadde eg vore litt redd fordi eg ikkje var van med Austportens mylder av menneske og dyr, vogner og buer. Dette var heilt annleis – på heile vegen frå porten til borga møtte vi ikkje eit einaste menneske utanom portvakta – men eg likte det ikkje det spor betre. Tvert imot.

Øveord: støyte på

R VU

E GS

IN

R DE

Omsider kom vi til endå ein port og endå ei vakt, som helste på Drakan og lukka oss inn i ein gard der eg trass alt kjende eg kunne dra pusten ordentleg utan å støyte på murar på begge sider. Drakan ropte, og ein mann kom ut og tok taumane til den svarte hesten. Eg lèt meg takksamt gli ned på marka. Det eine beinet var mest utan kjensle, så eg stod litt ustøtt. Men Drakan tok armen min.

«Denne vegen, Dina,» sa han og styrte meg bort mot ei steintrapp som forsvann ned i jorda og enda ved ei dør med tunge, svarte jernbeslag. Bak den venta ein lang kjellargang, ei trapp til, ein ny gang. Det var nok lett å gå seg vill på ein slik stad, tenkte eg. Til slutt stansa Drakan ved ein gitterport.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 136–137: 1 Skriv de tre adjektivene som beskriver hvordan den første delen av veien var, etter at de hadde passert den bortgjemte byporten.

2 Skriv alle orda som har med vann å gjøre.

3 Skriv skikkelige setninger med disse orda: vase/vasse, luke/lukke, baken/bakken, rage/ragg, sete/sette.

137

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 138

IN

R DE

R VU E GS

«Vent her litt,» kommanderte han, tok ein nøkkel frå beltet og låste seg inn gjennom porten. Han lukka omhyggjeleg bak seg og forsvann ut av syne. Eg stod lydig og venta. Det lukta underleg her – litt dyr og litt eit eller anna ròte. Kanskje vi var i nærleiken av stallane? Men hestar lukta ikkje slik. Eg prøvde å kikke gjennom gitteret, men kunne ikkje sjå noko anna enn ein gang og nokre fleire sprinklar lenger framme, og kanskje litt sollys – eller var det berre faklar? Eg høyrde eit dunk og nokre underlege kvesande, slepande lydar der inne frå. Så kom Drakan tilbake og heldt gitterporten open for meg. Han hadde væpna seg med eit spyd som var lengre enn han sjølv.

«Kva er dette for ein stad?» spurde eg uroleg.

«Drakegarden,» sa han kort. «Hald deg nær meg, så skjer det ingenting.»

«Drakegarden?» Det gjekk rykte om drakegarden i Dunark-borga.

Rykte om skjeldekte uhyre som kunne ete vaksne menn utan vanskar.

Ei tiårig jente ville sikkert berre vere ein lekker, liten dessert.

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 138–139: 1 Hvordan kom Drakan seg inn gjennom gitterporten?

2 Hvor mange draker måtte de gå forbi?

3 Hvor gammel var Dina?

4 Hva slags mat hadde drakene fått?

138

Øveord: ròte skjeldekte

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 139

Øveord: guløygde

E GS

IN

R DE

R VU

«Ta det heilt roleg, eg er van med dei. Hald deg til meg. For du vil vel gjerne sjå mor di?»

«Ja, men finst det ikkje ein annan veg? Må vi gjennom ...»

«Ja. Og kom no. Eg har nettopp fôra dei, så dei har anna å tenkje på enn oss.»

Han gav meg ikkje tid til å protestere meir. Han tok så hardt i armen min at det ikkje var anna å gjere enn å følgje med gjennom neste gitterporten òg.

Eg stogga brått då eg fekk auge på den første. Han var ikkje så stor som eg hadde frykta, for i dei vonde draumane mine var drakar store som hus. Men han var noko som var mykje verre enn eit mareritt. Han var verkeleg. Lågare enn ein hest, men nesten tre gonger så lang. Skjeldekt som ein slange. Tjukke, krumme bein med lange klør. Gule auge og eit langt, flatt hovud. Og frå munnen dingla ein blodig kjøtklump som ein gong hadde vore bakbeinet på ein kalv. Litt lenger borte var fem andre uhyre i ferd med å rive resten av kalven i stumpar og stykke. Og dei skulle vi forbi!

«Nå, Dina! Stille og roleg,» sa Drakan og tok til å gå framover utan å sleppe den nærmaste draken av syne. Draken opna gapet halvt og kveste til han, og ei tung, ròten lukt slo mot oss. Eg klamra meg til den eine armen til Drakan, og hjartet mitt hamra så eg mest ikkje kunne høyre anna. Men draken ville tydelegvis ikkje sleppe kjøtklumpen han hadde i munnen berre for å få ein bit menneske i staden. Han stod still og kikka på oss med dei gule auga sine og lèt oss gå forbi, mindre enn tre drakelengder frå han.

P EM

KS

R LA

Aldri har nokon lyd vore så herleg som lyden av gitterporten på den andre sida av drakegarden då Drakan smekka han att etter oss.

«Kvifor er dei her?» spurde eg. «Kven vil frivillig ha slike som husdyr?»

«Likar du dei ikkje?» Drakan stod framleis og betrakta det nærmaste guløygde uhyret. «Ser du ikkje at dei er vakre – på sin eigen måte? Sterke, smidige og farlege. Og du kan stole på dei.

Oppgaver til sidene 138–139: 1 Skriv disse substantivene i entall bestemt form: fakler, gitre, nøkler.

2 Skriv denne setningen på bokmål: «Eg stogga brått då eg fekk auge på den første.»

3 Skriv sju av de orda som er adjektiv.

139

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 140

Øveord: biske venleik koppel klauv motstrevande gluggehol bogevindauge

E GS

IN

R DE

R VU

Dei er som dei er. Faktisk ikkje så heilt ulik den biske vakthunden du sjølv har heime.»

Eg fnyste forarga. «Dei liknar slett ikkje Beist!» Beist som elska å bli klødd på magen og bak øyra, Beist som var ein stor, varm og god sovekamerat når mor var borte ...

«Det er ikkje så mange menneske som kan sjå det,» sa Drakan.

«Men uhyra har ein eigen venleik. Og så er dei betre enn eit heilt koppel vakthundar.» Det guløygde uhyret gjorde eit kast med hovudet og slukte kjøtklumpen sin. Nesten ein kvart kalv, med hud og hår og klauv og det heile, gjekk ned i ein munnfull. Det vart ein kul på drakehalsen ein augneblink, så dei grågrøne skjela glitra og rørte seg nesten som vatn. Kalven var iallfall død, tenkte eg. Tenk om ein vart slukt levande?

Drakan snudde seg motstrevande vekk frå «vakthundane» sine.

«Mor di ventar,» sa han. «Det er best vi skundar oss.»

Det måtte endå ein nøkkel til for å kome gjennom den siste gitterporten, og så stod vi i ein mørk kjellarkvelv som einast fekk lys frå ei rad smale gluggehol høgt oppe på veggen. Eg kunne skimte to dører i halvmørkret under kvelvane, men Drakan valde ei murtrapp opp til ei tredje døropning.

Etter halvmørkret i kjellargangane og drakegarden var det nesten blendande lyst i det rommet vi kom inn i. Kveldssolskin strøymde inn gjennom eit stort bogevindauge og fekk skapnaden som stod framfor det til berre å vere ein mørk silhuett. Men eg kjende den silhuetten.

«Mor ...»

Ho snudde seg. Lyset var så skarpt at eg mest ikkje kunne sjå ansiktsuttrykket hennar. Men den skarpe stemma var ikkje til å ta feil av.

«Dina! Kva gjer du her?»

Eg skjøna ingen ting. Eg var komen heile vegen frå Bjørkeby til Dunark. Eg hadde ride i fleire timar på den største hesten eg nokon gong hadde sete på. Eg hadde gått gjennom drakegarden, forbi seks uhyre som kunne sluke eit barn med hud og hår. Eg var trøyt og

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 140–141: 1 Hvordan var rommet de omsider kom opp i?

2 Hvilken tid på døgnet var det da Dina møtte moren sin igjen?

3 Hvor sto moren da Dina kom inn i rommet?

140

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 141

R DE

R VU Øveord: møyrbanka

E GS

IN

møyrbanka og redd. Alt saman fordi Drakan hadde sagt at mor trong hjelp. Og no stod ho der og sa «Kva gjer du her?» som om ho hadde teke meg på fersk gjerning i kirsebærtreet heime.

«Du sa ... han sa ... han sa at du hadde sagt ...» Tunga mi slo krøll på seg. Eg var heilt på gråten. Men mor mi såg ikkje lenger på meg. Ho stirte på Drakan som om ho ville brenne hol i han med blikket sitt.

«Kva skal dette bety?» Stemma hennar var så kald at ein nesten kunne sjå rimfrosten.

KS

Det er fire bøker i Skammar-serien: «Skammarens dotter» «Skammarteiknet» «Slangens gåve» «Skammarkrigen» Bøkene finner du både på biblioteket og i bokhandlene.

R LA

P EM

Dette var de to første kapitlene av «Skammarens dotter». Resten av boka er veldig spennende. Noen har sagt at «Skammarens dotter» er mer spennende enn Harry Potter.

Oppgaver til sidene 140–141: 1 Skriv denne setningen på bokmål: «Ho stirte på Drakan som om ho ville brenne hol i han med blikket sitt.»

2 Skriv hva du er hvis du er møyrbanka..

141

12-01-09

13:21

Side 142

Her er en sang om sånne dager da du aldri skulle ha stått opp.

Da allting går på tverke og de andre bare gliser rått.

Du blir nokså rød i toppen og rundt øra er det varmt og godt Når du sitter der på trikken og tenker: «Hu der kjenner jeg gett!»

Når du sitter der på trikken og tenker: «Hu der kjenner jeg gett!»

Og du klapper a på ryggen og ser ei som du aldri før har sett ...

Refreng: Da har du lagt det store egget.

Men det er jo lov å prøve seg ...

Det var ei nokså diger blemme og det e’kke greit å være deg.

Trå vannet jevnt og trutt, Knut!

Du veit du har dumma deg ut.

E GS

IN

R DE

R VU

Blues når du var 15

Layout TL7 LB 2 11. korr

P EM

KS

Og når jenta du har drømt om plutselig en dag sier: hei!

Når jenta du har drømt om plutselig en dag sier: hei!

Og den som ikke får fram et ord - ja det er deg.

R LA

Men du får a med på kino med aldersgrense 16 år.

Ja du får a med på kino med aldersgrense 16 år.

Og blir nekta i døra og må vente på a utafor.

Refreng: Da har du lagt det store ...

Lillebjørn Nilsen

142

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 143

Henrik Ibsen

R VU

IN

R DE

Henrik Ibsen ble født i Skien i 1828. Han er Norges mest kjente forfatter og dramatiker.

Han skrev mange skuespill som folk over hele verden fortsatt leser og ser på teater.

Enda det er over hundre år siden de ble skrevet, spilles stykkene hans fortsatt både i Norge og i utlandet.

E GS

Henrik var flink på skolen og drømte om å studere til lege. Foreldrene hans, som var rike og velstående, mistet plutselig alt de eide. Derfor fikk ikke Ibsen råd til å studere. Han begynte i stedet som lærling på et apotek da han var femten år. På kveldene studerte han. Han mente han skulle klare å ta eksamener på egen hånd.

Samtidig som han studerte, skrev han skuespill og dikt og malte bilder. Det tok lang tid før folk begynte å lese skuespillene hans og gå på teatrene for å se dem.

Ibsens måte å skrive skuespill på, brukes i dag i mange filmer.

Det kalles retrospektiv metode. Handlingen er spennende, menneskene stykkene handler om, har vært med på ting eller gjort noe de aldri har fortalt til noen. De håper de har klart å skjule alle spor så godt at det aldri vil bli oppdaget. Så begynner ting å skje slik at den ene hemmeligheten etter den andre blir kjent. På slutten av forestillingen får vi avsløringen og forklaringen på alt som har hendt. Høres ikke det kjent ut? Det var Ibsen som laget slike historier først.

Henrik Ibsen Fotoarkivet, Norsk Folkemuseum

R LA

P EM

KS

Da folk i Norge omsider forsto at Henrik Ibsen var en stor dikter, hadde han forlengst flyttet til utlandet sammen med den lille familien sin, kona Suzanne og sønnen Sigurd. De bodde både i Italia og i

Øveord: dramatiker lærling retrospektiv avsløringen

143

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 144

Tyskland i mange år. Først da han var blitt gammel og berømt, flyttet han tilbake til Norge. Hadde han levd i dag, hadde han vært en superkjendis.

Henrik Ibsen døde i Kristiania i 1906.

R DE

R VU

Hovedpersonene i Ibsens stykker er voksne, men i mange av stykkene spiller barn og unge viktige roller.

I boka «De unge hos Ibsen» forsøker forfatteren Siri Senje å tenke seg hva som kan ha skjedd med disse barna, hvordan de tenkte, og hvordan de hadde det når de var helt alene. Hun har skrevet åtte små historier, om åtte forskjellige barn eller ungdommer, fra åtte forskjellige stykker.

Øveord: respektabel «rett og skjell» prektig

Nå skal du få lese historien om Olaf – gutten som rømte hjemmefra.

Olaf er 13 år og er med i et skuespill som heter «Samfunnets støtter».

E GS

IN

Olaf er en ensom gutt. Faren er svært streng. Olaf får ikke lov til å være sammen med de andre barna i den lille byen. De er ikke bra nok for Olaf, mener han. Faren er en travel forretningsmann. Han har lite tid til å være sammen med familien.

Faren har stor makt i den lille byen. Folk ser opp til ham, og mange beundrer ham. De ser på ham som en mann som alltid vil gjøre rett og skjell for seg. Men faren er langt fra så prektig som folk vil ha det til, han har mye å skjule. Han har gjort mange ulovlig ting og fortalt mange løgner. Blir han avslørt, må han flykte fra byen.

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 143–144: 1 Hvor og når ble Henrik Ibsen født?

2 Hva het kona til Henrik Ibsen?

3 Hvorfor fikk ikke Henrik Ibsen studere til lege?

144

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 145

Olaf – gutten som ville rømme hjemmefra Et møte med Olaf Bernick, en sensommerkveld i en liten sørlandsby, 1877.

Historien er fortalt av Siri Senje

Øveord: mahogni

E GS

IN

R DE

R VU

Olaf venter. I seks timer og tjuesju minutter har han ventet. Han ligger på magen i mahognisengen med lukkede øyne og føttene på puta. Han har skoene på, selv om sengeteppet er heklet av den mykeste, hviteste ull. Rommet som sengen står i, er stort og luftig.

Olafs mor har fylt det med bøker, leker og alle slags spill. Det er et rom de fleste gutter på tretten år bare kan drømme om. Men Olaf har ikke lest eller spilt noe de siste timene. Han har ikke hatt ro til annet enn å vente.

Han åpner øynene. Han har hatt dem lukket så lenge at lyset fra bordlampen svir. Skumrer det ute snart? Han snur seg brått rundt mot vinduet. En sviende smerte skjærer gjennom ryggen og baken.

Olaf klynker og faller tilbake på magen.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 143–145: 1 Forklar hva det vil si å bruke en retrospektiv metode.

2 Skriv alle orda som er egennavn, i alfabetisk rekkefølge.

3 Skriv det du vet om egennavn.

4 Skriv navn på noen superkjendiser som lever i dag.

5 Slå opp i et leksikon eller Internett: www.stopeskien.no og finn navnet på minst tre skuespill som Ibsen har skrevet.

145

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 146

Øveord: kvistmerkene sevje «skikk og bruk» notgarn sløye

E GS

IN

R DE

R VU

«Han skal ikke gjøre det igjen,» hvisker han. «Far skal aldri slå meg mer.»

Han borer ansiktet ned i sengeteppet.

Etter en stund løfter han hodet igjen og ser på vekkerklokka.

Nøyaktig sju timer har gått siden faren stengte ham inne. Slik han ligger, kan han studere kvistmerkene i tregulvet på nært hold. Ingen av dem er like. Det er som om noen har lekt seg med å riste en pensel med gyllenbrun maling utover det lyse treet. Olaf forsøker å forestille seg trærne disse plankene en gang ble laget av. De må ha hatt greiner som strakte seg til alle kanter, med grønne skudd på og sevje i seg. Han ser for seg hvordan arbeidsfolk først har hogget, kvistet og tørket dem. Så har de skåret og høvlet trevirket til prikk like plankebord med rette kanter. Akkurat sånn vil far gjøre med meg, tenker han.

Faren til Olaf er den mektigste mannen i byen. Når han går nedover gaten, tar arbeidsmenn hatten av, og konene neier. De ser redde ut når de gjør det. Noen har begynt å hilse slik på Olaf også; det er ekkelt. Dessuten bestemmer faren enda mer over ham enn over dem. Ikke får han leke utenfor hageporten, han må inn klokka sju, ikke får han nærme seg barna til fiskere eller arbeidere i byen.

Aldri får han gå til brygga eller ro i båter. Far bestemmer at jeg aldri får gjøre det jeg aller helst vil, tenker Olaf.

I går gjorde han det likevel. Han snek seg ut med en av fiskebåtene i kveldingen. Han hadde drømt om å gjøre det lenge, men ikke hatt mot nok. Ikke før tante Lona og onkel Johan kom fra Amerika. De snakket om frihet og smilte av småbyens strenge regler for skikk og bruk. Det ga Olaf mot. Han stakk hjemmefra og fikk være med på fisket en hel natt – sette notgarn, dra opp og sløye. Han skulle være tilbake før noen sto opp, men været forsinket fiskebåten. Olaf visste at faren ville bli sint. Men han hadde aldri trodd at han ville slå.

Det trodde ikke mor heller. Hun forsvarte ham som alltid.

«Du er for streng, Karsten. Olaf må få lov til å prøve ting.»

Men faren var hvit i ansiktet av sinne.

«Sludder og vrøvl. Det er på tide at gutten får en lærepenge!»

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 146–147: 1 Hvor mange minutter hadde det gått siden faren stengte Olaf inne?

2 Hva gjør folk i den lille byen når de ser Olaf på gata?

3 Hvor hadde tanten og onkelen vært før de kom tilbake til byen?

146

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 147

Øveord: spanskrøret hveste føyset

Fra Nationaltheatrets forestilling «Samfunnets støtter». Skuespillerne er Per Theodor Haugen og Kjersti Holmen.

Foto: Siggen Stinessen/ Nationaltheatres billedarkiv.

E GS

IN

R DE

R VU

Da han åpnet skapet med spanskrøret, skrek hun.

«Du kan ikke! Du får ikke lov!»

Hun kastet seg på knærne og forsøkte å rive kjeppen ut av hendene hans.

«Ikke gjør det – jeg ber deg!»

«Ti stille!» hveste faren. Til slutt la han en hånd over munnen hennes og føyset henne vekk.

Olaf hørte den såre gråten hennes hele tiden mens faren slo. Selv gråt han ikke, bare spente magen mot farens knær og knep leppene sammen mens røret hvinte gjennom luften og klasket mot ryggen og baken gang på gang. Aldri mer, hvisket han inne i seg. Aldri mer.

Ingen hadde slått Olaf før.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 146–147: 1 Skriv antonymer til disse orda: sinne, nedover, hviske, stenge, inne, utenfor.

2 Skriv hvilke ordklasser orda i oppgaven ovenfor hører til.

3 Forklar hva «en lærepenge» er.

147

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 148

Øveord: fontenen stevner myser

E GS

IN

R DE

R VU

Sju timer og trettito minutter. Han hadde ventet lenge nok nå.

Augustmørket smyger seg over rosene og fontenen i hagen. Han vet at «Indian Girl» ligger seilklar nede ved havnen. Ved soloppgang stevner skipet mot Amerika, mot «den nye verden». Da er han om bord, godt gjemt bak kassene innerst i lasterommet.

Olaf tar sats og reiser seg opp. Han bøyer den ømme kroppen og trekker fram bylten han har gjemt under sengen. Så lister han seg mot vinduet. Han stopper opp et øyeblikk ved speilet. En blek og alvorlig gutt stirrer på ham fra den blanke flaten. Den nye Olaf, tenker han. En som er alene i verden. En som skal reise langt bort, til en verden der mennesker ikke bukker og neier, men tør være seg selv. I den «nye verden» skal han ri på hester, han skal gå på jakt.

Han skal svømme i elver og klatre i fjell. Kanskje skal jeg bygge en farm, sånn som onkel Johan, sier han til speilbildet. Til småbyen skal jeg i alle fall aldri tilbake. Denne gangen er det far som skal få en lærepenge.

Olaf fortsetter mot vinduet. Lampelyset gjør det til enda et speil – og i et øyeblikk skimter han et ansikt der inne også. Det er mor.

Hun har tårer i øynene. Han vet at hun blir fryktelig lei seg. At hun aldri kommer til å smile igjen. Olaf myser med øynene og kaller frem fars ansikt i stedet. Der er han med det sølvgrå håret, de stramme linjene rundt munnen, den kritthvite skjortesnippen som klemmer sammen huden og lager folder på halsen. Det ser ut til at han ikke får puste.

«Jeg skal aldri bli som deg,» sier han høyt.

Det hjelper. Olaf åpner vinduet, slenger beina over karmen og lar det andre følge etter. Han sklir nedover det vesle taket som gir ly til verandatrappen. Med øvede hender tar han tak i takrenna og bruker den som støtte idet han hopper. Føttene treffer treplankene på verandaen med et lite dunk. Så legger han på sprang.

R LA

P EM

KS

Hva er historien i «Samfunnets støtter?»

Olaf Bernicks flukt finner sted i siste akt av «Samfunnets støtter.» I fortellingen har Siri Senje prøvd å forestille seg hvordan Olaf kan ha følt det etter at faren straffet ham, og før han rømte hjemmefra.

Spørsmål til sidene 148–149: 1 Når på året foregår handlingen i stykket?

2 Hvordan har Olaf tenkt å komme seg til Amerika?

3 Hvordan kommer Olaf seg usett ut av huset.

148

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 149

IN

R DE

R VU E GS

Olafs far, Karsten Bernick, er hovedpersonen i stykket. Han er sjef for et skipsbryggeri i den lille kystbyen der de bor, og regnes blant den fremste blant «samfunnets støtter». (Samfunnets støtter blir ofte de menneskene kalt som har stor makt, og som er med på å bestemme, og som styrer det meste i samfunnet vårt. De fleste ser opp til disse menneskene og beundrer dem.)

Men Bernicks makt er bygget på løgner som ingen i byen kjenner til. For mange år siden, før han giftet seg, var han innblandet i en stor skandale, som han kom seg ut av ved å lyve. Bernicks gode rykte var viktig for forretningen, og han gikk dessuten med gifteplaner. Han hadde slått opp med kjæresten sin, Lona, og ville gifte seg med den rike halvsøsteren hennes i stedet. Lona var så lei seg over bruddet at hun flyttet til Amerika sammen med broren Johan.

Karsten Bernick reddet seg fra skandalen ved å be vennen Johan ta på seg skylden for ham. Han skulle jo til Amerika. Folk ville snart glemme hvem han var, mente Bernick. Men løgnen

Fra Nationaltheatrets forestilling Samfunnets støtter. Skuespillerne er Kjersti Holmen, Sven Nordin og Per Theodor Haugen.

Foto: Siggen Stinessen/ Nationaltheatres billedarkiv.

R LA

P EM

KS

Øveord: skandale «gode rykte» et samfunn

Oppgaver til sidene 148–149: 1 Skriv seks av de orda som har diftong i seg.

2 Skriv de orda i svaret på oppgaven ovenfor som er substantiv.

3 Forklar hva en skandale er.

4 Analyser disse setningene: «Olaf åpner vinduet.» «Hun har tårer i øynene.»

149

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 150

Øveord: første akt dramaet «bryter sammen» egoistisk maktsyk

E GS

IN

R DE

R VU

fortsatte etter at Johan hadde reist. Bedriften hadde pengeproblemer, og Bernick ville ikke at folk skulle få vite at det var hans skyld.

Han satte ut rykter om at Johan også hadde stjålet mange penger før han dro. Han ble trodd, og noen år etter var Bernick byens rikeste og mektigste mann.

I første akt av dramaet «Samfunnets støtter» kommer Johan og Lona tilbake etter mange år i Amerika. De skjønner ikke hvorfor folk ser så mistenksomt på dem. Etter hvert får de vite om Bernicks løgner. Johan ber Bernick om å fortelle sannheten.

Men Bernick er livredd for å bli avslørt, så redd at han mot slutten av stykket forsøker å ta Johans liv. Han sender vennen av gårde med seilskipet Indian Girl en kveld det er varslet storm.

Bernick vet at skipet er råttent i bunnen fordi verkstedet hans ikke har reparert det skikkelig.

Da han får vite at sønnen har rømt og er om bord i den samme skuta, tror han at de aldri vil sees igjen. Han bryter fullstendig sammen.

Det viser seg at Olafs mor har oppdaget flukten og fått stoppet skipet. Idet han får sønnen tilbake, tør Bernick endelig fortelle sannheten. Han innser at han har vært så egoistisk og maktsyk at han har glemt menneskene rundt seg. Han avslører sin egen løgn for alle som vil høre på. Så venter han på dommen.

Kan Bernick fortsette å være en «samfunnets støtte»; være blant dem som skal styre og bestemme i den lille byen, når sannheten kommer fram?

P EM

KS

R LA

Visste du at?

Om å slå barn: I Norge ble det forbudt for lærere å slå skolebarn i 1936. Først i 1951 fikk barnehjemmene et slikt forbud.

Foreldrene hadde lov til å slå barna sine helt fram til 1972! Før dette var slik straff ganske vanlig.

Om barnekonvensjonen: I FNs barnekonvensjon fra 1989 står det at barn har frihet fra vold. Konvensjonen er i 2008 undertegnet av alle land i verden bortsett fra to, Somalia og USA.

Spørsmål til side 150: 1 Hvem finner ut at Olaf har rømt?

3 Hva slags mennesker er det som blir kalt «samfunnets støtter»?

3 Hvilke land har (i 2008) ikke undertegnet barnekonvensjonen fra 1989?

150

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 151

Peer – gutten som sto utenfor Et møte med Peer Gynt, Gudbrandsdalen 1867

R VU

Egentlig hadde han allerede bestemt seg. Peer la seg ned i skråningen med hendene under hodet. Høstsola skinte skrått over lyngen og lokket årets siste bier til å summe rundt blomstene. Han lukket øynene og kjente at strålene fortsatt varmet huden. Skitt, au, tenkte han. Det er uansett ikke dagen til å gå på fest. Stakkars mor sitter jo der hjemme og venter. Hun har måttet klare seg alene mens jeg har vært på fjellet i ukevis.

Øveord: høstingen «sto for døren»

Fra forestillingen Peer Gynt i Giza. Regi: Bentein Baardson.

Foto:© Ibsen 2006/Dana Smillie.

E GS

IN

R DE

Peer kjente et stikk av dårlig samvittighet – og satte seg opp. Han hadde stukket fra bygda etter et slagsmål på Lunde i sommer.

Smeden Aslak hadde ligget med brukket arm og hylt at han skulle ta hevn. Peer hadde tenkt at det var lurest å forsvinne en stund.

Men i farten glemte han bort at høstingen sto for døren, og at moren var for gammel til å styre arbeidet alene. Stakkars mor.

R LA

P EM

KS 151

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 152

Øveord: prektig «snakke varmt for» kvernhus

E GS

IN

R DE

R VU

Da hun først så ham i morges, kjeftet og smelte hun som en gal, sekunder etter klemte hun ham og silgråt av glede. Hun hadde nok vært livredd. Der og da hadde Peer bestemt seg for å legge om stilen og bli en prektig sønn, men så begynte hun med maset sitt igjen: «Den rike jenta på Heggstad var glad i deg, hun! Men du bare dro din vei. Nå skal hun gifte seg med Mads Moen!»

Hvor mange ganger hadde han hørt det? Som om han noen gang hadde interessert seg for den klengete jenta på Heggstad! Men moren ville ikke gi seg.

«Bryllupet står i dag,» gnålte hun. «Hele bygda er bedt – bortsett fra deg, da, din fyllefant!»

Peer sukket. At moren alltid skulle pirke i ham. At hun aldri ville gi seg med maset sitt. Som om det var hans jobb å redde dem ut av fattigdommen ved å gifte seg med en bortskjemt storgårdsjente.

Men tanken på en fest hadde fått det til å kile i ham. Tiden i fjellet hadde vært ensom.

«Vi går dit med en gang!» hadde han svart, og tatt moren under armen. «Du forklarer Heggstadbonden at Mads er et fjols, og så snakker du varmt for meg. Kom igjen så går vi!»

Men moren ble vill og truet med å gå til Heggstad og fortelle alle hvor fæl han var. Det kunne han ikke ta sjansen på! Før han fikk tenkt seg om, hadde han grepet moren rundt livet og løftet henne opp på kvernhustaket. Der kunne hun sitte og hyle og sprelle!

Selv tok han snarveien mot Heggstad, i strålende humør.

P EM

KS

R LA

Han var nesten fremme da han plutselig mistet motet. Der snarveien møtte landeveien, så han dem; hundrevis av stivpyntede gjester som strømmet mot Heggstad. Peer satte seg ned i skråningen der ingen kunne se ham. Gå på bryllupsfest i de møkkete, slitte klærne?

Han måtte nok snu. Ja, ja, moren ville tilgi og stråle over å se ham, enda en gang.

Spørsmål til sidene 151–153: 1 Hvorfor hadde Peer vært borte fra gården og moren sin i flere uker?

2 Hva gjorde Peer med moren da hun truet med å fortelle alle hvor fæl han var?

3 Hvorfor mistet Peer motet og snudde rett før han var framme i bryllupsgården?

152

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 153

IN

R DE

R VU E GS

De kunne sitte foran peisen mens hun fortalte historier som i gamle dager. Peer hadde bestemt seg: Fra nå av skulle han holde seg hjemme og hjelpe til. Da var det at han hørte stemmene nede på veien.

«Faren var visst en fyllik,» mumlet en mann. «Og moren er jo tullete.»

«Ikke så rart at den gutten ble et null.»

Snakket de om ham? Peer satte seg opp. Han kjente skammen og sinnet brenne i brystet. Det var ille nok før, men siden festen på Lunde hadde visst alle plapret bak ryggen hans, til og med de som hadde vært venner. Peer Gynt, den gærne slåsskjempen, hvisket de.

Peer Gynt, som ljuger så det renner.

Han husket ikke om det var han som hadde startet den slåsskampen. Det var drikkingen igjen, tenkte han bittert. At han ikke kunne lære! Hvis han ikke hadde drukket, ville han ha holdt seg unna Aslak, som alltid skulle slåss. Hadde han tapt, ville alt gått greit.

Fra forestillingen Peer Gynt i Giza. Den grønnkledde spilles av Else Marte Hagen.

Regi: Bentein Baardson.

Foto: © Ibsen 2006/Dana Smillie.

R LA

P EM

KS

Øveord: «være et null» plapret

Oppgaver til sidene 152–153: 1 Forklar hva det vil si å «å snakke varmt» for en person.

2 Forklar hva det vil si «å være en prektig sønn».

3 Analyser denne setningen: «Der kunne hun sitte og hyle og sprelle.»

4 Skriv de fire verbene i setningen ovenfor i alle de tidene og formene du har lært.

153

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 154

Øveord: grime motvillig firsprang smektende

R VU

Problemet var at Peer hadde vunnet den kvelden. Nå hadde Aslak fått hele bygda mot ham.

Peer slapp seg ned i lyngen igjen. En dag skal jeg vise dem, sa han til seg selv. På himmelen var svære skyer i ferd med å samle seg. En av dem lignet en hest, en diger travhest med grime og sal.

Det hadde vært noe å komme ridende inn på Heggstadtunet med.

Peer flirte ved tanken. De skulle få se! En dag skulle han ri forbi alle sammen, se dem neie og bukke for ham, høre dem hilse ham som den største av alle.

E GS

IN

R DE

«Der ligger jo fyllesvinet Peer Gynt!»

Peer bråvåknet og spratt opp. Foran føttene hans sto Aslak med gjengen sin.

«Har du ikke sovet ut rusen fra Lunde ennå?» gliste han.

«Skal vi ta det litt rolig?» Peer forsøkte et smil.

«Du skal vel til Heggstad i kveld?» Aslak lo og blunket til vennene sine.

«Nei.» «Jasså? Det finnes andre jenter, Peer! Bli med, da vel!»

Han lo igjen. Peer visste at latteren var falsk, Aslak ville ha ham til Heggstad for å slåss. Om han bare ville gå videre, gå nå, før det hendte noe! Peer ristet på hodet og forsøkte å virke rolig.

«Nei vel, jeg skal hilse bruden fra deg.» Aslak vinket på gjengen sin. De slentret nedover til Heggstad mens de kaklet og lo.

Peer begynte motvillig å rusle bortover stien. Gjett om mor blir glad, trøstet han seg selv. Særlig hvis hun sitter på taket ennå. Han begynte å småløpe ved tanken. Kjære, lille mor – nå kommer jeg!

P EM

KS

R LA

Han var i fullt firsprang opp bakkene da han hørte lyden. Han snudde seg brått. Det var de første, smektende tonene fra felespilleren på Heggstad. Peer stoppet opp og lyttet. Sommerens siste dans, tenkte han. Sommerens siste toner. Han lukket øynene og liksom sugde dem til seg. Mykt og lokkende smøg de seg inn i ørene hans, spredte seg gjennom hver blodåre i kroppen, fikk føttene til å trippe på gressbunnen. Alle jeg kjenner, skal på festen og danse, tenkte han.

Spørsmål til sidene 154–155: 1 Hvem hadde Peer slåss så voldsomt med?

2 Hva lå Peer og drømte om den dagen det var bryllup på Heggstad?

3 Hva slags musikkinstrument spilte opp til dans på Heggstad?

154

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:21

Side 155

IN

R DE

R VU E GS

Det er sikkert stappfullt av søte jenter! Og så skulle ikke jeg være med? Jeg, Peer Gynt, som en gang var kjent som bygdas gladeste gutt og den råeste på dansegulvet!

Øveord: uønsket

R LA

P EM

KS

Men det var før. Nå var han uønsket på hver fest. Eller kanskje ikke? Kanskje Heggstadjenta ikke helt hadde glemt ham? Kanskje de andre jentene ville se på ham igjen hvis han ikke rørte en dråpe denne gangen? Men hva ville de si om buksene hans?

Pøh, det er snart mørkt, tenkte Peer. Hvem bryr seg om skallet utenpå? Hvilke jente bryr som bukser, når hun kan danse med den sterkeste og raskeste gutten i landet? De pleide å stå i kø for å bli svingt av ham. Hvem kan løfte dem høyest? Hvem kan få dem til å le så de gråter? Hvem forteller bedre historier enn jeg?

Men hva med stakkars mor? Stakkars, tenk om hun satt på taket ennå. Det var nok best å gå hjem for å se.

Fra forestillingen Peer Gynt i Giza.

Peer Gynt spilles av Bjarte Hjelmeland.

Regi: Bentein Baardson.

Foto: © Ibsen 2006/Dana Smillie.

Oppgaver til sidene 154–155: 1 Skriv hvilke ordklasser orda i denne setningen hører til: «Peer begynte motvillig å rusle bortover stien.»

2 Skriv to adjektiver i superlativ form fra teksten.

3 Skriv skikkelige setninger hvor du bruker disse orda: bakken/baken, hund/hun, brud/brudd, russen/rusen, seter/setter.

155

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 156

Øveord: brusende bruderovet slaver gamlelandet

R VU

Peer sto stille på stien et øyeblikk. Musikken gikk raskere nå.

Han kastet seg rundt og tok et byks opp på gjerdet like ved. Langt der nede kunne han se det myldrende tunet. Spillemannen sto på et bord. Jenter i brusende skjørt hoppet og spratt på gressbakken. Peer kjente et sug i brystet. Gå hjem til mor? Ikke tale om! Peer Gynt skal på fest!

«Her kommer jeg! Jeg kommer!»

Peer hoiet høyt av glede idet han hoppet ned fra gjerdet og satte på sprang.

E GS

IN

R DE

Det går ikke så bra med Peer på bryllupsfesten. Ryktene har gått foran ham, og ingen jenter vil danse med slåsskjempen. Da han får øye på Solveig, som er ny i bygda, blir han helt betatt.

Først sier hun ja til å danse med ham, men da hun hører navnet hans, avviser hun ham. Peer blir såret og lei seg. Dermed drikker han seg full nok en gang. Han forteller ville historier for gjestene og blir mobbet igjen. Til slutt røver han med seg bruden, og de to rømmer til fjells.

Etter bruderovet må Peer flykte fra bygda. Han driver omkring i fjellet og møter viltre seterjenter, huldrer og bergtroll. Han havner inne i Dovregubbens hall. Der holder han på å love bort sjelen sin til trollene i hallen, men kommer ut i siste liten.

Han rømmer fra alt, til og med fra den vakre Solveig, som ikke har klart å glemme ham, og gjerne vil være kjæresten hans. Han reiser rundt i verden, blir en rik forretningsmann ved å selge slaver og våpen. Først som gammel mann kommer han tilbake til «gamlelandet».

P EM

KS

Fakta Om Peer Gynt:

R LA

Stykket er skrevet på vers. Ibsen har skrevet stykket om Peer Gynt som vanlig lesing, ikke for å spilles på teater. Skal man gjøre det, tar det fem timer å spille. Men stykket har blitt spilt i forkortet utgave og er et av Ibsens mest spilte stykker. Så langt har det blitt spilt rundt omkring i hele verden utallige ganger.

Spørsmål til sidene 156–157: 1 Hva het den nye jenta i bygda som Peer ble så betatt av?

2 Hvorfor må Peer flykte fra bygda?

3 Hva het den berømte komponisten som skrev musikk til Peer Gynt?

156

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 157

Ibsen ba Edvard Grieg om å lage musikk til stykket i 1874.

Musikken er like berømt som skuespillet.

Du finner mange flere opplysninger om Henrik Ibsen i boka «De unge hos Ibsen» av Siri Senje, @Gyldendal Norsk Forlag.

Fra forestillingen Peer Gynt i Giza. Peer Gynt spilles av Bjarte Hjelmeland.

Regi Bentein Baardson.

Foto: © Ibsen 2006/Dana Smillie.

E GS

IN

R DE

R VU R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 156–157: 1 Forklar hva det vil si å spille en forkortet utgave av et skuespill.

2 Skriv fire av de orda som er sammensatte ord.

3 Skriv hva de orda du fant som svar på oppgaven ovenfor, er sammensatt av.

4 Skriv en forklaring på ordet slåsskjempe.

5 Skriv tre faktasetninger om Henrik Ibsen.

157

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 158

Drageløperen av Khaled Hosseini oversatt til bokmål av Elisabet W. Middelthon

R VU

E GS

IN

R DE

Tolv år gamle Amir ønsker av hele sitt hjerte å vinne den årlige drageturneringen og dermed farens anerkjennelse. Vennen Hassan lover å hjelpe til – han hjelper alltid Amir. Hassan og faren hans er tjenere i huset der Amir bor sammen med faren sin, Baba. Faren til Hassan heter Ali. De to hører til folkegruppen hazaraene, som blir sett ned på av de fleste innbyggerne i Afghanistan.

Hassan og Amir har vokst opp sammen. Moren til Amir er død.

Hun døde da Amir ble født. Faren til Amir liker Hassan svært godt og er alltid snill og vennlig mot ham.

Han gir ofte Hassan små presanger og vil alltid ha ham med når han og Amir er på turer, på kino eller på besøk hos slektninger og venner.

Hassan er modig, rask og snill. Amir er ofte misunnelig på ham.

Han tror at faren hans liker Hassan bedre enn ham. Men likevel er Hassan hans beste venn.

En av farens venner heter Rahim Khan. Han er alltid svært interessert i Amir og leser alle historiene som Amir dikter og skriver ned i kladdeboka si. Amir ønsker at faren hans hadde vært som Rahim Khan. Faren er alltid så opptatt av sport og konkurranser og er misfornøyd med at Amir heller vil lese og dikte enn å delta i sportskonkurranser. Historiene til Amir er han lite interessert i.

Nå skal du få lese et lite utdrag fra boka. Det er fra den dagen da det store dragekjempeløpet gikk av stabelen i byen Amir og Hassan bodde i. Om natten hadde Hassan drømt om at han hadde svømt rundt og jaktet på et uhyre i en innsjø, men uhyret fantes ikke. Det er Amir som forteller.

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 158–159: 1 Hva heter forfatteren av boka Drageløperen?

2 Hva heter Amirs beste venn?

3 Hvor satt faren, Baba, under den store dragekjempekonkurransen?

158

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 159

Øveord: uklanderlig kjempefiasko

E GS

IN

R DE

R VU

Gatene glitret av nysnø, og himmelen var uklanderlig blå. Snøen dekket alle tak og tynget ned greinene på de forkrøplede morbærtrærne langs gaten vår. Over natten hadde snøen presset seg inn i hver eneste krinkel og krok. Jeg myste mot alt det blendende hvite da Hassan og jeg gikk ut gjennom smijernsporten. Ali lukket porten bak oss. Jeg hørte han mumlet en bønn, han ba alltid en bønn når sønnen forlot huset.

Jeg hadde aldri sett så mange mennesker i gaten vår. Barn kastet snøball, småsloss og løp leende etter hverandre. Dragekjemperne holdt seg sammen med spoleholdere og gjorde de aller siste forberedelser. Fra gatene i nærheten kunne jeg høre latter og prat.

Takene var allerede fullsatte av tilskuere som satt og lå i hagestoler.

Det dampet av varm te fra termoser, og musikken til Ahmad Zahir strømmet ut fra kassettspillere.

Jeg vendte blikket mot vårt tak og fant Baba og Rahim Khan sittende på en benk; begge var kledd i ullgensere og drakk te. Baba vinket. Jeg kunne ikke avgjøre om han vinket til meg eller til Hassan.

«Vi bør begynne,» sa Hassan. Han hadde på seg svarte støvler og en lysegrønn *chapan over tykk genser og falmede kordfløyelsbukser. Solen falt over ansiktet hans.

P EM

KS

Plutselig fikk jeg lyst til å trekke meg ut. Kutte ut alt sammen, gå hjem. Hva var det jeg tenkte på? Hvorfor utsatte jeg meg for alt dette når jeg visste hvordan det ville ende?

R LA

Baba satt på taket og så på meg. Jeg følte blikket hans som varmen fra en stikkende sol. Dette vil bli en kjempefiasko, selv til meg å være.

«Jeg er ikke sikker på om jeg vil fly i dag,» sa jeg.

«Det er en fin dag,» sa Hassan.

Jeg skiftet fot. Forsøkte å vende blikket vekk fra taket vårt.

«Jeg vet ikke. Kanskje vil skulle gå hjem.»

Da tok han et skritt mot meg og sa med lav stemme noe som skremte meg litt.

Oppgaver til sidene 158–159: 1 Skriv adjektivene som beskriver klærne Hassan hadde på seg.

2 Analyser denne setningen: «Solen falt over ansiktet hans.»

3 Skriv hvilke ordklasser orda i setningen ovenfor hører til. *chapan = lang frakk

159

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 160

Øveord: urovekkende foresvevde atlet mullaene

E GS

IN

R DE

R VU

«Husk, Amir *aga. Det finnes ikke noe uhyre, det er bare en fin dag».

Hvordan kunne han lese meg som en åpen bok, når jeg mesteparten av tiden ikke visste hva som foregikk i hans hode? Jeg var den som gikk på skolen, den som kunne lese og skrive. Jeg var den smarteste.

Hassan kunne ikke lese en bok for første klasse, men han kunne lese meg fullstendig.

Det var ganske urovekkende, men også ganske behaglig å ha noen som alltid visste hva du trengte. «Ikke noe uhyre,» sa jeg, og til min egen forundring følte jeg meg litt bedre.

Han smilte. «Ikke noe uhyre.»

«Er du sikker?»

Han lukket øynene. Nikket.

Jeg så på barna som smådanset nedover gaten mens de kastet snøball.

«Det er en fin dag, ikke sant?»

«Kom så flyr vi,» sa han.

Det foresvevde meg da at Hassan kanskje hadde diktet opp drømmen sin. Var det mulig? Jeg bestemte meg for at det var det ikke. Hassan var ikke så smart. Jeg var ikke så smart. Men oppdiktet eller ikke, den dumme drømmen hadde tatt bort noe av redselen min.

Kanskje jeg skulle ta av meg skjorten, svømme i innsjøen. Hvorfor ikke?

«Det gjør vi,» sa jeg.

Hassans ansikt lyste opp. «Fint,» sa han. Han løftet opp dragen vår, rød med gule kanter. Han slikket på fingeren og holdt den opp, testet vinden, og så løp han i den retningen. De sjeldne gangene vi fløy med draker om sommeren, pleide han å sparke opp støv for å se hvilken vei vinden blåste. Spolen rullet i hendene mine inntil Hassan stoppet opp omtrent femten meter borte. Han holdt draken høyt over hodet, som en olympisk atlet som viser fram gullmedaljen sin.

Jeg trakk to ganger i snoren, vårt vanlige signal, og Hassan kastet dragen opp i luften.

Jeg visste ikke hvem jeg skulle tro på, Baba eller mullaene på skolen, og derfor hadde jeg ikke bestemt meg når det gjaldt Gud. Men da jeg plutselig kom på et **ayat fra Koranen som jeg hadde lært i ***diniyat-timen, mumlet jeg det. Jeg fylte lungene, pustet ut og trakk i snoren.

Umiddelbart for dragen min som en rakett mot himmelen. Den hørtes ut som en papirfugl som flakser med vingene. Hassan klappet i hendene, plystret og løp tilbake til meg.

R LA

P EM

KS

160

*aga = herre, min beste herre, brukes når barn snakker til far og bestefar. **ayat = vers fra Koranen ***diniyat = religion

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 161

Øveord: frigitte beseirede trofeer

IN

R DE

R VU

Jeg ga ham spolen mens jeg holdt fast i snoren, og han spolte raskt opp den frigitte snoren.

Minst tjuefem drager hang på himmelen som papirhaier på jakt etter bytte.

En time etter var antallet doblet, og røde, blå og gule draker seilte og spant på himmelen.

En kald bris strøk gjennom håret mitt. Vinden var perfekt for drakeflyging, akkurat kraftig nok til å gi litt høyde og til å gjøre kastene lettere. Ved siden av meg holdt Hassan spolen, og hendene hans var allerede blodige på grunn av spolen.

Snart begynte angrepene, og de første beseirede dragene virvlet ut av kontroll. De falt fra himmelen som stjerneskudd med glitrende, bølgende haler, og drysset ned over nabolaget som trofeer til drageløperne.

Jeg kunne høre løperne der de sprang huiende og skrikende i gatene. Noen ropte at det var brutt ut slåsskamp to gater lenger borte.

E GS

Jeg kastet hele tiden stjålne blikk på Baba der han satt sammen med Rahim Khan på taket, og jeg undret meg på hva han tenkte.

Heiet han på meg? Eller var det noe i ham som likte å se meg feile? Det var det spesielle med drageflyging, tankene dine drev av sted med dragen.

Dragene falt ned overalt nå, og jeg fløy fremdeles. Øynene mine vandret stadig over til Baba der han satt innhyllet i genseren sin.

Var han overrasket over at jeg hadde holdt ut så lenge som jeg hadde? Du holder ikke blikket på himmelen, du kan ikke vare stort lenger.

Jeg så fort tilbake på himmelen. En rød drake nærmet seg min – jeg hadde sett den akkurat i tide. Jeg småsloss med den og beseiret ham til slutt da han ble utålmodig og forsøkte å avskjære meg nedenfra.

Oppover og nedover gatene kom drageløperne triumferende tilbake mens de holdt de beseirede dragene høyt over seg. De viste

R LA

P EM

KS

Oppgaver til sidene 160–161: 1 Skriv hvilke ordklasser orda i denne setningen hører til: «Han løftet opp dragen vår, rød med gule kanter.»

2 Skriv en forklaring på hvordan Hassan testet ut vindretningen om sommeren og om vinteren.

161

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 162

Øveord gest horder

R VU

dem til foreldrene, til vennene. Men alle visste at det beste var i vente. Fremdeles fløy den aller største gevinsten.

Jeg avskar en fargerik, gul drage med en hvit, spiralformet hale.

Det kostet meg et kutt i pekefingeren, og blodet dryppet ned i håndflaten. Jeg fikk Hassan til å holde snoren, sugde blodet og tørket fingeren på buksen.

Etter enda en time hadde antallet overlevde drager sunket fra kanskje femti til et dusin. Jeg var en av dem. Jeg hadde klart det til det siste dusinet.

E GS

IN

R DE

Jeg visste at denne delen av turneringen ville vare en stund, for de som hadde holdt ut så lenge, var gode – de ville ikke lett la seg lure inn i enkle feller som det gamle hev-og-stup-knepet, Hassans yndlingstriks.

Da klokken var blitt tre om ettermiddagen, var det kommet noen skydotter på himmelen, og solen hadde gjemt seg bak dem.

Skyggene hadde begynt å bli lange. Tilskuerne på takene pakket seg inn i skjerf og tykke frakker. Vi var nede i et halvt dusin, og jeg fløy fremdeles.

Bena mine verket og nakken var stiv. Men ved hver beseiret drage vokste håpet mitt – slik snøen bygger seg opp på en mur, ett fnugg om gangen.

Blikket mitt vendte stadig tilbake til en blå drage som den siste timen hadde forårsaket store ødeleggelser.

«Hvor mange har han kuttet?» spurte jeg.

«Jeg har talt elleve,» sa Hassan.

«Vet du hvem det er?»

Hassan klikket med tungen og la hodet på skakke. Det var en typisk Hassan-gest og betydde at han ikke hadde anelse.

Den blå dragen skar over en stor, rød drage og seilte videre i to vide sløyfer.

Ti minutter senere hadde han avskåret to til, og sendt horder av drageløpere i vill fart etter dem.

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 162–163: 1 Hvor mange draker var med i drakeløperkonkurransen?

2 Hvorfor tok folk som så på drageløpet, ekstra tøy på seg ved tretiden på ettermiddagen?

3 Hvilken farge hadde den siste dragen Amir måtte vinne over?

162

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 163

Etter enda en halvtime var det bare fire drager igjen. Og jeg fløy fremdeles.

E GS

IN

R DE

R VU

Det virket som om jeg ikke kunne gjøre noe galt, som om hvert vindpust blåste til min fordel. Jeg hadde aldri hatt slik kontroll, aldri vært så heldig.

Det var berusende. Jeg turde ikke å se opp på taket. Turde ikke ta øynene vekk fra himmelen. Jeg måtte konsentrere meg, være smart.

Enda femten minutter, og det som hadde virket som en latterlig drøm den morgenen, var plutselig blitt virkelighet: Det var bare meg og den andre gutten. Den blå dragen.

Forventningen i luften var like spent som glassnoren jeg dro i med de blodige hendene mine. Folk trampet med føttene, klappet, plystret, sang, «Boboresh! Boboresh!» «Kutt den! Kutt den!»

Jeg lurte på om Babas stemme var en av dem. Musikken drønnet.

Lukten av kokt *mantu og stekt **pakora drev fra hustak og åpne dører.

Men alt jeg hørte – alt jeg konsentrerte meg om å høre –, var blodet som banket i hodet mitt. Alt jeg så, var den blå dragen. Alt jeg luktet, var seier. Frelse. Forsoning. Hvis Baba tok feil, og det var en Gud, slik de sa på skolen, da ville Han la meg vinne. Jeg vet ikke hva den andre gutten konkurrerte for, kanskje bare for å kunne skryte. Men dette var min eneste sjanse til å bli en person som ble lagt merke til, ikke bare registrert, en som ble lyttet til, ikke bare hørt. Hvis det var en Gud, ville Han styre vindene og la dem blåse for meg, slik at jeg, med et rykk i snoren, kunne skjære bort smerten min, lengselen min. Jeg hadde tålt for mye, kommet for langt. Og plutselig, helt uten videre, ble håp til visshet. Jeg kom til å vinne.

Det var bare et spørsmål om når.

Øveord berusende forsoning registrert visshet

P EM

KS

R LA

Det viste seg å bli heller før enn senere. Et vindpust løftet dragen min, og jeg benyttet meg av fordelen. Lot snoren gå ut, trakk i den.

Sendte dragen min i en sløyfe over den blå. Den blå dragen visste at

Oppgaver til sidene 162–163: 1 Skriv hvor mye et dusin er.

2 Skriv synonymer til disse orda: gevinst, konsentrasjon, registrere, halvt dusin.

3 Skriv hvilke ordklasser orda i denne setningen hører til: «En rød drake nærmet seg min.»

4 Skriv en forklaring på hva dette uttrykket betyr: «håp ble til visshet» *mantu = berømt afghansk matrett, pasta med kjøttdeig. **pakora = grønnsaker og mel stekt i olje

163

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 164

Øveord: knipen falmede jeans gusten uforknytt

E GS

IN

R DE

R VU

den hadde problemer. Den prøvde desperat å manøvrere seg ut av knipen, men jeg vek ikke. Jeg holdt stillingen. Folkemassen følte at det nærmet seg slutten. Ropet «Kutt den! Kutt den!» ble sterkere og sterkere, slik romerne ropte at gladiatorene skulle drepe, drepe!

«Du er nesten der, Amir aga! Nesten der!» gispet Hassan. Så kom øyeblikket. Jeg lukket øynene og løsnet grepet om snoren.

Den skar gjennom fingrene mine da vinden dro i den. Og så ... jeg behøvde ikke høre brølet fra mengden for å få vite det. Jeg behøvde ikke å se heller.

Hassan skrek, og armene hans lå rundt halsen min.

«Bravo! Bravo!, Amir aga!»

Jeg åpnet øynene og så den blå dragen spinne vilt, akkurat som et dekk som løsner fra en bil i fart. Jeg blunket, prøvde å si noe.

Ingen ord kom ut.

Plutselig svevde jeg, så ned på meg selv ovenfra. Svart skinnjakke, rødt skjerf, falmede jeans. En tynn, litt gusten gutt, liten til å være tolv år gammel. Han hadde smale skuldre og en antydning til mørke ringer rundt de bleke, hasselbrune øyne. Brisen rusket i det lysebrune håret. Han så opp på meg og vi smilte til hverandre Så skrek jeg, og alt var farge og lyd, alt var levende og godt. Jeg kastet den ledige armen rundt Hassan og vi hoppet opp og ned, begge lo og begge gråt.

«Du vant, Amir aga! Du vant!»

«Vi vant! Vi vant!» var alt jeg kunne si. Dette skjedde bare ikke.

Om et øyeblikk ville jeg blunke og våkne fra den vidunderlige drømmen, stå opp, gå ned på kjøkkenet for å spise frokost med ingen andre å snakke med enn Hassan. Kle meg. Vente på Baba. Gi opp. Tilbake til mitt gamle liv. Da så jeg Baba på hustaket vårt.

Han sto helt på kanten og veivet med knyttede never. Han skrek og klappet. Og akkurat det å se Baba på taket, stolt av meg til slutt, det var det absolutt største øyeblikk i mitt tolvårige liv.

Men nå gjorde han noe; han vinket utålmodig med hendene. Da forsto jeg.«Hassan, vi ……»

«Jeg vet det,» sa han og gjorde seg løs fra omfavnelsen.

«Inshallah, vi kan feire senere. Akkurat nå skal jeg løpe og hente

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 164–165: 1 Hvorfor var det så viktig å få tak i den blå dragen som hadde falt ned?

2 Hvem møtte Amir ved smijernsporten?

164

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 165

R VU

den blå draken til deg.» sa han. Han slapp spolen og satte av sted med falden på den grønne chapan’en slepende etter seg i snøen.

«Hassan!» ropte jeg. «Kom tilbake med den!»

Han rundet allerede gatehjørnet og gummistøvlene sparket opp snøen.

Han stoppet, snudde seg. Han holdt begge hendene for munnen.

«For deg, tusen ganger til!» sa han. Så smilte Hassan smilet sitt og forsvant rundt hjørnet.

Neste gang jeg så ham smile like uforknytt som det, var tjueseks år senere på et falmet polaroidfoto.

Øveord: falden polaroidfoto ærefrykt entré høythengende verd

E GS

IN

R DE

Jeg begynte å trekke dragen inn, mens folk styrtet frem for å gratulere meg. Jeg håndhilste på dem, sa takk. De yngre barna så på meg med ærefrykt i blikket; jeg var en helt. Hender klappet meg på ryggen og rusket meg i håret. Jeg trakk i snoren og gjengjeldte alle smil, mens tankene mine gjaldt den blå dragen.

Endelig hadde jeg dragen min i hånden. Jeg spolte opp den løse snoren som hadde samlet seg på bakken, hilste på noen flere og travet hjem.

Da jeg nådde smijernsporten, ventet Ali på den andre siden. Han rakte frem hånden gjennom gitteret. «Gratulerer,» sa han.

Jeg ga ham dragen min og spolen, tok ham i hånden.

«Tashakor, Ali *djan.» Takk.

«Jeg ba for dere hele tiden.»

«Fortsett å be. Vi er ikke ferdig ennå.»

Jeg skyndte meg tilbake til gaten. Jeg spurte ikke Ali om Baba.

Jeg ønsket ikke å se ham ennå. Inne i hodet mitt hadde jeg planlagt alt: Jeg skulle gjøre entré, helten, helten med det høythengende trofé i sine blodstenkte hender. Hoder ville vende seg, og blikk ville møtes.

Et dramatisk øyeblikk. Så ville den gamle krigeren gå bort til den unge, omfavne ham, erkjenne hans verd. Rettferdighet. Frelse.

Forsoning. Og så?

Så lykkelig alle dager. Hva ellers?

R LA

P EM

KS

Oppgaver til sidene 164–165: 1 Skriv de adjektivene som beskriver Amir?

2 Skriv de adjektivene du har funnet som svar på oppgaven ovenfor, i alle former.

3 Skriv det ordbildet forfatteren bruker for å beskrive hvordan den blå dragen faller ned. *djan = «min kjære» når det er hektet på navn. Yngre personer vil bruke ordet bak navnet til eldre personer, både kjente og ukjente.

165

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 166

Øveord: fyllepenn basaren

E GS

IN

R DE

R VU

Gatene i bydelen var nummererte og lå som et rutenett i rette vinkler på hverandre. Den gang var det en ny bydel som fremdeles var under utbygging.

Det var mange ubebygde tomter og halvferdige hus i gatene, omgitt av ferdige boliger med minst to meter høye murer. Jeg løp opp og ned hver eneste gate på jakt etter Hassan. Overalt var folk opptatt med å legge sammen stoler, pakke ned mat og utstyr etter en lang festdag. Noen var fremdeles oppe på hustakene, og de ropte og gratulerte meg.

Fire gater lenger sør for vår gate så jeg Omar, sønnen til en ingeniør som var en av Babas venner. Sammen med broren driblet han en fotball på plenen foran huset deres. Omar var en ganske hyggelig fyr. Vi hadde vært klassekamerater i fjerde klasse, og en gang hadde han gitt meg en fyllepenn, av den typen som du må fylle med en patron.

«Jeg har hørt at du vant, Amir,» sa han. «Gratulerer.»

«Takk. Har du sett Hassan?»

«Hazaraen din?»

Jeg nikket. Omar nikket ballen til broren. «Jeg har hørt at han er en god drageløper.» Broren nikket ballen tilbake til ham. Omar tok imot, kastet den opp i luften og tok den igjen.

«Jeg har alltid lurt på hvordan han klarer det. For hvordan kan han se noe som helst med de smale, små øynene?»

Broren lo, en kort latter, og ba om å få ballen igjen.

Omar ignorerte ham.

«Har du sett ham?»

Omar pekte med tommelen over skulderen, pekte sørvestover.

«Jeg så ham løpe mot basaren for en stund siden.»

«Takk.» Jeg satte av sted.

P EM

KS

R LA

Innen jeg nådde markedsplassen, var solen nesten nede bak åsryggen, og skumringen hadde farget himmelen rosa og purpurrød.

Fra Haji Yaghoub- moskeen noen få kvartaler borte ropte mullaen ut *azan, og ba alle troende rulle ut teppene sine og bøye seg mot vest i bønn.

Spørsmål til sidene 166–167: 1 Hvordan var gatene i byen ordnet?

2 Hva gjorde folk etter en lang festdag?

3 Hva lastet den gamle kjøpmannen på eselet sitt?

166

*azan = innkalling til bønn

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 167

Øveord kjøpslåing forkrøplede mønstret meg

E GS

IN

R DE

R VU

Hassan skulket aldri noen av de fem daglige bønnene. Selv når de var ute og lekte, pleide han å unnskylde seg, hente vann i brønnen på gårdsplassen, vaske seg og forsvinne inn i hytta. Så kom han smilende ut noen minutter senere, og fant meg sittende med ryggen mot veggen eller oppe i et tre.

Men på grunn av meg ville han gå glipp av bønnen i kveld.

Basaren ble raskt tømt, kjøpmennene gjorde seg ferdige med dagens kjøpslåing. Jeg løp i sølen mellom rader av tettpakkede boder der du kunne kjøpe en nyslaktet fasan i én bod og en kalkulator i boden ved siden av.

Jeg fant veien gjennom den spredte folkemengden: forkrøplede tiggere med lag på lag av frynsete klesfiller, selgere med tepper på skuldrene, tøyhandlere og slaktere som lukket forretningen for dagen.

Jeg så ikke noe tegn til Hassan.

Jeg stoppet opp foran en bod med tørket frukt, beskrev Hassan for en gammel kjøpmann som lastet kasser med pinjefrø og rosiner på muldyret sitt. Han hadde en koboltblå turban på hodet.

Han tok en pause og så lenge på meg før han svarte. «Jeg kan ha sett ham.»

«Hvilken vei gikk han?»

Han mønstret meg fra topp til tå. «Hva gjør en gutt som deg her på denne tiden av dagen på leting etter en hazara?»

Blikket hans dvelte beundrende på skinnjakken min og jeansen – cowboybukser – pleide vi å kalle dem. I Afghanistan var det tegn på rikdom å eie noe amerikansk, særlig hvis det ikke var kjøpt brukt.

«Jeg må finne ham, aga.»

«Hva betyr han for deg?» sa han. Jeg så ikke poenget med spørsmålet hans, men jeg minnet meg selv om at utålmodighet ikke ville få ham til å svare fortere.

«Han er sønnen til tjeneren vår,» sa jeg.

Den gamle mannen hevet et stålgrått øyebryn. «Er han? Heldige hazara som har en så omtenksom herre. Faren hans burde knele og feie bort støvet ved dine føtter med øyevippene sine.»

R LA

P EM

KS

Oppgaver til sidene 166–167: 1 Analyser disse setningene: «Omar nikket ballen til broren.» «Dette skjedde bare ikke.»

2 Skriv en forklaring på hva en fyllepenn er.

3 Skriv fem av de verbene som står i preteritum.

167

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 168

Øveord: gjennomfartsåren sypresser

E GS

IN

R DE

R VU

«Vil du fortelle meg det eller ikke?»

Han hvilte en arm på ryggen til muldyret, pekte sørover.

«Jeg tror jeg så den gutten du beskrev, løpe den veien. Han hadde en drage i hånden. En blå drage.»

«Hadde han?» sa jeg. For deg, tusen ganger til, hadde han lovet.

Gode, gamle Hassan. Han hadde holdt løftet sitt og løpt etter den siste dragen for meg.

«Men de har sikkert tatt ham nå,» sa den gamle kjøpmannen, gryntet og lastet enda en kurv opp på ryggen til muldyret.

«Hvem?»

«De andre guttene,» sa han. «De som fulgte etter ham. De var kledd slik som deg.» Han kikket opp mot himmelen og sukket.

«Løp av sted, ellers kommer jeg for sent til *namaz.»

Men jeg spurtet allerede nedover veien.

De neste fem minuttene lette jeg forgjeves i basaren. Kanskje den gamle mannens øyne hadde lurt ham. Men han hadde sett den blå dragen. Tanken på å få fatt i den dragen … Jeg stakk hodet inn i alle gater, i alle forretninger. Ikke noe tegn til Hassan.

Jeg begynte å bli bekymret for at det ville bli mørkt før jeg fant Hassan.

Da hørte jeg stemmer lenger borte i gaten. Jeg var kommet frem til en avsidesliggende, sølete vei. Den lå ved enden av den store gjennomfartsåren som delte basaren i to. Jeg svingte inn på den oppkjørte veistumpen og fulgte stemmene. Støvlene mine plasket i sølen for hvert trinn, og pusten min sto som hvite skyer foran meg.

Den smale stien løp parallelt med en snødekt kløft der det kan ha rent en bekk om våren. På den andre siden sto det rader med snøtunge sypresser. Avskilt av smale smug lå små leirhus med flate tak tett i tett – de fleste ikke stort mer enn jordhytter.

Jeg hørte stemmene igjen, høyere denne gangen, og de kom fra et av smugene. Jeg krøp tett inntil inngangen. Holdt pusten. Kikket rundt hjørnet.

Hassan sto i enden av blindveien i forsvarsstilling: knyttede never, bena lett atskilt. Bak ham på en haug med rusk og rask lå den blå dragen.

R LA

P EM

KS

Spørsmål til sidene 168–169: 1 Hvor kom stemme fra?

2 Hva delte det store basarområdet i to deler?

3 Hvorfor var Kamal redd?

168

*namaz = bønn

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 169

Min nøkkel til Babas hjerte.

Tre gutter blokkerte utgangen for Hassan, de samme tre som Hassan hadde reddet oss fra med spretterten sin den dagen oppe i åsen.

R VU

Lederen deres, Assef, hadde vært ute for å banke opp Amir og Hassan.

Han hadde hatt på seg en slags slåsshanske med messingpigger.

Takket være Hassans snarrådighet og gode skyteferdigheter med sprettert hadde de kommet seg unna. Assef hadde lovet hevn.

Øveord messingknokene sjenerøst plapret

E GS

IN

R DE

Jeg følte kroppen min knyte seg, og det gikk kaldt nedover ryggen min.

Assef så avslappet ut, selvsikker. Han lekte med messingknokene.

De to andre guttene skiftet nervøst vekten fra den ene foten til den andre, kikket fra Assef til Hassan, som om de hadde tvunget opp i et hjørne et villdyr som bare Assef kunne temme.

«Hvor er spretterten din, hazara?» sa Assef og vendte messingknokene i hånden. «Hva var det du sa?» «De må kalle deg Assef den enøyde. Det var bra. Virkelig bra. Men det er lett å være tøff når du holder et ladd våpen.»

R LA

P EM

KS

Jeg ble klar over at jeg fremdeles ikke hadde pustet ut. Jeg slapp pusten langsomt ut, forsiktig. Jeg følte meg lammet. Jeg så dem omringe den gutten jeg hadde vokst opp sammen med, gutten som var det første jeg husket.

«Men det er din lykkedag i dag, hazara,» sa Assef. Han hadde ryggen mot meg, men jeg skal vedde på at han smilte. «Jeg er i humør til å tilgi. Hva sier dere til det gutter?»

«Det er sjenerøst,» plapret Kamal, den ene av guttene. «Særlig etter den dårlige oppførselen han viste sist.» Han forsøkte å høres ut som Assef, men stemmen hans skalv.

Da forsto jeg. Han var ikke redd Hassan. Ikke egentlig. Han var redd fordi han ikke ante hva Assef hadde i tankene.

Oppgaver til sidene 168–169: 1 Skriv en forklaring på ordet sjenerøst.

2 Skriv antonymer til disse orda: tøff, tømme, nedover, sørover.

3 Skriv fem av de orda som er sammensatte ord.

4 Skriv disse verbene i infinitivsform: kalt, fant, fortalte, forsvant.

5 Skriv rettskrivingsregelen du brukte da du skrev infinitivsformen av verbene.

169

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 170

E GS

IN

R DE

R VU

Assef vinket avvergende. «Bakhsida. Tilgitt. Det er allerede gjort.»

Han dempet stemmen litt. «Men det er klart at det ikke er noe som er gratis i denne verden, og min tilgivelse har en liten pris.»

«Det er rettferdig,» sa Kamal. «Ingenting er gratis.»

«Du er heldig, hazara,» sa Assef og tok et skritt mot Hassan.

«For i dag vil det bare koste deg den blå dragen. En rettferdig avtale, gutter, ikke sant?»

«Mer enn rettferdig,» sa Kamal.

Selv der jeg sto, kunne jeg se frykten snike seg inn i øynene på Hassan, men han ristet på hodet. «Amir aga vant konkurransen og jeg løp etter dragen for ham. Og jeg kom først. Det er hans drage.»

«En trofast hazara. Trofast som en hund,» sa Assef.

Kamals latter var en pipende, nervøs lyd.

«Men tenk på dette før du ofrer deg for ham. Ville han gjøre det samme for deg? Har du noen gang lurt på hvorfor han aldri tar deg med i leken når han har gjester? Hvorfor er han bare sammen med deg når det ikke er noen andre der? Jeg skal si deg hvorfor, hazara.

Fordi du ikke er noe annet enn et stygt kjæledyr. Noe han kan leke med når han kjeder seg, noe han kan sparke når han er sint. Ikke lur deg selv til å tro at du er noe mer.»

«Amir aga og jeg er venner,» sa Hassan. Han så opphisset ut.

«Venner?» sa Assef med en latter. «Din stakkars tosk! En dag vil du våkne opp fra din lille fantasiverden og lære akkurat hvor god venn han er.»

«Bas! Nå er det nok. Gi oss den dragen.»

Hassan bøyde seg ned og tok opp en stein.

Assef vek tilbake. Han begynte å ta et skritt tilbake, stoppet.

«Siste sjanse, hazara.»

Hassan løftet armen som holdt steinen til svar.

«Som du vil.» Hassan kneppet opp vinterfrakken, tok den av, foldet den sakte og omhyggelig sammen. Han la den ved muren.

Jeg åpnet munnen, sa nesten noe. Nesten. Resten av livet mitt kunne ha blitt annerledes dersom jeg hadde sagt noe. Men jeg gjorde ikke det.

Jeg bare så på. Lamslått.

Assef vinket med hånden, og de to guttene skilte lag, dannet en halvsirkel som stengte Hassan inne i smuget.

«Jeg har skiftet mening,» sa Assef. «Jeg skal la deg beholde dragen, hazara. Jeg skal la deg beholde den for at den for alltid skal minne deg om det jeg tenker å gjøre nå.»

R LA

P EM

KS

170

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 171

Så angrep han. Hassan kastet steinen. Den traff Assef i pannen.

Assef hylte idet han kastet seg mot Hassan og slo ham i marken.

De to andre guttene fulgte etter.

Jeg bet i den knyttede hånden min. Lukket øynene.

Vil du vite hvordan det går med Amir og Hassan, må du lese boka.

Det har også blitt film av boka. Du bør lese boka før du ser filmen.

E GS

IN

R DE

R VU R LA

P EM

KS Oppgave: Skriv et referat på minst seks setninger fra drakeløpkonkurransen.

171

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 172

Barnet i bringebærhagen av Sigmund Doksum

R VU

E GS

IN

R DE

Arild forsøkte å gå imellom da foreldrene begynte å krangle. Han prøvde å få dem til å tenke på noe annet, prøvde å finne på noe de kunne gjøre.

«Skal vi ikke gå i hagen og plukke bringebær?» sa han. «Det har vi snakket om siden vi kom, at de er modne og venter på å bli spist ...»

«Gå i forveien du,» sa moren. «Så kan du begynne på bringebærene. Bare spis så mange du vil.»

De sto i kjøkkenet alle tre, både moren og faren og Arild. Hun smilte og bøyde seg ned til ham. «Det hjelper ikke at du stiller deg imellom oss,» hvisket hun lavt inn i øret hans så faren ikke skulle høre det. «Det er snilt av deg å prøve, men det går nok over av seg selv.»

Arild så opp på faren om han hadde noe å si, men han sto og ropte så høyt at han ikke la merke til noen ting. «Du tror aldri jeg kan noe!» ropte han til moren. «Du sier alltid at jeg er udugelig!

Bare fordi jeg mister en liten ting, får du det til å gjelde alt i hele verden, at jeg er komplett udugelig –» «En LITEN ting?» Moren svarte mens hun dyttet Arild bestemt ut av kjøkkendøra, ut til bringebærhagen som lå foran huset. Hun lukket døra etter ham, men Arild hørte dem tydelig mens de fortsatte: «Kaller du nøklene til dette huset for en liten ting? Nå må vi til utleieren og hente nye og sikkert betale ekstra for dem, hvis han har noen flere nøkler til dette huset i det hele tatt!»

Arild sukket for seg selv. De hadde vært så stille og fredelige og glade da de kom, samme morgen. De hadde leid dette huset på landet, var kommet hit for en ukes ferie. Nå var det ettermiddag, og de kranglet allerede. Heldigvis hadde moren rett i at det ikke varte lenge av gangen. Men akkurat nå ... ja akkurat nå var han glad han var sendt ut. Han visste ikke engang om han torde å gå inn til dem igjen mens de ropte som høyest.

R LA

P EM

KS

172

Øveord: udugelig utleieren

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 173

E GS

IN

R DE

R VU R LA

P EM

KS

Bringebærene brøt inn i tankene hans, det var bra, han ville tenke på dem i stedet. Buskene sto i rekker foran ham, bakken skrånet langsomt ned til enden av tomta. Det var en stor tomt. Han visste ikke hvem som passet hagen fast, men noen holdt i hvert fall orden her, for det var luket pent rundt bringebærene. Og buskene var ikke blitt til kratt, de var store, fine planter som sto tett i snorrette rader, lette å gjemme seg mellom. Med masser av bær.

Han hadde ikke vært nede i enden av hagen ennå.

Da de kom i morges, hadde faren mumlet noe om å holde seg unna den delen av hagen. Men han sa så mye, og det var ikke alltid han fortalte hvorfor. Denne gangen hadde han i hvert fall ikke sagt noe mer. Hva var det å være redd for der nede? tenkte Arild. Det kunne ikke være noe virkelig farlig. Da hadde de ikke reist hit på ferie.

Han plukket et stort, flott bringebær og begynte å spise mens han gikk langs en rekke nedover hagen.

Bringebærbuskene lukket seg bak ham, han kunne ikke se kjøkkendøra lenger, kunne ikke høre foreldrene. Han følte at han ble oppslukt av hagen, at han kunne gjemme seg blant bringebærene i all tid og evighet. Det var en følelse som var både trygg og litt skremmende – på en gang.

Øveord: snorrette

173

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 174

Øveord: overmodne

E GS

IN

R DE

R VU

Søtsmaken av bringebær la seg som fløyel i munnen hans, og holdt seg der. Han forsatte sakte nedover langs rekkene mens han spiste ett bær av gangen. Det var liksom de ble større og saftigere jo lenger ned i hagen han kom. De var ikke bare røde bringebær lenger, de ble mer og mer lilla, men uten å være bløte og overmodne.

Det var nesten for godt til å være sant. Han kikket grundig på ett før han spiste det. Men han fant ikke spor av små, hvite bringebærmark. Bæret var helt rent.

Da han så opp igjen, så han en hånd som plukket et bringebær noen meter foran ham. Rett nede ved enden av hagen.

Hvem var det? Det var en liten hånd som hans egen, en barnehånd. Den var borte igjen nå, borte mellom bringebærbuskene. Han satte seg ned på huk. Nede ved bakken var det ikke så mange blader som stengte for utsikten. Det var lettere å se gjennom rekkene. Han så et par bein i svarte bukser som sto helt stille.

Han nølte et øyeblikk først. Så løp han fram og tok bringebærbuskene til side – og sto foran en gutt på sin egen alder.

Gutten stirret overrasket på ham. Arild spurte ikke: «Hvem er du?», eller «Hva gjør du her?» I stedet sa han det første han tenkte på.

«Hva slags klær er det du har på deg?» glapp det ut av ham.

Gutten smilte plutselig og bukket, som om han ville si til Arild at det var høfligst å hilse på hverandre først. Han så nedover klærne sine, den svarte blusen med den store kraven, de svarte buksene.

«Det heter matrosdress,» sa han.

«Er det sånn som sjømennene hadde på i gamle dager?» Arild skjønte det ikke. «Det er da ingen som går i sånt lenger. Ikke på land.»

«Jeg gjør.» Gutten rettet litt på blusen. «Jeg går alltid i den.»

Nå begynte Arild å komme på de rette spørsmålene. «Kommer du ofte hit?» spurte han.

«Veldig sjelden.» Gutten så nesten sjenert ut mens han svarte.

«Bare en gang i året ... tror jeg. Når bringebærene er modne.» Han ristet på hodet som om det var noe han ikke forsto. «Men selv om jeg spiser en masse av dem, smaker de ikke noe. Ikke som de pleide å smake ... en gang.»

Arild spiste et bær. «Men de er jo så søte,» sa han og plukket ett til.

De begynte å gå sammen langs rekkene, langsomt de siste skrittene ned mot enden av hagen.

R LA

P EM

KS

174

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 175

E GS

IN

R DE

R VU

Det sto et skur der, aller nederst. Arild stanset. Det var første gangen han så det. Et gammelt skjevt skur, rødmalingen skallet av.

Det var en stor, rusten hengelås på døra. Gutten fulgte blikket hans.

«Det er bare hageredskaper som er låst inne der,» sa han, han så ut som om han tenkte på noe helt annet. «Jeg kunne ikke unngå å høre det foreldrene dine ropte høyt om oppe i huset,» fortsatte han.

«Så jeg vet hvorfor du ser litt trist ut. Men jeg tror jeg kan hjelpe deg.»

Den gutten skulle ikke snakke for mye om å se trist ut, tenkte Arild. For han så litt trist ut selv. Men Arild var glad for at han ville hjelpe.

«Jeg vet hvor det ligger gjemt,» sa gutten. «Det foreldrene dine står og krangler om i kjøkkenet. Jeg så hvor faren din mistet det.»

«Nøklene til huset?» Arild følte seg som et stort spørsmålstegn.

«Men hvorfor sa du ikke noe hvis du så han mistet nøkkelknippet?»

Gutten smilte. «Jeg pleier ikke å snakke så mye som vi har gjort nå. Ikke på mange år har jeg sagt så mye. Og så trodde jeg ikke at de skulle bli uvenner på grunn av det. Det er så lite å krangle om.

Så lite å være redd for.»

Det var merkelig, virkelig merkelig at gutten skulle snakke så lite, men Arild glemte det i det samme, for nå pekte han.

R LA

P EM

KS 175

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 176

Øveord: morkne grå av elde lirket

R VU

Og plutselig så Arild hva han pekte på.

Det gamle, morkne trelokket på bakken, planker spikret sammen, helt grå av elde. Gjengrodd og nesten usynlig i gresset. To rustne håndtak skrudd på. Arild visste hva det betydde. En brønn var en gang gravd ut ved siden av skuret. Nå var den gammel og gjengrodd og dekket til. Så ingen skulle falle i den.

«Det er visst lenge siden den har vært brukt,» sa han. Gutten nikket alvorlig.

E GS

IN

R DE

«Og likevel var faren din nede og rettet på lokket da dere kom hit i dag tidlig,» sa han. «Han ville se etter at lokket var dekket ordentlig til. Det var noe av det første han gjorde.»

De var helt borte ved brønnen nå, og gutten fortsatte å peke.

«Det falt noe ut av lomma til faren din da han bøyde seg ned,» sa gutten. «Ser du ikke den ytterste delen av nøkkelknippet der? Det har lirket seg under lokket da faren din rettet på det.»

Arild så at det skinte matt i metall. Det kunne være en del av en nøkkel.

«Du blir nødt til å løfte på lokket, men gjør det forsiktig!» Det var med ekte følelse i stemmen gutten sa det.

«Vil du ikke hjelpe?» Arild ville gjerne de skulle være to om det.

«Nei. Jeg er ikke så sterk.» Gutten så ned i bakken. «Noen ganger synes jeg at jeg blir sliten bare av å plukke et bringebær.»

Arild la seg ned på knærne, presset fingrene inn under lokket.

Det var tungt å løfte, men da han først fikk tak i det, kunne han dytte det til side. Han gjorde en siste kraftanstrengelse. Nå var brønnen helt åpen.

R LA

P EM

KS

176

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 177

E GS

IN

R DE

R VU

Det kom et fuktig pust opp av det svarte hullet. Hvor dypt var det? Han lente seg forsiktig litt fram og kikket. Veldig dypt. Han kunne ikke se bunnen, men han kunne merke vannet gjennom mørket. Kunne føle det og lukte det.

Og der lå nøklene, helt ut på kanten til høyre for ham.

Han lente seg framover og tok dem i hånden ... og skled.

Overkroppen hans falt framover. Han så rett ned i dypet.

«Nei! Pass på, hold fast!» Guttens stemme var fortvilet.

«Det må ikke skje! Ikke du også!»

Arild knuget nøkkelknippet i høyrehånden mens han balanserte på kanten av brønnen med knærne. Jeg må ikke miste det, tenkte han – og visste samtidig hvor dumt det var.

For hva om han mistet livet i stedet?

Han strakte venstre hånd ut mot gutten for å få hjelp, men guttens hånd kunne ikke holde fast i ham. Først merket han litt styrke, kanskje så mye som skal til for å plukke et bringebær, så gikk guttens hånd tvers igjennom hans. Som om hånden var usynlig, som om den ikke eksisterte i det hele tatt.

«Jeg kan ikke holde på deg.» Gutten snakket veldig fort, han visste det hastet. «Men ta fatt i gresset. Den store gressdotten der, grip den!»

Arild grep fatt i gressdotten. Han holdt hardt rundt den og trakk seg bakover, bort fra det hullet som så gjerne ville ta ham. Han kjente panikken forsvant. Guttens råd hadde reddet ham. Han hadde noe å holde fast i. Han klarte seg.

«Du klarte det.» Guttens stemme var glad, og Arild hørte et langt og lettet sukk bak seg. Han reiste seg forsiktig, var litt skjelven i knærne. Han børstet av seg noe jord før han gikk rundt og dyttet lokket ordentlig fast på plass uten å komme i nærheten av selve brønnkanten igjen. Nå var hullet helt tildekket.

Arild snudde seg ivrig. Det var en masse han ville spørre om, og det var viktig. «Hånden din,» sa han. «Hva var det som skjedde med den, hva i alle dager var det som skjedde? Og hva mente du med å si: ’Ikke du også!’ Jeg hørte det godt.»

Men han snakket ut i tomme luften. Stille luft. Ikke noe rørte seg. Ingen vind, ingen lyder, ingen spor.

Barnet i bringebærhagen var borte.

Hadde han gjemt seg mellom bringebærbuskene? Arild løp og

R LA

P EM

KS

Øveord: knuget

177

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 178

Øveord: skulte

E GS

IN

R DE

R VU

lette. Nei, ingenting å se. Og han hadde til og med glemt å spørre hva gutten het!

Han løp og lette da han kjente hardt, varmt metall som han knuget i høyre hånden.

Nøklene, han hadde helt glemt dem i farten. Viktigere var de altså ikke. Men nå ville han glede foreldrene sine, og få dem til å slutte å krangle. Nå med det samme!

Han løp opp til huset. Det var ingen lyd av høye stemmer fra kjøkkenet lenger. Så gikk de og var helt stille og skulte på hverandre og var sure. Og det kunne fortsette i timevis. Hvis det ikke var for ham.

Han løp glad inn døra. Heldigvis var de på kjøkkenet ennå begge to. De stirret inn i hver sin vegg.

Arild holdt nøkkelknippet opp og raslet med det. «Se her,» sa han. «Her er nøklene, mor, hører du lyden, far? Nå slipper du å hente nye og betale for dem og alt det der!»

Det var som om en stor, tung tordensky lettet fra kjøkkenet.

Moren og faren lyste opp og smilte straks like bredt som Arild. Så lite som skal til for å gjøre dem glade, tenkte Arild. Så lite det skal til før folk begynner å krangle. Gutten i matrosdressen hadde hatt rett. Så lite det er å være redd for.

«Hvor fant du dem?» spurte faren glad. Han tok nøklene fra Arild og la dem trygt og dypt ned i lomma med det samme.

Arild hadde ikke tatt seg tid til å tenke på hvordan han skulle svare på det spørsmålet. «Å, jeg fant dem bare,» sa han. «Nede ved det gamle skuret, nede ved enden av hagen. Ved siden av brønnen.»

Han oppdaget at han ikke kunne få seg til å fortelle om gutten han hadde møtt. Han visste ikke hvorfor, men sånn var det bare.

«Hvorfor gikk du ned der?» Foreldrene hans så forskrekket på hverandre.

«Men jeg har jo sagt til deg at du ikke skal gå ned dit.» Faren var bestemt i stemmen. «Jeg tror jeg blir nødt til å fortelle deg hvorfor,» fortsatte han. «Hvorfor jeg gikk ned dit og sikret meg at brønnlokket lå på plass og mistet nøklene i farten. Du er stor nok til å lære hvorfor du skal være forsiktig.»

Han svelget, så begynte faren: «En gang, for lenge siden, bodde det en familie her med en liten gutt. Moren og faren til denne gutten holdt selskap en dag. Så oppdaget de at de manglet ett eller annet. Hva de manglet, vet jeg ikke,

R LA

P EM

KS

178

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 179

Øveord: ærendet

E GS

IN

R DE

R VU

men vi kan tenke oss at det hastet. Derfor skulle gutten deres løpe og hente det de manglet.»

«Hadde han ... matrosdress på seg?» Arild torde nesten ikke spørre, men han var nødt. Han var nødt til å kjenne svaret.

Faren hans ble stille. Moren så lenge og undersøkende på ham.

«Det var et selskap,» sa hun. «Og matrosdresser var finklær for gutter ... for lenge siden. Så det kan godt være. Hvor har du hørt om matrosdresser?»

Heldigvis slapp Arild å svare, for nå hadde faren hans funnet igjen stemmen sin, og fortsatte fortellingen om hva som hadde skjedd den gangen.

«Gutten fikk beskjed om at det hastet,» sa han. «Da han hadde gjort ærendet sitt og skulle hjem, tok han snarveien gjennom bringebærhagen, over gjerdet ved siden av det gamle skuret.

Brønnen var ikke så godt dekket til den gangen. Det var ikke så lenge siden den hadde vært i bruk. Men ingen tenkte på den lenger.

Ingen visste at han løp den veien. De hadde det travelt før selskapet.

De savnet ham først da de sto og trengte det de hadde sendt ham etter. Det tok en stund før de begynte å lete. Til slutt kom de til brønnen. Lokket lå skjevt og halvt av. Gutten lå nede i brønnen.

Død. De fant aldri det han var sendt av gårde for å hente. Det var nok sunket helt til bunns. Men den eneste forklaringen de kunne komme på, var at han hadde mistet det ned i brønnen da han løp

R LA

P EM

KS 179

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 180

Øveord: tomhendt

R DE

R VU

forbi, at brønnlokket ikke lå ordentlig på. Det var lenge siden noen hadde vært nede for å se etter, alle hadde glemt den gamle brønnen.

Han hadde ikke tort å komme hjem uten det han hadde hentet. Han hadde vært redd for å komme tomhendt, redd for å få skjenn, sikkert. Han hadde tatt lokket mer til side og lent seg utover brønnen mens han lurte på hvordan han skulle få det han hadde mistet opp igjen. Og så skled han og falt uti.»

Faren så plutselig strengt på Arild og hevet pekefingeren. «Derfor var det første jeg gjorde denne morgenen, å gå ned og sjekke at lokket lå ordentlig fast. Og det gjør det forhåpentlig fremdeles.»

Arild nikket. Det var ikke å lyve å si det: «Ja, det ligger ordentlig fast.» Nå, la han til inne i seg.

«Så du lover at du aldri skal gå dit ned igjen?» Moren og faren sa det nesten i kor. «Ja.» Arild var sikker på det. Det var et løfte han ville holde. «Men ellers vil jeg gjerne være der ute.»

E GS

IN

Han skjønte det nå, skjønte det alt sammen. At det var et spøkelse han hadde møtt. Men et spøkelse som ikke var farlig, slik han alltid hadde trodd de var. Bare et spøkelse som var litt trist. Samtidig husket han at gutten hadde blitt glad da han skjønte at det var hans råd om gressdotten som hadde sørget for at Arild ikke mistet ... livet.

Han så på foreldrene sine. De var fornøyde nå, de skjønte at han ikke kom til å gå ned til brønnen igjen. De så rett og slett glade ut.

Glade i ham, glade i hverandre, glade i ferien. Han var glad han ikke hadde fortalt om barnet i bringebærhagen. For han visste at hadde han sagt noe, hadde han fortalt hva som virkelig skjedde nede ved brønnen, da hadde de reist hjem igjen med det samme.

Og han ville ikke det. Han ville gjerne bli en uke her, han ville gjerne gå rundt og drømme og hygge seg – og spise bringebær i hagen.

R LA

P EM

KS

180

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 181

Å høre det positive som blir sagt – fremfor det negative.

R DE

R VU

Seks veier til et godt liv Å legge merke til det som blir gjort – i stedet for det som ikke gjøres.

IN

E GS

Å huske de gode stundene – ikke lagre de onde.

Å gi omsorg – ikke bare vente på å få.

KS

Å le av bagateller – ikke gremme seg over dem.

Ukjent forfatter

R LA

P EM

Å fremelske det beste i hverandre.

Livet er kort – gledene kan være mange.

gremmes = å ergre seg fremelske = hjelpe fram, finne fram

181

Layout TL7 LB 2 11. korr

12-01-09

13:22

Side 182

E GS

IN

R DE

R VU R LA

P EM

KS

182