Mindre enn1,5 grader, mer enn CO 2

I de forestående kapitlene har jeg vært inne på hvordan vårt lineære forbruk er over jordas tåleevne, og setter dens naturlige kretsløp ut av balanse. Jeg har vist hvordan nettverksforståelse og utopier kan endre vår lineær tankegang, og hvordan byer kan gjøres bærekraftige gjennom sirkularitet. Hvis vi skal nå 1,5 gradersmålet, er byer uten tvil en sentral del av ligningen, men hvis vi først tar et steg tilbake, kan vi spørre oss: “Hvorfor skal vi trekke inn klimaflyktninger (1.2), prosessnettverk (2.2) og økonomiske modeller (3.3) når vår egentlige oppgave er å designe og planlegge bygg og byer? Hvorfor skal vi som arkitekter og byplanleggere i det hele tatt beskjeftige oss med bærekraft som en sentral del av vårt design?”

Vi kan jo starte med å spørre hvorfor vi i det hele tatt bygger byer. Ved å etablere høy tetthet og samlinger mellom mennesker og teknologier (med erkjennelsen om at teknologi er mye mer enn duppeditter på strøm jf. 3.2.2). på et avgrenset område, har byer historisk sett brukt dette potensialet til å skape synergier som gjør livet lettere og bedre for oss mennesker. En sentral del av byers eksistensgrunnlag er med andre ord å forbedre menneskers liv gjennom solide prosessnettverk.

Å samtidig ta vare på jordas økologiske balanse, og inntenke CO2-belastning har ikke vært et eksplisitt mål før i senere tid. Dette har i flere tilfeller ført til “miljøbygg” og teknisk avanserte løsninger for energibesparelser og materialer. Der hvor byers fokus historisk sett har vært å forbedre menneskers hverdag, har det i dag blitt større fokus på bygningers tekniske egenskaper. Til tross for at vi er nødt til å forholde oss til klimaendringene, kan vi ikke samtidig bygge byer som gir mer enn bare CO2-regnskap i null? Kan vi sørge for å utnytte byens iboende potensial for å øke menneskers livskvalitet, utvikle ny teknologi og gode samfunn - samtidig som vi etterstreber 1,5-gradersmålet?