55 minute read
3. Hvordan gjøre sirkulære byer
from Sirkulær -
— Dame Ellen McArthur. Grunnlegger av Ellen McArthur Foundation
Advertisement
3.Hvordan gjøre sirkulære byer
Jeg har i de foregående kapitlene gått gjennom hvordan vår lineære tankegang og forbruk har negative konsekvenser for miljø, økonomi og samfunn, og hvordan byer er en stor del av dette problemet. Jeg har også påpekt at en sirkulær tankegang kan bryte med dette, og introdusert utopiske målsetninger og nettverksforståelse som verktøy for å oppnå dette. For å fortsette med lege-analogien fra tidligere (1.3.1 og 1.3.2); vi har lokalisert de bakenforliggende årsakene til sykdommen (lineær tankegang), og funnet en behandling (sirkulær tankegang og sirkulære prosessnettverk). Dermed er det på tide å skrive ut en resept med konkrete, målrettede midler som en del av denne behandlingen.
I følgende kapittel vil jeg med andre ord vise til hvordan man kan motarbeide klimakrisen ved å designe og tilrettelegge for sirkularitet i en byplankontekst. Det er viktig her å forstå hva som er vår oppgave, og hvordan ulike metoder fungerer. Vi vil trenge ildsjeler, infrastrukturer som muliggjør sirkulær bruk og design, og det må være det enkle valget å bruke sirkulært. Flere mennesker må ikke nødvendigvis medføre tilsvarende flere kvadratmeter, materialer og ressurser. Vi vil derimot, gjennom sirkularitet, kunne utnytte de ressursene vi har tilgjengelig, og tilpasse bruk og form etter våre behov, uten at det skal kreve mye bearbeiding og energi. Dette kapittelet vil derfor se på ulike måter å oppnå sirkularitet på, relatert til byutvikling og arkitektur.
— Søren Lysgaard. Kreativ direktør Vugge til Vugge Danmark
3.1 Overgang til sirkulær — Bråvåkne med flyalarm, eller gradvis med wake-up light?
Før jeg går inn på konkrete designgrep, vil jeg gå inn på noen sentrale elementer i overgangen fra en lineær til en sirkulær fremtid. Hovedpoenget i følgende delkapittel er at byer er mer enn design, og at vi må ha en forståelse av hvordan overgangen fra lineær til sirkulær ikke nødvendigvis må bety en helomvending over natta selv om tankegangen vår har tatt en 1800 helomvending fra lineær til sirkulær. Det viktigste er at vi er klare for en ny morgendag basert på sirkulære prinsipper, og at vi våkner i tide. Det kan være tungt å stå opp om morgenen, og for noen er en høy flyalarm en med effektfulle måten å komme seg opp til en ny dag. Samtidig behøver det ikke være ubehagelig å våkne opp, på samme måte som overgangen til sirkulære byer ikke beøhøver å være det heller. For en mild start på dagen kan man sette på en dagslyslamepe som vekker deg til samme tid som flyalarmen, men overgangen kan oppleves mildere. Det samme kan vi gjøre for overgangen til sirkularitet.
Det finnes ikke èn måte å gjøre sirkulære byer på, og de ulike endringene kan skje på forskjellig tid, og i forskjellig tempo innenfor ulike domener. Essensen er at vi må finne et mangfold av løsninger. Vi skal altså ikke strebe etter å finne den ene riktige måten å tilrettelegge for bærekraftige byer på gjennom sirkulære design og bruk. Mangfoldige måter å designe og bruke sirkulært på er derfor tema i dette delkapittelet.
Alex Hans-Karl von Carlowitz Illustrasjon: Marco Wagner
— Alex Hans-Karl von Carlowitz. Forkjemper for bærekraftig skogdrift på 1600-tallet, ofte kreditert som grunnlegger av bærekraftsbegrepet
3.1 3 Byer er mer enn design av bygg. Ceci n’est pas une ville.
Til tross for at arkitekter og byutvikleres jobb er å “designe byer”, vil en arkitekt eller byutviklers fremstillinger og illustrasjoner av bygg eller byer aldri fullstendig fange kjernen i hva de byggene eller byene faktisk er. En byplan vil, sagt på en annen måte, ikke fullstendig beskrive en by, men kun være en representasjon av den. At det er forskjell mellom representasjon og realitet er en erkjennelse som blir eksplisitt i Magrittes verk La trahison des images; dette er ikke en pipe, bare et bilde av den. Et bilde av en pipe er ikke en pipe på samme måte som en byplan er ikke en by. Vi kan med andre ord ikke forvente at det vi arkitekter og byplanleggere designer skal romme alt som utgjør en by. Vår rolle som arkitekter og byplanleggere er ikke å skape byer, men å tilrettelegge for dem. Vår jobb er design, men ettersom byer er mye mer enn design, vil det meste av utviklingen av en by alltid være utenfor vår kontroll.
Er det en pipe, eller et bilde av en pipe? La trahison des images - René Magritte
For hva er byer eller sirkulær design og bruk, sånn egentlig? Er det et sted, en gruppe mennesker? Er det et sett med tall og statistikker? Eller er det teknologiske løsninger og bygninger? Som jeg beskrev i delkapittel 2.2.4 er det feilaktig, men også lett å ikke se byen for bare bygg. Byen er både et sted, grupper av mennesker, teknologier og bygninger, og samtidig så mye mer. Å tro at vi som arkitekter og designere kan fange det hele, vil være ikke bare ambisiøst, men også være en misforståelse av hva som er vår oppgave. Skal man gjøre en sirkulær by, så må man designe sirkulært, og planlegge sirkulært, men den sirkulære bruken i byene; alt det litt i mellom substans og situasjoner vil til syvende og sist være brukernes jobb. For å utgjøre en sirkulær by må vi dermed tilrettelegge så godt vi kan, for at både design og bruk blir så sirkulært som mulig. Både bestanddelene og helheten - eller for å bruke begrepene fra delkapittel 2.2.7; nodene og forbindelsene og infrastrukturene - må følge sirkulære prinsipper dersom vi skal oppnå dette.
Til tross for at der det mer enn det vi designer og planlegger som utgjør en fullstendig by, betyr det likevel ikke at vi skal la være med å designe for bærekraftige sirkulære byer. Design er vårt spesialiseringsfelt som arkitekter (jf. delkapittel 1.3.2), og det er gjennom design; arkitektur og byutvikling vi skal tilrettelegge for bærekraftige byer med sirkulær design og bruk.
3.1.2 Kort om forskjellen på sirkulær og lineær design og bruk
I første kapittel fastslo jeg at våre byer er lineære, og at dette er skadelig for både miljø, økonomi og samfunn. Dette kapittelet handler derfor på motsatt side om alternativer til den lineære tankegangen og forbruket; nemlig sirkularitet. Følgende underkapittel vil derfor kort si litt mer om hva begrepet sirkularitet, som kontrast til linearitet, innebærer.
Sirkularitet handler om å designe og bruke på en måte som gjør at vi unngår søppel, og ser på avfall som ressurs for nye kretsløp; det handler om å bruke fornybar energi, om å unngå forurensing og å vedlikeholde og opprettholde naturens balanse (Jensen & Lyngsgaard, 2013; Braungart & McDonough, 2008; ). Et annet viktig element er å dyrke mangfoldet. Det innebærer både å fremme natur- og kulturelt mangfold, men også at det er mangfoldige måter å designe og bruke sirkulært på.
Sirkularitet er altså en motvekt til Zerokulturen jeg beskrev i delkapittel 2.1.2, hvor hovedmålet er å redsere og minimere, som ofte kan ha et litt negativt fokus. I sirkulære byer er ikke design og bruk forbundet med skam, minimering og redusering, men handler om å holde seg innenfor plantens tålegrense
(jf. Earth Overshoot Day i kap 1.2) og sirkulere materialer og ressurser i et globalt lukket kretsløp (Ellen MacArthur, 2020; Braungart & McDonough, 2008). I Cradle to Cradle beskrives dette som at byer fungerer som skoger, og bygninger som trær; de både renser luften, utnytter solenergi, skaper skygge og habitat til mennesker og dyr, gir næring til jorda og skaper mer energi enn de konsumerer (Braungart & McDonough, 2008). Det betyr ikke nødvendigvis å designe og bruke mindre, men å gjøre det smartere; å gjøre det sirkulært.
Et viktig moment er også at ting kan deles inn i to forskjellige kretsløp, nemlig det biologiske og det tekniske (Braungart & Engelfried, 1992; EllenMacArthur, 2013; Lendager & Vind, 2018). Dette er på grunn av måten de kan sirkulere og gjenbrukes på. Det biologiske kretsløp består av materialer som kan brytes ned uten å forurense naturen. En ubehandlet treplanke vil på den måten tilhøre dette kretsløpet, da den kan nedbrytes i jorden og gi ny næring til andre biologiske kretsløp. Organismer som sopp og meitemark bryter ned biologisk avfall på skogbunnen, og omdanner det til jord og føde til nye kretsløp.
Det tekniske kretsløpet består på sin side av ting som ikke kan brytes ned i naturen. Dette vil gjelde for eksempelvis en bil og dens komponenter og materialer. Her er det avgjørende at materialene ikke havner i naturen, men kontinuerlig sirkuleres i det tekniske kretsløpet. Hvordan kan vi som arkitekter og byutviklere, slik som soppen og meitemarken, gjøre avfall fra disse kretsløpene om til ressurser i nye kretsløp? Som jeg var inne på i forrige underkapittel er det mye som utgjør byer som ikke er design, men det er her vår oppgave blir å implementere design og strategier som muliggjør en sirkulær bruk av tekniske materialer i byene våre.
Oppsummering – Grunnleggende prinsipper for sirkularitet
Oppsummert baserer sirkularitet seg på følgende prinsipper:
• Alt henger sammen i et større nettverk, hvor alle deler bidrar til og utgjør en sirkulær helhet
• Avfall er ikke søppel, men en ressurs som sirkuleres i tekniske og biologiske kretsløp
• Sirkulære prosesser drives av fornybar energi
• Naturens balanse og tålegrense respekteres, og forurensing unngås
• Mangfold fremmes; både innenfor natur, kultur og måter å bruke og designe på
(Ellen MacArthur, 2020; Jensen & Lyngsgaard, 2013; Braungart & McDonough, 2008)
3.1.3 Overgangsteknologier. Eco-efficient og eco-effective
Mindre energiforbruk, færre skadelige materialer, lavere CO2-utslipp. Dette er strategier som ofte brukes i arbeidet mot en mer bærekraftig fremtid, men som også danner grunnlaget for det jeg i underka
pittel 2.1.2 beskrev som Zero-kultur. Det disse strategiene har til felles at de fokuserer på å gjøre mindre av de dårlige, og kan derfor beskrives som eco-efficiency. Dette er motsatsen til eco-effectiveness, som i sin tur handler om at produksjon skal gagne miljøet med positivt avkast (Jensen & Lyngsgaard, 2013). På norsk differensierer man ikke mellom efficient og effective, da begge ord oversettes til effektiv, men det er en vesentlig forskjell på disse to begrepene. Førstnevnte handler altså om å gjøre ting mer effektivt, mens sistnevnte i større grad handler om å ha mest mulig effekt. Sammenstiller man disse to strategiene vil man oppnå en optimering, hvor tiltak som er eco-efficient støtter opp om overgangen til mer eco-effectiveness (Jensen & Lyngsgaard, 2013). Målet for sirkulær design og bruk er å være mest mulig eco-effective, mens eco-efficiency er et steg på veien dit. En reduksjon i energibehov (eco-efficiency) kan sånn sett være en overgangsteknologi mot prosesser drevet på 100% fornybar energi, eller som til og med skaper mer energi enn de krever (eco-effectiveness). Eco efficiency vil dermed aldri være et mål i seg selv, men kan bidra i en optimeringsprosess hvor bærekraftige, sirkulære byer er målet.
På samme måte som man ikke er nødt til å slutte å spise på McDonalds for alltid dagen etter man har bestemt seg for å slanke seg, er overgangsteknologier viktige på veien mot et bærekraftige, sirkulære byer. Transportsektoren foreslår eksempelvis å møte Regjeringens klimamål med mindre forurensende hybridbiler som en overgangsteknologi som skal utfases når mere miljøvennlige batteribiler blir mer utbredt (Samferdselsdepartementet, 2017; Fridstrøm & Østli, 2016). Man kan tenke på det som at når man ikke stopper å spise på McDonalds over natta, så kan man spise en burger i blant. Kanskje man i starten spiser litt mindre dårlige Big Macs med ekstra bacon, og heller spiser bedre burgere med mer grønnsaker og grove kornsorter? Løsninger som er eco-efficient er ikke et mål i seg selv, men kan være en løsning der hvor det enda ikke finnes teknologier for å legge om til eco-effective design og bruk. Veien mot målet er vel så viktig som målet i seg selv. Eco-efficient (overgangsteknologier) og eco-effective løsninger (sirkulær design) må derfor inntenkes i samspill på veien mot en sirkulær fremtid.
3.1.4 Fordelen med sirkularitet fremfor “miljøvennlige” løsninger
Til tross for at man fint kan spise en burger i blant, og hybridbiler er et bedre alternativ sammenlignet med bensinbil, må vi altså ha ambisjoner om å strekke oss lengre. Om man skal oppnå bærekraftige byer gjennom sirkulær design og bruk, er det det altså sirkulære løsninger, som kan beskrives som eco-effective, som er de vi må satses på så sterkt som mulig, og så raskt som mulig. Eco-efficient og miljøvennlige løsninger er ikke mål i seg selv, men må understøtte den positive endringen. Sagt med andre ord: det å spise “sunne burgere” hele tiden er ikke et mål i seg selv, men det kan være nyttig i en overgangsfase hvis det hjelper deg med å legge om til et varig sunt kosthold. Det å satse på de mer langsiktige, sirkulære løsningene er ikke bare noe vi må gjøre for å unngå klimakrise. Det er også en rekke positive kjedereaksjoner eller fordeler (også kalt cascading powers) som følge av å designe på denne måten (EllenMacArthur, 2013). Disse kan ordnes i følgende fire kategorier: 1) fordelen med den indre syklus, 2) fordelen ved å sirkulere lengre, 3) fordelen med flere sykluser, og 4) fordelen med sunne sykluser.
Fordelen med den indre syklusen er at man minimerer totalt materialekonsum sammenlignet med i lineær design og bruk. Jo “tettere” den indre syklusen er, jo mindre trenger man å gjøre endringer. Dette kan svare til en planløsning som ikke behøver å endres, selv om det kommer nye bruk og brukere inn. Det betyr også at mindre vedlikehold kreves for å “leve” i neste syklus. Dette kan for eksempel bety at man ikke trenger å gjøre en større renovasjon dersom et kontorbygg skal skifte ventilasjonssystem. Dette sparer både tid, penger, ressurs- o g materialbruk. Med økende råvarepriser, og kostnader knyttet til oppusssing og oppgradering, blir det mer lukrativt å ta vare på det man har.
Fordelen med å sirkulere lengre er at ting kan sirkulere lengre og i flere sykluser gjennom ombruk, gjenvinning, transformasjon eller deling.Dette betyr for eksempel at en bærebjelke i tre kan leve som bjelke i flere brukssykluser, og at bjelken kan forlenge sin livssyklus som noe annet, for eksempel som et møbel og senere som kubbegulv.
Den indre syklus
Sirkulere lengre
Fordelen med flere sykluser er at gjennom et mangfold av sirkulære sykluser kan ett materiale brukes og gjenbrukes i flere ledd i en verdikjede. Dette kan svare til når bomullstøy ombrukes som vintageplagg, deretter beveger seg over til interiørindustrien og blir omgjort til fyll i møbler, og til sist gjenvinnes til bruk i steinull og isolering i bygninger. Bomullen vil på denne måten erstatte et behov for å utvinne jomfruelige materialer, og kan til slutt trygt ende opp i naturen. Fordelen med sunne sykluser er at materialer uten skadelige stoffer øker gjenbrukseffektiviteten, fordi de ikke skal renses, og dermed ikke medfører et ekstra ledd i brukssyklusen. De bevarer ofte bevarer kvaliteten lenge, og skader ikke miljø eller brukere; verken ved bruk eller bruksslutt.
Flere sykluser
Sunne sykluser
Oppsummering – Fordelen med sirkularitet
Indre syklus
• Produkter behøver ikke bearbeides for å brukes igjen • Bygg kan “holdes i live” så lenge som mulig og større ombygging og riving unngås
• Gjenbruksmaterialer blir billigere alternativ til jomfruelige materialer
Sirkulere lengre
• Bygg, elementer, materialer sirkulerer lengre og i flere sykluser gjennom ombruk, gjenvinning, transformasjon eller deling – fremfor å mgjøres til avfall
• Ombruk og gjenvinning gjennomføres i lengst mulig tid
• Ombygging ikke hindrer ikke fremtidig ombygging
Flere sykluser
• Materialer brukes gjennom sin levetid i forskjellige domener med forskjellige formål og i forskjellige former
• Gjenbruksmaterialer erstatter en del av behovet for nye råmaterialer og produkter
• Etter siste bruksslutt ender materialene trygt tilbake i atmosfæren
Sunne sykluser
• Renere produkter blir ofte gjenbrukt, og bevarer kvalitet lengre
• Rene produkter skader ikke naturen etter sin bruksslutt
(EllenMacArthur, 2013)
3.1.5 Triple top & bottom line
Innenfor “miljøvennlige prosjekter” er det ofte snakk om den triple bunnlinje (eller tripple bottom line) hvor man vurderer bærekraft ut fra samspillet mellom de tre kategoriene miljø, økonomi og samfunn (Jensen & Lyngsgaard, 2013). Det kan være en god strategi på mange måtter, men å kun fokusere på bunnlinjene hindrer oss i å se potensialet for økt verdiskaping og nyskaping. Her skiller sirkulær tankegang seg fra “miljøvennlige” ambisjoner ved å i tillegg finne muligheter for vekst og verdiøkning, som gir mere godt for både miljø, økonomi og samfunn.
Den triple topplinjen, (eller triple top line) fokuserer på at man allerede fra start forsøker å finne potensiale for vekst og verdiskaping, og kontinuerlig søker økt verdi for de tre topplinjene. Dette åpner opp for en verdibasert diskusjon om kvalitet hvor det vi bygger vurderes ut i fra hvordan det kan stimulere til innovasjon og økt verdi (Braungart & McDonough, 2008; Jensen & Lyngsgaard, 2013).
Ambisjonene for et prosjekt kan med den triple topplinjen plasseres inn i følgende trekantdiagram. Typisk vil mange “miljøvennlige prosjekter” legge sin hovedvekt i det nedre høyre hjørne - under økonomi-økonomi-feltet. Ofte vil disse typen prosjekt prioritere et overskudd på den økonomiske bunnlinjen, og forsøke å minimere eksempelvis klimagassutslipp, og på den måten gjøre mindre dårlig (Jensen & Lyngsgaard, 2013). Den triple topplinjen og trekantdiagrammet blir et alternativt verktøy hvor man kan plassere et prosjekts ambisjoner i de forskjellige krysningsfeltene, og undersøke hvordan prosjektet kan bidra positivt på flere områder.
3.2 Politikk og kakeoppskrifter — Hvorfor infrastruktur og forbindelser er viktig for sirkulære byer
Som forrige delkapittel påpekte, så er byer mer enn design, og for å gjøre byene våre bærekraftige må vi gjennom en gradvis prosess, hvor både miljømessig, økonomisk og samfunnsmessig bærekraft tenkes inn. Fremtiden er vanskelig å forestille seg hvis man ikke kan visualisere den, eller vet hvordan man skal gå frem (noe jeg var inne på i delkapittel 2.1.2). Som beskrevet i kapittel 1, har vi vært dårlige på å ta gode, langsiktige valg, og vært drevet av en lineær tankegang og forbruksmønster. Til tross for de skadelige konsekvensene av dette forbruket, er det likevel overraskende få arkitekters fremtidsbilder som har ført til radikale endringer og en bred utstrekning av bærekraftige byer. Er det fordi vi arkitekter og byplanleggere ikke er kreative nok, at vårt design ikke inspirerer eller motiverer til sirkulær bruk, som gjør at sirkulære byer ikke er mer utbredt? Eller handler det kanskje også minst like mye om at det er mangel på infrastruktur og forbindelser som ikke bare gjør det mulig, men også enkelt å designe etter sirkulære prinsipper? Eller kanskje også som gjør det alt for enkelt å ikke designe sirkulært? Følgende delkapittel vi se på hvordan fremtidsforestillinger, teknologisk viten, politikk og samarbeid legger til rette for sirkulære byer.
— Dame Ellen McArthur
Grunnlegger av Ellen McArthur Foundation
Ved å enkelt kunne se for oss fremtidige konsekvenser av handlinger vi gjør i dag kan vi bli bedre til å ta god valg.
Fra Hersfelts studie om pensjonssparing (se mer i 2.1.3). Kilde: Michel, 2014
3.2.1 Fargerike fremtidsforestillinger og retningslinjer som beveger befolkningen
For å motivere flest mulig til å gjøre byene våre sirkulære, trenger vi flere som kan lage livlige forestillinger av fremtiden, som igjen hjelper oss til å ta bedre beslutninger. Med eksempelet om pensjonssparing i delkapittel 2.1, er bildene forsøkspersonene fikk se av seg selv som gamle et eksempel på dette. For å gjøre byer bærekraftige, trenger vi levende bilder av hvordan byer basert på sirkulære prinsipper kan oppleves, føles,og se ut. Vi trenger å forstå hvordan de kan ha flere gode sider, ikke bare færre dårlige. Som jeg forklarte med prosessnettverk i underkapittel 2.2.5, er forbindelsene og infrastrukturene i prosessnettverket like avgjørende som nodene for hvorvidt det er sirkulært eller ikke. Det betyr at vi i tillegg til nytenkende materiale- bolig- og byutvikling, også har bruk for gode løsninger på et politisk og strategisk nivå. For å få gjennomført disse politikkene og lagt nye retningslinjer, er vi avhengige av kollektive fremtidsforestillinger som sier oss hva de kan føre til.
Samfunnet både utøver og støtter opp opp ønskede sosiotekniske fremtidsforestillinger, og vår teknologiske viten utvikles i takt med samfunnet. Slik har både sufragetters kamp og lover om kvinners stemmerett gitt kvinner innflytelse i politikk. Foto: ukjent
Dette forholdet mellom fremtidsforestillinger og politiske og strategiske retningslinjer blir innenfor Science and Technology Studies (teknologi og samfunnsstudier, heretter STS) forklart gjennom sosio-tekniske forestillinger (mer om verden som sosioteknisk i delkapittel 2.2.5). Sosio-tekniske forestillinger kan beskrives som kollektive forestillinger om sosialt liv og orden, som reflekteres i vitenskapelige og teknologiske prosjekt (Jasanoff & Kim, 2009). Dette kan gjelde både store og små grupper, bedrifter, sosiale bevegelser og profesjonelle kretser. For å motivere massene til endring fra lineær til sirkulær tankegang – eller en hvilken som helst annen endring forøvrig, må man altså skape noen mentale bilder blant disse menneskemassene. Dette må altså ikke være faktiske bilder, men det må gjøres lett for brukerne se for seg. De må kunne forestille seg hvordan det vil føles, oppleves eller se ut etter at de har gjennomført endringen (Mischel, 2014). Disse personene eller gruppene er våre future climate superstars, som Lendager og Vind (2018) ville kalt dem, og er personer som tilrettelegger for en bærekraftig fremtid, og sirkulære byer. Det er ikke nødvendigvis bare arkitekter og byutviklere som kan motivere til denne endringen, men deres oppgave er uansett å oss mot Utopia; bærekraftige byer basert på sirkulære prinsipper. Hvordan vi skal gjøre dette vil jeg komme inn på i neste underkapittel.
3.2.2 Teknologisk viten.
Sosio-tekniske forestillinger kan altså komme fra både enkeltpersoner og større grupper av det jeg har presentert som future climate superstars. For at de skal få slagkraft og utstrekning er de uansett avhengige av enten maktutøvelse (gjennom politisk gjennomførte bestemmelser) eller koalisjoner med andre grupper (gjennom vedtatte normer i samfunnet). De sosio-tekniske forestillingene formidles gjerne gjennom media, lovgivende- eller andre maktinstitusjoner, og det er i hovedsak dem som formidler hva som er en ønsket (sosio-teknologisk) fremtidsforestilling. Det vil si at dersom for eksempel Architectural Review eller El Croquis publiserer en type prosjekt og gir det mye og god omtale, så vil dette støtte opp om denne typen prosjekt som inspirerende prosjekt til etterfølgelse. Når Stortinget vedtar lover, er dette også noe som formidler en ønsket fremtidsforestilling.
Kjøp av secondhand-produkter krever teknologisk viten om både hvordan utveksling av disse produktene foregår, samt kunnskap om appen som formidler salget. Skjemdump fra Trendsales’ hjemmeside.
Samtidig vil samfunnet både utøve og støtte opp opp den ønskede forestillingen, og vår teknologiske viten utvikles i takt med samfunnet (Jasanoff & Kim, 2009). Det vil si at normer og retningslinjer følges av samfunnet (vi stopper for eksempel på rødt lys, og dreper ikke naboen selv om hun er irriterende), og samfunnet i sin tur kan endre normer og retningslinjer (slik vi har lært at kvinner ikke er skjøre skapninger som trenger lederskap og styring fra mannen, og nå har stemmerett på lik linje med menn). På denne måten er det både de som har kjempet for kvinners rett til å stemme, og lovene som har gitt dem denne retten, vært med til å realisere en ønsket fremtidsforestilling hvor både menn og kvinner har innflytelse i politikken. Her har alliansen mellom future voting superstars (jf og en lovgivende institusjon ført til at den sosiotekniske fremtidsforestillingen har fått utbredelse i samfunnet.
En viktig bemerkning når vi snakker om sosiotekniske forestillinger og teknologisk viten er at teknologi ikke utelukkende må forstås som diverse duppeditter som går på strøm. Ut over de fysiske objektene, er teknologi også den teoretiske kunnskapen som kan brukes til å lage nye teknikker eller materielle produkter (Gursli-Berg & Rosvoll, 2018).
Metoder for demontering og gjenbruk er en teknologi. Foto: Lendager TCW
I samarbeid med IPU og G. Tscherning A/S utvider Lendager TCW teknologi for demontering av mur- og teglfasader. Foto: Lendager TCW
Disse teknologiene kan også bety måten vi samhandler på, eksempelvis hvordan en utveksling av en brukt bukse til en ny eier formidles gjennom en app. Da er det ikke bare appen, men også prosessen, og kunnskapen om hvordan tøy-utveksling foregår gjennom appen som er teknologien.
Dersom vår kollektive forestilling og teknologiske viten er begrenset til lineære prosesser og forbruk, vil dette også reflekteres i den teknologien vi utvikler (Jasanoff & Kim, 2009). Hvis vi skal utvikle og opprettholde sirkulær arkitektur og byutvikling, er det viktig at vi alliere oss med andre grupper, og institusjoner med makt, og at vi har visjoner for- og kunnskap om hvordan vår ønskede sosiotekniske fremtid kan se ut og gjennomføres. Vi må altså samarbeide tverrfaglig, påvirke politikere og beslutningstakere, lære om sirkulær design i byer og danne oss et bilde av hvordan de kan både se ut, oppleves og gjennomføres.
Rendringer kan bidra til å realisere arkitekers ønskede fremtidsforestillinger. Illustrasjon: Deutxer Hafen av COBE Architects
3.2.3 Renderinger og politikk kan realisere våre fremtidsforestillinger.
Teknologisk viten og fremtidsforestillinger er altså nyttige verktøy for å realisere ønskede fremtidsscenarier (Jasanoff & Kim, 2009). Et eksempel på en visualisering av ønsket fremtid, altså en fremtidsforestilling, er arkitekters innbydende renderinger. De har som mål å ikke bare se flotte ut, men å være et middel for å realisere arkitektens idealer om hvordan den fremtidige bygningen skal se ut. Renderingen er ikke den faktiske bygningen, men en representasjon av hva arkitekten vil at den skal bli i fremtiden. På denne måten er renderingen en fremtidsforestilling, og et verktøy for å realisere arkitektens ambisjoner.
Kollektive fremtidsforestillinger sammen med politiske retningslinjer har som forklart (i 3.2.2) makt til å endre samfunn. Et eksempel på hvordan politiske vedtak har bidratt til en ønskelig sosio-teknologisk fremtid er hvordan Oslo gjennom politisk arbeid og visjonsformidling har “blitt en sykkelby”. Bystyret i Oslo, og kanskje særlig MDG, har forsøkt å skape en visjon om Oslo som sykkelby, hvor det er både enkelt, men også attraktivt å ta både kassesykkelen, raceren eller bysykkelen til jobb, “enten man er åtte eller åtti” som Oslos byråd for miljø og samferdsel beskrev (Oslo MDG, 2018; Statens vegvesen, 2020). Ved at de har fått støtte både i befolkningen og lovgivende institusjoner, har de kunnet gjennomføre politikk som er i tråd med deres visjon, som i sin tur har realisert visjonen.
Skal vi realisere fremtidsforestillingen om sirkulære byer, bør vi altså utvide vår teknologiske viten om sirkulære design og bruk, og danne koalisjoner med andre grupper og maktinstitusjoner for at våre visjoner om sirkulære byer skal få utstrekning i samfunnet.
Rendringer kan bidra til å realisere arkitekers ønskede fremtidsforestillinger. Illustrasjon: 3XN Architects
3.3.4 Vi har visjoner for resultatet og regulering av innholdet. På tide å bake kaken.
I underkapittel 3.2.3 beskrev jeg hvordan sosiotekniske forestillinger er med på å realisere en ønsket fremtid med bærekraftige byer basert på sirkulære prinsipper. Vi som samfunn må både støtte opp om og påvirke fremtidens sirkulære byer, men som jeg har beskrevet i dette delkapittelet, er det viktig å også legges infrastrukturelle føringer for hvordan det skal gjøres. Infrastruktur som EU-direktiv om gjenbruk av byggematerialer (Directive 2008/98/EC) og Parisavtalen (UNFCCC, 2015) er eksempelvis gode steg på veien mot bærekraftige byer. Samtidig sier de mest om hvor vi skal ende opp med tanke på utslipp og temperaturstigning, men ikke fullt så mye om hvordan vi helt konkret skal komme oss dit, eller hvordan det vil se ut eller oppleves dersom vi når målene. Det kan sammenlignes med å gi en oppskrift på en kake hvor det står hvilke ingredienser du skal bruke, og hvor mange kalorier og næringsstoffer det vil være i den til slutt. Dette er selvfølgelig fint når man skal handle inn eller vite om det passer inn i kostholdsplanen, men det sier ikke så mye om hvordan kaken smaker eller ser ut, eller hvilke redskaper og teknikker man skal bruke for å lage den. For å bake en suksessfull kake hjelper det å også ha bilder av hvordan den kan ende opp med å se ut, og en stegvis oppskrift for hvordan man skal bake den.
Hvis man fortsetter med kake-analogien, vil de neste delkapitlene (3.3 og 3.4) være en oppskrift med teknikker og redskaper, og en beskrivelse av hvordan resultatet kan bli. Kapittelet vil ta for seg infrastrukturer som blant annet sirkulærøkonomiske modeller, og litt mer håndfaste designgrep man kan bruke i veien mot sirkulær arkitektur og byutvikling. Forhåpentligvis vil dette gi noen arkitektoniske redskaper og teknikker, og skape levende bilder av hvordan sirkulære byer kan se ut og oppleves. En oppskrift på sirkulære byer som gir oss lyst til å sette i gang med å bake dem!
Oppsummering av sosioteknologiske fremtidsforestillinger
Oppsummert sett kan vi si at sosioteknologiske fremtidsforestillinger er kollektivt holdte, institusjonelt stabiliserte og offentlig utførte visjoner om ønskelig fremtid. Disse forestillingene både former og formes av samfunnet. Fremtidsforestillingene oppnås gjennom vitenskap og teknologi og støtter fremskritt innen vitenskap og teknologi (Jasanoff & Kim, 2009)
Parisavtalen er et godt steg på veien mot bærekraftige byer, og gir et rammeverk å forholde seg til. Men hva må til for å oppnå det? Her er arkitekters innspill og visualiseringsevne nyttig for å forme innhold til Parisavtalens intensjoner. Foto: Beam Magazine
3.3 Sirkulære forbindelser og infrastruktur — Rammeverket rundt arkitekters design
Til tross for at vi arkitekter og byutviklere i stor grad beskjeftiger oss med design av bygg og byer, er det mange infrastrukturer og forbindelser utenfor vårt fagfelt som legger føringer det vi designer (som eksempelvis politikere som representanter for en maktinstitusjon jf. 3.2). I boken Cradle to Cradle beskrives dette forholdet mellom lovgivning og designmuligheter med en fortelling om en beboergruppe som ville plante et kirsebærtre i nabolaget. Tanken var at treet skulle glede beboerne, og gavne dyrelivet og miljøet generelt; litt som mange tenker at bærekraftig sirkulær design vil ha positive effekter på miljø, økonomi og samfunn. Reguleringsplanen i dette nabolaget derimot, tillot ikke beboerne ikke å plante det, og begrunnet forbudet eksempelvis med at barn kunne klatre i treet, og dermed falle ned og slå seg, eller at folk kunne gli på nedfallsblomster. Dette er kanskje et banalt eksempel, men det illustrer hvordan regulering og lovgivning kan hindre positiv endring i byer, selv om intensjonene er gode, dersom det utelukkende fokuseres på å minimere negative konsekvenser (jf. zero -kultur og eco-efficiency i hhv. 2.1.2 og 3.1.3). Reguleringsplaner, slik som i dette eksempelet, kan sånn sett potensielt være et infrastrukturellt hinder for bærekraftige byer, uten at det er noe arkitekten direkte tegner inn i en byplan.For å designe bærekraftige byer, er det derfor viktig at vi arkitekter og byutviklere forstår sammenhengen mellom design og byplan og infrastrukturer som legger rammene for designet; eller hvilke deler av designet som kan realiseres og ikke (se mer om forbindelser og infrastruktur i delkapittel 2.2).
Selv om strukturelle rammer utenfor arkitekturens domene påvirker designet, påvirker også designet rammene. Det vil alltid, i større eller mindre grad være en gjensidig påvirkning mellom hva vi “kan” designe og hva vi designer. Når arkitekter eksempelvis samarbeider med ingeniører, så er det ingeniørens rolle å sørge for at konstruksjonene teknisk sett kan bygges. Arkitekten på sin side, må samtidig ha en forståelse for grunnleggende bygningsfysikk for å kunne designe noe som ingeniøren kan finne ut av. Vi skal med andre ord ikke utelukkende innrette oss etter andre fagfelt, men ha en forståelse for samspillet, og påvirke der hvor det gagner begge parter. Ingeniører hadde kanskje ikke funnet ut hvordan et berg kan vokse inn i bygningen bli en del av interiøret, eller hvordan flate tak teknisk sett kan løses, dersom ikke arkitekter hadde insistert på dette som en viktig del av designet. På samme måte er det nå vår oppgave å insistere på sirkularitet som en del av vårt arbeid, så vi sammen med andre fagfelt kan finne ut hvordan dette teknisk sett lar seg gjennomføre.
Å integrere berget fra utsiden inn i stua har krevd gjensideig samarbeid mellom ingeniør og arkitekt. Storfjord summer house – Jensen & Skodvin
Teknologien bak flate tak har blitt utviklet gjennom påvirkning fra både arkitekt og ingeniør. Villa Savoie – Le Corbusier
3.3.1 Fra ting til tjenester og fra forbruker til brukere. Nye eieformer og økonomiske modeller
Eksemplene med reguleringsplan og tverrfaglig samarbeid, viser hvordan design ikke er en isolert størrelse eller disiplin, og dermed er avhengig av forbindelser og infrastruktur for å realisere sine ambisjoner eller utopier (se mer om utopier som middel mot bærekraftige byer i delkapittel 2.1). Jeg har vært inne på hvordan overordnede strukturer som politikk, teknologisk viten og fremtidsforestillinger også er avgjørende for å realisere ambisjoner for bærekraftige byer. Dette delkapittelet skal zoome inn på hvordan også nye sirkulære businessmodeller og eierskapsformer er avgjørende for bærekraftige byer.
Måten vårt design forholder seg til det øvrige prosessnettverket på, gjennom ulike forbindelser og infrastruktur, er med på å definere i hvilken grad det er sirkulært eller ikke. For å tilrettelegge for bærekraftige byer gjennom sirkularitet må altså infrastrukturen mellom byens bestanddeler (også kalt noder jf. 2.2) også være sirkulær. Det er med andre ord ikke bare å designe de fysiske aspektene av noe, som for eksempel en bolig, så den bli sirkulær (jf. 2.2.6). Hvordan denne boligens bestanddeler henger sammen, brukes og gjenbrukes er også avgjørende. Forbindelsene mellom blant annet leverandører av boligens byggeelement, eller hvordan disse elementene henger sammen med andre bygninger igjen påvirker også i hvilken grad den er bærekraftig eller ikke.
Selv om vi arkitekter stort sett har som oppgave å løse oppgaver ved å designe materielle ting, er det ikke alltid at det er materielle ting som er svaret på et behov. For å designe for sirkularitet er det ofte måten det materielle henger sammen med en sirkulær infrastruktur for som er avgjørende, og dette krever andre modeller enn den lineære kjøp, bruk og kast-modellen. Ved at varer og tjenester kan sirkulere gjennom ulike infrastrukturer, vil ikke en bruker være ansvarlig for elementer og materialer fra vugge til grav (som i den lineære modellen jf. delkapittel 1.1 eller underkapittel 3.1.2). Man vil dermed som bruker ha tilgang på et produkt eller tjeneste inntil slutten på en brukssyklus, fremfor slutten av en livssyklus. Det vil si at man kan eie et produkt så lenge man har bruk for det, men at materialenes livssyklus overgår den tiden den har hos en bruker.Dermed vil det kunne sirkulere i lengre og flere kretsøp i et bærekraftig prosessnettverk. Sirkulære infrastrukturer, som produkt som tjeneste, leasing og take back-modeller bidrar til, er derfor fokus for de neste tre underkapitlene.
3.3.2 Du trenger ikke eie en bil for å kjøre på hytta. Produkt som tjeneste
Produkt som tjeneste er en infrastruktur som går ut på at man ikke må eie en ting for å benytte seg av den funksjonen den har, eller det problemet den løser (Jensen & Sommer, 2019). Mange av de behovene vi svarer på med å kjøpe oss ting, er slett ikke avhengige av tingen i seg selv, men snarere det denne tingen muliggjør. Trenger du å eie en bil, eller trenger du bare å komme deg frem på hytta med all bagasjen din? Trenger du en drill som blir liggende i kjelleren 363 dager i året, eller trenger du rett og slett bare å henge opp den hylla? Overgangen fra å eie CDer til å ha all musikken vi trenger digitalt tilgjengelig er et eksempel på hvordan tilgang over eierskap, eller produkt som tjeneste er blitt normen. Kan man tenke seg at dette blir normen også innenfor ulike aspekter av byer også? Kan for eksempel et mobilitetsabonnement erstatte behovet for å eie bil eller sykkel? Og trenger vi egentlig å eie alle rommene i boligen vår alle dagene i året?
Behovet for et gjesterom i boligen, er kanskje snarere behovet for et sted våre gjester kan sove når de er på besøk. Arkitekter kan tilrettelegge for denne typen sirkulær infrastruktur ved å for eksempel designe et felles delt gjesterom eller “svigermorrom” utenfor, men i tilknytning til, boligen som er tilgjengelig ved behov. Her er det ikke rommet vi designer som er sirkulært, men infrastrukturen som gjør det tilgjengelig for beboerne, avhengig av behov. Rommet i seg selv er jo tross at bare et rom.
Trenger du å eie en CD for å høre på musikk, eller an du få den som en tjeneste via for eksempel Spotify?
Trenger du å eie en vaskemakin for å få rene klær?
Behovet for å vaske klærne sine betyr ikke nødvendigvis at man må eie en vaskemaskin, men kan for eksempel løses av et felles vaskerom. På samme måte som gjesterommet grunnleggende bare er et rom, er heller ikke vaskerommet er ikke sirkulært dersom ingen bruker det. Derfor må både designet av dette vaskerommet, og infrastrukturen som gjør klesvask til en tjeneste være både enkel og attraktivt for brukerne. En måte å gjøre dette på kan for eksempel være gjennom gode betalingsordninger, ved å legge lokalene på strategiske steder, og designe fasilitetene så ikke alle de skitne sokkene er på display, eller ved å gi det noen tilleggskvaliteter, som for eksempel et byttebibliotek eller cafémuligheter. Et annet argument er jo at man rett og slett får mer plass i leiligheten uten vaskemaskina presset inn, og at man heller ikke skal reparere den selv.
3.3.3 Leasing. Eierskap med en plan for bruksslutt.
Leasing-modellen er en infrastruktur som går ut på at man betale for å bruke et produkt over en avtalt tid, før man leverer det tilbake tilbake (Jensen & Sommer, 2019). For selv om mange behov kan løses uten å eie materielle ting, er det også tilfeller hvor vi har bruk for den materielle tingen i seg selv ut over hva den muliggjør for oss. Å ha et forutsigbart forhold til et produkt og å ikke skulle dele den med andre kan også være viktig. Da kan leasing-modellen være en god måte å oppnå sirkularitet på, uten å måtte eie produktet fra vugge til grav.
Selv om man ikke nødvendigvis trenger å eie en bil for å komme på hytta, er det ikke alltid man kan ta en uber eller el-sykle seg dit man skal, noe som trolig bidrar til at leasing allerede er ganske utbredt i bilindustrien. Men denne modellen har store fordeler innen andre domener også. Møbler, interiør, klar og hvitevarer kan også bli mer sirkulære gjennom leasing. Selv om eksempelet med vaskerommet viser hvordan behovet for å vaske klær ikke nødvendigvis betyr at man skal eie en vaskemaskin, er det likevel noen som skal sørge for å fylle dette rommet med vaskemaskiner. Men heller ikke de som er ansvarlige for dette trenger å eie vaskemaskinene fra vugge til grav. Muligheten for å lease eller leie dem fra produsent kan sånn sett være en sirkulær forbindelse i neste ledd, mellom “vaskeromsbestyrer” og hvitevareleverandør. Når vaskemaskinene har nådd sin garanti, eller leasingperioden er utløpt, kan vaskemaskinene gis tilbake til produsent eller utleaser. Hvis man vil ha vaskemaskin inne i boligen kan selvfølgelig denne modellen også overføres til enkelthusstander. Bor man for eksempel på et sted i en begrenset periode, kan en slik leasing-modell innebære at man kun “eier” vaskemaskinen så lenge man har leiekontrakt, før man leverer den tilbake til produsent eller utleaser.
Ved å basere sin forretningsmodell på leasing, er det naturlig at produsenten for produktet etterstreber høyest mulig kvalitet, så produktene kan leies ut lengst mulig, også uten at de må repareres eller refabrikeres. De som leaser ut vil på samme måte også etterspørre produkter av høyest mulig kvalitet fra leverandør, da de kan lease ut produktene lengre, eller til flere kunder (jf. fordelen med den indre syklus og fordelen med å sirkulere lengre i 3.1.4) (Ellen MacArthur, 2013).
Circos tilbyr leasing av gravidites- og barnetøy, et produkt som har begrenset brukssyklus hos bruker. Skjermdump fra circos.co
Rockwools modell for take-back. Kilde: Rockwoolgroup.com
3.3.4 Alle av samme ulla. Take-back
Take back-modellen er en infrastruktur som går ut på at produsenten av et produkt også er ansvarlige for produktet ved bruksslutt (Jensen & Sommer, 2019). Et hotell kan for eksempel ha bruk for teppegulv på sine hotellrom, uten at de nødvendigvis behøver å eie dem. Hotellet har sannsynligvis ikke bruk for teppegulvene når de ikke lengre fylle funksjonen i å skape en lun atmosfære eller god akustikk i lobbyen og på hotellrommene. Leasing-modellen beskrevet i forrige underkapittel vil ikke nødvendigvis passe like godt i dette tilfellet, da tepper brukes og slites på en annen måte enn for eksempel møbler gjør. Men selv om produkter som disse teppegulvene er et eksempel på ikke passer inn i en leasing-modell, og på den måten deles med andre brukere, betyr det ikke at deres livssyklus skal ende hos forbrukeren. Når hotellet ikke lenger har bruk for teppene, vil en sirkulær forbindelse mellom teppeprodusenten og hotellet gjøre at hotellet selger teppene tilbake til produsenten, som i sin tur kan resirkulere materialet i teppene til nye produkter. På denne måten vil forbindelsen mellom bruker og produsent være det som gjør teppene sirkulære.
Reallys tekstilplater er laget av oppsirkulerte tekstiler. Foto: Really
Reallys tekstilplater er laget av oppsirkulerte tekstiler. Foto: Really
Produsenten av teppene kan ha teknologisk viten om hvordan ulla i teppene kan oppsirkuleres og omdannes til nye produkter, og har dermed større utbytte av produktet ved bruksslutt enn en alminnelig hotelleier har. Denne type forretningsmodell er eksempelvis fiberprodusenten Convert og teppeprodusenten Wilton allerede er i gang med å utvikle, og også Rockwool et takeback-system for deres isolasjonsprodukter (Convert, 2020; LDC, 2020; Rockwool, 2020). Et nettverk av uavhengige aktører forbinder i Rockwools tilfelle steinull som har nådd sin bruksslutt sammen med Rockwool og deres fabrikklokaler. De andre leddene i prosessnettverket tjener på å demontere, frakte og “gi tilbake” steinulla, og Rockwool kan igjen tjene på salget av “nytt” isolasjonsmateriale laget av den samme steinulla som de har solgt tidligere. Slik reduseres behovet for jomfruelige materialer, noe som er essensen i fordelen med flere sykluser fra underkapittel 3.1.4.
Reallys tekstilplater er laget av oppsirkulerte tekstiler. Foto: Really
3.3.5 Materialepass som prosessnettverk.
Modeller for hvordan bruksprodukter kan sirkulere i ulike sirkulærøkonomiske modeller er en sentral del av sirkulære byer, men noen ganger er det lenge mellom de ulike brukssyklusene, eller det kan være deler av prosessen som ikke er umiddelbart tilgjengelige for brukerne. Dette kan for eksempel gjelde en bærekonstruksjon i en bygning, som kan overleve produsenten for nettopp dette produktet. I en slik situasjon vil ikke kunnskapen om bærekonstruksjonens materielle egenskaper, bruk og tilstand være umiddelbart tilgjengelig for hverken sluttbrukeren av konstruksjonen, eller den som skal overføre den til en ny brukssyklus. For å overkomme dette informasjonsgapet, kreves det andre forbindelser enn førstehånds informasjonsoverføring. Da vil et materialepass, være en måte hvorpå informasjonen om materialet kan gjøres tilgjengelig uavhengig av førstehåndskunnskap eller direkte informasjonsoverføring.
Materialepass for fasadeelement under. Foto: GXN
Informasjon om hvordan et materiale vedlikeholdes gjennom hele sin livssyklus bør derfor være en del av et materialepass (Jensen & Sommer, 2019). Dersom det utføres vedlikehold eller oppdateringer av et element eller bygning, må dette også registreres og tilføres til materialepasset. Slik kan man være sikker på at den informasjonen som er tilgjengelig alltid er up-to date.
Identifisering av elementene er viktig for å sikre riktig informasjon, og dette kan sikres gjennom flere ledd. Til å begynne med er det avgjørende at de individuelle elementene fysisk identifiseres, Denne informasjonen må registreres i en database, og det må være en kobling mellom databasen og informasjonen som gjøres tilgjengelig via den fysiske identifiseringen (Jensen & Sommer, 2019).
Fasadeelementer designet for demontering. Foto: GXN
Identifiseringen av elementet kan gjøres på flere måter, og gjøres med både invasive og ikke-invasive metoder. En kode markert på elementet som eksponeres ved demontering kan være en måte, men det kan også utformes som en digital chip, som kan scannes uten av man behøver å demontere noe som helst. Sistnevnte metode kan også forenkle og forbedre kontinuerlig vedlikeholdsarbeid, ved en målrettet registrering av elementers tilstand. En individuell element-fokusert fornyelse eller oppgradering vil med denne metoden ikke nødvendigvis medfører en totalrenovering, dersom man kan registrere og skille fungerende elementer fra de som er defekte, skadede eller av andre grunner skal skiftes ut. Dette forutsetter også at elementene er designet for demontering, noe som beskrives i underkapittel 3.4.5.
Materialepasset må inneholde informasjon om både om hvordan elementet skal behandles under drift, og ved vedlikehold. Det må også inneholde informasjon og eventuelle instrukser for hvordan det skal behandles ved demontering.
Oppsummering – Sirkulærøkonomiske modeller
Produkt som tjeneste
Produkt som tjeneste er en infrastruktur som går ut på at man ikke må eie en materiell ting for å benytte seg av den funksjonen den har, eller det problemet den løser.
Leasing
Leasing-modellen er en infrastruktur som går ut på at man betaler for å bruke et produkt over en avtalt tid, før man leverer det tilbake tilbake.
Take back
Take back-modellen er en infrastruktur som går ut på at produsenten av et produkt også er ansvarlige for produktet ved bruksslutt.
(Jensen & Sommer, 2019)
3.4 Sirkulære noder. — Hva arkitekter kan lære av fysikere og meitemark
Med litt kreativ assosiasjon, har idealet i sirkulært design og bruk en parallell innenfor fysikkens verden, gjennom termodynamikkens første og andre lovsetning. I termodynamikkens 1. og 2. lovsetning forklares hvordan energi verken kan oppstå eller forsvinne, men at naturlige prosesser vil føre til høyere entropi, som medfører at energien reduseres i kvalitet. Forenklet sett kan det sies på følgende måte:
Termodynamikkens 1. lovsetning:
Termodynamikkens 2. lovsetning:
Disse lovsetningene kan brukes i forbindelse med sirkulær arkitektur og byutviklingskontekst, da det har paralleller til sentrale aspekter ved sirkularitet. Idealet for sirkulær design og bruk går ut på at alle ressurser skal brukes og gjenbrukes i et lukket kretsløp - noe som har paralleller til 1. Lovsetning og verden som et lukket system. Sirkularitet har også et mål om at ressurser skal sirkulere på et så høyt nivå som mulig, uten å bearbeides (jf. den indre syklusen i 3.1.4) (EllenMacArthur, 2013). Dette vil i denne sammenhengen innebære at når man gjenbruker ressurser i en annen form enn den opprinnelige - eksempelvis ved materialegjennvinning, at dette skal skje uten at det nye produktet har en lavere kvalitet eller bruksverdi enn før. Dette er også bakgrunnen for at ombruk er høyere enn hhv. materialegjennvinning og energiutnyttelse i gjenbrukshierarkiet. Relatert til 2. lovsetning vil det svare til å unngå at verditap i et materiales bundne energi. Ved å oppsirkulere materialer vil vi kunne unngå en slik energi/ kvalitetsreduksjon.
(Pedersen, 2020).
Gjenbruk – En paraplybetegnelse
Ombruk
Utnyttelse av et produkt eller (bygnings)element i sin orignale form.
Lokal ombruk Byggematerialer ombrukes i samme bygg som de kommer fra
Ombruk annensteds Byggematerialer ombrukes i et annet bygg enn det de kommer fra
Materialegjenvinning
Utnyttelse av et materiale slik at det beholdes helt eller delvis.
Direkte gjenvinning Materialet brukes som råstoff i tilsvarende produkt som donorproduktet
Indirekte gjenvinning Materialet omdannes til et nytt/annet type råstoff en donorproduktet
Energigjenvinning
Utnyttelse av materialers iboende energi. Bearbeidelse av materialer så de omdannes til energi, varme eller brennstoff.
3.4.1 Flyktig urbanisme eller langlivede bygninger?
Cliff House ble byget på grunn av sin lukrative plassering. Her i 1900
Cliff House ble bygget på grunn av lukrativ plassering, men har gjennomgått flere endringer sin livssyklus. Her i 1900 og 1909.
Kun 35% av bygningene i Europa er mer enn 50 år gamle, og bygningers korte levetid påpekes ofte som en utfordring for bærekraftige byer (European Parliament, 2016). . Undersøkelser fra Getty Center (2020) viser ytterligere at bygninger av primært stål, glass og betong har en gjennomsnittlig levetid på ca. 60 år. Dette er til tross for at bygningdelene har lang teknisk holdbarhet, og i tillegg er basert på knappe materialer som er ressurskrevende å utvinne og produsere. Bakgrunnen for disse tallene er selvfølgelig mangefasettert, men at bygningers ressurskrevende materialer nedrives, nedsirkuleres (se 3.3.4 om nedsirkulering) eller ender opp på deponi, fremstår ikke umiddelbart som et godt grunnlag for bærekraftige byer.
Spørsmålet er om disse byggene rives fordi de ikke er teknisk holdbare, eller om de rives ned, til tross for at de teknisk holdbare. Et annet spørsmål er om permanente strukturer er det riktige svaret på flyktige behov.
Cliff House har brent ned og gjennomgått en rekkke endringer, men fundmentet består. Tilrettelegger vi nok for forandringer gjennom bygningers livssyklus? Cliff House i hhv. 1953 og i dag
For å gå inn på det første spørsmålet; hvilke deler av en bygning er det som gjør den varig? Gamle bygninger er ikke nødvendigvis fremdeles i bruk på grunn av sine tekniske egenskaper. Halvdelen av dagens bygninger rives for å gi plass til nye bygninger, og mindre enn 10% rives på grunn av forfall (Kozminska, 2019). Bygninger som står lenge tas gjerne vare på fordi de har en historisk eller kulturell betydning, fordi de har tilpasset seg endringer i form og bruk, eller rett og slett fordi de har en funksjonell verdi.
Ulike behov i en urban kontekst manifesteres ikke nødvendigvis alltid varige strukturer. Begrepet ephemeral urbanism, som kan oversettes til flyktig urbanisme, beskriver hvordan samlingen av den urbane massen nettopp ikke er avhengig av varige strukturer. Gjennom flyktig urbanisme kan opplevelsen av å være samlet på et felles sted oppstå ved hjelp av midlertidige strukturer som igjen tas ned når samlingen er over, og på denne måten har et mye mindre fotavtrykk. Rahul Mehrotra, opphavsmannen til begrepet, har studert blant annet hvordan den buddhistiske festivalen Kumbh Mela utfyller de fleste kriterier for en velfungerende by, og beskriver festivalområdet som “den mest effektive indiske byen [han] har besøkt (TED, 2019). Flyktige urbanisme og midlertidige strukturer svarer på de samme behovene som mer permanente urbane strukturer i flere sammenhenger. Flyktningleirer er for eksempel per definisjon et midlertidig bydannelse, til tross for at de ofte ender opp skruer) som enkelt kan demonteres . Bilde tatt hhv. før og under festivalen.
— Rahul Mehrotra
“Touch the ground lightly“. Festivalen bygges med lette strukturer. Etter festivalslutt oversvømmes området og går tilbake til naturen. med å bli varige byer (UNHCR, 2020). Her hjemme i norden, er også Roskilde festival et godt eksempel, hvor de ellers åpne jordene i ca. to uker forvandles til Danmarks fjerde største by (Roskilde festival, 2020). Etter festivalslutt er det varige fotavtrykket minimalt, og går tilbake til å være jorder.
Festivalen arrangeres fire ganger i en tolvårik syklus, og de fysiske trukturene består kun av elementer (bla. bambus, tau,
Man kan spørre seg om sirkularitet handler om å designe så varige bygninger som mulig, eller for at ting skal endres etter kort tid. Svaret vil nok ikke være enten eller, men heller både og. Det handler ikke bare om å finne det riktige svaret, men å også stille de riktige spørsmålene. Bærekraft vil i denne sammenhengen avhenge av hvordan vi løser behovet, og innen vi går i gang må vi heller spørre oss: Hvilke løsninger finnes, og er en bygning en løsning? Hva har vi fra før av? Hva er den minste endringen som løser problemet eller behovet?
3.4.2 En bygnings ulike livsløp
Ved å ta stilling til disse spørsmålene vil man kunne oppnå gjennom sirkularitet både ved å unngå endring, og ved å gjøre endring lettere og hyppigere. Videre må man også forstå bygningen som et nettverk i forskjellige lag som ikke nødvendigvis har like lange brukssykluser (Brand, 1994). Steward Brands (1994) nå svært kjente diagram viser hvordan en bygnings levetid er delt inn i seks ulike deler; fundament, struktur, vegger, tekniske systemer og ting. Denne versjonen medregner i tillegg bygningens bruk som en bestanddel. Ettersom de ulike bestanddelene har ulik varighet, må bygninger designes slik at de ulike bestandelenes livssyklus ikke påvirkes av eller påvirker de andre.
En bygnings komponenters respektive levetid.
Fundament (100+ år)
Fundamentet er den lengstlevende delen av en bygning, og det er derfor akseptabelt at den er mindre tilgjengelig enn de andre elementene, ettersom den kan bære flere bygningers livssykluser uten å selv endres.
Bærende struktur (50+ år)
Strukturen er ryggraden i bygningen, og har en lengre levetid enn de fleste bygningers brukssyklus. Dette gjør at dette laget både bør romme endringer i bygningen forøvrig, og at den kan ombrukes annensteds, i nye bygninger.
Fasade (30+ år)
Fasaden på en byging utsettes for ytre påkjenninger som medfører slitasje, og vil derfor ofte skiftes ut eller repareres i løpet av en bygnings levetid. For å sikre sirkularitet er det vikitg at dette enkelt kan gjøres uten å påvirke de andre bestanddelene.
Vegger og tekniske system (10+ år)
En bygning må kunne tilpasses til brukernes behov, og teknologiske utviklinger. Derfor må tekniske systemer og vegger innad i bygningen enkelt kunne endres, samt kunne endres hyppigere.
Ting (1+ år)
Ting vi putter inn i bygningene våre har generelt kortere livssyklus enn bugningen de brukes i. Disse elementene må derfor ikke medføre utfordringer for endringen av de andre bestanddelene. Ut over dette er det fornuftig hvis deres livsløp kan forlenges i andre bygningers brukssyklus.
Bruk og brukere (1+ minutt)
En bygnings bruk kan endres på grunn av nye eiere eller brukersammensetninger, endringer i bruksmønstre og behov, så vel som endringer i teknologi og samfunnet forøvrig. Bruken kan sånn sett endres på bare noen minutter, men også vare i flere tiår.
3.4.4 Når gjenvinning blir en dårlig ting
Skal vi sørge for at materialer lever lengst mulig i sirkulære kretsløp, og unngå at de taper sin verdi (som i termodynamikkens 2. lovsetning i kapittel-introen) må de gjenbrukes. Det er imidlertid ikke bare én måte å gjenbruke på, da gjenbruk er en paraplybetegnelse for en rekke måter å bruke materialer og produkter i et nytt kretsløp på. I tillegg er det forskjell på i hvilken grad de ulike underkategoriene bevarer et materiales bundne verdi og energi. Som beskrevet i første kapittel, er byer generelt og byggenæringen spesielt ansvarlige for en stor andel av vår avfallsproduksjon, og svært lite av dette gjenbrukes, til tross for de alvorlige klimabelastningen det medfører å la være. Kun 4% av dette avfallet gjenbrukes i gjennomsnitt, men i land som Nederland og Belgia er andelen opp mot 70-95% (SeRaMCo, 2020). Den lave andelen skyldes ikke at avfallet er søppel, men snarere at det behandles som det. Samtidig kan disse tallene skjule viktige forskjeller. Kategoriseringen av byggeavfall og restprodukter kan nemlig hindre optimal sirkulering.
Rassikring med fylling på rv. 13 i Bugjelet. Det er det største deponiet for tunnelstein fra tilførselveiene til Hardangerbrua. Foto: Geir Brekke
La meg eksemplifisere dette med byggeavfall registrert i Norge, gjennom SSB. Ifølge deres statistikk, er det nemlig en stor andel av vårt byggeavfall som gjenbrukes. Samtidig differensieres det ikke mellom direkte og indirekte gjenvinning, og statistikken medregner heller ikke ombruk. Med tanke på at kun 4 % av Norges økonomi er sirkulær, vil det ikke være urimelig å anta at denne andelen også ville vært lav dersom det ble registrert (Circle Economy, 2019; Deloitte, 2020a). I en slik statistikk vil det med andre ord ikke være forskjell på om solide søyler fra en bolig omdannes til spon, eller om glassflasker omdannes til nye glassflasker, selv om sistnevnte i større grad bevarer sin gjenbruksverdi.
Å kategorisere håndtering av avfall og restprodukter uten å skille på kategoriene er relativt utbredt. Forskjellige gjenbruksbegrep brukes av mange i forbindelse med sirkularitet som en strategi for bærekraft, noe som i utgangspunktet er en god ting. Samtidig er det viktig at ikke hvilken som helst type gjenbruk blir sett på som utelukkende positivt. Dersom vi materialgjenvinner eller energigjenvinner materialer som kunne blitt lokalt ombrukt, vil mye bundet energi gå tapt.
Betongdekker som rives brukes til vegfylling for eksempel, faller under begrepet gjenbruk. Samtidig er dette en reduksjon i kvalitet, og betongen har mistet mye av sitt gjenbrukspotensiale i neste syklus. Overgangen fra betongdekke til vegfylling kan dermed ses som en forlengelse av “veien mot søppeldynga”. Dette vil si at materialet nedsirkulreres. Motsatt vil oppsirkulering innebære at et produkt øker i verdi (EllenMacArthur, 2013). Et eksempel på dette kan være hvordan plastflasker gjøres om til fleece, eller skadet betong renses og omdannes til nye betongelementer. For å sikre størst mulig grad av oppsirkulering, er design for demontering en viktig faktor.
3.4.4 Design for demontering
For at vi skal kunne oppsirkulere fremfor å nedsirkulere er det viktig at vi klarer å skille de forskjellige bestanddelene i en bygning fra hverandre (jf. en bygning ulike livssykluser i 3.4.1), og sørge for at materialene de består av kan sirkulere i sine respektive kretsløp (mer om biologisk og teknisk kretsløp i 3.1.2.). Et betongdekke med armeringsjern vil eksempelvis være vanskeligere å gjenvinne enn et rent betongelement. Dette er blant annet fordi den armerte betongen ødelegges ved demontering. I tillegg må de respektive materialene gjennomgå en ressurskrevende prosess for skilles fra hverandre, før eksempelvis betongen knuses og kan inngå i ny gjenvinningsbetong. Motsatt vil en tilsvarende bearbeidelsesprosess gå raskere, og kreve et bearbeidelsesledd mindre dersom elementene er designe for demontering (som fordelen med sunne sykluser i 3.1.2). Det er mange måter å designe for demontering på, men det er enkelte designgrep man kan benytte seg av, avhengig av materiale og bruksområde.
Et telt er et godt eksempel på design for demontering. Det består av materialer som er lette å håndtere og sette sammen, og som tåler å tas fra hverandre og settes opp gjentatte ganger etter behov. Det etterlater også et minimalt fotavtrykk. Foto: Maria Eliasson
Fire designvalg for demontering — Materielle møter, strukturer for fleksibilitet, (de)montering, bygningsnettverk
1) Materialer & møter.
Bruk materialer og møter som sikrer gjebruk på høyt nivå i flere kretsløp.
• Kvalitet. Velg materialer med høy kvalitet som tåler flere brukssykluser. Dette forenkler ombruk uten tap av kvalitet.
• Rene materialer. Bruk materialer som er frie for skadelige stoffer
• Reversible forbindelser. Velg reversible forbindelser som tåler å brukes gjentatte ganger, som for eksempel skruer over spiker, eller kalkmørtel fremfor sement. Dette medfører mindre skade på materialet ved demontering, i tillegg til at forbindelsene i seg selv kan gjenbrukes
• Ubehandlet. Unngå mekanisk degradering av materialet ved eksempelvis beskjæring, g sliping. Dette maksimerer andelen av materialet som faktisk blir brukt, og minsker avfall.
2) Strukturer for fleksibilitet.
Design for fleksibilitet gjennom hele bygningens livsløp.
• Livstidshierarki. Montér komponentene hierarkisk i henhold deres levetid. Når de lengstlevende bygningselementene tilrettelegger for fleksibilitet, kan de andre elementene enkelt skiftes uten å bli påvirket av de andre elementenes levetid.
• Fleksibilitet. Sørg for at bygninges øvrige design gir rom for fleksibilitet. Dermed kan den tilpasses endret bruk.
3) Montering og demontering.
Design for en enkel monterings- og demonteringsprosess.
• Tilgjengelige forbindelser. Sørg for at forbindelsene er tilgjengelige. Dette gjør at ulike komponenter enkelt kan demonteres.
• Håndterbarhet. Design komponenter i en håndterbar størrelse og vekt. Dette muliggjør endring og demontering uten større maskiner og hjepemidler.
• Få komponenter. Hold deg til et begrenset utvalg materialer og komponenter. Dette gjør demontering- og sorteringsprosessen lettere og mer effektiv.
• Demonteringsplan. Utarbeid en plan ikke bare for hvordan en bygning skal bygges, men også hvordan den skal demonteres. Dette gjør demonteringsprosessen lettere og mer effektiv, og donorelementer blir hurtigere tilgjengelig for nye livssykluser.
4) Bygningsnettverk
Design komponenter og bygninger som passer inn i et sirkulært nettverk.
• Modularitet. Bruk modulære systemer der elementene enkelt kan byttes ut. Komponenter med høy generalitet (modularitet, homogenitet og unifomitet). Dermed kan de ombrukes uten å bearbeides.
• Prefabrikasjon. Bruk prefabrikkerte elementer for en raskere og sikrere montering og demontering.
• Rette vinkler. Velg rette vinkler i størst mulig grad, og vær selektiv på hvor kurvet eller skrå elementer brukes. Dette gjør det lettere å ombruke elementene i nye prosjekt.
(Genbyg AS, Asplan Viak AS, Hjellness Consult AS, & Malmö Tekniska Högskola, 2016; Jensen & Sommer, 2019).
Space syntax kan brukes som verktøy for å vurdere en boligs fleksibilitet gjennom fordeling av rom og veier. Denne analysen viser at nye åpninger og fordelingsgang kunne gitt tilgang til mange rom uten å forstyrre bruk av øvrige rom. Kilde og illustrasjoner: Oswald, 2011
3.4.6 Fleksibilitet. Flere veier til forskjellige Rom.
Det er flere måter å oppnå fleksibilitet på, og det kan gjelde alt fra større, komplekse bygninger til mindre strukturer og eneboliger. For enkelhets skyld vil dette underkapittelet ta for seg boligen for å forklare mer om hvordan fleksibilitet er en måte å oppnå bærekraft gjennom sirkularitet på. Fleksibilitet i bolig handler sånn sett (om man tar utgangspunkt i livssyklus-modellen fra 3.4.1) primært om varighet i bærende strukturer, og planløsning og indre vegger, og fleksibilitet i bruk og ting. Eventuelle endringer i indre vegger og planløsning skal også medføre minimal endring på den øvrige planløsningen.
Innunder fleksibilitetsbegrepet er det også forskjellige måter å oppnå sirkularitet på, og jeg vil kategorisere det etter a) fleksibilitet gjennom fordelingsrom, b) fleksibilitet gjennom forhåndsform, og c) fleksibilitet gjennom standardelementer.
En boligform som mange urbanitter er vant til er den klassiske bygårdsleiligheten. Mange av disse ble bygget på starten av 1900-tallet, men er fremdeles svært ettertraktede boliger. Dette kan skyldes at måten de er bygget på tilrettelegger for flere typer bosammensetninger i forskjellige faser i livet, og til forskjellige tider. Noe av det som kjennetegner denne typen bolig er en generell romstørrelse og fordelingsgang (Tarpio, 2016). Den generelle romstørrelsen gjør at rommene ikke må fylles med et spesifisert program, og kan brukes som både soverom, kontor, stue eller noe helt annet. Dermed kan fireromsleiligheten fungere som både studentkollektiv, bolig for et ungt par med hjemmekontor og stue, eller en liten familie med barn. Her er også sammenhengen mellom rommene avgjørende. På grunn av fordelingsgangen er kun fordelingsgangen gjennomgangssone, og det vil ikke forstyrre aktivitetene i det ene rommet at man skal inn i et annet. I eksempelet med det unge paret kan den ene partneren fint ha venner på besøk i stua, mens den andre jobber på hjemmekontor, og for studentkollektivet er det ingen som må gjennom en annens soverom for å komme til sitt eget. På denne måten unngår man materielle endringer når bruken av boligen endrer seg.
Stort sett bygget bygget i mur og treverk, med korte spenn og bærende vegger som kunne bygges manuelt, bærer den klassiske bygårdsleiligheten preg av sin tids teknologi. Med modernismen kom nye sosio-teknologiske nyvinninger, og konstruksjonsmetoder med betong og søyler som bærende elementer. Dette har muliggjort en ny måte å oppnå fleksibilitet i bolig på (Tarpio, 2016). Ettersom bæringen ikke må ligge i de indre veggene, kan boligens ytre ramme være mest mulig varig, mens de indre veggene kan forme ulike rom, avhengig av behov. Forhåndsform kan sånn sett være en ufullstendig begynnelse på en bolig, som på forskjellige måter og basert på beboernes behov, deretter kan utvikles til en behovstilpasset bolig. Forhåndsform fremmer dermed sirkularitet ved at en og samme bygning kan romme mangfoldige typer boliger. Forhåndsformen kan deles inn på konvensjonell måte i separate rom, være åpen, eller ordnes som en kombinasjon av dette. Når behovene endres, kan boligen igjen returneres til forhåndsformen, og tilpasses i samsvar med de nye behovene.
Med vår tids teknologi, større anleggsbedrifter og fremveksten av standardisering på tvers av virksomheter, oppstår igjen en ny måte å oppnå sirkularitet i boliger på. Denne tilgangen baserer seg på fleksibilitet gjennom modularitet, hvor bygningens bestanddeler er designet for adskillelse fra start. Det betyr at ikke bare boligen i seg selv kan endres, men at dens bestanddeler kan inkluderes i nye bygninger. I tillegg vil modulariteten føre til at elementene lettere kan ombrukes annensteds, fremfor å nedsirkuleres. Fleksibilitet gjennom modularitet behøver forøvrig ikke være en egen kategori, men kan implementeres i boliger basert på fordelingsrom eller forhåndsform.
