44 minute read
4. Mindre enn1,5 grader, mer enn CO 2
from Sirkulær -
— Darran Anderson. Forfatter av Imaginary Cities og Inventory of Space
Advertisement
I de forestående kapitlene har jeg vært inne på hvordan vårt lineære forbruk er over jordas tåleevne, og setter dens naturlige kretsløp ut av balanse. Jeg har vist hvordan nettverksforståelse og utopier kan endre vår lineær tankegang, og hvordan byer kan gjøres bærekraftige gjennom sirkularitet. Hvis vi skal nå 1,5 gradersmålet, er byer uten tvil en sentral del av ligningen, men hvis vi først tar et steg tilbake, kan vi spørre oss: “Hvorfor skal vi trekke inn klimaflyktninger (1.2), prosessnettverk (2.2) og økonomiske modeller (3.3) når vår egentlige oppgave er å designe og planlegge bygg og byer? Hvorfor skal vi som arkitekter og byplanleggere i det hele tatt beskjeftige oss med bærekraft som en sentral del av vårt design?”
Vi kan jo starte med å spørre hvorfor vi i det hele tatt bygger byer. Ved å etablere høy tetthet og samlinger mellom mennesker og teknologier (med erkjennelsen om at teknologi er mye mer enn duppeditter på strøm jf. 3.2.2). på et avgrenset område, har byer historisk sett brukt dette potensialet til å skape synergier som gjør livet lettere og bedre for oss mennesker. En sentral del av byers eksistensgrunnlag er med andre ord å forbedre menneskers liv gjennom solide prosessnettverk.
Å samtidig ta vare på jordas økologiske balanse, og inntenke CO2-belastning har ikke vært et eksplisitt mål før i senere tid. Dette har i flere tilfeller ført til “miljøbygg” og teknisk avanserte løsninger for energibesparelser og materialer. Der hvor byers fokus historisk sett har vært å forbedre menneskers hverdag, har det i dag blitt større fokus på bygningers tekniske egenskaper. Til tross for at vi er nødt til å forholde oss til klimaendringene, kan vi ikke samtidig bygge byer som gir mer enn bare CO2-regnskap i null? Kan vi sørge for å utnytte byens iboende potensial for å øke menneskers livskvalitet, utvikle ny teknologi og gode samfunn - samtidig som vi etterstreber 1,5-gradersmålet?
Mange mennesker samlet under en klimamarkering på Ofelia Plads. Med høy tetthet av mennesker og teknologier kan byer aksellerere utviklingen mot bærekraftige byer og sirkularitet. Kan dette gjøres med omtanke for både mennesker og klima? Eget foto
4.1 Problemet Powerhouse Brattørkaia — Bærekraftig bygget eller bygget for å briljere?
Powerhouse på Brattørkaia i Trondheim er Norges største nybygde plusshus og er et miljøambisiøst prosjekt på mange måter. Gjennom driftsfasen vil det generere mer energi enn det som ble brukt til produksjon av byggematerialer, oppføring og drift (Powerhouse, 2020). Det har oppnådd sertifiseringen BREEAM Outstanding, drives på solkraft og annen fornybar energi, har ekstremt lavt energiforbruk sammenlignet med tilsvarende bygg, og produserer ca. 485 000 kWh årlig (Powerhouse, 2020). Så hvorfor er bygg som dette et problem?
Fra Powerhouse sine nettsider Norges største nybygde plusshus
Til tross for at arkitekter har kritisert Powerhouse Brattørkaia og til og med kalt det fjerneverdig (Troøyen, 2019), er det ikke utelukkende de estetiske kvalitetene til dette bygget, eller dette bygget i seg selv som er det egentlige fokuset i dette delkapitlet. Problemet med Powerhouse Brattørkaia handler i denne sammenhengen om to ting: for det første at det er bygget med et ensidig fokus på energieffektivisering og utslippsminimering fremfor sirkularitet, og for det andre at dette fokuset har overkjørt ambisjoner om lokal forankring og stedsutvikling.
Powerhouse på Brattørkaia i Trondheim. Foto: Tuva Strøm Johannessen
4.1.1 Skal vi fokusere på mindre CO2 eller hvordan avfall ser ut?
Ettersom fokuset for denne boken er hvordan vi skal gjøre våre byer mere bærekraftige, er det kanskje et banalt spørsmål å stille; for selvfølgelig vil vi jo fokusere på mindre CO2, når vi står midt oppi en klimakrise, og ikke tenke på hvordan avfallet vårt ser ut. Eller?
Selvfølgelig skal vi jo redusere våre CO2utslipp, men med sirkularitet, vil reduserte CO2-utslipp være en bieffekt av å la materialer og ressurser brukes og gjenbrukes i sirkulære kretsløp. Som jeg var inne på i underkapittel 3.4.4 er det forskjell på gjenbruk, og ned sirkulering og oppsirkulering har ikke de samme klimafotavtrykk. Derfor er det viktig å også tenke på hvordan avfallet vårt (eller materialer og produkter som har nådd sin bruksslutt) ser ut. Med hvordan de “ser ut” mener jeg egentlig hvordan de er designet, og på hvilken måte det henger sammen med det øvrige prosessnettverket. Er produktet designet for demontering (jf. 3.4.5); er det en del av en sirkulær økonomi og et kollektivt brukernettverk (som i 3.3.2-3.3.4); eller er det designet så det kan leve gjennom flere brukssykluser uten å måtte gjennomgå energi- og ressurskrevende endringer (jf. 4.4.2-3.4.4). Avfallet etter disse produktene; om det er et stort kontorbygg, en stol eller en enebolig vil uansett være annerledes enn produkter designet etter lineære prinsipper, eller prinsipper om eco-efficiency (se mer om eco-efficiency i 3.1.3). Derfor mener jeg at svaret på spørsmålet dette underkapittelet stiller er: hvordan avfallet vårt ser ut.
La meg illustrere dette med en personlig anekdote fra en gang jeg bestilte take-away. Vi hadde bestilt fra et gatemat-marked, hvor det å være miljøvennlige var en del av den konseptuelle identiteten, så i papirposen med min Tofu Samosa fikk jeg et innpakket engangsbestikk i tre. Dette virket kanskje ved første øyekast relativt miljøvennlig, men hvor bærekraftig var det sånn egentlig?
Miljøvennlig bestikk? Skjemdump: Tingstad.no
Klimakopass for positiv effekt eller fravær av negativ effekt? Skjemdump: Tingstad.no
For det første; trengte jeg egentlig dette bestikket i utgangspunktet? Ettersom jeg skulle spise hjemme kunne jeg bruke det bestikket jeg hadde i kjøkkenskuffen, og hadde sånn sett ikke behov for noe engangsbestikk. Det “miljøvennlige” bestikket endte dermed opp med å bli et produkt som genererte mer unødvendig avfall. Det bestikket jeg hadde hjemme, som kan vaskes og brukes igjen og igjen, vil i denne sammenhengen være den sirkulære løsningen, mens engangsbestikket, samme hvor “miljøvennlig” det var, ble et unødvnendig, forurensende og i beste fall eco-effective produkt (jf. 3.1.3).
Bærekraftig bestik eller overflødig avfall? Eget foto
Bærekraftig bestik eller overflødig avfall? Eget foto
Bærekraftig bestik eller overflødig avfall? Eget foto
Det første spørsmålet servitøren burde stilt meg er egentlig hvorvidt jeg hadde bruk for engangsbestikk eller ei. På samme måte må vi arkitekter og byplanleggere også stille oss samme type spørsmål innen vi går i gang med et prosjekt; trenger vi egentlig å bygge noe (nytt) i det hele tatt? Kan vi løse de problemene og behovene vi har på andre måter?
Planter og forsinkningsbed både minimerer asfaltert overflate, gir habitat for dyreliv, og gjør sykkelturen litt hyggeligere. Eget foto
Det er også andre spørsmål man kan stille seg, enten man deler ut takeaway-bestikk, eller designer bygninger. Kan for eksempel avfallet fra dette produktet slippes trygt tilbake til atmosfæren, eller er det designet så det kan sirkulere i et lukket teknisk kretsløp? Finnes det måter å gjøre det eco-effective, og ikke bare eco-efficient på (jf. 3.1.3)? Kan det med andre ord bidra til et positivt klimaavtrykk, ut over å redusere det negative? Et positivt fotavtrykk kan for eksempel være en gate som ut over å løse behovet for transportflate, designes med langsgående beplantede forsinkningsbed. Dette vil ikke bare minimere arealer dekket av impermeable asfalterte flater. De vil også gjennom biofilisk design fungere som flomvannssikring, rekreative og stimulerende områder for mennesker, samt grønne korridorer for dyre-og planteliv. Dette er bare et eksempel på positivt avtrykk, og det finnes utallige andre måter å tenke bærekraft på, ut over å fokusere på minimering av klimagasser og fotavtrykk.
Kirsebærtrær skaper avfall, i form av nedfallsblader, hvert år, men vi tenker ikke på avfallsreduksjon for å “optimere” treet. Eget foto
4.1.2 Ikke mer eller mindre avfall, men bedre avfall
Et positivt fotavtrykk innebærer å gi mer tilbake enn man tar (slik som jeg var inne på i underkapittel 3.1.3), noe som gjør at avfall ikke blir en utfordring, men snarere en ressurs i et sirkulært prosessnettverk. Braungart og McDonough (2008) beskriver avfall med et positivt klimaavtrykk gjennom en historie om et kirsebærtre (selv om dette også er en historie om et kirsebærtre, er det er ikke den samme som i 3.3). Som jeg var inne på i første kapittel er jorda grunnleggende sett et perfeksjonert sirkulært prosessnettverk, hvis man ser vekk fra antroposens påvirkning (mer om antroposen i 1.1.2). Derfor kan et eksempel fra et prosessnettverk i naturen, slik som et kirsebærtre, lære oss noe om hvordan vi kan gjøre avfall til en ressurs, fremfor å utelukkende fokusere på avfallsreduksjon. Hvis man ser for seg et kirsebærtre, fullt av vakre blomster som siden danner frukt for dyr og mennesker, og tenker på hvordan slike trær oppstår, så er det jo nettopp på grunn av avfall fra et annet tre. For at et nytt tre skal vokse, så må stenen fra et kirsebær
falle på bakken, slå rot og spire. Det er heller ikke sånn at vi ser på et kirsebærtre gjennom blomstring, høsting og alle sesongene, som et system, hvor nedfallsfrukt og blomster er “ineffektive og forsøplende” prosesser som må begrenses. Selv om treet produserer mer “restprodukt“ enn det har bruk for til egen suksess (spirer til nye trær), har naturlig evolusjon, som Braungart og McDonough (1992) beskriver som natures R&D, sørget for at dette gir næring til andre deler av nettverket, og altså har et positivt fotavtrykk.
ZEB, Powerhouse og andre tilsvarende “miljøbygg” baserer seg på en annen strategi enn kirsebærtreet. Minimering av varme-og energitap sikres blant annet gjennom lukkede, teknisk styrte systemer, basert på en optimalisering av average indoor temperature og liten mulighet for å åpne vinduene for å høre livet fra gata eller trekke litt frisk luft. Lufta inne er jo optimalisert for en gjennomsnittlig person, så hvorfor skulle du ha noe behov for å få noen annen luft enn den du har der inne? Dessuten er bygget designet for ytterligere “grønn energi” fra for eksempel solcellepaneler, som tross en prosess som krever utvinning av potensielt skadelige eller knappe ressurser for å bygges, er mindre skadelig enn forbrenning av kull og olje. Med slike bygninger, har man vel ikke noe behov for å gå ut langs den endimensjonale, fargeløse og glatte fasaden ute, det er jo så optimalisert inne, og så har jo bygget så minimalt energiforbruk!
— Byantikvar Mette Bye, Fra Intervju om Powerhouse på Brattørkaia i Adressa 8. Januar 2017
Dette er kanskje en noe karikert fremstilling av hva disse bygningene er, men det er i mine øyne tydelig at ambisjoner som Powerhouses “form følger miljøperspektiv” også har medført at form overser menneskelig perspektiv.
Hvis man kunne tenke annerledes om “miljøvennlige bygg”, og designet dem med inspirasjon fra kirsebærtreet, hvordan kunne de sett ut da? Kunne vi ha maksimert dagslysinnslipp, fremfor å minimere energibehovet til belysningen inne? Kunne vi ha sørget for at utsikten er flott, og interessant, både sett fra innsiden av bygget og for de som ser mot bygget? Kan levende dyr, insekt, planter implementeres?
— Rasmus Kvaal Wardemann, klimabevisst mann som bor i by, og ikke liker Powerhouse Brattørkaia
I et bygg som anerkjenner både miljømessig og sosial bærekraft, vil aspekter som er bra for miljøet også gagne menneskene som bruker det. Fremfor å eksempelvis minimere et ventilasjonssystems energibehov, kan man tenke inn naturlig ventilasjon som en større del av temperatur- og oksygennivået i et bygg. Dersom vi designer slik at brukere aktivt kan påvirke sitt umiddelbare miljø, har de også en større toleranse for blant annet temperatursvingninger, noe som ikke vil oppnås dersom vi utelukkende fokuserer på å minimere varme- og energibehov i et lukket system (Alonso, 2018).
4.1.3 Bygget for å briljere eller bygget for å vare?
De to forskjellige scenariene jeg bygget opp i forrige underkapittel kan være like energieffektive, men en viktig forskjell er at i sistnevnte eksempel vektlegges verdier ut over CO2-utslipp, energibehov og så videre I sirkulære byer kan bygninger kreve en noe høyere startsinvestering, sammenlignet med tradisjonelle lineære bygg, men på sikt, vil fordelene med sirkulære bygg (som økonomisk gevinst ved videresalg av materialer fra demontering, sunnere og friskere byboere eller færre skader som følge av ekstremvær, for å nevne noe) betale seg. De positive konsekvensene av sirkularitet kan ofte være diffuse, være lengre fremme i tid, og innenfor andre domener enn designet i seg selv.
Dette kan for mange gjøre det mer attraktivt å fokusere på mer umiddelbare avkast, som er i en mer forutsigbare. La meg beskrive dette med et tenkt eksempel med en prosjektutvikler som er med til å utvikle et boligkompleks, og la oss si at dette er designet for demontering. Prosjektutvikleren vil kke selv merke verdien av at en ny bedrift oppstår på grunn av behovet for videresalg av bygningskomponenter fra boligkomplekset. Ei heller vil hen merke forskjellen på hvordan arbeidet for et arkitektkontor blir lettere, ved at de ombrukselementene de har fått fra boligkomplekset ikke krever mye bearbeiding for å designes inn i en ny bygning. De økonomiske forbindelsene og gevinstene fra sirkulering av materialene er kanskje også først tydelige lenge etter at prosjektutvikleren har gått av med pensjon.
Vi mennesker er avhengige av jorda, men jorda klarer seg vel like fint uten oss? Illustrasjon: MeghanYi
Opplevelsen av en direkte sammenheng mellom denne bygningens ressursforbruk og det globale klima kan også virke svak, mens sertifiseringer og priser som manifesterer denne sammenhengen kan virke mere tilgjengelig og konkret. Slik kan det tenkes at prosjektutvikleren i større grad motiveres av å utvikle et boligkompleks som kan briljere med noen oppsiktsvekkende tall og teknologier, fremfor å satse på sirkularitet og ecoeffectiveness (jf. 3.1.3) ut over bygningens domene.
Det er ikke som sådan noe galt i å etterstrebe utmerkelser, eller dele ut priser for prosjekter som er ambisiøse på miljøaspektet. Problemet oppstår når “hurtig avkastning”, medieoppmerksomhet, sertifiseringer, og nullutslippsmål overskygger viktigheten av mer diffuse, men minst like viktige aspekter ved bærekraft. Dersom de bygningene som bygges med solcellepaneler, “smarte” teknologier for energiforbruk og eco-effektive materialer, ikke har en forankring i byen, og dermed rives etter kort tid, spiller det liten rolle om de hadde lave CO2-utslipp de få årene det var i bruk.
Kritikken av at Powerhouse og andre “miljøbygg” ikke varer lenge nok er det ikke fordi de ikke har lengre livssyklus i seg selv som er problemet. Problemet er at alle bygningens komponenter bygges med teknisk holdbarhet og ressursforbruk som om de skal vare i flerfoldige årtier, men til tross for dette rives. Kortlivede bygninger i seg selv er ikke problematisk, så lenge de er designet for det. Problemet er når de to designstrategiene blandes. Da jeg i delkapittel 3.4 omtalte både flyktighet og varighet som sirkulære designmetoder for bærekraftige byer, var et viktig aspekt at de to aspektene er adskilt. Som med bygningens livssyklus, og design i samsvar med ulike bestanddelers levetid, kan ikke flyktighet inntenkes i de varige strukturene. De varige strukturene må være så varige som mulig, og om høyere kvalitet forutsetter et høyere materialforbruk for eksempel, så vil dette kunne begrunnes med en tilsvarende lengre levetid. De flyktige elementene må på motsatt side ha så lite fotavtrykk som mulig.
Problemet oppstår når ressurskrevende bygninger rives etter kort tid, og dens bestanddeler nedsirkuleres. Med spesialiserte fremfor generaliserte komponenter, som i tillegg inneholder en rekke blandede materialer, vil det derfor være vanskeligere å gjenbruke “miljøbyggs” bestanddeler. Dermed er de ikke sirkulære. Litt som med engangsbestikket mitt som ikke kunne gjenbrukes til høy kvalitet, men måtte energigjenvinnes (fra forrige underkapittel). Når de fleste nye bygg har så kort levetid som jeg beskrev i delkapittel 1.1.1, er det også sløsing med dyrebare ressurser å bruke dem på bygg som ikke tas vare på, og rives når medieoppmerksomhetens glans har bleknet. Når bygg som Powerhouse designes som lukkede energieffektive (eco-efficient) systemer, og forbindelsene til det øvrige nettverket ikke er sirkulære, vil ikke byggene bli sirkulære, og dermed heller ikke bærekraftige. Dette til tross for, eller kanskje snarere på grunn av, deres miljøfokus.
4.1.4 Vi bygger tross alt for mennesker
Dersom man skal innta en kynisk rolle, kan man også spørre hvorfor vi forsøker å holde oss under 1,5-gradersmålet, og demme opp for de største klimakatastrofene. Planeten jorda er jo i bunn og grunn likeglad med oss mennesker, og har overlevd andre katastrofer før oss. Faller et tre i skogen om ingen hører det falle, og overlever jorda dersom ingen mennesker er der for å oppleve det? Skal man innta denne kyniske holdningen, kan man likevel argumentere for at vi skal etterstrebe bærekraftige byer; vi bygger tross alt byer for mennesker.
Medinaen i Marokko er bygget på lokale materialer og byggeskikk, og er tilpasset de klimatiske forholdene i området. Foto: Pete Shepard
Utgravningene i Petra er bygget med svært lokale materialer - de er hugget ut direkte i berget. Privat foto: Frederik Gerhardt Schierup
Byer har alltid oppstått og utviklet seg på bakgrunn av levebrødsgrunnlag og økonomiske drivere for mennesker. Det er slik Egypt oppstod på grunn av fruktbar mark rundt Nilen, Trondheim ble et resultat av strategisk beliggenhet ved Trondheimsfjorden, og Khorgos, på grensen mellom Kina og Kasakhstan, ble utløst av et transportknutepunkt langs den nye silkeveien (Shepard, 2019). Gjennom antroposen har blant annet disse bydannelsene formet jorda ut over det som gagner naturen, og først og fremst vært utviklet til å imøtekomme våre behov (Grønli, 2008; Beradelli, 2008).
Vi bygger byer og bygninger først og fremst for mennesker, og det menneskelige avtrykket er med på å forme arkitekturen. Shintohelligdom i Kyoto. Foto: Yoshua Hehe
I kjølvannet av at de uopprettelige konsekvensene av dette har blitt tydelige for oss, er det lett å si at vår forming av jorda er et problem. Samtidig så behøver ikke det faktum at vi skaper byer som tilrettelegger for mennesker og våre behov, å utelukkende være et problem. Med en sirkulær tankegang behøver vi ikke gi avkall på hverken byers svar på våre basale behov, deres iboende potensiale for synergier mellom mennesker og teknologi, eller det faktum at vi bruker naturens ressurser på å bygge dem. Vi må bare sørge for å finne balansen mellom menneskelige behov og planetens helse. Som i Raworths (2017) smultringmodell fra 1.3.2.
Vi bygger byer og bygninger først og fremst for mennesker, og det menneskelige avtrykket er med på å forme arkitekturen. Shintohelligdom i Kyoto. Foto: Yoshua Hehe
Noe som lett kan glemmes i arbeidet mot mer miljøvennlige bygg og byer, Powerhouses, og Zero Emission Neighbourhoods, er at de byene våre forfedre grunnla, ikke bare var et nødvendig livsgrunnlag, men også skapte rom for skjønnhet, menneskelige møter og større enn-deg-selv-øyeblikk. Tenk bare på en fredelig oase ved en Shinto-helligdom i Japan, den livlige summingen i Marrakeshs medina, eller Nabatanske utskjæringene i Jordan. Søken etter guddommelighet og handel er de basale behovene som disse eksemplene er svar på, men måten de er utført på er det som gjør dem til gode steder. Dersom vi arkitekter og byplanleggere utelukkende hadde designet og planlagt byer for planetens helse, og på bekostning av dette ødelagt for samfunnsmessig velstand og velvære, vil jeg påstå at vi hadde gjort en dårlig jobb. Det er tross mennesker vi bygger for. Dette må vi huske på, også når vi designer med en ambisjon m å redusere klimagassutslipp og klimaforandringer.
4.2 En McDonaldisering av byggeriet? — Bolig som bo-maskin & investering eller et hjem?
Noe man kan kritisere ikke bare “miljøvennlig arkitektur” og Powerhouse Brattørkaia, men også moderne arkitektur generelt, for, er at det mangler mye av den skjønnheten, historien og det menneskelige avtrykket som mer historiske byer typisk har og har hatt (som jeg beskrev i forrige underkapittel). Til tross for tekniske nyvinninger og generell utvikling av arkitektur som fagfelt, er ikke nødvendigvis det vi bygger i dag så mye bedre enn det vi allerede har bygget. En medstudent og venn av meg sa en gang:
Kanskje er det her mye av utfordringen for bærekraftig arkitektur og byutvikling ligger? Som omdreiningspunktet for forrige kapittel er et eksempel på, så bunner min kritikk av byers bærekraftsproblem i en arkitektonisk frustrasjon omhandlende estetikk, men også mangel på design i øyehøyde. Med et ensidig miljøfokus designes boliger som maskiner for å bo i, og med et ensidig økonomifokus, bygges de som en investering, snarere enn et hjem. Samtidig er det ikke å komme unna at moderne teknologi har medført mange fremskritt, slik for eksempel samlebåndsteknologi og standardisering har gjort byggematerialer billigere og mer allment tilgjengelig, slik nye stål og betongkonstruksjoner har muliggjort høyere, mer brannsikre og teknisk motstandsdyktige bygninger, eller slik infrastruktur som strøm, innlagt vann og kloakk har bedret sanitære forhold i byer. Likevel kan man spørre seg; er dette fremskritt, eller fremgang? Er vi i gang med å se en McDonaldisering av byggeriet? Følgende delkapittel vil derfor gå inn på hva dette begrepet innebærer, samt undersøke hvordan det “lokale og menneskelige aspekt” er tilstede i byer og bygninger, og hvordan “one size doesn’t fit all”.
— Jan Gehl. Grunnlegger av Gehl architects
4.2.1 En følelse av déja vu?
Se for deg en scene fra skrekkfilm - du våkner opp med hukommelsestap på et rom du ikke kjenner, og lurer på hvor du er. Du ser deg rundt etter hint, men de slette, nøytralt fargede gipsveggene, IKEA-møblene, og utsikten mot McDonalds, starbucks og generiske glassfasader og kontorbygninger gir ingen indikasjon på at du er noe bestemt sted. Der du er kunne vært hvor som helst, og en ekkel fornemmelse av déja vu melder seg; har du vært her før, eller ligner det bare utallige steder du har vært tidligere?
Et IKEA-hjem som kan se ut som et hvilket som helst hjem på et hvilket som helst sted. Foto: IKEA
Til tross for at dette fremstilles som et skrekkscenario, er det ikke å stikke under stol at mange av dagens bygninger og byer er i økende grad homogene. En Karlstad-sofa finnes i hjem både i Trondheim og Tokyo og en Tall Americano i en hvit kopp med grønn logo smaker det samme i Berlin som i Brussel. Når byer på denne måten sakte men sikkert mister sitt særpreg, vil urbane steder stå i fare for å bli ikke-steder.
Ikke-steder er et begrep antropologen Marc Augé innførte for å beskrive den økende homogeniseringen av urbane områder (Anderson, 2020). På ikke-steder finner man ikke historie, identitet eller menneskelige forhold. Tidligere kunne man finne ikkesteder i utkanten av byer, på flyplasser, i handelsparker, eller kjøpesentre. I senere tid har denne tendensen spredt seg til også de mer sentrumsnære områdene i byene våre (Ibid.). Overalt ser ut som overalt ellers, og som et resultat av dette, føles hvor som helst som hvilket som helst sted.
Hvor i all verden er dette? Generiske bygninger og generiske kjedebutikker fører til byer uten særpreg og lokal forankring. Foto: Tracy Lee
Idealer drevet frem av International Stylebevegelsen og arkitekter som blant annet Mies van der Rohe, Walter Gropius og Le Corbusier kan forstås som begynnelsen på dette (Braungart & McDonough, 2008). Denne bevegelsens ambisjoner var ikke utelukkende estetiske, men var også fundert på et ønske om å bedre sosiale forhold, samt motarbeide problemer med forurensede og skitne byer, kummerlige boforhold, og sosiale forskjeller.
Drevet frem av nye sosiotekniske forutsetninger og forestillinger (mer om verden som sosio-teknisk i 3.2), ble denne stilretningen realisert, og kunne implementeres hvor som helst i verden. Dette var Le Corbusier og den øvrige bevegelses utopi, men som beskrevet i delkapittel 2.1, er ikke poenget med utopier å nå dem. Formålet med utopier er som sagt å jobbe mot dem, og søke nye utopier når man har nådd dem. Utopier skal være flyktige, og dersom utviklingen stopper opp, vil utopien kunne minne mer og mer om en dystopi.
En kampanje på Grünerløkka satte fokus på lokale butikker fremfor kjeder for å bevare Oslos særegenhet. Foto: @beholdoslo på dette (Braungart & McDonough, 2008).
Drømene om, utviklingen, og senere rivingen av Pruitt Igoe i St. Louis kan være en advarsel om dette. Måten vi i stigende grad bygger uniforme bygninger, hvor variasjonen ligger i om fasadeplatene er i “mørk grå” eller “sandfarget beige”, er etter min forståelse langt fra ambisjonene bak International Style. Det kan virke som ambisjonene om noe som helst annet enn å løse “økonomiske kalkyler, raffinerte forbrukerkrav og problemer av teknisk karakter“ er øredøvende fraværende i mange av samtidens byggeprosjekt (jf. Fukuyamas kritikk i 2.1.1). Det er med andre ord på tide å finne et nytt utopia, hvor byer bærer preg av sin historie, hvor bygninger reflekterer stedets byggeskikk og kultur, og hvor de menneskelige møtene er i fokus.
4.2.2 En McDonaldisering av arkitekturbransjen?
Pruitt Igoe bygde på mange av International Style-bevegelsens utopier; rasjonelt byggeri, hvor det var likt for alle, med god teknisk standard, og store åpne arealer. Foto: United States Geological Survey
Marc Augés begrep om ikke-steder faller inn under en konsumkultur, som i sosiologien kan beskrives som konvergens (Ritzer & Stepnisky, 2018). Dette går ut på at man får en formell rasjonalitet satt i system, og at man på flere områder søker etter beste måloppnåelse, størst mulig eller total forutsigbarhet, samt å leve opp til folks forventninger (Ritzer & Stepnisky, 2018). Dette beskrives som en McDonaldization, eller McDonaldisering, av samfunnet, og de grunnleggende prinsippene bak McDonaldisering er effektivitet, forutsigbarhet, kontroll, kvantitet, og teknologi fremfor menneskelige egenskaper (Ibid.).
Gjennom ensidet fokus, og mangel på koblinger med det lokale sosiotekniske nettverket, brast utopien få år snere. Kriminalitet og sosiale problemer, delvis forklart med arkitekturen, førte til riving i 1972, kun 18 år etter det sto ferdig. Foto: United States Geological Survey
Det er lett å se hvor begrepet henter sin inspirasjon fra. Det referer til McDonalds, mye fordi dette er en kjede som på mange måte er selve kroppsliggjøringen eller symbolet på denne kulturkonvergensen. Bestiller man en BigMac vil den smake ca. akkurat det samme, uavhengig av om man er på McDonalds i København eller Krakow. Den vil sannsynligvis også koste det samme, (justert for kjøpekraft). Prisen på denne globalt tilgjengelige varen er faktisk så stabil at det til og med er opprettet en egen Big Mac Index for å vurdere hvorvidt et lands valuta er “riktig” (PPP) (The Economist, 2020).
Er våre byer og bygninger oner size fits most? Og hvor kommer bygningenes bestanddeler fra? Foto: BLK/WHT
Grunnen til at jeg trekker inn burgere inn i byutvikling er ikke fordi jeg mener at spredningen av fastfood-kjeder er det største problemet for verdens mange byer. Årsaken er snarere at jeg vil stille spørsmålstegn ved om vi ikke også er i ferd med å se en McDonaldisering av arkitektur og byggenæringen? Med et press både på og fra utbyggere til å holde seg innenfor stramme budsjetter og tidsfrister, etterspørres mer og mer effektivitet, forutsigbarhet og kontroll i byggeprosessen. Dette fører ofte til at arkitekter og utbyggere velger de samme løsningene som er prøvd før, som man vet kan tilfredsstille de forventningene forbrukere og kjøpere har til byggeriet. Løsninger som
– Daniel Baunghart, grunnlegger av Cradle to Cradle
med en viss forutsigbarhet og på en effektiv måte kan levere et resultat som svarer til forventninger innenfor både økonomiske rammer og tidsfrister vil derfor ofte. favoriseres Dette er på mange måter positivt, da det er mindre sløsing med tid og penger, men kan også føre til at det blir mindre rom for innovasjon og eksperimentering.
4.2.3 One size fits none.
Sirkulær design og bruk krever nettopp innovasjon og eksperimentering. Annerledeshet og inklusjon av gjenbruksmaterialer eller andre sirkulære byggeprinsipper er uforutsigbart, da det kan være mange ukjente faktorer som spiller inn. Det å utvikle stedstilpassede løsninger og ny teknologi for konstruksjon og adskillelse kan ta tid å utvikle på tegnebrettet. Med en McDonaldisering av byggenæringen, har utbredelsen av sirkularitet gått mye saktere enn det er behov for hvis vi skal ha et forbruk som holder oss under 1,5-gradersmålet (slik grafen fra 1.2.4 viser). Samtidig kan forventninger om effektivitet, forutsigbarhet, kontroll og kvantitet begrense risikovilligheten som ofte må til for å tenke annerledes om måten vi designer og planlegger på.
Gjennom Madasters nettbaserte plattform kan man registrere et materiale og få tilhørende miljødklarasjoner og informasjon Illustrasjon: Madaster
Gjenbruksmaterialer fra forskjellige donorbygninger hvor det ikke foreligger materialepass kan eksempelvis være krevende å inkludere i nybyggeri. Fravær av dokumentasjon kan medføre usikkerhet knyttet til kvalitet, og materialenes evner til å leve opp til tekniske krav. Det kan også ta ekstra tid å få dem kvalitetssikret. Her er imidlertid ikke løsningen å si at gjenbruk og sirkulære byggeprinsipper er for dyrt og tidkrevende til at man skal bygge på denne måten. Her er snarere løsningen i å se på hvordan disse prosessene kan optimeres, slik at sirkulære løsninger blir billige og effektive. Her ligger det et potensiale i å utnytte det beste av moderne samlebåndsteknologi (i vid forstand) til å få det beste ut av sirkulær design og bruk. Det finnes allerede eksempler på bedrifter som registrerer materialer med deres materielle egenskaper og bundne karbon, slik som eksempelvis Loopfront og Madaster.
Med strengere krav til bærekraftsregistrering, vil økt tilgjengelighet på forhåndsregistrerte gjenbruksmaterialer (gjennomblant annet slike bedrifter) gjøre sirkulære valg ikke bare bedre i et miljøregnskap, men også et rent økonomisk regnskap (Loopfront, 2020). Flere typer bedrifter kan implementere både løsninger som er gjeldende i et McDonaldisert samfunn (slik som effektivisering, kontroll og kvantitet) og bedriftsmodeller og produkter basert på sirkularitet (slik som leasing, oppsirkulering og design for demontering). På denne måten vil sirkulær design og bruk kunne optimaliseres og bli det enkle valget blant lineære og sirkulære løsninger, selv når globalisering og liberalistiske kapitalistiske krefter stiller krav til billige og strømlinjeformede prosesser..
4.2.4 Lavpris-laft og effektive stråtak?
Fasade på bygning i Yemen. Foto: Rod Waddington
Denne optimaliseringen må dog samtidig sørge for at den menneskelige dimensjonen ikke forsvinner, eller at man utelukkende ser på en effektivisering av nye, sirkulære prinsipper, og tilpasser dem et McDonaldisert samfunn. Med lite rom for innovasjon og ukjente parametre som gjenbruksmaterialer og stedstilpassede løsninger kan representere, kan det være lettere å vise til et nullutslipps-regneark og bruke de samme modellene som alle andre “miljøvennlige” teknologier. Her er det imidlertid viktig å være oppmerksom på at man ikke faller i den samme fellen som moderne “miljøbygg” (jf. 4.1.2) eller International Style-bevegelsen (jf. 4.2.1). Vi må passe på at vi ikke igjen får et ensidig fokus på hva den nye utopien og teknologien kan bli, bare at det denne gangen er med ny design og nye teknologier. Til tross for en tilpasning av sirkularitet med elementer av samlebåndsteknologi, må ikke mennesker igjen bli brikker i et teknisk system som heller ikke drives av mennesker, men av tall og regneark.
Gate i Guandong. Eget foto
Batak-bygninger fra Indonesia. Foto: Haier
Naulaka Pavillion i Lahore. Foto: Jawar Hassan
For å unngå dette må man ha balanse, og en motvekt til McDonaldisering og ikke-steder er vernacular architecture, eller lokal byggeskikk. Dette oppstår når mennesker tilhørende et bestemt sted bruker de materialene de har lokalt tilgjengelig til å bygge strukturer som blir tilpasset til, og karakteristiske for akkurat dette stedet (Caves, 2004). Augé kalte det “relasjonelt, historisk og preget av identitet” (Anderson, 2020). Ved å bruke stedstilpassede teknikker og materialer, harmonerer denne byggeskikken med miljøet, fremfor å holde seg adskilt fra det (Ibid.). Byer og bygninger basert på en denne tilgangen vil, motsatt et ikke-sted basert på McDonaldiseringens prinsipper, inneholde alle aspekter av et sted, basert på lokal byggeskikk, historie, folklore, særegenhet og miljø; alle de egenskapene som gjør stedet lagdelt og forankret.
Norsk laftehus Foto: ukjent
Rumah Gadang-bygning i Sumatra. Foto: D.W. Fischer
4.2.5 Ustabil homogenitet og ensformighet
Lokal byggeskikk, stil og tradisjon er ofte velprøvd, utviklet og perfeksjonert, over lengre tid, men i mindre grad i en global kontekst. Usikkerheten forbundet med å inkludere denne type byggeskikk i moderne arkitektur handler med andre ord ikke om at det er uutprøvde metoder. Det handler snarere om at de ikke er testet utenfor det geografiske området for sitt opphav, i en global kontekst og skala. I en verden fundert på frie markedskrefter, globalisering og industrialisering, kommer vi ikke utenom det faktum at globale materialer ofte er billigere og mer forutsigbare å forholde seg til. Å bestille identiske fasadeplater som metervare fra en stor produsent med utallige eksemplarer som lagervare, kan derfor fremstå som attraktivt i en i høy grad effektivisert og kommersialisert byggenæring. Det vi risikerer å miste med denne tilgangen er den særegenheten, forankringen og kulturhistorien som gjør steder spesielle.
Det er heller ikke bærekraftig eller motstandsdyktig å bygge basert på homogenisering og universalisering. Vi har bruk for mangfold. La meg beskrive dette med en skog som eksempel. En levende skog, som utvikler seg gjennom årtier og århundrer inneholder en rekke forskjellige arter, tilpasset stedets miljø og klima. Artene vil tilpasse seg hverandre og fungere i et samspill hvor en arts avfall gir næring til en annen. Trærne skaper habitat og ly til dyrene. Mennesker som besøker denne skogen vil ikke bare få glede av å kunne finne blomster, sopp eller bær, men det vil også ha en positiv effekt på deres helse (Sherwood, 2019; Polley & Pilkington, 2017). Motsatt vil en plantasje ved første øyekast kanskje se ut som en skog, men overveiende bestå av én art plantet med et enkelt formål. Denne “skogen” er skapt for å produsere “varer” fremfor opplevelser og habitat, og er basert på et ensidig fokus på økonomi. Dersom plantasjen hadde blitt utsatt for sykdom, er den på sin side mer skjør og mindre motstandsdyktig mot sykdom, ettersom det ikke er andre arter som er motstandsdyktige mot ulike sykdommer. En slik monokultivering av landskapet er ikke bare en utfordring for plantasjen i seg selv, men kan også bidra til å sette andre økosystem ut av spill, og bryte opp forbindelser mellom andre omkringliggende økosystem.
Med nettverk av ulike biologiske sykluser og biologisk mangfold er “ville” skoger motstandsdyktige mot ulike trusler. Foto: Murdo MacLeod
Dette er ikke en skog; bare en samling av mange trær. Monokultivering og plantasjedrift undergraver bioogisk mangfold. Foto: Shutterstock
Med utgangspunkt i den relativt gjenkjennelige skrekkfilmscenen fra 4.2.1, kan man spørre seg om vi ikke er i ferd med å bygge byene våre som plantasjer, fremfor å gjøre dem som skoger? Er den økende homogeniseringen av bygg og byer i ferd med å gjøre dem mindre fordelaktige for sine beboeres helse og velvære, og medføre en svekket motstandsdyktighet?
4.3 McDonaldisering, eller sirkulering? — Global viten, lokal tilpasning
For å unngå risikoene ved homogenitet og globalisering må byene våre igjen finne tilbake til lokal stedstilpasning, og gjøres motstandsdyktige gjennom mangfold. Zero-Emissionbevegelsen presenterer ikke noen bærekraftig utopi som vi kan strekke oss etter, men fokuserer mer på kortsiktig problemløsning. Vi har kanskje stoppet opp i International Stylebevegelsens Utopia, og blitt værende litt for lenge (mer om International Style og utopier i hhv. 4.2.1 og 2.1). Målet med en utopi er som sagt ikke å nå den, men å jobbe mot den (jf. 2.1.1), og vi er nå nødt til å skape en ny utopi for at våre byer skal kunne løse de utfordringene vi står fremfor med en overhengende klimakrise.
Gjenbrukt tegl har ikke bare positiv effekt på klimaet, men har også tilegnet seg patina og historie som blir med i neste syklus. Foto: Stonecycle
Med en sirkulær tilgang, har vi mulighet for å gjenbruke ressurser som gjennom historie, kultur og bruk har tilegnet seg verdier ut over sine materielle egenskaper. Dette vil vi kunne gjøre samtidig som vi forvalter jordas ressurser på en forsvarlig måte, hvor forbruket vårt holdes innenfor planetens tåleevne og samtidig sikrer samfunnsmessig velstand og velvære (se 1.2.1 for planetens tålegrense og 1.3.3 for doughnut-modellen). Det kan oppnås ved å bruke globalt ervervet lærdom om sirkularitet, og kombinere det med et steds lokalt tilgjengelige (gjenbruks- og jomfruelige) materialer og byggeskikker. Dette delkapittelet tar for seg hvordan vi med globalt tilgjengelig og lokalt tilpasset bygging og byutvikling vil kunne unngå homogeniseringen som følger av en McDonaldisert byggenæring. Kan sirkulære byer ikke bare svare på klimakrise, men også være vakre, historiefylte, og med mennesker i sentrum?
— Turntoo, Sirkulærøkonomisk “matchmaking”-bedrift
Koronapandemien har hatt ulike konsekvenser og utslag i forskjellige land. Vaksinen mot covid-19-viruset er imidlertid utviklet med høy grad av globalt erhvervet viten, og samarbeid på tvers av politiske landegrenser. Foto: John Cains/Oxford University
4.3.1 Global byggeskikk?
Siden koronapandemiens utbrudd har det kanskje blitt enda tydeligere for oss at vi alle er en del av et globalt nettverk. Pandemien har tydeliggjort hvordan kriser i et land uløselig henger sammen med situasjonen i et annet, og at våre utfordringer i stor grad er globale. Koronapandemiens forløp og utslag varierer likevel mellom ulike land. Enkelte steder er de økonomiske konsekvensene større enn de direkte konsekvensene av sykdommen, noen steder er det full lockdown, mens andre steder har lave smittetall. På samme måte har også klimakrisen spesifikk lokal karakter og innvirkning; enten de er synkende byer, ressursknapphet, skogbranner eller flom (Anderson, 2020).
Politiske og psykologiske grenser er kunstige skiller i en verden bestående av sammenflettede nettverk (som jeg var inne på med ingen dikotomi i 2.2.5), og det vil være naivt å tro at konsekvenser av klimakrisen ikke vil ramme oss alle. Skal vi klare å rette opp på den planetære ubalansen, og minimere de negative konsekvensene av en globalt økende gjennomsnittstemperatur, er vi nødt til å tenke globalt, men handle lokalt. Dette innebærer, i en arkitektur og byutviklingskontekst, at vi må ha en lokal stedsforankring, og løsninger fundert på stedets materialer, mennesker og kultur. Selv om bærekraftig arkitektur i Nepal kan være å bygge hus i leire og strå, og høyblokker i tre kan være en bærekraftig løsning i Helsinki, betyr det altså ikke umiddelbart at dette vil være bærekraftige løsninger i Norge, eller Singapore for den saks skyld. Et steds tilgjengelige teknologi, materialer og kultur spiller en viktig rolle. Vi blir nødt til å møte nye utfordringer ved å tilpasse den lokale byggeskikken med ny teknologi og sirkulære prinsipper.
Det vi gjør i en del av verden, vil ha betydning andre steder. God håndhygiene og vaksinering er eksempelvis viktig for å hindre videre spredning av korona-virus, men det hjelper lite om det ikke får bredt fotfeste i befolkningen. Slik må også sirkulære prinsipper få stor utbredelse, og gjennomsyre alle lag av både bruk og bygging av byer.
Islamsk arkitekturs unike uttrykk er basert på kultur, håndtverk, tilgjengelige materialer og klimatiske forhold. Dette kan dog endre seg over tid, med nye teknikker og kulturell påvirkning. Moske-katedralen i Cordoba er et eksempel på dette. Eget foto
I underkapittel 4.2.3 beskrev jeg hvordan lokale utfordringer og behov har blitt løst med lokal byggeskikk, eller vernacular architecture, basert på lokale materialer og håndverk. Islamsk arkitektur med buede arker og intrikate utskjæringer, Batak-bygninger i Indonesia med skrånende tak og vegger i bambus, og laftede hus med torvtak og tykke tømmerstokker. Disse er alle eksempler på arkitektur som har en særegen estetikk som er tilpasset lokale forhold, og som i stor grad har en betydelig andel robuste, gjenbrukte materialer som på mange måter er designet for demontering og gjenbruk. Disse byggeskikkene er på mange måter historisk viktig, og skaper ofte vakker estetikk. Samtidig er vi, med en global klimakrise og i en industrialisert verden, nødt til å skalere opp, og også integrere teknologiske nyvinninger.
— Frank Lloyd Wright. Arkitekt
Mennesker har gjennom tidene etablert byer for å dekke sine basale behov, og samtidig skapt vakre steder med kulturelle lag. Dette har formet forskjellige uttrykk og byggeskikker tilpasset det bestemte stedets klimatiske forhold og tilgjengelige materialer lokalt. I vår samtid, med moderne teknologi og globalisering, kan vi skape byer som dekker våre behov ut fra globalt tilgjengelige materialer, globalt utviklede teknologier, og en konsumkultur som kan høre hjemme hvor som helst (jf. 4.2.1). Jorda er den boligen vi alle må forholde oss til uavhengig av hvilken by eller verdensdel vi bor i, på både godt og vondt. Med en erkjennelse av at nettverk er uendelig skalerbare (jf. 2.2.5), sammen med i høy grad digitaliserte nettverk og kommunikasjon, blir dette tydeligere enn man kanskje har vært bevisst tidligere. Global klimakrise er et globalt problem, en global pandemi er et globalt problem. Begge problem krever imidlertid lokale tiltak og tilpasninger av den globale kunnskapen og teknologien.
4.3.2 Videreutvikle i samspill med ny teknologi
På samme måte som Parisavtalen er viktig for en bygning på for eksempel Nyhavna i Trondheim (jf. 2.2.5), er selvfølgelig det globale klima avgjørende for byer i både i Norge og Namibia, Danmark og Djibouti. Det er av samme grunn at både 1,5 gradersmål og lokal oppsirkulering av tilgjengelige materialer er viktige parametere å ta stilling til når man designer og planlegger byer. Når alt henger sammen med alt (jf. 2.2.5), blir både de store linjene, men også de små bestanddelene og menneskene like viktige.
Derfor avhenger bærekraftige byer like mye av internasjonale bestemmelser som lokalt håndverk og menneskelige møter. Ved å både lære av historien og integrere fremtidens teknologier, vil ambisjonen om å redusere klimagassutslipp og den negative påvirkningen fra byggeriet samtidig gi positive effekter i en mer menneskelig skala. For arkitekter som er opptatt av å bygger for mennesker, i en skala hvor materialitet som kan oppleves, og med historiefortelling som en sentral del av prosjektet, vil nye former for gjenbruk gi et vell av muligheter, uten at man nødvendigvis må restaurere eller kopiere historisk byggeskikk.
Håndvask som middel mot koronavirus avhenger av at all gjør det. På samme måte krever sirkulære byer at alle aspekter av byen er sirkulær. Illustrasjon: Sara Shakeel
Selv om lokal byggeskikk gjennom lang tid og ulike prosesser har blitt tilpasset til et steds lokale forhold, betyr det ikke at de umiddelbart vil være tilpasset også globale forhold. Derfor må vi adaptere, ikke imitere, både moderne teknologi og gammel byggeskikk. Vi skal ikke bo i stråhytter med vegger av gjenbrukte bananblader, og vi skal heller ikke la kinesisk glass og betong være førstevalg når vi bygger i Trondheim. Med ekstremvær i begge endene av skalaen mellom vått, tørt, varmt, vil det bli stadig viktigere at vi ikke bygge ut fra et “default klima”, men tilpasser arkitekturen til lokale utfordringer forbundet med klima. Her i norden vil dette for eksempel bety flomvannssikring gjennom blant annet forsinkelsesbed og mulitifunksjonelle retensjonsarealer. I områder nærmere ekvator må arkitektur og byutvikling på motsatt side finne løsninger på hvordan man blant annet kan minimere de negative og optimere de positive effektene av tørke.
Samspill mellom backcasting og prototyping fra nærings-Ph.D om bilfritt København. Illustrasjon: Robert Martin/JAJA Architects
Når vi skal gå i gang med å løse disse problemene, er det mye lærdom å hente fra lokale byggeskikker. Som sagt så er lokal byggeskikk finjustert gjennom lang tid, og tilpasset et steds lokale klima. Samtidig er disse lokale forskjellene i endring, og og vi står overfor nye utfordringer, sammenlignet med før. Derfor vil teknologi som er utviklet i en moderne verden med nye krav og standarder basert på forventninger og prognoser om fremtiden også spille en viktig rolle. Ved å lære av gamle skikker, tilpasse til moderne teknologi, kulturelle og tekniske krav, vil vi kunne få det beste av begge domener; et samspill mellom fortid og fremtid.
— Rifat Chadirji. Arkitekt
Vi kommer ikke unna at vi må forholde oss til globale tendenser og krav, men ved å tilpasse sirkulære prinsipper til et industrialisert samfunn og teknologiske nyvinninger kan vi løse klimautfordringer på en bedre måte enn om vi utelukkende går for én strategi. I tandem kan historisk byggeskikk og backcasting sammen med sirkulær prototyping være en måte å utvikle bærekraftige byer på, til tross for at de er i konstant forandring (Martin, 2020). Backcasting handler om å se på hvilke tiltak og strategier som kreves for at nå et ønsket fremtidsscenario, hvor prototyping handler om å utvikle konkrete tiltak, som realiserer det ønskede scenariet i mindre format. Backcasting kan altså gi oss en visjon i tråd med våre utopier, mens ‘prototyping’ gir oss mer umiddelbar kunnskap, erfaring og feedback, som vi kan bruke i utvikling av bærekraftige byer.
Disse prosessene vil foregå som en gjensidig påvirkning mellom historisk og lokal byggeskikk, og designstrategier hvor viten som vi oppnår i dag, er med på å forme våre ambisjoner og planer for fremtidens design. Samtidig vil også og den langsiktige visjonen eller utopien styrer det vi gjør her og nå. Fortidens byer er framtidens byer, og framtidens byer blir fortidens byer, basert på de samme materialene og ressursene som sirkulerer i et lukket kretsløp.
På Nedre Elvehavn har transformasjon av forhenværende skipsverftsbygg og -elementer samt videreføring av historie, sammen med nye arkitektur vært med til å utvikle et sted hvor folk trives. Dokkhuset av Skibnes Arkitekter. Foto: M. Herzhog
4.3.3 Oppsirkulering av lokale byggeskikker
En utbredelse av sirkulære løsninger gjennom bedrifter og samarbeider for etterbehandling, foredling og distribusjon av gjenbruksmaterialer og -produkter, vil optimalisere prosessen knyttet til gjenbruk. De positive sidene ved effektivisering og strømlinjeformede prosesser kan kombineres med lokale materialer og teknikker. Slik vil man kunne oppnå en globalt orientert men samtidig stedstilpasset sirkulær arkitektur og byutvikling.
Samspill mellom historiske bygg med tradisjonel tegl, og nye bygninger med moderne varisajoner av forbant og øvrig konstruksjon. Theodora House i Carlsbergbyen av Adept Architects. Foto: Rasmus Hjortshøj og Jens Petter Nilsen
Utbredelsen og akselerering av disse prosessene vil øke, særlig når tilknyttet lovgivning og regulering tilrettelegger for det. Med bruks- og stedsspesifikk lovgivning, som samtidig er enkel og brukerorientert, vil forbindelsene i det sirkulære prosessnettverket gjøre flere aspekter ved byer sirkulære. Også sosioteknisk utvikling vil fremme dette, gjennom forbedrede og mangfoldige sirkulære design, og forankring i befolkningen. Det finnes gode eksempler på steder som i varierende grad har ivaretatt, men samtidig også bygget videre på et steds lokale forankring historie og kultur. I Trondheim har Nedre Elvehavn, også kalt Solsiden, med sine referanser til tidligere skipsindustri, skapt et sted hvor brukere og besøkende trives (Bye, Skaar & Kittang 2018).
— Dan Cornelius. Partner i tegnestuen Cornelius Vöge
Samspill mellom historiske bygg med tradisjonel tegl, og nye bygninger med moderne varisajoner av forbant og øvrig konstruksjon. Theodora House i Carlsbergbyen av Adept Architects. Foto: Rasmus Hjortshøj og Jens Petter Nilsen
I Carlsbergbyen i København er bryggerihistorie videreført ved at forhenværende fabrikklokaler og tilhørende bygninger har dannet utgangspunkt for nye boliger, hoteller eller kommersielle lokaler. Ut over transformasjon av de materielle bygningene har også gatenavn blitt oppkalt etter tidligere funksjoner og personer, og områdets stedsidentitet er blitt bygget på historiefortelling om bryggerihistorien. Begge disse stedene har både integrert eksisterende bygningsmasse og -materialer, og bygget nytt, med moderne metoder, materialer og teknologier. Gjenbruk og nybygg flettes sammen til ett.
Ved å behandle bygg og materialer som produkter og effekter skapt gjennom historie og bruk, og ikke utelukkende ut i fra sine naturgitte egenskaper, bevares ikke bare den bundne energien, men også bundne verdien (Law, 1994). Dette er en synergieffekt av sirkularitet. Ved å gjenbruke lokale bygninger, materialer og elementer, vil et steds særegen identitet kunne videreføres, men samtidig tilpasses endret bruk og behov i nye materialer og bygninger. Ved å lære av eldre byggeskikk med lokal tilhørighet, og kombinere dette med ny teknologi og utvikling, kan sirkulær design, bidra til å løse den globale klimakrisen, samtidig som den er tilpasset sin lokale kontekst.
4.3.4 Avsluttende tanker. Sirkulærøkonomi i tenåringsfase.
Tidlig interface for en Wndows desktop. Teknologien er grunnleggende sett det samme som i dag, men uttrykket er ulikt. Skjermdump: ukjent
Sirkulær design og bruk er i dag på mange måter i en slags tenåringsfase, og det kan ofte være litt kleint å være i tenårene. Mange forsøk på å “bli voksen” kan være mislykkede, pinlige, eller direkte kontraproduktive. Til dette kan man trekke en parallell til enkelte prosjekter med miljøambisjoner og varierende grad av sirkularitet; det er ikke alltid det lykkes 100%. Samtidig betyr det likevel ikke at den utviklingen vi er i gang med, ikke skal drives av ambisjoner om å bli fullstendig sirkulære. Til tross for utfordringer på veien, er målet om å bli fullstendig sirkulære, den riktige vei å gå.
I internettets tenåringsfase, var bruken av datamaskiner forbeholdt spesielt interesserte. Man skulle “ringe opp” internett, det tok lang tid å koble seg på, og da man først var inne, var ikke nettsidene akkurat brukervennlige, eller estetisk tilfredsstillende. Dette har imidlertid endret seg radikalt i senere tid, og internett har på mange måter forbedret våre liv og vår hverdag. På morsomme, vakre, og interessante måter er internett nå blitt en integrert del av forskjellige design, og i tillegg er det nå funnet løsninger på mange av de utfordringene som var en realitet i begynnelsen. Det behøver ikke å være unikt for internett som teknologi; denne utviklingen kan like gjerne skje innenfor sirkularitet som teknologi også.
I internettets “tenåringsfase” var brukervennligheten og estetikken mindre raffinert enn i dag. Internett er ikke utfordringen, men hvordan man anvender teknologien. Slik vil også sirkulær teknologi se annerledes ut i fremtiden. Skjermdump: ukjent
Med Oscar Wildes ord om Utopia (fra 2.1.1) i bakhodet skal vi strekke oss etter en tilsvarende reise for sirkularitet. Det som i dag kan virke som utopiske sirkulære ambisjoner, vil i fremtiden kunne bli hverdagslig og selvfølgelig. På samme måte som høye kostnader, utilgjengelighet og lite brukervennlige hjemmesider kun var voksesmerter i internettalderens tenåringsfase, vil mange av de opplevde barrierene for sirkularitet i fremtiden også kunne fremstå som banaliteter.
På samme måte som internett som konsept ikke var utfordringen i seg selv, er det ikke sirkularitet som prinsipp som er utfordringen, men alle de sosiotekniske strukturene rundt. Til tross for at det kan være eksempler hvor sirkulær design ikke er like tilgjengelig som, eller har den samme estetiske breddden som lineær design har akkurat nå, er det likevel ikke ensbetydende med at det alltid vil være slik. Sirkulær design og bruk vil utvikle seg og bli bedre i takt med at vi fortsetter å integrere det som en del av våre bygg og byer, og det vil være en essensiell del av den bærekraftige utviklingen vi er nødt til å forholde oss til.
I dag har internett-teknologi muliggjort digitalisering av nyheter, med større tilgjengelighet og estetisk bredde enn før. Skjermdump: Morgenbladet.no
Internett-teknologi har blitt en integrert del av våre liv. Kan sirkularitet også bli en selvfølgelig banalitet i fremtiden? Skjermdump:privat
Arkitektur og byutvikling skal ikke alene løse klimakrisen, men det er en stor og viktig del. Dessuten er byene våre nødt til å bli bærekraftige, og en mer sirkulærøkonomisk fremtid er nødt til å skje; det er ikke noe alternativ. Vi skal nå 1,5-gradersmålet, og vi skal inkludere alle aspektene av bærekraft på veien mot det. Vi skal gjøre bærekraftige sirkulære byer, og de skal inkludere det menneskelige perspektivet, og danne grunnlag for vakre, unike steder med lokal forankring.
Disse stedene skapes i samspill mellom brukere og designere, samt en rekke andre faktorer. Byer er evig foranderlige, og vil ikke oppstå som et 1:1-resultat av arkitekter og byplanleggeres planer. Jobben med å forme samtidens og framtidens bærekraftige byer er bare delvis vår (som arkitekter og byutviklere), men det viktigste vi kan gjøre er å sørge for å påvirke der vi kan, innenfor vårt fagfelt. Som en node i nettverket er arkitekter og byplanleggeres arbeid en del av løsningen, og gjennom ulike forbindelser i prosessnettverket skal vi derfor sørge for å gjøre byene våre så sirkulære som mulig. Ut over dette har vi også en viktig rolle som samfunnsborgere.
Gjennom utvikling av internett-teknologi har vi nå et større spekter av estetikk og interaksjon. Kan vi se for oss den samme utviklingen for sirkulær design og bruk også? Skjermdump: cobe.dk/ideas
På veien mot et sirkulært Utopia kan jobben med å nå 1,5 gradersmålet kombineres med et øye for skjønnhet i materialer og bygninger med levd liv, verdien i å gjenbruke og gjenvinne gammelt til nytt, samt potensialet for menneskelige møter over delt bruk og større enn-deg-selv-øyeblikk som en del av et arbeid mot en verden vi alle kan leve i. Det behøver ikke bare være CO2-regnskap i null og materialeeffektive løsninger. Det kan også være bygninger med historie, vakre lokale materialer, veier med planter som både lukter godt, gir habitat til et rikt dyreliv, og i tillegg avhjelper de negative konsekvensene av ekstremvær. Det kan også være menneskelige møter og historiefortelling som skjer gjennom delt bruk, og ressurser som inngår i flere brukssykluser. Å legge om til en sirkulær fremtid er kanskje uunngåelig dersom vi vil nå klimamålene og holde oss under 1,5 grader gjennomsnittlig temperaturstigning, men selv om det er en nødvendighet behøver det bestemt ikke være kjedelig.
Et godt fundert kunnskapsgrunnlag, sirkulære designprinsipper og inspirasjon er første steg mot bærekraftige, sirkulære byer; det neste blir å komme i gang. Vi har enda tid til å kunne vende om på utviklingen. Vi har enda mulighet til å nå 1,5-gradersmålet. Vi kan snu det lineære forbruket til sirkulær bruk, og gjøre byene våre bærekraftige. Vi har både kunnskapene og verktøyene som skal til. Det er rett og slett bare å sette i gang.
