2.Verktøy til å bygge en sirkulær fremtid

“If I had asked people what they wanted, they would have said faster horses.”

— Henry Ford. Grunnlegger av Ford Motor Company, frontløper innenfor den i sin tid nye samlebåndsteknologien

Hvor det første kapittelet fokuserer på problemet med vårt lineære forbruksmønster, vil dette kapittelet se på hvordan vi skal forstå dette problemet, og hvordan vi må tenke annerledes for å kunne løse det. Vi har erkjent at vi må få slutt på de negative konsekvensene av vårt lineære forbruk, og at for å gjøre dette er vi nødt til å endre vår lineære tankegang. Men hvordan endrer vi denne tankegangen, hvordan skal vi tenke annerledes fremover dersom vi skal gjøre våre byer bærekraftige?

Dersom vi fortsetter med byutvikling på samme måte som i dag, vil vi (som blant annet grafen med nødvendig CO2-reduksjon fra 1.2.4 viser) ikke kunne nå 1,5 gradersmålet, og unngå de mange skadelige konsekvensene av klimaforandringene (som ble lagt frem i underkapitlene 1.2.1 -1.2.3). Doughnut-modellen som ble presentert i forrige underkapittel er et godt sted å starte, men dersom vi skal anvende denne modellen til vårt arbeid med byer, hvilke verktøy må vi utruste oss med for å kunne bruke den? Som et svar på dette, og en motvekt til den lineære tankegangen vil dette kapittelet se på hvordan utopier og nettverksforståelse kan hjelpe oss med å legge om til en sirkulær tankegang, og danne grunnlaget for sirkulær design og bruk.

“There is no energy crisis, food crisis or environmental crisis. There is only a crisis of ignorance.”

— R. Buckinster fuller. Arkitekt og visjonær

2.1 Utopiske målsetninger — Første verktøy på vei mot bærekraftige byer

Jeg introduserte kapittel 1 ideen om at vi på mange måter lever i den middelalderske utopien The Land of Plenty, hvor det er overflod av mat, penger og evig ungdom. Vi har tross alt nok mat til at vi kaster hele 1,3 milllioner tonn årlig (Reset, 2020), og så mange penger at vi ikke bare bruker den på vår egen planet, men også setter av 22 milliarder kroner på utforsking av Mars (Folger, 2020). Det finnes ytterligere et hav av muligheter innenfor både medisin og kirurgi som holder oss “evig unge”. Samtidig har denne utopien en ekkel bismak av ekstremvær, ekstremisme og knappe ressurser (jf. 1.2.1-1.2.3), da vårt lineære forbruk av disse godene har medført ekstremvær og klimakrise.

“A map of the world that does not include Utopia is not worth even glancing at, for it leaves out the one country at which Humanity is always landing. And when Humanity lands there, it looks out, and seeing a better country, sets sail. Progress is the realisation of utopias.”

— Oscar Wilde. Forfatter og drømmer

Oscar Wildes ord kan gi oss en forklaring på hvorfor det er endt opp på denne måten; vi skal nemlig ikke ende opp i Utopia. Dens formål er at man skal strekke seg etter den, og en utopi er dermed ikke et blueprint av en ønskelig fremtid, men et peilemerke. Med riktig bruk av utopier som verktøy vil vi bevege oss i retning av de ambisjonene vi har i dag, og endre kurs etter hva vi oppnådde i går. Derfor må vår nye utopi svare på dagens utfordringer med byers bærekraftsproblem og en overhengende klimakrise. Med utopier som verktøy vil dette delkapittelet se på hvordan vi kan bli hindret fra å tenke frem nye utopier, samt hvordan ambisiøse ambisjoner og utopier kan hjelpe oss til å utvikle ideer om fremtidens bærekraftige byer.

Graf som viser den lineære sammenhengen mellom materialeforbruk og velstand, målt i GDP Kilde: WU Vienna, 2020

2.1.1 Er velstand og vekst et hinder for utopier?

Til tross for at forrige kapittel kanskje skisserte et noe dommedags-aktig bilde av verdenssituasjonen med tanke på effektene av en globalt stigende gjennomsnittstemperatur, så har vi det stort sett ganske bra. Godene av å være i The land of plenty (jf. 1.1), er tross alt mangfoldige, og hvem kan vel klage over et her og nå fylt med penger, mat og evig ungdom? Vi må hverken selv dyrke, yste eller bake noe for å spise, og behøver ikke engang tilberede eller hente maten selv; vi kan få et fiks ferdig måltid levert på døra av en mann i rosa sykkeljakke. De fleste av oss har alt vi trenger og plenty ekstra; dersom man vil supplere de mange kvadratmeterne til hverdagshjemmet, har vi hytter for nesten hver tiende nordmann (SSB, 2020). Tilveksten av disse fritidsboligene har steget med ca 10% det siste året, og man kan nesten si at vi bader i materiell overflod.

Å måle velstand med vekst har lenge vært den foretrukne modellen, og det ser ut til at vi har en jevn vekst i både byggebransje og økonomien generelt (WU Vienna, 2020). Vi utvinner og forbruker materialer og jordas ressurser i et stigende tempo, og det hele ser ut til å gi en lineært voksende velstand (WU Vienna, 2020; UNEP, 2020). Så lenge materialer forblir tilgjengelige og billige, og vi i tillegg blir rikere, vil den lineære tankegangen passe godt inn i et marked regulert av tilbud og etterspørsel. Med disse tallene på økonomisk vekst og sammenfallende vekst i leveår, utdanningsnivå, helse og materielle goder kan man kanskje spørre seg; har egentlig utopien noen bakside? Det er jo ikke bare i Norge vi har det godt, lever lengre, tjener bedre, og har færre fattige enn tidligere (WU Vienna, 2020). Hvorfor skal vi stoppe denne velstandsveksten for å senke den globale temperaturen, når det tross alt ser ut til å gå veldig bra på mange områder?

Garden City - Ebenezer Howards utopi for Storbritannias fremtidige byer

Broadacre city - Frank Lloyd Wrights utopi

Ville Radieuse - Le Corbusiers utopi

Ville Radieuse - Le Corbusiers utopi

I 1989 hevdet Francis Fukuyama at den verden vi lever i, “uten ambisjon og ideologisk kamp” - eller med andre ord uden utopier, reduserer livet til “økonomiske kalkyler, raffinerte forbrukerkrav og endeløs problemløsning av teknisk karakter” (Bregman, 2017). Vi skal, ifølge Fukuyamas kritikk, bare pusse litt på det som er - hindre de verste klimagassene, rense litt plast fra strendene våre. Skal vi derimot virkelig “løse” klimakrisen, må vi strekke oss lengre, mye lengre enn at vi slutter med plastsugererør og bruker gjenbruksplank når vi bygger naust. Vi er nødt til å endre hele systemet og den rådende lineære tankegangen vår.

Skal vi lytte til Oscar Wilde, så er vi dømt med en utopiløs hverdag, slik Fukuyama mener vi har. Vi er nødt til å tegne oss en utopi for å ha fremgang mot noe bedre. Formålet med en utopi er som nevnt ikke å nå den, men å sikte mot den. Skal vi følge denne tankegangen, er egentlig ikke den virkelige krisen at byggenæringen genererer millioner tonn avfall som ikke blir brukt igjen, og at vår kraftige utbygging av kvadratmeter og byer genererer mengder av CO2. Problemet er med denne forståelsen heller ikke at mennesker sulter på grunn av forsvinnende maisavlinger. Det egentlige problemet er at vi ikke klarer se for oss noe bedre enn det vi har i dag, og mangler utopier med ambisjoner for våre byer. Byers bærekraftsproblem er med andre ord at vi arkitekter og byutvikler sitter på gjerdet, og ikke forestiller oss en bedre sirkulær fremtid.

At arkitekter bruker utopier i sitt arbeid har vært gjort flere ganger tidligere, med blant annet Le Corbusiers Ville Radieuse, Ebenezer Howards Garden City, og Frank Lloyd Wrights Broadacre City. Ingen av disse utopiene har blitt realisert eksakt som planlagt, og hadde de det, kunne nok også disse utopiene utvikle seg til å bli dystopier. Samtidig har det å utforske dem som idé og konsept, skapt grunnlag for både diskusjoner om hva en by kan og bør være, i tillegg til nye design og teknologier.

I senere tid kan det virke som det er lengre mellom de store utopistene. Det mest ambisiøse vi ser for oss er å ødelegge planeten litt mindre - ikke helt 2 grader gjennomsnittlig temperaturstigning, men forhåpentligvis litt nærmere 1,5 (UNFCCC, 2015). Prediksjoner om fremtidens klimatiske situasjon (og grafer som den fra 1.2.4) kan samtidig få mange til å tenke at disse utopiene er helt uoppnåelige, og gi opp ambisjonen om å i det hele tatt forsøke å nå dem. Det var dette Francis Fukuyama kritiserte sin samtid for. Noen årtier senere kan det nesten virke som utopistene fokuserer mer på dystopiene som kan oppstå dersom vi ikke gjør noe, og ber oss skamme oss fordi vi ikke har innsett dette allerede (Guardian News, 2019). Vi mangler en utopi, noen store ambisjoner å strekke oss etter, noe som ikke er så drevet av skam og skremsel.

2.1.2 Symptomlindring og skam

På mange måter driver vi med symptomlindring av skadene vi forårsaker for miljø, økonomi og samfunn. Vi fokuserer på ett og ett bygg, og én teknologi av gangen. Dette gjelder forøvrig ikke utelukkende for byggenæringen, men også andre deler av samfunnet forøvrig. Vi går til legen når vi er syke, til psykologen når vi er triste, og kjøper oss PT timer for tusenvis av kroner når vi skal slanke oss. Det virker som vi tidvis glemmer at det kan være hele livsstilen vår som gjør oss syke, triste og tjukke.

Denne spesialist-fokuserte fremgangen kan minne om måten vi fokuserer på ett og ett bygg på når vi jobber med “bærekraftig arkitektur”. Det holder ikke å bare løse ett isolert problem, vi må finne den bakenforliggende strukturen, slik som jeg beskrev i underkapittel 1.3.1. Vi får ikke bærekraftige byer ved å bygge ett eller fire Zero Emission bygg, på samme måte som man ikke kan få god helse utelukkende ved å slutte å spise mat på McDonalds. Å kun bygge ett og ett Zero emission-bygg kan sammenlignes med å drikke cola zero i stedet for “rødcola” når man skal slanke seg, men å la vær med å legge om sin overordnede livsstil.

“Zero-kulturen” bygger forøvrig også på et skam-ladet språk. Minimering, redusering, mindre av, nullutslipp og færre skadelige stoffer. I stedet for å føle skam over vår manglende reduksjon, avhold og minimering, kunne vi ikke heller tenke på de positive tingene en endring kan føre til (Braungart & McDonough, 2008)?

Mindre dårlig er ikke det samme som mere godt, og å spise fem frossenpizzaer i stedet for ti er ikke god helse, bare fordi det er færre kalorier. I kostholdsbransjen er det i mange tilfeller blitt mindre fokus på nei-mat og mer fokus på ja-mat, slik Helsedirektoratets #MerAv eller Menys kampanje for mer av utvalgte sunne matvarer. Mer grove kornprodukter, mer frukt og grønt. Ikke bare det vi ikke må spise. Kan vi klare det samme med byggenæringen også? Å bryte med den lineære tankegangen trenger ikke bety at vi skal skamme oss over å leve lenge eller kjøpe oss hytte. Med sirkulære byer som utopi kan vi strekke oss etter å ikke bare gjøre “mindre dårlig”, men viktigst hvordan vi kan oppnå “ mere godt” (Braungart & McDonouch, 2008). (Mer om dette i delkapittel 3.1.3)

2.1.3 Frossenpizza, pensjon og sirkulære byer. Hvorfor er vi så dårlige til å ta, langsiktige valg?

I kapittel 1 viste jeg til hvordan vårt lineære forbruk har medført en rekke negative konsekvenser, og at vi ikke har sett ut til å ta særlig grep, hverken innenfor byggenæringen, eller andre næringer forøvrig. Til tross for at vi vet betong er ressurskrevende og forurenser mye, og at frossenpizzaer inneholder mange kalorier og få næringsstoffer, så fortsetter vi å både å bygge i betong og fråtse i frossenpizza (Watts, 2019; NTB, 2019). Hvorfor sliter vi sånn med å ta gode langsiktige valg?

Er det like bra å drikke en Cola Zero som å drikke vann? Er et Zero-emisson bygg alltid bærekraftig? Ilustrasjon: Coca Cola Company

Studier av menneskets psyke, gjennomført av Hersfeld og kolleger, viser at vår fantasi, eller rettere sagt mangel derav, kan utgjøre en hindring (Mischel, 2014). I 2011 gjennomførte de en studie av menneskers evne til å ta gode langsiktige valg ved å se på unge menneskers tilbøyelighet til å spare til pensjon. Testpersonene i undersøkelsen fikk se representasjoner av seg selv, enten som den alderen de var på det gjeldende tidspunktet, eller som gamle. Deretter skulle de avgjøre hvor stor prosentandel av deres hypotetiske lønn som skulle gå til pensjon. Resultatene viste at de som så seg selv som gammel var hele 30% mer tilbøyelige til å spare til pensjon enn de som så seg selv som ung (Mischel, 2014).

Er en frossenpizza sunn om den er nøkkelhullsmerket? Er en bygning bærekraftig om den bruker mindre betong? Ilustrasjon: Grandiosa

En tydelig forestilling av hvordan fremtiden kan se ut, hjalp altså testpersonene i Hersfelds studier til å ta bedre valg for fremtiden. Nå er selvfølgelig ikke en representasjon av et rynkete selvbilde det samme som en utopi, men studien kan gi et perspektiv på hvordan vi kan bruke fremtidsbilder, eller utopier til å handle bærekraftig, og ta bedre valg for fremtiden. Utopier kan gi oss et mer levende bilde på hvordan fremtiden kan se ut. Et bilde som ikke bare skremmer, men også motiverer.

Ved å kunne se for oss fremtidige konsekvenser av handlinger vi gjør i dag, kan vi bli bedre til å ta god valg i morgen. Illustrasjon: fra Michel, 2014

Alle testpersonenen i Hersfelds studie visste at det er bedre å spare til pensjon i dag, enn å vente til neste tiår, dersom du vil ha en god pensjonsoppsparing (Mischel, 2014). Likevel var det stor forskjell mellom de to gruppene. De som fikk se et bilde hvor de ikke skulle forestille seg mer enn situasjonen de var i der og da, var dårligere til å ta gode langsiktige valg. De som fikk mulighet til å se for seg hvordan fremtiden kunne se ut, hjulpet av en illustrasjon de kunne kjenne seg selv igjen i, var derimot langt bedre til dette. Hvis vi tydelig kan se for oss en sirkulær fremtid, vil det kunne gjøre det lettere å legge en ambisiøs spareplan for jordas ressurser?

Fastlegen kan gjerne anbefale oss å trene og spise sunt for unngå å legge på oss og få diabetes, men en god fastlege ville også ha motivert oss med å vektlegge positive effekter som økt overskudd, mer energi og bedre sexlyst og søvn (Warburton et al., 2006). På samme måte må vi arkitekter og byplanleggere, gjøre mer enn å unngå å bygge så mye betong fordi det genererer store CO2-utslipp. Vi må også være gode arkitekter og byplanleggere, og overbevise og motivere med alle de positive effektene av bærekraftige byer basert på sirkulære prinsipper.

2.1.4 Visjonsløse mennesker med dårlig beslutningskraft?

Le Corbusier er arkitekten bak mange visjonære prosjekt som har vært definerende for sin egen samtid og ettertiden Foto: ukjent

Jeg tror ikke folk har lyst til å ødelegge planeten, og handle på en måte som er skadelig for miljøet, økonomien og samfunnet. Jeg tror at folk stort sett har gode intensjoner, men at man noen ganger kan bli fanget i et destruktivt mønster, eller mangler de verktøyene eller tankegangen som skal til for å handle annerledes. Noen ganger kan vi også være er litt late. Det er ikke lett å legge om forbruksmønstre og hele byggenæringen. Og sånn som det er nå er det ikke enkelt å bare begynne å bygge sirkulært. Eller rettere sagt: det er så lett å ikke bygge etter sirkulære prinsipper.

Det råder fremdeles en tankegang om at det faktisk er mulig å forbruke og bygge etter en lineær modell. Det er det ikke, i alle fall ikke i lengden. Som beskrevet i første kapittel er vi ved å nå bristepunktet for hvor mye vi kan utnytte jordas ressurser, og vi forbipasserer planetens tålegrense (Earth overshoot day, 2020). Denne grensen mellom bruk og forbruk har vi passert hvert eneste år siden 1970 (Ibid.). Samtidig har vi kjørt oss fast i en trend hvor vi tenker kun på en og en bygning, en og en “bærekraftig teknologi”.

2.1.5 Vi må styre skuta

Denne boken har ikke som formål å peke på alt som er galt med måten vi forbruker, bygger og bor på. Målet er at den skal være et steg på veien for å kunne se for oss noe bedre. Noe mer enn bare ett enkelt bygg som ikke slipper ut mer CO2 enn det skaper. Et steg mot å se mulighetene for å gjøre arkitektur og byer mer i tråd med sirkulære prinsipper. Til å se de positive effektene ved å designe og bruke, heller enn å forbruke.

Vi må sette seil mot bærekraftige, sirkulære byer. Ship in sunset av Edward Moran

Uttrykket “arkitekten bak…” reflekterer en rolle hvor arkitekten har overblikk og en plan, og styrer de store linjene i et prosjekt. I mine øyne er ikke dette i overensstemmelse med realiteten nå, hvor mange av dagens arkitekter er redusert til en slags konsulent, uten særlig beslutningskraft. Visjonene blir deretter. Dette er selvfølgelig ikke bare arkitektenes feil, men jeg vil uansett slå et slag for at vi skal gjøre vårt for å ta tilbake rollen som visjonærer med overblikk. Vi skal ikke bare være passasjerer, men skippere som styrer skuta mot Utopia.

Alle detaljene på utopiakartet skal ikke tegnes opp, men vi skal peke ut i horisonten, i retning utopia. Ved å samle våre forestillinger og visjoner om hvordan det ser ut, vil vi kunne sette retning mot en bærekraftig og sirkulær horisont. I Cradle to cradle (Braungart og McDonouh, 2008) beskriver forfatterne reisen mot Utopia med følgende ordtak: “vi går mot horisonten, men det er først når man kommer dit at man vet hvor man skal gå” (egen oversettelse). Det er godt mulig vi trår feil på veien mot det utopia denne boken peker mot, og at den peker i feil retning, men det vil være dumt å la være å sette seil. Kapittel 1 burde i det minste gi en rekke grunner til å skifte kurs.

2.2 Fra systemtenking til nettverksforståelse — Hvorfor solcellepanel og gjenbrukt plank ikke er sirkulærøkonomi

For å sikte mot horisonten og sette seil mot Utopia (jf. forrige underkapittel og Wildes sitat fra 2.1), må vi ikke bare vite hvilken retning vi skal sikte mot – vi må også forstå hvordan skipet fungerer. Jeg antydet i første kapittel at vårt sirkulære forbruk har en bakenforliggende årsak, og at dette er en lineær tankegang. Jeg har skissert opp hvordan en sirkulær tankegang er et motsvar til dette. En slik tankegang forutsetter også at vi tenker annerledes om sammenhengene mellom sirkulære teknologier, bruk og design.

Dette delkapittelet vil derfor ta for seg nettverksteori, for å danne en forståelsesramme hvor disse sammenhengene blir sentrale. Med lærdom fra samfunnsvitenskapen og nettverksteori kan både vår rolle som samfunnsaktør og det vi designer og planlegger ses som sentrale brikker i arbeidet med bærekraftige byer.

“The world will not evolve past its current state of crisis by using the same thinking that created the situation”

— Albert Einstein. Teoretisk fysiker og revolusjonerte sitt fagfelt

Albert Einstein revolusjonerte sitt fagfelt med relativitetsteorien, men hans nytenkning har også hatt stor innvirkning på det øvrige samfunnet. Foto: Associated press

2.2.2 Fra arkitekt til aktør

Byer kan være arbeidsfeltet for ikke bare arkitekter og byplanleggere, men også samfunnsvitere, dog med litt forskjellige innfallsvinkler. Hvor en arkitekt og byutviklers rolle er typisk i forkant av utvikling av et byområde, kommer en samfunnsviter typisk inn etter at byen på flere måter er etablert. Arkitekten og byplanlegger designer oplanlegger i forkant, mens sosiologen studerer, vurderer og debatterer i etterkant.

For å komme tilbake til Buckminsters renessansemenneske (fra delkapittel 1.3), så vil jeg ta til orde for at vi må unngå å skille alt for skarpt på hva som er vår rolle, men heller ta inspirasjon fra flere fagfelt. Arkitekter og byplanleggere designer og planlegger jo tross alt både i og for samfunnet, og kan derfor dra nytte av å inkludere perspektiver fra samfunnsvitenskapen. Byer er ikke et fastlåste, rigide system, men utvikler seg konstant, i takt med det nettverket av menneskene og tingene som utgjør den. De er evig foranderlige, og vi må derfor ikke se oss selv som fagfolk som enten skaper den, eller studerer den etter at den er skapt. Vi er aktører som både påvirker den og påvirkes av den.

2.2.3 Problemet med “miljøvennlige løsninger”

Jeg vil argumentere for at vi må ha en holistisk tilnærming, og forstå hvordan alt henger sammen, dersom vi skal bryte løs fra den destruktive lineære tankegangen. Jeg har tidligere vært inne på hvordan en Zero Emission-bygning (ZEB) ikke kan redde verden alene, fordi den heller ikke kan forstås uten sin kontekst (Hughes, 1983, 1986; Latour, 1987, 1991). I et prosessnettverk kan ikke de fysiske strukturene og sosiale adskilles (mer om dette i neste underkapittel). Bygninger, om de er ZEB eller ei, er både en del av, og avhengige av et omfattende sosioteknisk prosessnettverk for å fungere (Latour, 1996; Walsham & Sahay, 1999). En enkelt bærekraftig bygning i et ellers destruktivt nettverk, vil dermed, holistisk sett, ikke utgjøre et bærekraftig nettverk. Den må forstås i sammenheng med menneskene som bruker den, og teknologien og kunnskapen som ligger bak. En by full av bygninger som er designet etter sirkulære prinsipper, men som brukes av mennesker med et lineært forbruksmønster og opprettholder lineære prosesser, vil med andre ord ikke fungere som et komplett sirkulært nettverk.

”Agents act with intent, but that intent is shaped and reshaped by the context in which it operates.”

— Awan et al. Fra Other ways of doing Architecture

La meg forklare dette med en lyspære som eksempel. Før utbredelsen av et sammenhengende strømnett, ville ikke en lyspære ha fungert etter sin intensjon om å gi lys i mørket. I seg selv vil den ikke fungere uten et en ledning, en sokkel og en omfattende industri for produksjon og formidling av strøm. Hadde man gitt en lyspære til en mann i en middelalderhytte laget av torv og lav, ville han ikke ha sett noe bedre i mørket av den grunn. Uten prosessnettverket vil ikke lyspæra lyse. Eller sagt med andre ord; lyspæren er avhengig av et prosessnettverk som støtter opp om dens tiltenkte funksjon (å lyse) for å virke deretter. Slik vil alle ting - om det er sirkulært designede bygninger eller lyspærer - være avhengige av det prosessnettverket de inngår i for å muliggjøre deres rolle (som sirkulære) i dette nettverket (Hughes, 1983, 1986; Latour, 1987, 1991). Både lyspærer og bygg vil dermed på en side utgjøre deler av ulike prosessnettverk, samtidig som de er avhengige av å inngå i prosessnettverk.

På samme måte som en lyspære før strøm er ubrukelig, er heller ikke gjenbrukt fasademateriale bærekraftig om det ikke kan eksempelvis selektivt nedrives, oppbevares, distribueres og designes inn i nye bygg (mer om dette i 3.3). Som Joycelyn Blénoit sa under Circle House Summit i september 2020:

“You cannot take a technology and just insert it into a system that is not rigged for the circular future.”

Vi kan altså ikke designe uavhengig av teknologi, og de prosessnettverk de tross alt er en del av. Vår lineære tankegang kan forstås som et kognitivt system som ikke er tilpasset sirkularitet. Dermed vil heller ikke design som tilpasses denne tankegangen oppfylle sitt sirkulære potensial. Litt som lyspæren i middelalderhytten.

2.2.4 Prosessnettverk. Ser vi ikke byen for bare bygg?

Jeg har allerede introdusert prosessnettverk som begrep, men hva innebærer det egentlig? En av hovedgrunnene til at jeg bruker dette begrepet i sammengheng med bærekraftige byer, er at det visker ut skillene mellom design og bruk, teknologi og bruker. På den måten gjør det det lettere å planlegge med en mer holistisk tilnærming til bærekraftige byer. Begrepet prosessnettverk er inspirert av Aktør-Nettverk Teori (heretter ANT). Jeg vil derfor gi en kort og enkel introduksjon til denne teoretiske tilnærmingen og noen sentrale begreper. Ut over å gi en kortfattet introduksjon til ANT, vil jeg også forsøke å vise hvordan dette er relevant for sirkulær design og bruk i en arkitektur- og byutviklingskontekst.

Ved å bruke begrepet prosessnettverk presiseres viktigheten av hvordan byer består av ikke bare materielle ting, men også forbindelser dem i mellom. En rekke prosesser gjør at byer er i konstant endring, og ikke utelukkende er en samling statiske objekter og bygninger. Prosessnettverk er ikke alltid byer, men byer er alltid prosessnettverk. Matematisk kan man oppstille sammenhengen på følgende måte:

Viktigheten av prosesser kommer kanskje også særlig til uttrykk i arbeid med sirkularitet, hvor prosesser som omformer og videreformidler materielle ting blir like viktig som det materielle i seg selv. En teglsten kan ikke i seg selv være sirkulærøkonomi, men i en prosess hvor den ombrukes, vil den være en del av sirkulær design og bruk (mer om dette i 2.2.6). På samme måte vil sirkulær design og bruk alltid være en del av et (eller flere) prosessnettverk. Oppsummert sett kan man dermed si at:

Byer

bør forstås som prosessnettverk

Prosessnettverk

er en uendelig skalerbar enhet betstående av både av noder og forbindelser

Prosessnettverk

er i konstant endring avhengig av hvilke mennesker, ting, kognitive konstruksjoner og prosesser som utgjør nettverket

byen samtidig som de utgjør byen, men byen er så mye mer enn bare bygg. En by er – foruten for klosser av tre, glass, metall og betong – veier, varer, vannverk og ikke minst mennesker. Hver av disse tingene for seg selv er derimot ikke en by. Det er først i forbindelsen av dem i et nettverk at det vi forstår som en by trer frem.

På samme måte som både kommunedelplan, arkitekter, huskjøpere, sementblandere, reisverk og skruer alle er avgjørende for å lage en by, noe de gjør gjennom en rekke prosesser. Å forstå byer og sirkulær design og bruk som prosessnettverk i kontinuerlig endring er et motsvar til den lineære tankegangen. Å forstå hvordan alt, ikke bare materialer og bygninger, men også alt det immaterielle som konstituerer byer (og verden forøvrig) henger sammen i prosessnettverk, kan altså hjelpe oss i retning av mer bærekraftige byer.

Begrepsforståelse – Aktør-nettverksteori

Aktør-nettverk teori, ANT

er en måte å forstå verden på som et nettverk

Nettverk

er en ikke-avgrenset enhet bestående av sammenflettede noder (også kjent som aktører) kan for eksempel være et hus eller en arbeidsfellesskap

Noder (også kjent som aktører)

er både mennesker, dyr og ting, alt som på noen slags måte samhandler med andre ting kan for eksempel være en snekker eller en planke

Forbindelser & infrasrukturer

er det som muliggjør forbindelser mellom noder kan både være materielle “ting”, men også prosesser eller kognitive konstruksjoner. kan for eksempel være en utveksling av materialer, kunnskap om sirkulærøkonomi eller en app som formidler salg

Prosessnettverk

kan dermed forstås som nettverk drevet og opprettholdt av en rekke prosesser. Byer er et eksempel på et prosessnettverk.

2.2.5 Ingen motsetningspar

I tillegg til å gi noen begrep for å forstå byer og sirkulær design og bruk som prosessnettverk, kan ANT bidra med å viske ut skillelinjer som kan hemme sirkulære byer. ANT beskriver nemlig hvordan alle er ting forbundet, og at det er ingen skarpe skiller mellom systemer, domener eller nivåer (Hughes, 1986). Skillelinjer og dikotomier (motsetningspar) som teknisk/sosial, design/bruk eller mikro/ makro, finnes heller ikke, og det gir dermed ikke mening å snakke om et bygg som isolert fra den byen den er en del av, eller skille menneskene som bruker et bygg, fra bygget selv (Hall, 2014; Hughes, 1983; Knorr-Cetina & Cicourel, 1981; Latour, 1987).

Teknisk/sosial

Typisk beskjeftiger arkitekter seg hovedsakelig med byer og bygninger (tekniske strukturer), mens samfunnsvitere på sin side, først og fremst interesserer seg for mennesker (det sosiale). ANT derimot, forener det sosiale og det tekniske i en forståelse av verden som sosio-teknisk. Det betyr at man ser designere, brukere, bygg og materialer som likeverdige parter i det nettverket de er en del av (Hanseth, Aanestad & Berg, 2004). Ved å se på både mennesker og ikke-mennesker som likeverdige aktører, åpner ANT for at både sosiale og tekniske faktorer kan spille en rolle i de samme prosessene. Dette betyr i en arkitektur- og byutviklingskontekst at ikke bare bygningene i seg selv, men også menneskene som bruker dem, er avgjørende faktorer for hvordan byggene og byen fungerer.

Design/bruk

ANT bryter også ned dikotomien mellom design og bruk (Hanseth, Aanestad & Berg, 2004). Aktører og relasjoner påvirker og påvirkes gjensidig (Callon og Latour, 1986, 1987). Ser man på et design/bruk-case, så vil de involverte aktørene, forenklet sett, være designer, teknologi og bruker. I stedet for å forstå relasjonene lineært, altså: designer → teknologi → bruker, åpner ANT for at man kan se relasjonene som jevnbyrdige. Til syvende og sist, påvirker alle aktørene hverandre i alle retninger, litt som jeg var inne på i delkapittel 1.3. Rekken aktører blir dermed ikke en lineær, men sirkulerende prosess i flere retninger, altså: designer ←→ teknologi ←→ bruker ←→teknologi osv.

Mikro/makro

Siden ANT ikke trekker opp noen skiller mellom mikro- eller makrouniverser, så vil alt fra transnasjonale lovgivninger (som feks. EUdirektiv om gjenbruk av avfall og Parisavtalen), til mindre gjenstander (som for eksempel en skrutrekker og en kontorstol) kunne forklares som effekter av prosessnettverk. Det betyr at både de store strukturene og de små objektene henger sammen. Dette forklarer hvorfor Parisavtalen (UNFCCC, 2015) er viktig for eksempelvis en bygning på Nyhavna i Trondheim. Det forklarer også hvordan de immaterielle tingene henger sammen med de materielle, og hvorfor vi både trenger snekkere som kan bygge sirkulært, og økonomiske incentiver. Fordi også de immaterielle tingene er en del av nettverket, er det mer enn bare fysiske strukturer som er viktige for å gjøre en sirkulær by og bærekraftig fremtid.

En lyspære er avhengig av prosessnettverket det er en del av; i seg selv vil ikke pæra lyse uten en ledning, en sokkel og en omfattende industri for produksjon og formidling av strøm.

Vi kan eksemplifisere dette gjennom mannen med lyspæren i middelalderhytten fra delkapittel 2.2.3. La oss si at vi i stedet satte ham i en moderne kontekst med godt utbygget strømnett, hvor han hadde både stikkontakt, ledning og sokkel. Dersom han hadde alt dette, men samtidig manglet kunnskap om hvordan man skrur i en lyspære, og heller ikke hadde noen manual til hvordan han skulle bruke den, ville lyspæren fremdeles ikke ha hjulpet ham til å se i mørket. Han måtte også ha en forståelse av hvordan lyspæren henger sammen med det øvrige prosessnettverket.

2.2.6 Nettverk & prosesser. Hvorfor gjenbrukt panel ikke er sirkulærøkonomi

Gjennom en forståelse av verden som prosessnettverk er det ikke materialene, objektene eller byggene i seg selv som er sirkulære eller ikke. Det er måten de organiseres på, og inngår i et nettverk av materialer, teknologi, kunnskap og mennesker, samt forbindelser dem i mellom. Dette forklarer hvorfor materialer, objekter eller bygninger basert på sirkulærøkonomiske prinsipp i seg selv er ikke nok. Forbindelsene mellom materialer, bygninger og byen må til for å danne prosessnettverket som helhet. Det er også avhengig av brukere og infrastruktur som sørger for og opprettholder forbindelser mellom de ulike delene.

La oss ta for oss en kledning av gjenbrukt panel som eksempel. Dette panelet er egentlig det samme som hvilket som helst panel. Når det inkluderes i et sirkulært prosessnettverk derimot, blir det et gjenbrukspanel. Dvs. panelet først blir noe særlig idet det organiseres i et nytt bygg. Det er prosessen, ikke tingen i seg selv som gjør tingen til det den er. På samme måte er ikke en by lineær eller sirkulær i kraft af de tingene som utgjør den, men i kraft av hvordan de organiseres og brukes på. Styrken med denne prosessnettverksforståelsen er at også eksisterende bygningsmasse (selv om den er designet etter en lineær tankegang), kan bli en del av det sirkulære nettverket.

Upcycle studios vegger består av gjenbruksbetong fra Københavns metrobyggeri. Foto: Adam Mørk

Som jeg var inne på i avsnitt 2.2.3, er en populær tilnærming til å løse klimakrisen å eksempelvis bygge bygninger med solcellepanel eller andre “miljøvennlige” teknologier. Disse teknologiene erstatter gjerne eksisterende, “mindre miljøvennlige” alternativer, men vil ikke umiddelbart kunne inkluderes i et sirkulært nettverk. Det blir å løse et problem som skyldes overflod av ting, med flere ting. Denne “problemløsingen” fortsetter i den lineære tankegangen, og er ikke en bærekraftig måte å forhindre klimakrise på.

Betongelement knuses for å gjenbrukes hos RGS Nordic. Eget foto

Med en prosesstankegang, vil både nye og eksisterende teknologier og bygninger inkluderes i nettverket. Fremtidens problemer må ikke løses utelukkende med fremtidige løsninger. Så lenge de eksisterende teknologiene inkluderes i det sirkulære nettverket, vil de også kunne være en del av den sirkulærøkonomiske fremtiden. Et eksempel kan være hvordan betong fra eksisterende metrobyggeri kan inkluderes i et sirkulært nettverk ved at det knuses, renses og brukes som gjenbruksbetong i et nytt boligbyggeri, slik det er gjort blant annet i Upcycle Studios (Lendager). Det er derfor jeg snakker om hvordan man skal gjøre sirkulær by, og hvordan det er en del av et prosessnettverk.

Oppsummering Prosessnettverk i en arkitektur- og byutviklingskontekst

Oppsummert sett innebærer en prosessnettverkstankegang at:

Vi slutter å tenke på ting som isolerte objekter, eller utelukkende ser på ett og ett bygg, men forstår dem som deler av et prosessnettverk

Derfor vil å bygge én “miljøvennlig bygning” ikke være bærekraftig hvis den ikke innlemmes i det sirkulære nettverket

Vi forstår også immaterielle ting som en viktig del av nettverket

Derfor er lovgivning, standardisering og sertifiseringer osv. avgjørende for at både bygg og byer skal bli en del av et sirkulært nettverk

Vi forstår nettverkene som kontinuerlige prosesser

Bygninger, men kanskje særlig byer er i konstant endring, og utgjør komplekse prosessnettverk.

Derfor er en by aldri “ferdig” designet eller bygget

Vi forstår den gjensidige påvirkningen mellom arkitekter og byplanleggere, miljø, økonomi og samfunn

Derfor er klimakrisen også vårt domene og vårt ansvar