29 minute read
1. Material girl in a linear world
from Sirkulær -
— Greta ThunbergKlimaaktivist, og nobelpris-nominert skolestreiker
Advertisement
Før jeg i det hele tatt går i gang med å snakke sirkularitet, byutvikling og design, er det noen ting som må på plass. Som min professor, Houchang Fati, sa til oss aspirerende arkitekter i 2. klasse: “Du må alltid spørre deg: ‘Hvem er jeg, hvor er jeg, og hvem betaler?’”. Dette kapittelet vil derfor, før vi dykker ned i sirkulær design og bruk, diskutere hvor vi er – altså hvilken kontekst vi opererer i – hvem det er som betaler prisen for vår måte å designe og forbruke på, samt hvem vi som arkitekter og byplanleggere er oppi det hele.
Før jeg kommer nærmere inn på hvordan byer påvirker klima og miljø, og hvordan de kan gjøres bærekraftige gjennom sirkulær design og bruk, vil jeg altså beskrive situasjonen vi er i. Jorda er tross alt vårt eneste hjem, og byer og hus vi designer på den er uløselig forbundet med den overordnede globale situasjonen. Måten vi designer og forbruker på har konsekvenser for , hvordan dette påvirker miljø, økonomi og samfunn, og hva arkitekters rolle i denne klimakrisen er. (Disclaimer: hvis du allerede vet at vi er langt inne i en klimakrise, som i stor grad skyldes vår lineære tankegang og forbruk, kan du hoppe til delkapittel 1.3)
— Houchang Fati,Tidligere arkitekturprofessor på NTNU
Eget foto.
1.1 Hvor er vi? — I The Land of Plenty, med plenty problemer
I Utopia for realists beskrives tiden vi lever i som The Land of Plenty, et navn som i middelalderen ble brukt for å beskrive den tids Utopi. I The Land of Plenty regnet mat fra himmelen, elvene flommet over av vin, det ble festet hver dag, og aldring var et konsept som ikke eksisterte. Det var med andre ord overflod av mat, penger og evig ungdom, noe de færreste på den tiden var forunt. I dag derimot, er situasjonen en annen enn i middelalderen, og selv hvis vi sammenligner med livssituasjonen mye senere, har den gjennomsnittlige borger mer enn hva man kunne drømme om i middelalderske utopier. På starten av 1800-tallet levde over 80% i fattigdom, på 80-tallet var andelen nesten halvert, og i nyere tid har den falt til under 10% (Bourguignon & Morrisson, 2002). På svært kort tid, historisk sett, har den generelle levestandarden økt for de fleste av oss. Vi er i en verden hvor de fleste av oss lever i lange, sunne liv, med mat på bordet og mer enn nok penger til å klare oss. Utopien mange drømte om i tid hvor hungersnød, fattigdom og død var daglig kost, er på mange måter blitt en realitet.
Vi lever altså i The Land of Plenty. Samtidig er det med en avmålt skepsis jeg har valgt å beskrive situasjonen vi er i som The Land of Plenty. For selv om vi har plenty med penger, og lever lenge, har ikke denne høye levestandarden, også medført plenty problemer? Kan det tenkes at det at å leve i en middelaldersk utopi med tilsynelatende ubegrensede mengder mat, penger og leveår, også medfører et forbruk som er i ferd med å gi oss flere problemer, slik klimaforandringer er et tegn på?
Eget foto
1.1.1 Mange mennesker, mye avfall og mye CO2
For å gå litt nærmere inn på hvordan vårt Land of Plenty ser ut, kan vi beskrive den gjennom noen nøkkeltall. I skrivende stund er vi 7,8 milliarder mennesker i verden, og innen 2050 anslås verdens befolkning å vokse med ytterligere 2 milliarder (UN, 2019; UN 2019b). Samtidig som vi blir flere blir vi også eldre, og den forventede levealder i Europa og verden forøvrig vil stige med hhv. fem og seks år (Roser et. al, 2013). Ut over å leve lengre er det også færre som forventes å leve i fattigdom. Den årlige tilveksten til den globale middelklassen forventes å være 160 millioner i løpet av de neste ti årene, og verdensøkonomien forventes å mer enn dobles i størrelse (Kharas, 2017; NHO, 2018). Urbanisering er også en generell trend i de fleste land og mer enn halvparten av verdens befolkning bor, i byer, et tall som forventes å øke til over 60% i 2050 (Richie, 2018; UN, 2018; Ellen MacArthur Foundation, 2019).
Vi blir altså både flere, rikere og mer urbane. Dette medfører til et høyere behov for bolig, forbruksvarer og transport, og FNs miljøprogram har anslått at total ressursbruk forventes fordoblet frem mot 2050 (UNEP, 2017). Det forventes ytterligere at vi vil bygge 230 milliarder m2 nytt gulvareal til den globale bygningsmassen, og doble den innen 2060; noe som tilsvarer å bygge en hel New York City hver måned i 40 år (Architecture 2030, 2020). Ut over dette vil vi også bygge ut flere urbane områder i løpet av de neste hundre årene, enn det som eksisterer i verden i dag (Shepard, 2019).
Byggenæringen som skal bygge strukturer rundt den i økende grad urbane ansamlingene av mennesker har et særlig stort behov for ressurser. Vårt forbruk av naturressurser er ti ganger så mye som i 1900 og dobbelt så mye som i 1980; og etterspørselen etter metaller, energi og mat har fått en markant økning, særlig de siste to tiårene (OECD, 2015). I Europa er byggenæringen ansvarlig for omtrent 40% av energiforbruket og 40% av materialforbruket, tilsvarende 39.4 millioner tonn til konstruksjon, drift av boliger, hus, kontor, veier og annen infrastruktur (Circle Economy, 2019). I Norge er vi i verdenstoppen, med et gjennomsnittlig forbruk på 44.3 tonn per person, hvert år. Av alle de materialene vi konsumerer, er det samtidig 97% av dem som aldri sirkuleres tilbake til kretsløpet, men forblir uutnyttet avfall (Ritchie & Roser, 2017b; Circle Economy, 2020). Ut over avfallsproduksjonen er en norske byggenæringen også direkte ansvarlig for 9,5 millioner tonn CO 2eq, tilsvarende 15% av verdens totale klimagassutslipp (Circle Economy, 2020).
Store deler av dette material- og energikonsumet knyttes også til byer. Samtidig som over 80% av verdi- og ressursskapingen skjer i byer, og på mange måter gir oss plenty av monetære og mellommenneskelige verdier, er de også ansvarlige for et konsum i stor skala med påfølgende forurensing og avfallsproduksjon. På verdensbasis er byer nemlig ansvarlige for 75% av bruken av naturressurser, 50% av av verdens avfallsproduksjon, og et sted i mellom 60-80% av våre CO2-utslipp (Ellen MacArthur Foundation, 2019).
Byene våre er med andre ord ikke bare svar på våre basale behov, men er på mange måter blitt en forbruksvare. Byggenæringen utvinner jordas ressurser, vi forbruker dem, og ved bruksslutt ender størstedelen opp som uutnyttet avfall. På denne måten blir det en del av et lineært forbruksmønster; hvor materialer går fra å være naturressurs til å bli søppel (Circle Economy, 2020, Circle Economy 2019; Ellen MacArthur Foundation, 2013; Jensen & Lyngsgaard, 2013). Når kun henholdvis 3 % og 4% av nordmenns og byggebransjens avfall sirkuleres i nye kretsløp, og står for store mengder CO2- utslipp og forbruk av naturressurser, er dette et tydelig tegn på at byene våre er lineære (Circle Economy, 2020, Circle Economy 2019; ). Så hvis vi skal bygge bærekraftige byer, kan vi da fortsette på denne lineære måten?
1.1.2 Fra The Circle of Life til The Anthropocene
Å forbruke jordas ressurser på denne lineære måten er faktisk relativt ny - i hvert fall med jordas levetid tatt i betraktning. I vårt moderne samfunn har vi skilt menneskelig forbruk og produksjon fra naturen, og betrakter dem som adskilt fra hverandre, når de i virkeligheten er tett forbundet (Jensen & Lyngsgaard, 2013). Uavhengig av hva vi tenker, er vi en del av dette kretsløpet, og alle naturens ressurser kan gjenbrukes på et eller annet nivå. Alt som kommer fra jorda skal i bunn og grunn kunne komme tilbake til jorda i en eller annen form. Nedfallsløv fra et tre vil brytes ned av sopp og andre biologiske organismer som skaper ny jord og næring til andre trær som igjen gir næring til dyr som igjen blir næring for større rovdyr som til slutt også vil ende opp som en del av naturens evige sirkulære kretsløp (Jensen & Lyngsgaard, 2013). Det var dette Mufasa snakket om da han forklarte sin sønn Simba om deres rolle i naturen; hvordan hans kropp en dag skulle bli til jord, og gi føde til antilopene som i sin tur blir spist av løvene. Mufasa forklarte hvordan det hele henger sammen, og at man må passe på den delikate balansen i naturen, i the circle of life.
Mufasa lærte Simba om jordas økologiske balanse, the circle of life. Walt Disney Pictures
Denne delikate balansen er nå i ferd med å tippe, og det kan se ut til at vi ikke har lært det samme som Simba gjorde. Menneskelig aktivitet er ikke bare en del av klodens naturlige sirkulering av materialer og ressurser. Vi forbruker jordas ressurser, heller enn å bruke dem, og vi lever ikke lenger bare i takt med jorda; vi former den. Ja, faktisk så mye at mange definerer tiden vi lever i som en ny epoke: The Anthropocene, eller antroposen (Grønli, 2008). Ordet kommer fra det greske ordet anthrōpos, som betyr menneske, og -cene som er suffikset i alle epoker i den seneste æra, som forøvrig betyr ny (Online Etymology a; b). Dette er ikke en offisiell geologisk epoke, men har fått relativt bred opbakning, da flere mener at jorden er så radikalt endret av menneskelig aktivitet, at det nå bør defineres som “menneskets epoke”(Grønli, 2008; Beradelli, 2008).
For å svare på Houchang Fatis første spørsmål “hvor er vi?” kan vi altså fastslå at vi lever i menneskets epoke. I tillegg til epoken vi befinner oss i, vil vi, basert på urbaniseringstendensene fra dette delkapitlet, sannsynligvis også kunne svare at “vi er i en by”. Byene vi er i og deres bygningsmasse har stor påvirkning på klima, og vi kan fastslå at de ikke lenger fungerer etter naturens sirkulære prinsipper. Som min tidligere sjef i GXN, Kasper Guldager, alltid sa: “søppel er et menneskeskapt konsept; naturen har ikke noe begrep for søppel” – Simba vet ikke hva søppel er, i naturen finnes bare ressurser. Samtidig som byer på mange måter produserer søppel, og er ansvarlige for store mengder klimagassutslipp, er det også hjem til størstedelen av verdens befolkning. Dermed er de nødt til å være en del av en bærekraftig fremtid. Vi må bare tenke annerledes om hvordan vi designer dem og bruker dem. Så menneskets epoke kan være litt mer i balanse med naturens sirkulære kretsløp.
1.2 Hvem betaler? — Klima på kreditt
Hva er så kostnaden av dette lineære forbruket, og hva blir konsekvensene når vi blir enda flere middelklassemennesker med høyt forbruk (jf. 1.1.1)? Google kan gi oss svar på mange spørsmål, blant annet hva som skjer hvis vi ikke bæsjer, bruker solkrem eller får nok tummy time, samt hva tummy time er. Et annet spørsmål flere har stilt Google, men som er litt vanskeligere å svare på, er hva som skjer hvis vi ikke endrer klima. Derfor vil jeg i følgende delkapittel forsøke å gi et svar på dette.
Med økte klimagassutslipp har den globale gjennomsnittstemperaturen steget med litt over 1 grad celcius, sammenlignet med førindustrielle nivå (IPCC, 2018). Parisavtalen har som mål å begrense gjennomsnittlig temperaturstigning godt under 2, men helst 1,5 grader (UNFCC, 2015). Til tross
for at det ikke er helt klart definert hvilke tall denne avtalen tar utgangspunkt i, viser er de fleste beregninger at vi uansett er på vei i gal retning, og at det globale klima blir stadig varmere (NASA, 2020; IPCC, 2018) . Men hva skal vi gjøre med denne temperaturstigningen, og hva skjer hvis vi ikke gjør noe? Et kjapt Google-søk vil kanskje gi oss svar på hva som skjer hvis vi ikke får nok protein, solkrem eller tummy time. Jeg vil imidlertid forholde meg til spørsmålet relatert til klima; hva skjer hvis vi ikke når Parisavtalens teperaturmål, og hvilke konsekvenser har det for miljø, økonomi og samfunn? Følgende kapittel vil derfor se på hvordan vår lineære forbruk medvirker til blant annet overkonsum av jordas ressurser, innskrenket biomangfold, og en skjev fordeling av risiko for ekstremvær og tilgang på livsviktige ressurser.
Hva skjer hvis vi ikke endrer klima? Skjermdump: privat
Gjennomsnittstemperaturer med 20 års intervall — Fra 1884 til 1984, totalt 100 år
Utvikling i gjennomsnittlig global temperatur. Kilde: NASA, 2020
Gjennomsnittstemperaturer med 5 års interval — Fra 1994 til 2019, totalt 25 år
Utvikling i gjennomsnittlig global temperatur. Kilde: NASA, 2020
1.2.1 Miljømessige konsekvenser. Forbruk på mastercard
I skrivende stund er vi allerede passert det som kalles Earth Overshoot Day. Denne dagen markerer når etterspørsel etter naturens ressurser har oversteget det jorda kan regenerere (Earth overshoot day, 2020). Jorda kan altså gjenopprette sin økologiske balanse selv om vi bruker av dens ressurser, men kun inntil et visst punkt. Når forbruket vårt går forbi dette punktet, og overskrider den planetære tålegrensen, tar vi fra jordas reserver. Dersom vi ser på jordas planetære tåleevne som et månedsbudsjett, vil den mengden ressurser jorda kan regenerere hvert år tilsvare månedslønna vår. Den mengden ressurser vi utvinner og forbruker vil tilsvare de månedlige utgiftene. Den dagen vi har brukt opp lønna, vil i denne sammenhengen tilsvare Earth Overshoot Day. Sånn sett kan man si at vi bruker 75 % av lønna vår på byen, altså den andelen av forbruket våre byer er ansvarlige for (se underkapittel 1.1.1).
Vi lever med andre ord på mastercard store deler av året, uten å betale regninga, og rentene er begynt å stige. Dersom hele verdens befolkning hadde hatt et forbruk som oss i Norge, ville vi ha hatt bruk for 3,8 jordkloder (Global Footprint Network, 2020). Når Earth Overshoot Day i år landet på 22. august i verden, og 18. April i Norge, altså før nyttår, vil det bety at vi “stjeler” fra fremtidige generasjoner (ibid.). Grunnen til at datoen faller på forskjellige dager for ulike land, er at Earth Overshoot Day beregnes ut ifra et gjennomsnittsforbruk per person, ganget med verdensbefolkningen. Norge har altså et markant høyere gjennomsnittsforbruk per person, sammenlignet med for eksempel Uruguay og Ghana. Med Norges forbruk lever vi med andre ord på mastercardet allerede uka etter månedslønna har kommet, men “budsjettet” er likevel det samme; det er den samme jorda vi utvinner ressurser fra.
Å si at vi bruker en stor del av budsjettet på byen, er som nevnt basert på at en stor del av vårt ressursutvinning er knyttet til byer (jf. 1.1.1). En stor andel av byers ressursforbruk skjer innenfor transport, elektrisitet og oppvarming; aspekter ved bygging og vedlikehold som tross alt danner rammene om byene våre. Sammen med transport er byggenæringen en av de største sektorene når det kommer til både forbruk av naturressurser og utslipp av klimagasser.
Vårt overforbruk belaster derfor naturens økosystemer betydelig. Dersom vi fortsette som vi gjør nå, vil flere områder vil bli så påvirket av klimaendringer at de vil gå over til en ny biom, og mellom 8% og 18% av verdens dyr, planter og insekter trues av utryddelse (Levin, 2018). Det vil også medføre mer ekstremvær i form av tørke, hetebølger og ekstrem nedbør. Dette vil i sin tur gjøre flere områder ubeboelige, og med havnivå som vil stige i underkant av en halvmeter, settes også eksisterende bygningsmasse og landområder i fare for å bli oversvømt (Levin, 2018; Schleussner et al., 2016). Dette gjelder særlig på den nordlige del av kloden, hvor vi skandinavere tross alt befinner oss (Schleussner, et al., 2016).
1.2.2 Økonomiske konsekvenser. Dyre, ubrukte ressurser.
Det er ikke bare innenfor miljø at en stigende global gjennomsnittstemperatur har store konsekvenser. Den nevnte destabiliseringen og tapet av økosystemer koster nemlig også økonomien dyrt. Både direkte, i form av eksempelvis redusert tilgang på og pris for naturens råvarer men også mer indirekte, i form av blant annet økt risiko for pest- og virusspredning (Adamowicz et al. 2005). Et eksempel på hvordan destabilisering av økosystemer påvirker økonomien er hvordan et koronavirus fra et dyremarked i Wuhan har medført en kostbar global nedstengning (Mira-Salama, 2020). En annen indirekte konsekvens er hvordan risiko for ekstremvær og flom kan føre til høyere forsikringskostnader, i tillegg til utgifter forbundet med tilpasning og flytting av sårbar infrastruktur og industrilokaliteter (NHO, 2018).
Beregninger har estimert at tap av biomangfold som konsekvens av avskoging i Kina alene har kostet den globale økonomien 104 billioner norske kroner årlig fra midten av siste århundre og frem til årtusenskiftet (TEEB, 2010). At vi forbruker naturressurser og råmaterialer raskere enn jorda kan regenerere (som World Overshoot Day fra forrige underkapittel er en indikator på) påvirker også tilgangen på ulike råmaterialer, og kan føre til en ressursknapphet. Både en økt usikkerhet omkring tilgjengelighet og en reell materiell knapphet påvirker prisene. Dette betyr ikke bare dyrere materialer, men også større fluktuering i pris (NHO, 2018; Ellen MacArthur, 2013). I en byggenæringen kan dette blant annet medføre betydelige konsekvenser med tanke på hvilke materialer man kan integrere i designet, men også en usikkerhet om man kan holde budsjetter når store fluktueringer i pris er en realitet.
Paradoksalt nok blir mange av de i stigende grad knappe materialene gjort utilgjengelige ved bruksslutt som resultat av vårt lineære forbruk. Det vil si at en liten andel produkter og materialer blir gjenbrukt med høy verdi i nye materiale-kretsløp etter sin bruksslutt. I Norge blir 34% av avfall fra byggenæringen levert til materialgjenvinning, 29% til forbrenning med energigjenvinning, og hele 36% prosent forble uutnyttet etter bruksslutt, og sendt til deponering (SSB, 2019). På denne måten mister vi ikke bare den bundne energien i råmaterialene i seg selv, men også den økte bundne verdien materialene har opparbeidet seg gjennom arbeid og foredling.
Ut over at vi ikke utnytter materialenes potensiale etter deres første bruksslutt, utnytter vi heller ikke ressursene våre til deres fulle potensiale mens de er i bruk. Studier av Ellen MacArthur Foundation (2015) viser at 40-50% av kontorbygg er tomme i løpet av arbeidsdagen. Likeledes har halvparten av private hus i snitt to rom enn det beboerne trenger, mens bilene våre for mesteparten av tiden står parkert (Ellen MacArthur Foundation, 2015). Kostnadene relatert til å eie en bil kan være høye nok i seg selv, men pris per kilometer blir enda dyrere dersom den nesten aldri kjører, og ressursene kun utnyttes en brøkdel av tiden. Ved å bygge infrastruktur tilpasset biler som står ubrukt og bygninger med tomme rom, vil vi bare bygge opp under dette bruk/verdi-gapet, men kunne vi ha tenkt annerledes om hvordan vi ikke bare utnytter materialer, men også de funksjonene de støtter opp om?
Diagram: Lands sårbarhet for klimaendringer. Kilde: NHO, 2018
1.2.3 Samfunnsmessige konsekvenser. Sultne ekstremister.
I et samfunnsmessig perspektiv er en av de globale konsekvensene av vårt lineære forbruk og den påfølgende klimakrisen redusert tilgang på vann og mat (NHO, 2018). Råvarer som hvete og mais er hjørnesteinen i en stor del av verdensbefolkningens kosthold, og tilgangen på disse er derfor sentrale i for global helse og livsgrunnlag. Disse artene er dog utsatt for klimarisiko, og det er estimert at avlingene fra disse artene vil synke med hhv. 9 og 16% ved en gjennomsnittlig global togradersstigning (Schleussner et al., 2016). I middelhavsområdene vil tilgangen på vann reduseres med 9% med en gjennomsnittlig global temperaturstigning på 1,5 grader - og med en halv grad mer, vil det reduseres med nesten det dobbelte (Ibid.). Når avlinger og vannreservoarer reduseres, vil ikke bare tilgangen på ressursene gå ned, men prisene vil samtidig stige (som jeg beskrev i 1.2.2). En konsekvens av dette er igjen er at fattige land og mennesker blir utsatt for større risiko relatert til sult og matmangel.
Klimabelastningene er også ujevnt fordelte over landområder. I Sør-Amerika, Afrika, og sørøst-Asia er tilgangen på mat og utsatthet for ekstreme naturfenomener verst. Disse områdene består samtidig overveiende av land med lavere velstand og mindre stabile samfunnsstrukturer, som igjen vil akselerere effektene av klimakrisens samfunnsmessige aspekt (Kumari et. al, 2018). Klimakrisen er ikke kun et problem for personer og familier som ikke får dekket sine basale behov; den er også en medvirkende årsak til en rekke politiske kamper og konflikter (UN News, 2018, Kumari et. al, 2018). Verdensbanken estimerer at 140 millioner mennesker vil bli klimaflyktninger innen 2050 som resultat av blant annet ressursmangel og klimakrise, og dette trekkes frem som grobunn for radikalisering av marginaliserte deler av befolkningen (UN News, 2018, Kumari et. al, 2018). Også de landene som ikke direkte er like hardt påvirket, vil merke konsekvensene av klimaendringer gjennom et stigende samfunnsmessig press i form av økt migrasjon og innvandring, samt et ustabilt politisk klima med større polarisering.
1.2.4 På slutten av månedslønna.
Med et forbruk over jordas tåleevne står vi nå (hvis vi fortsetter analogien fra 1.2.1) i slutten av måneden; og miljøet, økonomien og samfunnets har betalt dyre dommer for vårt høye forbruk, og vi lurer på om vi kan få lønna til å strekke til. Hadde vi startet med klimatiltak allerede ved årtusenskiftet, kunne vi holdt oss under 1,5 gradersmålet med moderate reduksjoner i utslippene våre, men dette har imidlertid ikke skjedd (Le Quéré et al., 2018). Vi har fortsatt med et konsum med en høy klimagass-prislapp, og dersom dette vedvarer, vil vårt CO2-budsjett være brukt opp innen sju år, og konsekvensene vil være uopprettelige (Ibid.).
1.3 Hvem er vi? — Dr. Arkitekt behandler bærekraftsproblem
Så her står vi da, med lineært forbruk av jordas ressurser og vi begynner å få skikkelig dårlig råd. Hvem er vi, hvor er vi, og hvem betaler? Ifølge delkapittel 1.1 er vi i en verden drevet på lineære prinsipper, og i en urban kontekst med klimabelastende byer. Vi forbruker ifølge delkapittel 1.2 jordas ressurser og slipper ut CO2 i et forrykende tempo, og miljøet, økonomien og samfunnet betaler dyrt for dette. Det siste spørsmålet som gjenstår å bli besvart blir dermed hvem vi arkitekter og byutviklere er oppi det hele. Hva er vår rolle? Richard Buckminster Fuller har beskrevet designere (og herunder tillater jeg meg å medregne arkitekter og byutviklere) som en slags renessansemennesker: “A designer is an emerging synthesis of artist, inventor, mechanic, objective economist, and evolutionary strategist.”
— Richard Buckminster Fuller,Arkitekt, systemteoretiker, forfatter, designer, oppfinner og futurist
Skal vi lytte til Buckminster Fullers ord skal vi altså kunne litt av det hele. Vi skal være oppfinnere og kunstnere, men også gjøre det lønnsomt, og gå strategisk til verks for å drive (r)evolusjonen fremover. Hvilke egenskaper, tenkemåter og arbeidsmetoder må vi kultivere for å fylle denne rollen, og hvordan kan vi gjøre dette? Et bud på dette er å lære fra fagfelt utenfor vårt umiddelbare faglige domene, og trekke ut essensen fra flere fagfelt og anvende det innefor vårt eget spesialiseringsfelt; nemlig arkitekturen og byen. Følgende delkapittel vil derfor se på arkitekten og byplanleggerens rolle som en tverrfaglig aktør i en utvikling mot bærekraftige byer basert på sirkulære prinsipper.
Lineært forbruk og kreft Sykdom som analogi på byers bærekraftsproblem
Bakenforeliggende årsak i medisinens verden: Røyking. Bakenforeliggende årsak i arkitekturens verden: Lineær tankegang
Sykdom i medisinens verden: Lungekreft. Sykdom i arkitekturens verden: Lineært forbruk
Symptom i medisinens verden: Hoste, kortpustethet, luftveisinfeksjoner, smerter i brystet ++. Symptom i arkitekturens verden: Klimakrise. Utdøende arter, økte havnivå, ressursmangel ++
Symptomlindring i medisinens verden: Antibiotika ved lungebetennelse, smertestillende ++. Symptomlindring i arkitekturens verden: Isolerte “miljøvennlige prosjekt, mindre miljøbelastende byggematerialer, ++
Behandling i medisinens verden: Kirurgi, strålebehandling, cellegift. Behandling i arkitekturens verden: Utvidede prosessnettverk av sirkulær design og bruk
1.3.1 Dr. Arkitekt
Med riktig rolleforståelse kan vi ta fatt på de utfordringene vi står overfor med de riktige verktøyene, og jeg er på mange måter enig i Buckminsters tverrfaglige rollefortolkning. Samtidig vil også komme med mitt eget innspill til hvem vi som arkitekter og byplanleggere er; og da særlig i lys av klimakrisen vi står midt i. Jeg vil starte med å beskrive dette gjennom en analogi, hvor arkitekter og byplanleggere kan forstås som en lege som skal hjelpe en pasient. Hvis vi gjennom denne legeanalogien ser på vårt forbruk og brudd med naturens sirkulære sykluser, kan vi forstå konsekvensene av dette som symptomer på en sykdom. Som Dr. Arkitekt kan vi se konsekvenser for miljø, økonomi og samfunn (jf. 1.2.1-1.2.3) , som symptomer på en sykdom, og kan stadfeste diagnosen: vi lider av Lineært Forbruk.
— R. Buckminster FullerArkitekt, systemteoretiker, forfatter, designer, oppfinner og futurist
Samtidig som det er fint å få en diagnose og kunne lindre symptomer, har en lege også andre viktige oppgaver. For er det ikke vel så avgjørende å også avdekke bakenforliggende årsaker for å hindre sykdom også i fremtiden? Siden en leges rolle er mer enn å diagnostisere, men også behandle og forhindre sykdom, ville ikke legen ha gjort jobben sin dersom hen kun fokusere på å lindre symptomene. På samme måte vil det være dumt hvis vi arkitekter og byutviklere kun fokuserer på å løse eller designe oss utenom konsekvensene av klimaforandringer. Det er derfor vi ikke kun skal designe løsninger som lindrer symptomer; slik som lite biomangfold eller ressursknapphet, vi skal også ta stilling til og endre på de bakenforliggende årsakene.
Vi skal selvfølgelig designe bygg og byer som øker biomangfold og bruker naturressurser på en forsvarlig måte, men å lindre symptomene fjerner ikke sykdommen. Det er minst like viktig å se på strukturene som forårsaker den, og planlegge alternative veier fremover. Hvis du går til legen og klager over at du har smerter i brystet, er kortpustet og hoster, ville det ha vært dumt av legen din å gi deg hostesaft og en ibux, når du egentlig burde vært sjekket for lungekreft. Og enda dummere for deg å fortsette å røyke etter at legen har gitt deg diagnosen.
Dersom vårt lineære forbruk er sykdommen, hva er da den bakenforliggende årsaken? Her vil jeg argumentere for at en avgjørende faktor er vår lineære tankegang og at vi ser på byer og bygninger som isolerte systemer, heller enn sammenflettede nettverk. Dette vil jeg gå nærmere inn på i kapittel 2, men først må vi avklare hva som er vårt spesialiseringsfelt som Dr. Arkitekt.
— Ditte Vind & Anders LendagerManaging Director for Lendager TCW og CEO og stifter av Lendager Group
1.3.2 Byen som spesialiseringsfelt og arena for endring
Som lege har man ikke mulighet til å kurere alle sykdommer. Det er en grunn til at man har både kostholdseksperter og psykologer i tillegg til spesialiseringer innenfor legefaget, da det å behandle en sykdom ofte er en mangefasettert affære. På samme måte skal ikke arkitekter og byplanleggere løse hele klimakrisen alene heller. Vi må kjenne vårt eget fagfelt, men samtidig vite hvordan det kan dra nytte av andre, samt hvordan vi gjennom vårt arbeid og faglige etos kan bidra til bærekraftige byer på best mulig måte. Ut over dette blir de konkrete endringene og resultatene innenfor vårt domene (som gjerne kan overlappe med andre) viktig.
Vårt domene er hovedsakelig design, og å designe er en bevisst handling. Det er avveininger om farge, funksjon og form; valg som vi ofte tar med en vurdering av status quo (Lendager & Vind, 2018). Design har ikke bare funksjon men også intensjon. Ved å utnytte dette, vil arkitektur og byplanlegging være avgjørende for å endre spillereglene ikke bare for hvordan vi designer, men også bruker design i fremtiden, samt hva vil at denne fremtiden skal innebære (Ibid.). Jeg har i løpet av dette kapittelet vist til hvordan byer og byggenæringen på ulike måter er forbundet med en stor del av miljøbelastningen og verdens energiforbruk. På grunn av sitt store CO2- og ressursforbruk, har byer og byggenæringen også et stort forbedringspotensiale, og er et område hvor vår innsats kan gjøre en stor forskjell. Det er med andre ord et spesialiseringsfelt hvor endringer i stor grad kan påvirke i hvilken grad våre fremtidige byer blir bærekraftige.
1.3.3 Doughnut på resept
Så hvordan skal vi designe, dersom vi vil ha slutt på vårt lineære forbruk og byer som ødelegger klimaet? Som Ernst Ulrich Weizacker, co-president for tenketanken Club of Rome har sagt; “Vi kunne ha holdt 6,5 milliarder mennesker i fattigdom og stoppet alle ambisjoner om vekst. Vi kunne også ha redusert verdensbefolkningen med 1,5 milliarder mennesker” (Lacy & Rutquist, 2015). Begge disse mulighetene er like urealistiske som de er ønskelige, men det finnes imidlertid en tredje løsning, som gjør både velstand og bærekraft mulig. Det er denne løsningen som er fokus for denne boken, men for å kunne finne løsningen, må vi først forstå problemet.
Vi må forstå hva det er vi skal designe for og hvorfor. Vi må med andre ord fjerne både sykdom og bakenforliggende årsaker, før vi går i gang med behandlingen. Jeg skal straks legge lege-analogien på hylla, men jeg vil ta logikken med videre: Vi skal ikke utelukkende behandle lungekreften, vi er også nødt til å forklare pasienten at det å røyke faktisk er en skikkelig dårlig idé, og at hen må stoppe hvis hen vil bli frisk. Dersom sykdommen er Lineært Forbruk, vil lineær tankegang være den bakenforliggende årsaken. Vi skal med andre ord både finne muligheter
— Dame Ellen MacArthur,Grunnlegger av Ellen MacArthur Foundation
Fortolkning av Kate Raworths diagram for Dougnut Economics Kilde: Raworth, 2017
til å stoppe vårt lineære forbruk, men vel så viktig også endre vår lineære tankegang. Vi vi ikke utvikle bærekraftige byer ved å kun redde noen dyrearter og redusere avfallet fra byggenæringen, men samtidig fortsette i det destruktive lineære sporet. Det blir som å fokusere på alle de gangene man har takket nei til en sigarett, men å fortsette røyke i helgene. Vi er nødt til å radikalt endre retning, og ikke bare designe og planlegge bærekraftige bygg og byer, men også bruke og gjøre dem på en bærekraftig måte, og sånn sett tenke på deres design gjennom hele bruks- og levetiden.
Velstand på bekostning av hurtig utnyttelse av forsvinnende naturressurser, og overforbruk av jordas i utgangspunktet fornybare ressurser er ikke bærekraftig. Dette er handlinger som tilhøreret et lineært forbruksmønster. Det er dette tankemønsteret som er problemet, og for å ta bærekraftsproblemet ved rota, må vi innstille oss på en alternativ tankegang. Det er her en mer holistisk sirkulær tankegang kommer inn. Med denne tankegangen vil ikke velstand utelukkende assosieres med evig vekst, men heller fokusere på en balanse mellom tilgjengelige ressurser, bruken av dem, og måten de anvendes på. I Doughnut Economics beskrives balansen mellom vekst og velstand som nettopp en doughnut (Raworth, 2017). Dette danner en modell hvor den ytre grensen for vårt forbruk defineres av planetens tåleevne, mens indre grensen defineres av sosial velstand, eller minimum levestandard, basert på FNs bærekraftsmål.
— Julie Nedrebø Johannessen Student ved NMBU på spørsmål om hva bærekraft er.
Gjennom sirkularitet vil vi, forstått gjennom denne modellen, holde oss på den “glaserte delen av doughnuten”. Her kan vi kan etterstrebe både vekst og velstand, men innenfor planetens tåleevne, og uten at det går på bekostning av sosial velstand. Sirkularitet blir altså et tredje alternativ til Weizackers to - vel og merke sarkastiske - forslag til løsninger på klimakrisen. Vår rolle som Dr. Arkitekt blir med andre ord å foreskrive doughnut-forståelse til våre byer, eller sagt med andre ord, å forstå vårt design innenfor rammene av denne modellen. For å holde oss innenfor doughnutmodellens grenser (planetens tåleevne og samfunnsmessig velstand) er vi nødt til å skifte kurs, og legge om til en sirkulær tankegang. Hvordan en sirkulær tankegangen henger sammen med bærekraftige byer, basert på denne smultringmodellen, er tema for de neste kapitlene, og jeg vil beskrive hvordan ambisiøse mål og utopier, nettverkstankegang, sirkulær design og bruk, samt et blikk for historien og menneskene som bruker byene er kjerneelementer i dette.
— FyrstenNiccolo Machiavelli,
Dersom vi skal nå 1,5 gradersmålet må vi starte umiddelbart med å redusere våre CO2- utslipp med ca 15% hvert år inntil 2027, og holde et nullutslippsnivå deretter (Hausfather, 2019). Dersom vi derimot venter, drar på en slags verdensomspennende forbruksfest, slik vi har gjort inntil nå, estimerer Le Quéré (et al. 2018) at våre årlige utslipp kommer opp på 30,6 milliarder tonn i 2025. Deretter vil vi våkne opp med tidenes globale fylleangst og brått måtte halvere forbruket. Vi vil i så fall måtte legge om til 16,5 billioner tonn klimagassutslipp det påfølgende året dersom vi vil unngå å overstige et globalt gjennomsnitt på 1,5 grader (Le Quéré et al. 2018). Disse tallene er av en størrelseskart som kan være vanskelig å forholde seg til, noe som kan tenkes å være medvirkende til at vi hittil har beveget oss i motsatt retning når det kommer til totale klimagassutslipp. For sammenligning vil et estimert forbruk ligge på ca 920 gigatonn CO2 eq, og med energioptimalisering vil vi kunne redusere det til om lag 550 gigatonn. Dersom vi ytterligere implementerer sirkularitet, vil dette tallet kunne ligge på 300 gigatonn (IPPC, 2018, Material economics, 2018).
