Europas historie siden 1815

EUROPAS HISTORIE

siden 1815

Christian K. Melby

Christian Kjellstrøm Melby

Europas historie siden 1815

universitetsforlaget

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2024

ISBN 978-82-15-06641-7

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Boken er utgitt med støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Omslag: Rune Mortensen

Sats: ottaBOK

Trykk: Merkur Grafisk AS

Innbinding: Bokbinderiet Johnsen AS

Boken er satt med: Adobe Garamond 11/13,2

Papir: 100 g Munken Print Cream 1,5

SVANEMERKET

Fig. 1: Europa i 1815.

Fig. 2: Europa i 2024.

1. Nederland, 2. Belgia, 3. Luxembourg, 4. Liechtenstein, 5. Sveits, 6. Andorra, 7. Monaco, 8. San Marino, 9. Østerrike, 10. Slovakia, 11. Slovenia, 12. Kroatia, 13. Bosnia Hercegovina, 14. Serbia, 15. Montenegro, 16. Kosovo, 17. Nord-Makedonia, 18. Albania, 19. Moldova.

INTRODUKSJON

Historie og historieforståelse

europa er en idé, like mye som det er et kontinent. Hvem som har blitt inkludert og hvem som har blitt utelatt fra ideen om Europa, har forandret seg gjennom århundrene. Lenge var det europeiske synonymt med den vestlige kristenheten, mens islamske riker i Afrika, Levanten og Anatolia sto utenfor, og der den østlige kristenheten ble sett på som noe annerledes og fremmed. Samtidig kunne ideen om Europa inkludere de mange europeiske bosetningene i Amerika og etter hvert andre verdensdeler etter rundt år 1500. Det er også vanskelig å snakke om en moderne europeisk historie uten å inkludere Det osmanske riket (ofte bare kalt «Tyrkia» av europeerne) og franske, spanske og etter hvert også italienske besittelser i Nord-Afrika. Disse områdene ble også trukket inn i den europeiske kultursfæren i løpet av 1800- og 1900-tallet.

Historien om denne europeiske kulturkretsen, fra de nordatlantiske øyene i vest (Storbritannia og Irland) til Uralfjellene i øst og fra Skandinavia i nord til Middelhavsregionen i sør, er formet av handel, folkevandringer, krig og utveksling av ideer, varer og sykdommer. Innenfor dette geografiske området vokste det etter hvert frem moderne statssystemer av typer som er gjenkjennelige for oss i dag, med tydelige grenser mellom forskjellige landområder og med stående hærer og byråkratier. Statsapparatet i de europeiske landene styrket seg betraktelig, særlig etter de alvorlige krisene på 1600-tallet, der pest, nød og trettiårskrig (1618–1648) preget de tyske områdene i Sentral-Europa, og der en blodig borgerkrig i England førte til store politiske omveltninger på de nordatlantiske øyene. Mens pestbølger kom til å fortsette også inn i de

neste århundrene, var statene etter hvert i stand til å begrense omfanget og spredningen av sykdom gjennom strenge karanteneregler.

Før Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet var det ingen stormakter som klarte å dominere de andre maktene i Europa i lengre perioder. Etter at den osmanske sultanen Mehmet II erobret Konstantinopel (dagens Istanbul) i 1453, fryktet noen at resten av det kristne Europa også sto for tur, men dette skjedde ikke. Etter å ha blitt slått tilbake fra Wien i 1683 kom ikke lenger Det osmanske riket til å utgjøre en større militær trussel mot de andre europeiske stormaktene. I kortere perioder så det ut til at enkelte herskere – som den habsburgske keiser Karl V på 1500-tallet, eller den franske kongen Ludvig XIV på 1600-tallet – skulle greie å legge Europa under seg, men muligheten én mann hadde til å dominere kontinentet og gjenforene kristenheten var alltid mer begrenset enn drømmen skulle tilsi. Karl V ga fra seg tronen og delte de habsburgske landene mellom sin sønn og sin bror, og Ludvig XIVs regjeringstid var preget av ødeleggende kriger. Selv Napoleons dominans i Europa var av et begrenset omfang, og varte kun i rundt et tiår.

Ytre militære trusler mot de europeiske statene ble gradvis også mindre. I moderne tid var det ingen gjentagelser av de store folkevandringene og invasjonene som hadde preget europeisk historie i tidligere tider, fra hunerne og goterne på 400-tallet til mongolene på 1200- og 1300-tallet.

I Europa på 1700-tallet ble utvekslingen av ideer om statsformer, styresett og forholdet mellom folk og kongemakt viktige drivkrefter for det som senere ble kalt opplysningstiden. Radikale ideer fra den engelske borgerkrigstiden (1640-årene til rundt 1660) og senere den engelske revolusjonen i 1688 var tidlige forløpere for opplysningstidens ideer om at folkets representanter sto over kongers påståtte gudgitte rett til å styre. Dette var tanken om folkesuverenitet – at statens makt burde være forankret i folket, heller enn i kongen. De mest dramatiske effektene av slike ideer kom med de to atlantiske revolusjonene: først i de britiske koloniene i Nord-Amerika etter 1776, og i Frankrike etter 1789.

Særlig den franske revolusjonen i 1789 kom til å få enorme konsekvenser for Europa. Etter en stadig mer radikal utvikling av revolusjonen avskaffet franskmennene like gjerne monarkiet i 1792, og etablerte en republikk basert på prinsippet om politisk likhet for alle menn. I en serie kriger med de andre stormaktene etter 1792 overlevde denne republikken, og spredte ideene om frihet, likhet og brorskap til andre deler av kontinentet – riktignok i fotsporene til franske hærer heller enn gjennom fredelig meningsutveksling. Napoleon Bonaparte, en dyktig general med politiske ambisjoner, begikk

statskupp i 1799 og tok deretter makten i republikken. I 1804 kronet han seg selv til fransk keiser, og gjennom det neste tiåret kom han og de franske armeene til å dominere Europa. Napoleons nederlag, først i 1814, da han ble sendt i eksil til øya Elba, og endelig i 1815, etter et politisk comeback og det etterfølgende slaget ved Waterloo, markerte slutten på de franske revolusjons- og Napoleonskrigene.

Sommeren 1815 hadde Europa gjennomgått tiår med krig, og enorme politiske omveltninger. Det neste århundret, fra 1815 til utbruddet av 1. verdenskrig sommeren 1914, var det stort sett fred i Europa. Men århundret kom til å bli preget av mange av de samme spørsmålene som hadde definert tiårene før 1815: Hva er folkets rolle i statsapparatet? Hvem utgjør et folk? Hvem har rett til å styre over et gitt landområde?

Under slike spørsmål lå det større strømninger. En gryende industrialisering forandret måten folk levde og tenkte på. Jakt etter ressurser, kombinert med tanker om europeisk eksepsjonalisme, la det ideologiske grunnlaget for en bølge av imperieekspansjoner på 1800-tallet. Politiske så vel som økonomiske ideer endret levekårene i Europa og verden, og førte til fremveksten av store sosiale bevegelser. Etter 1914 kom Europa til å gjennomgå to enormt ødeleggende verdenskriger, etterfulgt av en periode med «kald» krig mellom to politiske og sosiale systemer med diametralt motsatte ideer om hvordan samfunnet burde organiseres.

Europas moderne historie, perioden mellom 1815 og i dag, er fortellingen om store hendelser, om sosiale og politiske bevegelser som har forandret livet for store grupper av mennesker. Men Europas historie er også en fortelling om enkeltmennesker. De neste kapitlene viser hvordan store endringer som industrialisering, statsmaktens fremvekst, imperialisme og krig endret livet for millioner av individer, men det er også viktig å huske på at disse menneskene ikke bare er tall. Europas historie er en fortelling om personer, like mye som den er en fortelling om ideer og materielle utviklingstrekk.

Den 13. mai 1940, noe over en måned etter den tyske invasjonen av Norge, krysset tyske styrker elven Meuse ved Sedan i Frankrike. Ved å sende fem panserdivisjoner gjennom Ardennene hadde tyskerne klart å omgå de sterke franske og britiske forsvarslinjene lenger sør-øst, den såkalte Maginot-linjen, og flankert de allierte styrkene i Belgia og Nederland. Slaget om Frankrike

hadde begynt, og det med verst tenkelig utgangspunkt for de fransk-britiske forsvarerne.1

Blant de franske styrkene, tilknyttet Den første armé, var en middelaldrende jødisk kaptein ved navn Marc Bloch. I fredstid var Bloch professor i historie, men han hadde også krigserfaring. Dette var nemlig andre gang professoren deltok i en verdenskrig: Som ung mann hadde han blitt mobilisert i 1914, forrige gang tyske styrker hadde truet Frankrike. I 1939 hadde Bloch igjen blitt kalt inn til militærtjeneste, og til tross for at han kunne ha blitt fritatt grunnet sin alder, valgte han igjen å iføre seg uniform for å delta i forsvaret av Frankrike. Idet de allierte styrkene ble presset tilbake, endte Bloch, sammen resten av Den første armé, opp i havnebyen Dunkerque, der han ble evakuert over til Storbritannia. Herfra ble han enda en gang sendt tilbake til kampene i Frankrike. Idet fransk motstand kollapset i juni, klarte Bloch å unngå å bli tatt som krigsfange av tyske styrker ved å iføre seg sivile klær og sjekke inn på et hotell i Rennes – attpåtil under eget navn. Tyske soldater var lite interessert i å undersøke om den 53-årige, gråhårede professoren ved hotellet kunne tenkes å være fransk soldat, og Bloch slapp å bli internert i en krigsfangeleir. Den franske regjeringen la ned våpnene 22. juni 1940, og snart var Frankrike delt mellom en tyskokkupert nordre del, og en sørlig del styrt av en ytre-høyre regjering i den tidligere feriebyen Vichy.

For Bloch, som for mange andre franskmenn, var tapet i felttoget i 1940 en katastrofe. Blochs kollega, historikeren Fernand Braudel, tilbrakte krigen i tysk fangenskap, der han søkte tilflukt fra denne ydmykelsen i historieskrivingen. Både Bloch og Braudel tilhørte Annales-skolen, som så på historien gjennom et fugleperspektiv. I et slikt lengre perspektiv er enkelthendelser, som det franske nederlaget i 1940, mindre viktige enn de lange linjene i historien. For Braudel ble studiet av historien, og da spesielt av den lange, overordnede historien, en måte for å mentalt «flykte» både fra fangenskapet sitt og fra Frankrikes nederlag.2

Bloch, som selv var mest kjent som middelalderhistoriker, valgte en annen måte å bearbeide nederlaget på: Han skrev en historisk analyse av sine opplevelser under felttoget, og av det han så på som årsakene til det franske tapet.3 Selv om han selv innrømmet at yrket som historiker ikke akkurat var kjent

1 Sedan hadde også vært stedet der Frankrike led nederlag i krigen mot Preussen i 1870 – et nederlag som senere la grunnlaget for opprettelsen av et samlet Tyskland i 1871. Om felttoget i 1940, se Julian Jackson, The Fall of France: The Nazi Invasion of 1940 (Oxford, 2003).

2 Jackson, The Fall of France, 191, også 185–187.

3 Denne måtte vente med å bli publisert til etter krigen. Den engelske utgaven fikk tittelen Strange Defeat, eller «merkelig nederlag»: Marc Bloch, Strange Defeat: A Statement of Evidence

Written in 1940 (New York & London, 1999 [1946]).

for å være fylt av eventyr,4 ble veteranen fra to verdenskriger snart medlem av motstandsbevegelsen mot nazistene i Lyon, etter at Tyskland hadde okkupert også de delene av landet som tidligere hadde vært under Vichy-kontroll. Han ble tatt til fange, torturert og til slutt skutt av tyske styrker i juni 1944.

Det er ikke alltid historikere får lov til å skrive sin egen fortelling. Bloch var først og fremst ekspert på eldre historie, men i analysen av nederlaget i 1940 satte han seg selv og sine egne opplevelser i samtiden i sentrum. Det er kanskje rart å tenke på, men de færreste historikere er øyenvitner til det de skriver om. Øyenvitneskildringer var vanligere i eldre historieskriving, slik som når Xenophon i Anabasis (fra det 4. århundret fvt.) skriver om sine opplevelser som en av lederne for en gruppe greske leiesoldater i Persia, eller når Anna Komnena i Alexiaden skriver om sin egen tid og hennes far, den bysantinske keiseren, i perioden rundt det første korstoget. Ifølge den antikke, greske historikeren Polybius var det nærmest en regel at en historiker ikke kunne skrive om nære hendelser uten å ha deltatt i dem selv.5 Men selv historikere som velger å skrive om andre perioder enn den de selv lever i, som Braudel, er farget av sin egen samtid og av sine egne opplevelser. Som den italienske historikeren Benedetto Croce formulerte det: All historie er samtidshistorie, i den betydning at ideene våre om fortiden er basert på hvilke ideer vi har om nåtidens problemer og utfordringer.6 Som så mye annet eksisterer ikke historieskrivingen i et vakuum.

Historie er altså ikke utelukkende studiet av fortiden. Faget er i konstant endring, og forskjellige epoker, hendelser og historiske personer kan sees på med nye øyne avhengig av hvordan historikere tenker på dem. Selv om faget er forfar eller inspirasjon til flere andre akademiske fag som internasjonal politikk, samfunnsgeografi, økonomi og sosiologi, er det moderne historiefaget også på sin side inspirert av disse og mange andre fag.7 I tillegg endres fortellingen om fortiden dersom man for eksempel ser på den «ovenfra» eller «nedenfra»: Om det er konger, dronninger eller statsministre som er hovedpersoner i historien, eller om det er vanlige folk. Historiens utvikling ser

4 Bloch, Strange Defeat, 2.

5 Se John Burrow, A History of Histories (London, 2009), 78. Burrows bok er en lesbar oversikt over historikernes tenkemåter, fra antikken til i dag, og inkluderer blant annet en god diskusjon av Polybius og andre tidlige greske historikere.

6 Dain A. Trafton, “‘Political Doctrine’ in Croce’s History of the Kingdom of Naples”, i Jack D’Amico, Dain A. Trafton & Massimo Verdicchio (red.) The Legacy of Benedetto Croce: Contemporary Critical Views (Toronto, 1999), 103–116, 103.

7 Den franske filosofen Michel Foucault beskrev historiefaget som «alle vitenskapers mor», og kanskje like gammelt som menneskets minne. Se Foucault, The Order of Things: An Archaeology of the Human Sciences (Milton Park, 2002 [1966]), 400.

annerledes ut om man ser på den som drevet frem av «heroiske» enkeltmennesker (som oftest hvite menn, som gjerne har fått uforholdsmessig stor plass i historiebøkene) – som Julius Caesar, Karl den store eller Napoleon – eller om man setter vanlige folk som bønder eller arbeidere i sentrum. I det 19. århundre argumenterte filosofen Thomas Carlyle for at det var helteskikkelser, altså store personligheter, som var drivkreftene i historisk utvikling,8 mens det for en annen filosof, Karl Marx, var de store materielle og økonomiske utviklingstrekkene som var motoren i menneskets historie.9 Selv måten man ser på verden på, som optimist eller pessimist, kan endre tolkningen av historien. I Storbritannia er «Whig history» benevnelsen på en historietradisjon fra det 19. århundre, der landets utvikling sees på som en naturlig marsj mot parlamentarisk, demokratisk styresett – en optimistisk idé om at ting gradvis har blitt bedre og bedre.10 Andre har vært mer pessimistiske: Walter Benjamin, en tysk jødisk intellektuell som hadde bosatt seg i Frankrike etter Hitlers maktovertakelse i Tyskland, skrev i 1940 at historien utfoldet seg som en serie katastrofer.11 Benjamin tok sitt eget liv etter Frankrikes fall i 1940, etter at han hadde blitt nektet opphold som flyktning i Francos Spania. I 1940 så Europas historiske utvikling unektelig ganske mørk ut.

Oppsummert kan vi si at historien endrer seg etter hvilke deler av den vi fokuserer på, og hva vårt eget ståsted er. Å skrive en altomfattende historiebok, der absolutt alt av historisk interesse er dekket, vil være like fåfengt som å prøve å lage et kart i målestokk 1:1. En bok om moderne europeisk historie er nødt til å velge bort noen ting og fokusere på enkelte andre ting. Det overordnede målet med denne boken er altså ikke å fortelle alt som har skjedd i moderne europeisk historie, men snarere å presentere en overordnet

8 Dette kommer tydeligst frem i en serie forelesninger av Carlyle som senere ble trykket som On Heroes, Hero-Worship, and the Heroic in History (London, 1954 [1841]).

9 Dette er noe karikert: Til tider fremstilles Marx som en teoretiker som har lite plass til enkeltmennesket i sine teorier, men dette stemmer ikke. I et kjent sitat skrev han at «[m]enneskene skaper sin egen historie, men de skaper den ikke efter eget godtykke, ikke under selvvalgte forhold, men under forhold som er umiddelbart gitt og levert på forhånd. Tradisjon fra alle døde slektledd hviler som en mare på de levendes hjerne» (Karl Marx, Louis Bonapartes attende brumaire (Moskva, 1934 [1852]), 10). Her er det rom for at enkeltmennesket kan handle og tenke selvstendig, men Marx argumenter for at handlingene og tankene i stor grad styres av samfunnet og de materielle forutsetningene som aktøren handler innenfor. Dette bør være en ganske ukontroversiell argumentasjon.

10 Se Herbert Butterfield, The Whig Interpretation of History (Harmondsworth, 1973 [1931]).

11 Benjamin brukte et maleri av kunstneren Paul Klee til å beskrive det han kalte «historiens engel», som er tvunget til å se denne katastrofen utfolde seg foran øynene dens, uten å kunne gripe inn og uten å kunne hjelpe dem som rammes av katastrofen. Walter Benjamin, “Theses on the Philosophy of History”, i Hannah Arendt (red.) og Harry Zorn (oversettelse), Illuminations (London, 2015 [1955]), 249.

fortelling om Europas utvikling fra 1815 til i dag. Boken vil derfor se på både enkeltpersoner og større grupper mennesker, på hurtige endringer og utviklingstrekk over tid. I undervisningen vil boken med fordel kunne kombineres med mer detaljert litteratur om de hendelsene og utviklingstrekkene som det av nødvendighet ikke er plass til å diskutere i større grad. Boken er delt i to, der første del tar for seg det 19. århundre, mens del 2 ser på det 20. århundre og frem til i dag. Kapitlene kan leses sammenhengende, for en oversikt over historien fra 1815 til i dag, eller hver for seg.

Selv om boken naturlig nok ikke kan fortelle hele historien om Europa de siste to hundre årene, er målet at den skal gi både en overordnet innføring i viktige utviklingstrekk i fortellingen om Europa og samtidig oppmuntre til å tenke nytt om kontinentets historie og forholdet mellom Europa og resten av verden. Mens det derfor nødvendigvis må gis noe plass til slike «Døde, Hvite Menn» som så ofte dukker opp i historiebøker, er det gitt plass til andre personligheter også, og til andre utviklingstrekk utenfor enkeltmennesket.

I de tilfellene der Døde, Hvite Menn entrer scenen, er det kanskje først og fremst måten de endte opp som døde på, som er det mest interessante. Slik er det i det minste med William Huskisson, som spiller en noe ufrivillig hovedrolle i bokens første kapittel.

Europas moderne historie, i det minste i denne boken, begynner derfor med et dødsfall.

INDUSTRIALISERING, 1815–1914

Jernbanens inntog

Det burde egentlig ikke ha kommet som en overraskelse på noen at William Huskisson, parlamentsmedlem for Liverpool, skulle dø på spektakulært vis. Huskisson var en ulykkesfugl, med alt fra fallskader til sykdom som gjengangere i livet sitt.1 Men måten han døde på, var kanskje i overkant spektakulær: På åpningen av jernbanelinjen mellom Manchester og Liverpool, en av de første jernbanestrekningene i Storbritannia (og verden), fikk han den tvilsomme æren av å bli den første personen i historien som ble påkjørt og drept i en togulykke.

Åpningen av den nevnte jernbanelinjen den 15. september 1830 var en grandios affære, med flere prominente gjester. Blant disse var hertugen av Wellington (1769–1852), mannen som hadde slått Napoleon i slaget ved Waterloo i 1815, i tillegg til Huskisson selv. På et tidspunkt skal Huskisson ha gått bort til jernbanevognen Wellington satt i, for å gi hertugen et håndtrykk. Mens han sto slik, på jernbanesporet, kom advarselen om at et lokomotiv var på vei ned jernbaneskinnene han sto på. Avisen Gore’s General Advertiser i

1 Simon Garfield, The Last Journey of William Huskisson (London, 2002), 8–9. Ulykkesfugl-tendensen omfattet resten av familien også: Huskissons svigerfar, skriver Garfield, «plummeted to an exciting and unexpected death by falling over the banisters in his house in Upper Wimpole Street and landing on the marble floor of his hall».

Liverpool beskrev det som om det neste som skjedde var over på et øyeblikk,2 men Huskisson må likevel ha reagert usedvanlig tregt for ikke å klare å ta et skritt til siden og unngå toget som kom mot ham. Resultatet var det uansett lite tvil om: Huskisson fikk beinet overkjørt av lokomotivet, og han døde av skadene senere samme kveld. (Gore’s General Advertiser inkluderte en ganske blodig beskrivelse av hendelsen.)

Det finnes andre grunner til å huske navnet William Huskisson enn som svaret på et noe morbid pub-quiz-spørsmål. («Hvem døde i den første moderne togulykken?») Huskissons liv gjenspeilet på mange måter de utviklingstrekkene som skulle definere det 19. århundre. Han var en forkjemper for frihandel, og medvirket til fremveksten av det økonomiske systemet som kom til å forme århundret, i det minste for britene, og legge grunnlaget for britisk økonomisk og finansiell dominans i Europa og verden i tiden før 1914. De siste årene av det 18. århundre var Huskisson «parlamentarisk undersekretær» eller, kanskje mer riktig, statssekretær for krigsministeren. Han var dermed også delaktig i koordineringen av Storbritannias enorme og kostbare krigsinnsats mot det revolusjonære og senere keiserlige Frankrike. Disse krigene ble endelig avsluttet i 1815, da Wellington (mannen som ga Huskisson det fatale håndtrykket i september 1830) slo Napoleon i slaget ved Waterloo.

Huskisson kan dermed sies å representere flere tendenser i det 19. århundre: fremveksten av moderne økonomisk teori, som nevnt, men også fremveksten av statens moderne voldsapparat. Som gjest ved åpningen av Manchester- og Liverpool-jernbanen i 1830 var han også til stede da et av de viktigste symbolene på industrialiseringen av Europa gjorde sitt inntog: Jernbanen var en revolusjon i måten varer og mennesker kunne transporteres på, og – etter hvert – et verktøy for å opprettholde europeernes dominerende posisjon i resten av verden. Likevel er grunnen til at han skal få lov til å åpne dette kapittelet, mer prosaisk. For vår del er det Huskissons død som er mest interessant: Den illustrerer hvordan industrialiseringen endret måten folk i Europa levde og døde på, og hvor raske folk måtte være for å tilpasse seg den nye tids kommunikasjoner og teknologier. Mens det kanskje kunne være naturlig å slentre bort til et hestetrukket kjøretøy og hilse på passasjerene, er det betydelig mer fare forbundet med å bli stående på jernbaneskinner og håndhilse på passasjerene i en togvogn. For William, som sto på terskelen mellom den gamle og den nye tid, kom denne lærdommen for sent – eller litt for fort, alt ettersom.

2 Gore’s General Advertiser, 16. september 1830, 3.

Parlamentsmedlemmet fra Liverpool ble naturligvis ikke den siste som ble drept av tog i Europa.3 Togavsporinger og -påkjørsler ble vanlige etter hvert som utbyggingen av jernbanen skjøt fart etter 1830. Allerede i 1838 ble det fraktet 5,4 millioner mennesker på britiske jernbaner; i 1850 var tallet 67,4 millioner, og i 1871 ble 322,2 millioner passasjerer transportert med tog. I 1871 var det totale innbyggertallet i det forente kongedømmet (England, Skottland, Wales og Irland) noe over 31 millioner mennesker.4 Mens jernbanen og jernbaneulykker ble et symbol på møtet mellom skjøre menneskekropper og tunge maskiner i det 19. århundres kultur,5 ble toget også en alminnelig del av hverdagen for europeerne.6

Kort sagt: Jernbanen skapte det moderne samfunn og satte sitt preg på hele det moderne Europas historie. Standardisering av rutetabeller og tidssoner over hele kontinentet førte til nye måter å forstå tid på, bandt land sammen, og åpnet for økt samkvem og handel over landegrensene. Togskinner ble bygget ut med privat kapital, drevet frem av private interesser og for industriell og kommersiell produksjon. Jernbanen ble også en del av statsapparatet, særlig i krig. Verdenskrigen som brøt ut i 1914, var, slik historikeren A.J.P. Taylor omtalte det, «krig etter rutetabell», ikke minst fordi togene sendte soldater til frontene etter nøye opptegnede mobiliseringsplaner. 7 Det var naturligvis også jernbanen som muliggjorde det nazistiske folkemordet på jødene og andre uønskede folkeslag under 2. verdenskrig, gjennom å frakte dem til utrydningsleirene i Øst-Europa.

Med andre ord er jernbanen et symbol på, og var et resultat av, den enorme teknologiske omveltningen som vi kjenner som den industrielle revolusjon, som foregikk over flere tiår i Europa fra andre halvdel av det 18. århundre. Hvordan skjedde denne omveltningen? Og hvorfor skjedde den først i Europa?

3 Noe over et halvt århundre senere skrev den britiske filosofen Herbert Spencer at i Spania hadde visstnok bønder flere ganger blitt påkjørt av togene når jernbanen først hadde blitt bygget ut, og at det var togførerne som fikk skylden fordi de ikke hadde stoppet i tide. Hvorvidt dette er sant eller ikke, er ikke så viktig (og det er nok preget av et generelt smakløst britisk syn på det man ofte anså som «late og dumme» søreuropeere på denne tiden). Spencers poeng var at det tok tid før folk ble vant til togenes fart og masse. Se Herbert Spencer, “The Coming Slavery”, i The Man versus the State (London, 1950 [1884]), 22–53, 28.

4 Tallene er hentet fra Eric J. Evans, The Forging of the Modern State: Early Industrial Britain, 1783–1870. 3. utg. (Milton Park, 2001), 504, 512.

5 Om dette, se Nicholas Daly, Literature, Technology and Modernity, 1860-2000 (Cambridge, 2004), 10–33.

6 Richard J. Evans, The Pursuit of Power: Europe 1815–1914 (London, 2017), 377.

7 A.J.P. Taylor, War by Time-Table: How the First World War Began (London, 1969). For en analyse av jernbanens rolle i opptakten til 1914, se David Stevenson, “War by Timetable? The Railway Race before 1914”, Past & Present, 162 (1999), 163–194.

Pionerlandet Storbritannia

Den industrielle revolusjon var en teknologisk omveltning (i måten varer ble produsert på), en økonomisk omveltning (både når det kom til verdiskaping og hvordan ressurser ble investert og fordelt) og en sosial omveltning (i måten folk levde på). Det var også en europeisk omveltning, men den tok ulik form i ulike deler av Europa, og langt fra hele kontinentet ble industrialisert på samme tid eller på samme måte. Industrialiseringen må altså forstås som en prosess, og en som så like mange tilbakeslag som fremskritt.8

For å ta det første først: Industrialiseringen markerte en overgang fra produksjon med muskelkraft, til produksjon med maskinkraft. 9 Maskinkraft kunne produsere mer effektivt og dermed i større omfang (om enn ikke nødvendigvis av større kvalitet) enn tidligere tiders håndproduksjon. Dette var en teknologisk endring. Teknologien som mest av alt definerte den tidlige industrialiseringen, var dampmaskinen.

Først ute var Storbritannia, selv om kronologien er noe omdiskutert.10 Da jernbanen mellom Manchester og Liverpool ble åpnet i 1830, hadde den første store industrialiseringen på de britiske øyer allerede pågått i flere tiår. Det var britene som utviklet fungerende dampmaskiner. James Watt (1736–1819) får ofte æren for å ha laget en effektiv versjon, 11 og gjennom rikelig tilgang på kull hadde de også muligheten til å drive dampmaskinene.

Tilgang på teknologi kan ikke alene forklare industrialiseringen som Storbritannia, og etter hvert resten av Europa, gjennomgikk utover i det 19. århundre. Drivkraften bak den tidlige industrialiseringen i Storbritannia kan vi finne i landbruket, og i overføring av kapital fra rike landeiere til investeringer i jordbruk, nye produksjonsmåter og etter hvert også i nye maskiner. Den industrielle revolusjon kom altså i kjølvannet av en «jordbruksrevolusjon» – et

8 For en god norskspråklig oversikt over industrialiseringen, og diskusjon og problematisering av begrepet «industrielle revolusjon», se Kristine Bruland, Den industrielle revolusjon: kapitalisme, industri og teknologi (Oslo, 2022). Industrialisering og begrepet «industriell revolusjon» i en global kontekst blir også diskutert og problematisert i Jürgen Osterhammel, The Transformation of the World: A Global History of the Nineteenth Century, oversatt til engelsk av Patrick Camiller (Princeton & Oxford, 2017), 637–672.

9 Mennesker hadde naturligvis utnyttet forskjellige maskiner før også, men disse hadde vært avhengige av naturen på en måte dampmaskinen ikke var: Vindmøller trengte vind, og vanndrevne maskiner – som møllehjul o.l. – var avhengige av at elver ikke tørket inn eller frøs til is for at de kunne brukes.

10 Et poeng som også understrekes av Bruland, Industrielle revolusjon, 15–16 og passim.

11 En annen brite, Thomas Newcomen (1664–1729), må også nevnes her, og (hvis man spør en franskmann) Denis Papin (1647–1713). Newcomens maskin fra 1712 ble brukt for å pumpe vann ut av kullgruver.

begrep som ikke må forveksles med den første jordbruksrevolusjonen, flere tusen år før vår tidsregning. Kapitaloverføringer, investeringer i maskiner og tilgangen på kapital som kunne brukes til slike investeringer, var en viktig årsak til at britene var tidlig ute med industrialiseringen. I begynnelsen fant industrialiseringen i Storbritannia sted i landbruket, der produksjonen ble effektivisert og tilpasset en markedsøkonomi. Historikere har omtalt dette som en proto- eller tidlig-industrialisering som var første skritt på veien mot den klassiske og mer velkjente maskinproduksjonen i fabrikker.12

Industrialiseringen gikk hånd i hånd med nye teorier om økonomisk utvikling. Ikke minst var økonomer som engelskmannen David Ricardo (1772–1823) og skotten Adam Smith (1723–1790) viktige i utviklingen av moderne økonomisk teori. I løpet av det 19. århundre vokste det frem en idé i Storbritannia om at statens rolle i industrialiseringen var å tilrettelegge for, heller enn å aktivt delta i, landets økonomiske utvikling. Uten statlig inngripen og reguleringer, og uten tollbarrierer som kunne legge begrensninger på handelen med utenomverdenen, ville markedet i stor grad regulere seg selv, var argumentet. Det som etter hvert ble kalt for laissez faire («la det skure»), eller også «Manchester-skolen», var en økonomisk teori som i stor grad formet politikken til liberale partier i Europa i det 19. århundre.

I Storbritannia lå slike økonomiske teorier til grunn for agitasjonen mot de såkalte «kornlovene», en import-toll på jordbruksprodukter som hadde blitt innført etter 1815 for å beskytte innenlands matproduksjon. I 1830- og 1840-årene jobbet pressgrupper for å bygge ned disse tollmurene, ledet av liberale politikere som Richard Cobden (1804–1865), kanskje den viktigste representanten for «Manchester-skolen» og liberal økonomisk teori på midten av det 19. århundre. De siste kornlovene ble avskaffet i 1846.13

Overgangen til et industrisamfunn var altså en mye mer gradvis prosess enn det begrepet «revolusjon» kan gi inntrykk av. Det var også en prosess der landegrenser kanskje ikke spilte så stor rolle som fokuset på Storbritannia kan lede oss til å tro. Enkelte deler av Storbritannia – primært deler av England –ble industrialisert tidligere og raskere enn andre deler. Det var først og fremst tekstilindustrien, i områder som Lancashire, som opplevde stor, tidlig vekst.

12 Konseptet «proto-industrialisering» er hentet fra Franklin F. Mendels, “Proto-Industrialization: The First Phase of the Industrialization Process”, Journal of Economic History, 32 (1972), 241–261. En god norskspråklig oversikt over den industrielle revolusjon, med fokus på den britiske utviklingen, finnes i Arnljot Løseth, Den industrielle revolusjonen: Storbritannia i eit europeisk og globalt perspektiv, 1600–1914 (Bergen, 2023). Løseth fremhever at det ikke var store kapitalreserver som trengtes i den tidlige etableringen av fabrikker: Viktigere var det med nettverk og den samtidige utviklingen av en effektiv finanssektor (56–59).

13 Om kampen mot Corn Laws, se Evans, The Forging of the Modern State, 331–339.

Her markerte introduksjonen av maskiner en overgang fra småskalaproduksjon av tekstiler til større og mer samlet produksjon i fabrikker. Denne første fasen av industrialisering foregikk fra sent i det 18. århundre til ut på første halvdel av det 19. århundre. Vi kan altså snakke om en regional utvikling. Andre regioner opplevde motsatt utvikling, ettersom ressurser ble flyttet til de delene av økonomien som ga størst gevinst. Resultatet var at noen byer, som Manchester og Liverpool, vokste, mens andre stagnerte. Det var altså ikke alle deler av Storbritannia som fikk utbytte av den tidlige industrialiseringen.

Den samme tendensen, med regional industrialisering i klynger, kan vi se i resten av Europa også. Fra utgangspunktet i (deler av) Storbritannia oppsto det områder med industri i nærliggende land som enten var direkte koblet opp til den britiske økonomien, eller som av andre grunner var mottakelige for britiske impulser. Den økonomiske historikeren Sidney Pollard har skrevet at industrialiseringen av Europa kan beskrives ved å se for seg røde prikker av industrialisering: I 1815 ville det være noen få prikker på kartet, delvis rundt større byer over hele kontinentet, fra Paris til St. Petersburg, og delvis i grenseområder som Nord-Frankrike, Belgia, Alsace osv. Femti år senere ville disse røde «prikkene» være vokst til store, røde belter på kartet, særlig i de nordvestlige delene av Europa, og noe mindre i de aller nordligste, sørligste og østligste delene av kontinentet. Pollards poeng er at industrialiseringen må forstås som en prosess som foregikk på tvers av landegrenser, der hele Europas økonomiske utvikling må sees under ett. I århundret før 1914 var Europa i stor grad et stadig mer sammenknyttet økonomisk system, og dette påvirket også måten industrialiseringen ble gjennomført på.14 Resten av verden ble også påvirket og trukket inn i det europeiske økonomiske systemet. Vi kan altså etter hvert snakke om en global utvikling.

Europeisk industrialisering15

Utbyggingen av jernbanen og fremveksten av moderne industribyer som Manchester, og overgangen fra småskala-produksjon til samlingen av arbei-

14 Sidney Pollard, “Industrialization and the European Economy”, The Economic History Review, 26 (1973), 636–648, 638.

15 Denne delen av kapittelet er i stor grad basert på Tom Kemp, Industrialization in Nineteenth-Century Europe, 2. utg. (London, 1986), og Robert B. Marks, The Origins of the Modern World: A Global and Environmental Narrative from the Fifteenth to the Twenty-First Century, 4. utgave (Lanham, MD, 2020), spesielt 135–154. Spørsmål om «når» og «hvordan» i europeisk industrialisering fører ofte til krangling blant historikere – den kortfattede gjennomgangen som følger, kan derfor kanskje oppleves som overflatisk, da den ikke går i detaljer om ting som det finnes mange forskjellige meninger om. I grove trekk gir den likevel en ganske klar oversikt over europeisk industrialisering før 1914.

dere i fabrikker med store maskiner, forvandlet 1830-årenes Storbritannia til et annet land enn det hadde vært før industrialiseringsprosessene begynte. Resten av Europa gikk i årene etter gjennom en lignende utviklingsprosess, med lokale forskjeller.

Som første økonomi ut var det ofte britene som var drivkrefter i denne

tidlige industrialiseringen, også utenfor landets grenser. Delvis foregikk dette gjennom direkte kontakt mellom økonomien i Storbritannia og i andre land. Belgia er et godt eksempel på en økonomi som historisk sett var nært knyttet opp til den britiske, og der industrialiseringen ble påvirket av teknologioverføringer og gjennom handel og investeringer. Andre steder – byggingen av jernbanen i Norge er et godt eksempel – ble industriprodukter importert som pakkeløsninger, hvor både maskineri og ingeniører fra De britiske øyer ble fraktet inn. Britisk finansiering og kunnskap var sentrale deler i etableringen av jernbanen i Norge.

Frankrike

Fransk industrialisering var tregere enn den britiske, og tok en annen form. I tiårene etter 1815 sto Frankrike i skyggen av sin politiske og økonomiske rival på den andre siden av Den engelske kanal, og det tok tid før forsøkene på å ta igjen det britiske forspranget i industrialiseringen ga resultater. I motsetning til Storbritannia hadde Frankrike i stor grad en agrarøkonomi, der jordeiendom ga inntekter uten at dette førte til ønske om å investere i nye produksjonsmåter: Konservative landeiere i Frankrike var ikke like interessert i å utvikle nye produksjonsmåter som man var i Storbritannia. I stedet var det i mye større grad staten som måtte trå til med industriutviklingen. For eksempel var jernbaneutbyggingen under Napoleon III (keiser 1852–1870) i stor grad støttet av staten. I et land der regionale forskjeller var utpregede, gjorde jernbanen sitt til å knytte Frankrike sammen og skape et stort hjemlig marked for franske industriprodukter.

Industrialiseringen utviklet seg sakte utover på 1860-tallet, med noe av et tilbakeslag da Alsace-Lorraine ble avgitt til Tyskland etter Frankrikes nederlag i Den fransk-prøyssiske krigen (1870–1871). Til tross for at Frankrike ikke hadde hatt den samme økonomiske utviklingen som rivalen Tyskland, eller som britene, var landet en europeisk industrimakt ved starten av 1. verdenskrig, med en utviklet økonomi, en stor finanssektor og store industrikonserner som Schneider-Creusot. Franske banker finansierte jernbanebygging i Russland, og ressurser fra et stort koloniimperium ga landet tilgang på råvarer og et marked for enkelte ferdigprodukter.

Tyskland

Tysk industrialisering hadde også en senere start enn den britiske, men dette hadde sin naturlige forklaring i at før 1871 eksisterte ikke et samlet Tyskland. Små og mellomstore politiske enheter, hvorav Preussen var den største, utgjorde derfor ikke et samlet marked på samme måte som Storbritannia og Frankrike. Økonomisk samling, gjennom en Zollverein, eller tollunion, fra 1830-tallet gjorde til en viss grad opp for dette.

De østlige områdene i Preussen var preget av en konservativ agrarøkonomi under landeiende adel: såkalte junkere. 16 Nederlag i krigen mot Napoleons Frankrike, der den prøyssiske hæren ble grundig slått i slaget ved Jena-Auerstedt i 1806 og Berlin okkupert, gjorde sitt til å utfordre det gamle økonomiske og politiske systemet i Preussen og de tyske områdene, men junkerne hadde fortsatt stor makt i tiden etter 1815.

Industrialiseringen skjøt fart etter Tysklands samling i 1871. Tysk industri var i mye større grad enn i Storbritannia og Frankrike bygget på en konservativ og til dels militaristisk modell, der staten hadde stor innflytelse. Koblingen mellom keiserriket, junkerne og familiebedrifter som Krupp gjorde at tysk industri etter 1871 – og da særlig tungindustri og metallurgi – ble bygget ut med mer offentlig inngripen enn, for eksempel, i det liberale Storbritannia. I et land der hæren, som også i stor grad var kontrollert av junkerklassen, hadde stor innflytelse, var industrien også mer orientert mot militæret og mot militære behov og interesser.

Heller enn å følge det britiske eksempelet, der industrialiseringen først gjorde seg bemerket i tekstilindustrien, satset Tyskland tidlig på stål og kjemi. Tyskland ble snart også ledende i teknologisk utvikling, og industrien og universitetene var nært koblet sammen. Med en stor befolkning og en aktiv industripolitikk var Tyskland i 1914 den største industrimakten i Europa – en utvikling som kun hadde tatt noen få tiår. På den annen side manglet Tyskland de finansielle musklene til Storbritannia. Det var London, ikke Berlin, som var verdens finanssentrum ved utbruddet av verdenskrigen.

Russland

Den europeiske stormakten som kanskje lå lengst unna Cobdens idealer om liberalisme og minimal statlig innblanding i økonomien, var Russland. Russland hadde et despotisk regime av nærmest føydal karakter, med en keiser eller tsar på toppen og en agrarøkonomi i stor grad basert på arbeidskraften

16 A.J.P. Taylor, som ikke var noen stor tilhenger av Tyskland og det tyske, beskrev junkerne som profittmaksimerende og effektivitetssøkende landeiere, «neither more nor less», i Taylors ord, «than agrarian capitalists». A.J.P. Taylor, The Course of German History (2001 [1945]), 20.

til livegne bønder. Gjennom store deler av det 19. århundre var disse livegne bundet til jorden de jobbet på, og til den landeiende adelen.

Russlands industrialisering gikk saktere enn i Vest-Europa. Nederlag i Krimkrigen (1853–1856) førte til krav om reformer, og livegenskap ble avskaffet i 1861 av tsar Alexander II (tsar 1855–1881). Russland hadde en stor befolkning, men et mindre avansert økonomisk system: Investeringer i industri og produksjon for et marked var derfor vanskeligere enn i Vest-Europa, og en virkelig industrialisering kom ikke i gang før utpå 1880-tallet. Jernbanen ble bygget ut gjennom aktiv statlig inngripen heller enn gjennom privat initiativ. Den transsibirske jernbanen ble åpnet i 1904, og knyttet hovedstaden Moskva til Vladivostok i øst. Statlig støtte til industriutvikling førte også til utbygging av tungindustri. Heller ikke her gikk Russland i britenes fotspor, der tekstilindustrien var pioner, og tungindustri kom senere.

Russisk frykt for å sakke akterut for sine europeiske konkurrenter kan forklare mye av statens støtte til jernbanebygging og industriutvikling. Franske lån til jernbanebygging – særlig etter det russiske nederlaget i den russiskjapanske krig (1904–1905) – gjorde at jernbaneutbyggingen i vestre deler av landet var kommet ganske langt ved krigsutbruddet i 1914, og byer som St. Petersburg og Moskva, og Donbass-regionen i Ukraina, var industrisentre etter vest-europeisk modell, med fabrikker og en stor arbeiderklasse. Men utenfor slike områder var Russland fortsatt i stor grad et tradisjonelt jordbruksbasert land da mobiliseringsordrene tikket inn sommeren 1914.

Utenfor Europa: USA og Japan

Pollards argument, at europeisk industrialisering må sees på som en helhetlig prosess, og at Europa ble industrialisert gjennom kontakter over landegrenser, kan delvis forklare hvorfor Europa gjennomgikk industrialiseringen tidligere enn andre deler av verden. Koblingen til resten av verden må likevel ikke glemmes. Med den nye imperialismen fra 1870-tallet og frem til 1914 kom store deler av Afrika til å bli bundet opp til den europeiske økonomien. Det samme gjaldt det «uformelle» imperiet til Storbritannia: I den siste halvdel av det 19. århundre investerte britene store summer i bedrifter, produksjon og – naturligvis – jernbaneutbygging i land som Argentina.

USA og Japan skiller seg ut, da disse landene gjennomgikk en lignende industrialisering som Europa. For USA, som hadde et lignende økonomisk system som britene, er dette kanskje lett å forstå. I USA, som i Storbritannia, var privat kapital viktig i industriutviklingen og i byggingen av jernbanen. Da den amerikanske borgerkrigen brøt ut i 1861, var sørstatenes slavebaserte økonomi i stor grad knyttet opp til den britiske bomullsindustrien, og etter

borgerkrigen (1861–1865) var amerikansk landbruk også tidlig ute med mekanisering og effektivisering. Det var likevel forskjell på det industrialiserte nord, og det agrare (og, frem til 1865, slavebaserte) sør, både før og etter borgerkrigen. Til tross for indre forskjeller var likevel USA en av de største industrimaktene i verden i 1914, og New York konkurrerte i tillegg med London om posisjonen som verdens finanssentrum.

Japans utvikling tok en litt annen vei. Frem til 1853 var landet i stor grad avskåret fra omverdenen, og impulser og handel med andre kulturer var svært begrenset. Etter at landet ble «åpnet» mot verden, var det en viss risiko for at Japan kunne ende opp som så mange andre områder som kom i kontakt med europeere: kolonisert og med tap av selvstendighet. I stedet ble det, med statlig hjelp, satt i gang en storstilt moderniseringsprosess – den såkalte «Meiji-restaurasjonen». Eksperter fra Europa ble hyret inn, industri og jernbane bygget ut og hær og flåte modernisert. I 1905 slo Japan en europeisk stormakt, Russland, i krig både til lands og til havs – litt av en bragd, tatt i betraktning at Japan bare 50 år tidligere hadde vært isolert og uten noen former for moderne industri overhodet.17

Det er mulig å se noen mønstre her. Etter britenes tidlige start spredte industrialiseringen seg over kanalen og til andre land i Europa. Først i vest, deretter gradvis østover. Enkelte områder ble industrialisert, uten at dette betød at hele landet dermed var en industriøkonomi. Rondo Cameron noterer at selv i Storbritannia var det ifølge folketellingen i 1851 flere skomakere enn kullgruvearbeidere, og landbruket sto for den største sysselsettingen.18 I Italia var det ved slutten av århundret et klart skille mellom et industrialisert nord og et mer jordbruksrettet sør. Også Det habsburgske riket (Østerrike-Ungarn) hadde godt utbygget industri i deler av sine østerrikske og tsjekkiske landområder i 1914.

17 Japan begynte likevel ikke på bar bakke: Store handelshus i Japan la grunnlaget for fremveksten av bedrifter eller korporasjoner etter 1880-årene, da industrialiseringen skjøt fart. Det var fra disse zaibatsu at bedrifter som Mitsubishi og Mitsui utviklet seg. Japan utviklet også tidlig en effektiv moderne banksektor, og kunne finne innenlands kapital for investeringer heller enn å se til utenlandske investorer. Se Osterhammel, Transformation of the World, 649, 665.

18 Rondo Cameron, “European Industrialization”, The Economic History Review, 38 (1985), 1–23, 6. Osterhammel bruker 1851 og verdensutstillingen i London dette året som et symbolsk skille mellom en tidligere britisk industriell revolusjon og en mer reell «industrialisering» eller overgang til en industriøkonomi etter 1851. Se Osterhammel, The Transformation of the World, 647.

Europa gjennomgikk enorme endringer i årene mellom Napoleons fall i 1815 og frem til i dag. Det var en periode hvor Europas befolkning opplevde rivende teknologisk, politisk og sosial omveltning, en sammenkobling med resten av verden gjennom imperier og økt handel, og to store verdenskriger.

Denne boken gir en kortfattet oversikt over noen av disse endringsprosessene, og ser også på langsiktige utviklingstrekk og kontinuitet i kontinentets historie.

Boken er lagt opp tematisk og kronologisk, med én del for årene mellom 1815 og frem til 1914, og én del for årene mellom 1914 og frem til i dag.

Boken er tenkt som en innføring i moderne europeisk historie, og er myntet på studenter i historie og på lærerutdanning, men også for andre som ønsker en kort og informativ historisk oversikt over det moderne Europas historie.

ISBN 978-82-15-06641-7