Pengene og livet: Økonomisk rådgivning i sosialt arbeid. 4.utgave by Universitetsforlaget

ASGEIR SOLSTAD PENGENE OG LIVET

ØKONOMISK RÅDGIVNING

I SOSIALT ARBEID

UTGAVE

Til Maja og Ivi Salome

Asgeir Solstad

Pengene og livet

Økonomisk rådgivning i sosialt arbeid

4. utgave

universitetsforlaget

1. utgave 2006

2. utgave 2011

3. utgave 2017

ISBN 978-82-15-06795-7

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo www.universitetsforlaget.no

Omslag: Nina Lykke

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Mediehuset Andvord AS

Boken er satt med: Adobe Garamond Pro 11/13

Papir: 100 g Amber Graphic 1,25

Forord

Med denne boka vil jeg understreke to poenger. Det ene er at penger er innvevet i våre liv. Bruken av penger handler ikke bare om å dekke en rekke praktiske behov som mat, klær, hus og transport. Måten vi bruker penger på, bidrar til å skape et bilde av hvem vi er, eller i alle fall ønsker å være, og påvirker relasjonene til dem vi har rundt oss. Når inntektene reduseres betydelig eller utgiftene kommer ut av kontroll, utfordres ikke bare lønnskontoen. Også måten vi lever våre liv på, og kanskje vår selvforståelse, preges ofte sterkt av slike forandringer.

Økonomisk rådgivning har ikke alltid vært preget av slike erkjennelser. Veldig mye har dreiet seg om å lage gode økonomiske løsninger for brukerne, slik at de fikk nok å leve for, samtidig som kreditorer fikk noe, eller i alle fall ble kjent med at det var lite å hente. Misforstå meg ikke: Høy kvalitet på dette arbeidet er svært viktig. Det er utfordrende nok å sørge for tilstrekkelig kompetanse på økonomisk rådgivning. Men om vi ønsker at løsningene skal holde over tid, må «pengene og livet» ha oppmerksomhet. Mange brukere trenger kunnskap om hvordan trangere økonomiske rammer utfordrer dem personlig, og veiledning i hvordan de kan innrette sine liv i den nye situasjonen. For å skape god veiledning er brukermedvirkning i hele rådgivningsprosessen vesentlig. Brukerne bør, så langt det er mulig, systematisk medvirke til løsningene. Dette leder meg over til det andre poenget: Faget sosialt arbeid byr på perspektivet, kunnskapen og metodene som kan styrke den økonomiske rådgivningen og knytte sammen pengene og livet, slik at rådgivningen blir et så effektivt virkemiddel i endringsprosessene som mulig. Miksen av god jus-forståelse, økonomifaglig kompetanse og sosialfaglige kunnskaper og ferdigheter er en nøkkel til god økonomisk rådgivning – de viktigste delene av det vi kan kalle økonomisk sosialt arbeid. Alle sosialarbeidere bør etter min mening ha en grunnforståelse av økonomisk sosialt arbeid, fordi økonomien er så viktig for livskvalitet og inkludering. Det legger også grunnen for noe som er omtrent

like viktig: at samarbeidet mellom sosialarbeidere og økonomiske rådgivere uten sosialfaglig utdanning utvikles på basis av gjensidig anerkjennelse av kompetanse. Jeg håper den boka du nå leser, kan begrunne og utvikle denne måten å tenke på, og inspirere til et sosialt arbeid som favner både pengene og livet.

Til slutt vil jeg nevne noen som har bidratt til at også fjerde utgave av denne boka ble til. Miljøet ved Fakultet for samfunnsvitenskap ved Nord universitet er godt både faglig og sosialt. Men jeg er også del av et lite lærermiljø omkring en videreutdanning i økonomisk rådgivning som foregår både med OsloMet og Nord universitet. Takk til Michaela Nilsen, Per Arne Tufte og Christian Poppe for inspirasjon og læring. Egil Rokhaug, som også er en del av dette miljøet, har vært til stor hjelp med kritisk lesning og forslag til omformuleringer i kap. 7–10 i denne boka. Stor takk til deg!

Til slutt vil jeg takke kona mi, Randi, for støtte, også i dette prosjektet. Som sosialarbeider er hun en viktig samtalepartner.

Bodø, mai 2024

Asgeir Solstad

Penger – et sosialt fenomen

Hva handler dette kapitlet om?

Penger er et sosialt fenomen, og samtidig et svært intimt anliggende for mennesker. Penger er et virkemiddel i den kontinuerlige utviklingen av identiteten. Når tilgangen til penger forandrer seg, kan dette ha konsekvenser for vår selvforståelse.

Hvordan har dette betydning for økonomisk rådgivning?

Økonomisk rådgivning skal hjelpe mennesker i en vanskelig situasjon å finne løsninger som gir dem økonomisk trygghet og forutsetninger for å sikre trygghet på lengre sikt. Da vil det være vesentlig at rådgiveren også er i stand til å samtale med den som søker råd, om hva pengene betyr for dem.

Hva bruker vi pengene til?

Penger er en livsnødvendighet. Det er pengene som sikrer oss et sted å bo, mat og dekning av utgifter til transport, reiser, helsebehandling og andre varer og tjenester som er nødvendige for et trygt liv. Å oppleve at man har tilstrekkelig med penger til å dekke disse utgiftene, gir trygghet både for den enkelte selv og de nære menneskene man har et forsørgeransvar for. Helt enkelt sagt: Vi bruker penger til å kjøpe oss trygghet. Samtidig finnes det ikke noen konsensus om hvor mye penger som trengs for å oppnå denne tryggheten. En åpenbar grunn til dette er at kostnadene varierer avhengig av hvor man bor, fordi prisene på varer og tjenester er ulike, også innen et land som Norge. Likevel er ikke kostnadene i seg selv hovedårsaken til at oppfatningene om hvor mye penger man

trenger, varierer. Penger er et helt sentralt virkemiddel i vårt identitetsarbeid, og påvirker vårt selvbilde og vår antakelse om hvordan andre ser og vurderer oss. Dette er tett knyttet til vårt forbruk, altså hva vi bruker penger på. Dermed handler ikke den personlige tryggheten bare om å ha dekket utgifter til livsnødvendigheter. Den handler også om i hvilken grad vi lykkes i å finansiere et forbruk som speiler et menneske vi er stolt av å være. Dette betyr ikke at alle strever etter å ha et forbruk som bare de rikeste kan ha. Det som viser seg å være viktig, er at vi kan finansiere en livsstil og et forbruksmønster som er allment akseptert blant de menneskene vi identifiserer oss med. I boka Distinksjonen. En sosiologisk kritikk av dømmekraften (1995) viser den franske sosiologen Pierre Bourdieu hvordan smak når det gjelder kunst, kultur og innredning av hjem, varierer mellom ulike samfunnslag. Dette poenget inngår også i tenkningen om standardpakker (Riesman og Roseborough, 1993), som legger vekt på hva som er vanlig for «folk flest» å ha av materielle goder, og hva som behøves for å opprettholde en allment akseptert livsstil og levestandard innen et land. Samtidig så Riesman og Roseborough i likhet med Bourdieu at variasjonene i forbruk mellom ulike grupper i et samfunn er store, og at de varierer systematisk mellom gruppene, slik at de framstår som «klasse- og statusspesifikke standarder» (Riesman og Roseborough, 1955). Det å ha inntekter til å kunne betale for «standardpakken» og følge skiftende forbruksforventninger i den sosiokulturelle gruppen vi tilhører, er med på å bekrefte en sosial identitet og tilhørighet. Som barn sosialiseres vi inn dette settet av forventninger, og etablerer verdier, smak og levemåte som bekrefter oss som en del av konteksten. Dette gjør det til et krevende og utfordrende prosjekt å bryte med den sosiale konteksten vi tilhører, hva enten det dreier seg om «klassereiser» som innebærer sosialisering til grupper med større og dyrere standardpakker, eller det handler om å leve med billigere standardpakker. Særlig er det vanskelig å ufrivillig måtte tilpasse seg en billigere standardpakke. De fleste av oss vil vanligvis strekke oss langt for å unngå dette. Men det er denne utfordringen mange opplever å stå overfor når inntektene over lang tid gjør det vanskelig eller umulig å betale for standardpakken de knytter sin sosiale identitet til. Det utfordrer både trygghetsopplevelsen og selvbildet. På samme måte kan det å plutselig bli rik være utfordrende fordi det åpner muligheter som – om de blir brukt – kan skape avstand til den sosiale konteksten man er trygg i. Jeg har ofte lurt på om dette kan ligge bak for noen av «lottomillionærene» når de understreker at premien ikke skal endre deres liv på noen grunnleggende måte. Pengespill framstår ellers som et spennende felt for å forstå hva vi bruker penger til. Det ville være rimelig å tro at målet med pengespill er å vinne mye penger, men dette synes ikke å stemme helt. Målet med pengespill er å vinne, og pengene er middelet som brukes til å gi seier (Binde, 2016; Reith og Dobbie,

2013). Pengene anvendes altså til å gi spilleren en psykobiologisk, symbolsk og kulturell verdi – ikke bare pengene i seg selv (Heiskanen, 2017). I et slikt perspektiv kan man si at spilleren bruker pengene til å oppleve en følelsesmessig tilfredshet. Når spillingen tar overhånd og man snakker om et spilleproblem, kan dette ofte knyttes til at spillingen er en flukt fra det som kan oppleves som et utfordrende liv, inn i noe som gir mulighet for følelsesmessig tilfredshet.

Disse eksemplene viser at like mye som pengene sikrer oss mot å sulte og fryse, handler pengebruk om å tilfredsstille viktige sosiale og psykologiske behov. Det handler på den ene siden om å markere en identitet som skiller den enkelte fra mengden, og på den andre om å knytte seg til grupper og miljøer man ønsker å være del av. Dette må også forstås i lys av at vi bruker pengene til å regulere følelser. Et riktig antrekk kan styrke opplevelsen av å være akseptert i et sosialt fellesskap, og å vinne i pengespill kan gi behag i et ellers krevende liv. Penger er med andre ord både drivkraft og regulering i alt sosialt liv.

Forbruk, identitetsutvikling og pengebeslutninger

Penger og pengeforvaltning er elementer i det som former vår identitet. Dette kommer særlig til uttrykk i vårt forbruk. Den norsk-amerikanske sosiologen Thorstein Veblen (1925) introduserte rundt 1900 begrepet «conspicous consumption», som kan oversettes med markerende eller prangende forbruk. Hovedpoenget er at man ved å kjøpe en dyr vare ikke bare sikrer seg kvalitet, men også signaliserer til verden at man tilhører – eller ønsker å tilhøre – et bestemt sosialt lag, slik Bourdieu (1995) også peker på.

Identiteten konstitueres og bygges både av det vi velger å bruke penger på, og av hvor mye penger vi bruker. Dette kommer f.eks. til uttrykk i Espen Harams (1994) undersøkelse om luksusforbruk i Norge. Han viser til at respondentene mener at «nyrike» kjøper luksusvarer som i særlig grad understreker status, prestisje og overdreven demonstrasjon av overflod. På den andre siden ville «gammelrike» kjøpe mer diskré luksus, som uttrykte kvalitetssans, estetisk bevissthet og personlig smak.

Både Veblens arbeider og Harams undersøkelse har rike mennesker i fokus. Men Bourdieu viser hvordan alle i et samfunn blir plassert, og plasserer seg, blant annet på bakgrunn av penger og måten de brukes på. Forbruk og valg av varer er viktige markører for alle mennesker. Når vi kan velge de varer og tjenester vi ønsker oss og finner riktige for vår selvforståelse, styrkes vår identitet positivt. Likedan utfordres vår identitet når dette ikke er mulig.

Om man lever i en situasjon hvor man enten blir tvunget til å leve med mye mindre penger enn før, eller må leve i permanent mangel på penger, vil

dette kunne prege ens identitet på en negativ måte. Troen på egne muligheter og evner kan svekkes, og tilstanden kan føre til passivitet. Dette skal vi drøfte nærmere i forbindelse med fattigdom. Hovedpoenget her er å peke på at tilgangen til penger, og måten vi bruker dem på, former vår identitet.

Dette synes å være et sentralt poeng for barn. Ragnhild Brusdal (1998) har gjennomført undersøkelser hvor hun snakket med barn og unge om det å vokse opp i en kommersialisert hverdag. Hun forteller at samtalene viste at alle deltakerne var opptatt av forbruk, og at de vanskelig kunne tenke seg en hverdag uten penger. Videre forteller hun:

Samtalene avslører en hverdag hvor utseendet er viktig. Viktig fordi det forteller om hvilken tilhørighet du har eller ønsker å ha, viktig fordi riktige klær kan gi deg beskyttelse mot mobbing og det å bli stemplet som nerd, eller for å skjule at under puberteten har kroppen ennå ikke helt funnet sin form. (Brusdal, 1998, s. 25)

Hun viser også til at når pengene mangler, risikerer unge utestengelse fra arenaer hvor mange av de jevnaldrende deltar. Brusdal (NOU 2001:6, s. 185) mener ikke nødvendigvis å ha grunnlag for å hevde at dette fører til at barn tar skritt i en «uønsket retning», men

… noen ganger kan det å ha inngangsbilletten til ulike aktiviteter og arenaer være en forsikring om tilegnelse av kompetanse og at man «er som alle andre».

Men penger og pengeforvaltning spiller også en rolle på andre plan i vårt arbeid med identitet. Som medlem i et hushold, en slekt, en familie eller et annet fellesskap utvikler vi ulike selvforståelser. Det kan være moralske beskrivelser som «pålitelig sønn», «sjenerøs mor» eller «omsorgsfull søster». Slike selvforståelser utvikles ved mange forhold som ikke direkte har noen materiell målbarhet. Men tilgang til penger, og valgene vi gjør med dem, kan være viktige. Det hevder de britiske antropologene Janet Finch og Jennifer Mason (1993). Å utveksle hjelp og tjenester innenfor familien dreier seg ikke bare om at materielle verdier utveksles. Det dreier seg også om utvekslinger som gir moralsk gevinst eller tap. Det er prestisje knyttet til å være i stand til å hjelpe slekt og familie. På den andre siden er det viktig at man er i en sosialt akseptert mangelsituasjon når man ber familien om bistand, og samtidig ønsker å beholde en respektabel identitet i slekt og familie. Målet er alltid å ha «et regnskap i balanse» overfor slekt og familie.

Et historisk perspektiv

Penger har fulgt menneskeheten svært lenge. De første samfunnene vi vet om som utviklet penger og et finanssystem, knyttes til Mesopotamia (Goetzmann, 2017) – altså landområdet som ligger mellom elvene Eufrat og Tigris i dagens Irak, nordøstlige Syria og sørøstlige Tyrkia. For rundt 4000 år siden ble sølvstenger tatt i bruk som penger, slik vi kjenner dem. Samtidig utviklet man såkalt kileskrift, som primært ble laget for å holde regnskap. Penger ble svaret på et behov for å transportere verdier gjennom tid og rom, samtidig som kileskriften ga muligheter for kontrakter og regnskap. Pengene har altså preget sivilisasjoner i lang tid før det vi kan kalle den moderne tidsalder. Antropologene Parry og Bloch (1989) mener derfor at vår inndeling av historien i en «førkapitalistisk» og en «kapitalistisk» tidsalder har ført til at vi har mistet blikket for pengenes til dels store betydning i tidligere samfunn. Et pengesystem må bygge på enighet og tillit innen en krets av mennesker om at de gjenstandene som gjøres til penger, faktisk har den verdien som tilskrives dem. Penger er altså en kontrakt mellom folk og inngår som kommunikasjon mellom dem. Dette gjør det mulig å bruke penger til transport og overføring av verdier uten at disse går tapt. Når dette lykkes, er grunnen lagt for forretnings- og finansvirksomhet for både forretningsfolk og stater. Historisk sett har det vært viktig å ha kontroll med penger og deres verdi. Det kunne de gjøre ved å sikre seg enerett på å utstede penger innenfor sine grenser. Det å ha en politikk for best mulig å styre pengenes verdi er en sentral del av innramningen av en stat. Kontroll over penger gir makt, enten det handler om statens kontroll med penger eller private formuer. Og pengemakt brukes til å diktere eller ordne vilkår for andre menneskers liv.

Dette er illustrasjoner på at penger er knyttet til moral og politikk, som vi også kan finne belegg for i gamle religiøse og kulturelle tekster. Den mest allment kjente teksten i vår kultur er Bibelen, og især Det nye testamente. Her er det flere eksempler på historier som handler om penger og moral, og der penger knyttes til eksistensielle spørsmål. Den historien som kanskje er best kjent, er beretningen om Jesus og den rike mannen som spurte hva han skulle gjøre for å få det evige liv (Den hellige skrift, 1978, Mark 10, 17–22). Jesu svar var:

Gå bort og selg det du eier, og gi alt til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!

I kristen etikk har det alltid vært en motsetning mellom å optimere økonomisk utbytte på egne vegne og til egen nytelse, og det å leve i hengivenhet til medmennesker og Gud. Dette henger sammen med den kristne tanken om at livet har en absolutt verdi som er hevet over alle økonomiske forhold, og har

vært grunnen til at man har forsøkt å skille mellom områder i livet hvor penger og handel hører til, og områder som holdes helt utenfor den økonomiske sfæren. Det oppstår alltid debatt når grensene i dette feltet utfordres. Det er for eksempel her anstøtet ligger angående prostitusjon, som nettopp er å gjøre uomsettelige verdier omsettelige.

I historien om den rike unge mannen settes pengene – som uttrykk for håpet om trygghet for våre liv – i en slik motsetning til å leve i hengivenhet overfor Gud og medmennesker. Pengene er uttrykket for at mennesker søker trygghet og tilhørighet i det å kontrollere noe materielt, men utfordres av at livets mening ligger andre steder. Jaget etter penger symboliserer noe som holder mennesker fast, og holder dem borte fra sann kjærlighet til Gud og medmennesker. Disse poengene omkring pengers betydning i våre liv har fremdeles relevans. Men når vi skal trekke opp en historisk innramning av moderne gjelds- og betalingsproblemer, er også andre sider av historien vesentlige. En måte å beskrive privatøkonomiens vilkår i vår tid og vårt samfunn på er gjennom begrepet kredittsamfunnet. Dette har sine røtter i endringer i finanspolitikken på slutten av 1970-tallet. Da ble grunnlaget lagt for et globalt finansmarked, preget av et «globalt system for fri flyt av kapital og finansielle produkter på tvers av land og kontinenter» (Poppe, 2022, s. 28). Dette innebar at de ulike landene fristilte sine banker og kredittinstitusjoner, slik at markedet fikk større betydning for utviklingen i økonomien. For de fleste land – også Norge –innebar det også politiske reformer som banet vei for større markedsstyring. I Norge fikk vi tidlig på 1980-tallet en reform som gjorde at boliger kunne kjøpes og selges til priser som svarte til etterspørsel og tilbud. Dette ble koblet til en liberalisering av banknæringen, som ga folk lettere tilgang til lån og kreditt. Dette beskrives også som finansialisering, som Poppe (2022) med referanse til Epstein (2005) beskriver som: «en liberalisering av økonomien med sikte på å optimalisere betingelsene for akkumulering av kapital og øke finansnæringens rolle som drivkraft i økonomien» (Poppe, 2022, s. 28). Dette ga «vanlige folk» tilgang til å låne penger til kjøp av bolig, og mulighet for å tjene penger ved å selge den igjen etter en verdiøkning over tid. Samtidig videreutviklet bankene andre finansprodukter som blant annet forbrukslån og massedistribusjon av kredittkort, og markedsførte dette som muligheter for folk flest. Dette la grunnen for utviklingen mot en kredittbasert husholdsøkonomi, som er den økonomien hushold i Norge er basert på i dag. Et kredittbasert hushold gir store inntjeningsmuligheter for hushold med inntekter til å betale for store lån, og derved tilgang til store inntjeningsmuligheter gjennom eiendoms- og aksjemarkedet. Det gir også «folk flest» med lavere inntekter mulighet til å finansiere innkjøp av bedre bolig og bil tidligere i livet enn før «kredittsamfunnet». Lån handler jo egentlig om å ta ut framtidige inntekter tidlig i livet, og betale tilbake over tid, med inntekter av arbeid og kapital som normalt

forventes å øke utover i et livsløp. Slik sett har kredittsamfunnet bidratt til en generell velstandsøkning i Norge. Samtidig har det tilrettelagt for større forskjeller mellom folk. Det har utvidet mulighetene for økt inntjening for alle, men særlig for de med størst inntekter. Dermed inngår kredittsamfunnet i de mekanismene som skaper større sosial ulikhet.

De som rammes hardest av kredittsamfunnet, er de som ikke kan delta i låneopptak, og høste av fordelene ved det. Denne gruppen består for det første av mennesker som har så lave inntekter at de ikke får lån til f.eks. å kjøpe seg bolig. Disse er avhengige av å leie bolig, og betaler på denne måten på lån huseieren har, og bidrar slik sett til huseierens kapital. For det andre inngår mennesker som har misligholdt lån og kreditt, og ofte må betale på «gammel» gjeld samtidig som de må klare å betale alle daglige utgifter. For mange er den vanskelige stillingen de har i kredittmarkedet, preget både av utgifter til gammel gjeld og av lave inntekter som gjør låneopptak til bolig umulig.

Kredittsamfunnet har kommet med betydelige risikoelementer til husholdene. Dersom de ikke klarer å betale for lånene, mister de ikke bare boligen eller bilen. De risikerer også å bli sittende med gjeld som reduserer mulighetene framover. Dette kan både skyldes at boligen må selges med tap, og at ulike omstendigheter gjør at man ikke kan, eller utsetter å, betale regninger. Risikoen for å havne i en slik situasjon knyttes til omstendigheter som uforutsett, stor renteoppgang, generell prisvekst, arbeidsledighet, dødsfall, skilsmisse og alvorlig sykdom. Slike risikoer rammer heller ikke bare huseiere. De rammer også de som ikke får boliglån, men har tatt opp forbrukslån eller lån gjennom kredittkort som ikke er sikret gjennom pant, slik boliger og biler oftest er. Når slike lån ikke betales, er rentene svært høye, slik at utgiftene fort vokser langt utover det husholdet kan betale for.

Historisk sett er ikke dette risikobildet nytt. De som har benyttet seg av lån og kreditt opp gjennom historien, har erfart betalingsproblemenes konsekvenser. Det nye med kredittsamfunnet er at «alle» er del av det, og alle står overfor de samme risikoene, som er særlige farlige for de av oss som har lave og/eller uforutsigbare inntekter. Betalingsproblemer er med andre ord en «allemannsrisiko», men de økonomisk svakeste bærer den mest omfattende risikoen.

Dette fører til at økonomiske kriser – slik vi erfarte i overgangen til 1990-tallet, ved finanskrisen i 2008 og nå, som følge av korona og senere økte priser og renter – også tar form av gjeldskriser. Svekkede inntekter, renteoppgang og høyere priser gjør det vanskelig å klare å betale lån. Dermed oppleves risikoen stor for mange, og konsekvensene blir alvorlige og omfattende for de som rammes.

Dette har gitt behov for nye typer tjenester fra velferdsstaten for å hindre at konsekvensene av vanskene blir uoverstigelige. Fra 1990 og framover har vi derfor fått økonomisk rådgivning, gjeldsordningslov og regulering av finansinstitusjonenes virksomhet. Disse tiltakene har bidratt positivt, og har vært til

hjelp for mange. Men de fjerner ikke risikodimensjonene ved kredittsamfunnet eller opplevelsen av trusselen betalingsproblemer representerer.

Risikoelementene bidrar også til mytifisering av og fremmedgjøring i møte med pengene. Det gjør poenger fra Georg Simmel – den første sosiologen som studerte pengenes betydning i moderne samfunn mer inngående – relevante.

Georg Simmel: Pengenes filosofi

Simmel var blant annet opptatt av pengenes upersonlige og oppløsende sider. Hans hovedverk Philosophie des Geldes (PhG) utkom i 1900 i Tyskland (Frisby, 1990). I boka tar han opp en rekke temaer omkring penger og samfunn. Et av disse er pengenes vesentligste funksjoner. En sentral funksjon er penger som uttrykk og verktøy i menneskelige relasjoner. Når vi bruker penger for å tilfredsstille ulike behov, er vi avhengige av at noen kan tilby det vi trenger. Samtidig er vi avhengige av at noen kan kjøpe det hver av oss har å tilby, ha enten det er varer eller tjenester.

Også Simmel er reflekterer rundt det at penger som sedler, mynter eller digitale uttrykk ikke har noen egen verdi. De er bare uttrykk for en verdi ved det som byttes. Slik sett er pengene – ifølge Simmel – symbolske.

Blant de grunnleggende egenskapene ved pengene, framhever Simmel, er deres instrumentalitet: Pengene er verktøy, utformet for og tilpasset sin hensikt. Dette underbygges av flere forhold. For det første viser han til pengenes hensiktsmessighet for transport av verdier på en rask, men samtidig diskré måte. For det andre framhever han at penger lett kan omsettes i andre verdier. Disse to poengene er bakgrunnen for at Simmel sammenligner penger med et sentralbord, basert på en overenskomst mellom mennesker i et kollektiv, der alle regner med at en transaksjon med penger blir akseptert. Likevel har pengene ifølge Simmel et trekk til, som kan sies å stå i motsetning til sentralbordmetaforen. Pengene er på mange måter upersonlige. God forvaltning av penger i et kapitalistisk system idealiserer en nøytral, kald holdning i samhandling hvor penger inngår. Simmel viser blant annet til at det ofte sies at man aldri skal gjøre forretninger med sine venner eller fiender. Innholdet i slike relasjoner påvirker pengenes verdi i byttet, ved at følelser som ikke er relevante for markedsverdien av en vare eller en tjeneste, kan påvirke handelen. Det forstyrrer en ideell sett rasjonell handel, basert på verdien av hvor attraktiv varen eller tjenesten er blant alle mulige kjøpere.

Siste punkt i denne framstillingen om penger hos Simmel er at han hevder at det å eie verdier i penger påvirker, former og begrenser et menneske i mindre grad enn det å eie faste verdier i form av for eksempel jord og særlig profesjonell kompetanse. Når et menneskes materielle verdier er bundet til

slike verdier, er det en sterk binding mellom å ha og å være – mellom eiendom og identitet. Simmel (1990) mener pengene løser opp dette forholdet og gir en større grad av frihet fordi det er slik at av alt vi eier, er det bare penger som omsettes umiddelbart og uten reservasjoner til hva vi vil.

Dette er en av forutsetningene for sosial mobilitet. Når verdiene ikke er bundet til et bestemt sted eller en bestemt kontekst, kan folk friere velge hvor og hvordan de vil investere sine penger og bo og leve. Samtidig peker Simmel på at det er denne siden ved pengene som gjør dem hensiktsmessige i verdioverføringer hvor man ikke ønsker at ens person skal være involvert, som for eksempel ved kjøp og salg av seksuelle tjenester. Simmel ser likevel ikke dette som ubetingede fordeler. Han mener det også gjør penger uegnet til å formidle innhold i relasjoner som skal være varige og forutsetter oppriktighet.

Pengene driver fram fremmedgjøring, slik vi også ser det hevdes i teksten fra Det nye testamente som er nevnt ovenfor. Simmel viser til at når det skapes et mellomledd, som pengene er, mellom den som skaper og det skapte, legges forholdene til rette for å løse opp identitetsbånd. Og siden penger ikke kan skape identitet, blir den som håndterer penger, preget av dette og dermed karakterløs.

Oppsummeringsvis kan man si at Simmel gir en forklaring på hvordan pengene og pengeøkonomien er en forutsetning for det moderne samfunnet. Pengene er en kontrakt alle godtar, og de gir muligheter til frihet og mobilitet både økonomisk og sosialt. Men denne friheten er også det han mener fører til individualisering, fremmedgjøring og «kalde» forretningsmessige relasjoner.

Vi skaper penger i relasjonene

Simmels analyser har inspirert mange. En av dem er den amerikanske sosiologen Viviana Zelizer. I boka The Social Meaning of Money (1994) viser hun hvordan folk «øremerker» penger til spesielle utgifter og har klare oppfatninger om at bestemte inntekter bare kan brukes til bestemte formål. Dette kan sees som en måte å overkomme den fremmedgjøringen pengenes oppløsende effekt – ifølge Simmel – har mellom det det å ha og det å være på. Pengene gis mening og knyttes til identitetsdannelse og utvikling. Ved å undersøke kvinners penger, penger gitt som gave og økonomisk sosialhjelp nærmere har Zelizer vist måter folk tolker og sosialt avgrenser penger på. Dette er slett ikke noe nytt. Dersom vi på ny går til Det nye testamente og Jesu lidelseshistorie, står vi overfor et klassisk eksempel. I evangeliet etter Matteus 27, 6–7 (Den hellige skrift, 1978) fortelles det om hvordan Judas angret på sitt svik og gikk tilbake til overprestene med pengene, før han gikk bort og tok sitt eget liv. Da fortelles det om overprestene:

Overprestene tok sølvpengene, men sa: «Det er ikke tillatt å la dem gå i templets kasse, for det er blodpenger.» De besluttet da at de skulle kjøpe pottemakerens åker for pengene og bruke den til gravplass for fremmede.

Fremmede er her å forstå som «ikke-jøder» som ikke kunne gravlegges på jødenes gravsteder.

Men la oss gå tilbake til Zelizer. I boka (1994) bruker hun to begreper når hun forklarer hvordan penger gis mening i ulike situasjoner. Det første begrepet er «earmarking» (øremerking) av penger, som er det vi gjør når vi definerer noen penger som annerledes enn andre penger. Zelizer viser for eksempel til at vi beskriver noen penger som «skitne» penger, mens andre penger er «rene». «Skitne» penger kan være penger som er tjent ved illegal virksomhet. Slike penger brukes som oftest til andre formål enn «rene» penger, som er tjent ved ærlig arbeid, trygd eller lignende.

Det andre begrepet er «currencies» (valutaer). Akkurat som statenes valutaer har ulike verdier i forhold til hverandre, har forskjellige øremerkede penger ulik verdi for oss. Hva som bestemmer deres verdi, kan være hvordan de er opptjent, men også formålet de er bestemt for, eller hvem man har fått pengene fra. Zelizer peker for eksempel på at penger som gis som gave, har en annen verdi, og et annet bruksområde, enn penger tjent som lønn. Den amerikanske sosiologen George Ritzer forteller i boka Expressing America (1995) at folk mye lettere velger å bruke penger på kredittkort enn penger de har tjent. Et annet eksempel fra dagliglivet mange kan kjenne igjen, er en situasjon hvor man skal kjøpe bil. Den var kanskje tenkt å koste kr 150 000. Men når man forlater bilforhandleren, har man endt med å betale kr 165 000. De kr 15 000 ble brukt på et øyeblikk. Så går man til en bokhandel og ser at en bok man har på pensum, koster kr 350, og trekker raskt den konklusjon at man ikke har råd. I dette eksemplet har «bilkronen» lav kurs, mens «bokkronen» har en høy kurs. Men pengene er de samme norske kronene.

Valuta refererer også til penger i bevegelse. Når penger flyttes fra én person til en annen, er det en forutsetning for at transaksjonen skal danne mening, at sender og mottaker vet hva slags verdi pengene uttrykker. Zelizer bruker en del oppmerksomhet på to slags valutaer mellom mennesker: penger som gave og penger som sosialhjelp.

Penger som gave – et uttrykk for omtanke og respekt i en sum penger – er i seg selv et paradoks med hensyn til forståelsen av penger som nøytrale og frie. Summens størrelse kan for eksempel uttrykke noe om forholdet mellom giver og mottaker. Påfallende store pengegaver kan gi ubehagelige bindinger for mottakeren i forhold til giveren, og for små gaver kan sees som gjerrighet hos giver, eller som uttrykk for negative følelser overfor mottakeren. Summens størrelse, anledningen for gaven og forventninger om bruken kan gi grobunn

for misforståelser og mistanker av ulik karakter. En aleneforsørger jeg intervjuet (Solstad, 1997), fortalte at «tariffen» for bursdagsgaver blant hennes datters klassevenninner hadde vært en femtilapp. Plutselig begynte noen å sende kr 100 med barna som presang. Dette ble vanskelig for moren. Hun hadde dårlig råd, og en fordobling av disse gavene var en lite velkommen ekstrautgift. Men hun syntes det var vanskelig å ikke følge opp økningen. Det ville sette hennes datter i en vanskelig sosial situasjon. Hvem ville forstå at for moren var kr 50 mye mer penger enn kr 100 for foreldre med større inntekter? Penger som gave fører også med seg sterke sosiale føringer for hvordan de kan brukes. Penger som er mottatt som en bryllupsgave, brukt på en strømregning, kan stride mot forventningene vi intuitivt har om bruk av slike penger.

Penger som økonomisk sosialhjelp er ofte enda mer bundet enn penger som gave. Zelizer gjennomgår historien omkring utbetaling av penger til fattige i USA i perioden 1825 til ca. 1930 (Zelizer, 1994, s. 119 ff.). Hjelp til fattige har historisk ofte vært gitt i form av varer. Dermed har man vært sikker på at folk får det de trenger for å klare seg. Når hjelpen blir gitt som penger, kan den fattige i prinsippet selv velge hva hun vil kjøpe. Dette representerer en anerkjennelse av menneskets frihet og vurderingsevne (Zelizer, 1994, s. 149). Pengestøtten fungerer slik sett frigjørende. Samtidig øker valgfriheten mulighetene for at pengene brukes «feil», slik at de ikke bidrar til å redusere problemene. Derfor har pengestøtte til fattige alltid vært fulgt av opplærende tiltak og kontroll. Og sosialarbeidere har alltid hatt som oppgave å bistå stønadsmottakere i å få god styring med sin økonomi ved å veilede eller gi råd. Dette har ofte vært kombinert med legale muligheter til å sanksjonere feil bruk av pengene ved å kutte i stønaden eller erstatte penger med rekvisisjoner til bestemte forretninger hvor stønadsmottakeren bare får livsnødvendige varer. For stønadsmottakere oppleves lave stønader, kontrollsystemer og mulige sanksjoner ofte nedverdigende. De opplever seg ofte lite verdsatt, lite respektert og ydmyket over å ta imot slik bistand (Underlid, 2005).

Dette speiler også at hjelp til fattige alltid har vært et omstridt samfunnsspørsmål, og at synet på utdeling av penger i stedet for hjelp i form av varer svinger fra at det nærmest er utenkelig, til at det er den eneste riktige måten å hjelpe fattige på. Svingningene mellom disse ytterpunktene har ikke foregått i en sakte bevegelse fra den ene formen for hjelp til den andre. Historisk har pendelen svinget mellom ytterpunktene blant politikere, opinion og sosialarbeidere. Dette har også vært situasjonen i Norge, slik Georges Midré (1990) har beskrevet det i sin bok Bot, bedring eller brød?.

En annen type penger er lånte penger. De er spesielle først og fremst fordi de er gitt av en långiver i tillit til at låntakeren kan betale tilbake. Det handler ikke bare om låntakerens vilje. Det handler om en tro på at framtiden blir slik at det er mulig å betale gjelden. I vår vestlige kultur og samtid er låneopptak

en nærmest selvfølgelig måte å finansiere kjøp av det dyreste vi eier, som bil og bolig, på. Denne utviklingen knyttes til liberaliseringen av finansmarkedene, som skjøt fart tidlig på 1980-tallet. I Norge gjennomførte man samtidig en liberalisering av boligmarkedet, slik at selveierskap av bolig ble en sentral verdi, knyttet til frihet og uavhengighet. Dette var også en viktig del av bakgrunnen for at mange har erfart låneopptak til bolig som en investering med god avkastning, ettersom boligverdiene i Norge har økt langt mer enn kostnadene ved å betjene lånene (Gitmark, 2021). Låntakere benytter verdiøkningen som sikkerhet for ny belåning av boligen, som enten kan knyttes til investeringer eller forbruk. Dette er sentralt i forklaringen på at husholdenes gjeld har økt voldsomt i blant annet Norge gjennom de siste tretti årene (Haugan, 2020). Det kan tenkes at dette også har ført til at mye av skammen og tvangen som historisk har fulgt det å være avhengig av lånte penger (Dodd, 2016), er mindre. Samtidig vil mange som har erfart vansker med å betjene lån, hevde at de erfarer lånte penger som tvingende, ydmykende og et uttrykk for den problematiske avhengighetssituasjon de er i. Det er med andre ord minst to sosiale betydninger ved lånte penger. De kan sees som klok investering, og låneopptak kan framstå som et uttrykk for god økonomisk forvaltning. På den andre siden kan lånte penger framstå som bånd som understreker låntakerens ufrihet og avhengighet av långiver. I vårt samfunn kan også en tredje betydning knyttes til lånte penger. Det dreier seg om dem som ikke får lov til å låne penger, fordi de har svak betalingsevne eller mangler de oppsparte midlene (egenkapital) som er nødvendig for tilgang til lån. De holdes utenfor muligheten til å bygge kapital og delta i boligmarkedet på samme måte som boligeiere (Gitmark, 2021; Piketty, 2014). For disse kan lånte penger framstå som den tapte muligheten for deltakelse i en velstandsutvikling det store flertall av medborgere er inkludert i.

Begrepet lånte penger omfatter også forbrukslån og kredittpenger. Dette er penger som personer har fått tilgang til gjennom kredittkort eller andre løsninger, hvor den som har fått kreditten, selv bestemmer hvilke formål pengene skal gå til. Slike penger gis enten mot sikkerhet i eiendom (forbrukslån), slik det er beskrevet ovenfor, eller som usikret kreditt. Kreditt gis etter en forutgående sjekk av kundens betalingsevne. Her spiller låntakerens inntekt en vesentlig rolle for vurderingen, og i Norge, hvor verdien av bolig har økt sterkt, spiller boligverdien stor rolle i vurderingen (Haugan, 2020). Kredittkort brukes i stor grad til reiser, forbruksvarer og uforutsette utgifter (Poppe, 2019). Samtidig har tilgang til usikret kreditt vært den eneste muligheten for de som trenger pengene, og ikke får tilgang til de «gode» lånene. Forskning viser også at mange av de som benytter slike låneordninger, skammer seg over det. Hele 57 % oppgir at de synes det er skamfullt å måtte ta opp forbrukslån (Poppe, 2019). Samtidig peker Ritzer (1995) på at mange lettere bruker kredittkort enn egne penger når de har valget.

Dette er en teoretisk og praktisk innføring i økonomisk rådgivning som sosialt arbeid.

Boka begynner med pengene og deres sosiale betydning. Så følger en redegjørelse for husholdets økonomi og inntektssikring, før oppmerksomheten rettes mot andre faglige og juridiske rammer for rådgivningen. Til slutt handler det om krav til saksbehandling og om metoder for å gjennomføre økonomisk rådgivning. Denne 4. utgaven er oppdatert med ny forskning omkring sosiale betydninger av penger, betalingsproblemer som sosialt problem og helseutfordring. Sosialfaglige, etiske og juridiske tilnærminger blir belyst ved bruk av utvalgte eksempler hentet fra forskning om å leve med gjelds- og betalingsproblemer.

Pengene og privatøkonomien har stor betydning i folks liv. Selvforståelsen vår og måten vi lever på, utfordres ved store endringer i husholdsøkonomien. Denne forståelsen har konsekvenser for rådgivningen. Det handler ikke bare om å finne en økonomisk løsning, men også om å kunne møte mennesker i stor omstilling.

Dette er en viktig bok for studenter ved sosialarbeiderutdanningene, for yrkesgrupper som gir økonomisk rådgivning og for veiledere i Nav.

Asgeir Solstad er dosent i sosialt arbeid ved Nord universitet og har skrevet flere fagbøker om sosialt arbeid og ulike velferdstjenester.

ISBN 978-82-15-06795-7