TURID WANGENSTEEN OG ULF JANSEN
MED BIDRAG FRA
ANNE MALERBAKKEN, ARILD KNUTSEN, IDA OLSEN OG RONNY BJØRNESTAD
Turid Wangensteen og Ulf Jansen
I ARBEID MED RUS
OG PSYKISK HELSE
Med bidrag fra
Anne Malerbakken
Arild Knutsen
Ida Olsen og Ronny Bjørnestad
universitetsforlaget
© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2024
ISBN 978-82-15-07160-2
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.
Forfatterne har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.
Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:
Universitetsforlaget
Postboks 508 Sentrum
0105 Oslo
www.universitetsforlaget.no
Omslag: Nina Lykke
Sats: ottaBOK
Trykk og innbinding: Mediehuset Anvord AS
Boken er satt med: Minion Pro 11/14
Papir: 100 g Amber Graphic 1,25
Kapittel 8 Mennesket er sosialt – private og profesjonelle relasjoner
av familie, venner og fellesskap
være barn når foreldre eller eldre søsken strever
Kapittel
Innledning
Tjenestetilbud og fagpersoner er til for mennesket, slik at de som ønsker og har behov, skal få best mulig hjelp, støtte og behandling på veien mot en bedret livssituasjon og økt livskvalitet. Det handler om å se hvert enkelt menneske som en person, som noe mer enn en som strever med rusmiddelproblemer og psykiske vansker. Det er mennesket som skal være i sentrum. Det høres enklere ut enn det er. Det er mange barrierer som kan gjøre det krevende. Det er blant annet kulturelle normer, politiske føringer, økonomiske prioriteringer, organisering av tjenestetilbudene og fagpersoners kompetanse og rammevilkår som avgjør om tjenestetilbudene oppleves som god hjelp og støtte eller ikke.
Det er forskjeller i det å ha rusmiddelproblemer og psykiske vansker, men det er også mange likheter i måten de fleste ønsker å bli møtt på. Svært mange av dem som har rusmiddelproblemer, strever også med psykisk helse, og rusmiddelproblemer er utbredt blant personer som har psykiske vansker. Mange har også omfattende fysiske helseplager (Folkehelseinstituttet, 2024). Når vi snakker om personer med rusmiddelproblemer, inkluderer vi dem som selv opplever å ha et problem med bruk av alkohol, vanedannende legemidler og/eller andre rusmidler, og med visshet om at de aller fleste også har vansker knyttet til psykisk helse. Vi er opptatt av hvilke holdninger de blir møtt med, og hva slags tilbud om støtte og behandling de får innenfor både helse-, omsorgs- og velferdstjenester, og i samfunnet for øvrig. Å møte og samarbeide med mennesker som har store utfordringer i livet, krever både faglige og etiske refleksjoner og vurderinger. Det er gjennom praksis vi kan vise respekt og likeverd.
Vi ønsker å bidra med en lærebok som både er tidsaktuell, framtidsretta og tidløs. Den handler om samfunnets holdninger og praksiser, som vises gjennom hvordan vi inkluderer ulike mennesker, og om tilgang til og kvalite-
ten i de tjenestene som tilbys. Kvalitet i denne sammenheng handler først og fremst om det samarbeidet fagpersoner og systemene rundt klarer å etablere med dem som søker støtte og behandling, derav tittelen Respekt og likeverd. Til tross for at dette kan synes selvfølgelig, er det mange som opplever å ikke få god nok hjelp, støtte og behandling innenfor kommunale og statlige helse-, omsorgs- og velferdstjenester, i barnevernet, NAV og i fengsel. Mange føler seg ikke inkludert som likeverdige medborgere i samfunnet vårt. Det er selvfølgelig mange som også opplever å få god hjelp, men det er for mange som lever uverdige liv til tross for at Norge har som klar målsetting å ivareta også de av våre medmennesker som har store og sammensatte behov. Derfor mener vi at respekt og likeverd er verdier og holdninger det er verdt å kjempe for. Vi formidler et humanistisk og samfunnsmessig verdisyn som vektlegger at alle mennesker har de samme grunnleggende friheter og rettigheter til å utvikle seg og leve meningsfulle liv. Alle er verdifulle i kraft av å være et menneske i samhandling med sine omgivelser. Dette innebærer at vi ser mennesker som autonome, relasjonelle, åndelige, sosiale, kulturelle og aktivt handlende (Karlsson & Borg, 2023). Den enkeltes opplevelse av håp, mening, relasjoner, aktivitet og fellesskap er sentralt for trivsel og livskvalitet. Vårt teoretiske utgangspunkt er forankret i økologisk biopsykososial og recoveryorientert forståelse. For oss gir det mening å kombinere disse teoretiske perspektivene; de utfyller hverandre og skaper en helhet. Som forståelsesrammer gir de retning for praksiser, og de representerer viktige idealer for fagpersoner og tjenestene. Når vi refererer til helse-, omsorgs- og velferdstjenestene, inkluderer det helse- og omsorgstjenester som kommunene har ansvar for (Helse- og omsorgstjenesteloven av 2011), statlige tjenester innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), psykisk helsevern og somatikk (Spesialisthelsetjenesteloven av 1999) samt tjenester fra NAV som i hovedsak er knyttet til økonomi og arbeid (Arbeids- og velferdsforvaltningsloven av 2006).
Begrepet respekt kommer fra det latinske spectare – å se, og re – en gang til, som innebærer å se folk en gang til. Kirkens Bymisjon benytter utsagnet: Ingen er bare det du ser. Vi kan legge til: ved første øyekast eller ved første møte. Å oppleve å bli møtt med respekt er å oppleve at den andre ønsker å se deg en gang til for å faktisk bli kjent med deg, for å forsøke å forstå og etablere et samarbeid. Vi snakker ikke bare om fagpersoners respekt i møte med dem som søker hjelp og støtte, men også at tjenestene og de systemene de er en del
av, viser respekt. Tore Frost (SOR rapporten nr. 3, 2003) utvider forståelsen til at respekt også handler om å se oss selv på en tydeligere måte. Den andres blikk gjør at vi kan ta et skritt til siden og betrakte oss selv i samhandlingen. Hvordan framstår vi, hvordan lytter, reagerer og responderer vi? Dette er nær forbundet med selvrefleksivitet, altså det å se og forstå seg selv, sine følelser, tanker og handlinger i møte med andre (Schibbye, 2012). Respekt handler med andre ord både om å se den andre en gang til og å se oss selv i møte med den andre.
Begrepet likeverd forklares godt i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, som slår fast at alle mennesker er født frie, er like mye verdt og skal ha like rettigheter og muligheter (FN, 1948). Likeverd er ikke det samme som at folk er like. Tvert imot, likeverd handler om å se hvert enkelt menneske som unikt, men alltid som like mye verdt som noen annen. Likeverd forstås også i sammenheng med begrepet verdighet, at hver enkelt av oss opplever anerkjennelse, aksept og respekt for hvem vi er som menneske. Det innebærer at alle skal ha like rettigheter, slik det har framstått som det viktigste premisset i utviklingen av demokratier (Frost, 2003). Forholdet mellom den som søker støtte og behandling, og fagpersonen er imidlertid ofte preget av asymmetri. Det er en ubalanse i maktforholdet ved at den ene framstår som mer utsatt og sårbar og med behov for hjelp og støtte, og den andre er i kraft av sin utdanning og rolle en ansatt fagperson og hjelper (Karlsson & Borg, 2023). Vissheten om denne skeivfordelingen i makt og innflytelse krever derfor stor grad av selvrefleksivitet fra fagpersonen og en bevissthet på denne ubalansen i makt, og at man i størst mulig grad møter dem som søker støtte og behandling, med respekt for hvem de er. Likeverd innebærer derfor å vise seg som et menneske bak en terapeutisk, akademisk eller faglig fasade (Anderson, 2003). Boka handler om hvordan fagpersoner, tjenestene og samfunnet kan vise respekt og likeverd i praksis, for det er møter med den enkelte som søker støtte og behandling, dette handler om.
I arbeidet med boka har vi tatt med oss våre erfaringer og verdier fra Tyrili (som tilbyr rusbehandling), i tillegg til teori og forskning på fagområdene rus, psykisk helse, offentlig forvaltning, inkludering og mangfold. Ulf Jansen startet Tyrili i 1980 og var leder i 38 år, før han gikk over til andre typer oppgaver i Tyrili. Han er utdannet barnevernspedagog og familieterapeut.
Ulf har vært medforfatter på bøkene Våge å leve (1998), Allianser (2010) og
Mulighetenes sted – erfaringer fra Tyrili (2021). Turid Wangensteen er utdannet barnevernspedagog og familieterapeut. Hun har en master i offentlig forvaltning og en doktorgrad som handler om barn og unge som har foreldre med rusmiddelproblemer. Turid har vært ansatt i Tyrili siden 1991 og har jobbet både som behandler, i ledelse og nå som forsker. Hun har skrevet boka Når foreldre ruser seg (2023) sammen med Martine Kihle Dalsrud samt flere fag- og forskningsartikler og bokkapitler.
Vi har jobbet tett sammen i mange år. Spiren til denne boka ble sådd allerede på begynnelsen av 2000-tallet, da Tyrili og tjenestetilbudet til personer med rusmiddelproblemer sto overfor mange store endringer gjennom helsereformen og rusreformen (Engen & Jansen, 2021). Samtidig vokste Tyrili. Nye medarbeidere kom til, og vi så behovet for å dele kunnskap og erfaring på flere måter enn gjennom muntlig overlevering og praksis. Det ble til Tyrili i lomma og Tyrili i hverdagen (intern publikasjon) og etter hvert til Dette er Tyrili (Wangensteen & Jansen, 2015). Det er gjennom praksis og møter med utallige pasienter, pårørende, medarbeidere og samarbeidspartnere i Tyrili vi henter erfaring, kunnskap, inspirasjon og mening til det vi skriver. Noen av dem som har lært oss mye, har bidratt også her ved å skrive tre av kapitlene i boka. De er:
Anne Malerbakken begynte som brukermedvirker som 17-åring og har nå vært en sentral person i dette arbeidet i svært mange år. Hun har erfaring innenfor barnevern, psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Hun har en mastergrad i idrettsvitenskap og skrev sin oppgave om fysisk aktivitet i fengsel. Anne har tidligere vært ansatt på RusInfo i Oslo kommune, og hun jobber i dag med forskning på RusForsk ved Oslo Universitetssykehus. Hun har skrevet flere fag- og forskningsartikler. Hun har deltatt i flere prosjekter om musikkterapi og er aktiv som fotballspiller i Gatefotballen. Anne er involvert i flere brukerråd, underviser om brukermedvirkning på psykologistudiet og er i dag leder for Tyrili brukerråd.
Arild Knutsen er kjent for sitt engasjement og sin kamp for bedre menneskeverd for dem som er utestengt, forfulgt og stigmatisert på grunn av utfordrende livssituasjoner. Som leder i organisasjonen Foreningen for human ruspolitikk har han deltatt i utallige offentlige debatter. Hans tilstedeværelse og pågangsmot har gitt resultater, noe som blant annet kom til uttrykk da tidligere helseminister Bent Høie under et møte i FNs narkotikakommisjon
snakket om rusreformen og rettet en direkte takk til Arild for hans utrettelige kamp, og sa følgende: You were right, I was wrong! Arild har skrevet boka Fra forbud til fornuft – kampen for en ny narkotikapolitikk (2016). Han er tildelt Amnestyprisen og Rusfeltets hovedorganisasjons pris for godt rusfaglig arbeid i 2014 og godt ruspolitisk arbeid i 2020.
Ida Olsen var med på å etablere organisasjonen proLAR (senere proLAR Nett) i 2007. Hun har vært daglig leder og styreleder og er nå fagansvarlig. Bakgrunnen for engasjementet er egen erfaring som tidligere barnevernsbarn, innlagt på ulike institusjoner, bruker av ulike helse- og omsorgstjenester, tidligere LAR-pasient, pårørende til LAR-pasient og mor til to barn født under LAR. Hun har skrevet fag- og forskningsartikler blant annet basert på proLAR Netts brukerundersøkelser. Ida har blant annet spilt en sentral rolle i Helsedirektoratets arbeid med LAR-retningslinjer og ivaretakelse av gravide og barnefamilier. I 2015 mottok Ida Ildsjelpris fra Sørlandets sykehus, klinikk psykisk helse, for sitt arbeid og engasjement. Ida har samarbeidet med Tyrili om flere prosjekter og sitter i dag i Tyrilis brukerråd.
Ronny Bjørnestad er gift med Ida og har lang erfaring med behandlingstilbud i inn- og utland. Han er selv LAR-pasient. Som daglig leder i proLar Nett er han særlig opptatt av rettigheter og muligheter for folk i LAR, og han er daglig i kontakt med medlemmer, pårørende og fagpersoner som etterspør råd og veiledning. I 2020 var Ronny stolt mottaker av Hovedorganisasjonen på Rusfeltets pris for godt rusfaglig arbeid, sammen med dr. Olav Dalgård, for arbeidet deres med eliminering av hepatitt C i Norge.
Hensikten med boka er å bidra til et mer inkluderende samfunn og økt forståelse og bedre tjenester til mennesker som strever med rusmiddelproblemer, uavhengig av tjenestested, område og nivå. Det handler om hvordan vi som medmennesker, fagpersoner og tjenester møter dem vi skal bistå og samarbeide med, og om verdier og menneskesyn som skaper tillit og samarbeid. Boka er nyttig for studenter på bachelor- og masternivå og videreutdanninger innenfor helse og sosial, inkludert vernepleiere, sosionomer, barnevernspedagoger, sykepleiere, psykologer, leger og helsefagarbeidere. Dette er studieretninger hvor svært mange savner og etterlyser mer undervisning og kunnskap om hvordan de kan møte personer som strever med rusmiddelproblemer og psykiske vansker, og vi håper dette kan være et bidrag til dem.
Innledning
Boka er også aktuell for alle dem som i dag jobber innenfor kommunale helse-, omsorgs- og velferdstjenester, barnevern, psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Vi ønsker å vise hvordan fagpersoner og tjenestene bedre kan fungere som et sikkerhetsnett for dem som trenger det, når de trenger det. For å få til det må vi ha et kritisk og selvrefleksivt blikk på oss selv og tjenestene.
Vi retter en stor takk til alle elever/pasienter, pårørende, medarbeidere og samarbeidspartnere i Tyrili som har lært oss så mye om livet, og om å være i krevende endringsprosesser. Takk til Tyrili som har gjort det mulig for Turid å bruke noe arbeidstid til dette skrivearbeidet. En særlig takk til Sissel Hagen, som har tegnet så uttrykksfulle illustrasjoner. Takk til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og til Steinar og Kristian som la til rette for et verdifullt skriveopphold i Italia. Takk til Universitetsforlaget med redaktør Wenche Bjørnebekk og kollegaer for å ha tro på prosjektet og for nyttige kommentarer og råd underveis. Vi har fått svært god hjelp av fagkonsulentene, Bengt Erik Karlsson og Marit Borg. De har bidratt med nyttige kommentarer og innspill til teksten, litteraturtips og ikke minst flere perspektiver knyttet til forståelsen av rusmiddelproblemer og psykiske vansker.
Om Tyrili
Vi har som sagt mye av vår erfaring fra Tyrili, og det er derfor på sin plass med en kort introduksjon. Tyrili tilbyr integrert og tverrfaglig behandling (TSB) av voksne med alvorlige og omfattende problematikk knyttet til rusmiddelbruk, psykisk og fysisk helse, vold og kriminalitet samt sosiale vansker knyttet til relasjoner, bosituasjon, arbeid/skole, økonomi osv. Tilbudet omfatter døgnbehandling, avrusning, ambulante/polikliniske tjenester og tilbud til innsatte i fengsel gjennom Stifinner’n. Tyrili har også egen forskningsenhet. Tyrili er en ideell stiftelse, hvor alt overskudd investeres i framtidig behandling. Tyrili ble grunnlagt høsten 1980, da sju voksne, ett barn, seks ungdommer og to praktikanter med egenerfaring fra Valstadkollektivet i Sverige flyttet inn på Tyrilitunet i Mesnali og dannet levefellesskapet Tyrilikollektivet. Tyrili var den gangen et tilbud til ungdommer med rusproblemer som var plassert av barnevernet, ofte mot sin vilje. Bruken av tvang var kontroversiell, men Tyrili hevdet at det var rusen som utgjorde den egentlige tvangen, og at tilbudet til de
mest utsatte ungdommene handlet om solidaritet. Tyrili skulle skape et alternativt tilbud og være et supplement til det eksisterende behandlingsapparatet som på den tiden var dominert av psykiatrien. I dag, 44 år etter, er Tyrili en av Norges største aktører innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB).
I 2024 er det 200 pasienter i døgnbehandling, 175 i ambulant behandling før og etter døgn, og 25 pasienter får polikliniske tjenester. I tillegg tilbys det brukerstyrte opphold for dem som har behov for en kortere periode tilbake i behandlingsfellesskapet. Tyrili består av ni behandlingsenheter: i Trondheim, Folldal, Lillehammer, Oslo, Skien, Arendal, Molde og Sandnes, i tillegg til Stifinnerteam som jobber med innsatte i flere fengsler. Det er 330 medarbeidere ansatt i Tyrili.
Denne utviklingen har ikke vært friksjonsfri. Det har til stadighet dukket opp nye utfordringer for dem som har rusmiddelproblemer, kunnskap er utviklet og forstått på nye måter, og politiske føringer og prioriteringer har hatt stor betydning. Sett i lys av dette har Tyrili alltid forsøkt å være i endring for å svare på de behovene den enkelte person som søker støtte og behandling, har hatt. Noen eksempler på dette er:
• Tyrili var i 1985 et av de første behandlingstiltakene som inkluderte dem som bar på HIV-smitte i behandlingsfellesskapene. Dette var kontroversielt fordi mange var redde for smitten, men å ekskludere dem fra drømmen om et bedre liv ville stå i strid med de verdiene og det menneskesynet Tyrili var tuftet på.
• På samme måte ble det skapt plass og rom for dem som hadde behov for LAR (legemiddelassistert rehabilitering) og andre medisiner i 1990, på en tid da mange andre i behandlingsapparatet så på slike skadereduserende tiltak som feil retning å gå i.
• Siden 1987 har innsatte i norske fengsler fått et behandlingstilbud gjennom Tyrili Stifinner’n fordi vi så at mange kunne profittere på samtidig soning og behandling.
• Barn og familier har blitt inkludert i behandlingsfellesskapene når barnevern og foreldre har vurdert dette som hensiktsmessig.
Innledning
• Tyrili har stått for en linje der pasientene ikke har blitt skrevet ut når de har vist sine problemer knyttet til rusmiddelbruk, kriminalitet, psykiske vansker og vold, men det har alltid blitt veid opp mot hensynet til tryggheten i behandlingsfellesskapene.
• De som har valgt å avslutte sin behandling, har blitt ønsket velkommen tilbake når de har hatt behov for det.
Tyrilikulturen preges av at ulike mennesker får lov å være ulike. Ved å bygge tillit og trygghet gis det rom for aksept og gode menneskemøter. I samspill med andre knytter man relasjoner og utvikler seg. Hverdagen i våre behandlingsfellesskap kan forstås som en trenings- og utviklingsarena hvor den enkelte på sine premisser kan bli bedre kjent med seg selv og prøve seg i nye situasjoner med trygge mennesker rundt seg. Det innebærer at pasienter og medarbeidere samhandler på mange arenaer gjennom dagen, blant annet gjennom felles vask, felles måltider, praktiske arbeidsoppgaver, samtalegrupper, uformelt samvær, turer og aktiviteter. Tiden i Tyrili skal også gi rom for å prøve seg på andre arenaer – som hjemme i egen leilighet, på besøk hos familie og venner, samvær med eventuelle barn, på arbeidsplasser eller i aktiviteter i lokalmiljøet. Innholdet utvikles sammen med de pasientene som til enhver tid er i Tyrili. Vi bygger på en humanistisk tradisjon med et positivt menneskesyn og en grunnleggende tro på forandring. Det er et viktig prinsipp i Tyrili at pasienten står i sentrum. Tyrili er til for pasientene. Veien hit har vært spennende og krevende. Tyrili har endret seg radikalt i synet på bruk av medisiner, hvor institusjoner bør ligge, og hvordan innholdet i behandlingen skal være. Ny kunnskap, forskning og erfaringskompetanse har bidratt til endringshistorien. Denne veien har vært preget av at vi har turt å prøve nye ting, starte nye prosjekter og tiltak. Noen ganger har dette vært vellykket, men andre gange fungerte det ikke slik vi hadde trodd og håpet, og ble avsluttet. Drivkraften har handlet om å skape det beste behandlingsinnholdet for dem som har vært i Tyrili. Tyrili har lært av de pasientene som har vært i behandling. De har vært våre veivisere slik at vi har kunnet tilpasse oss den virkeligheten de har levd i. Vi har lyttet til den enkelte, til pårørende og samarbeidspartnere og hatt oppmerksomheten rettet mot de faglige og politiske forholdene som har preget tiden.
Det er vår erfaring at prinsippet om at pasienten skal stå i sentrum, har vært en viktig suksessfaktor i alle disse årene. Det gjenspeiles blant annet ved at avstanden mellom ledelsen og de som står direkte i pasientbehandlingen, bør være kort. Det betyr også at diskusjoner og meningsbrytninger om alle sidene av driften og behandlingsinnholdet er helt sentralt, og det har vært en viktig del av tyrilikulturen. Vi har ønsket å utvikle en lagfølelse som handler om å gjøre hverandre gode. Det bidrar til å skape en VI-følelse der både pasienter og medarbeidere er inkludert i VI-et.
Når vi i kapittel 1 om bakteppet for denne boka bruker bakspeilet for å beskrive de lange linjene innenfor rusfeltet, må vi huske at det er lett å dømme fortidens praksis kun ut fra nåtidens kunnskap. Da er det fort gjort at nyansene uteblir. Vi dolker også oss selv og Tyrili i ryggen. Vi har vært en del av historien som i sin tid støttet målet om et narkotikafritt samfunn, og vi hevdet at total rusfrihet var den eneste farbare og riktige veien å gå. Vi har hatt faser, tidsrammer og stram struktur i behandlingstilbudet, og i perioder mindre rom for å se og ivareta hver enkelt. Vi har stått for det synet at man må få kontroll over rusavhengigheten før man kan ta tak i psykiske og sosiale vansker. Vi har prøvd, vi har feila, og vi endra oss. Vi har heldigvis hatt verdier og et menneskesyn som har ført oss tilbake i riktig retning når vi har gått feil. En usvikelig tro på endringsoptimisme, solidaritet, likeverd og respekt har hjulpet oss til å ikke gå for langt ut i grøftene eller kaste oss på bølger av sannheter som har fått rå i fagfeltene. Vi forsøker hele tiden å ha kontakt med fortiden, vi forteller historien vår, reflekterer over den, lærer av den og vurderer hva vi vil ta med oss videre. Tyrili er fortsatt i bevegelse, og målet er å tilby så god behandling som mulig for våre pasienter!
Bokas struktur
Det første kapittelet handler om bakteppet for at vi ville skrive denne boka, de tre neste kapitlene er skrevet av Anne, Arild, Ida og Ronny, som har lang erfaring på dette feltet. De har opplevd å ha alvorlige problemer knyttet til rusmiddelbruk og psykisk helse, de har vært i ulike former for behandling, og de har på ulike måter bidratt til å skape endring – politisk, faglig og for enkeltmennesker. De bærer stemmene til mange av dem vi har møtt og møter i Tyrili og andre deler av tjenestene. Vi har brukt deres kunnskaper, slik de er formidlet i disse kapitlene, til å nyansere og utvide vår egen forståelse i de resterende kapitlene. Kapittel 2, Jeg trenger deg, er skrevet av Anne Malerbakken. Kapittel 3, Ruspolitisk brytningstid, er skrevet av Arild Knutsen, og kapittel 4, Kampen for brukermedvirkning, er skrevet av Ida Olsen og Ronny Bjørnestad. Vi følger opp i kapittel 5 om brukermedvirkning og erfaringskompetanse. I kapittel 6 beskriver vi verdier, menneskesyn og teoretiske perspektiver vi mener er nødvendige for å møte medmennesker med respekt og likeverd. Grunnleggende teoretiske perspektiver er økologisk biopsykososial og recoveryorienterte forståelser og praksiser. De siste fem kapitlene er strukturert ved at vi går nærmere inn i de ulike lagene i en økologisk biopsykososial forståelse: Kapittel 7 handler om at mennesket er unikt, og om personlig tilnærming. Det handler blant annet om å bidra til å skape håp og trygghet nok til å være i krevende endringsprosesser. I kapittel 8 diskuterer vi private og profesjonelle relasjoners betydning i en recoveryprosess. Kapittel 9 handler om sosiale og hverdagslige forhold som er viktige for oss alle, og ikke minst for dem som er i en recoveryprosess. Det handler blant annet om å ha et trygt hjem, en meningsfull hverdag i form av arbeid, utdanning eller andre aktiviteter, en forutsigbar økonomi og mulighet til nærhet til natur og dyr. I kapittel 10 beskriver vi helse-, omsorgs- og velferdstjenestene slik de er organisert i dag. Vi diskuterer ulike faglige tilnærminger og metoder og retter fokuset mot fagpersonenes rolle og situasjon. Kapittel 11 handler om kulturelle, politiske, økonomiske og faglige føringer som påvirker hvordan hver enkelt opplever å bli sett, møtt og inkludert i samfunnet, hvilke prioriteringer som gjøres, og hvilke faglige debatter som er særlig sentrale.
Sitatene i boka er hentet fra ulike forskningsprosjekter: En kvalitativ studie med tidligere pasienter i Tyrili, fire år etter avsluttet behandling (Hystad &
Wangensteen, 2021; Wangensteen & Hystad, 2021, 2022); Ung i TSB, et samarbeidsprosjekt mellom Tyrili og Høgskolen i Innlandet (foreløpig upublisert), og rapporten: Å avslutte LAR eller redusere dosen vesentlig? Jo visst er det mulig! (Wangensteen, 2015). Andre historier og eksempler er hentet fra praksis i Tyrili, og alle sitater og eksempler er anonymisert. Dikt kan formidle følelser, tanker og refleksjoner på andre måter enn det vi som fagpersoner klarer, derfor illustrerer vi noen av kapitlene med dikt.
DET ER DEN DRAUMEN
Det er den draumen me ber på at noko vedunderleg skal skje, at det må skje –at tidi skal opna seg at hjarta skal opna seg at dører skal opna seg at berget skal opna seg at kjeldor skal springa –at draumen skal opna seg, at me ei morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um.
Olav H. Hauge
Kapittel 1
Bakteppet – hvorfor denne boka
For å forstå nåtiden og planlegge framtiden må vi vite noe om historien, om den veien vi har gått. Nærmere 45 års erfaring i tiltak for mennesker med vansker knyttet til rusmiddelbruk og psykisk helse har gitt oss som fagpersoner og forfattere mye kunnskap, innsikt og kompetanse. Det er først og fremst alle de menneskene vi har møtt, som har gitt oss dette. Det er de som har delt sin livsbagasje og livssmerte med oss, og også all sin styrke, glede og håp, som har bidratt til å forme oss til de menneskene og fagpersonene vi er i dag. Det er deres fortellinger om opplevd liv som danner grunnlaget for den forståelsen vi forsøker å formidle. La oss begynne med å fortelle litt av historien til Sanna.
Sanna
Hun var en av dem som kom til Tyrili på 1980-tallet. På tross av sin unge alder hadde hun et levd liv på gata. Angst og tunge tanker var hennes følgesvenn. Hele tiden kjempet hun mot følelsen av å ikke strekke til, og hun kunne ikke tro på at noen brydde seg om henne. Når følelsesmessige smerter ikke var til å holde ut, endte det alltid tilbake på gata. Det ble mange runder med rusing, og hver gang med nye nedverdigende opplevelser. Nye avrusninger, overdoser og økt bruk av rusmidler var i ferd med å knekke henne helt. Hun ville så gjerne ha et annet liv, men gjorde det motsatte av det hun ville. Selv om hun utfordret oss, forsøkte vi å holde fast i henne, holde rundt og trøste henne i all gråten. Vi fortviltes av å høre at hun sa enda en gang at hun ikke fikk det til, av sårheten i stemmen hennes når hun sa: «Nå gir dere meg vel opp.» Diskusjonene blant medarbeidere og medelever/pasienter var mange og
Kapittel 1 Bakteppet – hvorfor denne boka
bølga fram og tilbake. Hva mer kan vi stille opp med? Hvor mange sjanser skal hun få? Hun, som vi andre, må ta ansvar for eget liv. Noen ganger må vel nok være nok? Men heldigvis var det ikke det, og vi har holdt kontakt med henne gjennom årene.
Sanna er unik, men det finnes mange som lever med omfattende vansker knyttet til rusmiddelproblemer og psykisk helse. Vansker som preger og stjeler deres hverdag, deres håp og drømmer. Smertene, rusen og livet ødelegger forholdet til de viktige menneskene de har rundt seg, og begrenser muligheter til jobb, utdanning, et sosialt liv og aktiv deltakelse i samfunnet. Det blir et liv med sosial isolasjon, utenforskap, ensomhet, skam og marginalisering. Den låste situasjonen som rusmiddelproblemer og psykiske vansker bærer med seg, oppleves etter hvert som enda mer låst, og til tross for at de ber om hjelp, får de ikke det de har behov for, de har ikke noe sikkerhetsnett.
Heldigvis er verken historien eller nåtiden preget av et enten-eller. Det har vært, og er, dyktige og kompetente fagmiljøer innenfor kommunale tjenester, psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), og mange har opplevd å få god støtte og behandling. Men som samfunn kan vi aldri slå oss til ro med at tjenestetilbudene er gode nok; vi må alltid være på leting etter å gjøre dem bedre.
Bakteppet for at vi skriver denne boka, handler om tre historiske linjer: Den første linjen beskriver hvordan sosiokulturelle normer, politiske, faglige og juridiske føringer har skapt stigma, sosial isolasjon, eksklusjon og avmakt for dem som strever med rusmiddelproblemer og psykiske vansker. Den andre handler om forvaltningen og hvordan helse-, omsorgs- og velferdstjenestene er organisert, og da særlig knyttet til spesialisthelsetjenesten. Den tredje beskriver måter å forstå rusmiddelproblemer på, og om innholdet i ulike behandlingstilbud, det handler om ekspertenes makt. Men først tall og statistikk.
Tallenes tale
Det er vanskelig å vite hvor mange som strever med bruk av ulike rusmidler. Det er trolig store mørketall, men Folkehelseinstituttet (2023, 2024) anslår i sine rapporter om folkehelsen at:
• 5–8 prosent av den voksne befolkningen (175 000–350 000 mennesker) har en alkoholbrukslidelse. Andre rusmiddellidelser er sjeldnere enn alkoholbrukslidelser. Det er store mørketall når det gjelder rusmiddelproblemer, noe som gjør det vanskelig å få gode tall i befolkningsundersøkelser. Mange kan også bruke ulike rusmidler uten at det oppleves eller defineres som et problem. Rundt 60 000 personer ble definert som vedvarende opioidbrukere gjennom reseptbelagte medikamenter foreskrevet av lege. 25 prosent av den voksne befolkningen oppgir å ha brukt cannabis én eller flere ganger i livet. Rundt 8000 personer mottar legemiddelassistert behandling (LAR) hovedsakelig for opioidavhengighet, og det anslås at 11 000 personer har problematisk bruk av amfetamin.
• Kun 20 000 pasienter får behandling for alkoholproblemer hvert år. I 2022 var i overkant av 34 000 voksne (18 år og eldre) i kontakt med tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Nasjonalt utgjorde befolkningens bruk av denne spesialisthelsetjenesten 7,8 pasienter per 1000 innbyggere.
• I løpet av 2022 var i overkant av 213 500 voksne i kontakt med psykisk helsevern. Nasjonalt utgjorde befolkningens bruk av denne spesialisthelsetjenesten 48 pasienter per 1000 innbyggere.
• Nesten 65 prosent av kartlagte brukere av kommunale helse-, omsorgs- og velferdstjenester med rusmiddelproblemer hadde psykiske vansker som gikk alvorlig ut over deres daglige fungering, og akuttpsykiatrien angir at om lag halvparten av de innlagte pasientene har et rusmiddelproblem.
• Forventet levealder er 15–20 år kortere for mennesker med alvorlige psykiske lidelser og/eller rusmiddelproblemer sammenlignet med befolkningen for øvrig. 650 mennesker tar livet sitt hvert år. I 2023 døde 363 mennesker av narkotikarelaterte overdoser, det høyeste antallet siden 2001. Det var 450 alkoholrelaterte dødsfall, og i 2023 ble det registrert 693 selvmord. I tillegg til økt forekomst av unaturlig død kan overdødeligheten i stor grad tilskrives somatiske sykdommer (Helsedirektoratet, 2024g; Skarstein & Tanum, 2021).
I Aftenposten (07.12.23) kunne vi lese om omfattende bruk av det smertestillende stoffet oksykodon også i Norge. I USA og Canada er dette en epidemi som hittil har medført over 600 000 overdosedødsfall. Mange av dem som får foreskrevet legemiddelet i Norge, har langvarige og sterke smerter. Medisinen virker effektivt til å begynne med, men etter hvert som man oppnår toleranse for medisinen, svekkes virkningen, og mange utvikler en avhengighet. Man antar at rundt 6000 personer i Norge har det som benevnes som problematisk bruk av smertestillende medikamenter. Fra 1980 har det vært en dramatisk nedbygging av døgnplasser innenfor psykisk helsevern (Folkehelseinstituttet, 2023). Mange av de store psykiatriske sykehusene har blitt lagt ned – med en plan om at tilbud skal være nær pasientenes hjemsted, og kommuner har nå ansvar for å integrere mennesker med psykiske vansker i sine tjenester og lokalmiljøer. I 1980 var det rundt 12 300 døgnplasser innenfor psykisk helsevern, og i 2022 var det 3300, altså en nedgang på 73 prosent. Oppbyggingen av polikliniske og ambulante tjenester har ikke kompensert for nedbyggingen av døgnplasser, og svært mange med omfattende psykiske vansker står uten faglig forsvarlig tilbud. Man makter med andre ord ikke å gi helhetlige og integrerte tjenester til disse menneskene. Innenfor rusfeltet har vi sett en lignende utvikling. Både antall døgnplasser og tiden hver enkelt får i døgnbehandling, reduseres. Pasientene skal ha ambulant og poliklinisk behandling i stedet for sammenhengende innleggelser over tid, tilpasset den enkeltes behov. Det tas lite hensyn til at alvorlige rusmiddelproblemer ofte bringer med seg svært krevende livssituasjoner og nedsatt livskvalitet, som for noen krever trygge døgnbaserte rammer over tid og kontinuitet i behandlingsalliansene. Selv med innføringen av «den gylne regel», om at veksten i psykisk helsevern og TSB skulle være like omfattende som i somatikken, har dette ikke skjedd. Somatikken har hatt en vekst som er mer enn tre ganger så stor. Alvorlige vansker knyttet til rusmiddelbruk og psykisk helse er særlig omfattende blant innsatte i norske fengsler. Det er rundt 3000 som til enhver tid soner. Av disse er om lag 160 kvinner, og i overkant av 700 er utenlandske statsborgere (Statistisk sentralbyrå, 2024). Mange innsatte har en rekke levekårsproblemer som dårlig fysisk helse, psykiske vansker, rusmiddelproblemer og alvorlige somatiske sykdommer. De fleste er i tillegg marginaliserte med hensyn til utdanning, arbeid, bolig og økonomi. Mange av de innsatte med en annen etnisk bakgrunn har traumer fra krig og flukt, de har ikke familie eller
sosialt nettverk i Norge, og mange snakker lite norsk. Kvinnehelseutvalget (NOU 2023: 5) påpeker i sin utredning at psykiske lidelser, rusmiddelbruk, utagerende atferd, vold, trusler og selvskading øker i omfang hos kvinner under soning. I mangel på alternativer blir de møtt med isolasjon og tvangsbruk.
Utvalget konkluderer med at kvinners individuelle behov og rettigheter ikke blir ivaretatt på en god måte (Magnussen & Tingvold, 2022; Vilhjalmsdottir et al., 2023; NOU 2023: 5). Riksrevisjonens (2023) gjennomgang av helsetilbudet til innsatte viser til at de som sliter med psykisk helse og rusmiddelproblemer, ikke får den hjelpen de trenger. Det er også høy grad av dødelighet etter soning, blant annet ved selvmord og overdoser (Bukten et al., 2022). Dette på tross av tidligere vedtatte tiltak fra 2017 om tilbakeføringsstrategien, som ifølge Riksrevisjonen ikke er gjennomført. Dette er erfaringer vi også har fra Tyrili gjennom mer enn 30 års samarbeid med kriminalomsorgen (Haugen, 2013).
Også innenfor institusjonsbarnevernet rapporteres det om økende og alvorlig problematikk knyttet til ungdommers psykiske helse og rusmiddelbruk og om barnevernets manglende evne til å ivareta og skape trygge nok rammer for disse barna og ungdommene. Dette er grundig beskrevet i NOU 2023: 24
Med barnet hele vegen – Barnevernsinstitusjoner som har barnas tillit og gjennom dokumentarserien fra NRK Brennpunkt, Instukids, som er tilgjengelig på www.tv.nrk.no.
• Ved utgangen av 2022 bodde 940 barn i barnevernsinstitusjon. Rundt 80 prosent av dem var mellom 13 og 18 år gamle, og 46 prosent hadde innvandrerbakgrunn. Det finnes ingen samlet oversikt over barn som flytter i barnevernets regi. I en artikkelserie i Aftenposten (2022) kommer det fram at 261 av barna som bodde på institusjon i 2020–2021, hadde flyttet minst fire ganger siden barnevernet overtok den daglige omsorgen. Hvert tredje av disse (86 barn) hadde flyttet minst åtte ganger.
• Mange barn som bor på institusjon, har omfattende behov for fysisk og psykisk helsehjelp, og de har stor sårbarhet også knyttet til nære relasjoner, skole og venner. Det er særlig dokumentert mangler i den psykiske helsehjelpen. En undersøkelse fra 2015 fant at 76 prosent av barna hadde én eller flere psykiske lidelser, og bare 38 prosent mottok hjelp for dette fra spesialisthelsetjenesten. For noen av barna blir det fatalt.
Kapittel 1 Bakteppet – hvorfor denne boka
Helsetilsynet (2023) har gjennomgått historiene til åtte jenter med tilknytning til barnevernsinstitusjon som døde i perioden 2018 til januar 2023. De understreker behovet for institusjoner som kan ivareta barnas helhetlige behov og kontinuitet både i omsorg og behandling. Ansvaret skyves mellom kommunale helsetjenester, psykisk helsevern og barnevern, som alle har ulike lovverk og rammeverk og i altfor liten grad samarbeider. Resultatet er at barna og ungdommene lever i svært krevende livssituasjoner. Mange får dårlig psykisk helse, og mange begynner å bruke rusmidler i svært ung alder. Tyrili møter dem som unge voksne og eldre som har behov for omfattende støtte og behandling (Felitti & Anda, 2010; Thorkildsen, 2023; Wangensteen & Hystad, 2021; Wiig et al., 2017).
Nei … veien inn i rusbehandling … jeg begynte å spørre om hjelp da jeg var 18 år. Prøvde å få en institusjonsplass. Mine problemer var ikke store nok, jeg prøvde ikke å kutte meg selv, og jeg prøvde ikke å henge meg selv. Så det … det var ikke akutt nok, til tross for at jeg rusa meg daglig og hadde utfordringer … Det tok vel en god del tid, tre år i rusmiljøet og nye traumer til jeg rett og slett knakk sammen.
Anders (23), fire måneder i TSB
Stigma og avmakt
Begrepet stigma kommer fra de gamle grekerne, rundt 300 år før vår tidsregning. Da ble de som skilte seg ut, var annerledes og sett på som dårlige mennesker, brennemerket slik at alle kunne se hvem de var (Goffman, 1968).
Også i våre dager blir personer og grupper av mennesker utsatt for det samme, om enn ikke brennemerket, så utestengt fra deler av samfunnet, diskriminert og dårlig behandlet. Det er personer som har rusmiddelproblemer, psykiske vansker, lever i fattigdom, er utenfor arbeidslivet, har funksjonsnedsettelse eller tilhører en minoritetsgruppe som opplever dette. Personer som over tid opplever å bli stigmatisert og ekskludert, kan utvikle selvstigma, altså at de ser på seg selv som annerledes på en negativ måte, og at de er mindre verdt.
Med stigma og selvstigma følger ofte skam, og med den en taushet både om det man strever med, og om skammen (Brown, 2006; Weston, 2010).
Mange av dem vi kjenner som har rusmiddelproblemer, har blitt stilt til ansvar for sine vanskelige liv. Vanskene blir nærmest sett på som selvforskyldte og møtt med mye forakt fra alle deler av samfunnet, både familie og venner, fagpersoner, offentlige tjenester og folk flest. De har til stadighet fått høre utsagn som:
Å ruse seg er en aktiv handling, du kan jo bare slutte! Ikke skyld på dårlig oppvekst når du sliter med psykiske vansker, det er mange som har hatt en tøff barndom uten å gå i stykker! Legg de vonde opplevelsene bak deg – ikke bruk dem som unnskyldning for ikke å ta tak i livet ditt! Ta deg sammen – ta et valg – slutt med navlebeskuing og dyrking av dine problemer, bli frisk!
Utsagn og meninger som dette har også preget store deler av kommunale helse-, omsorgs- og velferdstjenester, psykisk helsevern, TSB, NAV, barnevern, somatiske helsetjenester, politi, domstoler og kriminalomsorg opp gjennom årene. Enkle svar og enkle løsninger har vært med på å forme forståelse, metoder og politikk både på samfunns-, gruppe- og individnivå. Målet har vært et narkotikafritt samfunn, og både straff og strenge behandlingsideologier har preget feltet. Dette har vist seg gjennom fagpersoners og tjenestetiltaks bastante mål om rusfrihet, total avholdenhet, symptomfrihet, fravær av kriminalitet og deltakelse i arbeidsliv som de viktigste kriteriene for et vellykket liv. Alt annet har blitt sett på som mislykkede endringsprosesser. Slike føringer har hatt en dominerende plass og preget det innholdet den enkelte har blitt møtt med over mange tiår, og også i dag er det dette flere behandlingstiltak blir målt på og vurdert ut fra. Per Fugelli skrev følgende i 2015:
Fordi vi har vent oss til å se på langtkomne stoffmisbrukere som en annen sort mennesker. De har forlatt vår flokk. Våre målestokker for menneskeverd og folkeskikk gjelder ikke dem. Derfor tåler vi 300 overdosedødsfall i året. Derfor lar vi dem fryse under broer. Derfor lar vi politiet plage og jage dem. (VG, kronikk, 07.01.2015)
Per Fugelli var en tydelig stemme for dem som trengte det mest. Han sloss mot den uretten han opplevde at mennesker som bruker rusmidler, blir utsatt for. Han brukte sin profesjon og status som lege til å kritisere mangelen på respekt, likeverd og gode tjenester.
Arild Knutsen, leder i Foreningen for human ruspolitikk, har vært et kjent ansikt både på gata i Oslo, i maktas korridorer og i media i nærmere 20 år. I sin bok Fra Forbud til Fornuft (Knutsen, 2016, s. 64) forteller han en historie fra en konferanse i 2004:
Konferansen ble ledet av en representant fra myndighetene og en av brukerorganisasjonene ønsket å diskutere utfordringer knyttet til de mange overdosene. Da slo myndighetspersonen knyttneven i bordet og sa: Hvis dere skal vinkle det slik at det er myndighetene som har skylda for at folk tar overdoser, og ikke dårlige holdninger og dumme valg hos dem som stikker seg selv i armen og dør; hvis premisset skal være at det ikke er de selv som har ansvaret, da kan vi bare drite i resten av seminaret! Da går jeg hjem.
En annen historie fra samme bok handler om streken. Utenfor Oslo Sentralstasjon (Plata, som det ble kalt) malte politiet i 2003 opp en hvit strek som de narkomane måtte holde seg innenfor. Krysset du denne, ble du straffet. Lederen for Human-Etisk Forbund, Lars Gule, tok saken i egne hender og malte streken over med svart maling, samtidig som han sendte ut en pressemelding og kalte streken en «jødestrek», og slo fast at dette er virkemidler som blir benyttet i samfunn vi ellers ikke liker å sammenligne oss med.
Et viktig trekk i rusfeltets historie er at narkotikalovgivningen har vært preget av hvilken forståelse av rusmiddelbruk som til enhver tid har vært dominerende. Samfunnet har i dette tidsrommet gjennomgått en sterk politisering, hvor økte strafferammer har vært en del av utviklingsbildet. Det rådende synet, at narkotika utgjør en fare for menneskers liv og helse og med stor risiko for spredning til andre og yngre grupper i samfunnet, har vært avgjørende for utvidelse av strafferammene. Det å ta «bakmennene», de som sto for innførsel og salg, de profesjonelle, har også ført til en ytterligere innskjerpinger i lovverket gjennom å innføre den såkalte proffparagrafen. I 1968 økte strammerammene for innføring av rusmidler fra seks måneder til seks år, i 1972 videre til 10 år, i 1981 til 15 år og i 1984 til 21 års fengsel – det samme
som for overlagt drap (Fekjær, 2016). Men også de som solgte på gata for å finansiere eget forbruk, ble hardt straffet, og mange opplevde å bli trakassert av politiet. Perioden fra 1965 til 1984 var med andre ord en fase preget av straffeskjerpelser og kontrolltiltak (NOU 2019: 26).
Mange av dem vi har møtt gjennom årene i Tyrili, har hatt en opplevelse av å være en slags annenrangs borger i måten de har blitt møtt på i ulike sammenhenger. De forteller om situasjoner hvor de har blitt trakassert, ignorert, utsatt for hets både verbalt og fysisk, og på denne måten nærmest blitt umenneskeliggjort, også i møte med fagpersoner i ulike offentlige helse- og omsorgstjenester og politi. Det er også nedslående å lese rapporten fra en brukerundersøkelse med 900 LAR-brukere (legemiddelassistert rehabilitering) om hvordan de opplever LAR-systemet. Svarene og tilbakemeldingene viser at mange opplever avmakt og føler at behandleren ikke vil dem vel. En av fem opplever total mangel på medvirkning i egen behandling, og mange er i tvil om systemet er til for å hjelpe dem. Sju av ti føler seg maktesløse overfor systemet, og mange har ikke tillit til sin LAR-lege (Welle-Strand et al., 2021).
Også faglige, juridiske og forvaltningsmessige skiller mellom ulike tjenestenivåer har medført ansvarsfraskrivelse. Tradisjonen i rusfeltet har vært at psykiske problemer har blitt oversett eller gitt lite oppmerksomhet, og tjenester innenfor psykisk helse har i liten grad forholdt seg til personens rusmiddelbruk eller avvist dem som har brukt rusmidler. Dette er fortsatt gjeldende også i dagens behandlingstjenester slik Riksrevisjonen (2021) blant annet hevder i sin rapport:
• Mange med psykiske plager og lidelser får ikke hjelp når de trenger det.
• Nesten 40 prosent av kommunene angir at ungdommer med samtidige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer ikke får god nok behandling, blant annet på grunn av behandlernes manglende kompetanse og fleksibilitet i møte med disse unge.
• Psykisk helsevern avviser rundt én av fem henvisninger.
Norges institusjon for menneskerettigheter har kommet med to viktige rapporter: Rus og menneskerettigheter (2022) og «Du har ikke noe her å gjøre!» En undersøkelse om rusavhengiges opplevelser av diskriminering og stigmatisering (2024). Der kommer det blant annet fram at flere opplever å bli mistenkeliggjort og møtt med holdninger om at de er farlige, manipulerende og selv skyld
i sine problemer. Flere opplever og at de blir avvist på grunn av rusmiddelbruk når de søker hjelp og støtte, og de blir nektet nødvendige smertestillende medisiner. Det er også grundig beskrevet at personer som har både alvorlig psykisk lidelse og rusmiddelavhengighet, såkalte ROP-lidelser, ikke får god nok hjelp, til tross for at de har rett til koordinert og langvarig hjelp (Lien & Lie, 2022). Det er en forferdelig stor påkjenning for et menneske å oppleve å ikke bli møtt med respekt og likeverd, og især av dem som skal hjelpe. Mangel på brukermedvirkning, hjelp når man trenger det, og det å bli straffet når man viser fram sine problemer, forsterker opplevelsen av skam, avmakt og fortvilelse.
Når mennesker blir varer
Nyliberalismen og New Public Management (NPM) blåste som en vind over store deler av Europa på begynnelsen av 1980-tallet. Nyliberalisme er en samlebetegnelse på økonomiske og politiske ideer om at samfunnet i størst mulig grad skal organiseres i henhold til markedsøkonomiske prinsipper. Dette sto i motsetning til tidligere offentlig forvaltning, der det var politisk styring over velferdstjenester som barnehager, skoler, samferdsel og annen infrastruktur samt helsetjenestene. Tankene bak innføringen av NPM var at markedskrefter som tilbud og etterspørsel samt økt styring og kontroll skulle gjøre offentlige tjenester mer effektive og få ned kostnadene (Stalsberg, 2019; Veggeland, 2010). Det førte blant annet til at statlige helsetjenester i 2002 ble organisert etter en forretningsmodell med regionale og lokale helseforetak som driftes mer eller mindre som et konsern. Helseforetakene, barnevern og kommuner kjøper en del av de tjenestene innbyggerne har behov for, av private ideelle og kommersielle aktører. Det innebærer at tjenester som tilbyr omsorg og behandling, omtales som tilbyder og leverandør, og man snakker om leveranse, bestilling, oppdrag, liggedøgn, poliklinisk aktivitet, frafall, kalde og varme senger, gjengangere og tjenesteproduksjon. Alle deler av driften skal registreres, dokumenteres, rapporteres og kontrolleres ned til den minste detalj. Det forventes økonomisering og standardisering av tilbudene, og konsultasjoner og liggedøgn telles og registreres uten at noen stiller spørsmål ved kvaliteten på det som tilbys. Pris og kostnader veier tyngre enn kvalitet. Fagpersoner blir i verste fall redusert til en økonomisk aktør som kan dokumentere at produksjonsmålene er nådd, og at dette kan etterprøves.
Denne boka tar utgangspunkt i økologisk biopsykososial og recoveryorientert forståelse av mennesker, omgivelser, sårbarhet, beskyttelse og endringsprosesser. Dette gir deg som fagperson kunnskap om hvordan du kan bistå mennesker som strever med rusmiddelproblemer og psykiske vansker, på måter som skaper tillit og samarbeid. Samtidig kan dette bidra til et mer inkluderende samfunn med økt forståelse og bedre tjenester, uavhengig av tjenestested, område og nivå.
Boka innledes med tre kapitler der vi får historier og refleksjoner fra forfattere som selv har erfaring med rusmiddelproblemer, psykiske vansker og recoveryprosesser. Deretter følger kapitler som handler om hvordan vi kan ivareta en personlig tilnærming i arbeidet med rus og psykiske vansker. Forfatterne vektlegger betydningen av private og profesjonelle relasjoner og viser hvordan disse kan skape trygghet, livsgnist og endringsoptimisme i hverdagslivet, og i tjenestetilbud. Det skaper samarbeidsallianser. De drøfter også hvordan politiske og faglige føringer får konsekvenser for arbeidet med rus og psykiske vansker.
Boka er skrevet for studenter og ansatte som skal samarbeide med mennesker i krevende livssituasjoner.
Hovedforfattere er Turid Wangensteen og Ulf Jansen. Begge har lang erfaring som behandlere, ledere og forskere ved Tyrili. Andre bidragsytere er Anne Malerbakken, Arild Knutsen, Ida Olsen og Ronny Bjørnestad.
ISBN 978-82-15-07160-2
071602