Mobbingens psykologi 3.utgave

MOBBINGENS

Erling Roland

Mobbingens psykologi

HVA KAN SKOLEN GJØRE?

3. utgave

UNIVERSITETSFORLAGET

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2024

1. utgave 2007

2. utgave 2014

ISBN 978-82-15-07166-4

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Ellen Lorenzen

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Merkur Grafisk AS

Boken er satt med: Adobe Garamond Pro 10,5/13

Papir: 100 g Amber Graphic 1,25

Forord

Førsteutgaven av Mobbingens psykologi kom i 2007 og andreutgaven i 2014. Dette er en revisjon av andreutgaven der ny forskning og erfaring er lagt til.

Evnen til å forebygge, se det usynlige og gripe inn blir styrket av kunnskap. Det gjelder kunnskap om spillet når mobbing skjer, om hovedpersonene og tilskuerne, om betydningen av de voksne og samhandlingen dem imellom. Første del av denne boka handler om dette.

Andre del handler om hva som kan gjøres: forebygging, tiltak når mobbing skjer, og oppfølgning.

Hovedarenaen i boka er skolen, men mye av det samme er til stede i fritidsklubben, i barnehagen og på arbeidsplassen til voksne.

Senter for atferdsforskning (SAF) ved Universitetet i Stavanger har vært min base i mange år, og navnet på senteret dukker opp en rekke steder i teksten. I 2013 ble navnet endret til Læringsmiljøsenteret.

Jeg håper boka kan komme til nytte for praktiske tiltak, undervisning av studenter og forskning.

Hommersåk, mai 2024

Erling Roland

Kapittel 1

Fra hjemlige trakter

På bordet foran meg ligger noen av bøkene han har skrevet, samt postkort og fotografier. Ansiktet er sterkt. Øynene er klare og dype, som om de har sett det ufattelige.

Cveja Javanovic var ung i 1942. Under den første fasen av den andre verdenskrigen ble han tatt for motstandsvirksomhet i Serbia og satt på et fangeskip med et ukjent mål.

Vi går bort, vi fjerner oss, men i tankene mine blir jeg igjen, jeg blir igjen ... I går hadde vi besøk, ja, kanskje siste besøk, siste møte med våre kjæreste. Min eldre bror, min søster og min kone med vår lille sønn på ti måneder besøkte meg og tok avskjed med meg. Min lille gutt ... Etter en lang tid holdt jeg ham i armene mine, kysset og kjærtegnet ham mens han virret håret mitt, uordentlig og skittent som det var. De leverte meg en liten koffert med noe undertøy og litt av det de kunne unnvære. I kofferten var også en serbisk-tysk ORDBOK, en lærebok i tysk, ett hefte, en blyant ... Men i læreboka var to små foto: Min kone med vår lille gutt i armene sine, og hun med ham ved brystet sitt. Jeg så lenge, lenge etter dem da de gikk tilbake (Javanovic, 1988, s. 9–10).

Først gikk skipet motstrøms på Donau fra Beograd til Budapest og Wien. Javanovic og de andre fangene var stuet som dyr i lasterommet. Over på jernbanenettet og kuvogner til Stettin. Transportskipet Gotha ventet og tok dem til Bergen. Så over på Konstanza. De hadde en vag anelse om å seile nordover. Det var det nordiske sommerlyset de så, de gangene lasterommet ble låst opp. Det var slag, spark, bajonetter. De kunne gå på toalettet en gang i døgnet, så måtte de ned igjen til larmen og sulten. Til slutt la skipet til kai, og det viste seg å være en beskjeden havn i Porsangerfjorden. For dem var stedet fremmed, goldt og uvirkelig. De var 374 «Stücke». Mange var magre, og flere var syke. Cveja Javanovic var blitt tynn, men var fysisk sterk og psykisk robust. Han var utdannet lærer, intelligent og godt orientert.

Kapittel 1 Fra hjemlige trakter

De gikk sørover og så et skilt, uten angivelse av avstand, som pekte mot Lakselv. Det var lange dagsmarsjer og lite og dårlig mat. Døden begynte å få tak i de svakeste.

Auf! – roper vokterne. – Opp!

– Weiter gehen! vi går videre!

Veien snor og slynger seg mellom mindre og større innsjøer. Vi fortsetter langs veien – som er uten tilbakekomst for mange blant oss, er jeg redd (s. 23).

De fleste nådde fram til Lakselv, men de skulle videre på lastebiler til Karasjok – den første av mange leirer som Cveja Javanovic på en eller annen måte overlevde.

Omkring 30 000 krigsfanger fra Russland, Polen og Jugoslavia ble transportert til Norge, og forholdene i mange av leirene kunne sammenliknes med de mer kjente konsentrasjonsleirene i Mellom-Europa. Planen var todelt. En skulle bli kvitt dem. Men først måtte de siste kreftene tynes ut for å realisere industri- og transportsystemet i Norge. Den store planen for transport var en sammenhengende vei og en jernbane fra sør til Finnmark. Slik ble det ikke. Mange av de jugoslaviske fangene kom etter hvert til Nordland og ble internert i leirer fra Korgen i sør til Rognan i nord. Saltfjellet ligger imellom.

Cveja Javanovic forteller i boka Blodveien om en hendelse som trolig reddet livet hans. De gikk på rekke til steinbruddet med norske fangevoktere foran, bak og på sidene.

Leirene sto selvsagt under tysk kommando, men det var norske fangevoktere. De var unge menn fra hele Norge, og de fleste hadde hatt en normal oppvekst.

Det var tidlig morgen og kaldt. Fangene var sultne og avmagret, men de kjente følgene om de ikke klarte mer. Så skjedde det. Den ene norske sa til en kollega:

– Har du fyr?

Han hadde en sigarett i hånden.

– Nei, var svaret han fikk. Cveja tenkte fort.

– Det er nå eller aldri.

Fra jakkelomma tok han en eske fyrstikker, løftet hånden mot nordmannen og sa på forståelig norsk:

– Du kan få fyr av meg.

Den unge nordmannen tok fyrstikkene og tente sigaretten.

– Hvor har du lært deg språket?

Cveja visste at spørsmålet ville komme. Han hadde gjentatt mange ganger for seg selv hva han skulle si. Han svarte og løy.

Sannheten var en annen.

Utenfor den tyske offisersbrakka hadde han for en tid siden fått øye på en liten bok. Det viste seg å være en lommeparlør som var gjenglemt der. Offiserene fikk utdelt hver sin for å kunne kommunisere med lokale folk. Boka hadde omtrent fem hundre ord og en del standardsetninger på tysk–norsk. Han så seg rundt og stakk den under jakka. Hver kveld når de andre sov i total utmattelse, hentet han krefter til å lære nye ord og snart setninger. Han kunne tysk, og han lærte fort.

Blodveien og andre bøker om årene i Norge er skrevet på norsk av ham selv, og en kan knapt ane at han har lært språket i voksen alder. Han er en språkbegavelse. Viljen og denne gaven reddet livet til Cveja Javanovic.

Nordmannen kom tilbake.

– Hvor kommer du fra?

Cveja fortalte litt om stedet, og nordmannen sa noen ord om sin hjemplass.

– Har du familie?

Den norske, unge mannen savnet også sine. Gradvis ble det flere norske som snakket med ham.

Slagene ble sjeldnere, og etter hvert tok de slutt. Han fikk lov til å motta litt mat fra de lokale; de så gjennom fingrene med dette. Kreftene kom sakte tilbake. Cveja Javanovic ble gradvis et menneske for dem.

Han skriver selv at instinktet fortalte ham alt dette, og at han måtte lære seg språket. Han måtte bryte ned den dødelige avstanden til dem, den distansen som satte hemningene ut av funksjon. Cveja Javanovic overlevde, og han fikk bety mye for andre fanger under årene i Norge. Svært mange bukket under. Noen døde fordi sulten, kulden og slitet ble for mye. Andre døde av langvarig mishandling eller til slutt av et dødelig slag eller skudd.

Nils Christie, den norske kriminologen med internasjonal stemme, var en ung student like etter krigen. Som så ofte senere var han i stand til å oppdage og beskrive det viktige. Avhandlingen til magistergraden handler om leirene i Nord-Norge. Den unge studenten fikk anledning til å intervjue et stort antall norske menn som var tiltalt for overgrep mot krigsfanger i de tyske leirene. De var stort sett vanlige unge nordmenn som av en eller annen grunn endte opp som fangevoktere. Leirene sto under tysk kommando, men de norske hadde det daglige oppsynet med fangene. Mange av dem ble etter krigen tiltalt for grov mishandling av eller drap på en eller flere fanger. Det var serbere, som Cveja Javanovic. Russere var det også mange av – og også polakker (Christie, 1952; Javanovic, 1988).

Nils Christie snakket lenge og grundig med mange av dem. Aldri, i sin mørkeste fantasi, kunne de ha tenkt å gjøre noe i nærheten av dette med en god nordmann.

– Hvem var disse fangene? spurte den unge studenten.

Det var et uskyldig spørsmål. Svarene var forskjellige, men de dannet et mønster.

– De var skitne, de var tynne, og de spiste som dyr. Språket deres var uforståelig og stygt. De var merkelige, ikke som oss.

Det var så enkelt og naturlig å slå dem, nedverdige dem og drepe dem. Skjønt, et vanlig mord var det langt fra. Det var omtrent som å ta livet av en gal hund, slik en må gjøre.

Kapittel 2

Bakgrunn

I 1969 trykte det svenske tidsskriftet Liberal Debatt en artikkel av skolelegen Peter-Paul Heinemann. Han skrev om noe mange lesere hadde opplevd eller kjente til, men som ikke hadde navn eller logikk. Nå så leseren indre bilder som utløste følelser. Slik ble det satt lys på noe som sikkert alltid har skjedd. Temaet mobbing ble en del av det offentlige, svenske rom, og Heinemann arbeidet videre med en bok.

I 1972 kom boka ut i Sverige, og den ble gitt ut på norsk året etter. Mobbing. Gruppevold blant barn og voksne er tittelen. Som skolelege henter Heinemann sitt stoff fra svenske skolegårder, og han skriver godt. Vi ser steder i skolegården og fornemmer skremmende, destruktive bevegelser. Et mønster i alt dette vokser fram.

Boka handler om en større gruppe elever som fordriver tida med fredelig samvær. Så dukker en annen opp, og gruppa blir forstyrret i sin lek og samtale. En slags frustrasjon oppstår, og så går det fort. De som før var fredelige, blir ondskapsfulle. Meget snart er det alle mot en, og den mobbeutsatte blir hundset og liten. Det tar noen minutter, så er det over. Den andre er oppbrukt, og gruppa vender tilbake til en fredelig mentalitet.

For Heinemann er gruppa sentreringspunktet i teoridannelsen, og han viser til dyreforskeren Konrad Lorenz (1968). Dyr og fugler vender seg noen ganger mot en av sine egne, en avviker, i et kollektivt angrep. Et instinkt, altså noe medfødt som alle i flokken har, aktiveres. Alle er slik under visse betingelser. Og alle oppfører seg annerledes under andre forhold.

Dan Olweus, en annen svensk forsker, gikk omtrent samtidig i gang med en undersøkelse av aggresjon blant unge gutter i Stockholm-området og ga i 1973 ut en rapport i bokform. Den ble raskt oversatt til norsk og heter Hakkekyllinger og skolebøller (1974). Bokas navn indikerer en grunnforståelse av individenes betydning for overgrepene. Slik øyner vi starten på to tradisjoner som skal prege forskningen på årsaker til mobbing og tiltak. Denne forskjellen er klassisk i sosialvitenskapen; er det situasjonen eller individene som teller? Dan Olweus er personlighetspsykolog, mens Peter-Paul

Heinemann støtter seg til sosialpsykologien. Verdifulle opplysninger om hakkekyllingene og skolebøllene kom fram i Stockholm-undersøkelsen, og den videre forskningen på individuelle kjennetegn knyttet til mobbing er blitt omfattende og dominerende.

Det siste kapittelet i boka hans tar opp tiltak, om enn kortfattet. Med årene ble Dan Olweus også sterkt opptatt av skolens betydning (Olweus, 1993, 1997, 2005; Olweus mfl., 2021).

En tredje svensk pionerbok kom i 1975. Også den ble oversatt og utgitt i Norge et år senere. Slik stopper vi mobbing er tittelen, og forfatteren er Anatol Pikas. Om Heinemann ikke fulgte opp sitt banebrytende arbeid, så har både Pikas og Olweus vært svært aktive. Og de har vært uenige om grunnforståelsen av mobbing. Anatol Pikas ser ut til å ha omtrent samme oppfatning som Heinemann; det er prosesser i gruppa mer enn enkeltindividene som teller (Pikas, 1976, 1989). Olweus legger selvsagt også vekt på gruppeprosesser, men han gir individuelle kjennetegn fortrinn i sin forståelse av årsaker og prosesser (Olweus, 1994, 1999a, 1999b).

Olweus flyttet til Norge på midten av 1970-tallet og ble professor i personlighetspsykologi ved Universitetet i Bergen. I 1978 ble Hakkekyllinger og skolebøller utgitt på engelsk med tittelen Aggression in the schools. Bullies and whipping boys. Uten tvil fikk denne boka stor betydning for en gryende internasjonal interesse omkring mobbing. I hele det betydelige tidsspennet fra omkring 1975 var Dan Olweus en svært aktiv forsker og den mest synlige og innflytelsesrike enkeltpersonen. Fram til slutten av 1980-tallet rettet han i hovedsak oppmerksomheten mot utbredelsen av mobbing i ulike skoletyper og lokalmiljøer samt mot personlighetstrekk og hjemmeforhold hos de involverte (Olweus, 1978, 1980, 1993, 1994, 1999a, 1999b).

Ut fra dette forskningsmaterialet utviklet og utdypet han sin grunnforståelse av årsaksmekanismer. I hovedsak er det at bestemte, negative hjemmeforhold stimulerer aggressivitet, og at dette personlighetstrekket er den viktigste drivkraften bak mobbing av sårbare medelever (1993). Olweus har fastholdt denne grunnforståelsen, som har vært både svært betydningsfull og til dels omstridt (Boge, 2016; Pikas, 1989). Fra slutten av 1980-tallet har Olweus også hatt et sterkt søkelys på tiltak gjennom utvikling, utprøving og evaluering av Olweus-programmet mot mobbing og antisosial atferd (Olweus, 1993; Olweus mfl., 2021).

Dan Olweus døde i 2020.

Omkring 1980 startet Kirsti Lagerspetz og kretsen rundt henne en lang finsk tradisjon innen forskningen på mobbing (Björkqvist mfl., 1982; Lagerspetz mfl., 1982). Christina Salmivalli, nå professor i psykologi ved Universitetet i Åbo, har kanskje mer enn noen ført den finske forskningen

Kapittel 2 Bakgrunn

videre. Et av hennes viktige bidrag har vært studier av hvordan andre elever forholder seg til de som mobber og de som rammes (Salmivalli, 2005, 2010; Salmivalli mfl., 1996). Helt fram mot 1990-tallet var forskningen på mobbing i all hovedsak begrenset til Norden.

Den første internasjonale konferansen om mobbing ble avholdt i Stavanger sommeren 1987. Europarådet sto som arrangør, og omkring 40 forskere og skolefolk fra de fleste vesteuropeiske land var samlet. Vi bodde og arbeidet på Solborg folkehøgskole i fem dager, og konferansen resulterte i boka Bullying: An International Perspective (Roland & Munthe, 1989). Det var påfallende hvor lite oppmerksomhet mobbing hadde i de aller fleste av de landene som var representert ved konferansen, og kunnskapen om dette spesielle fenomenet var mangelfull. Imidlertid var flere av deltakerne erfarne og betydningsfulle forskere på tilgrensende temaer, og det var ikke vanskelig for dem å ta perspektivene. I ettertid er det lett å se hvor viktig konferansen var for faglige nettverk og forskning i Europa (Smith, 2003).

Faglige nettverk

Mobbeforskningens vugge var i Norden, og interessen spredte seg nokså raskt til andre land i Vest-Europa.

I dag finner en forskning og praktiske forsøk i alle verdensdeler og et stort, internasjonalt nettverk av forskere og andre fagfolk. Og fortsatt er Europa, særlig Vest-Europa, sentrum.

EUs COST-nettverk om mobbing har i dag stor betydning. Et COSTnettverk er en EU-finansiert ordning for samarbeid mellom forskere i mange land om et gitt tema, og det er mange slike nettverk.

COST-nettverket om mobbing har forskere fra 32 land og arrangerer konferanser og annet samarbeid.

Paradigmeskifte

Omkring 2010 dukket ordet «paradigmeskifte» opp i forskningslitteraturen om mobbing (Søndergaard, 2012, 2014), og sitatet under illustrerer hva paradigmeskiftet skal handle om.

«Fra fokus på individuelle faktorer som utgangspunkt for å forstå årsaker til mobbing i kontekst, kultur og relasjon og fra fokus på rollefordeling som mobber, plager eller offer til sosiale prosessers utfordringer og gode ‘gyldige-vi’» (Hellang mfl., 2019, s. 44).

Et vitenskapelig paradigme er en grunnleggende forståelse blant forskerne av et viktig fenomen, som at jorda er flat (Kuhn, 1962). Når dette grunnsynet blir endret i forskerkollektivet, slik at jorda blir oppfattet som å likne en ball, har det utvilsomt skjedd et paradigmeskifte. I forskningen om mobbing må det da ha vært slik at den store majoriteten av forskere skiftet fra det «gamle» til det «nye» paradigmet på et tidspunkt.

Nøkkelbegreper er altså individuelle eller personlige egenskaper versus sosiale prosesser og systemer. Når mobbing blir forstått ut fra personlige egenskaper, er dette det gamle paradigmet, hevder noen (Lund mfl., 2017). Det nye paradigmet skal da være å oppfatte mobbing mer som sosiale prosesser (Lund mfl., 2017).

Det «gamle» paradigmet knyttes sterkt til Dan Olweus, som startet den empiriske forskningen om mobbing (Borge, 2016). Det er riktig at Olweus la stor vekt på individuelle faktorer, særlig aggressivitet, som årsak til mobbing, og at miljøfaktorer som skole kom i bakgrunnen, spesielt i de første årene i hans forskning (1974, 1993). Men de som proklamerer et paradigmeskifte, gjør to feilvurderinger.

A: Det er feil at forskning om mobbing, og tiltak, var begrenset til individfaktorer i perioden fram til omkring 2010. Jeg skrev selv en artikkel i 1989 som heter «A system oriented strategy against bullying» (Roland, 1989a), og forskningslitteraturen fram mot 2010 er generelt rettet mot både personfaktorer og miljøet og interaksjonen mellom dem (Jimerson mfl., 2010).

B: Den andre misforståelsen er at interessen for personene ble forlatt omkring 2010 til fordel for sosiale prosesser. Det ble den ikke, men ville vært en slik fundamental endring hos forskermajoriteten, som kunne kvalifisere for betegnelsen paradigmeskifte (Kuhn, 1962).

Når en går gjennom de store standardverkene av artikkelsamlinger, ser en tydelig at de handler om både personfaktorer, miljøfaktorer og samspillet dem imellom, både før og etter 2010 (Jimerson mfl. 2010; Smith & O’Higgins Norman, 2021). Dermed er det altså en feilkonklusjon å si at det har funnet sted et paradigmeskifte i forskningen om mobbing.

Det er riktigere at forståelse av sosiale prosesser og systemer gradvis har utviklet seg og beriket forståelsen av årsaksmønstre.

Når det gjelder tiltak, har også systemforståelsen blitt sterkere. Det betyr at hele skolesamfunnet er relevant for både forebygging og intervensjon når mobbing skjer. En interessant og svært viktig sak i den sammenhengen er ansvar for utøvelse av mobbing. Om en sier at mobbing er «sosiale prosesser på avveie» (Lund mfl., 2017; Søndergaard, 2012, 2014), vil det da bety at en opphever det personlige ansvaret for utøvelsen av mobbing – at det hele

Kapittel 2 Bakgrunn

bare er ansiktsløse, sosiale prosesser? Dette skal vi drøfte i flere sammenhenger senere.

I den lange historien til sosialforskning har samspillet mellom mennesker og miljø alltid vært sentralt (Finne & Roland, 2021). I denne boka legges denne forståelsen til grunn.

Kapittel 3

Anja

Hun kunne aldri være sikker på om dette ville vare.

De hadde først vært innom butikken og brukt god tid sammen. Hun elsket disse små handleturene med Monika. Hun likte at alle kunne se dem når de pratet og skjøv handlevogna sammen, og de plukket med seg det de trengte – taco i dag og de andre småtingene som begge visste hørte med. Det ble ikke så veldig dyrt heller.

Det var noe annet som var spesielt med Monika. Hun fikk fram noe i henne som hun ikke kunne forklare for seg selv engang. Hver gang når det var bare de to, kjente Anja denne merkelige nærheten til henne. Jo da, Monika var pen. Det var nok ikke for ingenting at guttene i klassen likte henne. Særlig Kenneth, selvsagt, som senest i dag hadde hengt seg på dem. Hun likte ham egentlig ikke, men det hadde hun aldri sagt til Monika. De to andre var bedre, i hvert fall Arne. Richard, eller Rikki, som de kalte ham, var stor og kraftig, barnslig og lo bestandig høyt av vitsene til Kenneth. Arne var ikke slik, mye mykere og ganske søt også. Men hun visste nok at også han likte Monika best.

Heldigvis hadde Monika latt dem forstå at de var opptatt etter skolen. Og nå var de endelig her, hjemme hos bestevenninnen. Mens Monika snakket med moren sin på mobilen, la Anja handleposen pent på kjøkkenbordet og satte seg til å vente. Det var enda en side ved Monika – hun var så selvsikker. Anja kunne høre det i samtalen. På en måte bestemte Monika mye mer enn moren sin. Hun la mobilen tilbake i den grønne, tynne jakka, som passet perfekt til det mørke, litt rufsete håret hennes.

– Mor blir som vanlig borte til sent. Hos en venninne, som hun pleier å si. Monika himlet med øynene, og de lo litt til hverandre.

3 Anja

Nå visste hun at de skulle være hos Monika hele ettermiddagen og kvelden.

Det eneste som sto igjen, var å kutte salaten. De ville spise på kjøkkenet, og Monika hadde dekket bordet stilig til dem med levende lys, blomster fra terrassen, blå tallerkener og smale glass. Anja hadde hjulpet henne litt, men mest hatt ansvaret for maten.

De brukte god tid på å spise og var enige om at maten var kjempegod. Monika sa at de ikke trengte å rydde etterpå. I stedet hørte de på musikk som de begge likte. Det var dette også med Monika. Hun likte ikke så godt å se på TV eller filmer, slik som alle de andre, men mye bedre å prate fortrolig. Hun kjente ingen som bedre kunne forstå tanker og følelser enn Monika.

Faren til Anja ringte, og hun snakket med ham ute i gangen.

Faren hadde egentlig ikke vært sint, selv om Anja ville skjønt det. Klart hun burde sagt fra hvor hun var, men hun hadde liksom ikke fått seg til å ringe hjem. Egentlig hadde det vært mye bedre om faren hadde vært rasende, enn all den tausheten. Det var så innmari trykkende hele tida. Hun følte det kunne gå dager uten at foreldrene vekslet annet enn denne forferdelige stillheten.

Det var så lett å betro seg til Monika, og hun kjente seg så nær henne da de i flere timer snakket sammen. Egentlig sa Anja altfor mye den kvelden, men det var så deilig å ha Monika helt for seg selv. Klokka ble over elleve før hun takket for seg. De gikk sammen halve veien før de ga hverandre en liten klem og skiltes.

Moren satt som vanlig og så på TV, en av disse evinnelige seriene som aldri tok slutt.

– Du er sen. Hvorfor ringer du ikke?

Hun kunne se at moren hadde drukket. Vin, sikkert. Så veldig mye var det nok ikke, men hun kjente tegnene.

– Far har lagt seg, og jeg må sitte her og være urolig for deg igjen. Du kunne ringe. Hvorfor flyr du ute hele tida? Har du det ikke bra nok hjemme? Og når du en og annen gang er her, lukker du deg inne på rommet. Hva er det med deg, Anja? Søsteren din gjorde aldri dette mot meg da hun bodde hjemme.

Mor virket eldre enn hun var. Sløv, på en måte.

– Vær stille, så du ikke vekker far, sa hun og snudde seg mot TV-såpen. Forskjellen fra Monika kunne ikke vært større.

Kapittel 3 Anja

Ja, faren sov vel nå. Det gjorde han forresten når han var våken også.

Anja krøp under dyna og tok fram matteboka. Hun rakk å skumme de åtte sidene for å ha oversikten til prøven i morgen. Det var enkelt for henne, selv geometrien, som de fleste ikke fattet et fnugg av foreløpig. Egentlig var det vel bare Mari og hun selv som hang med. De andre skyldte som vanlig på læreren. Hun var ikke enig, men sa det aldri. Selv Monika, ja, kanskje særlig Monika, kunne være temmelig ekkel med mattelæreren Berit. Hun var jo litt ung og virket usikker, men veldig OK å snakke med for dem som ville. Ja, i grunnen syntes hun Monika, Kenneth og flere også var temmelig gufne mot de fleste lærerne. Og det var de med Mari også.

Hun la matteboka i sekken, slukket nattbordlyset og sov urolig.

Begge foreldrene hadde gått på jobb da hun kom ned, og godt var det. Hun presset ned et par skiver og tok en sjekk i speilet på badet. Anja var ikke misfornøyd med så mye. Håret var bra, hun hadde en blond og fin sveis nå med den nye frisørdama. Hun likte ikke å sminke seg for mye, bare litt rundt øynene for å framheve grønnfargen. At ikke alt var perfekt, visste hun. Klart hun kunne ønsket å ha vært slik som Monika – mer dame, på en måte. Men det bekymret henne ikke så mye.

Hun visste hun hadde sagt altfor mye til Monika. Det ble verre dess nærmere hun kom skolen, og hun syklet saktere da den kom til syne der oppe i den svake skråningen med bjørkeskogen og de grå fjellene i bakgrunnen.

De tre lange, lave blokkene i hestesko rundt den asfalterte skolegården var et lite landemerke i utkanten av industritettstedet. Skjønt skolegården. De holdt seg ofte på baksiden, der skogen begynte, av en eller annen grunn. Hun tok seg sammen og hang seg på noen andre som også kom syklende. Hun visste at hun hadde sagt altfor mye.

Dette med tausheten hjemme var vel antakelig ikke så farlig, men alt det andre. Alle detaljene. Hun ble kvalm ved tanken. Hvordan kunne hun ha vært så vanvittig dum? Kom dette ut, kunne hun like godt hoppe i fossen –og mye høyere oppe enn der de pleide å bade om sommeren.

Monika så henne med en gang hun satte fra seg sykkelen. De gikk en liten tur, bare den vanlige runden, og hun merket ingenting. Monika var akkurat den samme som kvelden før.

I den første timen hadde de gym sammen med guttene, og Kenneth var som vanlig sjefen. Han bestemte hva de skulle gjøre, hvem som skulle være på hans lag, og lo av alt og alle. Men det gikk bra med Anja. Hun var tross alt sprekere enn mange av guttene og mer oppdatert på reglene i innebandy enn læreren. Han var et kryp, forresten, som ikke engang skiftet til gymtøy,

Kapittel 3 Anja

og sikkert ikke hadde kondis til å gå opp trappen til lærerrommet, dit han alltid satte kursen nesten før gymtimen var slutt.

Anja så at Mari snudde seg vekk da Monika og Sue kom sammen inn i dusjen.

Sue var også en stilig jente som hadde bodd der i to år nå. Hun kom fra Canada et sted sammen med foreldrene. Faren hadde stor jobb på verket.

Anja så tydelig blikkene deres og hørte de vemmelige kommentarene. Det måtte være grusomt for Mari. Hun kunne jo ikke noe for at hun var blitt voksen to år før de fleste.

Monika og Sue gikk småpratende sammen foran henne ut fra den nedslitte garderoben og bortover skolegården til klasserommet. De rakk akkurat dobbelttimen. Anja jobbet konsentrert og var ferdig med matteprøven 25 minutter før tida. Læreren hadde ingen mulighet til å se det som skjedde, og Monika sendte henne et raskt blikk etter å ha mottatt de to tettskrevne sidene. Anja slappet av og lot som om hun fortsatt hadde ting å gjøre.

I storefri bak skolebygningen skjedde det igjen, men denne gangen var det Kenneth og de andre guttene som gjorde det. Mari forsvarte seg ikke fra begynnelsen, hun så bare trist og fortvilet ut. Det var da Kenneth med et lite flir om munnen så bort på Monika og spurte Mari om hun hadde dusjet etter gymmen i dag, at det raknet fullstendig.

– Har du noe å skjule, kanskje? sa Kenneth. – Vi får gjerne sjekke litt. Jentene kniste, særlig Sue, som Anja aldri hadde likt. Heldigvis kom det en lærer som spurte hva som foregikk. Alle svarte at de bare tullet litt. Asle Vika, som var nokså ny på skolen, så ut til å godta forklaringen. Mari sa ingenting.

Resten av dagen hendte det ikke noe spesielt.

Anja fikk en tekstmelding mens hun syklet hjemover: «Takk for hjelpen i mattetimen. Monika.»

Kanskje det likevel var falsk alarm, da? Men hun klarte ikke å slappe av når hun tenkte på Monika og Sue og alt det Monika nå visste om henne. Hun gikk rett opp på rommet, låste døren, la telefonen på skrivepulten og ventet.

Monika ringte ikke før i syvtida, og de avtalte som vanlig å treffes i sentrum utenfor hotellet. Det tok henne ti minutter å spasere ned dit.

Hun hørte med en gang hva Sue, Kenneth og de andre snakket om. Mari, selvsagt. Sue fortalte til og med ganske detaljert om episoden i dusjen, og guttene lo hysterisk. Da Monika kom fem minutter senere, var de fortsatt

Kapittel 3 Anja

ikke ferdige med historien, og episoden bak skolen var nå blitt så dramatisk at Anja knapt kjente igjen det som hadde skjedd. Hun følte seg uvel og urolig. Det var ikke bare alt det ekle om Mari, alle overdrivelsene og latteren. Hun hadde sett noe i øynene til Sue da blikkene deres møttes. Noe triumferende. Sue visste noe nå, eller gjorde hun ikke?

Asle Vika kjente ikke mange av de andre lærerne særlig godt ennå etter seks uker som ny lærer, og rektor hadde han knapt snakket med.

Rektor måtte være midt i førtiårene, omtrent. Litt forretningsmessig og travel, hadde han tenkt, da hun på plandagen før skolestart hadde ønsket kollegiet velkommen tilbake etter sommerferien. Han var blitt imponert da hun trakk opp planene for skoleåret. For ham, som nettopp var ferdig med sin lærerutdanning, var det lett å merke hvor oppdatert hun var om alt det nye.

De hadde jobbet i grupper på det litt sterile, men store personalrommet resten av dagen, og han var blitt forundret over hvor negative mange virket. Særlig da gruppene skulle oppsummere i plenum. Det var som om rektor manglet tillit i store deler av personalet.

Han hadde selvsagt hørt om dette i lærerutdanningen – at enkelte «huskatter», som den unge, kvinnelige pedlæreren hadde kalt dem, kunne dominere på en negativ måte. De hadde ledd godt, husket han, da hun beskrev dem. Det var ofte menn i sine beste år, som ifølge teorien var sterke, autoritære personligheter. De pleide å holde på sine privilegier, de avviste og latterliggjorde alt nytt fordi det truet dem, og de hadde et jerngrep på majoriteten. Jo da, han husket godt latteren i auditoriet hver gang hun kom inn på emnet.

Han hadde kjent igjen det han så, men det var slettes ikke bare menn som var til dels spydige mot rektor under oppsummeringen. Og så vidt han kunne oppfatte, var det ingen som åpent støttet henne. Fortsatt, etter seks uker, var han usikker på hva som foregikk på denne skolen.

Det var riktignok stadig møter om de nye prosjektene som rektor hadde trukket i gang, og han hadde sett tiltaksplanene som hun selv hadde skrevet. De så bra ut, forresten. De var påfallende like det pedlæreren ville ha fra dem, tenkte han. Men ute i klassene, i hvert fall dem han hadde litt erfaring med selv, sto det ikke alltid like bra til. Han hadde nærmest fått sjokk over å se hva elever kunne tillate seg mot lærere. Og mot hverandre også.

Han hadde kveldene for seg selv i den lille hybelleiligheten og god tid. Nå gikk tankene stadig til episoden bak skolebygningen.

Kapittel 3 Anja

Han kunne jo ikke være sikker på hva som egentlig hadde skjedd i storefri denne dagen. Men noe var det, og han hadde jo observert at Kenneth, som han alt hadde hørt om fra flere lærere, var der sammen med sitt hoff, som de kalte det. Han hadde ikke 9B selv, men hadde vært innom et par timer som vikar for mattelæren deres. Selvsagt hadde han notert seg Kenneth, men også andre. Blant annet Mari, fordi hun virket mye mer voksen enn de andre, og fordi hun åpenbart var flink i faget.

Hva hadde hun gjort der, sammen med Kenneth og hoffet hans, og hvorfor virket hun så merkelig? Han bestemte seg for å snakke med Berit, mattelæreren deres, som han likte og følte han kjente litt.

Neste dag gikk Asle raskt til personalrommet etter fjerde time og lot som om han lette etter noe i den litt rotete kjøkkenkroken mens han ventet på henne. Hun var blond, søt og hyggelig, og han oppfattet henne som kvikk i hodet og litt reservert. Han gikk rett på sak mens de var alene.

– Jeg er enig, sa hun. Det er noe som ikke stemmer her. Mari er aldri med dem i skolegården. Hun går sammen med en venninne i tiende eller alene.

Berit avsluttet samtalen markert da flere kolleger kom med kurs for kaffemaskinen. På vei ut til neste time foreslo hun å treffes rett etter skoletid.

– For å se på de oppgavene, som hun sa.

Etter skoletid kjørte han den korte veien ned til sentrum. Han parkerte utenfor hotellet, gikk inn i den litt nedslitte, men hyggelige baren, fant et hjørnebord innerst og bestilte en kopp cappuccino.

– Ingenting å spise i dag?

– Ikke ennå i hvert fall, svarte han distré.

Han var innom her ofte. Ikke det at lærerlønnen strakk til de store utskeielsene, men han syntes det var bedre å ta en pizza i stedet for å dra hjem til den lille, kjedelige hybelleiligheten og lage noe selv.

Etter samtalen med Berit var han både forvirret og opprørt. Hun hadde vært der i et år nå, en realist direkte fra universitetet. Samtalen satt spikret i hodet – først og fremst det hun fortalte om kollegiet, selvsagt, men også det om elevene i 9B samt enkelte av foreldrene. Hun trodde ikke at den egentlige maktfaktoren var Kenneth, selv om han kronisk irriterte henne.

Kapittel 3 Anja

– Han liker å se at jeg taper ansikt, at jeg blir usikker. Han liker også applausen fra hoffet, og han drar dem med. Foreldrene hans kommer jeg ingen vei med.

Hun hadde ikke utdypet dette mer, men konsentrert seg om to jenter, Monika og Sue.

– Uten tvil er det Monika som styrer spillet, men Sue er enda mer brutal, hadde hun sagt. – Jeg er veldig bekymret for Mari. Hun virker nedbrutt, nesten deprimert. Jeg har prøvd flere ganger, men jeg tror ikke hun tør å åpne seg.

Berit hadde sagt at hun var overrasket over at han, som ikke hadde klassen, fulgte opp en slik vag observasjon i skolegården. Hun virket helt ærlig da hun sa det. Det var ikke smiger. Det hadde han vært sikker på.

– Dessverre er det ikke vanlig på denne skolen å bry seg om hvordan elevene har det. I hvert fall ikke når de går i andres klasser.

Berit hadde vært analytisk og ikke dømmende da hun kort ga ham en orientering om kollegiet. De hadde avsluttet med en avtale om å følge nøye med og ta en ny prat neste torsdag i midttimen.

Koppen var tom. Han bestemte seg for å dra hjem, ta en joggetur og heller komme tilbake i kveld for å spise da.

Da Monika kom, klengte Sue seg innpå henne med en gang.

– Vi snakker litt om Mari, sa hun og smilte innsmigrende.

– OK, og hva kommer dere til?

De lo. Som vanlig var Monika dronningen bare hun viste seg. Sue stilte seg enda nærmere henne, snudde seg halvveis mot Anja og sa:

– Hva synes du, Anja, om Mari, forresten? Kenneth fulgte opp.

– Ja, hva mener egentlig du, Anja?

Kapittel 3 Anja

Det ble stille. Anja kjente magen knytte seg. Sue smilte.

– Kanskje Anja har for mye å tenke på selv? Har du vært innom hjemme i dag, forresten?

Sue kastet et skråblikk på Monika. Anja kjente hjertet slå kraftig. Monika snudde seg rolig mot Sue og så henne rett i øynene.

– Hva mener du med det?

Nå ble det virkelig stille. Sue ble rød. Kenneth så på Monika og fulgte opp.

– Ja, hva mener du egentlig, Sue?

– OK, sa Monika. Da snakker vi ikke mer om det. Fikk du meldingen min forresten, Anja? Jeg glemte å spørre da vi pratet på telefonen.

Anja nikket bare, og Monika smilte til henne.

Hurtigbåten la til kai kvart på åtte. De tittet på turistene og de få forretningsfolkene. Alle trakk koffertene sine mot hotellet.

– Ingenting av interesse her, sa Monika, og de andre lo.

Asle kom femten minutter senere, parkerte bilen og gikk inn. De kunne selvsagt ikke vite hva han tenkte om episoden i skolegården, men det var ingen faresignaler. Han hadde nikket og smilt da han gikk forbi dem. Alt så normalt ut. Slik var det stort sett med lærerne. Ikke det at alle var så spesielt hyggelige, men de så vanligvis ingenting.

Klart de var nysgjerrige på ham – ny, ung, ganske pen også, forresten, og litt beskjeden.

– Skal vi sjekke ham litt og finne ut hva han vet? Sue prøvde seg nå og smilte til Monika.

– God idé, svarte Monika. – Men det er nok bedre om Anja og jeg tar den jobben. Det ville jo være synd om han skulle misforstå deg, Sue.

Sue rødmet, og Kenneth og de andre fniste. Anja visste at hun kunne knuse Sue nå, og hun hadde lyst til å gjøre det. Men noe holdt henne tilbake. Heldigvis tok Monika initiativet igjen.

– Kom igjen, Anja. Vi går inn og prater med ham.

Anja kunne levende forestille seg hvordan Sue hadde det nå, da Monika tok henne under armen, og de gikk sammen opp den korte trappen til resepsjonen.

De så ham med en gang, alene og alt i gang med en pizza bakerst i hotellbaren. Noen turister var alt kommet, og fire forretningsfolk pratet og drakk øl. Fortsatt var flere bord ledige. Anja betalte for dem begge, og de tok colaglassene og satte seg ved et bord i nærheten av ham.

Da han hadde spist ferdig og bestilt en kopp kaffe, kom han bort og spurte om han kunne få slå seg ned en liten stund.

Det gikk altså akkurat slik de hadde håpet på.

Anja la spesielt merke til én ting: Hun fikk samme oppmerksomhet fra ham som det Monika gjorde. Kanskje det var derfor Monika snakket så mye?

For mye, tenkte Anja da hun syklet hjemover senere på kvelden.

Asle og Berit gikk sammen til rektors kontor, for de hadde avtale med henne rett etter skoletid. Hun satte seg ved et lite, lyst konferansebord ved det ene vinduet i det svært ryddige kontoret og viste dem plass på den andre siden.

– Dere har bedt om et møte.

Asle var nervøs da han fortalte om saken i skolegården og om samtalen med jentene. Han sa at han hadde truffet dem tilfeldig, men ikke hvor.

– Kort sagt, sa Berit, etter å ha supplert ham, vi er temmelig sikre på at Mari blir plaget av disse elevene, og at situasjonen er alvorlig for henne. På grupperommet etterpå, da de gikk gjennom møtet med rektor, var de litt slått ut, begge to. Ikke det at hun hadde vært ukonsentrert, tvert imot. Hun hadde minnet dem, litt ironisk også, om alle prosjektene de hadde startet og til og med spredt plandokumentene ut foran dem.

– Vi har gode planer og systemer på denne skolen, og det vet alle som har vært her en stund.

Hun hadde gått i forsvar, ingen tvil om det.

Kapittel 3 Anja

Mari hadde tre aviser igjen før runden var slutt.

De tok henne igjen et par hundre meter nedenfor fossen, der den smale, asfalterte veien gikk gjennom et stort skogholt før den begynte å stige mot gårdene lenger oppe. Hun registrerte mange sykler rundt seg og ble tvunget til å stoppe.

– Vi må snakke litt med deg om det du sier til lærerne. Kenneth førte an. De andre sa ingenting.

– Jeg har ikke sagt noe til noen lærer. Mari prøvde å skjule hvor redd hun var.

– Du lyver, og det er lett å se på deg, så nervøs som du er.

Det var Sue. Mari så det triumferende uttrykket som hun kjente så altfor godt.

Monika ga klarsignalet.

– La oss finne ut av dette. Dere gutter kan vel få henne vekk fra veien, så vi kan snakke litt mer med henne.

Det var til slutt Monika som skjønte at dette kunne gå forferdelig galt.

Mari hadde gjort motstand da guttene halvveis hadde trukket henne med seg et par hundre meter innover stien til den velkjente badeplassen ved elva. Det var her på gresset at Mari til slutt lå på ryggen, halvveis naken, med Kenneth og Rikki over seg. Sue hadde vært like opphisset og hysterisk som guttene, og det var hun som hadde trukket i gang de virkelig farlige tingene.

Før det hadde de egentlig ikke gjort så mye annet enn å presse henne hardt på hva hun hadde sagt, mens Mari stadig mer fortvilet og gråtende hadde protestert til ingen nytte, heller tvert imot. Det var da Sue hadde begynt å spørre om typiske jenteting, og Kenneth igjen kom på ideen om «å sjekke henne litt», at de mistet kontrollen fullstendig.

Monika hadde meldt seg ut nå, hun forsto at dette var farlig.

– Nå holder det, sa hun.

Det var nok til at de nølende hadde roet seg ned. Mari gråt, og de advarte henne før de gikk.

Sue tok Monika i hånden, og alle løp tilbake til syklene.

Kapittel 3 Anja

Hvordan den lille lokalavisa hadde plukket det opp, hadde Asle ingen anelse om da redaktøren selv ringte ham hjemme ved syvtida. Det var tydelig at saken var alvorlig, og at han ikke var den første som ble kontaktet. Asle Vika bekreftet at han kjente alle de involverte elevene, samtidig som han registrerte en annen telefon som prøvde å komme gjennom. Mer verken kunne eller ville han kommentere, og redaktøren avsluttet med å si at han kom til å ta kontakt igjen senere.

Det var rektor som hadde prøvd å nå ham, og hun ble tydelig lettet da hun skjønte at han ikke hadde gitt kommentarer eller vurderinger til avisa.

Da han ti minutter senere banket på og åpnet døren til rektors kontor, så han at Berit også var der. Han satte seg ved siden av henne, og scenen var ytre sett identisk med forrige gang. Forskjellen var rektor selv. Hun virket ekstremt stresset.

Begge avkreftet at de hadde gitt opplysninger til avisa. Hun nikket og fortsatte.

– Hvorfor fulgte dere ikke opp etter vårt møte? Det hadde antakelig hindret denne skandalen. Dere kan begge komme i et forferdelig dårlig lys nå. Det skjønner dere sikkert.

Han så hvor sjokkert Berit gradvis ble, og det gjorde han selv også da rektor gikk gjennom den forrige samtalen. De kunne umulig ha vært på det samme møtet, tenkte han.

– Jeg pålegger dere å ikke snakke mer med avisen. Kort sagt, dere skal ikke foreta dere noe som helst. Fra nå av er det jeg som håndterer denne saken. Dette må gjøres profesjonelt.

– Det er veldig alvorlig. Jeg må snakke med deg, Anja.

Det var det eneste Monika hadde sagt på telefonen, som hun fikk ved åttetida. Nå satt de i den lille, grønne sofaen på rommet til Monika.

Anja ble stadig mer sjokkert mens Monika fortalte henne om hva Sue og guttene hadde gjort.

– Sue er ikke riktig klok, sa Anja til slutt.

Hvem er utøverne av mobbing og hvem rammes? Og hvilken betydning har klassen, skolen og hjemmeforholdene for mobbing?

Erling Roland er senior professor i pedagogisk psykologi og er en av landets ledende eksperter på mobbing. Her gir han leseren ny innsikt i drivkreftene bak mobbing og dens ulike ansikter. Hva sier norsk og internasjonal forskning om mobbing? Finnes det dokumenterte metoder for å stoppe

Boka er praktisk oppbygd og viser til framgangsmåter for hvordan skolens ledelse kan bidra til en standard som forebygger mobbing på alle trinn i skolen. Teksten om klasseledelse gir lærere og assistenter verktøy for å systematisk kunne bygge relasjoner, rutiner og normer i elevgruppen, og boka viser hvordan dette forebygger mobbing. Samarbeidet med de foresatte

En sentral del av boka beskriver effektive metoder for å stoppe mobbing og rehabilitering av elever og klassemiljø.

ISBN 978-82-15-07166-4