Overganger

Jan Storø OVERGANGER

Jan Storø

OVERGANGER

universitetsforlaget

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2024

ISBN 978-82-15-07182-4

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Rune Mortensen

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Merkur Grafisk AS

Boken er satt med: Minion Pro 11/15 pkt

Papir: 100 g Amber Graphic 1,25

SVANEMERKET

Til Emilie og Sivert

Innhold

Krisepraksis, oppgavesentrert praksis og løsningsfokusert

tilnærming

Hjelpearbeid i overganger

En tematisk modell for overganger

Overgang og arbeid

Arbeid med andres overganger

Avslutning

Forord

Jeg har skrevet boka for å undersøke hva overganger er, og jeg inviterer deg som leser med på undersøkelsen. Jeg søker kunnskap om hvordan vi kan tenke om overganger, og hvordan vi kan bruke kunnskap om overganger når vi arbeider med mennesker. Boka er tenkt som faglitteratur for studenter innen høyere utdanning i sosiale, pedagogiske og medisinske fag. Den bør også kunne leses og brukes av praktikere, forskere og akademikere innenfor de samme tre områdene. Jeg ønsker å bidra til å øke forståelsen av hva overganger innebærer. Jeg håper at studenter og praktikere kan ta slike perspektiver i bruk sammen med sine egne faglige forståelser og sin egen praksis. Jeg vil i første rekke konsentrere meg om overganger forstått som personlig materiale. Dessuten vil jeg se på hvordan overganger også er innvevd i de sosiale utvekslingene vi mennesker har med hverandre, og hvordan det personlige alltid er i samspill med strukturelle krefter. Nettopp dette poenget, at overganger både er og kan være personlige, at de utvikles relasjonelt og sosialt og på samme tid styres av strukturelle krefter, gjør bildet komplekst.

Boka gir ikke en helhetlig gjennomgang av alle livets psykologiske, fysiske og sosiale overganger. Den presenterer heller ikke en fullstendig oversikt over teorier om overganger. Mitt prosjekt har heller vært å undersøke selve overgangen, som situasjon, hendelse, begivenhet og prosess. Dernest har jeg søkt å beskrive hvordan forståelse av overgang kan gi et bidrag til å arbeide med mennesker.

Overgangserfaringer er ikke alltid synlige for omverdenen. Kanskje ikke alltid engang for overgangspersonen selv. Derfor kan ulike typer kilder anvendes for å synliggjøre dem. Jeg har brukt både faglige, vitenskapelige og litterære kilder fordi jeg har antatt at undersøkelsen tjener på å være mer bredspektret enn det en ensidig teoretisk undersøkelse makter å være. Overgangsbegrepet er i bruk i mange fagfelt, for eksempel i så ulike fag som kjemi og politisk teori. Min interesse er menneskers overganger, og jeg legger dessuten vekt på hjelpearbeid til mennesker som går gjennom overganger. Jeg har ikke forholdt meg til ett spesielt teoretisk perspektiv på overganger, men har heller søkt å bygge opp presentasjonen gjennom en rekke ulike perspektiver. Det er likevel riktig å si at jeg beveger meg i et landskap med materiale både fra et individualpsykologisk så vel som et sosiologisk og sosiokulturelt perspektiv, med innslag fra en sosialkonstruksjonistisk begrepsverden. Ett av formålene med undersøkelsen er at den skal være tverrfaglig.

Min egen erfaring er fra det sosiale fagfeltet – fra arbeid med barn og ungdom i barnevernet, og det er med på å farge min framstilling. Mitt prosjekt er å skrive med utgangspunkt i enkeltmennesker og i en sosialt orientert forståelse. Derfor kan vi si at boka handler om overganger i menneskers liv, og i menneskers sosiale liv.

Oslo, 10. juni 2024

Jan Storø

Innledning

Jeg kunne ikke bo der lenger. Plutselig skjønte jeg det. Jeg hadde ikke tenkt å flytte. Egentlig hadde jeg tenkt å bruke mye lengre tid. Forberede meg bedre, liksom. Det hadde sikkert vært lurt. Og det hadde selvfølgelig vært best å vente med å flytte til jeg hadde en leilighet å flytte til. Men den lørdagen skjønte jeg at jeg bare måtte dra. Da dro jeg. Jeg brukte kanskje fem minutter på å pakke det viktigste i en bag. Noen klær, tannbørsten. Litt småtteri ellers. Så dro jeg. Sa ikke fra til noen. Jeg hadde nesten ikke penger, men jeg hadde nok til en bussbillett til der moren min bor. Før jeg kom til henne, fant jeg ut at jeg ikke skulle ha bagen med klærne heller.

Da jeg gikk av bussen, stappet jeg den i en søppelkasse. Sånn. Der var den delen av livet mitt over.

Min egen inngang til å begynne å interessere meg for overganger var denne fortellingen. Jeg har gjendiktet den i anonymisert form etter et intervju jeg gjorde med en ung kvinne som hadde bodd i en barneverninstitusjon.

Hun hadde fylt 18 år, og bodde der på frivillig basis. Men én dag fikk hun altså nok. Fordi hun var myndig, kunne hun ta avgjørelsen om å forlate institusjonen. Jeg intervjuet henne noen år senere i forbindelse med et forskningsprosjekt (Storø 2005) om den overgangen barnevernungdom

gjør fra å bo i fosterhjem eller institusjon til å flytte ut til det som ofte kalles en selvstendig tilværelse. Til å bo for seg selv.

Fortellingen var annerledes enn den de fleste andre jeg intervjuet, kunne fortelle. Den vanligste måten å flytte på var å bruke god tid, snakke mye med de voksne og jevnaldrende. Tenke seg om. Planlegge, og kanskje drømme om det som skulle komme. De fleste fortalte at de langsomt vennet seg til tanken om at et nytt kapittel i livet skulle komme: voksenlivet. Der de skulle bestemme over seg selv. Der de skulle bo uten voksne som kunne bestemme detaljert over livet og hverdagen deres. De beskrev det kommende voksenlivet som noe de så fram til. Men flere kunne også fortelle at de gruet seg litt.

Den fortellingen de fleste av ungdommene fortalte om overgang, var altså en fortelling om det langsomme. De tok seg tid, grublet, tenkte og snakket underveis. Jeg syntes jeg fikk et ganske godt bilde av hva en overgang kan være når jeg hørte på dem. De snakket om personlige prosesser der de forsøkte å balansere de ytre kravene de så komme, med sine indre bilder av hvem de var, hva de mestret, og hva de trodde framtida ville bringe.

Men så var det denne unge kvinnen som brukte kortere tid på å bestemme seg. Som pakket i løpet av fem minutter. Kunne det kalles en overgang, det hun fortalte om? Kan det kalles en overgang når hele situasjonen er over før noen får sukk for seg? Når den det gjelder, ikke har tenkt noe særlig? Når han eller hun ikke snakket med noen om det?

Jeg er glad for den fortellingen den unge kvinnen fortalte. Den utfordret min forståelse på en slik måte at jeg måtte gå dypere inn i det fenomenet jeg undersøkte. Fortellingen vekket min interesse for å undersøke overganger nærmere. Er overganger bare langsomme? Eller kan de ha et helt annet forhold til tid? Og kanskje er det noen ganger slik at den langsomme overgangen og en hendelse som utløser overgangen, «lever» på hver

sin måte med hver sine betingelser? Slik et svangerskap kan oppleves på veien til å kjenne seg som foreldre: som en psykisk – og for kvinnen i høyeste grad også fysisk – prosess fram mot selve fødselen, som på sin side «med ett» markerer et nytt foreldreskap. Eller som når vi opplever å ha gått lenge og tenkt på noe, og så plutselig erfarer at brikkene faller på plass, en ny innsikt er oppnådd; vi har tatt en avgjørelse. Forholdet mellom prosess og resultat vil alltid være et av overgangsfenomenets mest spennende temaer.

Jeg stilte meg spørsmålet: Hva er egentlig en overgang?

Perspektiver i boka

Boka forteller både om hva overganger er, og om hvordan vi kan bruke overganger i arbeid med mennesker.

Mitt perspektiv i boka er tredelt:

1. Hva er overganger? Hva ligger i begrepet, og hvordan forholder det seg til begreper som forandring og prosess? Hva sier ulike teorier om overgang?

2. Hvordan kan tenkning om overganger være nyttig for folk?

3. Hvordan kan de som arbeider med mennesker, bruke begrepet i sitt hjelpearbeid?

Overganger er personlig materiale; de handler om livsprosesser. Hvis vi skal ha noen reell mulighet for å forstå oss selv i overganger og hvordan vi kan hjelpe andre i deres livsoverganger, må vi ha kunnskap om dem.

Overganger utløser et behov for å forstå hva vi går gjennom i prosesser der forandring skjer. Derfor har jeg gjennom boka etablert et «vi», som er ment å peke på at overganger har noe ved seg som er felles for oss

alle. Vi går alle gjennom overganger, og når vi gjør det, kan vi lære om oss selv – og i neste omgang bistå andre i deres overganger. Overganger er nært knyttet til den enkeltes erfaringer og hvordan personen bruker erfaringene. Forskjellene kan være store. Men det er også mulig å finne «mønstre» eller iallfall samsvar mellom personers erfaringer.

Ovenfor har jeg lagt an et individperspektiv. Jeg er først og fremst interessert i overganger som personlige prosesser som folk går gjennom, og som de kanskje trenger hjelp og støtte til. Men overganger er også sosiale prosesser. Vi går gjennom dem mens vi i større eller mindre grad kommuniserer med vår omverden om dem. Noen ganger viser vi folk rundt oss hva vi arbeider med, andre ganger ikke. Ifølge Lago (2014b) er overganger forhandlingsbare. Det gjør dem også usikre, samtidig som de sosiale forhandlingene med andre gir muligheter for aksept og sosial anerkjennelse. Når forventninger innfris, skapes det potensielt en kontinuitet i individets liv. Uansett om og hvordan vi kommuniserer med andre, er de fleste overgangsprosesser sosiale fordi de fører til at vi «blir en annen» etter hvert. Det innebærer at vi blir sett annerledes av de menneskene vi treffer.1 Dermed er vi «den forandrede» både i egne og i andres øyne. Dessuten former overgangene oss i forhold til det samfunnet vi er en del av. Mange overganger fører til at vi betrakter oss selv på en annen måte i samfunnsfellesskapet, og fellesskapet kan komme til å betrakte oss som «en annen».

En fare med å beskrive overganger i en fagbok er at den kan komme til å oppmuntre hjelpearbeideren til å lete etter måter å regissere overganger på vegne av den som trenger hjelp. Målet med boka er heller å lete etter mulige

1 Det individuelle perspektivet gjør at jeg ikke ser spesielt på overganger i grupper av mennesker, organisasjonsmessige overganger og større samfunnsmessige overganger. Noen av temaene jeg undersøker, kan likevel være nyttige som bakgrunnsstoff for en nærmere undersøkelse av disse nivåene.

temaer knyttet til å forstå livsførsel i et overgangsperspektiv: å forstå våre egne og andres overganger. Mange overganger er i sin natur frie prosesser i den forstand at de ikke styres utenfra. På samme tid bør vi være klare på at noen styres av sosiale og samfunnskapte forventninger og strukturer.

Det kan passe å minne om Søren Kierkegaards klassiske setninger om hjælpekunsten:

At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden.

For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke. Vil jeg alligevel gjøre min Mere-Forstaaen gjældende, saa er det, fordi jeg er forfængelig eller stolt, saa jeg i Grunden i stedet for at gavne ham egentligen vil beundres af ham.

(Kierkegaard 1994)

Kierkegaard tydeliggjør hjelperens posisjon. Den som skal hjelpe en annen, må ta utgangspunkt i den andre, og i den andres oppfatning av seg selv. Først når hjelperen tar den andres oppfatning inn over seg, er det mulig å yte hjelp gjennom den forståelsen og den kunnskapen hjelperen har. Kunnskap om overganger kan på det beste representere en slik merforståen som Kierkegaard skriver om.

Gjennom et livsløp går vi mennesker gjennom en rekke overganger. Mange av dem er personlige og berører først og fremst oss selv i vårt

eget liv, som når vi modnes i oppveksten og stadig inntar nye livsområder. Dessuten har de en sosial karakter. De berører vår posisjon som samfunnsborger, som når vi tar en utdanning og blir en del av et faglig fellesskap, eller når vi trer ut av arbeidslivet og blir pensjonister. Atter andre eksisterer på et systemnivå, eller har en sentral systemfunksjon, som når vi blir myndige ved 18-årsdagen, eller når vi går fra å være ugift til å være gift. Ved slike overganger får vi muligheten til å skape og gjenskape sosiale praksiser som er knyttet til den situasjonen vi trer inn i gjennom overgangen (Lago 2014b), samtidig som vi deltar i en overgang som er skapt og regissert av samfunnet. I et hverdagsspråk: Vi gjør ting vi ikke har gjort før, og samfunnet er med på å skape de ytre betingelsene for overgangen. Det gjør vi fordi overgangen setter oss i en posisjon der det «nye» blir lovlig og akseptert (som på myndighetsdagen), og gjennom at vi tilegner oss kunnskap om oss selv og om andre som også er på vei gjennom de samme overgangene, eller allerede har gått gjennom dem. Systemnivået handler om deltakelse i samfunnsmessige/strukturelle prosesser. Den som arbeider med mennesker i overganger, vil se at krefter som spiller seg ut på alle de nevnte nivåene, dels spiller sammen, dels trekker i ulike retninger. Fordi kreftene på et systemnivå berører mange, er det en fare for at overgangene vi går gjennom, hovedsakelig blir definert på et overordnet nivå. Det er den tyske filosofen Jürgen Habermas som har gitt oss begrepsparet systemverden og livsverden, og en av hans teser er at systemverdenens krefter har en tendens til å kolonisere livsverdenen.2 Da kan personlige erfaringer komme i skyggen, det individuelle kan bli gjort mindre viktig. Samfunnet er til en viss grad organisert nettopp etter de strukturelle overgangene. Myndighetsdagen er det mest slående eksempelet på en slik overgang. Nå vi fyller 18 år, er vi helt ut

2 Store norske leksikon, lest 3.8.22.

et voksent menneske, iallfall etter lovens bokstav. Vi har fulle rettigheter og forpliktelser som borger av samfunnet. Overgangen innebærer at vi ikke lenger skal forholde oss til samfunnets mange ordninger for barn. (I norsk lovgivning er vi barn fram til nettopp myndighetsdagen.) Vi trer inn i det voksne fellesskapet. Samtidig vet vi at mange 18-åringer ikke er klare for en selvstendig tilværelse, mens andre er det. Den personlige overgangen fra ungdom til voksen, fra å være avhengig av foreldrestøtte til å greie seg på egen hånd, er ulik fra person til person. Dersom den er i utakt med de normative overgangene på strukturelt nivå – altså hvordan de aller fleste går gjennom dem, og hvordan lover og andre samfunnsordninger regulerer dem, vil det kunne oppstå utfordringer – både for individet og for samfunnet.

Deler av denne boka handler om overganger forstått relativt universelt. Vi mennesker går gjennom noen av de samme fasene enten vi bor i Norge eller et helt annet sted. Innholdet i flere av overgangene vi går gjennom, holder seg dessuten relativt likt gjennom tidene. Det gjelder særlig de store livsovergangene. Samtidig er overgangstemaet knyttet til det samfunnet overgangspersonen er en del av. Selve overgangsprosessen kan ha nasjonale og lokale særtrekk; den kan være ulik for de ulike kjønnene, for folk fra ulike klasser og etniske grupper. Det samme kan gjelde for de sosiale, kulturelle og samfunnsmessige forventningene til utfallet.

Det som virker selvfølgelig her i Norge, er kanskje ikke det i andre land – selv i nære land. Min framstilling må derfor også sees i lys av at den er skrevet i Norge, i et vestlig land, og i den bestemte tidsperioden som 2020-tallet er. Den springer dessuten i hovedsak ut fra et majoritetsblikk på norske erfaringer.

Forståelser av overganger i vår tid

Overgang er et mer aktuelt begrep i vår tid enn i tidligere tider. Vi lever i et mer omskiftelig samfunn i den senmoderne historiske fasen. Mange strukturer og forventninger er mindre stabile enn for bare noen få tiår siden, særlig i den vestlige verden. Derfor blir vi også som individer presentert for stadig nye utfordringer. Der hvor våre besteforeldre ble fortalt at de skulle ivareta tradisjoner og bidra til stabilitet, forventes det i dag i langt større grad at vi viser omstillingskompetanse, lærevillighet og fleksibilitet – langt inn i våre private og personlige sfærer. Ifølge Settersten Jr., Stauber og Walther (2022) var livet i våre samfunn tidligere preget av noen få, tydelig markerte overganger som ble behørig markert. Det dreide seg særlig om fødsel, dåp, konfirmasjon, ekteskapsinngåelse, pensjonstilværelse og død. I det senmoderne samfunnet møter vi ifølge disse forfatterne langt større diversitet i livsovergangene.

Andre perspektiver har også blitt fremmet, for eksempel av Furlong, Woodman og Wyn (2011), som viser at overganger i ungdomstida – og overgangen fra ungdom til voksen – tidligere ble forstått mest i lys av psykologi, og da gjerne som individuelle bevegelser, men at sosiologiske perspektiver på samfunnsmessige strukturer kom mer inn i tenkningen fra 1970/1980-tallet. Samtidig utviklet det seg et nytt perspektiv på det subjektive, ved at ungdoms deltakelse i ungdomskulturen og deres sosialt orienterte, meningsskapende aktiviteter fikk større plass. Det er grunn til å tro at det sistnevnte perspektivet ikke er blitt mindre sentralt i vår tid, der sosiale medier utgjør en stor del av unges hverdag. Forfatterne skriver at overgangsutfordringene er komplekse for unge i dag, blant annet fordi institusjoner som familien er blitt mer fragmentert. En av følgene er at personlige liv synes å være mindre forutsigbare enn tidligere, og at foreldrenes livsløp i mindre grad enn tidligere kan brukes som «veikart».

Dermed kreves det av de unge at de i større grad må arbeide aktivt med å forme sin framtidige biografi (s. 359/362).

Også i forskningen kan vi identifisere inntoget av et mer moderne blikk på overgang. Der slik forskning tidligere satte søkelyset på lineære og forutsigbare prosesser – ofte preget av kollektive erfaringer – har interessen dreid mot å sette søkelyset på mangfoldet av praksiser og utfall (Field 2010). En følge er økt interesse for individualisering av livsløp, der vi stilles overfor kravet om å gjøre valg. Ifølge Walther, du Bois-Reymond og Biggart (2006) kan vi snakke om et skifte fra å tenke på overganger for unge som institusjonelt strukturerte, og derfor med et forhåndsbestemt og forutsigbart forløp, til fragmenterte, usikre og utrygge prosesser som i større grad enn tidligere er avhengige av individets valg og mestringsstrategier. Dessuten bør en forståelse av overganger i vår tid også skjele til overgangspersonens meningsdannelse. Den som går gjennom overgangen, gjør valg som andre rundt personen ikke nødvendigvis forstår eller er enige i. Vi må anta at personen selv gjør valg og setter i gang handlinger som vedkommende finner meningsfulle der og da. En slik meningsdannelse kan framstå som både kaotisk og selvmotsigende for en som betrakter den «fra sidelinjen».

Dette skiftet i tenkemåte bringer i større grad også inn spørsmål om hvilke samfunnsmessige betingelser individet vokser opp i. Selv om vi setter individet i sentrum i større grad enn tidligere, er ikke et entydig individperspektiv fruktbart, eller i det hele tatt mulig. Vi er alle del av sosiale miljøer der vi påvirkes. Og vi er ikke kun passive mottakere av impulser og ytre betingelser, vi er også aktivt handlende i forhold til dem. Den enkeltes valg er med andre ord både individuelle og styrt av de betingelser han eller hun er prisgitt. Sagt med sosiologiske begreper: styrt både av selvagens og sosiale strukturer. Her kommer en rekke demografiske variabler inn, som klasse, kjønn, etnisitet og så videre.

Disse perspektivene stiller også et kritisk søkelys på selve overgangsbegrepet fordi vi, straks vi tar det i bruk, tar for gitt vi at det finnes tydelige startpunkter, faser og sluttpunkter (Furlong, Woodman og Wyn 2011).

Flere forfattere har tatt et oppgjør med det de beskriver som en gammeldags tanke om lineære livsløp (Furlong, Biggart, Cartmel, Sweeting og West 2003). Ifølge te Riele (2004) er det utfordrende når politikk og struktur ikke tar opp i seg de ikke-lineære erfaringene.

Vi ser at det er for enkelt å snakke om individualitet som alenegang. Vi må også søke forståelse om individets plass i det sosiale bildet. Overganger kan med andre ord ikke alene forstås som individets valg om seg selv uten å tematisere det sosiale samfunnet individet deltar i. Overgangene er like mye preget av sosiale forhandlinger der individet og de sosiale omgivelsene i fellesskap skaper forventninger, prioriteringer, overgangsforløp og evalueringer. Nettopp sammenhengen mellom individualiteten og mangfoldet er sentralt for å forstå overganger i vår tid. Overganger er relasjonelle (Settersten Jr., Stauber og Walther 2022).

Like viktig er det å sette søkelyset på de strukturelle kreftene. Overganger er tett knyttet til det samfunnet de foregår i, ikke minst fordi både prosessen og resultatet er avhengig av individets tilgang til sosioøkonomiske ressurser. Vi kan ikke forstå senmoderne overganger kun som forhåndsdefinerte fenomener, men som prosessuelle, dynamiske, situerte og sammenvevde (Settersten Jr., Stauber og Walther 2022). Ifølge Field (2010) er Zygmunt Bauman (2006), Anthony Giddens (1997) og Ulrich Beck (1997) forfattere som er sentrale for å forstå nåtidas krav om individuell fleksibilitet og mobilitet. På samme tid er det nødvendig å understreke behovet for «oppgåtte stier» i det komplekse landskapet.

Samtidig er forskning om og teoretisering av overganger fragmentert (Ecclestone, Biesta og Hughes 2010). Som faglig begrep er overgang et uklart begrep; det eksisterer ikke noen enighet om en klar definisjon av

det. Til bruk i sykepleie fremmer Kralik, Visentin og van Loon (2006: 321) en definisjon av overganger som en prosess av komplekst forløp der folk redefinerer sin selvoppfattelse og reutvikler selvagens som en respons på ødeleggende livshendelser. 3 Flere momenter i definisjonen kan være anvendelige generelt, for eksempel prosessforståelsen. Men særlig den siste delen gjør definisjonen relativt smal fordi den forutsetter en ødeleggende livshendelse som startpunkt for en overgang (og fordi den i det hele tatt forutsetter et definert startpunkt). Definisjonen ble opprinnelig utviklet i forbindelse med et arbeid for å bistå «survivors of child sexual abuse» (van Loon og Kralik 2005). Den utelukker livsløpsinitierte overganger og overganger som inntreffer etter positive hendelser (for eksempel inngåelse av ekteskap eller å få en ny jobb).

Definisjonen er et eksempel på at bruken av overgangsbegrepet gjerne forholder seg til ulike og bestemte fagfelt, og benytter seg av teoretiske orienteringer som er i bruk innenfor de feltene. Nettopp her ligger noe av det vanskelige, men dermed også spennende og positivt utfordrende, i å forstå overganger. En annen definisjon, også den utviklet innenfor sykepleie, er formulert slik (Chick og Meleis 1986: 239):

Et forløp fra én livsfase, livsbetingelse eller status til en annen (...) Overgang refererer til både prosessen og resultatet av komplekse interaksjoner mellom person og omgivelser. Overgangen kan involvere mer enn én person og er forankret i kontekster og situasjoner (min oversettelse).

3 van Loon og Kraliks definisjon er vanskelig å oversette kort og presist til norsk. Derfor, originalteksten: A process of convoluted passage during which people redefine their sense of self and redevelop self-agency in response to disruptive life events.

Denne definisjonen er mer allmenn i den forstand at den kan anvendes i flere fagfelt. Den bringer dessuten inn flere momenter som ivaretar kravet til en kompleks forståelse.

Noen mennesker opplever dagens samfunn som mulighetsskapende, og er glad for å ta del i det på det premisset. Andre er mindre orientert mot dette aspektet og har blikket mer rettet mot vårt tids risikofylte samfunn, og ønsker dermed heller å leve i tråd med tradisjon og vaner (Field 2010). Disse to vurderingene kan være festet i den enkeltes personlighet. Men de kan også være knyttet til dominante trekk ved personens kulturelle og/eller politiske tilhørighet. I noen miljøer og befolkninger fungerer tradisjoner og kulturell identitet som de viktigste driverne for individets valg i overgangssituasjoner. I andre miljøer og befolkninger forventes større grad av autonomi når personen står overfor slike situasjoner. Dessuten – og ikke minst – er mulighetsrommet ujevn fordelt i samfunnet. Personens tilhørighet til og erfaring fra visse sosiokulturelle og sosiomaterielle forhold har betydning for vedkommendes mulighet til å gjøre en rekke mulige valg når overgangssituasjoner aktualiseres. Sosial klasse er betydningsfullt for overganger, både for mulighetsrom og spekter av mulige utfall. Det samme kan vi, ifølge Field (2010), regne med at etnisk opprinnelse og kjønn er. I overgangene blir det særlig tydelig at tilgangen på ressurser av ulike typer er ulikt fordelt blant folk.

I en senmoderne verden er beskyttelsesmekanismene mot forandringsangst mindre aktuelle, og kanskje til og med vanskelige å få øye på. Det tas ofte for gitt at vi er med på og tar aktivt del i forandringsprosesser, og at vi lærer oss og aktivt følger de nye betingelsene de fører med seg. At forandringer i vår tid ofte skjer raskt, er med på å gjøre kravene enda mer spisset. Kunnskap om overganger bidrar dermed til å forstå nåtidas samfunn.

Mot et slikt bakteppe kan kunnskap om overganger forstås som et nyttig kunnskapstilfang for å forstå prosessene bak forandringer, og kanskje også til å rette blikket mot langsomheten i vår bearbeiding og forståelse av hendelsene. Selv om de ytre forandringene mange ganger er raske, trenger vi som mennesker som regel tid til å henge med på de prosessene overgangene gir. En overgangsforståelse tilfører tid som et forhold vi kan, og antakelig bør, ta hensyn til.

Tid er ett av de sentrale elementene i overganger. Når vi betrakter menneskelivet – enten som mennesker, hjelpere eller i rollen som forskere – er det ofte øyeblikksbildet vi får øye på. Men mennesker er i stadig forandring, både i kraft av de livsvalgene de gjør, og de hendelsene de utsettes for. Mennesker må også forstås gjennom den vandringen de gjør i tida – i overgangene. Begrepet prosess er mer anvendelig enn begrepet hendelse når vi skal forstå overganger, fordi hendelse beskriver et fenomen som er plassert i og avgrenset av tid og rom. Prosessbegrepet er mer dynamisk, særlig når vi forstår dets relasjon til tid som utstrekning.

En bok som denne, og mange av de kildene den bygger på, kan oppfattes som at den fremmer et syn om at «alt er overganger». Leserne av boka vil kunne befinne seg i en forestilling om at så lenge vi har blikk for det som endrer seg og de overgangsprosessene som omslutter forandringene, har vi et fullt og helt bilde for å kunne hjelpe andre. En overgang er aldri langt unna, og ved å rette vår fulle oppmerksomhet mot den kan vi håpe at vi gir god hjelp. Blant dem som fremmer et slikt syn, finner vi Feiler (2020), som har gitt sin bok den slående tittelen Life is in the transitions. En slik oppfatning er ikke særlig konstruktiv fordi den vanner ut overgangsbegrepet. Hvis alt er overganger, er det ingenting som ikke er det. Da er det mer fruktbart å gjøre som Wanka og Prescher (2022) gjør: å beskrive overganger. Deres forslag er at overganger innebærer mange

forandringer der vi stiller spørsmål ved tidligere innsikter, lærer nye praksiser, og der både sosiale posisjoner og hverdagslivet forandrer seg. Overganger innebærer forandringer. Men like viktig som å se på forandringene er det å se på forandringens motsats: stillstanden. Eller pausen. Litteraturen om overganger har i liten grad tatt opp pausetemaet. Riktignok nevner Chick og Meleis (1986: 238) at overganger «er de periodene mellom relativt stabile tilstander» (min oversettelse). De nevner også at overgangen leder fram til en ny periode av stabilitet. I en mer moderne forståelse av overganger vil vi nok heller hevde at overganger skjer hele tida, på ulike livsområder. Noen avsluttes, mens andre ser ut til å strekke ut i tid. Kan vi likevel tenke oss at vi midt i en overgangsprosess «trykker på pauseknappen», forstått som at vi ikke forholder oss til den pågående prosessen? Noen overgangsprosesser gir kanskje slike muligheter, som når vi forsøker å «koble bort tankene» i en krevende tankeprosess. Mens andre overganger ikke lar seg stoppe, som puberteten.

Dersom vi ser på utdanning som en ordning som hjelper unge mennesker til å gå gjennom overgangen fra ungdomstida til voksenlivet, kan vi få øye på regisserte pauser. Begrepet «friår» brukes der den unge tar et års pause fra en påbegynt utdanning (eller mellom videregående og høyere utdanning) for «å gjøre noe annet». En slik timeout kan gi en helt annen sosial anerkjennelse til den unge enn dersom pausen benyttes til å avslutte utdanningen, altså det vi ofte kaller drop-out (Vogt 2017). Et friår får gjerne sosial annerkjennelse hvis det har et innhold som omgivelsene godtar. Som Frønes (2001: 79) viser, vil en fortelling om overgangspausen i vår tid være knyttet til «selvrepresentasjonens komplekse krav». Det er altså ikke tilstrekkelig å ta et friår; den unge må også kunne legge fram et sosialt akseptabelt narrativ om hvorfor hun eller han valgte å ta et friår.

Hva er overganger?

Ordet overgang er hentet fra hverdagsspråket. Det er ikke egentlig et faglig begrep. Vi bruker ordet i mange ulike sammenhenger når vi kommuniserer med hverandre i hverdagen. Vi snakker om livsoverganger, om overganger i naturen (som overgangene mellom årstidene), om overganger i kulturen (hvordan vi endrer synspunkter over tid) og mye annet. Så vanlig er overgangsordet at det kanskje ikke egentlig behøver å forklares.

De fleste av oss skjønner godt hva det handler om når ordet brukes.

Men det kan se ut til at vi bruker ordet på en lite gjennomtenkt måte. Hvis vi i hverdagen spør hva den vi snakker med, egentlig mener når han eller hun bruker ordet, vil vi antakelig ikke få et utfyllende svar der alle overgangens temaer blir belyst. Hverdagsspråket fungerer ofte slik at mange av de ordene vi bruker, kan tolkes og dermed forstås på litt ulike måter. Den usikkerheten som kan oppstå, retter vi gjerne opp ved å spørre hva den andre mente. Da kan vi for eksempel spørre: «Når du snakker om den overgangen Martin har gått gjennom, mener du det at han flyttet til en annen by, eller det at han virker mer optimistisk etter at han flyttet?» Da kan vi få vite om det er den ytre hendelsen eller den indre (psykologiske) siden av Martins overgang som er temaet.

I hverdagssamtalene har vi gjerne en tendens til å bagatellisere overganger. De er noe vi må gjennom. Som karakteren Øystein i Jo Nesbøs (2003: 347) bok Marekors:

Men han visste også at det snart ville gå over. Han hadde vært med på liknende ting før, det var bare en overgang, et stadium (…).

Den lille formuleringen «bare en overgang» sier at det er situasjonen før og situasjonen etter som er viktige, som er substansielle. Overgangen er

bare transportetappen mellom dem, og egentlig ikke så mye å bry seg om.

Det er nesten så vi kan høre en stemme i Nesbøs bok si: «Gi mannen litt tid. Han kommer nok over det!»

Interessant nok beskriver Knut Hamsun (1903: 26) overgang på en langt mer dramatisk måte i boka Kratskog:

Men paa mørke vinterdager overvældedes han av en frygtelig nedslagenhet. Alle hans overganger var bratte, hæftige som uveir …

Her bruker Hamsun ordet overgang om en plutselig følelsesmessig reaksjon. Han bruker adjektiver som bratt og heftig, og det er bildet av et uvær som illustrerer hva det handler om. I Hamsuns tekst er det en negativ følelsesreaksjon som står i sentrum, en nedstemthet – til og med en fryktelig nedstemthet. Hamsuns bilde av overgang i denne passasjen er at den som opplever den, blir overveldet av sterke krefter, og at personen reelt sett har lite innvirkning på det som skjer. Her gjelder det å stålsette seg for å komme seg levende gjennom det indre uværet.

Kanskje var det en slik nedstemthet som rammet den unge kvinnen jeg intervjuet, som jeg nevnte innledningsvis? Og kanskje håndterte hun situasjonen ved å ta grep, ved å bestemme seg for å flytte? Altså en mer aktiv handlemåte en Hamsuns jeg-person viser fram.

Et annet sted, i romanen Sult (Hamsun 1890/1916: 125), beskriver han overgang på en annen måte:

Jeg stod just paa et lidt vanskeligt Punkt, der skulle komme en ganske umærkelig Overgang til noget nyt, derpaa en dæmpet, glidende Finale, en lang Knurren, der tilsidst skulde ende i en Klimaks saa stejl, saa oprørende som et Skud, eller som Lyden af et Bjærg, der brast. Punktum.

Her beskriver Hamsun overgangen i tre faser – «umærkelig, glidende/ knurren og Klimaks». Det er interessant fordi nettopp en trefase-tenkning er gjennomgående i flere teoretiske modeller for overgang. Han nevner også ordet punkt, som kan kobles til vendepunkt. Dette begrepet finnes det også teoriutvikling på i dag. Jeg kommer tilbake til disse senere. I en roman fra vår egen tid kan vi lese om overgang på en måte som fanger interesse. I boka Et norsk hus lar Vigdis Hjorth (2017:17) sin hovedperson Alma reflektere slik:

Derfor var skrittene inn i skogen fulle av angst, slik alle overganger er truende, å stå i skogkanten, å være på terskelen, hun kunne miste seg.

Som vi skal se senere, er nettopp det å miste noe sentralt i teori om overganger. Alma er bevisst overgangsøyeblikket, og Hjorth gjør det konkret ved å beskrive det som å stå i skogkanten, på vei inn i skogen. Hjorths begrep om terskel skal jeg også komme tilbake til, det er et helt sentralt teoretisk begrep om kjernen i overganger.

Hverdagsspråket er gjerne konkret når vi snakker om slike prosesser. Når vi skal bruke et mer profesjonelt språk, er det vanligvis bruk for å være mer presis. Fagbegreper må være så nøyaktige at fagfolk kan kommunisere med hverandre, og være temmelig sikre på at de forstår det samme som den andre. Først da kan de diskutere ulike løsninger og samarbeide om å nå dem. Nettopp her ligger det et problem når vi snakker om overganger. Vi tar ofte hverdagsordet og den lite definerte betydningen av det med oss inn i de profesjonelle situasjonene. Der blir det upresise noen ganger et problem.

Det er altså i hverdagsspråket vi først finner ordet overgang. I samfunnsvitenskapene har det en relativt kort historie, fra det ble tatt i bruk på sent 1970-tall / tidlig 1980-tall (Grenier 2012). Det har ingen klar

forankring i ett spesifikt fagområde, men er i bruk både i psykologi, sosiologi og antropologi. Derfor er betydningen heller ikke spesifikk innenfor de fleste fagterminologier, selv om enkelte fag, for eksempel musikk, bruker begrepet på særegne måter. Men vi bruker det likevel i mange faglige sammenhenger. Nettopp derfor kan det være nødvendig å se på hva det rommer, og hva det kan brukes til.

En slik måte å bruke språket på, at et hverdagsord blir gjort om til et faglig begrep, er ikke så vanlig. Det er vanligere å gå andre veien, der vi henter faglige begreper og tar dem opp i hverdagsspråket, slik mange har gjort med et begrep som diskurs. Men å fagliggjøre hverdagsord er altså mindre vanlig. Det kalles å terminologisere (Picht og Draskau 1985). Når vi vi gjør en slik bevegelse med et ord – regisserer en reise for det fra hverdagsspråk til faglig språk, får ordet en ny tilværelse. Det vil fra da av også høre til den faglige verden, der det tas i bruk og kan få – eller gis – et mer presist innhold. Dessuten kan det utsettes for kritikk og undersøkelser. Det er nettopp det jeg ønsker å gjøre i denne boka.

Formulert med upresise ord kan vi si at i overgangen endrer noe seg til noe annet, over et tidsrom. En eller annen type «uro» i eller rundt nåtidssituasjonen setter i gang en prosess. Og kanskje er det ikke nødvendig å vite mer om ordet overgang i hverdagsspråket. Overgangens oppgave er å skape mulighet for en forandring. Gjennom det langsomme indre arbeidet gjør vi forandring mulig.

I Stor norsk ordbok defineres overgang som «å gå over fra noe til noe annet».4 Samtidig foreslås også «skifte, forandring, stadium i utvikling, mellomstadium» som alternative betydninger. Vårt norske ord har samme betydning som det engelske transition. Ordet er avledet fra det latinske ordet transire – å gå over. I sin opprinnelige form har det hatt en konkret

4 Lest 11. mai 2024.

Vi går alle gjennom overganger i livet: noen små og hverdagslige, andre store og livsforandrende. Hvordan håndterer individet og omgivelsene en overgang? Hvordan forstår vi det som skjer, både før, midt i og etter en overgang?

I dagligtalen snakker vi gjerne om overganger uten å tenke så mye på hva vi legger i begrepet. Samtidig vet vi som regel en del om hva en overgang innebærer. Målsettingen med boka er å hjelpe oss å forstå livsførsel i et overgangsperspektiv: å forstå både våre egne og andres overganger. Det som skjer i overganger, er både individuelt og sosialt. Dessuten er hendelsene i overgangene avhengige av de samfunnsforholdene vi lever under.

Boka går gjennom ulike overgangsteorier og foreslår måter å bruke denne kunnskapen på oss selv og som en hjelp når vi arbeider med andre mennesker. Teoriene er relevante både i de pedagogiske fagene og i helse- og sosialfagene. Tre overganger framheves spesielt: overgangen fra barnehage til skole, overgangen fra ungdomsliv til voksenliv og overgangen fra arbeidstaker til pensjonist. Boka bruker også eksempler fra skjønnlitteratur og poesi.

Jan Storø er barnevernpedagog, forfatter og filmkritiker. Han er dosent emeritus ved OsloMet – Storbyuniversitetet. Storø har arbeidet med overgangstemaet i mange år.