Barnevernets undersøkelse: 4. utgave by Universitetsforlaget

WENCHE HOVLAND (red.)

Barnevernets undersøkelse

Wenche Hovland (red.)

Barnevernets undersøkelse

4. utgave

universitetsforlaget

1. utgave 2004

2. utgave 2008

3. utgave 2014

ISBN 978-82-15-07190-9

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: ottaBOK

Sats: ottaBOK

Kapittelstartillustrasjoner: «Poems From The balcony» (2020), Ingrid Toogood / BONO Trykk og innbinding: Mediehuset Andvord AS

Boken er satt med: Adobe Garamond Pro 11/13,5

Papir: 100 g Amber Graphic 1,25

Kapittel 6

Søskenrelasjoner

Kapittel

Forord

Forfatterne av denne boken har i flere år undervist på barnevernspedagogutdanningen i temaet vurderinger i barnevernets undersøkelse. Vi opplever at studentene trenger undervisning, veiledning og arbeid med oppgaver og kasus i grupper, for å tilegne seg tilstrekkelig kunnskap for å gjøre barnevernsfaglige vurderinger innenfor de juridiske rammer. Ikke bare skal de aktuelle rettsregler identifiseres og redegjøres for, men studentene må bli bevisste på alle de vurderingene de foretar i en undersøkelse, kunne sette ord på hvorfor de er kommet frem til den bestemte beslutningen, og hvordan de ved å kombinere det faglige skjønnet med det som kommer frem av informasjon i undersøkelsen, skal kunne komme frem til en beslutning til barnets beste.

Barnevernets undersøkelse har kommet ut i tre tidligere utgaver. I denne fjerde utgaven av Barnevernets undersøkelse har vi forsøkt gjennomgående å styrke viktigheten av barn og foreldres medvirkning i alle faser av en barnevernssak, samt betydningen av å kartlegge ressurser hos barnet og familien. Dette for å sikre tiltak for barnets beste.

Vi lager fortløpende podkastepisoder om tema som inngår i boken. Foreldre, studenter, ansatte i akademia og i barnevernet og i andre etater er i dialog med forfatterne av boken. Episoder i podkastene, «Kafé Sosial» og «Kafé student», finner man i Spotify, iTunes, og er sortert etter ulike kapitler av boken her.

Fungerer ikke QR-koden?

Søk opp siden ved å bruke søkeordene ‘ressursbank’, ‘barnevern’ og ‘UiS’.

https://nettop.guru/wordpress/category/kafe-sosial https://nettop.guru/wordpress/category/kafe-student/

Wenche Hovland er redaktør for denne fjerde utgaven av boken.

Stavanger, oktober 2024

Innledning

Wenche Hovland, Bente Nes Aadnesen og Eva Hærem

[B]arnevernsarbeidere skal ikke bare vurdere barns fungering og omsorgsituasjon, men også vurdere foreldres nåværende og fremtidige omsorgsituasjon, og se denne i sammenheng med barnets totale situasjon nå og i fremtiden. Barnevernet må ta stilling til under hvilke betingelser barnet kan

utvikle seg og ha et godt samspill med sine omgivelser. Det vil alltid være elementer av tvil, og barnevernet vil på linje med andre tjenester aldri kunne ha full oversikt over situasjonen til de barna og foreldrene som de griper inn overfor. Disse vurderingene må derfor være forankret i høy kompetanse og godt faglig skjønn. (Barnevernpanelet, 2011, s. 15)

Det er påvist flere utfordringer ved barnevernstjenestens undersøkelsesarbeid. Det omfatter flere forhold:

• at det ikke foretas og dokumenteres grundige nok vurderinger i alvorlige saker

• at det er for liten fremdrift

• at omfanget av undersøkelsen er lite tilpasset alvorlighetsgrad

• at barnevernstjenesten ikke i tilstrekkelig grad involverer foreldre og barn i undersøkelsen

(NOU 2023:7)

En barnevernssak består av tre ulike faser: 1) meldefasen 2) undersøkelsesfasen og 3) tiltaksfasen. I denne boken er det primært undersøkelsesfasen og vurdering eller skjønn i denne fasen som står i fokus. Videre understrekes viktigheten av at barnevernsarbeideren arbeider åpent og reflektert i alle faser av undersøkelsen. Ressursorientering, i tillegg til kartlegging av risikoforhold gjennom medvirkning fra barn og foreldre, er sentralt i boken.

En barnevernssak starter som en melding. Det vil si at foreldre, barn, en privatperson eller en offentlig instans melder fra til barnevernstjenesten om sin bekymring for et barns situasjon.

Barnevernstjenesten skal vurdere om innholdet i meldingen gir grunn til å tro at det er behov for tiltak fra barnevernets side. I så fall har barnevernstjenesten plikt til å åpne undersøkelsessak. Dette følger av paragraf § 2-2 i barnevernsloven. Gjennom undersøkelsen skal barnevernet finne ut om denne bekymringen er riktig, slik at barnet har rett på tiltak, eller om saken kan henlegges.

Denne boken tar for seg undersøkelsesfasen i barnevernssaker. Melding til barnevernet behandles kort. Tiltak er ikke et tema i denne boken.

Bruk av skjønn er et sentralt prinsipp i saksbehandling i barnevernet. Skjønn ligger til grunn for barnevernets vurderinger i alle faser av en barnevernssak; når barnevernsarbeideren vurderer om en melding til barnevernet skal undersøkes videre, når barnevernsarbeideren i samarbeid med partene vurderer hvilken informasjon som skal hentes inn, hvor informasjon skal hentes, og hvordan informasjon skal forstås eller tolkes.

Den enkelte barnevernsarbeiderens skjønn blir påvirket av ulike variabler. Slike variabler kan like gjerne være taus som artikulert kunnskap i form av egne verdier, normer, teoretisk kunnskap og erfaring.

Ulike rapporter og utredninger viser at anvendelse av skjønn i barnevernets vurderinger medfører at barnevernsarbeidere opplever faglige utfordringer og dilemmaer i vurderingsarbeidet. Det er rettet kritikk mot barnevernet både nasjonalt og internasjonalt – fra brukere, allmennheten, media og EMK (Den europeiske menneskerettskonvensjonen), som påpeker at innholdet i det faglige skjønnet som ligger til grunn for barnevernets vurdering, er lite tilgjengelig (NOU 2023:7; Helsetilsynet, 2012; NOU 2009: 8; Prop. 106 L 2012–2013). I flere barnevernssaker er Norge dømt av EMD for brudd på menneskerettighetene. Det er kommet kritikk mot barnevernets undersøkelsesarbeid for ikke å ha tilstrekkelig begrunnelsesgrunnlag for vurderinger og for mangelfull dokumentasjon. Saksbehandlingsrundskriv (Bufdir, 2023) påpeker at EMD-avgjørelsene stiller skjerpende krav til utredning, begrunnelse og dokumentasjon.

I flere offentlige dokumenter er tydeliggjøring av vurderingsgrunnlaget i barnevernssaker et tema, se for eksempel NOU 2023: 7 og NOU 2009: 8, Om kompetanseutvikling i barnevernet, Prop. 106 L (2012–2013) Endringer i barnevernloven. I alle disse offentlige dokumentene mener ansvarlige myndigheter at barnevernet i forbindelse med skjønnsutøvelse bør styrke sin kompetanse i å kommunisere hvilket skjønn som er lagt til grunn for deres vurderinger. Altså dokumentasjon av vurderinger og begrunnelser.

Et åpent barnevern skal være forutsigbart og forståelig for dem som kommer i kontakt med etaten. Barnevernsarbeideren skal så langt som mulig samarbeide med foreldre og barn i alle faser av saken. Samtidig skal barnevernet være forutsigbart og forståelig for alle i vårt samfunn. Skal ulike aktører forstå og få tillit til hvordan barnevernets profesjonelle skjønnsutøvelse blir anvendt, må barnevernsarbeiderne kunne sette ord på hvilken kunnskap som er lagt til grunn for beslutningen i hver enkelt sak. Dette krever at barnevernsarbeideren har et bevisst forhold til hvilken kunnskap som er lagt til grunn for forståelsen av saken, og hvordan og hvorfor vedkommende er kommet frem til den bestemte beslutningen. Taushetsplikten må forsvares når det gjelder å beskytte dem som mottar hjelp, men den skal ikke være til hinder for innsyn i barnevernets metoder og faglige grunnlag for de vedtakene som blir fattet.

Forsvarlighetskravet i barnevernets arbeid er innført på grunn av manglende kvalitet i barnevernets undersøkelse (Prop.106 L 2012–2013 §1-7). Forsvarlighetskravet omhandler ulike regler som har betydning for forsvarlighet i barnevernets arbeid. Kravene til barnevernets arbeid er blitt skjerpet i den

nye barnevernsloven. Dokumentasjon, plikten til å dokumentere alle faglige vurderinger og begrunnelsesplikten er her en del av forsvarlighetskravet.

I NOU (2023:7) fastslås det at regler om skjønnsutøvelse og saksbehandling har en særlig rolle i undersøkelsen: å ramme inn skjønnet og gi et tilstrekkelig grunnlag for beslutninger.

En bok om barnevernsfaglige vurderinger kan selvsagt aldri bli uttømmende. Det er mange mulige faglige innfallsvinkler som kan ligge til grunn for å kunne gjøre gode, faglige vurderinger i den undersøkelsen barnevernet foretar. Dermed er det vi presenterer, opplagt ikke det eneste alternativet.

I denne boken er vurderinger i undersøkelsen avgrenset til:

• planlegging av informasjonsinnhenting

• gjennomføring av informasjonsinnhenting

• bearbeiding av informasjon

Bokens referanseramme tar i hovedsak utgangspunkt i en hermeneutisk og konstruksjonistisk forståelse (Røkenes & Hanssen, 2012; Aadland, 2011; Burr, 1995). Enkelte teorier, tilnærminger og modeller som blir omtalt, har imidlertid et annet vitenskapsteoretisk utgangspunkt.

Med hermeneutisk forståelse mener vi at helheten i barnets livssituasjon må forstås ut fra delene, og at delene må forstås ut fra helheten. Med konstruktivistisk forståelse mener vi at kunnskap er konstruksjoner. Den enkelte konstruerer kunnskap gjennom refleksjon og interaksjon med omgivelsene. I konstruksjonen vil den enkeltes eksisterende kunnskap eller forforståelse være avgjørende for hvordan ny kunnskap blir oppfattet. Som en følge av det kan ulike personer ha ulik forståelse og opplevelse av tilstander, livssituasjoner osv.

«Barnets beste» er det ledende prinsippet for saksbehandlingen i barnevernet. Barnevernsloven legger til rette for å styrke barneperspektivet. Barnets beste er et grunnleggende hensyn i alle handlinger og avgjørelser som berører et barn (barnevernsloven § 1-3). Barneperspektivet og barnets eget perspektiv er derfor sentralt i boken. Barneperspektivet handler om at saksbehandleren søker barnets ståsted gjennom kunnskap om barn eller fortolkning av barns livsverden. Barnets eget perspektiv peker på barnets selvforståelse og barnet selv som kunnskapskilde (Brottveit, 2013). Innholdet i barneperspektivet er til enhver tid preget av saksbehandlerens kunnskapssyn og erfaring. På samme måte vil et barneperspektiv variere med de kulturelle og kontekstuelle forholdene barnet lever under (Sommer, 2012; Brottveit, 2013; NOU 2023:7). Et viktig moment i barnets beste er barns rett til å medvirke, det vil si at de har rett til å få tilpasset informasjon, bli hørt og ha innflytelse i sin egen sak. Deres posisjon og rettigheter er nedfelt

i konvensjoner og lover, jf. FNs barnekonvensjon artikkel 3 og 4, barnevernsloven § 1-4, og barnets deltakelse forutsetter at barnet får mulighet til å bringe frem sitt eget perspektiv. Saksbehandlerne må kjenne til barnets situasjon og anerkjenne barnet som kunnskapskilde i alle faser av arbeidet med undersøkelsen. De voksne må forsøke å finne løsninger til barnets beste på bakgrunn av det barnet selv sier og mener.

Innebærer medvirkning at barnet uansett skal få det slik det ønsker? Barn kan ha andre forståelser, tanker og behov enn voksne, og dette må de voksne forsøke å sette seg inn i. Det kan oppstå særlige utfordringer når det er motsetning eller konflikt mellom det barnet uttaler, og de fortolkningene som den eller de profesjonelle gjør. Det er derfor viktig at barnet blir godt og skikkelig informert om hva medvirkning innebærer, at barnet er blitt hørt og har fått anledning til å uttale seg i trygge omgivelser som gir det en følelse av å bli hørt og tatt hensyn til. Først da kan vi si at barnet har medvirket, selv om det i noen situasjoner og tilfeller må bestemmes noe annet enn det barnet selv ønsker, etter krav om forsvarlighet

I de fleste barnevernssaker er det til barnets beste at foreldre får medvirke i alle faser av saken. Både foreldre (Aadnanes & Syrstad, 2021) og unge (Hovland, 2014) etterspør barnevernsansatte som har et ressursorientert perspektiv på barnets omsorgssituasjon. Ved å kombinere resiliens- og problemfokuset i undersøkelser vil barnevernsarbeideren få et mer balansert bilde av barnets livssituasjon (Aadnanes & Syrstad, 2021; Ellingsen et al., 2019; Bunkholdt & Kvaran, 2023). Det er foreldre som kjenner sine barn best, og det er foreldre som i de fleste tilfeller skal gjennomføre tiltak for å bedre deres barns livssituasjon. Det å arbeide for å få til et så godt som mulig samarbeid med foreldre i undersøkelsen av en barnevernssak, er sentralt i denne boken, jf. barnevernsloven § 1-9.

Boken henvender seg til studenter, forskere og ansatte som jobber med barnevern i statlige, fylkes- og fylkeskommunale virksomheter samt privat virksomhet.

Om innholdet i de ulike kapitlene

I kapittel 1 beskriver Bente Nes Aadnesen, Eva Hærem og Wenche Hovland innledningsvis ulike modeller/fremgangsmåter for undersøkelsen i barnevernet. Vi gjør oppmerksom på at enkelte av disse har et annet vitenskapsteoretisk utgangspunkt enn det vi slutter oss til i denne boken.

Undersøkelser i barnevernet kan gjøres på ulike måter. Det er vanskelig å gi en «fast» oppskrift for hvordan en undersøkelse skal gjennomføres i en

barnevernssak. Tema og fremgangsmåte vil blant annet avhenge av meldingens innhold og hvilken kjennskap man har til barnet og familien, og hvordan det kommunale barnevernet er organisert.

Videre blir forskningsprosessen og barnevernets undersøkelse, selv om det er visse forskjeller, sett som to sider av samme sak. Den kunnskapen vi kommer frem til om barnets omsorgssituasjon i undersøkelsen, kan få vidtrekkende konsekvenser. Hvordan vi kommer frem til denne kunnskapen, og hva som regnes som gyldig kunnskap om barnet, har derfor stor betydning. På den måten har vitenskapsteorien betydning for barnevernets arena. Barnevernsarbeideren trenger kunnskap om og innsikt i vitenskapsteori, fordi dette kan bidra til et selvkritisk blikk, så vel som til en teoribevisst og teorikritisk holdning. Kunnskapen kan også hjelpe barnevernsarbeideren til å utvide fortolkningsrammene for mulige forståelser av en situasjon og utvide handlingsrepertoaret tilsvarende (Aadland, 2011, s. 55). Tre ulike vitenskapssyn som kan ligge til grunn for informasjonsinnhenting og informasjonsbearbeiding i undersøkelsesfasen, blir presentert. Videre blir pålitelighet og gyldighet drøftet. Refleksjon, kontrafaktisk argumentasjon, refleksivitet og ko-konstruksjon blir knyttet til dette.

Kapittel 2, 3 og 4 handler om ulike rammer for vurderinger i undersøkelsen. Barnevernstjenesten i den enkelte kommune har ansvaret for undersøkelsen i en barnevernssak. Vurderinger i tilknytning til undersøkelsen skjer innenfor ulike rammer: juridiske, organisatoriske og skjønnsmessige.

Julia Köhler-Olsen og Turid Bie redegjør for de juridiske rammene for undersøkelsen i kapittel 2. Dette inkluderer forklaring av menneskerettslige krav som er gjeldende i barnevernets undersøkelse, og relevante lovbestemmelser i barnevernsloven og forvaltningsloven.

I kapittel 3 er utgangspunktet til Britt Ingunn Misund at barnevernsfaglige vurderinger i undersøkelsesfasen skjer innenfor rammen av én organisasjon, barnevernstjenesten. Kapittelet belyser hvordan de formelle rolleforventningene, som er nedfelt i de juridiske rammene, og organisasjonskulturen kan få betydning for hvordan en tenker og handler i undersøkelsesfasen i en barnevernssak. Kapittelet starter med å argumentere for at barnevernstjenesten er preget av en byråkratisk organisasjonsform. Deretter drøfter artikkelen med utgangspunkt i organisasjonsteori og forskning hvilken betydning byråkratiske trekk og organisasjonskulturen kan få for saksbehandlingen i en barnevernssak.

Som vi alt har vist, er ikke barnevernets vurderinger kun basert på regler og absolutt kunnskap. Anvendelse av barnevernsloven krever at barnevernsarbeideren anvender skjønn. Begrepet skjønn er ikke entydig, og profesjonelt skjønn i arbeid med en undersøkelse i barnevernet kan beskrives

som en kombinasjon av lovens bestemmelser, faglig kunnskap og innsikt i den enkelte saken.

I kapittel 4 redegjør Bente Nes Aadnesen om kunnskapsbasen for skjønn. Det handler om begrepet «barnets beste». Begrepet «barnet beste» fremstår i lov om barnevern som et handlingsveiledende prinsipp for barnevernets vurderinger. Begrepet «barnets beste» er ikke et statisk begrep, og det kan forstås på ulike måter. Ulike rammer påvirker den enkelte barnevernsarbeiderens vurdering av hva som er barnets beste. I dette kapittelet blir det gitt eksempler på ulike forståelsesrammer for begrepet «barnets beste». Avslutningsvis blir begrepet «barnets beste» problematisert, og det blir gitt eksempler på hvordan begrepet kan forstås på ulike måter med forankring i ulike teorier, empiri, verdier og normer.

I kapittel 5 behandler Bente Nes Aadnesen og Eva Hærem informasjonsinnhenting. I første del av kapittelet blir det redegjort for to hovedtyper av informasjon: faktainformasjon og annen type informasjon. Kapittelet omhandler videre planlegging av informasjonsinnhenting og vurderinger som er tilknyttet denne delen av arbeidet. Barnevernsarbeideren skal kunne få frem en helhetsforståelse av barnets omsorgssituasjon og behov. Dette blir illustrert ved å drøfte tidsperspektivet, familiens hverdag, barnets stemme og ulike versjoner av barnets og familiens virkelighet og opplysninger fra andre.

I andre del av kapittelet blir det først fokusert på ulike metoder for informasjonsinnhenting. Kapittelet tar videre for seg forhold som kan påvirke innholdet i innhentet informasjon. Deretter ser vi på dokumentasjonen, som er en sentral del av saksbehandlingen i undersøkelsen. Det blir redegjort for alternative måter å skrive journal på.

Kapittel 6 har søkelyset på informasjonsinnhenting og søskenrelasjoner. Wenche Hovland og Sarah Hean viser til betydningen av at også søskenrelasjoner kartlegges i barnevernet. Kapittelet fremmer kunnskap om kvaliteter på søskenrelasjoner, en kunnskap som er viktig å kjenne til for å kunne kartlegge barnets totale omsorgssituasjon. Tidligere har en i undersøkelse lagt vekt på de betydningsfulle relasjonene mellom barn og foreldre, men studier viser at søskenrelasjoner kan være både gode og mindre gode. Relasjonene kan gi barn betydningsfull sosial støtte, men kan også være belastet av risikoforhold. Kapittelet fremmer viktigheten av også å få kunnskap om hva som foregår mellom søsken, for å ta avgjørelser til barnets beste.

I første del av kapittel 7 behandler Bente Nes Aadnesen og Eva Hærem informasjonsbearbeiding, det vil si den prosessen der barnevernsarbeideren bringer struktur og mening inn i den innsamlede informasjonen i undersøkelsen. Informasjonsbearbeiding er en aktiv prosess som inneholder flere

elementer. Følgende sentrale elementer i denne prosessen blir beskrevet: fortolkning, forforståelse, slutning og avveining.

Deretter omhandler kapittelet konklusjonen i undersøkelsen. Her er søkelyset på nødvendigheten av samsvar mellom faglig argumentasjon i slutninger og avveininger og de rammene lovgivningen setter.

I kapittel 8 beskriver og drøfter Ingunn Studsrød informasjonsbearbeiding, som hun belyser gjennom en case. Her viser hun at både teoretisk, empirisk, praktisk og erfaringsbasert kunnskap, verdier og normer er avgjørende og samspiller når en skal bearbeide informasjon, trekke slutninger og foreta avveininger.

I kapittel 9 refererer Per Arne Rød fra to komparative undersøkelser han har foretatt vedrørende beslutningsmønstre i barnevernstjenesten. Han tar da nærmere for seg hvordan barnevernsarbeidere sorterer sin informasjon, argumenterer for sine standpunkt og danner beslutningsmønstre. Avgjørelsene i EMD (Den europeiske menneskerettighetsdomstolen) gir kritikk for samværsomfanget og for lite oppmerksomhet på tilbakeføring. Saksbehandlingsrundskrivet (Bufdir, 2023) påpeker at EMD-avgjørelsene stiller skjerpede til krav utredning, begrunnelse og dokumentasjon.

Høyesterett har i flere avgjørelser understreket betydningen av at forutsetningen om hensyn til familiebånd, både for foreldre og barnet, er godt synlig i begrunnelsen for barnevernet, barneverns- og helsenemndene og domstolene (HR 2020-662-S og HR 2020-661-S). Det må komme tydelig frem at hensynene er vurdert, og hvilken vekt de er tillagt ved avveiningen mot barnets selvstendige krav på vern om sin helse og utvikling. Saksbehandlingen må vise at det er foretatt en reell avveining av kryssende hensyn. Dette stiller skjerpede krav til utredning, begrunnelse og dokumentasjon (Bufdir, Saksbehandlingsrundskrivet 2023:33).

Disse studiene som Rød viser til, er av noe eldre dato, men vi vurderer dem likevel som høyst aktuelle. De viser behovet for skjerpet krav til utredning, begrunnelse og dokumentasjon i barnevernets undersøkelse. Dette har høyesterett understreket i flere avgjørelser gjennom flere år (Bufdir 2033:33; Rapport Helsetilsynet 2/2022).

Kapittel 1

Forskningsprosessen og undersøkelsen – to

sider av samme sak

Bente Nes Aadnesen, Eva Hærem og Wenche Hovland

En melding går videre til undersøkelse fordi barnevernet mener det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for å iverksette tiltak etter loven, jf. barnevernsloven § 2-2. Barnevernstjenesten skal lage en plan for undersøkelsen, jf. barnevernsloven § 2-2, 3. ledd. Undersøkelsen handler om å hente inn opplysninger som skal danne grunnlag

for vurdering og beslutning om situasjonen. I den nye barnevernsloven som trådte i kraft i januar 2023, er det lovfestet at barnevernstjenesten skal undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon og behov. Undersøkelsen skal gjennomføres systematisk og grundig nok til å kunne avgjøre om det er nødvendig å iverksette tiltak etter barnevernsloven § 2-2.

I undersøkelsen skal barnevernsarbeideren skaffe til veie informasjon som kan gi en helhetlig forståelse av barnets omsorgssituasjon, og/eller utfordringer med barnets atferd. For å få frem en helhetsforståelse og for å kunne imøtekomme de faglige utfordringene som dette innebærer, må barnevernsarbeideren anvende fremgangsmåter for informasjonsinnhenting og informasjonsbearbeiding som er basert på et reflektert vitenskapssyn. Kunnskap om vitenskapsteori og metode er da nødvendig. Som Aadland (2011) skriver, fungerer vitenskapsteoriene på sett og vis som et speil for vår selvforståelse. Ulike speil gjengir virkeligheten på ulike måter. Ett speil gjengir virkeligheten som om den er objektiv, sann og korrekt. Et annet speil viser frem en verden av språkskapte virkeligheter der meninger og forståelser er konstruerte størrelser (ibid.). Vitenskapsteori blir begrepsavklart før vi ser på ulike vitenskapsteoretiske utgangspunkt for forskningsprosessen og redegjør for bokens teoretiske utgangspunkt. Deretter blir kvalitative og kvantitative metoder for informasjonsinnhenting og metodetriangulering begrepsavklart.

Ulike modeller for barnevernets undersøkelse

Vis et al. (2020) og Bunkholdt og Kvaran (2023) viser til at det eksisterer ulike teoretiske retninger eller tilnærmingsmåter til arbeid med en barnevernssak. Det finnes ikke en enhetlig undersøkelsesmodell i Norge. Men Bufdir presenterer et barnevernsfaglig kvalitetssystem (BFK). Det er et rammeverk som skal gi barnevernsfaglig og juridisk kvalitetsstøtte til det kommunale barnevernets arbeid med barnevernssaker. Et av målene med BFK er å bidra til en likere og mer kvalitetssikret utøvelse av barnevernsfaglig praksis i alle barnevernstjenester i hele landet. Kunnskapsgrunnlaget til BFK er modellen «Barnet i sentrum». Denne modellen tar sikte på å gi kunnskap om ulike dimensjoner ved barnets liv i familien:

• Barnets utvikling

• Foreldrenes omsorg

• Familie og miljø

(Bufdir, https://bfk.bufdir.no/)

Valg av teoretisk retning eller tilnærmingsmåte vil gi føringer for hvordan det blir arbeidet i barnevernssaken. Ulike modeller, som er mer eller mindre systematiske eller standardiserte, har vært og blir brukt i barnevernets undersøkelse, jf. Nygren (2004), Backe-Hansen (2004), Bunkholdt og Sandbæk (2008), Kvello (2015) og Bunkholdt og Kvaran (2023). Alle modeller må forholde seg til de juridiske rettsregler som omhandler saksbehandling i barnevernet, og det må i alle modeller gjøres barnevernsfaglige vurderinger innenfor de juridiske rammene. Bufdir (2023) har gitt ut et rundskriv for barnevernstjenestenes saksbehandling. Her gis en samlet oversikt over regler som gjelder for saksbehandlingen.

Saken starter først etter at melding er gjennomgått internt i barnevernstjenesten, og det er konkludert med at den skal gå videre til undersøkelse. Barnevernstjenestens gjennomgang av meldingen skal skje snarest og senest en uke etter at den er mottatt av barnevernstjenesten, jf. barnevernsloven § 2-1. Offentlige meldere, som skole, barnehage og helsesykepleier, skal tilstrebe å sende en bekymringsmelding til barnevernet sammen med foreldrene, eller i hvert fall sørge for at foreldrene er informert. Men i noen tilfeller kjenner ikke foreldre eller barnet til at barnevernstjenesten har mottatt en bekymringsmelding om dem. Ved behov kan barnevernet ta kontakt med melderen og/eller foreldre og barn for å få utdypende opplysninger om meldingens innhold. Etter gjennomgangen av meldingen blir det bestemt om saken er akutt og går direkte til tiltak, skal undersøkes videre i henhold til barnevernsloven § 2-2 eller om den skal henlegges.

Det satses på å heve kvaliteten i barnevernets undersøkelse ved å gjøre den mer systematisk og standardisert. Målet med dette er å øke kvaliteten på vurderingen av om omsorgen for et barn er god nok. I strategi for FoU-arbeidet i Barne- og likestillingsdepartementet og Barne-, ungdomsog familiedirektoratet (2009–2012) blir betydningen av å bruke standardiserte kartleggingsverktøy i alle faser av arbeidet med en barnevernssak understreket. NOU 2012: 5 «Bedre beskyttelse av barns utvikling» anbefaler å benytte evidensbaserte metoder i barnevernstjenestens undersøkelse. Evidensbaserte metoder er tilnærminger, metoder og programmer som gjennom randomiserte studier har vist seg å ha effekt. Det er få studier som bruker standardiserte metoder i barnevernet, men både blant forskere og praktikere er det uenighet om hvilken betydning slike standardiserte kartleggingsverktøy har for undersøkelsen i barnevernet (Rød & Heggdalsvik, 2014; Samsonsen & Willumsen, 2014; Backe-Hansen, 2009; Vis et al., 2020). Argumenter for å benytte standardiserte modeller i undersøkelsen er at barnevernsarbeideren da kan få hentet inn mer presis og pålitelig kunnskap. Argumenter mot å benytte standardiserte modeller handler blant an-

net om at prosessen som fører til at et barn kommer i en risikoposisjon, er for kompleks til at den kan fanges opp av en standardisert modell for informasjonsinnhenting og/eller informasjonsbearbeiding. Standardiserte metoder kan også føre til at undersøkelsen blir mer omfattende enn saken tilsier.

Nygren (2004) har utarbeidet en modell for barnevernets undersøkelse som bygger på et virksomhetsteoretisk perspektiv, der miljøets betydning og barnets samspill med omgivelsene blir vektlagt. For å sikre et helhetssyn på barnet i undersøkelsen tar hans inndeling av undersøkelsen utgangspunkt i fem grunnleggende nivåer som det må hentes inn informasjon om:

1. barnets behov, utvikling og oppdragelse

2. foreldrenes omsorgskompetanse i forhold til barnets krav til omsorg

3. foreldrenes livssituasjon og historie i forhold til omsorgskompetanse

4. potensial for å endre omsorgsutøvelse og utvikle omsorgskompetansen

5. rammer for omsorgsutøvelse og kompetanseutvikling

Opplysninger som blir hentet inn på de ulike nivåene, skal sammenholdes på en systematisk måte under undersøkelsens gang.

Modellen er i utgangspunktet svært omfattende. Nygren presiserer imidlertid at omfanget av undersøkelsen må tilpasses den enkelte saken slik at barnevernsarbeideren selv må plukke ut de områdene som han eller hun mener det er aktuelt å innhente informasjon om i den enkelte undersøkelsen.

Backe-Hansen (2004) har søkelyset rettet mot beslutningstenkning i barnevernets undersøkelse. Informasjon er nødvendig for å legitimere beslutninger, og i den sammenhengen er Backe-Hansen opptatt av at det blir hentet inn relevant informasjon som gir et helhetsbilde av barnets situasjon. Hun presenterer en mal for informasjonsinnhenting med fire hovedområder:

1. informasjon om barnet i saken

2. kunnskap om hvordan foreldrene fungerer

3. kjennetegn ved familiens materielle og sosiale situasjon

4. barnets skole- og barnehageerfaringer

Malen bygger på forskningsbasert kunnskap om risiko for barns utvikling og er ment som et eksempel. Backe-Hansen fastslår at det godt kan tenkes alternative eller supplerende spørsmål. Hun sier at det er viktigere å reflektere nøye over hva slags informasjon det er nødvendig å hente inn i den enkelte saken, og utforme spørsmål etter dette, enn å følge malen.

Bunkholdt og Sandbæk (2008) anbefaler å lage en plan for undersøkelsen, noe som i dag er lovfestet i barnevernsloven § 2-2. På den måten vil en sikre at det blir hentet inn informasjon om sentrale områder for barnets omsorgssituasjon. For å kunne vurdere barnets situasjon bør det hentes informasjon fra foreldre og barn og fra viktige arenaer i barnets liv, som skolen, barnehagen, hjemmet og fritidsaktiviteter. De beskriver blant annet følgende aktuelle temaområder for informasjonsinnhenting:

• materielle forhold

• foreldrenes liv i et vidt perspektiv

• samspillet mellom barn og foreldre

• barnets fysiske og psykiske tilstand

• foreldrenes mulighet for utvikling og forandring

Kvello (2015) tar i boken Barn i risiko for seg barn som blir utsatt for omsorgssvikt og mishandling. Han har utarbeidet en kartleggingsmal eller sjekkliste til hjelp i informasjonsinnhentingen og i de vurderingene som blir gjort av barn i risikosonen for omsorgssvikt og mishandling. Modellen er utviklet på bakgrunn forskningsbasert kunnskap om barns utvikling, risiko- og beskyttelsesfaktorer. Kvello bygger på transaksjonsmodellen, om at barns utvikling foregår i relasjoner til andre.

Kartleggingsmodellen til Kvello består av ulike standardiserte temaområder med sjekklister som skal konkretisere hvordan foreldrenes omsorg for barna er. Saksbehandleren har mulighet til å lage sin egen arbeids- eller undersøkelsesplan med utgangspunkt i kartleggingsmalen.

Kartleggingsmalen vektlegger tre kilder for innhenting av informasjon for å belyse foreldrenes omsorg for barnet:

1. samtale med barnet og foresatte

2. observasjon

3. opplysninger fra samarbeidspartnere

Målet for denne modellen er både å redusere faren for at barnevernsarbeiderens personlige verdier påvirker vurderinger, og å fremskaffe mer like og kunnskapsbaserte vurderinger ved å basere dem på evidensbasert kunnskap om risiko og beskyttelse. Modellen bygger på en måte å fremskaffe kunnskap på som kan betegnes som empirisk. Kunnskapsbaserte vurderinger kan bety ulike ting. Forståelsen av kunnskap som er lagt til grunn for denne modellen, kan oppfattes å stå i motsetning til det kunnskapssynet vi presentere.

Som svar på kritikk om at barnevernet har vært for udemokratisk, er det utarbeidet tilnærmingsmåter for arbeid med barnevernssaker som setter søkelys på ressurstenkning og «empowerment». Felles for disse metodene er at de legger vekt på ressurstenkning, som innebærer økt tillit til at barn og familien selv har kompetanse og evner til å løse problemet. De ulike metodene skal åpne for deltakelse. Barnevernsarbeiderens tradisjonelle rolle som ekspert og beslutningstaker blir endret, og familien får mer medvirkning. Barnevernsarbeideren får mer en rolle som ressursperson i familien (Bunkholdt & Kvaran, 2023), noe som også står i de grunnleggende bestemmelser i barnevernsloven § 1-9; barnevernsarbeideren skal så langt som mulig samarbeide med foreldre og barn i alle faser av en barnevernssak.

I England og Sverige er det, i motsetning til i Norge, utarbeidet en generell modell eller utredningsverktøy, som barnevernsarbeiderne orienterer seg etter med hensyn til dokumentasjon i utredninger i barnevernet. I England kalles dette utredningsverktøyet for Integrated Children’s System (ICS). Sverige har adoptert og tilpasset den engelske modellen etter forholdene i Sverige (Rasmusson, 2002).

Vis et al. (2020) har evaluert Kvellos kartleggingsmodell og sammenlignet den med utredningsmaler som brukes i Danmark og Sverge. Forskerne kom frem til en anbefaling om å utarbeide et helhetlig nasjonalt rammeverk for informasjonsinnhenting i barnevernssaker som blir en syntese av Kvellomalen og utredningsmalene som er i bruk i Danmark og Sverige. Rammeverket som er foreslått, er også inspirert av Englands fremgangsmåte for undersøkelser i barnevernet (Assessment Framework). Målet er å

Figur 1.1 Sosialøkologisk modell for informasjonsinnhenting (Vis et al., 2020, s.15).

Når barnevernstjenesten beslutter at en bekymringsmelding om et barn skal gå til undersøkelse, innebærer det at de ansatte må foreta barnevernsfaglige vurderinger innenfor juridiske rammer.

I denne boken presenterer forfatterne hvordan dette kan gjøres, gjennom lovgrunnlaget, gjennom undersøkelsens ulike faser og gjennom mange eksempler fra praksis. Boken er en hybridbok der de ulike kapitlene følges opp av nettressurser som podkaster, rapporter, forskningsartikler og undervisningsvideoer via QR-koder.

Boken tar utgangspunkt i at undersøkelsesprosessen deles inn i informasjonsinnhenting, informasjonsbearbeiding og konklusjon. Forfatterne viser hvordan barnevernets undersøkelse kan gjennomføres på en slik måte at både beskrivelser, begrunnelser og vurderinger kommer tydelig frem.

I denne 4. utgaven er alle kapitlene revidert og fagfellevurdert. Utgaven inneholder i tillegg et kapittel om viktigheten av å kartlegge og vurdere kvaliteter på søskenrelasjoner. Forfatterne har en tverrfaglig tilnærming og retter seg mot forskere, ansatte i barnevernet og studenter innen barnevern og sosialt arbeid.

WENCHE HOVLAND (red.) er førsteamanuensis ved Institutt for sosialfag ved Universitetet i Stavanger og har erfaring fra undervisning og forskning innenfor barnevern. De andre bidragsyterne har bred erfaring på barnevernsfeltet og er tilknyttet OsloMet, Høgskolen i Bergen og Universitetet i Stavanger: Eva Hærem, Bente Nes Aadnesen, Julia K. Olsen, Turid Bie, Britt Ingunn Misund, Sarah Hean, Ingunn Studsrød og Per Arne Rød.