Hvis klær kunne fortelle png by Universitetsforlaget

overgrepene som skjedde der. Treskoene forteller at ingen bekymrer seg for en treåring som er sammen med bestefaren sin. Vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt har vært preget av tabu, hemmelighold og fortielse. I denne boken bidrar klær og gjenstander, som har tilhørt barn som har vært utsatt for dette, til åpenhet og kunnskap. Foto, fortellinger og erfaringer med

HVIS KLÆR KUNNE FORTELLE

De to små røde treskoene forteller om gjemmestedene på stranda. Om

å benytte disse for å spre informasjon, knyttes sammen med forskningsbaserte fagtekster. På denne måten bidrar boken til en bredere forståelse for hva det vil si å være utsatt for omsorgssvikt, vold og overgrep, og hvordan en best kan hjelpe.

Foto: Therese Skauge Klokset

Det legges vekt på relasjon og kommunikasjon, traumebevissthet, de profesjonelles

Siri Søftestad fra Kristiansand er sosionom, Ph.D. Hun har arbeidet i det tverretatlige samarbeidsmiljøet i Agder med tema seksuelle overgrep mot barn fra begynnelsen av 1990-årene, blant annet som rådgiver, forsker, tiltaks- og kompetanseutvikler. Hun har skrevet flere fagbøker og en rekke fagartikler. Hun er initiativtaker til, og representerer nå, reddesmå.no gjennom undervisningsvirksomhet, forskning og arbeid med utstillingene HVIS KLÆR KUNNE FORTELLE 1 og 2. Øivind Aschjem fra Langesund i Telemark er psykiatrisk sykepleier og familieterapeut, og har jobbet i Alternativ til Vold i 15 år. Han har vært engasjert i arbeid med vold og overgrep mot barn fra 1982, blant annet som terapeut, foredragsholder, veileder og samfunnsdebattant. Han har skrevet fagbøker og fagartikler. Han er initiativtaker til, og representerer nå, reddesmå.no gjennom blant annet foredrag og arbeid med utstillingene HVIS KLÆR KUNNE FORTELLE 1 og 2.

handlekraft, praktiske fremgangsmåter og samtalemetodikk. Initiativtakere: Øivind Aschjem oaschjem@online.no Siri Søftestad siri-soe@online.no

Vi håper å inspirere studenter og fagfolk til å våge å gjøre noe, og til å søke innsikt og kunnskap om hvordan en best kan se, møte og bistå barn og unge som er utsatt for vold og overgrep, sier forfatterne.

www.reddesmå.no Facebook: Reddesmå.no Instagram: @reddesmaa

Boken er skrevet for alle yrkesgrupper som møter barn og unge. Den kan også benyttes som verktøy i undervisning for barn, unge og voksne, og forfatterne gir tips og ideer til hvordan dette kan gjøres i praksis.

ISBN 978-82-15-02673-2 ISBN 978-82-15-02673-2

788215 026732

Om forståelse og handlekraft i møte med barn utsatt for vold og overgrep

Om forstĂĽelse og handlekraft i mĂ¸te med barn utsatt for vold og overgrep

© Universitetsforlaget 2016 ISBN 978-82-15-02673-2 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Omslagsdesign: Figuru AS Foto: Agnete Brun fra utstilling nr. 1 og Knut Inge Tokheim fra nr. 2 Sats: Figuru AS Trykk og innbinding: 07 Media - 07.no Boken er satt med: Avenir Papir: 100 g Arctic matt

Siri Søftestad har mottatt faglitterært stipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Ei verd der det gode ikkje lenger er sjølvsagt eller triumferande. Det viser seg som glimt av godhet, i brødet, i blomsten, i håndtrykket. Men så kan det bli feia over ende av blind vondskap. Jan Inge Sørbø

Innhold

Forord

s. 11

KAPITTEL 1: INTRODUKSJON Når klær forteller. Om vold og overgrep mot barn, og veien fra utstilling til bok.

s. 12

KAPITTEL 2: FEMTEN FORTELLINGER Et par sko Den sinte stemmen To steiner Dømt til samvær Dukkens tale Ikke gråt Yndlingsdressens hemmelighet Ny i verden Sammen igjen Vi er to bittesmåplagg Jeg dytta mamma Dumboører For sent Aldri alene Ladybird Dødsdommen

s. 25 s. 27 s. 29 s. 31 s. 33 s. 35 s. 37 s. 39 s. 41 s. 43 s. 45 s. 47 s. 49 s. 51 s. 53 s. 55 s. 57

KAPITTEL 3: DEN LANGE REISEN Portrett av en overlever. KAPITTEL 4: FEMTEN FORTELLINGER TIL Tilflukssted Ikke så lett uten bleier Trygge bestefar Jeg er en tunika Genser Uten ord Gullkorset Hør på oss, a´ Treskoene Gøy med kattesand Halvbroren min Fint at jeg er rød Overfallet Et stearinlys Takk!

s. 58 s. 67 s. 69 s. 71 s. 73 s. 75 s. 77 s. 79 s. 81 s. 83 s. 85 s. 87 s. 89 s. 91 s. 93 s. 95 s. 97

KAPITTEL 5: INGEN BARN ER USYNLIGE Om dine møter med barn.

s. 98

KAPITTEL 6: DU OG DITT ANSVAR Om fagfolk som viktigste verktøy i arbeidet med barn og unge.

s. 108

KAPITTEL 7: IDEER, OPPGAVER OG RESSURSER Pedagogisk materiale til bruk i forbindelse med utstilling og bok.

s. 116

Ressurser Referanser Om Reddesmå.no Bestille utstillingene HVIS KLÆR KUNNE FORTELLE 1 OG 2 Alarmtelefonen 116 111

s. 124 s. 128 s. 130 s. 131 s. 132

Forord Det er med stor glede vi presenterer budskapet fra utstillingene HVIS KLÆR KUNNE FORTELLE 1 OG 2 i bokform. De to utstillingene har reist land og strand rundt i flere år. Vi tror at opp mot hundre tusen mennesker har sett de små klesplaggene, skoene og eiendelene til barn som har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Denne boka gjør at vi når ut til enda flere med denne livsviktige kunnskapen. I tillegg har vi fått muligheten til å styrke klesplaggenes fortellinger med fagkapitler, et portrett av en av bidragsyterne til utstillingene, og med tips til hvordan boka og utstillingene kan brukes i pedagogisk virksomhet. Dette håper vi skal være til nytte for både studenter og fagfolk i praksis. Boka presenterer fagstoff med litterære og kunstneriske uttrykk som kan være følelsesmessig krevende for deg som leser. Det er vår hensikt og vårt ønske at barnas erfaringer skal berøre og bevege til medfølelse og praktisk handling. Vi inviterer deg inn i en virkelighet som er brutal, og hver leser vil reagere forskjellig. Vi håper at du finner din måte å arbeide med dette stoffet på, en måte som bidrar til at det skjer en bevegelse fra avmakt til handlekraft i ditt forhold til voldsog overgrepsutsatte barn. Vår første takk går til dem som har gitt sine barndomsminner til utstillingene. Hver fortelling er viktig. Hver bidragsyter er dyrebar. Til sammen har dere gitt oss mulighet til å velge i et mangfold av voldsog overgrepsutsatte barns erfaringer når vi skulle lage denne boka. Det koster penger å produsere en bok som for en stor del består av fotografier. Vi har fått god hjelp av glade givere: Kristiansand Sanitetsforening, Alarmtelefonen 116 111, Anita Torvund som satte opp en Edith Piaf-forestilling i Langesund, og Karoline Astrup som arrangerte konsert i Asker kirke. Tusen takk til dere! En stor takk går også til våre gode reddesmå-medarbeidere på Figuru AS. Therese Skauge Klokset har designet begge utstillingene, og bidratt med praktisk råd og hjelp til produksjonen. I tillegg har hun sammen med Ingunn Trosby utformet boka du nå holder i hånden. Vi er også takknemlige til fotografene Agnete Brun og Knut Inge Tokheim som har gitt oss fotografier av barneklærne. Ordene som står først i boka er hentet fra Jan Inge Sørbøs forord til boka Et bål på tundraen. Arnold Eidslotts dikt i utvalg, utgitt på Gyldendal 2016. Vi vil også takke dere som har bidratt med ideer og inspirasjon til bokas siste kapittel som inneholder tips til pedagogisk opplegg: Elever og lærere ved Barne- og ungdomsarbeiderlinja på Kristiansand Katedralskole Gimle 2013/2014, og Heidi Aasen, tidligere ansvarlig for kunst- og kulturbaserte tiltak på Avdeling for barn og unges psykiske helse ved Sørlandet Sykehus. Sist, men ikke minst, er vi takknemlige for at vår forlagsredaktør Wenche Bjørnebekk så potensialet til en bok med utgangspunkt i utstillingene, og som har lagt alt til rette for at den nå er blitt en virkelighet. Kristiansand/Langesund, juni 2016 Siri Søftestad og Øivind Aschjem

Når klær forteller

Om vold og overgrep mot barn, og veien fra utstilling til bok Siri Søftestad og Øivind Aschjem Vold, overgrep og omsorgssvikt har i hele vår nære historie vært preget av tabu, hemmeligholdelse og fortielse. Det er imidlertid ingen grunn til at vi skal fortsette å underlegge oss de tabuiserende kreftene. Som initiativtakere til oppropet reddesmå. no1 satte vi derfor i gang produksjonen av utstillingene HVIS KLÆR KUNNE FORTELLE 1 OG 2. Utstillingene består av barneklær og gjenstander eid av barn utsatt for vold og seksuelle overgrep, samt små fortellinger knyttet til hvert plagg. Nå presenteres budskapet i bokform. Formålet med både utstillingene og boka er å formidle informasjon og kunnskap om vold, overgrep og omsorgssvikt til barn, ungdom, fagfolk og den allmenne befolkning. I dette innledningskapitlet vil vi først gi et innblikk i kunnskapen om ulike typer barnemishandling, med hovedvekt på en beskrivelse av den massive fortielsen som har påvirket både utsattes og samfunnets mulighet til å håndtere denne problematikken. Deretter vil vi 12 beskrive utstillingenes historikk fra første idé til utstillingenes reiser over det ganske land.

Barnemishandling – en fortettet kunnskapsoversikt

Klærne og gjenstandene som utgjør HVIS KLÆR KUNNE FORTELLE 1 OG 2 gir oss fortellinger om hvordan det kan være å være barn utsatt for barnemishandling. Når vi nå skal beskrive den kunnskapen som finnes om dette samfunnsproblemet, kan sparkebuksene, de små treskoene og hettegenseren hjelpe oss til å se at det er levende mennesker bak statistikkene. Prosenttall, definisjoner og faglige beskrivelser gir oss imidlertid et oversiktsbilde av situasjonen til voldsog overgrepsutsatte barn og unge i landet vårt.

Omfangstall og definisjoner

Omfanget av seksuelle overgrep og vold mot barn er veldokumentert i nyere norske studier fra 2007, 2012, 2014 og 2016.2 Statistikkene er forenklet og beskrevet slik på hjemmesiden til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir):

Blant norske kvinner oppgir over 1 av 5 at de ble utsatt for en form for seksuelle overgrep i barndommen, mens nesten 1 av 10 menn oppgir det samme. (…) Hver tjuende person har blitt utsatt for alvorlig vold fra sine foresatte i barndommen. Det innebærer at de enten er blitt banket opp, sparket, slått med knyttneve, eller angrepet fysisk på andre måter. Kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og æresrelatert vold er alle alvorlige overgrep som også barn i Norge blir utsatt for. Det finnes imidlertid ikke tall på forekomst av disse overgrepene i Norge.3 Dette er oppsiktsvekkende høye tall. Hva skjuler seg bak de forskjellige typer av mishandling som barn kan utsettes for? Alvorlig fysisk vold mot barn vil si at barnet blir banket opp, sparket, slått med knyttneve, eller angrepet fysisk på andre måter. Bufdir skriver på sin hjemmeside at mange barn har vært redde for å bli skadet eller drept. En av ti har vært vitne til vold mot en av foreldrene. Vitne til vold er et begrep som ikke bare rommer øyeblikket når barnet er tilstede under voldshendelsen. Å være vitne til vold er å leve i en familiesituasjon preget av konstant frykt og usikkerhet. I tillegg anslår de at 5 -15 spedbarn blir alvorlig skadet av såkalt Shaken Baby Syndrome hvert år i Norge, og at omlag fem babyer dør av slike skader.4 Når vi skal få innsikt i hvilke handlinger vi betegner som seksuelle overgrep mot barn, går vi til straffeloven som beskriver seksuelle overgrep i tre kategorier: • Seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd: Dette om fatter seksuelle handlinger i nærvær av noen, uten at det er noen form for fysisk kontakt, for eksempel blotting, slibrig heter eller annen uanstendig opptreden eller verbale krenkelser. • Seksuell handling: Dette omfatter fysisk kontakt mellom over griper og den utsatte. Eksempler på dette er overgripers berøring eller beføling av kjønnsorganer eller bryster utenpå

Reddesmå.no er et nettverk av fagfolk, politikere og privatpersoner fra ulike samfunnsarenaer som gir sin støtte til kravet om at innsatsen for barn utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt må intensiveres og utvides radikalt. Personene i nettverket forplikter seg til å arbeide utrettelig for de minste barnas sak. 2 Mossige & Stefansen, 2007; Steine et al., 2012; Thoresen & Hjemdal, 2014; Mossige & Stefansen, 2016. 3 http://www.bufdir.no/Statistikk_og_analyse/Oppvekst/Vold_og_overgrep_mot_barn/ Lest 30.03.2016. 4 Keenan et al., 2003; Rasmussen, Strøm, Sverdrup & Vennemo, 2012. 1

eller innenfor klærne. Etter denne bestemmelsen er det også straffbart å forlede barn under 16 år til å utvise slike handlinger, eller annen seksuelt krenkende eller uanstendig atferd. Seksuell omgang: Dette omfatter alle typer inntrengning i kroppens hulrom, som vaginalt og analt samleie, samt innføring av penis i munn og innføring av gjenstand i skjede eller endetarmsåpning. Bestemmelsen omfatter også seksuelle handlinger av en viss intensitet som for eksempel beføling inne i en annens kjønnsorgan, masturbering eller samleielignende bevegelser. Ved seksuell omgang med barn omfattes dessuten innføring av penis mellom de store og små kjønnslepper.

søvn, stell, klær, samt positivt samspill og sosial kontakt med andre mennesker. En del av disse barna lever sammen med foreldre som • på grunn av forhold i egen barndom mangler erfaringer med hvordan man kan være gode foreldre som dekker barnets behov, • ruser seg, • har psykiske problemer, • er umodne, evnesvake, sosialt isolerte eller svært opptatt av å dekke egne behov, eller • selv er truet eller er i svært stressende livssituasjoner (for eksempel foreldre som lever med vold i familien eller foreldre som er flyktninger eller asylsøkere uten fast opphold).

Dersom disse handlingene blir begått av familiemedlemmer kalles dette for incest. Det er altså straffbart å involvere slektninger i nedstigende linje i seksuell aktivitet. Det vil si at foreldre og besteforeldre ikke skal utøve seksuell atferd, handling eller omgang med barn og barnebarn. Dette gjelder uavhengig av alder, incest er ulovlig selv om den utsatte er over myndighetsalder. Disse reglene gjelder både biologiske og adopterte etterkommere.5 Det samme forbud gjelder også fosterbarn, pleiebarn, stebarn eller annen person under 18 år som står under den voksnes omsorg, myndighet eller oppsikt.6 Det er heller ikke lov å involvere sin bror eller søster i seksuell aktivitet.7

Det er imidlertid viktig å understreke at det ikke er forskningsmessig grunnlag for å hevde at vold og seksuelle overgrep mot barn er handlinger som forekommer hos ”de andre”. Dette er handlinger som rammer barn fra alle samfunnslag, kulturer og religiøse sammenhenger. Vi skal også være oppmerksom på at en del barn utsettes for flere typer mishandling. Når vi leser om hvordan barn kan skades av sine omsorgspersoner, er det ikke vanskelig å forstå at dette kan komme til å få konsekvenser for barns utvikling og helse.

•

Psykisk mishandling gir ingen synlige skader på kroppen til barnet, men kan skade barnets psykologiske og mentale utvikling, samt forståelsen av seg selv, andre og verden. Eksempler på psykisk mishandling er • verbale krenkelser (ydmykelse som latterliggjøring, negative kallenavn, hets og mobbing), • fiendtlig eller nedvurderende holdning til barnet (du kan ingen ting, strekker ikke til, er dum), • at barnet blir oversett eller avvist, • at barnet blir låst inne, og • at voksne skaper en utrygg, uforutsigbar atmosfære. Barn kan også krenkes og skades av omsorgssvikt. Med generell omsorgssvikt mener vi at foreldrene ikke tar tilstrekkelig godt vare på barnet sitt. Noen foreldre kan ikke, eller de lar være å dekke barnets grunnleggende behov, som behovet for mat, beskyttelse,

§197. Straffeloven §199. 7 Straffeloven §198. 8 For eksempel Chapman, Dube & Anda, 2007; Jonas et al., 2011. 5

Konsekvenser av barnemishandling

Volds- og overgrepsutsatte barn er forskjellige, og lever under ulike forhold. Det er derfor naturlig at konsekvensene av det vonde, det skremmende og skadelige vil påvirke dem på forskjellig vis og i ulik grad. Det er imidlertid liten tvil om at gjentakende erfaringer av barnemishandling kan gi både umiddelbare og langvarige skader, som psykiske problemer av ulik grad, kroppslige sykdommer og skader, problemer med relasjon til andre mennesker, samt vansker med skolegang, arbeidsliv og økonomi.8 Det er vanlig å kalle barnemishandling for traumatiske hendelser, og å si at barn som er utsatt for dette, har stor risiko for å bli traumatisert. Gjentatte traumatiske hendelser i barndommen skiller seg fra enkelttraumer, som er utløst av en enkeltstående volds- eller overgrepsepisode (for eksempel en overfallsvoldtekt eller Utøyamassakren). Barnemishandling som preger barnets liv i en lengre del av barne- og ungdomsårene kan utløse komplekse traumer.

traume = en fellesbetegnelse for de reaksjoner og konsekvenser det kan ha for et menneske å bli utsatt for intense, skremmende og uoversiktlige påkjenninger. Det kan være vold, overgrep, omsorgssvikt, naturkatastrofer, krig eller andre katastrofer. Noen kaller skadene for utviklingstraumer fordi barnet utsettes for vold som skader de funksjoner som er helt sentrale for den utviklingsprosessen som barn går gjennom fra de er født.9 Det er derfor ingen grenser for hvilke typer skader barnet kan få, og hvilke typer smerteuttrykk barnet viser. Barns symptomer og atferd henger sammen med hjernens funksjon og utvikling.10 Når disse funksjonene blir forstyrret av vold, overgrep og omsorgssvikt, kan barn utvikle en atferd som er vanskelig å forstå og som kan være utfordrende for voksne. En vanlig måte å møte dette på, er å sette inn tiltak som skal redusere eller fjerne den uønskede væremåten. Den traumebevisste tilnærmingen setter imidlertid fokus på viktigheten av å utforske hva som er årsaken til barnets atferd og symptomer. Dersom barnet beskyttes fra en traumatiserende omsorgssituasjon og får tilstrekkelig trygghet, positive relasjoner og hjelp til følelesesregulering, åpnes mulighetene for håp om endring og tilfriskning.11

Det store spriket

Det er et stort sprik mellom det antall barn og unge som blir utsatt for barnemishandling og det antall barn og unge som får beskyttelse og hjelp mens de ennå er barn. Dersom vi ser på barnevernsstatistikken, og bruker tallene for seksuelle overgrep som eksempel, ser vi det største spriket.12 Ca. 2 % av undersøkelsessakene i norsk barnevern i 2014 inkluderte slike mistanker. Går vi til kriminalstatistikken fra samme år, leser vi at politiet i Norge etterforsket 777 saker i kategorien for de alvorligste seksuelle overgrep mot barn, altså seksuell omgang (se definisjonen over).13 Av disse fikk 202 overgripere en eller annen form for straffereaksjon.14 Det vil si at de to instansene som er nærmest til å beskytte overgrepsutsatte barn, gjør dette i liten grad. Når vi ser denne informasjonen i lys av omfangstallene for seksuelle overgrep mot barn, er statistikken urovekkende. Mangel på, eller forsinkelser i, avdekking av barnemishandling er vanlig i den kulturkretsen vi tilhører. Vi fortsetter å bruke seksuelle Nordanger & Braarud, 2014. Steinkopf, 2014. 11 Andersen, 2014 a og b. 12 http://ssb.no/sosiale--forhold--og--kriminalitet/statistikker/barneverng/aar/2015--07--?fane=tabell&sort=nummer&tabell=233500 Lest 31.03.2016. Populasjonen i barnevernsstatistikken er barn og unge inntil 23 år (jf. barnevernloven § 1-3) med melding og/eller undersøking og/eller tiltak. 13 https://www.ssb.no/242549/lovbrudd-etterforsket-etter-politiets-avgjorelse-og-type-lovbrudd.absolutte-tall Lest 31.03.2016. 14 https://www.ssb.no/255844/straffereaksjoner-etter-type-reaksjon-og-type-hovedlovbrudd.absolutte-tall Lest 31.03.2016. 9

overgrep som eksempel, og ser fra internasjonale studier at: • En stor andel overgrepsutsatte forteller aldri om sine over grepserfaringer. • Overgrepsutsatte barn forteller sjelden om, eller mislykkes i sine forsøk på å avsløre seksuelle overgrep mens de er barn. • De fleste overgrepsutsatte som avslører overgrep, venter flere år etter første overgrep med å avsløre erfaringene. • Når overgrep blir kjent for andre for første gang, skjer dette oftest i en samtale mellom overgrepsutsatte og privatpersoner, i hovedsak mødre eller venner. • Avdekking av overgrep i barneårene er i en del tilfeller ingen garanti for at overgrepene stopper.15

En sentral årsak til spriket mellom omfangstall og det antall vold og overgrep som avdekkes, skyldes fortielsen. Sterke krefter i samfunnet og i familien bidrar til at barnemishandling forties, overses, bagatelliseres og holdes skjult. Fortielsen fører til at utsatte barn lever med sine katastrofehemmeligheter og ubearbeidede erfaringer i årevis, også etter at de har flyttet hjemmefra. Øivind Aschjem har skrevet inngående om tausheten i kapitlet Ingen barn er usynlige. Her skal vi kort beskrive det vi kaller den kulturelle tabuiseringen.

Kulturell tabuisering

Kunnskap om barnemishandling møtes med sterke og motstridende kulturelle krefter. Samfunnets tvetydige holdninger vises ved at man på den ene siden aksepterer en viss grad av seksualisering av barn og barndom, samtidig som man fordømmer at voksne benytter seg av barn til seksuell tilfredsstillelse. Vi finner en liknende ambivalens når det gjelder vold. Grov vold tillates i filmer og på TV, mens voldshandlinger både i det private og offentlige rom er kriminalisert. Det samme kan vi gjenkjenne i myndighetenes forhold til rusmidler, hvor man på den ene siden øker tilgjengeligheten til alkohol, og på den andre siden driver et omfattende arbeid for å redusere folks rusmiddelbruk. Grenseoppgangene til hva samfunnet aksepterer er ikke tydelige. Selv om kunnskap om overgrep mot barn vekselvis er blitt synliggjort og usynliggjort i historiske faser, vil mange framholde at dette temaet på ulike vis fortsatt er tabubelagt i vår kultur. Hva innebærer det at overgrep mot barn er underlagt et tabu?

tabu = sosialt forbud mot å nevne eller fortelle. Opprettholdes ved at den som bryter tabu blir utsatt for reaksjoner som for eksempel forakt og isolasjon. Tabuet som er knyttet til barndomstraumer kan ramme både det utsatte barnet, dets familie og de fagpersoner som er engasjerte i arbeid med barnet. Kulturen opprettholder sine tabuer med forakt som en mulig sanksjon dersom man bryter tabuet, for eksempel ytrer mistanker om at et barn kan være utsatt for seksuelle overgrep av en av foreldrene. Forakt kan føre til skam, stigmatisering og isolasjon. Dette er konsekvenser som rammer selvfølelse og selvtillit, og er noe som alle mennesker vil vegre seg mot å oppleve. Derfor underordner de fleste mennesker seg normen om at det usynlige ikke skal bli sett. Konsekvensen er at barn, unge og voksne får en forståelse av at barnemishandling ikke skal avsløres eller snakkes om. Dermed kan et barn leve alene og ubeskyttet i årevis med sine ubearbeidede erfaringer.

Barns rettigheter

I tillegg til at vi som individer og samfunn har plikt til gjøre det vi kan for at barn ikke skades og at de har omsorgssituasjoner som fremmer positiv utvikling, har barn rett til å leve et liv uten vold og overgrep. Barn er ikke mini-mennesker med mini-rettigheter. Nasjonale og internasjonale lover skal beskytte barn på lik linje med voksne. Dessuten er barns rettigheter også sikret i særlover som lov om barneverntjenester, lov om barn og foreldre, i egne paragrafer i straffeloven og i FNs Barnekonvensjon. Vi siterer fra konvensjonens Artikkel 19:

Staten skal beskytte barnet mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk, mens en eller begge foreldre, verge(r) eller eventuell annen person har omsorgen for barnet. Alle fagpersoner har fått et samfunnsoppdrag for å sikre barn denne retten. Et første skritt er å bryte den hemmelige relasjon mellom barnet og det familiemedlemmet som skader barnet. At barnemishandlingen blir kjent er en forutsetning for at foreldre, barnevernarbeidere, terapeuter, politi og rettsvesen skal kunne beskytte barn mot videre overgrep, gi barnet

For eksempel Smith et al., 2000; Paine & Hansen, 2002; Ullman, 2003; Alaggia, 2004; London et al., 2007. For eksempel Lamb & Edgar-Smith, 1994. 17 Herman, 1992; Toverud, 1998; Eide-Midtsand, 2014. 15 16

hensiktsmessig hjelp, straffe skyldige, samt stoppe videre voldsog overgrepsatferd. For at dette kan skje, er barnet avhengig av voksnes initiativ og handlekraft. I denne boka finner du to kapitler om det vi mener kan bidra til at du som profesjonell og/ eller privatperson kan forberede deg på å se, høre, anerkjenne, beskytte og hjelpe barn som er utsatt for barnemishandling: Ingen barn er usynlige og Du og ditt ansvar.

Historien om en utstilling

Vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn er svært alvorlig og må beskrives som et folkehelseproblem. Med dette som bakgrunn er det etter vår mening helt nødvendig å ta i bruk alle tilgjengelige virkemidler for bedre å kunne beskytte små barn som lever under ekstreme og uholdbare oppvekstsvilkår. HVIS KLÆR KUNNE FORTELLE 1 OG 2 bidrar til å synliggjøre små barns ensomhet og et ønske om å hjelpe utsatte barn til å bli sett og hjulpet.

Det som er vanlig i voksenpsykiatrien er et resultat av det som ikke ble sett i barndommen.20 18

For mange har historier om barndomskrenkelser ligget rett under huden. Der har de overvintret i mange år og etter hvert blitt omformet og presentert i form av ulike lidelsesuttrykk. Hemmeligholdte historier som ventet på å bli spurt fram. Lidelsesuttrykk som ofte har ført til at fokus har blitt rettet mot diagnoser og medisiner framfor et ønske om å forstå hvordan et liv henger sammen. Dette har ofte forhindret nødvendige oppgjør med barndomserfaringer preget av skyld og skam. En eldre kvinne uttrykker det på følgende måte:

Jeg har fortalt om viktige hendelser i livet mitt, men det er én fortelling jeg har ikke har delt med noen. Det er ikke fordi jeg ikke har ønsket det, men nå som jeg er blitt gammel så kommer det så mange minner jeg ikke visste jeg hadde. Jeg kan ha vært fem år den sommeren. Jeg var sammen med bestefaren min på en seter. Det var bare oss to de ukene. De siste ukene har minner om de ukene kommet tilbake. Bestefar tok meg på tissen og jeg måtte gjøre ting med tissen hans som jeg slett ikke ville. Det har jeg aldri fortalt til noen. Det jeg lurer på er om det som skjedde på setra den sommeren har hatt en betydning for alt det

vanskelige som har skjedd i livet mitt mange år seinere. Jeg tror alt henger sammen. Kvinne 92 år21 Denne fortellingen representerer sannheten for tusenvis av mennesker som tidlig ble merket av tunge krenkelseserfaringer. Henning Mankell uttrykker dette på en måte som setter all tvil til side med hensyn til konsekvenser av å bli undertrykt. I sin bok Den hvite løvinnen beskriver han Apartheidregimets brutale undertrykkelse på følgende måte:

Underlegenhet er den menneskelige skade det tar lengst tid å helbrede. Den deformerer hele mennesket. Lar ingen celle eller kroppsdel være uberørt. Å gå fra å være ingen til noen er den lengste reisen et menneske kan gjøre.22 Vi håper at HVIS KLÆR KUNNE FORTELLE 1 OG 2 kan bidra til å forhindre at barn skal måtte gå denne lange veien, og at utstillingene kan være et nødvendig supplement til annen kunnskapsformidling om små barns dramatiske oppvekstsvilkår. Utstillingene har som hovedintensjon å skape en nærhet til barns fortellinger og på den måte øke muligheten for at barn blir oppdaget, beskyttet og hjulpet så tidlig som mulig. Alle fortellingene, bortsett fra to, beskriver barns opplevelser av underlegenhet. Fortellingene om godhet presenteres for å skape en kontrast i utstillingene, og forhåpentligvis bidra til å forsterke vårt ønske om å bidra til en trygg oppvekst for barn. Det har også vært viktig for oss å skape en arena for følelsesmessig engasjement. I et forsøk på å oppnå en dypere forståelse for den ofte håpløse situasjonen de minste barna opplever, ønsker vi å utfordre følelsene og evnen til medfølelse hos dem som møter utstillingene. Følelser gjør det mulig å komme bak teoretisk litteratur og kjenne mer på medmenneskelighet og ansvarsfølelse. Vi ønsker at barneklærne skal skape medfølelse, men mer enn det. Å bli trist, gråte eller kjenne på en fortvilelse over fortellingen til en gul sparkebukse er ikke tilstrekkelig. Handling må finne sted. Dette har vært utstillingenes primære hensikt, men vi har også registrert, siden den offisielle utstillingslanseringen i januar 2012, at utstillingene har skapt gjenkjennelse hos mange tilskuere knyttet til egne barndomserfaringer.

Felitti, 2002. Sitatene i dette kapitlet er hentet fra samtaler med barn og voksne. Innholdet er autentisk. Vi har utformet og anonymisert formuleringene slik at de passer i en bok. 22 Mankell, 2006, s. 252 20 21

Jeg er lærer på barneskolen, men merker at jeg over lang tid har neglisjert seksuelle overgrep som tema i min undervisning. Det bunner i personlige erfaringer om selv å være utsatt. Nå skjønner jeg at jeg må få hjelp selv, først og fremst for min egen del, men også for å bli en bedre lærer. Jeg kom til utstillingen for å følge elevene mine, men fant til min forundring, ja også lettelse, tilbake til noe av meg selv. Jeg vil bli modigere slik at jeg kanskje kan forhindre at andre barn skal oppleve det samme som meg. Lærer ved en barneskole i Telemark 2012 Etter mange samtaler med de som har besøkt utstillingene har vi erfart at barnefortellingene har vært en døråpner. Vi tror barnefortellingene i utstillingene har utfordret, invitert og noen ganger overrumplet mange. Samtalen med læreren over er et eksempel på dette. Det skal samtidig mye mot til for å gå inn i disse avlukkene i eget liv, noen gjør det aldri. Arild Nyquist gir følgende beskrivelse i sin ungdomsbiografi;

Jeg husker barndommen min som en ganske lykkelig tid. Høner i hagan, spleisa på en diger gris med naboen – og at fattern vinka så vakkert hver gang han gikk på kontoret. Ofte har jeg spurt meg sjæl om jeg virkelig hadde en sånn løkkelig barndom, og aldri har jeg fått helt klare svar – de fyker liksom i alle retninger på en gang. Muttern var jo på mange måter en skikkelig hissigpropp som jeg aldri helt visste hvor jeg hadde, hun skifta ansikter fra time til time – og mange ganger tok hun meg temmelig hardt. Likevel har jeg alltid insitert på å ha hatt en løkkelig barndom – jeg tør faen ikke annet. Hvis jeg først sku’ åpna døra inn til hemmelighetenes kott, er jeg redd det ville velta ut mange øgler og slimete padder – og det har jeg pokker ikke mot til.23 Begrunnelsene for å velge historier fra de minste barna kan oppsummeres på følgende måte: • Negative barndomserfaringer som foresattes overgrep, vold og rus skjer ofte første gang før barnet begynner på barneskolen, og de minste barna er mest sårbare for deres krenkelser fordi de er mest av avhengig av dem. • De minste barna er språkløse, de kan ikke fjerne seg fysisk, løpe vekk eller gjemme seg i faretruende situasjoner. • På grunn av kunnskapen om de utviklingsmessige skader de traumatiserende hendelsene kan føre til, må innsatsen for å beskytte de minste settes inn så tidlig som mulig. 23 24

Nyquist, 1995, s. 7. Upublisert sitat.

• • • •

Vi tror forsvarsløsheten som gjenstandene og klærne til de minste representerer kan være gjenkjennende for mange som ser utstillingen, og føre til at flere ber om hjelp. Vi tror barn og unge som ser de minste barnas fortellinger kan gjenkjenne smertefulle hendelser fra egen barndom. Vi tror kunnskap om vold og overgrep mot små barn øker tilskuernes mulighet og vilje til bedre å forstå hvordan krenkelser skaper underlegenhet. Vi tror fagpersoner som besøker utstillingene kan få økt motivasjon til å forstå og frita klienter og pasienter fra skyld og skam.

Psykolog Heine Steinkopf ved RVTS Sør gir uttrykk for dette gjennom denne oppfordringen:

Gjør døren høy, gjør porten vid. De minste små har dårlig tid.24 Den blå hettegenseren til Christoffer Gjerstad Kihle er det eneste plagget som kan knyttes til en navngitt person og som bryter aldersgruppen fra 0–6 år. De resterende gjenstandene og fortellingene er anonymisert og er blitt gitt til utstillingene fra barns pårørende, ansatte i barnevernet, fra ulike incestsentre, familievernkontorer, fra helsesøstre og fra personer som har hentet fram gjenstander fra egen barndom. Flere av personene har forlatt sin anonymitet etter hvert som utstillingene har blitt presentert og de har deltatt på arrangementer hvor de har delt sine historier. Som eksempel på dette kan nevnes at reddesmå.no har vært medarrangør for flere konserter under overskriften Aldri mer Christoffer hvor blant annet personene bak fortellingene «Dødsdommen», «To små steiner» og «Dukkens tale» har vært invitert til en samtale på scenen i løpet av konserten. Dette har gitt en dimensjon til utstillingene som vi vet har skapt rom for at tilskuerne har fått mot til å åpne for historier de selv har båret på.

Jeg kom for å høre et foredrag fra en som hadde gitt en dukke til utstillingen, men så møtte jeg meg selv. Mann 38 år etter et arrangement i Aust-Agder

Dukkens tale

Den første versjonen av utstillingene ble presentert i Porsgrunn i 2010. Den var laget av en gruppe elever ved utdanningsretning for design og håndverk ved Porsgrunn videregående skole (PVGS). Veien fram til presentasjonen av utstillingene ble lenger enn forventet. Vi trodde ikke at det ikke ville by på store problemer å samle inn gjenstander og fortellinger, men det viste seg å være vanskeligere enn vi antok. Det gikk to år fra vi begynte å samle inn fortellinger og gjenstander til vi første gang presenterte utstillingene i aulaen på PVGS. En av de første gjenstandene vi fikk var etter en konferanse hvor planene om å lage en utstilling ble presentert. Etter foredraget kom en kvinne fram og fortalte om en dukke hun hadde hatt som liten. En dukke som bar på en fortelling hun ønsket andre skulle få ta del i. Dette er en av fortellingene i utstillingene som tydelig beskriver hvor lenge tausheten kan vare.

Dukkens tale Jeg husker at Susanne lå i senga si det var dag. ”Skam deg,” sa moren til Susanne. Susanne skulle skamme seg om dagen. Jeg husker at jeg satt i et hjørne av senga i de klærne moren hadde laga til meg. Plutselig pressa hun en pute over hodet på Susanne. Pressa, pressa. Susanne protesterte ikke. Hadde slutta å protestere lenge før det. Bare noen kramper gjennom kroppen hun ikke klarte å holde igjen. Fordi hun ikke fikk luft. Og jeg? Jeg bare satt der stiv som en dukke i et hjørne. Og så på. Så slapp moren puta og gikk. Jeg husker at det var tilfeldig at hun slapp puta. Jeg husker. Bare kroppen til Susanne huska hver natt puta som ble pressa over hodet. Krampene. I 43 år huska den det.