Maktens kvinner - Verdens kvinnelige presidenter og statsministre 1960-2010 by Universitetsforlaget

Maktens kvinner_overtrekk_Layout 1 02.05.12 10:33 Side 1

TORILD SKARD

«dum dokke» og «kjeftesmelle» har de blitt kalt, de sjeldne kvinnene som har nådd toppen og blitt politiske toppledere i sine land. Men de har også fått klengenavn som «landsmoder» og «jomfru Maria». Den vanligste betegnelsen er «jernkvinne» – både hard og myk.

Hvordan klarte egentlig MAKTENS KVINNER å komme seg til topps, og ble de kvinnelige lederne ledere for kvinner? Kan vi lære noe av historien om maktens kvinner? For første gang foreligger en samlet beskrivelse av alle de 73 kvinnene som er blitt valgt til presidenter eller statsministre siden Sirimavo Bandaranaike brøt barrieren i 1960 på Ceylon og ble verdens første kvinnelige regjeringssjef. Siden har stadig flere kommet til. Til sammen har 53 land nesten overalt på kloden hatt kvinnelig president eller statsminister i kortere eller lengre tid fram til 2010. Er dette et gjennombrudd for kvinnebevegelsen, eller er det kvinnelige lederskapet svakere enn tallene skulle tilsi?

ISBN 978-82-15-01957-4

TORILD SKARD MAKTENS KVINNER

Omgivelsenes meninger om de kvinnelige lederne har vært både sterke og delte. Noen har blitt oppfattet som heltinner eller superstjerner, fordi de oppnådde en stilling som vanligvis var forbeholdt menn. Andre har blitt svartmalt, fordi de ikke var «ordentlige» kvinner, eller de ble beskyldt for å svikte sine medsøstre da de kom til makten.

MAKTENS KVINNER VERDENS KVINNELIGE PRESIDENTER OG STATSMINISTRE 1960–2010

Maktens kvinner.indd 2

VERDENS KVINNELIGE PRESIDENTER OG STATSMINISTRE 1960–2010

27.04.12 12.41

maktens kvinner

Maktens kvinner.indd 1

27.04.12 12.41

Maktens kvinner.indd 2

VERDENS KVINNELIGE PRESIDENTER OG STATSMINISTRE 1960–2010

27.04.12 12.41

Torild Skard

maktens kvinner Verdens kvinnelige presidenter og statsministre 1960–2010

Universitetsforlaget

Maktens kvinner.indd 3

27.04.12 12.41

VERDENS KVINNELIGE PRESIDENTER OG STATSMINISTRE 1960–2010

© Universitetsforlaget 2012 ISBN 978-82-15-01957-4 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Boka er utgitt med støtte fra Det faglitterære fond, Fritt Ord, Solvejg Wexelsen Eriksens legat og Utenriks departementet/NORAD.

Bildeliste: s. 22 Foto: Scanpix/Yakov Voskoboinikov s. 68 Foto: UN Photo/B. Lane s. 106 Foto: Getty Images/Peter Jordan s. 140 Foto: UN Photo/Milton Grant s. 178 Foto: Getty Images/Sandro Tucci s. 212 Foto: Wikimedia s. 262 Foto: Getty Images/Ray Fisher s. 286 Foto: UN Photo/Erin Siegal s. 324 Foto: UN Photo/Rick Bajornas s. 376 Foto: Wikimedia s. 430 Foto: UN Photo/Evan Schneider s. 452 Foto: Demotix

Omslag: Kristin Berg Johnsen Sats: Rusaanes Bokproduksjon AS Trykk og innbinding: AIT Otta AS Boken er satt med: Minion Pro 10,7/14 Papir: 100 g Munken Premium Cream 1.3

Maktens kvinner.indd 4

27.04.12 12.44

innhold

forord: veien til et bokverk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18 kapittel 1 opptakt: gjennombrudd på flere kontinenter . . . . . . . . . . . 23 Sirimavo Bandaranaike: «Kjøkkenkvinne» til topps på Ceylon. . . . . . . . . . 23 Indira Gandhi: Indias «keiserinne» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 Bestemor Golda Meir trår til i Israel – og Dalai Itzik følger etter . . . . . . . . 43 Isabel Perón: Kabaretdanserinne til makten i Argentina . . . . . . . . . . . . . . . 52 Elisabeth Domitien: Venn av diktatoren Bokassa i Den sentralafrikanske republikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56 Tilfeldighetenes spill. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 62 kapittel 2 «politikk er ikke noe for kvinnfolk!» bakgrunn og problemstillinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69 Revolusjon i levekår og politikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69 Demokratier av ulik art . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 75 Kjønn og makt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 78 Likhet og forskjeller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 Kvinne i en mannsverden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91 Gjennom labyrinten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 96 Toppledere under lupen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 Hva skjedde egentlig?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 Kapittel 3 Vestlige industriland I: Kvinner kan – på ulike vis. . . . . . 107 Verdens første demokratier. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Margaret Thatcher: konservativ britisk jernlady . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109 Agatha Barbara og Maria de Lourdes Pintasilgo: enslige svaler i Malta og Portugal. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 119 Vigdís Finnbogadóttir og islandske rødstrømper. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124 Gro Harlem Brundtland: fra kjeftesmelle til landsmoder i Norge. . . . . . . . 127 Kvinnesaksbølgen slår inn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135

Maktens kvinner.indd 5

27.04.12 12.41

VERDENS KVINNELIGE PRESIDENTER OG STATSMINISTRE 1960–2010

Kapittel 4 Sør-Asias «brølende hunntigre». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141 Det fattige og folkerike Sør-Asia. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141 Benazir Bhutto: Østens datter til topps i Pakistan. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 142 Sheikh Hasina og Khaleda Zia: Begumer i Bangladesh. . . . . . . . . . . . . . . . . 155 Uventet etterspill i India: Pratibha Patil. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165 Chandrika Kumaratunga: datter av to statsministre på Sri Lanka . . . . . . . 168 Dynastier og vold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 172 Kapittel 5 Balansekunstnere i Øst-Asia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 179 Mangfoldige øyriker. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 179 Cory Aquino: Filippinenes «folkemakt» nummer 1 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 180 Gloria Macapagal-Arroyo: Filippinenes «folkemakt» nummer 2 . . . . . . . . 190 Megawati blant Indonesias mektige muslimske menn . . . . . . . . . . . . . . . . . 196 Når en diktator faller. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 204 Han Myung Sook: nytt mønster i Sør-Korea. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 209 Kapittel 6 Mellom machismo, marianismo og modernisme i latinamerikanske stater. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 213 Violeta Chamorro: hvit fredsdue i Nicaragua. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 213 Tredje demokratiseringsbølge. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 221 Lidia Güeiler Tejada: revolusjonær kommandør i Bolivia . . . . . . . . . . . . . . 225 Janet Jagan: jøde fra Chicago til topps i Guyana. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 228 Mireya Moscoso: Panama-kanal og Cartier-klokker. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 232 Beatriz Merino: selvstendig kvinne i Peru. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 236 Michelle Bachelet: Chiles usannsynlige pioner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 238 Ekteparstafett i Argentina: Cristina Fernández de Kirchner . . . . . . . . . . . . 244 Laura Chinchilla og Dilma Rousseff: rosa bølge i Costa Rica og Brasil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 250 Bakom en vellykt kvinne står en sterk mann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 254 Kapittel 7 Karibias skjeve demokratier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 263 Britisk arv og mannsnettverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 263 Eugenia Charles: karibisk matriark i Dominica. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 265 Tre haitiske kvinner midt i tumultene: Ertha Pascal-Trouillot, Claudette Werleigh og Michèle Pierre-Louis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 271 Portia Simpson Miller opp og ned på Jamaica. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 276

Maktens kvinner.indd 6

27.04.12 12.41

innhold

Kamla Persad-Bissessar: ny sjanse i Trinidad og Tobago . . . . . . . . . . . . . . . 280 Mannstungt demokrati. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 281 Kapittel 8 «Store menn» i Afrika. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 287 Ruth Perry midt i Liberias borgerkrig. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 287 Autoritært styre i fattige land. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 291 Eksplosjon i Rwanda og Burundi: Agathe Uwilingiyimana og Sylvie Kinigi. 295 Mame Madior Boye: eliteskifte i Senegal. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 300 Maria das Neves og Maria do Carmo Silveira i politisk klemme i São Tomé og Príncipe. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 303 Luisa Dias Diogo: sjefens assistent i Mosambik. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 306 Ellen Johnson Sirleaf: til topps i Liberia. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 310 Rose Francine Rogombé: Gabons seremonimester. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 317 I skyggen av «Store menn». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 318 Kapittel 9 Østblokken fra kommunisme til kapitalisme. . . . . . . . . . . . . Frigjøring blir undertrykking i Sovjetunionen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Satellitter og sammenbrudd. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jugoslavias tredje vei: Milka Planinc og Jadranka Kosor. . . . . . . . . . . . . . . . «Sjokkterapi» i øst. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Litauisk stafett med Kazimiera Prunskienė og Dalia Grybauskaitė . . . . . . Sabine Bergmann-Pohl, Øst-Tysklands siste statssjef . . . . . . . . . . . . . . . . . . Polsk kompromiss: Hanna Suchocka. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vaira Vīķe-Freiberga: Latvias dronning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Reneta Indzhova: Bulgarsk episode . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Roserevolusjon i Georgia med Nino Burdsjanadse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Julija Tymosjenko: Ukrainas oransjeprinsesse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Zinaida Greceanîi: «Kommunismen» gjenoppstår i Moldova . . . . . . . . . . Ikke som andre: Rosa Otunbajeva i Kirgisistan. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Iveta Radičová over hindre i Slovakia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Patriarkatet består. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Land uten kvinner i topp: Russland. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

325 325 329 330 337 339 344 346 350 353 354 356 361 363 366 368 374

Kapittel 10 Vestlige industriland II: kvinnemakt og nederlag . . . . . Irsk overraskelse: Mary Robinson og Mary McAleese . . . . . . . . . . . . . . . . . Edith Cresson: fanget i en fransk snare. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kim Campbell: umulig oppgave for en kanadisk feminist. . . . . . . . . . . . . .

377 377 384 389

Maktens kvinner.indd 7

27.04.12 14.39

VERDENS KVINNELIGE PRESIDENTER OG STATSMINISTRE 1960–2010

Tansu Çiller: ærgjerrig tyrkisk økonom. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 391 Velferdsrasering og kvinneframmarsj i New Zealand: Jenny Shipley og Helen Clark. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 395 Sveits slipper kvinner til: Ruth Dreifuss, Micheline Calmy-Rey og Doris Leuthard. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 401 Tarja Halonen, Anneli Jäätteenmäki og Mari Kiveniemi, Finlands tre på topp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 404 Tysklands Angela Merkel blir Europas stille leder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 410 Johanna Sigurðardóttir: reddende engel på Sagaøya. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 417 Julia Gillard: australsk statsminister på leirføtter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 420 Brottsjø og stigende tidevann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 423 Kapittel 11 Der kvinner gikk til topps. Sammendrag av de geografiske kapitlene. . . . . . . . . . . . . . . . 431 Vestlige land. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 431 Østlige land (den tidligere østblokken). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 433 Latin-Amerika og Karibia. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 435 Asia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 438 Afrika sør for Sahara. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 441 Der kvinner ikke gikk til topps. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 443 Kapittel 12 Når kvinner gjør en forskjell. Oversikt og konklusjoner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 453 Mannsdominert verden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 453 Demokrati og kvinnebevegelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 454 Maktens labyrinter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 460 Begrenset makt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 468 Superkvinner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 472 Toppkvinnenes betydning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 479 Kvinnevennlig demokrati må til. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 491 Vedlegg 1 Kronologisk oversikt over kvinnelige toppledere 1945–2011 med stilling og funksjonstid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 494 Litteratur. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 498 noter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 525 forfatteromtale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 538

Maktens kvinner.indd 8

27.04.12 12.41

innholdillustrasjoner

illustrasjoner Fotografier Sirimavo Bandaranaike. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 Kvinner demonstrerer i Mexico City i 1975 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68 Margaret Thatcher og Gro Harlem Brundtland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 106 Benazir Bhutto. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 140 Cory Aquino . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 178 Dilma Rousseff . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 212 Mary Eugenia Charles . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 262 Ellen Johnson Sirleaf . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 286 Rosa Otunbajeva . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 324 Helen Clark . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 376 Michelle Bachelet og Ban Ki-Moon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 430 Kvinner krever rettigheter i Tunis i 2011. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 452

Figurer Figur 1: Land med kvinnelige stats- og regjeringssjefer 1945–1975. . . . . . . 63 Figur 2: Kvinnelige stats- og regjeringssjefer etter tiltredelsesår og land 1945–2010. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69 Figur 3: Antall land i verden med ulike styresett 1946–2010. . . . . . . . . . . . . 75 Figur 4: Vekst i internasjonale private kvinneorganisasjoner (NGOs) 1875–2000. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 Figur 5: Prosent kvinner i ledelsen av politiske partier 1996. . . . . . . . . . . . . 84 Figur 6: Modell for politisk rekruttering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 Figur 7: Prosent kvinner i parlamentet i land med ulikt utviklingsnivå. . . . 98 Figur 8: Prosent kvinner i parlamentet med ulike valgsystem . . . . . . . . . . . 100 Figur 9: Asia og Oseania: antall land med ulike styresett 1946–2010. . . . . . 205 Figur 10: Sør-Amerika: antall land med ulike styresett 1946–2010 . . . . . . . . 222 Figur 11: Afrika sør for Sahara: antall land med ulike styresett 1946–2010. . 292 Figur 12: Europa: antall land med ulike styresett 1946–2010. . . . . . . . . . . . . . 338 Figur 13: Midtøsten: antall land med ulike styresett 1946–2010. . . . . . . . . . . 444 Figur 14: Prosent kvinner i den amerikanske kongressen 1917–2005. . . . . . 447 Figur 15: Land med kvinnelige stats- og regjeringssjefer 1946–2010. . . . . . . 454 Figur 16: Prosent kvinner i parlament, regjering og toppstillinger på verdensbasis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 459

Maktens kvinner.indd 9

27.04.12 12.41

VERDENS KVINNELIGE PRESIDENTER OG STATSMINISTRE 1960–2010

Tabeller Tabell 1: Kvinnelige presidenter og statsministre i ulike land og områder 1960–2010. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 Tabell 2: Prosent kvinner i parlamentet i land med ulik religion. . . . . . . . . . . 99 Tabell 3: Kvinnelige parlaments- og regjeringsmedlemmer i verden i 2010. . 101

Maktens kvinner.indd 10

27.04.12 12.41

forord: veien til et bokverk

mexico city 1975 Aldri hadde det vært så mange kvinner fra så mange land samlet på en gang. Mennene forsvant nesten mellom de fargerike gevantene og prangende hodeplaggene. Det hadde aldri skjedd tidligere at en internasjonal FN-konferanse hadde så mange kvinner blant deltakerne. Tre firedeler av de 2000 delegatene fra 133 land var kvinner, og en enda større del var delegasjonsledere. Men så var det også FNs første store internasjonale kvinnekonferanse, i Mexico City, i 1975. Kontrasten med FNs generalforsamling i New York, hvor jeg deltok som medlem av den norske delegasjonen noen måneder før, var slående. Der var det omtrent bare menn. Grått i grått, dresser og slips. Bare innimellom kunne en enkel nasjonaldrakt skimtes. Ble en kvinne observert mellom benkeradene, var det sannsynligvis en sekretær eller observatør. I Mexico City hadde kvinnene sin sjanse til å bli hørt. I tillegg til den store regjeringskonferansen hadde de frivillige kvinneorganisasjonene et eget forum, hvor hele 6000 deltakere møttes. For meg var dette som et eventyr. Mor og mormor hadde slåss for kvinners rettigheter i årtier. Mormor Karen Grude Koht var med da Norge som et av verdens første land ga kvinner stemmerett i 1913, og mor Åse Gruda Skard reiste til San Francisco i 1945, der hun arbeidet for å få likestilling mellom kvinner og menn inn i FN-pakten. Men to menneskealdre etter at stemmeretten ble vedtatt, og en menneskealder etter at FN ble dannet, var politikk og samfunnsliv i Norge fortsatt dominert av menn så langt øyet kunne se. Da jeg var ung, ble kvinnesak avvist, og politikk, det var noe for mannfolka. Kvinner skulle være hjemme og ta seg av barna. Men mor og mormor var uenige. Stå på! var formaningen deres.

kvinnebevegelse og stortinget Jeg ble med i Norsk Kvinnesaksforening da jeg begynte å studere i Oslo i 1956. Det var en liten gruppe eldre damer, imponerende pionerer som hadde slåss for kvinners rettigheter i årtier, og ikke ville gi seg til tross for motstanden. Det var fortsatt viktig å få formelle rettigheter, men vi måtte også ut og bruke rettighetene i praksis for å forandre samfunnet. Jeg meldte meg inn i Sosialistisk Studentlag, deltok i Arbeidernes Ungdomsfylking og skrev i den radikale ukeavisa Orientering. Dette var

Maktens kvinner.indd 11

27.04.12 12.41

VERDENS KVINNELIGE PRESIDENTER OG STATSMINISTRE 1960–2010

mulig for en kvinne på den tida. Jeg ble til og med leder for Sos.stud., men vi var ikke mange kvinner. Det var dessuten i den kalde krigens tid, og både Sos.stud. og Orientering ble ekskludert av Arbeiderpartiet, fordi vi var mot norsk medlemskap i NATO og ville følge en tredje vei mellom kommunisme og kapitalisme. Så jeg var med å danne Sosialistisk Folkeparti, SF, i 1961 og møtte på Stortinget som vararepresentant i 1965–69 etter oppfordring fra representanten fra Oslo SF, Finn Gustavsen. Så slo den andre kvinnesaksbølgen inn på begynnelsen av 1970-tallet. Plutselig spratt det opp høylytte feministgrupper både her og der. Det ble debatt om «kvinneundertrykking» og «kvinnefrigjøring», og sinte kvinnerøster krevde flere kvinner i besluttende organer. I 1971 ble det foretatt «kvinnekupp» i kommunene. Til min store overraskelse ble jeg valgt inn i bystyret i Oslo som nummer én fra SF. Fordi jeg var kvinne, fikk jeg så mange tilleggsstemmer fra velgerne at jeg fór forbi alle mennene som opprinnelig sto øverst på lista. Jeg ble med i en bevisstgjøringsgruppe og flere kvinnesaksorganisasjoner. Det ga nytt pågangsmot, og jeg stilte til Stortinget for Sosialistisk Valgforbund i 1973. Jeg var sikker på at jeg ikke ville bli valgt, men kom inn. Antall kvinner på Stortinget økte fra 14 til 24. Vi ruvet ikke akkurat i forsamlingen. Vi utgjorde ikke mer enn 15,5 prosent. Likevel ble jeg første kvinnelige lagtingspresident.

samhold og motsetninger Det kjentes svimlende fint og spennende å se kvinner overalt på en stor internasjonal FN-konferanse sommeren 1975. Det var musikk og diskusjoner, alle slags temaer. Fellesskap var snart til å ta og føle på til tross for forskjellene. Jeg møtte søstre og kampfeller, fikk innsikt og engasjement. Men motsetningene var også tydelige. Den finske generalsekretæren Helvi Sipilä åpnet møtet med å slå fast det som var en ny og viktig erkjennelse: at diskriminering av kvinner fantes over hele verden. «Ikke i noe land deltar kvinner i besluttende organer i samsvar med sitt antall,» konstaterte hun. Da erklærte den kvinnelige sovjetiske astronauten Valentina Tereshkova med stolthet i stemmen: «Kvinner diskrimineres ikke hos oss! Vi er med praktisk talt overalt!» Og hun var selv beviset på at de sosialistiske land var det store unntaket i verden! Vi var flere som fnyste. Riktignok skilte Sovjetunionen seg fra Vesten, men så mye visste vi at landet ikke var noe unntak fra kvinnediskrimineringen. Hvorfor sendte de en astronaut og ikke en kvinnelig statsminister? Fra Sri Lanka kom verdens første kvinnelige statsminister, Sirimavo Bandaranaike. Hun så ikke akkurat prangende ut i sin myke sari, men forsamlingen ble dødsstille da hun begynte å snakke: «Utfordringen er ikke bare diskriminering, men verdsetting av bidraget til den

Maktens kvinner.indd 12

27.04.12 12.41

forord: veien til et bokverk

’glømte halvparten av menneskeheten’,» sa hun. «Urett mot kvinner er en skam for sivilisasjonen hvor det enn skjer. Men stivbeint likhet er ikke det vesentlige. Kvinner og menn må utfylle hverandre. Like viktig som at kvinner sitter på plankontor, er at de har ansvar for familie og barn.» Snart etter kom Imelda Marcos fra Filippinene. Landet hadde ingen kvinnelig leder, men diktatoren sendte sin kone. Hun svevde inn i grønn tyll og perler og forklarte at kvinnen ikke er mannens motstander, men hans partner. Kvinnene er født skjønne, mens mennene er født sterke! Det var til å få åndenød av. Nå måtte vi snart få høre en stemme fra Afrika, hvor kvinnene visstnok skulle ha en spesiell stilling i noen etniske grupper. Jeg visste ikke den gang om den nyutnevnte kvinnelige statsministeren i Den sentralafrikanske republikk, Elisabeth Domitien. Hun kom ikke på konferansen, men det gjorde en talefør representant fra Nigeria. Fru Pratt var helsebyråd i hovedstaden Lagos og bekreftet at kvinnene i Vest-Afrika tradisjonelt hadde en sterk posisjon. «Markedskvinnene er en økonomisk kraft,» slo hun fast, «og vi har hatt erobrende dronninger i Daura og Zaria. Kvinner deltok aktivt i frigjøringskampen mot kolonimakten, men så ble de skjøvet til side straks friheten var et faktum.» Den feministiske rådgiveren til statsministeren i Australia, Elisabeth Reid, kunne ikke dy seg: «Kvinner er den gruppa som har vært utsatt for kolonivelde lengst!»

kvinneforskning og unesco Mexico City 1975 var en milepæl. Det store flertallet av landene i verden forpliktet seg til «å avskaffe alle hindringer som står i veien for at kvinner kan bli likestilt med menn og fullt integrert i nasjonal utvikling og fred», og de vedtok en handlingsplan for å sette målet ut i livet. Tiåret 1976–85 skulle være et Kvinnetiår, og det skulle lages en konvensjon mot kvinnediskriminering som alle land skulle slutte seg til. Før hadde jeg forsket på og undervist om barn med spesielle vansker. Da jeg sluttet på Stortinget i 1977, gikk jeg inn i en gryende kvinneforskning med fokus på arbeid og politikk. Det ble bøker om kvinnelige journalister, kvinner i kommune styrene og på Stortinget, og jeg var med i en forskergruppe fra de ulike landene som skrev om det uferdige demokratiet i Norden (se Haavio-Mannila mfl.). Samtidig ble jeg leder for den norske nasjonalkommisjon for UNESCO, FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur. Kommisjonen hadde flertall av kvinner, og vi satte i gang med å få UNESCO mer kvinnerettet. Atskillig trengtes å gjøres også i Norge. I ulike kvinneorganisasjoner og i Sosialistisk Venstreparti, SV, jobbet jeg for å få kvinner mer med i politikken, få kvinnesaker på dagsordenen og styrke kvinners stilling. I 1984 ble jeg utnevnt til UNESCOs første direktør for kvinnespørsmål. Med

Maktens kvinner.indd 13

27.04.12 12.41

VERDENS KVINNELIGE PRESIDENTER OG STATSMINISTRE 1960–2010

hovedkvarter i Paris kom jeg midt i virvelen av studier og diskusjoner, møter og prosjekter. Her kom framstående kvinner fra hele verden, og jeg oppdaget kvinnelige toppledere som jeg ikke kjente til fra før. I sekretariatet fikk jeg nære venner som satte meg inn i andre kulturer. Gloria Lopez-Morales fra Mexico fortalte om machismen i Latin-Amerika og Mina Koroma fra Sierra Leone om kvinnelige høvdinger i Vest-Afrika. En liten byste av Madam Yoko, herskeren over Kpa Mendekonføderasjonen, har siden stått på skrivebordet mitt.

nairobi 1985 FN holdt på nytt en stor internasjonal kvinnekonferanse i 1985, denne gangen i Kenyas hovedstad Nairobi. Jeg ledet UNESCOs delegasjon. Konferansen skulle gjøre opp status etter ti års innsats. Men like oppløftende som Mexico City var, like nedslående og forvirrende var Nairobi. Nairobi-konferansen var enda større enn Mexico, og vi visste mye mer om kvinners situasjon i 1985 enn vi gjorde ti år før. Kvinneorganisasjoner, kvinnestudier, kvinnestatistikk og kvinneinstitusjoner blomstret opp etter 1975. I stedet for å tro at utvikling uten videre bedret kvinners stilling, bredte oppfatningen seg at utvikling ikke var mulig uten et kvinneperspektiv og kvinnenes fulle deltaking. Det ble rettet søkelys mot kvinners usynlige arbeid hjemme og ute og deres fravær fra samfunnstoppene. Men lite hadde skjedd som bedret kvinners situasjon. Tvert om. Nyliberalisme, synkende råvarepriser, voksende gjeldsbyrder og strukturtilpasning gjorde 1980-årene til det «tapte tiår» for mange utviklingsland. Store kvinnegrupper hadde det faktisk verre enn før. Selv om flere jenter gikk på skole, økte gapet mellom kvinner og menn når det gjaldt evnen til å lese og skrive. Og endring av lover og handlingsplaner ga lite makt til kvinner. Noen flere kvinner ble toppledere, men de var fortsatt ikke mange. Og ledere som Indira Gandhi, Golda Meir og Margaret Thatcher skapte uklarhet og tvil. Var det virkelig fordelaktig for kvinner flest å få slike toppledere?

utenriksdepartementet og unicef I UNESCO gikk arbeidet for å styrke kvinners stilling uhyre tregt. Uten aktiv støtte fra generaldirektøren, Amadou Mahtar M’Bow (fra Senegal) og praktisk talt uten ressurser var det ikke stort en kvinnedirektør kunne gjøre, om hun var aldri så iherdig. Så jeg valgte å vende hjem igjen i 1986. Bistandsminister Reidun Brusletten fra Kristelig folkeparti og likestillingsmi-

Maktens kvinner.indd 14

27.04.12 12.41

forord: veien til et bokverk

nister Astrid Gjertsen fra Høyre i Kåre Willochs borgerlige koalisjonsregjering fikk meg ansatt som ekspedisjonssjef i Departementet for utviklingshjelp. Jeg var den første kvinnelige ekspedisjonssjefen og fikk ansvar for samarbeidet med de multilaterale organisasjonene. Jeg kunne fortsette å øve press for å styrke kvinneinnsatsen ikke bare i UNESCO, men i omtrent alle FN-organisasjonene og Verdensbanken attpåtil. Norge var en pådriver internasjonalt når det gjaldt kvinnespørsmål. Vi hadde en kvinnestrategi, både politikere og embetsverk mente alvor, i hvert fall et godt stykke på vei, og det var stilt penger til disposisjon. Vi kunne støtte både FNsystemet, kvinneorganisasjoner og konkrete tiltak, og med min bakgrunn kunne jeg øke utbyttet av innsatsen. Så falt muren, hele østblokken gikk i oppløsning, og demokratibølger slo ikke bare innover Latin-Amerika, men også Asia og Afrika. Enda mer enn før ble det påtrengende ikke bare å sitte på møter i vestlige hovedsteder, men å reise ut og se og oppleve selv for å forstå hva som skjedde, og hvordan vi kunne gå videre. Så da Jim Grant, lederen for UNICEF, FNs barnefond, ringte meg i 1994 og ba meg bli regionaldirektør som første kvinne i Vest- og Sentral-Afrika, var det ikke nei i min munn. Heldigvis kunne jeg både engelsk og fransk, og Utenriksdepartementet, der jeg nå var første kvinnelige spesialråd (eller assisterende utenriksråd) for bistandssaker, ga meg permisjon. Det ble fire og et halvt år. Med hovedsete i Abidjan i Elfenbeinskysten dekket jeg UNICEFs arbeid i 23 land, fra Kapp Verde og Mauritania i nordvest til Tsjad i nordøst og Den demokratiske republikken Kongo i sør. Det ble en intens og mangfoldig læringsprosess om tradisjoner, kultur og kolonialisme, utfoldelse, fellesskap og undertrykking, idealistisk innsats, internasjonal arroganse og lokalt maktmisbruk. Jeg kom i kontakt med mange nødlidende mennesker, store og små, men også imponerende fagfolk, intellektuelle, lokalsamfunnsledere og politikere. Når UNICEFs regionaldirektør besøkte et land, sto alltid audiens hos statslederen og samtaler med ministre på programmet. Men jeg ordnet det slik at jeg også fikk treffe sterke markedskvinner, dronningmødre, kvinneaktivister og kvinnelige politikere. Stadig flere kvinner begynte å gjøre seg gjeldende både i Afrika og andre kontinenter, på grasrota og på toppnivå. Jeg fikk ikke reist til den store internasjonale kvinnekonferansen i Beijing i 1995, men jeg traff flere afrikanske toppkvinner: tidligere statsministre, fungerende visepresidenter og framtidige presidenter. Resultatet ble boka Mødrenes kontinent, blant jentebruder, helbredere og barnesoldater i Vest- og Sentral-Afrika.

Maktens kvinner.indd 15

27.04.12 12.41

VERDENS KVINNELIGE PRESIDENTER OG STATSMINISTRE 1960–2010

fra aksjon til forskning Beijing-konferansen i 1995 slo alle rekorder: 189 land var representert med 47 000 deltakere på regjeringskonferansen og forum for de frivillige organisasjonene. Men det var et komplisert bilde de hadde for seg. I løpet av de seinere årene hadde verdens kvinner fått bedre helse og mer utdanning, mer lønnet arbeid og prevensjon. Fruktbarheten gikk ned. Men globalisering av økonomien økte forskjellene, og kvinner i utviklingsland og den tidligere østblokken ble særlig rammet. I tillegg til fattigdom ga miljøødeleggelser, aids og vold mot kvinner grunn til bekymring. «Empowerment» – makt til kvinner – ble det sentrale kravet på Beijing-konferansen. Representasjonen av kvinner i styre og stell i ulike land økte, men uhyre langsomt. Tjue år etter Mexico City 1975 var det tolv prosent kvinner i parlamentene rundt om i verden og ikke flere i regjeringene. I det økonomiske liv var det knapt noen kvinner i ledelsen i det hele tatt. Hvordan skulle en øke kvinnenes innflytelse? Det fantes tydeligvis ingen kjappe, enkle løsninger. Forholdene var kompliserte. Men det måtte vel likevel finnes veier framover? Lysten økte til å vende tilbake til kvinneforskningen, og interessen ble ikke mindre da jeg så hvordan antall kvinnelige toppledere på verdensbasis begynte å stige på 1990- og 2000-tallet. De var ikke mange, men kurven gikk oppover så det monnet. Det så ut til at kvinnebevegelsen lyktes for én gangs skyld – eller gjorde den det? Hva var det som fikk antall kvinnelige ledere til å øke plutselig, og hva førte det til? Selv om tallene var små, ble de etter hvert så store at det var mulig ikke bare å beskrive de enkelte lederne, men også å analysere tendenser og mønster for de kvinnelige topplederne som helhet. Kanskje en kunne finne faktorer som spilte en rolle generelt, og dermed bidra til å styrke kvinners tilgang til makt flere steder? Jeg ble seniorforsker på Norsk Utenrikspolitisk Institutt og ga meg i kast med oppgaven. Det ble en reise verden rundt gjennom femti år, fra 1960 til 2010. Svelvik, april 2012 Torild Skard

Maktens kvinner.indd 16

27.04.12 12.41

forord: veien til et bokverk

takk Boka hadde ikke blitt noe av uten støtte fra mange hold. Jeg vil gjerne takke Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) ved direktør Sverre Lodgaard, som bisto meg med å virkeliggjøre prosjektet ved å stille kontor og ressurser til disposisjon, og Det faglitterære fond, Fritt Ord, Solvejg Wexelsen Eriksens legat og Utenriksdepartementet/NORAD som har gitt finansiell støtte. Bibliotekene på Nobelinstituttet og NUPI har skaffet til veie dokumentasjon og materiale. Dessuten vil jeg gjerne takke en rekke fagfolk og kolleger på NUPI, i Utenriksdepartementet og andre institusjoner som har støttet meg og delt med meg av sin faglige viten og innsikt. Spesiell takk går til Lars Alldén, Bernt Hagtvet, Bjørg Skotnes og Olav Stokke, som har gått igjennom manuskriptet i sin helhet, og Rolf Berg, Olav Berstad, Arup K. Biswas, Axel Borchgrevink, Ingeborg Breines, Vegard Bye, Drude Dahlerup, Øyvind Eggen, Björg Eva Erlandsdóttir, Lisbeth Friberg, Jakub Godzimirski, Bjørn Hansen, Hilde Haraldstad, Cathrine Holst, Anne Holli, Dag Wernø Holter, Eivind Homme, Þorbjörg Inga Jónsdóttir, Kari Karame, Berit von der Lippe, Siri Maria Midré, Elisabeth Nauclér, Kumar Rupesinghe, Kristi Anne Stølen, Sissel Volan, Julie Wilhelmsen, Merete Wilhelmsen, Ivar Windheim, Indra Øverland og Berit Ås, som har lest lengre eller kortere deler. På det personlige plan har familie og venner støttet opp om et usedvanlig omfattende og krevende forskerarbeid. Ikke minst gjelder dette min mann Kåre Øistein Hansen, og da det ble sjukdom i nær familie, trådte spesielt Målfrid Grude Flekkøy, Anne Britt og Bjørn Hansen, Bent Erik Helgeland, Anne, Halvdan og Åsmund Skard samt hjemmesjukepleien i Svelvik kommune til slik at prosjektet likevel kunne fullføres. En varm takk til dem alle!

Maktens kvinner.indd 17

27.04.12 12.41

VERDENS KVINNELIGE PRESIDENTER OG STATSMINISTRE 1960–2010

innledning

hva skjer når mønster brytes? Det blir ofte tatt gruppebilde når verdens toppledere møtes. Og det er det samme hver gang: rad på rad med mørkkledte menn uansett hvor de kommer fra. De er hvite, gule og svarte, enkelte i arabiske eller afrikanske drakter, men de aller fleste i mørk, vestlig dress. Nord eller sør, demokrati eller diktatur, kongedømme eller republikk – det er stort sett menn som sitter med styringen av verdens nasjoner. I mange år var mannsdominansen total. Men i de siste tiårene har det skjedd en forandring. Stundom lyser en kvinne opp med andre farger. Ved utgangen av 2010 hadde verdens 192 stater i alt 16 kvinnelige presidenter eller statsministre. Det vil si at 8 prosent av statene hadde kvinnelig lederskap. Dette var mer enn noen gang før. I tillegg til de valgte stats- og regjeringssjefene fantes tre regjerende dronninger, men de endret ikke bildet av overveldende mannsdominans. Når det politiske lederskapet over hele verden til de grader har vært preget av menn, hva har skjedd når mønsteret brytes, og den valgte eller utpekte topplederen er en kvinne? Har samfunnets normer endret seg, levestandarden blitt bedre og politikken mer representativ? Hvorfor har noen kvinner engasjert seg i en tøff politisk mannsverden, og hvordan har de kommet helt til topps? Og når det er en kvinne og ikke en mann som er toppleder, spiller det noen rolle for beslutningene som blir tatt, og politikken som føres?

mest mulig fullstendig oversikt Det foreligger en god del forskning om kvinner og politikk, men mest i vestlige land, og fokus har først og fremst vært på rekrutteringen til folkevalgte organer, framfor alt parlamentet. Det er lite kunnskap om regjeringen og særlig de politiske partiene. Når det gjelder de kvinnelige topplederne, fins biografier av noen av de mest kjente. I tillegg er det foretatt studier av et begrenset utvalg, fortrinnsvis kvinner som gikk til topps relativt tidlig. Med årene er det kommet sammenfattende analyser, men de har bare tatt for seg enkelte aspekter av kvinnenes liv og karriere og omfatter noe varierende utvalg. Det er ingen enkel sak å innhente førstehånds informasjon om de kvinnelige topplederne fra 1960 til 2010. Noen er avgått ved døden, og flere er svært gamle.

Maktens kvinner.indd 18

27.04.12 12.41

innledning

Uansett er de spredt over hele kloden, og de som er i funksjon, er uhyre opptatt. I løpet av årene fra 1999 til 2011 fikk jeg intervjuet eller stilt direkte spørsmål, skriftlig eller muntlig, til i alt 13 av lederne fra ulike kontinenter: 5 fra Vesten, 4 fra Afrika sør for Sahara, 2 fra Asia, 1 fra Latin-Amerika og Karibia og 1 fra et tidligere østblokkland. For øvrig har flere toppledere skrevet selvbiografier, og som ledere har alle uttalt seg offentlig i forskjellige sammenhenger. Det har derfor vært mulig å basere seg på et stort tilfang av ulike kilder, trykte og på Internett, på engelsk, fransk og skandinavisk. Men innholdet har vært skiftende. Noen kvinnelige toppledere har blitt viet svært mye oppmerksomhet, mens andre har fått lite. Uansett er totaltallet lite. Skulle en få et samlet bilde og finne fellestrekk for de kvinnelige topplederne, var det påtrengende å ha med alle, ikke bare et mer eller mindre tilfeldig utvalg. Analysen omfatter derfor alle de kvinnelige presidentene og statsministrene etter 2. verdenskrig i selvstendige stater som var medlem av FN, som ble utpekt, valgt eller fungerte i stillingen og virket i minst én måned, ikke bare en dag eller uke. Det blir i alt 73 kvinner i 53 stater (se vedlegg 1). Dronninger, generalguvernører, storhertuginner og førstedamer er ikke inkludert. Heller ikke kvinnelige toppledere i besittelser og ikke-suverene områder (f.eks. Bermuda, Færøyene, de nederlandske Antillene, det palestinske området, Puerto Rico og Åland).

konkret virkelighetsskildring Kvinnelige toppolitikere har ofte blitt møtt med sterke følelser og er blitt beskrevet på sjablongaktig vis. Stundom er de framstilt med stor beundring som heltinner eller stjerner, fordi de har lyktes i en krevende rolle som vanligvis var forbeholdt menn. Andre ganger er de blitt svartmalt, fordi de ikke er «ordentlige» kvinner, eller fordi de har sviktet sine medsøstre da de kom til makten. Det blir derfor viktig å tegne et mest mulig nyansert og virkelighetsnært bilde av kvinnenes liv og virke gjennom en forholdsvis konkret skildring basert på spørsmål som går lenger enn til enkle stereotypier. I tillegg til faktiske forhold og vurderinger av forskere og skribenter er det så langt som mulig tatt med uttalelser som toppkvinnene selv har kommet med om sitt virke. Det har ofte vært umulig å klarlegge alle forhold, men det er først og fremst lagt vekt på å få tak i faktorer og atferd som har betydning i et kvinneperspektiv. Hvilken rolle spilte det at topplederne var kvinner – før de kom til makten, og etterpå? De kvinnelige topplederne er sett på bakgrunn av utviklingen i de siste tiårene, internasjonalt og regionalt så vel som nasjonalt. Familie, oppvekst og karriere blir beskrevet i forhold til den politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle konteksten kvinnene levde innenfor, og i sammenheng med begivenheter som bidro til at de

Maktens kvinner.indd 19

27.04.12 12.41

VERDENS KVINNELIGE PRESIDENTER OG STATSMINISTRE 1960–2010

ble toppledere. Hvilke forhold har spilt inn når de gikk til topps? Dessverre er personlige data ofte mangelfulle, slik at faktorer i familiebakgrunn og barndom bare kan belyses delvis. Karriereveiene er derimot bedre klarlagt. Når det gjelder de kvinnelige toppledernes virke mens de satt ved makten, fins ingen helt dekkende beskrivelser. Men momenter kan trekkes inn som kaster lys på muligheter og begrensninger og viktige trekk i prioriteringer og politikk. Innenfor hvilke rammer virket kvinnene som toppledere, og hvilket grunnlag hadde de for å utøve kvinnevennlig lederskap?

gjennom tid og sted Målet med studien er å øke forståelsen av mennesker og samfunnsforhold generelt og de politiske systemene spesielt med sikte på en større deltaking av kvinner i statenes lederskap. Selv om det er store økonomiske, sosiale og kulturelle forskjeller fra land til land og fra én periode til en annen, har de nasjonale politiske institusjonene i tida etter andre verdenskrig fellestrekk som gjør internasjonale analyser og sammenlikninger mulig. Framstillingen er bygd opp geografisk og kronologisk. Den begynner med en opptakt som tegner et bilde av de første kvinnelige topplederne. De gikk til topps i ulike verdensdeler i perioden 1960–75. Så følger et generelt kapittel med beskrivelse av utviklingen i politikk og levekår, kjønn og makt i verden fram til siste del av det 20. århundret, drøfting av sentrale begreper og tilnærminger og oppsummering av forskning av kvinners politiske deltaking og kvinnelige toppledere. Kapittel 3–10 tar så for seg ulike deler av verden og ser først på de relativt tidlige kvinnelige topplederne i vestlige industriland, som kom til makten omkring 1980. Så følger lederne i Sør- og Øst-Asia, Latin-Amerika og Karibia, Afrika sør for Sahara, de østlige industrilandene og til slutt topplederne i vestlige land fra 1990 til 2010. Framstillingen er geografisk ubalansert i den forstand at små og mellomstore land er viet like mye plass som større, og noen stormakter er viet lite oppmerksomhet. Utvalget av land er ikke bestemt av statenes størrelse eller andre geografiske og befolkningsmessige trekk. Fokus er utelukkende rettet på statene med en kvinne i toppledelsen, altså de som har lyktes med dette. Det har ikke vært mulig å gjennomføre en tilsvarende analyse av alle de statene som ikke har lyktes. Tallmessig er de også langt de fleste. Kapittel 9 om de østlige landene er noe mer omfattende enn de øvrige, fordi et regime her tok makten som hadde som en eksplisitt målsetting å frigjøre kvinnene. Det har derfor spesiell interesse å analysere hvorfor kvinner ikke slapp mer til i sentrale maktposisjoner. Faktisk slapp de mindre til enn i vestlige land som ikke hadde en slik eksplisitt målsetting.

Maktens kvinner.indd 20

27.04.12 12.41

innledning

Boka har to sluttkapitler. Kapittel 11 gir et sammendrag av de foregående geografiske kapitlene, mens kapittel 12 oppsummerer likheter og forskjeller globalt og ser etter mønster i variasjonen. Dette siste kapitlet trekker fram forhold som kan være vesentlige for en styrking av kvinners rolle i statenes topplederskap.

med sikte på aksjon Boka gir en sammenhengende framstilling, men det er også mulig å slå opp og lese om enkelte deler av verden eller bestemte ledere. Analysen er basert på forskning fra flere samfunnsfaglige disipliner: antropologi, historie, psykologi, sosiologi og statsvitenskap, men teksten krever ikke spesiell faglig bakgrunn hos leseren. Teksten er skrevet slik at den skal kunne forstås av et bredt publikum. Det er brukt minst mulig spesialisert fagterminologi, og når spesielle begreper blir benyttet, er de forklart. Det er også tatt med en del bakgrunnsinformasjon i en kortfattet form som kanskje kan synes unødvendig for spesialister, men tar sikte på å hjelpe leseren til å sette stoffet inn i en videre ramme. Der det har vært tjenlig, har jeg supplert materialet med personlige kommentarer. Siktemålet med boka er altså å gi et så dekkende bilde som mulig av de kvinnelige topplederne og forholdene de levde under, og drøfte sentrale erfaringer i et kvinnepolitisk perspektiv og hypoteser som springer ut av dette. Ambisjonen er ikke primært å utvikle mer generelle begreper og teorier eller bidra i nyere sentrale debatter innenfor feministisk teori. I den grad det blir trukket konklusjoner, vil disse være knyttet til hovedspørsmålene: hvordan skal en øke deltakingen av kvinner i det politiske lederskap og få beslutningene på nasjonalt nivå til å bli mer kvinnevennlige?

Maktens kvinner.indd 21

27.04.12 12.41

VERDENS KVINNELIGE PRESIDENTER OG STATSMINISTRE 1960–2010

Verdens første kvinnelige statsminister, Sirimavo Bandaranaike. Hun var statsminister på Ceylon/Sri Lanka tre ganger: 1960–1965, 1970–1977 og 1994–2000.

Maktens kvinner.indd 22

27.04.12 12.41

Maktens kvinner.indd 2

VERDENS KVINNELIGE PRESIDENTER OG STATSMINISTRE 1960–2010

27.04.12 12.41

Maktens kvinner_overtrekk_Layout 1 02.05.12 10:33 Side 1

TORILD SKARD

ISBN 978-82-15-01957-4

TORILD SKARD MAKTENS KVINNER

MAKTENS KVINNER VERDENS KVINNELIGE PRESIDENTER OG STATSMINISTRE 1960–2010