Politiarbeid i praksis by Universitetsforlaget

betjenter skal oppleve sitt a rbeid som godt utført? Med utgangspunkt i den fenomenologisk-hermeneutiskefilosofien viser forfatteren hvordan erfaring er en viktig kilde til kunnskap om praktisk politiarbeid. Boken gir et teoretisk grunnlag for gode møter mellom politi og publikum, og kan inspirere og motivere fremtidige og erfarne politibetjenter til å fortolke situasjoner og mennesker ut fra et praktisk-etisk perspektiv. For alle andre kan boken gi en dypere forståelse for de ulike sammenhenger politibetjenter inngår i, og hvordan de må forholde seg til disse sammenhengene i sin praksis. Linda Hoel er førsteamanuensis ved Politihøgskolen, avd. Bodø. Der forsker og underviserhun i yrkesetikk, vitenskapsteori og forskningsmetode. I en årrekke har hun forsket på politifolks praksis for å få bedre innsikt i hva politiarbeidet handler om.

Linda Hoel

ISBN: 978-82-15-01938-3

Politibetjenters erfaringer

praktiske politiarbeidets utfordringerog muligheter. Hva er viktig for at politi-

Linda Hoel

sine møter med ulike situasjonerog sårbare mennesker, og gir oss innsyn i det

Politiarbeid i praksis

I Politiarbeid i praksis - Politibetjenters erfaringer beskriver politibetjenter

Politiarbeid i praksis

Vi snakket om hva han jobbet med, hva han gjorde utenom jobben, men også om det som var vanskelig og årsaken til at han tok rifle med seg ut i skogen. Under disse samtalenefikk han et overrasket blikk over seg, så sa han: «Si meg, lærer dere å snakke med folk?» Are, politibetjent

politiarbeid i praksis

Politiarbeid i praksis.indd 1

29.08.13 16:05

Politiarbeid i praksis.indd 2

ďťż

28.08.13 16:05

Linda Hoel

politiarbeid i praksis Politibetjenters erfaringer

Universitetsforlaget

Politiarbeid i praksis.indd 3

28.08.13 16:05

© Universitetsforlaget 2013 ISBN 978-82-15-01938-3 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Boken er utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet ved Lærebokutvalget for høyere utdanning. Omslag: Jorunn Småland Sats: Rusaanes Bokproduksjon AS Trykk og innbinding: 07 Media AS Boken er satt med: Dante MT Std 11/13 Papir: 90 g Munken Print White 1,5

Politiarbeid i praksis.indd 4

28.08.13 16:05

Til Øystein

Politiarbeid i praksis.indd 5

28.08.13 16:05

Politiarbeid i praksis.indd 6

ďťż

28.08.13 16:05

Innhold

takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 kapittel

praktisk kunnskap i politiarbeid. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13

Erkjennelsen om sunn fornuft i politiarbeid. . . . . . . . . . . . . . . . . 17 Hva er praktisk kunnskap?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19 Det gode politiarbeidet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23 Erfaring og rutinearbeid. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26 Å være etisk kyndig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27 Møtet – det sentrale i politiarbeid. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 Hvorfor lese denne boken? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 30 Hvordan lese denne boken?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32

kapittel

fortellinger fra politiets hverdag. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35

Are. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36 Å innstille seg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38 Å være oppgaveorientert. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40 Å være betydningsfull. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42 Å se et menneske . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44 Bjørn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47 Å innstille seg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 48 Å være betydningsfull. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50 Å være åpen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Conrad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 54 Å se . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55 David. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 59 Å være betydningsfull. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 Å hindres i å være betydningsfull . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 62

Politiarbeid i praksis.indd 7

28.08.13 16:05

innhold

kapittel

å gjenopprette orden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69

Å gjenopprette orden – tre aspekter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69 Å mestre oppdraget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 Følelsens plass i politiarbeid. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72 Å ha et åpent sinn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74 Å gjenopprette orden for den andre personen. . . . . . . . . . . . . . . 75 En fredelig tone. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 76 Å se og forstå. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 Det personlige. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 78 Makten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80 Å gjenopprette egen orden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81 Å være i relasjonen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81 Å gjenopprette samfunnsorden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 En naturlig gitt orden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 Oppsummerende betraktninger. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85

kapittel

politibetjenten og hans verden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 87

Politiarbeidets sammenheng. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 87 En hundeførers fortelling. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 88 Å se sammenhenger i praksis. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90 Hunden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91 Å gå inn i en oppgave. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 Å gå søk – en tautolog ordning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 94 Den tautologe ordning og omverden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 96

kapittel

politiarbeidets naturlige bevegelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103

Å slå an tonen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 Å fortolke et livsuttrykk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 106 Å treffe tonen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 108 Å åpne opp for den andre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109 Det allmenne og det spesielle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110 Å stå innenfor den menneskelige saken. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 Å stå utenfor den menneskelige saken. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114 Å la noe hende . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116

Politiarbeid i praksis.indd 8

28.08.13 16:05

innhold

Politiarbeidets naturlige orden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 Oppsummerende betraktninger. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 119 kapittel

sunn fornuft i politiarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121

Fra sensus communis til sunn fornuft. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 Sensus communis – en praktisk kunnskap. . . . . . . . . . . . . . . 122 Å merke de sosiale grenser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 Politibetjentens sunne fornuft. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 126 Fellesskapets plass i politiarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128 Er rett det rette å gjøre?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128 Å se den andre er å se seg selv. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 130 Sunn fornuft og naturrettslig tenkning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 Retten og politiets funksjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 132 Å forstå det naturlige. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 134 Å komme i posisjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 136 Betjentens «rettskilder» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 En sosial dyd. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 Hva skal tjene politiarbeidet?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 138 Oppsummerende betraktninger. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 140

kapittel

relasjoner i politiarbeid. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141

Om å stå i flere relasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 142 Relasjon med makker. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 144 Relasjonsetikk i politiarbeid. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 Å uttrykke seg som et medmenneske. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 147 Oppsummerende betraktninger. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149

kapittel

to maktområder i politiarbeid. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 151

Den formelle og den relasjonelle makten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152 Å opptre uselvisk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153 Makt til å hjelpe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 156 Å bli mottatt som politi. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 158 Betydningen av politibetjentens nærvær. . . . . . . . . . . . . . . . . 159

Politiarbeid i praksis.indd 9

28.08.13 16:05

innhold

kapittel

hva er praktisk politikunnskap? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 161

Å være engasjert i situasjonen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163 Å være oppmerksom på mennesker. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 166 Å være engasjert i verden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169 Praktisk politikunnskap – et spørsmål om dannelse . . . . . . . . . . 171 Den praktiske politikunnskapens plass i politikulturen. . . . . 174 Oppsummerende betraktninger. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 175

kapittel

et annet kunnskapssyn på politiarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 177

Praksisforskningens blinde flekk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 181 Praktisk kunnskap – en etisk dyd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 185 Betydning av teori i praktisk politikunnskap . . . . . . . . . . . . . . . . 188

vedlegg

å gjenopprette orden: en strukturell modell . . . . . . . . . . . . . . 191 vedlegg

om gjennomføringen av studien. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 193 litteratur. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 209 stikkordregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 213

Politiarbeid i praksis.indd 10

28.08.13 16:05

Takk

Takk Det er mange rause og gode mennesker som har gjort det mulig for meg å skrive denne boken. Disse fortjener en takk. Den aller første jeg ønsker å takke er min veileder ved doktorgradsstudiet, professor i filosofi og etikk ved Universitetet i Nordland, Anders Lindseth. Han var en fantastisk veileder for meg. Alltid lyttende, engasjert og klok. Det viktigste var at han trudde på studien. Han trudde på meg. Han tilførte forskningsarbeidet et viktig perspektiv for dataanalysen da han motiverte meg inn i den praktiske kunnskapens teori – et fenomenologisk-hermeneutisk filosofisk perspektiv. Siden dette perspektivet søker å ivareta praksisen i seg selv, er denne boken spennende og relevant for alle som søker bedre innsikt i praktisk politiarbeid. Mot slutten av arbeidet med doktoravhandlingen tok Lindseth til å snakke om å redigere avhandlingen til en bok. Allerede før disputasen høsten 2011 inngikk jeg derfor en bokavtale med Universitetsforlaget og redaktør Camilla Klevan. En stor takk til Camilla som har vært en viktig støtte for meg. Hun har alltid uttrykt seg positiv til bokideen, og etter hvert til bokmanuset. Hun har lest og kommentert manuset, og stilt mange gode spørsmål til innholdet i teksten. Da doktoravhandlingen skulle bearbeides om til en mer leservennlig bok, krevde dette et stort redigeringsarbeid. I denne prosessen fant jeg motivasjon og faglig og sosial støtte i TIF-gruppen (Tekst i fokus-gruppen) ved Politihøgskolen i Bodø. En stor takk til alle dere som måned etter måned har lest og kommentert kapitler på en slik måte at jeg ble inspirert til å skrive på boken. Det har vært mange, mange gode råd, kritiske innspill og spørsmål. Jeg har lyttet til disse, reflektert over dem, men jeg har jo ikke alltid tatt hensyn til alt. Jeg står derfor selv ansvarlig for bokens innhold og form, og ingen andre kan klandres dersom det viser seg at noe er feil. Takk til Hege Lamark som foreslo å bearbeide doktoravhandlingens analysekapittel til en presentasjon av fire politibetjenter. Uten økonomisk støtte kunne jeg ikke skrive denne boken.

Politiarbeid i praksis.indd 11

28.08.13 16:05

Takk

Takk til Politihøgskolen for tildelt FoU-tid, og særlig takk til min nærmeste leder, Johnny Steinbakk, for moralsk støtte til bokprosjektet og fleksibel tilrettelegging av FoU-tiden. Til slutt må jeg rette den største takken til de 14 politibetjentene som deltok og bydde på seg selv i forskningsstudien. Deres erfaringer, fortellerevne og gode refleksjoner er selve renningen i denne boken. Takk til dere alle sammen! Bodø, august 2013 Linda Hoel

Politiarbeid i praksis.indd 12

28.08.13 16:05

Praktisk kunnskap i politiarbeid

kapittel 1

Praktisk kunnskap i politiarbeid En politibetjent forteller: En sommer for noen år siden var jeg involvert i en hendelse på brua. Jeg har hatt mange runder på midtspennet der oppe. Jeg er ikke noe spesielt glad i høyder. Vi får meldingen klokken 19.20. Jeg husker det så godt, for det var en varm sommerdag, det var helt stille ute, ingen trafikk. Det ringer en mann som sier: «Nå hopper jeg.» Vi kjører to biler opp til brua. Når jeg kommer opp dit, ser jeg at mannen klatrer over det ytre rekkverket som er 1 meter og 20 centimeter høyt. Der er det en mast som står på en sokkel på utsiden av rekkverket. Det er en smal stålbjelke som går på utsiden, og på denne står lysmasten. Jeg står i veibanen og sier at han ikke må klatre ut der: «Kom tilbake!» «Sorry, it’s too late», sier han, klatrer ned og blir borte. Han er veldig besluttsom. Jeg roper til ham: – Er du der? – Ja, svarer han. – Jeg må få lov å komme og hjelpe deg, sier jeg. – Ja, kom bare du, sier han. Jeg klatrer over avsperringen mellom veibanen og fotgjengerfeltet og ser over rekkverket som vender ut mot havet. Jeg tenker at han må jo sitte på noe under rekkverket. Da jeg ser over rekkverket, henger han etter fingertuppene på denne bjelken og dingler. Bjelken er en rett kant, og han kan ikke låse grepet sitt. Jeg legger meg ned på kne og stikker hendene gjennom et lite rom mellom gjerdet og en jernkant. Jeg får et veldig lite arbeidsrom for å holde ham fast. Da slipper han grepet. Jeg klyper ham i armene og holder ham fast. Jeg kjenner at jernkanten borrer seg inn i underarmene mine. Han er ingen stor mann, men jeg får ganske vondt. Jeg roper at de andre må skynde seg, for jeg forstår at jeg ikke vil klare

Politiarbeid i praksis.indd 13

28.08.13 16:05

kapittel 1

å holde ham særlig lenge i denne stillingen. Jeg vet at jeg må slippe ham, men tenker samtidig jeg at jeg må få ham tilbake der han først hang, for han hadde satt seg selv i den situasjonen. Jeg drar ham tilbake og hekter ham på plass. Jeg skjønner ikke hvordan jeg fikk gjort det. Jeg holder på utsiden av hendene hans for å hjelpe ham. Jeg får inntrykk av at han samarbeider med meg. Jeg sier: «Hold deg fast nå. Vi skal binde deg fast med tau og dra deg opp.» Mens mine kolleger forsøker å finne et festepunkt for tauet, retter han ut hendene og slipper taket. Han glipper selvsagt ut av mine hender. Jeg hadde ikke mulighet til å holde ham. Jeg rakk rett og slett ikke å klemme til. Jeg ser at han seiler ned mot havet. Det er helt blikkstille denne dagen, og jeg kan fremdeles høre at det flagrer i klærne. Rett før han treffer sjøen, snur han seg ut i en X-stilling, slik at han faller med hele kroppen og ansiktet ned. Han bryter ikke vannflaten, det er akkurat som om han faller i veibanen. Kystvakta er på tur gjennom sundet og tar ham om bord i båten. Ambulansen er allerede kommet da han blir tatt i land. Han blir raskt konstatert død. Øynene er kommet ut av hodet, og han er skinnlaus i ansiktet. Det er et veldig grotesk syn. Det må ha vært et voldsomt smell. Han knuste vel alt inne i kroppen. Når han kjøres bort, svikter beina mine og jeg må sette meg ned. Jeg klarer ikke å stå lenger og blir sittende på en liten trapp nede på kaia, men jeg får samlet meg igjen før jeg kjører inn. Før vi kommer i gang med debriefingen, får vi et nytt oppdrag. Det er en dame som løper naken rundt i nabolaget og roper og skriker. Vi kjører rett på dette oppdraget før jeg er kalibrert på noe som helst. Det husker jeg godt, det var veldig tungt. Etter hvert har vi en debrief, og jeg skriver min rapport fra hendelsen. Da har jeg egentlig satt punktum for denne saken, men moren og søsteren til den døde kommer og vil snakke med meg. Jeg forklarer dem hvordan det forløp, og hvor tungt det var. Da spør de: «Du holdt ham jo fast, du hadde ham. Hvorfor klarte du ikke å dra ham opp? Du er jo en stor mann, og han er jo så liten.» Da må jeg svelge. Jeg forteller at den eneste forklaringen jeg kan gi, er å ta de med opp på brua og vise hvor vanskelige forhold det var. Men de slår seg nå til ro med dette. Jeg føler at de klandrer meg for ikke å ha reddet mannen. I ettertid har jeg tenkt på hvor fortvilt de var, og hvor lite rasjonelt man tenker når man er i en slik situasjon. Men jeg følte også at jeg ikke hadde trengt å si meg villig til å møte disse pårørende. Andre politifolk, de som satt inne, kunne fortalt dem det like godt. Men de ville snakke med ham som hadde vært der. Denne saken har jeg aldri satt punktum for. Det var ganske dramatisk, og det ble et ekkelt resultat. Jeg hadde aldri sett et menneske dø. Da var jeg vitne at

Politiarbeid i praksis.indd 14

28.08.13 16:05

praktisk kunnskap i politiarbeid

han datt ned. Det var ikke en lyd annet enn at det flagret i klærne. Han var så besluttsom. Det gjorde et veldig sterkt inntrykk.

Dette er en politibetjents fortelling. Den handler om en spesiell hendelse som fortsatt blir husket. Det er vanskelig å endre fortellingen slik at den tilfredsstiller forskningsetikkens krav om anonymitet. Politifolk i byen hvor hendelsen fant sted, vil kunne vite hvem betjenten er. Derfor spurte jeg ham om jeg kunne gjengi fortellingen. Han svarte: Jo, mange kjenner til historien, og at det var jeg som var der den dagen. Men jeg må bare fortelle den historien. Den må bare fortelles. Du må gjerne bruke den om du kan det. Jeg tenker at det er fortellingen som er viktig, ikke det faktum at den handler om en bestemt politibetjent. Det har nærmest ingen betydning. Derfor får den tale for seg selv – og slik åpne boken om politiarbeid i praksis. Denne rystende fortellingen gir en detaljert beskrivelse av en betjents opplevelse med å forhindre en mann i å ta sitt eget liv. Fortellingen berører flere forhold som politifolk vil kunne kjenne seg igjen i. Den handler blant annet om å forberede seg til oppdrag, om å være fokusert på det man gjør, og ha tro på at det man gjør er rett, om opplevelsen av å være ansvarlig, om å hjelpe folk som er i sårbare og vanskelige situasjoner. Fortellingen handler også om å «rykke inn» og «rykke ut» av oppdrag, uten å ha mulighet til å omstille seg. Den viser at i møte med andre mennesker kan betjenten oppleve å bli rykket ut av sin egen orden. Fortellingen handler videre om å ha tro på at det man gjør, skal tjene andre mennesker. En prioritert oppgave i politiarbeid er å redde liv. Det er en plikt som politiet har, jf. politiinstruksen § 10-3. Siden politibetjenten i fortellingen ikke reddet mannens liv, kan vi kanskje tenke at det var noe som sviktet. Men hva var det som sviktet? Var det praksisen, eller betjentens ønske om å redde liv, som sviktet? Fortellingen viser at politiarbeid også handler om å erfare andres forventninger til hva politiet skal klare å gjøre, om ikke å svikte, verken publikum, kolleger eller seg selv. Som politibetjent vil man gjøre seg erfaringer som på ulike vis vil påvirke betjentens forståelse, syn og holdning til lignende hendelser. Hendelsen på bruen denne sommeren, fikk betydning for hvordan politibetjenten senere tilnærmet seg andre hendelser på den samme bruen. Jeg lar politibetjenten fortelle seg ferdig: Det er svært sjelden at vi klarer å nå folk som virkelig vil hoppe fra brua. Vi kommer nesten alltid til stedet etter at de har hoppet. Jeg har jo ofte kjørt opp

Politiarbeid i praksis.indd 15

28.08.13 16:05

kapittel 1

på brua fordi det er folk som truer med å hoppe. Jeg blir irritert og føler at jeg ikke har lyst å kjøre opp dit. Ved en senere anledning, etter denne hendelsen med mannen som slapp taket og falt i døden, ble jeg tilkalt opp til brua. Det var allerede en patrulje på stedet, men vakta ville ha meg og noen flere, for de fikk ikke kontroll på ham. Da var vi fem politifolk på brua. Det dreide seg om en voksen kar. Jeg kom opp dit som eldstemann og spurte mine kolleger: – Hva er problemet her, da? Det er jo bare å få han ned. Han står bare der, og han truer med å hoppe. Han er jo så beruset at vi setter han i arresten. – Ja, men ..., svarte en betjent. Han sier at hvis noen av oss prøver å ta tak i han, skal han hive oss over rekkverket. Han sier han driver med styrkeløft. Da begynte jeg å betrakte han. Han var like bred som han var høy. Han var en solid kar, og han kunne være i stand til å dra en av oss over, for han virket usannsynlig sterk. Da sa jeg: – Da gir vi faen. Vi kjører ned, så får han stå der. – Ja, kan vi det? spurte betjenten. – Ja, vi vurderer det slik at han kan være i stand til det han truer med. Jeg vil ikke risikere noe, sier jeg. I bunnen for dette hadde jeg den første hendelsen. Jeg mente oppriktig å dra der ifra og bare la han være. – Dersom vi skal få han ned fra brua, må vi bruke så mye makt på ham at vi setter han ut av spill med en gang, sier jeg. Vi drog lenge på det før vi bestemte oss for at vi skulle trå til. Vi posisjonerte oss rundt ham. Han gikk i bakken, og vi var fem mann på ham med en gang. Da jeg lå oppå brystkassen hans og trykket han ned, stakk han fingrene inn i øynene mine. Vi fikk en skikkelig kamp. Han følte vel at han kjempet for livet, og skulle nå frem til meg. Vi buntet han sammen, bar han over rekkverket og inn i bilen og kjørte han i arresten. Han var rasende og truet oss med juling. Slike ting er jeg veldig i tvil om i dag. Jeg venter lenge før jeg hiver meg ut i noe slikt nå. Jeg risikerer selv å bli skadet. Det kan bli vanskelig å forklare i ettertid at vi slo han ned for at han skulle hoppe. Det kan være vanskelig å gjøre. Det var for og imot – mange hensyn å ta stilling til.

Politiarbeid i praksis.indd 16

28.08.13 16:05

praktisk kunnskap i politiarbeid

Denne fortellingen forteller oss at hvordan politibetjenter opplever en enkelt hendelse, kan ha betydning, på godt og vondt, for hvordan de møter fremtidige hendelser. Jeg velger å åpne denne boken med denne fortellingen, for jeg ønsker at den skal minne deg på at politiarbeid handler om å inngå i en praktisk virksomhet hvor du står en sammenheng med den eller de du møter, dine kolleger og ikke minst med deg selv og dine opplevelser. Det er her du danner deg erfaringer som ditt skjønn i fremtidige hendelser i stor grad vil hvile på. Som politibetjent vil du med stor sannsynlighet bli kalt ut til flere rystende enkeltstående hendelser, eller du kan oppleve at hverdagen også er å møte de samme personene igjen og igjen. Du vil møte fortvilelse, sorg, sinne, økonomisk fattigdom og mennesker som er fattige på anerkjennelse og respekt. Du vil erfare betydningen av galgenhumor, latter og fjas i patruljebilen og på piketten. Det kan være sterke kontraster mellom et oppdrag og livet i patruljebilen. Dine kolleger vil i mange tilfeller være din umiddelbare støtte når ting har vært vanskelige for deg. Men til sist er du i politiarbeid, som ellers i livet, overlatt til deg selv og til spørsmålene om hvem du er, og vil være som politibetjent. For at du skal kunne finne din politirolle, blir det viktig å forstå hvilken mening politiarbeidet har. Hva er politiarbeidets mening?

Erkjennelsen om sunn fornuft i politiarbeid Jeg husker en høstdag i 2001. Jeg hadde som fagansvarlig i psykologi ved Politihøgskolen, avd. Bodø, invitert en erfaren politimann til å forelese for politistudenter om temaet kommunikasjon i ordensoppdrag. Foran podiet sitter studenter som nettopp har tatt fatt på en treårig politiutdannelse. Verken studentene eller jeg har erfaring med politiarbeid. Politibetjenten har lang fartstid fra ordenstjeneste, og han har tatt på seg sin politiuniform. Han er invitert for å belyse kommunikasjon fra en praktisk side. Det er første gang jeg hører en politibetjent forelese om politiarbeid. Jeg er spent. Han går opp på scenen, ser utover studentforsamlingen, smiler og sier: «Politiarbeid dreier seg om å bruke sunt bondevett!» Akkurat slik sier han det. Studentene er kanskje ikke overrasket over betjentens uttalelse. Men jeg må si jeg rystes. Umiddelbart dukker tanken opp om at slikt kan man ikke si på en høgskole hvor en intellektuell akademisk holdning skal råde. Betjentens påstand er uakademisk, ureflektert

Politiarbeid i praksis.indd 17

28.08.13 16:05

kapittel 1

og naiv! Sunn fornuft er jo å regne som et antiintellektuelt begrep, og jeg bekymrer meg straks for at studentene skal ledes hen til å se bort fra teoretisk kunnskap som ledestjernen mot et profesjonelt politiliv. Sant å si er jeg skuffet over å høre en slik uakademisk uttalelse til fremtidige politibetjenter. I etterkant av denne hendelsen har jeg flere ganger tenkt over hva min reaksjon handlet om. Hva var det jeg egentlig tenkte om praksis? Hvordan forholdt jeg meg til andres yrkeserfaring? Svaret er at da denne hendelsen utspant seg, hadde jeg ikke et bevisst forhold til praksis, eller til erfaringen og dens betydning for våre liv og praksiser. Etter politibetjentens uttalelse på podiet ble spørsmålet om sunn fornuft et tilbakevendende samtaletema med denne betjenten, mine politikollegaer og politistudenter som hadde gjennomført sitt praksisår i utdanningen. I stedet for å avfeie dem, lyttet jeg til hva de fortalte. De fortalte at politiet rykker ut til en forstyrret orden. På et politioppdrag er det mange hensyn å ta. Det er ofte flere mennesker til stede, og de fleste med ulike behov, det er sterke emosjoner involvert, det kan være mange handlingsalternativer å vurdere, og like mange konsekvenser og virkninger å være oppmerksom på. Og så er det hensynet til makkeren. Politifolk forteller om sitt arbeid ut fra et blikk for hva som erfares som helheten i situasjonen de står i, og mange betjenter hevder at de først og fremst må være direkte rettet mot menneskene og situasjonen de møter. De har et blikk for praksisens sammenhenger, begrensninger og muligheter. Gjennom disse samtalene fikk jeg et annet innsyn i politiarbeid, og måtte etter hvert erkjenne at praksiserfaringer gir innsikter som jeg ikke kunne se, eller fange opp og uttrykke på samme måte som betjentene. Samtalene gjorde meg nysgjerrig på hva politiarbeid handler om, og hvordan det erfares av betjenter. Denne undringen førte meg inn i et doktorgradsløp, ph.d. i studier av profesjonspraksis, ved Senter for praktisk kunnskap, Universitetet i Nordland. I 2011 forsvarte jeg avhandlingen Å gjenopprette orden. En studie av politibetjenters erfaringer i et fenomenologisk-hermeneutisk perspektiv. I arbeidet med studien av politifolks erfaring med politiarbeid kom jeg frem til en annen forståelse av praksiserfaringens betydning i politiarbeidet. I ettertid må jeg erkjenne at å avvise det sunne bondevettet er å overse et vesentlig aspekt i politiarbeidet. Dette kan vi kalle for den praktiske kunnskapen.

Politiarbeid i praksis.indd 18

28.08.13 16:05

praktisk kunnskap i politiarbeid

Hva er praktisk kunnskap? For å svare generelt på spørsmålet om hva praktisk kunnskap er, vil jeg relatere begrepet til andre kunnskaper vi kan ha. Deretter vil jeg presentere to masteravhandlinger om erfaringer fra politiarbeid. Her ser vi hvordan to erfarne politibetjenter selv reflekterer over sine praktiske kunnskaper. Aristoteles (500 f.Kr.) behandlet spørsmålet om kunnskap i boken Den nikomakiske etikk, bok VI. Her vier han et helt kapittel til kunnskapens betydning for det gode liv. I etikken er det gode liv det høyeste mål. Men hva er forholdet mellom kunnskap og etikk? Hos Aristoteles handler det gode liv om å finne en holdning og retning for livet, slik at vi kan finne passende måter å håndtere utfordringer som livet gir oss. Dette kaller Aristoteles fronesis, praktisk kunnskap. Praktisk kunnskap kan mennesket tilegne seg kun gjennom erfaring. Men det gode liv trenger også andre former for kunnskap; epistemisk kunnskap, teoretisk kunnskap og techne, ferdigheter. Fronesis, episteme og techne er tre kunnskapsformer hos Aristoteles. I dag refererer vi gjerne til kunnskap basert på vitenskapelige teorier, universelle lovmessigheter, logiske slutninger og faktakunnskap som epistemisk kunnskap. Episteme er basert på evnen til å abstrahere, og kan derfor utgå fra regler og formler (se Nilsson 2009, s. 45). Dette regnes gjerne som sikker viten. I motsetning til praktisk kunnskap krever ikke epistemisk kunnskap lang erfaring. Den kan ethvert smart hode, ungt eller gammelt, tilegne seg, ifølge Aristoteles. Noe forenklet kan vi si at epistemisk kunnskap er å vite hva man skal gjøre i konkrete tilfeller (se Josefson 1998). En annen form for kunnskap hos Aristoteles er techne, håndverksmessige ferdigheter. Techne er arbeidet med å fremstille noe, og da særlig de konkrete teknikkene man tar i bruk for å fremstille et produkt. Techne svarer til hvordan man utøver teknikken. Fronesis, praktisk kunnskap, tilegner man seg gjennom å handle og delta i virksomheter med andre mennesker. Dersom vi sier at epistemisk kunnskap handler om hva man skal gjøre, og techne om hvordan man gjør det, vil fronesis dreie seg om når man skal gjøre det (se Josefson 1998). Praktisk kunnskap innebærer innsikt og evne til å bedømme når det er passende å gjøre hva, og hvordan dette da bør gjøres. Ingela Josefson skriver at «(...) praktisk visdom inte är vetenskaplig förståelse eftersom den riktar sin uppmärksamhet mot det individuella (det unika) mot handlingen» (ibid., s. 30). Mens teorier forteller oss noe om universelle og generelle sammenhenger, vil praktisk kunnskap rette seg mot det konkrete og unike.

Politiarbeid i praksis.indd 19

28.08.13 16:05

kapittel 1

I dag tenker vi gjerne at kunnskap er et gode. Å ha kunnskap impliserer at vi er kompetente til å utføre eller løse generelle og spesielle oppgaver, og denne tanken refererer gjerne til teoretisk kunnskap samt kunnskaper om ferdigheter. Begrepet praktisk kunnskap har ikke helt den samme valøren, for denne kunnskapen trenger ikke å være rett, god, sunn eller hensiktsmessig. Den kan være feil, dårlig eller mangelfull, være basert på en uvane eller rutine, og i verste fall kan den være til skade. Når den praktiske kunnskapen ikke er god, kan den være noe som hindrer politibetjenten i å gjøre de rette valgene og ta de rette beslutningene til rett tid. Det jeg mener med god praktisk kunnskap, er kunnskap som kommer til uttrykk i handling som et svar på den utfordringen politibetjenten opplever at en situasjon han må forholde seg til, stiller til ham. Praktisk kunnskap er politibetjentens evne til å svare på det han møter, når han møter det. Det vil si at han må forholde seg direkte til situasjonen og menneskene involvert, og ut fra denne forståelsen vite hva han bør gjøre og hvordan han bør gjøre det. Men hva er det som kan «styre» politibetjentens forståelse for hva han bør gjøre når? Noen ganger møter politibetjenten nye situasjoner som overgår det han tidligere har erfart. Da handler det først og fremst om ikke å bli satt ut av spill. Politioverbetjent John André Nilsen viser i sin masteroppgave Fra kaos til kontroll (Nilsen 2012) kompleksiteten som møter etterforskningslederen i starten av en etterforskning. Nilsen var en erfaren utrykningsleder ved Kripos da han ble tilkalt til Stavanger for å være en del av ledelsen under etterforskningen av Norges største bankran, NOKAS-ranet i 2004. Slik beskriver han sitt møte med NOKAS-saken: Det var en form for kaos på politihuset da vi kom frem. Jeg la merke til virvaret i gangene og den manglende oversikten. Jeg kjente «trykket» mens jeg lette etter fotfeste og usikkerheten tok stor plass. Ville jeg beherske det å være leder i en slik etterforskning? Hadde jeg den nødvendige kompetansen i form av kunnskaper og erfaringer, og var jeg godt nok forberedt til å stå i dette voldsomme trykket? Hadde årene på Kripos gitt meg faglig tyngde som var god nok i denne situasjonen? Det var mye som var annerledes. Jeg hadde ikke alle svarene på det vi burde gjøre, og det var vanskelig å vite hvor jeg skulle begynne. Jeg følte at jeg ikke rakk noen ting og hadde heller ikke full kontroll. Dette var en situasjon jeg ikke hadde opplevd tidligere. Drapsofferet var en kollega, den omfattende

Politiarbeid i praksis.indd 20

28.08.13 16:05

praktisk kunnskap i politiarbeid

skuddvekslingen på Domkirkeplassen, de brennende bilene, alle vitnene, den store mengden etterforskere som kom til, den enorme medieinteressen og alle arbeidsoppgavene som skulle gjøres. I tillegg var det et unisont krav fra omgivelsene om at de skyldige skulle og måtte pågripes. Når jeg tenker på det som var nytt i denne saken, så var det opplevelsen av at «alt» skjedde samtidig (Nilsen 2012, s. 16).

Nilsen skriver at han raskt forstår at han i denne situasjonen ikke kan gjøre det han vanligvis gjør som etterforskningsleder. Han måtte finne en ny måte å orientere seg frem i kaoset på for å få oversikt og kontroll. Situasjonen tvinger ham på en måte til å utvikle en «ny» etterforskningspraksis. Nilsen beskriver og reflekterer over hvordan praktiske kunnskaper fikk betydning for hans evne til å takle og forstå en situasjon som var svært kaotisk. Hans praktiske kunnskap setter ham i stand til å handle utover sin egen erfaring, samtidig som han har oversikt og kontroll over etterforskningen. Senere dannet NOKAS-etterforskningen en ny etterforskningsmodell som Nilsen og flere andre Kripos-etterforskere bruker, også i mindre saker. Nilsen skriver at forskjellen på små og store saker er kaoset, at alt skjer på en gang (se Nilsen 2012). Han stiller spørsmål om hvordan politibetjenter kan møte situasjoner som overgår alt de tidligere har erfart. Hvordan kan politiet forberede seg på slike situasjoner? Det samme spørsmålet er blitt stilt etter hendelsen 22. juli 2011. Et svar er at politiet må trene mer på operative disipliner samt øve mer på slike scenarioer, slik at de er bedre forberedt (se rapporten fra 22. juli-kommisjonen). Men kan en politibetjent være forberedt på alt som møter ham? Dette spørsmålet stiller politioverbetjent Øystein Hoel i masteroppgaven Å være forberedt på det uforberedte (se Hoel 2013). Denne studien handler om hans egne erfaringer fra antiterrorpolitiets beredskapsarbeid. Med utgangspunkt i tre ulike fortellinger fra hans tid i Beredskapstroppen beskriver Hoel hvordan antiterrorarbeid oppleves fra innsiden. Han stiller spørsmål om hvordan han, med den aller største trygghet, kunne gå inn i svært risikofylte og farlige situasjoner. Treningen er et viktig aspekt her, både den taktiske og tekniske treningen. Beredskapstroppen trener mye på ulike grunnprinsipper. Men treningen dreier seg ikke bare om å forbedre sine tekniske ferdigheter (techne). Et viktig element i treningen, skriver Hoel, er kommunikasjonen om hans egne og andres valg og løsning av oppgavene de trente på. Treningen handlet også om å sette ord på sin forståelse av situasjoner, tanker,

Politiarbeid i praksis.indd 21

28.08.13 16:05

kapittel 1

beslutninger, valg og løsning av oppdrag. Politibetjentene kommuniserer sin opplevelse av samhandlingen i oppdraget. Kommunikasjonen skjer i form av tilbakemeldinger til hverandre. Tilbakemeldingene beskriver Hoel som «usminket, direkte, ærlige og korrigerende» (se Hoel 2013, s. 90). Dette kaller han for «DU-stemmer»: Disse DU-stemmene var aldri usaklige, urimelige eller krenkende. Treningen var en arena hvor jeg følte meg trygg på å fortelle hvordan jeg oppfattet en situasjon, andres beslutninger og handlinger. Alle forstod hva som krevdes for å gjøre hverandre gode. (...) den konkrete åpenheten og ærligheten var (og fremdeles er) et etisk aspekt ved treningen. Ved å bli tatt imot av de andre og være trygg på at vi kunne si vår mening, samt å ha fokuset på makkeren og å gjøre hverandre gode, la vi grunnlaget for å oppnå en felles forståelse. [Dette skaper] en forutsigbarhet i oppdraget. Jo mer forutsigbarhet, jo mer energi kan man bruke på det som er uforutsigbart i situasjonen (Hoel 2013, s. 90).

Et av poengene til Hoel er at å gi og ta imot tilbakemeldinger handler om etikk. Det betyr at hensynet til den andre er en allmenngyldig norm som ligger til grunn for treningen til Beredskapstroppen (og Hoel viser at dette også gjelder i dag). Hensynet til den andre er også et hensyn til en selv. Å bli møtt fremmer trygghet mellom betjentene og bidrar til at de kan utvikle en felles forståelse for hvordan de skal møte det ukjente og uforutsigbare i situasjoner. Hoel mener rett og slett at det er etikken som gjør treningen god, og som dermed muliggjør godt beredskapsarbeid i krevende oppdrag (se Hoel 2013). Både Nilsen og Hoel betoner at politiet ikke kan være forberedt på det som møter dem, for ingen situasjoner er like. Videre påpeker de at praksis krever en form for fortrolighet og trygghet hos politibetjenten med hensyn til hva som vil møte ham på et åsted. Dette må nødvendigvis utvikles i de små og hverdagslige hendelsene de møter, skriver de (se Hoel 2013 og Nilsen 2012). Dersom betjenten i sin daglige praksis er oppmerksom på situasjonen han møter, og samtidig har et aktivt forhold til sin forståelse for situasjonen, vil han utvikle en praktisk kunnskap. Når betjenten møter det ukjente og kaotiske, vil han kunne gjøre det med et godt skjønn, det vil si et skjønn som er tilpasset den konkrete situasjonen. Når den praktiske kunnskapen er god, kan den hjelpe betjenten til å utøve godt skjønn, det vil si ut fra hva den konkrete situasjonen krever. Disse refleksjonene er i tråd

Politiarbeid i praksis.indd 22

28.08.13 16:05

praktisk kunnskap i politiarbeid

med filosof Anders Lindseths tanker om praktisk kunnskap. Han skriver at praktisk kunnskap springer ut av «en fornemmelse av eller fortrolighet med hva som kreves for å være på høyde med utfordringer og muligheter i en praksis» (Lindseth 2009, s. 21.) Den praktiske kunnskap utvikles og kultiveres gjennom ulike erfaringer, praksiserfaringer så vel som livserfaringer. Praktisk kunnskap gjør seg gjeldende i enhver praksishandling. Det er en form for kunnskap man ikke kan velge bort eller ta inn som et tillegg til annen kunnskap. Nettopp derfor er det viktig at politibetjenter har et aktivt og bevisst forhold til sine egne opplevelser, og hvilken betydning de har for hvordan man velger å utøve sin politifunksjon.

Det gode politiarbeidet Det er særlig ett teoretisk fundament som står sterkt i politiyrket. Det er juridisk metode og teori. Politiarbeid handler i stor grad om juss fordi politiets praksis er strengt juridisk regulert. Siden politiets handlinger skal være på rett side av lovens bestemmelser, blir det også viktig at politifolk kan vise til konkrete lover og paragrafer for deres inngripen og beslutninger. Når politibetjenten rykker ut på oppdrag og utfører sine tjenestehandlinger, kan saken han eventuelt oppretter, gå videre i straffesakskjeden og ende opp i retten. Gjøremålene som politibetjenten foretar på stedet, legger grunnlaget for den videre etterforskningen av saken og domsavsigelsen. Hva som gjøres og hvordan arbeidet utføres, teknisk og metodisk, får dermed betydning for den videre rettsprosessen. Politibetjenter skal være i stand til å forklare og forsvare arbeidet sitt foran domstolen. Det er ikke vanskelig å forstå at teoretiske og juridiske kunnskaper blir svært viktige i et rettssikkerhetsperspektiv. Som en følge av dette må politistudenten lære seg å kategorisere og forstå politiarbeid ut fra teoretiske kunnskaper. Dette arbeidet gjør man ved politiutdanningen, der man har evalueringsverktøy som kan kvalitetssikre at studenten tilfredsstiller minimumskravene til kategorisering og klassifisering i overensstemmelse med lovverket og ulik fagkunnskap. Derfor er kravet om begrunnelse legitimt. Politifolks evne til å vurdere og begrunne sine handlinger fremheves også i emneplanen for bachelorutdanningen (B1 2012/2013). Det handler om å kvalitetssikre praksisen. Her presiseres følgende:

Politiarbeid i praksis.indd 23

28.08.13 16:05

kapittel 1

Politiets arbeidsoppgaver og -metoder blir stadig mer komplekse og krevende og flere samfunnsaktører vurderer politiets arbeid. Politiet skal være i stand til å vurdere og begrunne sine tjenestehandlinger og kvalitetssikre alle sider ved sin oppgaveløsning (innledningen, s. 5).

Nylig intervjuet jeg praksisveiledere i politiet i forbindelse med et nytt forskningsprosjekt. Veilederne er politibetjenter som er knyttet til Politihøgskolens utdanning. De har et ansvar for at politistudenter som er i praksis, blir fulgt opp, veiledet og vurdert med tanke på om de har det som kreves for å være politi. Jeg spurte dem hva som er viktig i politiarbeid. Da svarte en veileder: Det viktigste er at jeg kan jussen. Jeg leste mye juss på skolen og leser fortsatt en del juss. Det skjønte jeg helt fra skolen av. Straffeloven, straffeprosessen, politiloven og politiinstruksen. Uten jussen har du ingen ting ute å gjøre. Det handler ikke bare om å frykte for å havne hos Spesialenheten. Det går på de mulighetene det juridiske gir deg. Hvem kan du pågripe når for hva? Dette sier jeg til studenter i den første samtalen: «Nå må du gå hjem og lese jussen.» For eksempel hvis du stanser en bil, så må du vite hva som gir deg inngang, hva som gir deg skjellig grunn til inngang, noe som er helt avgjørende for å kunne pågripe.

Når man skal lære seg en praksis, og mangler erfaring, vil regler være viktige veivisere (se Josefson 1998, s. 31), og i politiet er selvsagt kunnskap om reglene også viktig med hensyn til ikke å foreta ulovlige tvangsinngrep, som for eksempel ransaking. Når studenter skal lære seg politipraksis, er det helt naturlig og nødvendig at de har fokus på reglene for politiets inngripen. Etter hvert som politifolk får mer erfaring, er det ikke reglene som får mest oppmerksomhet og fokus. Josefson refererer til Aristoteles og skriver: (...) Om man har att göra med oerfaret folk som saknar praktisk kunskap är det, mener han, bättre att de strikt följer reglerna än hugger till på en höft. Detta gäller för unga människor, men för en person med praktisk visdom är det den särskilda situationen som är i fokus för uppmärksamheten och inte reglerna (Josefson 1998, s. 31).

Men er det slik at juridiske kunnskaper alene er et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag i politiarbeid? Politiets praksis erfares som en virksomhet som

Politiarbeid i praksis.indd 24

28.08.13 16:05

praktisk kunnskap i politiarbeid

ofte må balansere mellom flere hensyn. Det er i grove trekk hensynet til lov og rett, målet med oppdraget, effektiviteten og menneskene betjenten møter. Det er ikke alltid enkelt å imøtekomme disse hensynene. Bjørn, en politibetjent jeg intervjuet (og som vi skal bli bedre kjent med i kapittel 2), formulerte det slik: I den betydningen at vi opererer i gråsonen mellom ulike ideal, alt fra straffeprosessen, politiloven, påtaleinstruksen, hjelpeplikten, taushetsproblematikk på ulike nivå, alt etter hvem du samarbeider med: Det gode politiarbeid kommer når du er i stand til å improvisere og manøvrere halvelegant midt imellom alle disse forventningene for å komme fram til en minnelig løsning for menneskene som er involvert. Men for å kunne gjøre det må du ha en trygg basis eller god grunnkunnskap som har utviklet seg på bakgrunn av prøving og feiling.

Når politiet rykker ut på oppdrag, må de fullføre oppdraget ved å løse de oppgavene det medfører. Kunnskaper om lover, instrukser, metoder og prosedyrer skal bidra til i størst mulig grad å sikre en feilfri praksis. En feilfri praksis kan være alt fra at politiet ikke bryter lovverk og instrukser for politiarbeid, til at de ikke overser at arrestanten erstatter tisseprøven med vann når han vasker hendene sine etter toalettbesøket. Fredrik Svenaeus gjør oss imidlertid oppmerksomme på at å kvalitetssikre praksis ikke er det samme som å gjøre den god (se Svenaeus 2009, s. 31). Selv om fremtidens betjenter trenes opp til å være i stand til å redegjøre for sine beslutninger, handlinger og praksis i tråd med politiloven og politiinstruksen, vil slike regler alene ikke være tilstrekkelig i situasjoner som involverer håndtering av mennesker og deres liv. Slik betjenten i sitatet ovenfor påpeker, krever det gode politiarbeid en «grunnkunnskap som har utviklet seg på bakgrunn av prøving og feiling». Denne kunnskapen trenger han for «å improvisere og manøvrere halvelegant for å komme frem til en minnelig løsning». Å finne en løsning i et oppdrag ser ut til å kreve mer enn tekniske ferdigheter og teoretisk viten. Det krever godvilje og erfaring. Eller vi kan si med Svenaeus at det krever: «(...) engagement, blick, bedömningsförmåga, handlag och erfarenhet som ingen manual i världen kan fånga» (Svenaeus 2009, s. 31). Politibetjenten må rett og slett bruke seg selv, han må se sammenhengen han inngår i, våge å ta initiativ, foreta beslutninger og valg, og handle. En politibetjent må være sin egen kilde til kunnskap. Dette vil kreve praktisk kunnskap. Med dette blir det også tydelig at den politimannen som snakket til

Politiarbeid i praksis.indd 25

28.08.13 16:05

kapittel 1

mine studenter den høstdagen i 2001, og som sa at politiarbeid «dreier seg om å bruke sunt bondevett», snakket om praktisk kunnskap. Selvsagt kan fornuften – min fornuft, din fornuft, den rådende fornuft – svikte. Den kan være alt annet enn sunn. Men når vi merker dette, er det ikke fordi vi har funnet frem til en ny og bedre fornuft. Nei, fornuften blir virksom nettopp i sin evne til negasjon: Når den – i en kritisk-refleksiv prosess – merker sin svikt, er den allerede på søken etter noe bedre.1 Politibetjenter kan oppleve at den praktiske kunnskapen ikke strekker til i alle situasjoner. Den har sine begrensninger. Når politibetjenten svarer på situasjonen han møter, kan han merke om dette svaret er godt eller dårlig. Han kan merke om han ikke strekker til. Når han merker at den praktiske kunnskapen er dårlig, at den ikke holder mål, gjør han dette på den praktiske kunnskapens egen grunn. Dette poenget er godt utviklet hos Nilsen (se Nilsen 2012). Som jeg skrev ovenfor, vil en politibetjent kunne merke når den praktiske kunnskapen ikke strekker til, og dette er en kritisk-refleksiv dimensjon ved den praktiske kunnskapen selv. Når betjenten merker at den svikter, betyr ikke det at han har funnet frem til et annet og sikkert kunnskapsgrunnlag utenfor den praktiske kunnskapen. Noen ganger kan han nok henvise til lovens bokstav, til teorier, forskning eller annet, men en sikker grunn for praktisk virksomhet finnes ikke. Kan politibetjenten ikke merke i praksis at kunnskapen svikter og på det grunnlag arbeide for å forbedre den, vil han jo være ute av stand til å orientere seg i praktiske situasjoner. Han kunne nok søke orientering i teoriene, men vet han på forhånd hva han skal gjøre, blir han en slags mekanisk regelfølger; kanskje fremtrer han som en komisk robot, kanskje svikter han fullstendig fordi han ikke kan møte det nye og uventede. Evnen til praktisk kunnskap er også å erkjenne sine feil, eller når praksisen ikke er god, å forsøke å forbedre sin praksis.

Erfaring og rutinearbeid Politiarbeid handler også om å kunne anvende ulike metoder og teknikker. En politietterforsker har gjerne lært seg å avhøre i tråd med en bestemt 1 Dette er et allment hermeneutisk poeng: Også dårlig forståelse er forståelse, og når det går opp for oss (– når vi forstår –) at forståelsen er dårlig, har den allerede tatt et steg mot en bedre forståelse. Den hermeneutiske utfordring: å forstå – lar seg ikke mestre ved å krype ut av forståelsens sirkel. Vi kan ikke søke tilflukt til en sikker grunn utenfor forståelsens usikrede sirkelgang – fra forforståelse til forståelse, og fra sviktende forståelse til et oppgjør med forforståelsen (se Gadamer 2003, s. 33–44).

Politiarbeid i praksis.indd 26

28.08.13 16:05

praktisk kunnskap i politiarbeid

avhørsmetode som heter KREATIV. Han vil da ha en plan og en mal for hvordan avhøret skal gjennomføres, slik at det er i tråd med gjeldende krav, jf. påtaleinstruksen. Dersom en politibetjent må gjennomføre en fysisk pågripelse, bør han ta i bruk anerkjente og godkjente arrestasjonsteknikker. Politibetjenter må også ta i bruk bestemte prinsipper for taktisk politiarbeid. Et viktig poeng er at betjenten gjennom å bruke disse metodene, teknikkene, oppskriftene og prinsippene ikke praktiserer dette som rutiner. Metoder og teknikker må hele tiden anvendes med en oppmerksomhet mot hva situasjonen krever. Dette er utfordrende fordi erfaring veldig fort kan bli rutinepraksis. Dersom erfaringen blir en uoppmerksom rutine, har man på forhånd bestemt seg for hvordan man skal møte situasjonen og menneskene. Beredskapstroppen terper og terper på bestemte grunnprinsipper og bevegelses- og samhandlingsmønstre, i den hensikt å ikke handle på automatikk (se Hoel 2013). Gjennom grunnprinsippene trener de på å være oppmerksomme. Hoel skriver at det er ikke prinsippene som skal være rutine. Disse må alltid tilpasses situasjonen. Det er politibetjentens oppmerksomhet som må være en rutine (se Hoel 2013, s. 63). Dette poenget leder Hoel til Bengt Molanders begrep intelligent praksis (se ibid., og Molander 1996, s. 57). Det handler om å være i stand til å sanse, fornemme og se hva som står på spill i situasjonen. Betjenten må også ha utviklet forståelse for hva han skal være oppmerksom mot. Hoel (ibid.) skriver at betjenten må ha et aktivt forhold til situasjonen, slik at han er i stand til å skille det vesentlige fra det uvesentlige. Dette krever en fortrolighet med praksis som det ikke er lett å sette ord på, så fremt man ikke setter seg ned og undersøker sin erfaring på en systematisk måte, slik både Nilsen og Hoel gjør i sine avhandlinger. Studiene viser at politibetjentens evne til å møte nye og ukjente situasjoner er nært knyttet til hvordan han opplever seg selv i situasjonen.

Å være etisk kyndig Det er ikke uvanlig å høre politibetjenter hevde at de løser oppdrag på bakgrunn av sunt bondevett, som kan oversettes til sunn fornuft, og flere empiriske politistudier viser at politibetjenter gjerne omtaler sitt arbeid som et resultat av «sunn fornuft». Mange norske forskere drøfter denne forestillingen (se Finstad 2000, Granér 2004, Aas 2009, Lagestad og Rønning 2010). Granér skriver at betjenter beskriver sunn fornuft som en

Politiarbeid i praksis.indd 27

28.08.13 16:05

kapittel 1

«magefølelse» og «intuisjon». Granér anser den sunne fornuft som en motsetning til refleksjon (se Granér 2004, s. 208) og analytisk tilnærming. Man snakker gjerne om den sunne fornuft med en viss skepsis, og som noe man ikke kan stole på. Det er klart at handlinger som begrunnes med sunn fornuft, kan være usunne, ufornuftige og umoralske handlinger. Det er nettopp derfor det blir viktig og nødvendig med en teoretisk skolering av fremtidige politibetjenter. I en artikkel av Lagestad og Rønning (se 2010) presenteres ulike hendelser fra politiets virksomhet hvor politiets praksis er uheldig, og enkelte ganger foretas ulovlige inngrep. Lagestad og Rønning hevder at dersom politiet skal oppnå tillit hos publikum, må de først og fremst ha kunnskap om loven og kunne praktisere denne godt. De skriver: «The police’s use of so-called common sense and ‘gut-feelings’ must be founded in the law» (Lagestad og Rønning 2010, s. 70). Politibetjenter som viser til konkrete lovkunnskaper på et fagfelt, kan selvsagt fremme tillit hos publikum. Men det er ikke bare juridisk kunnskap som bidrar til folks tillit til politiet. Loven definerer (eller setter) rammene for politiets arbeid, og slik sett er den viktig. Men juridiske kunnskaper er ikke tilstrekkelig for å håndheve loven på en etisk kyndig måte. Loven er utledet av tidligere erfaringer, hvilke behov vi erfarer at mennesker, samfunnet eller praktiske virksomheter har. Vi kan si at loven tar utgangspunkt i moralske verdier man ønsker at samfunnet skal forvalte. Men loven er ikke absolutt og utvetydig. Lovtekster gir seg ikke av seg selv. Lik mange andre tekster, som for eksempel Bibelen, skjønnlitterære tekster og filosofiske tekster, krever loven fortolkning. Dette er både en styrke og en svakhet når loven skal håndheves. En styrke fordi en lov som tolkes bokstavelig, kan føre veldig galt av sted. Da kan Norge bli en politistat. En svakhet fordi når loven skal fortolkes, kan den vendes og bendes alt etter hvilket formål man ønsker den skal tjene (se Graver 2011). Jussprofessor Hans Petter Graver (se Graver 2008 og 2011) påpeker at fravær av en etisk dimensjon vil gjøre jussen til en forførerkunst som fort kan bli direkte farlig. Han understreker viktigheten av at lovanvendelsen er fundert i en etisk erkjennelsesdimensjon hos den som fortolker loven. Juristens og politibetjentens praksiser er ulike, men slik jeg ser det, må det samme etiske kravet som Graver stiller til juristens premiss for lovanvendelse, være like relevant og nødvendig for politibetjenter. Kunnskap om loven alene som kilde vil ikke sikre en etisk god politipraksis. Man kan heller ikke fastslå noen sammenheng mellom gode

Politiarbeid i praksis.indd 28

28.08.13 16:05

praktisk kunnskap i politiarbeid

juridiske kunnskaper og god moral. I enhver situasjon vil det alltid være en opplevelse til stede, og det er ikke alltid slik at selv om vi har gode tanker, utfører vi gode handlinger. Når loven skal anvendes, når arrestasjonsteknikken skal utøves, når grunnprinsipper for taktikk brukes, når KREATIV-avhøret gjennomføres og savnede personer søkes, handler politibetjenten med utgangspunkt i en opplevelse av å stå i en bestemt situasjon. Politibetjenter kan ikke koble seg fra sin opplevelse av å være i situasjonen, men det er ikke alltid at han er like oppmerksom på hvordan han erfarer den konkrete hendelsen. Politibetjentens forståelse av en konkret situasjon vil også være preget av tidligere erfaringer med lignende situasjoner. Han står i opplevelsen mellom det kjente og ukjente. Og hvordan håndtere spennet, slik at hans praksis er på høyde med hva den konkrete situasjonen krever? Denne bevisstheten er viktig fordi det er med utgangspunkt i opplevelser og refleksjoner, eller mangel på refleksjoner, at erfaringer dannes.

Møtet – det sentrale i politiarbeid I denne boken skal jeg vise hvilke utfordringer enkelte politibetjenter opplever når de opptrer som lovens håndhevere. For å kunne si noe som helst om hva det innebærer å være lovens håndhever, må vi først forsøke å formulere hva som er politiarbeidets vesentligste oppgave. I essayet «Vad är en bra polis?» forsøker Mats Heder (2009) å gripe tak i hva som er det sentrale i politiarbeidet. Heder, en svensk politimann, forteller at det er stor spennvidde i politiets gjøremål. Dette kan forlede ham til å tro at det ikke er noe som er sentralt, eller at det er veldig mye som er sentralt (se Heder 2009, s. 280). Men når Heder leser «Jeg og du» av Martin Buber, erkjenner han at i alle gjøremål er møtet det sentrale. Han skriver: «MÖTEN, möten med människor och situationer. Möten är just nu det givna svaret på frågan om vad som är centralt i polisyrket!» (ibid.). Heders erkjennelse viser oss at politiarbeid er en humanistisk praksis. Enten det dreier seg om forebyggende politiarbeid, ordenstjeneste eller etterforskning, starter politiarbeidet i møte med mennesker. Det handler om å være i en ansikt-til-ansikt-relasjon. Denne relasjonen er en grunnleggende struktur i hverdagslivet (se Schutz 2005, s. 97), og jeg vil tilføye: som i enhver annen profesjon. Politiet står imidlertid i en noe annen posisjon til mennesker enn hva man ellers gjør i andre profesjoner. Det

Politiarbeid i praksis.indd 29

28.08.13 16:05

kapittel 1

er en forskjell mellom politiyrket og de fleste andre profesjoner. Heder bemerker: Söker vi efter något specifikt för polisyrket, något som inte är gemensamt med så många andre yrken, finn vi till exempel at poliser ofta möter människor som inte önskar att mötet över huvud taget kommer till stånd (Heder 2009, s. 280).

Å møte mennesker som ikke ønsker at møtet skal finne sted, gjør møtet spesielt sårbart. Å stå i en ansikt-til-ansikt-relasjon kan være utfordrende i seg selv for de fleste av oss, og politibetjenten opplever en dobbel relasjonsutfordring. Et annet aspekt ved politiets møter er at de normale etiske spilleregler er satt ut av spill (Diderichsen 2011, s. 9). Adam Diderichsen skriver at det normale for politiet er å stå i et moralsk kaos (ibid.). I det sårbare møtet, i det moralske kaoset, dannes det erfaringer som handler om mellommenneskelige forhold. Disse erfaringene berører spesielt politibetjentens opplevelser med å være en myndighetsperson med rett og, i noen tilfeller, plikt til å utøve makt i ulike former. I dette kapitlet har jeg forsøkt å nyansere hvilke kunnskaper som har betydning for å utføre godt politiarbeid. Heder peker på at en god politibetjent er god på å møte mennesker og situasjoner. Hva handler det gode møtet i politiarbeid om? Hva slags kunnskap er nødvendig med hensyn til å møte mennesker på en god måte i politiarbeid? Hvor kommer denne kunnskapen fra, og hvilken betydning har den med tanke på å håndheve loven?

Hvorfor lese denne boken? Nå har jeg fortalt deg om hva som gjorde at jeg ble nysgjerrig på politifolks erfaringer med politiarbeid, og hva som motiverte meg til å undersøke politiarbeidet. Men hvorfor skal du lese denne boken? Formålet med boken er å gi leserne et innblikk i hvordan politiarbeid erfares fra innsiden. Boken er skrevet med utgangspunkt i et kunnskapssyn som i særlig grad søker å ivareta praksisen i seg selv. I denne boken kommer politibetjenters fortellinger frem. Når praksis trer frem gjennom betjentenes erfaringer, kan vi i større grad forstå hva politiarbeid handler om, utfordringene og mulighetene, enn når politiets arbeid blir beskrevet ut

Politiarbeid i praksis.indd 30

28.08.13 16:05

praktisk kunnskap i politiarbeid

fra teoretiske begreper og forståelse. Vi vil også få større innsikt i hva politiarbeid handler om, ved å gå inn i konkrete situasjoner og stille spørsmål. I lys av dette tenker jeg at når den erfarne politibetjenten snakker om å ordne opp i situasjoner ved bruk av sunt bondevett, mener han at han ikke direkte anvender vitenskapelige og etiske teorier, eller juridiske kunnskaper. Oppmerksomheten må rette seg mot den konkrete og unike situasjonen, og menneskene han møter. Betjentens sunne fornuft springer ut av praktisk kunnskap – fra møtet med det konkrete og det individuelle – som han har utviklet gjennom opplevelser og erfaringer. Denne innsikten må han stole på i møte med nye situasjoner. Å stole på sin erfaring som en kilde til kunnskap betyr nødvendigvis ikke at praksisen er ureflektert, vilkårlig og dermed fordomsfull, eller på kant med loven. Hvordan erfaring kan romme god og hensiktsmessig praktisk kunnskap, og hvordan man kan forske på praktisk kunnskap, er et oversett aspekt ved dagens politiutdanning og politiforskning. Jeg ønsker at denne boken skal bidra til å opplyse om dette viktige feltet i politiets praksis, og slik sørge for at Politihøgskolen og – forskningen – kan styrke sin utdannelse av fremtidige politibetjenter. Boken inneholder, stort sett, erfaringer som fungerer som gode eksempler på hva som oppleves som meningsfylt i politiarbeidet. Dette vil jeg reflektere over. At politiarbeid kan være meningsfylt er en viktig holdning å ha med seg inn i et praksisfelt som til tider kan oppleves som farlig, kynisk, konfliktfylt, krevende og skittent. Det er ved å forstå hvordan praksisen ser ut fra innsiden, at vi kan forstå hva politirollen er utsatt for, og hva den krever. Da kan vi også se nærmere på hvilke kunnskaper, holdninger og forståelse som skal til for å motvirke ugjerninger og overgrep mot folk. I denne boken vil jeg se nærmere på hvordan praktisk kunnskap gjennom erfaring kan bringe frem et etisk godt politiarbeid. Den kan gjerne leses som en veileder til godt politiarbeid i møte med mennesker i sårbare situasjoner. Ved å forene erfaringer med humanistisk teori søker jeg å reflektere over hva praktisk kunnskap i politiarbeid er. Praktisk kunnskap er både en evne til skjønnsvurdering og en kunnskap som kan «fortelle» deg når du trår forkjært. For en politistudent kan boken være opplysende med hensyn til hva det innebærer å være politi, og hvordan man gjennom erfaringer kan utvikle sin forståelse for hva politiarbeid handler om. Kanskje vil teksten inspirere og motivere deg til å tenke over hva politiyrket innebærer for nettopp deg, og hva du kan bidra med i yrket. Uavhengig

Politiarbeid i praksis.indd 31

28.08.13 16:05

kapittel 1

av hvilken politifunksjon du søker, om du ønsker å være ordenspoliti, etterforsker, jobbe med forebygging eller narkotika, kan boken motivere deg til å reflektere over hvilke fotavtrykk du ønsker å sette igjen hos de mange og ulike menneskene du møter.

Hvordan lese denne boken? Denne boken er en redigert utgave av min doktoravhandling (Hoel 2011). Jeg har tillatt meg å tilføye teksten nye resonnementer, og jeg har også tatt ut tekst som jeg mener ikke passer inn i en bok som denne. For de spesielt interesserte vil jeg i vedlegg 1 gi en kort beskrivelse av den metodiske og vitenskapsteoretiske tilnærmingen som ligger til grunn for studien. Men allerede nå vil jeg komme med noen bemerkninger til metodens begrensninger, og om informantene som deltok i studien. For det første må jeg understreke at jeg verken i avhandlingen eller boken forsøker å si noe om hvordan «ståa» er i politiarbeid. Vel vitende om at det kan være mange gode grunner til å stille seg kritisk til politiets arbeid, vil jeg i denne boken ha en velvillig innstilling til politifolks erfaring. Den sier noe om hva politibetjenter opplever som viktig i politiarbeid. Og dette fører meg over til den andre bemerkningen. Det var kun menn som meldte seg til studien. (Derfor omtaler jeg politibetjenten kun som «han».) Men det som fremkommer som viktig i politiarbeid, vil måtte gjelde for både kvinner og menn, lensmannsbetjenter og politibetjenter. Det som ser ut til å ha betydning for hva som oppleves som viktig, og hva man retter sitt fokus mot, er betjentens erfaring og fortrolighet med praksis. I kapittel 2 presenteres fire politibetjenter som deltok i forskningsstudien, og som jeg velger å kalle Are, Bjørn, Conrad og David. Disse politibetjentene er valgt ut fordi deres fortellinger har en god dramaturgi, de er beskrivende og detaljerte. I tillegg mener jeg at fortellingene fremstår som eksempler på hvordan godt politiarbeid erfares av betjenter. Fortellingene inneholder bestemte sider ved politiarbeidet. De kaller jeg for temaer, og jeg løfter frem og reflekterer over dem. Til sammen danner temaene en grunnstruktur ved politiarbeid. Denne grunnstrukturen illustreres i en strukturell modell i vedlegg 1. Politibetjentenes fortellinger er ikke pedagogisk pynt. De danner grunnlaget for analysen og refleksjonene gjennom hele boken, og de utgjør selve ryggraden i den. Enkelte steder i teksten setter jeg inn sitater fra andre politibetjenter som deltok i studien

Politiarbeid i praksis.indd 32

28.08.13 16:05

praktisk kunnskap i politiarbeid

min. Når jeg bruker sitater fra andre betjenter enn Are, Bjørn, Conrad og David, kaller jeg dem for «politibetjenter». Kapittel 3 viser til innholdet i kapittel 2. Kapitlet bidrar til å løfte frem den indre sammenhengen i grunnstrukturen. Hva er det vesentlige i politiarbeidet når orden skal gjenopprettes? Dette spørsmålet belyser jeg gjennom begrepet å gjenopprette orden. Kapitlet fremmer noen generelle spørsmål, som jeg i kapittel 4–8 søker å reflektere over i lys av fenomenologisk filosofisk teori. I kapittel 4 vil jeg ut fra en hundeførers erfaringer vise hvordan en praksis handler om å inngå i meningsfulle sammenhenger. Å ha et blikk for disse sammenhengene er nødvendig dersom vi ønsker å forstå politibetjenters handlinger. Til denne analysen bruker jeg fenomenologisk filosofisk teori utviklet av filosof Jakob Meløe. Teorien heter prakseologi, og det betyr læren om praksis. I kapittel 5 sammenligner jeg politiarbeid med min egen erfaring med å spille cello. En politibetjent må, i likhet med en musiker, fortolke det han møter. Men hva handler denne tolkningen om? Gjennom min erfaring med å fortolke musikkstykker forsøker jeg å utvikle et beskrivende språk som fører oss tett inn på betjentens erfaring med å fortolke situasjoner og mennesker. Kapittel 6 redeg jør for begrepet sensus communis, eller sunn fornuft. Her reflekterer jeg over hva sunn fornuft i politiarbeidet kan være, og hvordan den sunne fornuften kan fremme politibetjentens gode skjønn. Mitt poeng er at det er nettopp betjentens sunne fornuft som må tjene lovanvendelsen. Men hvordan sikre at den sunne fornuften er sunn? I kapittel 7 viser jeg hvilken betydning relasjoner har i politipraksis. Det gjelder betjentens relasjon til publikum, men også til sine kolleger. Kapitlet presenterer også politiarbeidet i lys av relasjonsetisk tenkning. Kapittel 8 handler om hvordan politifolk erfarer den formelle makten de har overfor andre mennesker. Jeg argumenterer for at makt i politiarbeid også kan være av relasjonell art. Kapittel 9 er en oppsummering av boken, og da særlig med tanke på hva praktisk kunnskap i politiarbeid kan være. Til slutt i kapittel 10 går jeg inn på hvordan et tradisjonelt kunnskapssyn innenfor politiforskning kan bli for snevert når man ønsker å forstå politibetjentens praksis, samt hvordan praktisk kunnskap som et eget kunnskapssyn kan bidra til å fremme større forståelse for praktisk politiarbeid.

Politiarbeid i praksis.indd 33

28.08.13 16:05

Linda Hoel

ISBN: 978-82-15-01938-3

Politibetjenters erfaringer

praktiske politiarbeidets utfordringerog muligheter. Hva er viktig for at politi-

Linda Hoel

sine møter med ulike situasjonerog sårbare mennesker, og gir oss innsyn i det

Politiarbeid i praksis

I Politiarbeid i praksis - Politibetjenters erfaringer beskriver politibetjenter

Politiarbeid i praksis