Å tilpasse seg metoder

KAPITTEL1 Fra kjedsomhet til lyst

Jeg sitter og snakker med Filip. Han er fem år og veldig interessert i saltvannsfisker. Han forklarer, svært utførlig, hvorfor fiskene i Stillehavet ikke kan svømme rundt i vannet utenfor Möja, der familien hans har sommerhus. Jeg blir dypt imponert over kunnskapene hans.

JEG: Så mye du vet! Hvor har du lært alt dette? FILIP: Du må bare ha god hørestyrke, skjønner du! JEG: Hørestyrke, hva er det? FILIP: Jo, du må hele tiden høre på hva alle snakker om, du må høre nøye etter. Det er bare sånn du kan få god hørestyrke.

Filip forstår verdien av å lytte for å lære å forstå omverdenen. Jeg blir stadig overrasket over hvor flinke barn er til å lytte. Barn lytter nøye, med både øyne og ører. Men hvordan lytter vi voksne til barna? Vi tenker nok at vi som pedagoger alltid har lyttet nøye til barn. Ja visst, har vi lyttet, men spørsmålet er hvordan.

Hva gjør egentlig vi voksne når vi samtaler med barn? Mitt inntrykk er at vi som oftest er mer opptatt av å formidle det vi selv kan og vet, enn av å lytte til barnas tanker. Hvis dette stemmer, har vi nok mistet noe av «hørestyrken». Jeg er overbevist om at pedagoger må ha god hørestyrke for å kunne skape en barnehage og en skole som bygger på demokratisk tenkning. Vi må lytte nøye til barna for å kunne gi både dem og oss muligheten til å reflektere sammen rundt etikk og demokrati i hverdagen. Som pedagoger har vi ansvar for å la barna være delaktige og få påvirke sin egen hverdag. Jeg tror ikke at det finnes noen snarveier. Det handler om å bli oppriktig nysgjerrig og bevisst lytte til det barn gjør og tenker i hverdagen. Det handler om å vinne tilbake «hørestyrken».

12

Å tilpasse seg metoder

Jeg har nok alltid søkt «den rette måten» å arbeide i barnehage på. Jeg har prøvd å følge ulike metoder. Tross mine anstrengelser for å innrette meg etter alle de ulike modellene ble det aldri slik som beskrevet i bøkene. Metodene jeg forsøkte, stemte liksom aldri overens med min egen hverdag. Kanskje det var nettopp at jeg prøvde å tilpasse både meg og barna som gjorde at jeg mistet store deler av hørestyrken min? Jeg glemte å lytte og å ta utgangspunkt i barnet som stod rett fremfor meg. Jeg ville så gjerne, men jeg maktet ikke å sette ord på tankene mine. Hvilket syn hadde jeg egentlig på kunnskap og barn? Selvsagt hadde jeg tanker om barn og hvordan barn lærer, men jeg hadde ingen bevissthet rundt disse tankene. Vi diskuterte aldri verdispørsmål, og derfor var det også umulig for oss å møtes til felles etiske refleksjoner rundt det pedagogiske arbeidet vårt.

Etter mange års forsøk på å tilpasse meg et tradisjonelt mønster som jeg trodde var riktig,

kjente jeg at kjedsomheten la seg som et usynlig teppe over meg. At jeg hadde mistet gnisten, forstod jeg da jeg en høst skulle starte på et nytt barnehageår. Plutselig kjentes barnehagejobben som en endeløs repetisjon. En gjentagelse av forrige år, og året før der igjen. Måned etter måned, uke etter uke, og dag etter dag: alt bare det samme om igjen! Jeg så for meg høstens mange temaarbeider, bunken som skulle snus. Materialet var det samme som i fjor: de samme sangene og de samme gamle planene. Alt vi trengte, var der fra før. Det kunne brukes igjen og igjen. Vi skulle plukke løv i skogen, og barna skulle klistre det på det store treet som vi hadde tegnet på det store arket. Barna skulle male høstbilder, og vi skulle synge høstviser. Ingenting var nytt. Jeg hadde vært med på hele høsten før den engang hadde startet. Det var ikke morsomt lenger, lysten hadde forsvunnet.

Å begi seg ut på dypt vann Kjedsomheten er en livsfarlig fiende, og jeg vurderte å si opp jobben i barnehagen. En videreutdanning i veiledning med fokus på refleksjon, fikk meg på andre tanker. Gjennom litteratur og forelesninger fikk jeg høre om Reggio Emilia og arbeidet i de kommunale førskolene i denne norditalienske byen. Arbeidsmåten i Reggio Emilia er ingen metode. Det er en måte å betrakte og å forholde seg til barns læring og individets iboende evner og rettigheter. Det finnes ingen lærebøker eller noe særskilt utarbeidet materiale om dette arbeidet. Jeg ble altså tvunget til å tenke selv. Men hvor enkelt er det? Det var virkelig ikke lett å få fatt i mine egne tanker om læring. Jeg hadde jo i alle år satt min lit til andres metoder og andres måter å tenke på. For å bli bevisst mine egne vurderinger måtte jeg snu opp ned på alle gamle forestillinger, både når det gjaldt meg selv som pedagog og mitt syn på barn. Det var spennende å skulle prøve å forstå, for deretter å utfordre mine egne dypt forankrede tankemønstre. Til tider gjorde det meg både forvirret og usikker. Den etterutdanningen jeg hadde vært med på gjennom årene, hadde som oftest handlet om å lytte til en eller annen foreleser. Dette var interessant nok, men ettersom vi ikke hadde for vane å reflektere rundt det vi hørte, førte sjelden forelesningene til radikale endringer i virksomheten vår. De interessante forelesningene ble fort glemt. Vi hadde ikke forutsetninger for å sette foreleserens tanker i relasjon til vårt eget arbeid. At jeg begynte på en veilederutdanning med fokus på refleksjon, tvang meg til ettertanke. Det var både uvant og vanskelig å bidra med egne refleksjoner. Jeg hadde ikke tidligere vært bevisst mine egne grunnleggende pedagogiske tanker. En ny interesse for arbeidet ble vekket i meg, og jeg ble også nysgjerrig på meg selv. Hva var det som styrte mine tanker og handlinger?

Veilederutdanningen hadde fokus på tre spørsmål:

•Hva tenker jeg om barnehagens oppdrag? •Hvordan ser jeg på pedagogens rolle? •Hva er mitt syn på barn?

Disse tre spørsmålene har vi nå en stadig pågående diskusjon om i personalet vårt. Spørsmålene stiller både krav til oss og hjelper oss til å reflektere over vårt oppdrag. De holder den etiske diskusjonen levende. Det er en viktig diskusjon ettersom min måte å tenke på rundt spørsmålene er avgjørende for hvordan jeg klarer å møte barn,

13

og for hvordan jeg forholder meg til barn. Å tenke etisk er, slik jeg ser det, at jeg blir bevisst mine egne handlemåter og reflekterer over hvilke normer og vurderinger det er som styrer meg og påvirker meg. Denne refleksjonen er avgjørende for at jeg skal kunne tenke nytt, og for at jeg skal kunne utvikle virksomheten sammen med barn og medarbeidere.

Hva er førskolelærerens rolle? Ser jeg barnehagen som et stedfortredende hjem eller som et sted for felles læring? Hvordan vi pedagoger tenker, påvirker naturligvis både barn og foreldres oppfatninger om barnehagen. Hvorfor er det viktig at barn går i barnehagen vår? Hvorfor er jeg i denne barnehagen? Hva mener jeg det er viktig at barn får gjøre og oppleve i barnehagen? I boken Etikk i pedagogens hverdag beskriver Jenny Gren den etiske refleksjonen slik:

Den handler om bevissthet rundt egne vurderinger og nødvendigheten av å våge å stille spørsmål ved dem. [...] Pedagogens etikk er ingen privatsak, men den etiske refleksjonen og utviklingen er naturligvis svært personlig preget (Gren 2001, s.12).

I 1998 fikk den svenske førskolen sin egen læreplan. Som pedagog er det min oppgave å ta utgangspunkt i denne i arbeidet mitt. Det holder ikke at jeg blir bevisst mine egne vurderinger; jeg må også være bevisst hvilke verdier jeg må forholde meg til og arbeide etter i henhold til læreplanen. Jeg vil komme tilbake til dette senere i boken, der jeg kobler sammen noen av våre egne erfaringer til teksten i læreplanen.

Etter hvert som mine egne tanker ble klarere for meg, forstod jeg hvor lite jeg hadde reflektert rundt mitt eget pedagogiske arbeid. Vi gjorde mye morsomt sammen med barna, men vi diskuterte aldri hvilke verdier som lå til grunn for våre valg. Det ble plutselig så tydelig for meg hvordan jeg i alle år hadde latt meg påvirke av, og blitt styrt av, en tradisjonell tenkning som var full av ukritiske forestillinger om barnehagens rolle, førskolelærerens rolle og synet på barns læring. En tenkning som absolutt ikke gav rom for å holde hørestyrken ved like. Da jeg begynte å arbeide i barnehage, ble jeg straks fanget i et ferdig mønster. Jeg tenkte aldri på å stille spørsmål verken ved arbeidet eller ved tenkemåten. Jeg gjorde bare det man alltid hadde gjort. Tenk om det kunne finnes andre måter å arbeide på i barnehagen? Gjennom å reflektere sammen med andre oppdaget jeg at arbeidet i barnehagen slett ikke behøvde å være så forutbestemt og så firkantet som jeg tidligere hadde trodd. Denne oppdagelsen gjorde meg nysgjerrig. Jeg ble nysgjerrig på om jeg kunne forandre min egen måte å arbeide på. Slik kom også lysten og gleden ved arbeidet med barn tilbake. Jeg fikk altså tilbake lysten, men ny innsikt snudde opp ned på min tilværelse som pedagog. Til tider kjentes det som om jeg var ute på riktig dypt vann. Hva ville jeg egentlig med arbeidet mitt? Hvilket pedagogisk grunnsyn hadde jeg egentlig?

Da etterutdanningstiden var over, innså jeg at jeg langt fra var ferdig: Jeg befant meg i starten på noe nytt. Jeg hadde ikke fått de svar jeg trodde jeg skulle få, men var i stedet fylt av mange nye spørsmål som jeg hadde blitt nysgjerrig på, og som jeg hadde lyst til å tenke videre rundt. Jeg hadde også fått et stort behov for å tenke sammen med medarbeidere. Neste avsnitt beskriver hvordan det ble mulig å lytte, støtte, utfordre og utvikle hverandres tanker – sammen og i nye, spen-

14