Forord

Alt er foranderlig. Det gjelder også hvordan jeg selv tenker, og jeg innser at denne boken aldri kan bli skrevet helt ferdig. I dialog med andre møter jeg hele tiden nye tanker som gir meg nye perspektiver. Slik får jeg også anledning til å prøve ut på nye måter det jeg tidligere har tenkt.

Man kan til og med få revurdert sine tanker om et lite stykke skrot. For et par år siden arbeidet vi med et prosjekt som barna gav navnet «Skapninger». I en periode bygde barna skulpturer av skrot. Da alle de små ubestemmelige skrotbitene ble satt sammen, så de plutselig annerledes ut. I en ny sammenheng, sammen med andre skrotbiter, ble et lite, rustent jernstykke til noe helt nytt.

Barna sa at de bygde med duppedingser og dippedutter. En morgen Victor satt og vred og vendte på en duppedings som han hadde funnet ute på veien, spurte han: «Hva er egentlig en duppedings?» «Hmm, jeg har ingen anelse,» svarte jeg. Victor kikket lenge på skrotbiten sin før han sa: «Noen vet kanskje hva en duppedings er, men det er ingen som vet hva den kan bli.»

•Victors filosofiske betraktninger vekket nye tanker hos oss pedagoger: •Noen vet kanskje hva et barn er, men det er ingen som vet hva det kan bli. •Noen vet kanskje hva en barnehage er, men det er ingen som vet hva den kan bli. •Noen vet kanskje hva verden er, men det er ingen som vet hva den kan bli.

Etter å ha arbeidet i tjue år som pedagog trodde jeg at jeg visste hva det innebar å «ta seg av barn». Det var akkurat denne sikkerheten som fikk meg til å ville forlate barnehagen. Men da jeg så fikk muligheten til å delta i et endringsarbeid i vår barnehage, ble hele min hverdag sammen med barn forandret. Jeg trodde at jeg visste hva det å arbeide i barnehagen var, men jeg hadde ingen anelse om hva det kunne bli.

Denne boken handler om de erfaringene jeg har gjort sammen med barn (i alderen tre til seks år), medarbeidere og foreldre i arbeidet med å videreutvikle den pedagogiske praksisen i en barnehage i Bromma, like utenfor Stockholm. Arbeidet har utfordret meg og snudd opp ned på min tradisjonelle måte å forstå barnehagen på, og jeg har måttet innse at vi i vårt pedagogiske arbeid må reflektere sammen rundt etikk og demokrati.

Boken beskriver med konkrete eksempler hvordan det å arbeide med pedagogisk dokumentasjon har åpnet for en ny og annerledes forståelse av barn og barns vei til kunnskap. En forståelse som ikke bare har forandret meg som pedagog i møtet med barn, men som også har endret mitt syn på barnehagens rolle.

Erfaringene vi gjør oss underveis, fører til at vi går fra å forstå barnehagen som et stedfortredende hjem, til å innse at barnehagen er en møteplass for felles læring, en demokratisk møteplass som verner om verdier som ulikhet, lytting og delaktighet. Med pedagogisk dokumentasjon som verktøy vil vi sammen med barna sakte, men sikkert tilkjempe oss en etisk bevissthet som leder oss frem til en mer demokratisk arbeidsmåte. En arbeidsmåte som ikke handler om å tilpasse seg selv og barna i en fastlåst metode, men som derimot streber mot å holde det pedagogiske arbeidet i en stadig pågående forandringsprosess.

Jeg har valgt tittelen Lyttende pedagogikk på

7

denne boken. Dette begrepet har jeg ikke formulert selv, og det er derfor viktig for meg å si noe om hvor jeg har lånt ordene fra.

Begrepet lyttende pedagogikk ble første gang brukt på svensk av professor Gunilla Dahlberg da hun skulle beskrive førskolene i Reggio Emilia i Italia. Der snakker man om Pedagogy of Listening. De pedagogiske og filosofiske tankene som ligger bak arbeidet i barnehagene i Reggio Emilia, har blitt en stor inspirasjonskilde for meg i mitt arbeid.

Jeg har lenge selv lett etter en bok som på en konkret måte knytter sammen teori og praksis. En bok som beskriver en pedagogisk praksis, og som samtidig gir meg muligheten til å koble teoretisk tenkning sammen med det daglige arbeidet i barnehagen. Praksis vil alltid ha bruk for teoretiske perspektiver for å kunne utvikles, på samme måte som teoretisk resonnement har bruk for en praksis for å kunne utvikles.

Mitt håp er at denne boken nettopp er en slik bok. Ved hjelp av konkrete eksempler hentet fra min egen barnehagehverdag beskriver jeg erfaringer i forandringsarbeidet vårt, sett fra en praktikers ståsted. For å tydeliggjøre dette for deg som leser, og også for å få et teoretisk perspektiv, har jeg invitert Hillevi Lenz Taguchi til å være gjesteforfatter i boken. Hun arbeider som lektor på lærerhøyskolen i Stockholm og har i flere år fulgt det pedagogiske arbeidet vårt.

I løpet av de ni årene vi har holdt på med utviklingsarbeidet, har jeg møtt mange mennesker, både store og små, som har hatt en avgjørende betydning for hvordan jeg har kunnet samle sammen mine (våre) erfaringer i bokform. Jeg vil spesielt takke mine aller nærmeste medarbeidere Jenny Lovén, Carina Tengér-Ek og Camilla Håkansson; uten dere ved min side hadde denne boken vært umulig å skrive. Vårt tålmodige utviklingsarbeid har vært gjennomsyret av sterk vilje, stort engasjement, mot, sjenerøsitet, tillit, håp, nysgjerrighet og mye latter. Sammen med dere er ingenting umulig!

Det hadde naturligvis heller ikke vært mulig å skrive boken uten hjelp av alle de kloke og nysgjerrige barna jeg har møtt. Takk for at dere har invitert meg inn i tankene deres og gjort meg uhelbredelig nysgjerrig! Jeg nevner også alle engasjerte og reflekterte medarbeidere som jeg møter i ulike sammenhenger i Bromma; takk for at dere ustanselig «smitter» meg med kloke tanker. Dessuten har jeg hatt gleden av å møte mange andre engasjerte, kloke og nysgjerrige mennesker som har interessert seg for arbeidet vårt. Jeg vil spesielt nevne den sterke støtten jeg har fått i samarbeid med Per Bernemyr og Harold Göthson på Reggio Emilia-instituttet i Stockholm. De har på ulik måte, og med stort engasjement, både oppmuntret og utfordret meg i mine tanker rundt det pedagogiske arbeidet. Jeg vil også takke for den nysgjerrigheten jeg har møtt i samarbeid med lærerhøyskolen i Stockholm og Idébanken i Bromma. Takk også, Hillevi, for at du gav meg mot til å skrive denne boken. Sist, men ikke minst, vil jeg takke Bromma bydel og skoleutviklingsetaten, som har bidratt med økonomisk støtte som har gjort det mulig for meg å skrive boken.

Mitt håp er at du som leser denne boken, skal bli «smittet» med lyst og vilje til å lytte til barna. Lytte til barna for å holde den pedagogiske virksomheten i stadig utvikling sammen med dem. Lytte til barna for å gjøre det mulig å skape en barnehage som er en demokratisk møteplass for felles læring.

8 Stockholm, oktober 2004 Ann Åberg