Forord til de teoretiske mellomspillene

Jeg møtte Ann Åberg første gang i 1996, da hun var deltager på et kurs i pedagogisk dokumentasjon, der jeg var kursleder sammen med billedpedagogen Karin Furness. Den kunnskapen jeg hadde om svensk barnehage, begrenset seg til at jeg i to år hadde fulgt et nettverk i forbindelse med utviklings- og forskningsprosjektet «Pedagogikk i en foranderlig verden».3 Som kursleder gjorde jeg det straks klart for deltagerne at jeg var der for å lære om deres praksis, samtidig som jeg selvsagt ville at de skulle lære noe nytt om egen praksis gjennom mine teoretiske kunnskaper og erfaringer. Svært forenklet kan jeg si at det viktigste i møtet mellom Ann og meg har vært at Ann har synliggjort og satt ord på teoriene som finnes i egen praksis, og jeg har synliggjort og satt ord på den pedagogiske praksisen som finnes i teoriene. Dette byttet har ført til at jeg oppmuntret Ann til å skrive en bok om sine viktige erfaringer, og til at Ann ville at jeg skulle bidra med teoretiske kommentarer i boken. Mine kommentarer er noen korte teoretiske utfordringer som har til hensikt å gi et annet blikk på det Ann har å fortelle. Kanskje kan de også inspirere leseren til å lese videre i andre tekster, for å få øye på nye teorier i egen praksis.

For meg er teori og praksis to sider av samme sak. Våre tanker om barn, utvikling, læring, lek eller kunnskap vil alltid være utgangspunktet for den pedagogiske praksisen vår. Dette i tillegg til tanker om hvorfor vi skal ha barnehager i vårt samfunn. Og all teori har fortellinger fra levd liv som utgangspunkt. Som pedagoger tenker vi sjelden bevisst rundt dette. Pedagoger må aktivt synliggjøre hvilke forestillinger som styrer det daglige arbeidet. Slik vil et levende arbeid i samklang med hvert nytt barn og hver ny barnegruppe kunne finne sted. Det er en slik stadig pågående synliggjøring og utfordring i pedagogisk arbeid Ann Åberg beskriver som en lyttende pedagogikk i denne boken.

I løpet av de siste ti årene har både Ann og jeg trent mye på det som førskolebarnet Filip kaller «hørestyrke». Begrepet er helt i tråd med ideen om en praksis som kjennetegnes av lyttende pedagogikk. Mens Ann hele tiden har stått midt i praksis, fysisk nær barna, har jeg som forsker hatt større avstand til barna, men kommet nær dem ved hjelp av den pedagogiske dokumentasjonen. Jeg har forsøkt å lytte til de harmonier og disharmonier som den svenske førskolepraksisen tonesetter, for eksempel i møtet med ulike teorier. I mine teoretiske mellomspill forsøker jeg å beskrive hvordan vi kan lytte til den pedagogiske praksisen på en ny måte, slik at vi kan høre uventede klanger i den musikken vi trodde vi kjente så godt.

Ann har på sin side jobbet intenst for at hun skal kunne lytte til hva barn sier og gjør, på en ny måte. Slik har hun helt konkret kunnet gi barna makt i egne læreprosesser. Lyttingen har gjort det mulig for henne å ta utgangspunkt i og utfordre

3.Prosjektet ble ledet av professor Gunilla Dahlberg ved Lærerhøgskolen i Stockholm, Harold Göthson og Anna Barsotti (begge fra Reggio Emilia-instituttet) og ble finansiert av Sosialdepartementet. Prosjektet finnes nedskrevet i Dahlberg, Moss og Pence, 2001.

9

de tanker, fantasier og ulike måter å forstå på som barn gir uttrykk for når de er i samspill, når de leker, bygger, prøver ut, tegner, undersøker og når de snakker sammen. Hun har gitt barn nye forutsetninger for å tenke og for å arbeide videre. Når hun har gjort dette, har hun på en helt ny måte også gitt seg selv makt over sin egen pedagogiske praksis. Hun har, som praktiserende førskolelærer, blitt det jeg velger å kalle et aktivt kunnskapsdannende subjekt. Dermed utfordrer hun tanken om at det er mulig å tilegne seg en metode for læring som senere kan brukes for at barn skal utvikle seg på en bestemt måte. I stedet praktiserer hun et stadig kunnskapsdannende arbeid sammen med barn og medarbeidere, ikke bare om hva et barn og læring kan være og kan bli, men også om hva barnehagen og hun selv kan være og kan bli.

Jeg vil takke Ann for at hun har tatt den store utfordringen som det er å skrive en bok om egne og kollegers erfaringer, men også for at jeg fikk lov til å medvirke i denne viktige og vakre boken.

Takk rettes også til Helge Ax:son Johnsons stiftelse for økonomisk støtte som har gjort det mulig for meg å bli ferdig med mine avsnitt i boken.

Stockholm, oktober 2004 Hillevi Lenz Taguchi

10