129189M_Lyttende ped
21-01-10
07:00
Side 9
Forord til de teoretiske mellomspillene eg møtte Ann Åberg første gang i 1996, da hun var deltager på et kurs i pedagogisk dokumentasjon, der jeg var kursleder sammen med billedpedagogen Karin Furness. Den kunnskapen jeg hadde om svensk barnehage, begrenset seg til at jeg i to år hadde fulgt et nettverk i forbindelse med utviklings- og forskningsprosjektet «Pedagogikk i en foranderlig verden».3 Som kursleder gjorde jeg det straks klart for deltagerne at jeg var der for å lære om deres praksis, samtidig som jeg selvsagt ville at de skulle lære noe nytt om egen praksis gjennom mine teoretiske kunnskaper og erfaringer. Svært forenklet kan jeg si at det viktigste i møtet mellom Ann og meg har vært at Ann har synliggjort og satt ord på teoriene som finnes i egen praksis, og jeg har synliggjort og satt ord på den pedagogiske praksisen som finnes i teoriene. Dette byttet har ført til at jeg oppmuntret Ann til å skrive en bok om sine viktige erfaringer, og til at Ann ville at jeg skulle bidra med teoretiske kommentarer i boken. Mine kommentarer er noen korte teoretiske utfordringer som har til hensikt å gi et annet blikk på det Ann har å fortelle. Kanskje kan de også inspirere leseren til å lese videre i andre tekster, for å få øye på nye teorier i egen praksis. For meg er teori og praksis to sider av samme sak. Våre tanker om barn, utvikling, læring, lek eller kunnskap vil alltid være utgangspunktet for den pedagogiske praksisen vår. Dette i tillegg til tanker om hvorfor vi skal ha barnehager i vårt samfunn. Og all teori har fortellinger fra levd liv
J
som utgangspunkt. Som pedagoger tenker vi sjelden bevisst rundt dette. Pedagoger må aktivt synliggjøre hvilke forestillinger som styrer det daglige arbeidet. Slik vil et levende arbeid i samklang med hvert nytt barn og hver ny barnegruppe kunne finne sted. Det er en slik stadig pågående synliggjøring og utfordring i pedagogisk arbeid Ann Åberg beskriver som en lyttende pedagogikk i denne boken. I løpet av de siste ti årene har både Ann og jeg trent mye på det som førskolebarnet Filip kaller «hørestyrke». Begrepet er helt i tråd med ideen om en praksis som kjennetegnes av lyttende pedagogikk. Mens Ann hele tiden har stått midt i praksis, fysisk nær barna, har jeg som forsker hatt større avstand til barna, men kommet nær dem ved hjelp av den pedagogiske dokumentasjonen. Jeg har forsøkt å lytte til de harmonier og disharmonier som den svenske førskolepraksisen tonesetter, for eksempel i møtet med ulike teorier. I mine teoretiske mellomspill forsøker jeg å beskrive hvordan vi kan lytte til den pedagogiske praksisen på en ny måte, slik at vi kan høre uventede klanger i den musikken vi trodde vi kjente så godt. Ann har på sin side jobbet intenst for at hun skal kunne lytte til hva barn sier og gjør, på en ny måte. Slik har hun helt konkret kunnet gi barna makt i egne læreprosesser. Lyttingen har gjort det mulig for henne å ta utgangspunkt i og utfordre
3. Prosjektet ble ledet av professor Gunilla Dahlberg ved Lærerhøgskolen i Stockholm, Harold Göthson og Anna Barsotti (begge fra Reggio Emilia-instituttet) og ble finansiert av Sosialdepartementet. Prosjektet finnes nedskrevet i Dahlberg, Moss og Pence, 2001.
9
