Nettverkets betydning Vilje, lyst og mot 17

nende sammenhenger. Med andre ord hvordan det ble mulig å påbegynne arbeidet med å gjenerobre hørestyrken.

Nettverkets betydning

Den beste måten å spre interesse og nysgjerrighet på er å skape møteplasser som oppmuntrer til dialog. I Bromma, der jeg arbeider, har vi pedagoger den store fordelen at vi har tilgang til Idébanken. Dette er akkurat en slik møteplass. Det ble åpenbart at vi skulle invitere noen av de mest interessante foreleserne fra veilederutdanningen hit, slik at flere pedagoger fikk muligheten til å høre. Forelesningene vakte stor interesse og satte i gang tanker om forandring av barnehagevirksomheten, både blant pedagoger og ledelse. For å kunne ta vare på alle tankene besluttet vi oss for å starte et nettverk.

Nettverksideen var altså ikke en beslutning «ovenfra», men en idé som tok utgangspunkt i pedagogenes interesse. Vi var alle med helt fra starten av når det gjaldt å forme nettverket. Dette var nok avgjørende for at vi i dag kjenner et felles ansvar for nettverkets utvikling. Den sterke støtten vi fikk fra ledelsen, har naturligvis også hatt betydning for hvordan vi pedagoger kunne starte nettverksarbeidet, og for hvordan vi i dag kan videreutvikle nettverket. Uten en dialog med hverandre hadde det vært vanskelig, kanskje umulig, å fortsette utviklingsarbeidet i barnehagene våre.

Våren 1997 startet vi det første nettverket i samarbeid med Reggio Emilia-instituttet. I nettverket har vi latt oss inspirere av det pedagogiske arbeidet på førskolene i Reggio Emilia. Ved hjelp av denne inspirasjonen har vi prøvd å finne vår egen arbeidsmåte som tar utgangspunkt i vår virkelighet, våre tradisjoner og de barna vi har i våre barnehager. Reggio Emilias filosofi er heldigvis ingen metode som vi bare kan kopiere, men vi kan speile oss i deres måte å tenke på og arbeide. Slik kan vi gjøre det lettere å få øye på oss selv og våre egne tradisjoner. Å speile seg i andre handler ikke om å gjøre noe på akkurat samme måte, men om å bli bevisst eget arbeid: Hva gjør jeg og hva tenker jeg i min egen virksomhet?

Formålet med nettverket var klart definert helt fra starten av: Vi ville utvikle den pedagogiske virksomheten ved hjelp av dokumentasjon. Ingen av oss hadde erfaring med dokumentasjonsarbeid fra før, likevel var det nettopp dokumentasjon som på en spennende måte skulle komme til å snu opp ned på det meste vi før hadde tenkt og gjort i barnehagene våre.

Pedagoger som lærer av og med hverandre I nettverket har vi en dialog som hele tiden gir oss mulighet til å være åpne for nye sannheter og for andres forståelses- og tenkemåter. Det å lytte bevisst til andres arbeidsmåter gir oss nye, spennende tanker og nye muligheter til å vurdere våre egne måter å tenke og handle på. I den tiden arbeidet har pågått, har vi skapt forutsetninger for en lyttende dialog mellom barnehagene, en dialog som ikke fantes tidligere. Nettverksarbeidet har gjort det mulig for oss å gi struktur til måten vi lærer av hverandre på. Vi har ikke bare blitt oppmerksomme på andres ulikhete; vi har også lært å bruke ulikhet som en drivkraft for å videreutvikle den pedagogiske praksisen. Tidligere var vi ikke spesielt opptatt av hverandres barnehager, men nettverksarbeidet har fått oss til å oppdage glede og styrke i å dele kunnskaper, ulikheter og erfaringer.

15

Nettverket har blitt en møteplass der vi pedagoger danner en lærende gruppe som bevisst søker kunnskap sammen. Felles anstrengelse og vilje til utvikling har gitt oss styrke og lyst, og ikke minst har det gitt oss tro på at det vi gjør i barnehagen, har betydning for barna og vår felles fremtid.

I dag ser jeg hvor verdifullt det er å arbeide i nettverk. Men det skjer ingen underverker bare ved å starte nettverk – det alene er ikke en garanti for utvikling! For at et nettverk skal bli interessant og lærende, må innholdet stadig diskuteres og fornyes. Det er ikke som et kurs som kan repeteres hver høst. Pedagogisk utviklingsarbeid er en prosess som hele tiden gir oss mulighet til å tenke nytt og til å utvikle oss i dialog med hverandre.

I tiden som har gått, har selvsagt nettverksarbeidet hatt fokus på mange ulike spørsmål. Spørsmål som sjelden har gitt oss svar, men som har gitt oss mange nye og spennende spørsmål. I starten hadde som sagt ingen av oss erfaring med dokumentasjon, og det ble derfor viktig å diskutere hvordan og ikke minst hvorfor vi skulle dokumentere. Et av de mest spennende spørsmålene var og er: Når, hvordan og i hvor stor grad går vi pedagoger inn og styrer barna i deres arbeid og læring?

I dag vet vi hvordan et nettverk kan fungere, men vi vet fortsatt ikke hva det kan bli. Det er akkurat det som er så spennende: Hva og hvordan alt blir, kommer an på hvordan vi selv velger å gå videre. Det er ingen andre som bestemmer; det er alltid våre egne spørsmål og erfaringer som gir grunnlag for nettverkets innhold.

Å gi barns møter verdi Jeg lærte mye nytt sammen med de andre i nett-

16 verket. Dette fikk meg til å fundere over hvordan vi delte alle våre gode erfaringer med barna. Refleksjon er en forutsetning for at vi hele tiden skal kunne utvikle vårt pedagogiske arbeid. Det er imidlertid ikke bare pedagoger som har glede av å tenke sammen; barn har naturligvis også glede av å speile tankene sine i andre. Slik kan de oppdage sin egen og andres måte å lære og forstå omverdenen på. Vi voksne lærte av og med hverandre i nettverket, men hvilken betydning fikk dette for barna? Vi hadde fått tilgang til en sammenheng der vi kunne formulere tankene våre sammen, men hvordan gav vi barna muligheten til å reflektere sammen og til å sette ord på sine erfaringer? Den store utfordringen har vært (og er) å omsette våre kloke tanker og teorier til handling i praksis. Barna i våre barnehager er naturligvis også lærende grupper som bevisst søker kunnskap sammen – om vi gir dem muligheten.

I nettverket fikk jeg også oppdage gleden ved felles læring sammen med kolleger. Hvordan kunne vi gi barna muligheten til å oppdage hverandres ulikheter, slik at det kunne bli en drivkraft i felles læring?

Da jeg begynte å gå egen virksomhet etter i sømmene, oppdaget jeg, til min store forskrekkelse, at vi organiserte dagen slik at det var nesten umulig for barna å møtes for å snakke sammen i små grupper. Et spennende spørsmål dukket opp i personalet: Hva er det som styrer vår måte å organisere barnehagedagen på? Nettverksarbeidet har synliggjort verdien av at alle må være delaktige for å skape et meningsfullt innhold. Dette har naturligvis påvirket våre tanker omkring hvordan vi gir barna mulighet til å være delaktige når vi skaper vår pedagogiske virksomhet.

Jeg hadde ikke tenkt over at organisasjonen skulle ha så stor betydning for arbeidet vårt. Dokumentasjonsarbeidet fikk meg også til å forstå hvor sterkt organiseringen påvirker og styrer hvilke pedagoger vi kan være, og hvilke barna kan bli. Organisering er også pedagogikk! Det er mitt ansvar som pedagog å organisere hverdagen på en måte som gjør det mulig for barn å kunne reflektere over egne erfaringer sammen.

Vi har stadig blitt tvunget til å tenke nytt rundt hvordan vi organiserer den tiden vi har til rådighet. Det handler om å gjøre valg ut fra de verdiene vi verner om i virksomheten. Med inspirasjon fra arbeidet i nettverket har vi formulert noen spørsmål som har vært nyttige utgangspunkt når vi planlegger og organiserer, enten det gjelder prosjekter eller hverdagsrutiner:

•Hvordan synliggjør vi ulikheten som en ressurs i barnegruppen? •Hvordan gir vi barn muligheten til å være delaktige når det gjelder valg av innhold i egen hverdag? •Hvordan og når gir vi barna mulighet til å reflektere sammen? •Hvordan synliggjør vi barns ferdigheter? •Hvordan gir vi barna muligheten til å ta i bruk hverandres kompetanser og kunnskaper? •Hvordan får vi foreldrene delaktige i virksomheten? •Hvordan oppmuntrer miljøet til lærende møter mellom barn?

Den pedagogiske virksomheten har tidligere tilpasset seg en mer eller mindre ferdigtenkt organisasjon. Med de nye spørsmålene som utgangspunkt blir det nå verdiene vi verner om i den pedagogiske virksomheten som styrer hvordan organisasjonen skal se ut. Vi kan sammenfatte alle spørsmålene våre til et overgripende spørsmål: Hvordan skaper vi en organisasjon som oppmuntrer til refleksjon?

Vilje,lyst og mot

I mange år arbeidet jeg i barnehagen uten å reflektere i særlig grad over det pedagogiske arbeidet sammen med mine kolleger. Dette resulterte i at vi ble sittende alene, og hver for oss, med tankene våre. I dag er jeg ikke alene. Arbeidet med pedagogisk dokumentasjon krever felles refleksjon, noe som har gitt oss kunnskap om verdien av å lytte til hverandre. Vi er alle viktige ledd i en større sammenheng. En sammenheng som har bruk for alles tanker for å kunne utvikles.

I arbeidet med pedagogisk dokumentasjon er jeg blitt mer og mer bevisst mine holdninger og hvordan mine vurderinger styrer mine handlinger (min etikk). I våre felles refleksjoner kan jeg på stadig nye måter prøve ut min tenkning og handling i møte med barn. Det pedagogiske arbeidet er ikke lenger fastlåst i en bestemt modell, men er i stadig bevegelse og gir meg hele tiden ny kunnskap. Min tidligere søken etter å finne en metode som jeg kunne følge, kjennes i dag fremmed for meg. Nå preges hverdagen min av en lystfylt, spennende og uforutsigbar utforskning sammen med barn og medarbeidere. I dag våger jeg å kjenne glede i det usikre fordi jeg er blitt bevisst i forhold til hva jeg vil og hva vi sammen søker i vårt pedagogiske arbeid. Denne bevisstheten er nødvendig om jeg skal kunne gi verdi til det vi gjør sammen med barna. Jeg kjenner retningen jeg arbeider mot i det pedagogiske arbeidet, men

17

hva dette blir til på veien, vet jeg ikke sikkert. Det er akkurat dette som er det mest spennende. Å ikke vite på forhånd, men heller undre seg over «hva det kan bli». Dette er en spennende og sterk drivkraft.

Det er fort gjort å la seg styre av «selvfølgeligheter». Med selvfølgeligheter mener jeg alt jeg gjør og tenker av ren rutine, i en slags ureflektert tro på at dette er det eneste rette. Akkurat som alle andre er også jeg innordnet i en kultur og et mønster som styrer handlingene mine. I dokumentasjonsarbeidet gjorde jeg, med egne øyne og ører, oppdagelser som gav meg mot til å stille spørsmål ved både meg selv og alle de selvfølgelighetene som fantes i virksomheten. Jeg sier ikke at dette er en lett jobb. Det krever stor lyst, god hørestyrke, sterk vilje, mengder av tålmodighet og et visst mot. Anstrengelsen som endringsarbeidet har krevd (og fortsatt krever), er også det som har gitt spenning, liv, lyst og glød i arbeidet. Når jeg tenker tilbake, ser jeg at det var i de reflekterende møtene med andre, både barn og voksne, at jeg fant det som jeg så lenge hadde søkt, men ikke hadde klart å sette ord på. Jeg fant mot til å tenke selv og til å våge å tro på egne tanker i stedet for på modeller som jeg likevel aldri passet inn i. I møte med andre har jeg forstått meg selv. Jeg har bidratt med lyst og vilje til å lytte, og det har resultert i at jeg har forstått meg selv bedre, og at jeg har blitt en modigere pedagog.

18