Litteraturhistoriens aktualitet

14

MADS B. CLAuDI Og AuDHILD NORENDAL

I lys av alt dette er det paradoksalt at det i de senere tiårene har vært viet lite oppmerksomhet til fortellingene om det som utgjør selve råstoffet for litteraturforskningen og litteraturdidaktikken, nemlig litteraturen selv. Selv om studiet av narrative formers meningsbærende funksjon lenge har stått høyt i kurs, har man i langt mindre grad diskutert hvordan fortellingene om litteraturen er med på å påvirke hvordan vi leser og forstår den, hvordan vi underviser om den, og hva vi ser etter når vi utforsker den. Hvilke fortellinger strukturerer forståelsen av litteraturen i forskning og undervisning, og hvilke alternative fortellinger står til rådighet? Hva kan det innebære å lese litteratur historisk eller kontekstuelt? Hvilke utfordringer støter vi på i møte med historisk overleverte tekster, og hvilke muligheter ligger i den historiserende anstrengelsen? Denne boka presenterer noen svar på slike og tilstøtende spørsmål, som er grunnleggende for den disiplinen vi inngår i som litteraturlærere og litteraturforskere.

Den mest umiddelbare foranledningen til å tematisere litteraturhistoriske muligheter i forskning og undervisning er den skjerpelsen av skolens litteratur- og kulturhistoriske forpliktelser som fulgte av de læreplanene som trådte i kraft høsten 2020, Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020, ofte forkortet til LK20. Ikke minst gjennom det såkalte kjerneelementet «Tekst i kontekst» er en dobbel kontekstualisering av litteraturen knesatt som imperativ i norskfaget: «Tekstene skal knyttes både til kulturhistorisk kontekst og til elevenes egen samtid.» Dette imperativet gjør det også nødvendig for litteraturdidaktikken – så vel som for en litteraturforskning som vil være relevant for skoleverket – å tematisere, diskutere og problematisere hva en slik kontekstualisering kan innebære. Slike diskusjoner har lenge vært fraværende i norsk litteraturdidaktikk. Det vesentligste bidraget fra de senere tiårene er Sveinung Nordstogas bok Litteraturhistorie og L97 (1998), som drøfter hvordan litteraturundervisning kan bedrives innenfor de historiserende og sterkt kanon-orienterte rammene som ble lagt for skolens litteraturarbeid gjennom Gudmund Hernes’ skolereformer på 1990-tallet. Siden har den norske litteraturdidaktiske forskningen og diskusjonen stort sett latt litteraturundervisningens historiske og historiserende sider ligge uberørt. Derfor er det nødvendig – og på høy tid – at litteraturhistoriens plass i litteraturundervisningen diskuteres, i og for seg eller med utgangspunkt i kjerneelementet «Tekst i kontekst». Det er behov for nytenkning langs alle de tre problemlinjene som ble antydet ovenfor: Hvilke kontekster kan det være snakk om? Hva kan det bety å knytte tekstene til slike kontekster? Hvilke problemer kan man støte på, hvilke muligheter oppstår?

KAPITTEL 1 INNLEDNINg 15

Også i de disiplinfaglige miljøene er tiden overmoden for å revitalisere en diskusjon omkring litteraturhistoriens status og rolle, dens innhold, perspektiver og teoretiske fundamenter. Riktignok har norsk og nordisk litteraturforskning slett ikke vært upåvirket av internasjonal utvikling i teori og praksis, og ikke minst har David Perkins’ klassiker Is Literary History Possible? fra 1992 blitt en standardreferanse også i Norge, og en referanse som dukker opp flere ganger gjennom denne boka. Med sin antologi Litteraturhistoriografi fra 2005 løftet Mads Rosendahl Thomsen og Svend Erik Larsen internasjonal litteraturhistoriografisk teori inn i en nordisk faglig offentlighet, mens prosjektet «Litteraturhistorieskriving i Norden» (1998–2001) ga et større bidrag til utforskningen av nordisk litteraturhistorieskriving idet det samlet en serie studier av nordiske litteraturhistoriske arbeider i tobindsutgivelsen Videnskab og national opdragelse (Steinfeld og Dahl 2001). De senere tiårene har også sett forsøk på litteraturhistoriografisk fornyelse i praksis. Norsk kvinnelitteraturhistorie (1988–90, red. Irene Egelstad et al.) og Nordisk kvindelitteraturhistorie (1993–98, red. Elisabeth Møller Jensen) er tidlige eksempler på en slik fornyelse. Senere tilfeller finner vi for eksempel i Anne-Marie Mais stedsorienterte trebinds litteraturhistorie Hvor litteraturen finder sted (2010–11), som fikk en norsk pendant i Sveinung Nordstogas Der litteratur blir til i 2021, og i Ståle Dingstad og Aasta Marie Bjorvand Bjørkøys bokhistoriske Litterære kretsløp (2017). Et ønske om å nytegne gamle litteraturhistoriske kart ligger også til grunn for Erik Bjerck Hagens utgivelser Kampen om litteraturen (2012) og Norsk litteratur 1830–1875 (2019). Disse bidragene til teoretisk, empirisk og praktisk fornyelse har likevel ikke utløst noen bredere diskusjon om litteraturhistorie som litteraturfaglig og litteraturdidaktisk disiplin, som ramme for lesning og forståelse, som faglig perspektiv etc. Det er mange tiår siden slike spørsmål sist ble reist med tyngde og standhaftighet i norsk sammenheng, i diskusjonen som begynte med utgivelsen av Edvard Beyers seksbindsverk Norges litteraturhistorie (1975), og som blant annet ble etterfulgt Asbjørn Aarseths to utgivelser Realismen som myte (1981) og Romantikken som konstruksjon (1985) og Atle Kittang, Per Meldahl og Hans H. Skeis Om litteraturhistorieskriving (1983). I disse tiårene har det skjedd store endringer på mange felter med åpenbar relevans for både litteraturforskningen, -undervisningen og -historiografien: litteraturteoretisk, politisk, demografisk, medialt, teknologisk etc. Slike endringer gjør at det er innenfor helt andre rammer, og trolig til dels med andre siktemål, vi i dag beskjeftiger oss med – og forteller om – tidligere tiders litteratur enn det var for noen tiår siden.

En ytterligere grunn til at det i dag er mer prekært enn på lenge å diskutere litteraturhistorie i forskning og undervisning, er den fornyede politiske interessen for