Litteraturhistorie som samlingspunkt

16

MADS B. CLAuDI Og AuDHILD NORENDAL

nasjonen som har vist seg i store deler av Vesten fra et stykke ut på 2000-tallet. Den kalde krigens slutt utløste optimistiske forestillinger om historiens ende og om en ny postnasjonal politisk og kulturell verdensorden, men utover på 2000-tallet har den økonomiske og kulturelle internasjonaliseringen i stadig større grad møtt motstand, og nasjonen har på samme tid igjen blitt en viktigere enhet både politisk og kulturelt. I Norge er begreper som «norske verdier» og «norsk kulturarv» igjen å finne i et offentlig ordskifte etter lengre tids fravær. En slik situasjon forplikter både forskere og lærere, især på et fagområde som i så sterk grad har vært knyttet til nettopp etableringen av nasjonal kulturell identitet. Ifølge opplæringsloven påligger det skolen et ansvar for å gi elevene «historisk og kulturell innsikt og forankring» og å bidra til å «utvide kjennskapen til og forståinga av den nasjonale kulturarven», men hva betyr det å skape en slik forankring, og hva vil det si å få utvidet sin kjennskap til og forståelse av «den nasjonale kulturarven»? Hvordan kan slike begreper fylles med relevant innhold i dag og i morgen, og hvordan kan de håndteres i forskning og undervisning? Hvilke perspektiver på kultur- og litteraturhistorie er interessante og produktive i dagens samfunn og i dagens skole- og universitetsfag? Med sitt begrep «cultural literacy» argumenterte E.D. Hirsch (1987) for at felles kulturelle referanserammer tjener til å opprettholde kulturelle fellesskap, men slike referanserammer er ikke uforanderlige, og de må stadig diskuteres og revideres. Ikke minst må man spørre seg hva de skal favne om, og hvordan vi skal betrakte det de omfatter. Her har skolens norskfag og universitetenes litteraturfag en sentral rolle å spille, både for å sikre at historiene om nasjonens litterære og kulturelle fortid fortelles på faglig forankrede måter, og for å sikre at disse måtene er tilpasset dagens politiske, kulturelle, økonomiske og sosiale forhold. Kanskje må den nasjonsbyggende ambisjonen som tidligere rammet inn både forskning på og undervisning om litteraturen, i dag erstattes av en kontinuerlig nasjonal ut- eller ombygging og en kontinuerlig kritisk revisjon av hva og hvem som favnes av vårt felles «vi»?

Denne utgivelsen er også motivert av en integrativ ambisjon. Som det antydes allerede i tittelen, er boka ment som et forsøk på å bringe universitetenes litteraturfag i nærmere berøring med skolen og skolens litteraturundervisning, og da især med norskfaget. Med dette ønsker vi å bidra til å bygge bro over den institusjonelle kløften mellom universitetsfagene og skolefagene, en kløft som har utvidet seg gjennom de siste tiårene. Mens de tradisjonelle universitetsfagene – som i stor grad er inndelt i samsvar

KAPITTEL 1 INNLEDNINg 17

med skolens fag – har løsnet sine bånd til skoleverket, har lærere, lærerstudenter og lærerutdannere institusjonelt blitt sterkere knyttet – eller knyttet seg sterkere – til nyere akademiske felter innenfor det som i dag ofte omtales som utdanningsvitenskap. Denne forbindelsen har sine åpenbare grunner og sin åpenbare legitimitet, men en uheldig konsekvens av denne doble utviklingen er at båndene svekkes mellom universitetenes fagdisipliner og de som forvalter denne fagkunnskapen i skolen. Det er en utvikling vi ønsker å bidra til å motarbeide. Derfor består denne boka både av kapitler som er direkte rettet mot skoleverk og lærerutdanning, og av kapitler som i større grad har blikket rettet mot litteraturfaget som akademisk disiplin. Vi tror denne blandingen kan være berikende for begge parter. Den kan vise at faglige diskusjoner som ikke er direkte undervisningsrettet, kan ha stor relevans for litteraturundervisningen, og motsvarende at litteraturdidaktiske spørsmål kan åpne nye perspektiver på disiplinfaglige forhold. For eksempel kan sentrale læreplanbegreper som «dybdelæring», «kritisk tilnærming til tekst» og «tekst i kontekst», som alle blir behørig tematisert gjennom boka, så vel som litteraturdidaktikeres erfaring fra klasserommet fungere som faglige utfordringer til disiplinfaget. I retur kan disiplinfaget tilby nye og gjerne utfordrende måter å fylle disse og andre begreper med innhold på. Vi håper at boka fungerer på begge disse måtene, og at den kan være relevant for forskere og lærere i alle deler av utdanningsvesenet der man beskjeftiger seg med litteratur.

Slik håper vi også at denne utgivelsen kan være et bidrag til å gjenskape det som tidligere var et faglig samlingspunkt, et møtested mellom forskningen og undervisningen. Litteraturhistorien er på mange måter i seg selv et samlingspunkt. For det første utgjør ethvert litteraturhistorieverk et faglig samlingspunkt ved at det tar opp i seg, syntetiserer og populariserer kunnskap og innsikt fra spesialiserte felter innenfor litteraturforskningen. Med sitt grunnleggende pedagogiske siktemål er en litteraturhistorie for det andre også et møtested mellom disiplinfaglig forskning og et publikum utenfor forskningsdisiplinen. For det tredje er litteraturhistorien et brennpunkt i den forstand at sentrale faglige og fagdidaktiske spørsmål her løper sammen og krever svar: Hva innlemmer vi i vår litteraturhistorie? Hvordan griper vi materien an? Og med hvilke begrunnelser? Og for det fjerde, i tråd med ideene fra nevnte E.D. Hirsch: Litteraturhistorien har fungert, og den kan kanskje fremdeles fungere, som et kulturelt samlingspunkt, som en felles historie – eller et felles sett med historier – som bidrar til å binde oss sammen til et – eller flere – fellesskap.