14
Mads B. Claudi og Audhild Norendal
I lys av alt dette er det paradoksalt at det i de senere tiårene har vært viet lite oppmerksomhet til fortellingene om det som utgjør selve råstoffet for litteraturforskningen og litteraturdidaktikken, nemlig litteraturen selv. Selv om studiet av narrative formers meningsbærende funksjon lenge har stått høyt i kurs, har man i langt mindre grad diskutert hvordan fortellingene om litteraturen er med på å påvirke hvordan vi leser og forstår den, hvordan vi underviser om den, og hva vi ser etter når vi utforsker den. Hvilke fortellinger strukturerer forståelsen av litteraturen i forskning og undervisning, og hvilke alternative fortellinger står til rådighet? Hva kan det innebære å lese litteratur historisk eller kontekstuelt? Hvilke utfordringer støter vi på i møte med historisk overleverte tekster, og hvilke muligheter ligger i den historiserende anstrengelsen? Denne boka presenterer noen svar på slike og tilstøtende spørsmål, som er grunnleggende for den disiplinen vi inngår i som litteraturlærere og litteraturforskere.
Litteraturhistoriens aktualitet Den mest umiddelbare foranledningen til å tematisere litteraturhistoriske muligheter i forskning og undervisning er den skjerpelsen av skolens litteratur- og kulturhistoriske forpliktelser som fulgte av de læreplanene som trådte i kraft høsten 2020, Lære planverket for Kunnskapsløftet 2020, ofte forkortet til LK20. Ikke minst gjennom det såkalte kjerneelementet «Tekst i kontekst» er en dobbel kontekstualisering av litteraturen knesatt som imperativ i norskfaget: «Tekstene skal knyttes både til kulturhistorisk kontekst og til elevenes egen samtid.» Dette imperativet gjør det også nødvendig for litteraturdidaktikken – så vel som for en litteraturforskning som vil være relevant for skoleverket – å tematisere, diskutere og problematisere hva en slik kontekstualisering kan innebære. Slike diskusjoner har lenge vært fraværende i norsk litteraturdidaktikk. Det vesentligste bidraget fra de senere tiårene er Sveinung Nordstogas bok Litteraturhistorie og L97 (1998), som drøfter hvordan litteraturundervisning kan bedrives innenfor de historiserende og sterkt kanon-orienterte rammene som ble lagt for skolens litteraturarbeid gjennom Gudmund Hernes’ skolereformer på 1990-tallet. Siden har den norske litteraturdidaktiske forskningen og diskusjonen stort sett latt litteraturundervisningens historiske og historiserende sider ligge uberørt. Derfor er det nødvendig – og på høy tid – at litteraturhistoriens plass i litteraturundervisningen diskuteres, i og for seg eller med utgangspunkt i kjerneelementet «Tekst i kontekst». Det er behov for nytenkning langs alle de tre problemlinjene som ble antydet ovenfor: Hvilke kontekster kan det være snakk om? Hva kan det bety å knytte tekstene til slike kontekster? Hvilke problemer kan man støte på, hvilke muligheter oppstår?
9788215049908_Claudi og Norendal_Litteraturhistoriske muligheter.indd 14
12.01.2022 09:09
