Finne dem døde by Vigmostad & Bjørke

En brutal leder av en narkotikaliga er tiltalt, men vil gjøre hva som helst får å bli frifunnet. Et jurymedlem har en datter som er på reise i Ecuador. En dag kommer hun hjem og finner et bilde av datteren på kjøkkenbordet. Så ringer telefonen. En ukjent, truende stemme forteller henne at om hun ønsker å se datteren igjen i live, har hun én enkel jobb å gjøre. Hun må bare sørge for at juryen sier to ord når rettsaken er over: ikke skyldig. Roy Grace etterforsker et drap med mulig forbindelse til den tiltalte, og mistenker at noen bearbeider juryen. Men han har ingen anelse om hvor høyt opp i samfunnet de kriminelles nettverk når.

«Ingen kan underslå James’ suksess som krimforfatter … Bøkene i Roy Grace-serien blir bestandig toppselgere, ikke minst fordi de er suverent skrevet. James’ etterforskningskrim føles så ekte at man formelig kan lukte kantinekaffen – ulidelig spennende.» Daily Mail

Peter James (f. 1948) er en internasjonalt bestselgende spenningsforfatter som er utgitt på 36 språk og har solgt over 20 millioner bøker på verdensbasis. Finne dem døde er 16. roman i serien om politietterforsker Roy Grace. James er kjent for å gjøre grundig research. Alle bøkene om etterforsker Roy Grace har sitt utgangspunkt i en sann historie eller i fakta forfatteren har funnet under forarbeidet.

PETER JAMES

Ny Roy Grace-roman fra Peter James – den britiske politiromanens mester

FINNE DEM DØDE ISBN 978-82-419-6075-8

2 0 M I L L I O N E R S O LG T E B Ø K E R

PETER JAMES ETT ORD … SÅ DØR HUN, TO ORD … OG HUN OVERLEVER.

[start smuss]

Finne dem døde

[start vedl] Peter James er den mest solgte forfatteren i Storbritannia, best kjent for å skrive krimromaner og thrillere og er skaperen av den høyt elskede kriminaletterforskeren Roy Grace. Bøkene hans er blitt oversatt til trettisju språk. Peter er synonymt med pageturnere med overraskende plot og har opparbeidet seg en hær av lojale fans gjennom forfatterkarrieren – som også omfatter perioder der han har skrevet TV-manus og produsert filmer. Han er blitt tildelt over førti priser for arbeidet sitt, inkludert WHSmith Best Crime Author of All Time Award, Crime Writers’ Association Diamond Dagger og en BAFTA-nominasjon for Kjøpmannen i Venedig med Al Pacino og Jeremy Irons, som han var produsent for. Mange av Peters romaner er blitt adaptert for film, TV og teater.

[start tittel]

peter james

Finne dem døde Oversatt av Halvor Kristiansen, MNO

[start kolofon] Originaltittel: Find them dead Copyright © Really Scary Books Ltd. / Peter James 2020 Copyright© norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2023 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Neil Lang, Pan Macmillan Art Department Forsidefoto: © Marcos Appelt / Arcangel Images / Shutterstock Forfatterfoto: James Clarke Papir: 52 g Holmen Book Bulky 2,3 Boken er satt med Sabon 10,8 / 13,6 pkt. 1. opplag 2024 ISBN: 978-82-419-6075-8 ISBN (BC-utgave): 978-82-419-6322-3 Oversatt av Halvor Kristiansen Spørsmål om denne boka kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor. Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

[start ded]

TIL JULIAN FRIEDMANN

[start vedl]

[start kap]

1 Mandag 26. november

Mickey Starr stirret inn i nattemørket og følte seg rastløs og nervøs. Og redd. Det var ikke frykt for mørket, men for det som lå bakenfor det. Det går sikkert bra, prøvde han å overbevise seg selv om. Han hadde krysset Den engelske kanal før uten problemer, så hvorfor skulle det være annerledes denne gangen? Men det var det. Det var et faktum. Dette var annerledes. Frykt var noe som aldri hadde plaget ham, men under denne turen hadde han merket en voksende uro, og nå som han nærmet seg kysten, var han virkelig skremt. Livredd for at det skulle gå galt, for hva som kunne skje med den eneste personen i livet hans som betydde noe for ham og som elsket ham ubetinget. Samme hvor mye galt han hadde gjort. Beskyttet mot vær og vind i tykk frakk og lue, med en rullings som gikk i oppløsning i en krum hånd, sto den muskuløse, gråhårede førtitre år gamle mannen på dekket til en duvende bilferge og klamret seg til en stolpe for å holde balansen. I fengselet for omtrent atten år siden hadde cellekameraten hans, en ire med en sær humoristisk sans, gitt ham 9

kallenavnet Lucky Starr. Mickey burde føle seg heldig, hadde han sagt, for han hadde fremdeles en testikkel etter å ha mistet den andre på grunn av kreft i tenårene, ett øye etter at en løs hornhinne i det andre hadde satt en stopper for karrieren som bokser, og én arm etter at han mistet den andre i en motorsykkelulykke. Klokken var fire om natten, og han prøvde å holde sjøsyken i sjakk. Han følte seg ikke spesielt heldig i dette øyeblikket, midt i Den engelske kanal i denne stormen. Han hadde en dårlig følelse av at han kanskje hadde brukt opp flaksen sin. Kanskje han burde ha funnet en annen til å bli med da kameraten trakk seg i siste øyeblikk på grunn av sykdom. Han følte seg alltid mindre sårbar og iøynefallende når han hadde med seg en kvinnelig partner. Kanskje Range Roveren han kjørte var for oppsiktsvekkende? Ikke tenk på det, Mickey, bare gjør jobben din. Sjøen var svart som døden. Sjøsprøyten sved i øynene der han myste i den kraftige vinden og regnværet. Selvtilliten var frynsete, og han lurte på om han var i ferd med å begå den største tabben i sitt liv. Ro deg ned. Ta deg sammen. Se selvsikker ut. Vær heldig! Vær heldig, og snart vil han være hjemme, tilbake hos den yngre broren Stuie, som var fullstendig avhengig av ham. Stuie hadde Downs syndrom, og Mickey omtalte ham kjærlig som sin «kompis med et ekstra krommis». For mange år siden hadde Mickey lovet moren deres på dødsleiet at han alltid skulle ta vare på ham, og det hadde han gjort. Broren med «annerledes evner» hadde lært Mickey å se livet på andre måter, enklere måter. Bedre. Han ville ikke ta flere turer for sjefen etter denne. Han hadde snakket med Stuie om å etablere 10

en forretningsvirksomhet med pengene han hadde lagt seg opp – en god slump fra de små mengdene med dop han hadde stjålet fra sjefen på hver tur, for små til at han noen gang ville legge merke til det. Men denne gangen hadde han økt mengden betydelig, og en særdeles god privat handel ventet ham. Et stort overskudd – det største noensinne! Men nå naget tvilen ham. Det skulle ikke mer enn en oppmerksom toller til. Han prøvde å la være å tenke på det. Alt kom til å gå bra, slik det alltid gjorde på disse turene. Ikke sant? Stuie likte å lage mat og gikk bestandig med den «spesielle» kokkeluen som Mickey hadde gitt ham i bursdagspresang for et år siden. Mickey hadde planlagt å kjøpe en fish and chips-restaurant så nær stranden i Brighton han hadde råd til – eller i Eastbourne eller Worthing like i nærheten, der prisene var lavere. Men for pengene han var på nippet til å tjene nå, ville han kunne kjøpe et sted på stranden i Brighton, der det var mest penger å tjene, og han hadde sett at et ideelt sted like ved Palace Pier nettopp var lagt ut for salg. Stuie kunne jobbe på kjøkkenet med å tilberede mat, og selv kunne han ta seg av frityrstekingen og kundene. Hvis alt gikk bra, ville han ha nok penger til å kjøpe den om et par dager. Han måtte bare få varene sine trygt gjennom tollen og ut på landeveien. Og så – herrens glade dager! Han svelget, nervene plaget ham igjen idet han pustet inn de giftige gassene fra ny maling og diesel. Sjefen hadde klappet ham på ryggen for et par dager siden, før han dro til Newhaven, og sagt at han ikke skulle bekymre seg, at alt ville gå bra. «Hvis det oppstår problemer, bare opptre

normalt, vær deg selv. Vær rolig, pust dypt inn og smil. OK? Du er Lucky, så vær heldig!» Den gule og hvite fergen på 18 000 tonn pløyde gjennom de sinte bølgene i stormen i Den engelske kanal og nærmet seg slutten på den sekstifem nautiske mil lange overfarten fra Dieppe. Foran seg kunne han omsider skjelne havnen og lysene på styrbord side i den dype kanalen mellom bryggene i Newhaven havn, og bakenfor – enda mer vage langs kysten – lysene fra byen. Like etterpå lød en kunngjøring over høyttaleranlegget: «Sjåfører, vennligst gå tilbake til bilene.» Starr tok et siste trekk av sigaretten, den femte eller sjette i løpet av overfarten, kastet den over bord i sjøsprøyten og skyndte seg inn gjennom en tung ståldør, inn der det var litt varmere, og fulgte skiltene ned trappen til bildekk A. Ingen grunn til å være nervøs, sa han til seg selv nok en gang. Han hadde alle papirene i orden, og alt var planlagt med den militære presisjonen han var blitt vant til fra organisasjonen til sjefen etter å ha jobbet lojalt for ham i snart seksten år. Vel, i hvert fall ganske lojalt. For lenge siden hadde sjefen sagt at dette alltid var det beste tidspunktet å passere tollen på, for tollerne var trøtte og lite oppmerksomme. Han kikket på klokken. Hvis alt gikk bra, ville han være hjemme om to timer. Stuie sov nok ennå, men gjett om de skulle feire når han våknet! Ja visst. Han smilte. Alt kom til å gå bra. Gud, vær så snill.

[start kap]

2 Mandag 26. november

Kl. 04.30 satt Clive Johnson iført den mørke uniformskjorten med epåletter og svart slips, på det behagelige kontoret med glassvegg og utsikt over tollvesenets huleaktige, trekkfulle hall i Newhaven havn i Sussex. Tollbetjenten nippet til en fæl kaffe og tenkte på ølfestivalen i Horsham Drill Hall neste lørdag – det eneste lyspunktet i enden av tunnelen av en lang, kjedelig uke med nesten ufruktbare nattevakter og stor skuffelse i teamet hans så langt. Johnson var en gjennomsnittlig høy og kraftig mann på femtitre år, med et vennlig ansikt toppet med stadig tynnere hår, og hadde store briller som hjalp ham å skjule linsene han trengte for det dårlige synet, som ble stadig verre på grunn av makuladegenerasjon. Tilfeldigvis og til stor hjelp eide kona hans en butikk i optikerkjeden Specsavers i Burgess Hill. Hittil hadde han skjult sykdommen for kollegaene, men til sin fortvilelse visste han at om bare et år eller to – som øyelegen som jobbet for kona hans, hadde informert ham om – ville han måtte slutte i jobben han var blitt glad i, selv om arbeidstidene ofte var usosiale. Regnet pøste ned utenfor, og det blåste stiv kuling med vindkast opp i liten storm. En av sporhundene bjeffet ustanselig i varebilen til hundeføreren i enden av hallen, 13

som om den merket teamets forventning om at de kanskje, etter en ukes spent venting etter et tips fra en betrodd etterretningskilde, endelig skulle oppnå resultater. Selv om «betrodd» var et tvilsomt begrep. Etterretningsrapporter var notorisk upålitelige og ofte vage. Denne hadde antydet at en betydelig mengde harde stoffer var ventet i denne havnen i nærmeste framtid, skjult i et kjøretøy, antakelig en luksuriøs bil, og at det ville komme med en nattferge denne uken. Det var derfor de i natt og de siste seks dagene hadde langt flere betjenter enn vanlig her i Newhaven, støttet av etterforskere fra politiet i Sussex og en væpnet styrke stående klar. Alle kjedet seg, men var håpefulle. Bilfergen «Côte D’Albâtre» hadde nettopp lagt til kai etter den fire timer lange overfarten og var i ferd med å tømmes for lastebiler, varebiler og biler. Og det var særlig én bil på listen som havnemyndighetene i Dieppe hadde sendt på e-post tidligere, som hadde påkalt Clives oppmerksomhet. Hans andre lidenskap i tillegg til real ale var veteranbiler, og han dro alltid på alle treffene han kunne få med seg rundt om i landet. Han gikk aldri glipp av stevnene på Goodwood, særlig Festival of Speed og Revival, og han hadde detaljkunnskap om praktisk talt alle biler som var bygd mellom 1930 og 1990, om alt fra motorkapasitet til ytelse og vekt. Det var et storslagent eksemplar som skulle komme med denne fergen, et han gledet seg vilt til å se. Med eller uten beslag ville det i det minste være høydepunktet hans denne uken. Et av problemene for betjentene var definisjonen av «svært verdifull bil». Kilden til etterretningsrapporten kunne ikke spesifisere det nærmere. Mange titalls biler gikk under den betegnelsen. De hadde stanset og gjennomsøkt mange kjøretøy som kunne stemme med beskrivelsen, 14

inkludert en sjelden Corvette, men uten hell så langt. Det eneste de hadde funnet hittil, var en ørliten mengde cannabis til eget bruk, og en Volvo stasjonsvogn med en frekk mengde sigaretter – flere tusen – men alt til eget bruk, hadde sjåføren sagt. Etter nærmere avhør viste det seg at han eide en pub, krysset kanalen ukentlig, tjente en god slump på det og svindlet tollmyndighetene og dermed skattevesenet for en relativt liten, men likevel betydelig sum. De hadde beslaglagt Volvoen og lasten, men det var et lite beslag, ikke det de egentlig var ute etter. Ikke det alle sammen ventet på. Etter hvert som uken gikk, hadde både troen på etterretningsrapporten og arbeidsmoralen dabbet av. Hvis det gikk skeis i natt også, ville Clive miste mesteparten av den ekstra bemanningen. Det første kjøretøyet som kom gjennom tollen, var en campingbil med et eldre ektepar som så trøtte ut. Clive snakket i walkietalkien og ga instrukser til de to betjentene på gulvet. «Stans campingbilen, spør hvor de har vært og la dem kjøre videre.» Kroppsspråk var en av ferdighetene til Clive Johnson. Han la alltid merke til en nervøs sjåfør. Dette paret var bare trøtte, de hadde ingenting å skjule. Det hadde heller ikke den like trøtte forretningsmannen i en Audi A6 med tyske registreringsskilter som kom etter dem. Men for bevisst å gjøre mannen nervøs hvis han kjørte bak i bilkøen, beordret han to betjenter til å stanse sjåføren av Audien og spørre ut ham også. Det samme gjaldt et eldre ektepar i en liten Nissan, og et ungt par i en MX5. Lastebilene kom senere. Noen av dem ville bli plukket ut tilfeldig og ført gjennom røntgenmaskinen for å se om det var ulovlige innvandrere skjult i lasten. Clive hadde hørt at tidsrommet fra kl. 03.00-05.00 ble kalt de døde timene. Tiden før soloppgang da mange 15

dødssyke mennesker gikk bort. Tiden da folk flest hadde minst energi. De fleste, kanskje, men ikke han, nei. I likhet med en ugle jaktet han best om natten. Clive hadde aldri ønsket å være tollbetjent i første linje, for han hadde aldri vært særlig trygg på mennesker på den måten, for mye tomprat og skuespill. Vanligvis foretrakk han ensomheten og anonymiteten på bakrommet, i selskap av tabeller, fakta, tall og statistikker. Da han begynte i toll- og avgifts etaten, før grensestyrken ble skilt ut som en egen enhet, var det på grunn av fascinasjonen og ekspertisen hans med vekt og mål. Han hadde en fabelaktig hukommelse som hadde vært til stor hjelp som analytiker i etaten, før han for noen år siden, ganske motvillig, gikk med på å bli tollbetjent i første linje da sjefene la merke til talentet hans for å se alt som kunne virke mistenkelig. I løpet av disse siste sju årene hadde han bevist at vurderingen deres var riktig. Ingen av kollegaene forsto hvordan han gjorde det, men evnen til å oppdage smuglere var nesten instinktiv. Og alle instinktene fortalte ham at det var noe galt med sjåføren i Range Roveren med en lukket henger på slep. Han var nervøs. Nervøs som faen. Han kalte opp de to betjentene sine på gulvet.

PETER JAMES

Ny Roy Grace-roman fra Peter James – den britiske politiromanens mester

FINNE DEM DØDE ISBN 978-82-419-6075-8

2 0 M I L L I O N E R S O LG T E B Ø K E R

PETER JAMES ETT ORD … SÅ DØR HUN, TO ORD … OG HUN OVERLEVER.