De voksne forsøker å forsone seg med det som har skjedd, men Victoria klarer ikke å legge vekk tankene på lillebroren. Hun søker seg til videregående skole i Moskva, og derfra tar hun opp jakten på Aleksej uten at foreldrene vet om det. Alene legger hun ut på lange togreiser for å finne ham, uten resultat. Foreldrene oppdager Victorias jakt ved en tilfeldighet. Snart legger hele familien ut på en lang reise for å finne ut av hva som skjedde med Aleksej – en jakt som varer helt til de en dag i 2018, finner ham.
Jakten på en lillebror
Alle ting fikk sin lapp. Tannbørstene og tannkremtuben, hårbørsten, såpebeholderen og håndkleskuffen på badet. Det samme på soverommene, i stua og på kjøkkenet. Snart var hele huset fullt av små, gule lapper med russiske ord på.
Jakten på en lillebror
Kristin Molvik Botnmark er fra Svolvær og bor i Asker. Hun er utdannet sosiolog og har vært leder i ulike bransjer i mange år. Nå arbeider hun som høyskolelektor på Høyskolen Kristiania, hvor hun underviser i HR og ledelsesfag. Hun har tidligere skrevet to fagbøker om ledelse. Dette er hennes første dokumentar.
HVA SKJEDDE MED ALEKSEJ?
Men samtidig er det økonomisk krise etter oppløsningen av Sovjetunionen. I det politiske kaoset som oppstår, stopper adopsjonsprosessen opp, og de må innse at de likevel ikke skal bli den lille guttens familie.
Kristin Molvik Botnmark
Våren 1998 venter Kristin Molvik Botnmark og familien hennes på fire år gamle Aleksej, gutten de skal adoptere fra et russisk barnehjem. Victoria på ti gleder seg til å bli storesøster og øver seg hver dag på språket han snakker. Journalisten Åsne Seierstad besøker barnehjemmet og forteller at Aleksej alltid bærer på albumet med bildene av sin nye familie som han stolt viser fram.
HVA SKJEDDE MED ALEKSEJ?
Kristin Molvik Botnmark
«Den er veldig slitt, denne permen», sa Åsne Seierstad. «De ansatte forteller at han har den under armen hele tiden. Til og med når han sover.» (Fra boken)
«Ei sterk og skakande historie om korleis storpolitikk set djupe spor i enkeltpersonar sine liv. Svært medrivande fortalt.» Olaug Nilssen
Kirkenes
Reisen vinter 2016 Victorias reise Aleksejs reise
Nikel
Murmansk Olenegorsk
500 km
Kandalaksja
Apatity
Norskehavet Kvitsjøen Kem SVERIGE
Segerja
FINLAND
Petrosavodsk
NORGE
R U S S L A N D
St. Petersburg Østersjøen
ESTLAND
Novgorod
Nordsjøen Tver
LATVIA
Klin
DANMARK LITAUEN
Moskva
KALININGRAD HVITERUSSLAND IRLAND STORBRITANNIA
POLEN
NEDERLAND
Voronesj
TYSKLAND
BELGIA
TSJEKKIA UKRAINA
KASAKHSTAN
SLOVAKIA
FRANKRIKE
ØSTERRIKE
SVEITS
SLOVENIA ITALIA
SPANIA
Rostov-na-donu
MOLDOVA
UNGARN ROMANIA
KROATIA BOSNIAHERCEGOVINA
Armavir SERBIA
MONTENEGRO
BULGARIA
Svartehavet
Mineralnye Vody GEORGIA
Naltsjik
Kaspihavet
USBEKISTAN
Kirkenes
Reisen vinter 2016 Victorias reise Aleksejs reise
Nikel
Murmansk Olenegorsk
500 km
Kandalaksja
Apatity
Norskehavet Kvitsjøen Kem SVERIGE
Segerja
FINLAND
Petrosavodsk
NORGE
R U S S L A N D
St. Petersburg Østersjøen
ESTLAND
Novgorod
Nordsjøen Tver
LATVIA
Klin
DANMARK LITAUEN
Moskva
KALININGRAD HVITERUSSLAND IRLAND STORBRITANNIA
POLEN
NEDERLAND
Voronesj
TYSKLAND
BELGIA
TSJEKKIA UKRAINA
KASAKHSTAN
SLOVAKIA
FRANKRIKE
ØSTERRIKE
SVEITS
SLOVENIA ITALIA
SPANIA
Rostov-na-donu
MOLDOVA
UNGARN ROMANIA
KROATIA BOSNIAHERCEGOVINA
Armavir SERBIA
MONTENEGRO
BULGARIA
Svartehavet
Mineralnye Vody GEORGIA
Naltsjik
Kaspihavet
USBEKISTAN
Hva skjedde med Aleksej?
Kristin Molvik Botnmark
Hva skjedde med Aleksej? Jakten pĂĽ en lillebror
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2019 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Erland Gyllensten Banggren Omslagsfoto: Privat Forfatterfoto ved forlaget Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15 pkt. Forfatter har mottatt støtte fra Fritt ord og fra Det faglitterære fond. Forlaget har mottatt støtte fra Fritt Ord. 1. opplag 2019 ISBN: 978-82-419-1696-0 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Jeg er ikke redd for bølgene, heller ikke vinden Jeg svømmer til mor, alene i verden Mor, hør jeg kommer: Jeg kommer! Tross alt, det kan ikke skje i verden, At barn skal gå tapt. (Fra det russiske folkeeventyret «Den lille mammuten»)
Innhold
Fotografiet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 FØRSTE DEL. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 Når kan jeg få en bror? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Syltynt håp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18 Alt må prøves . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 Russerfugl . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 Prosessen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37 Neste år er vårt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43 Et år uten sommer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52 Full fart mot kaos . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 60 Når man er full, glemmer man alt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65 Dobroje den, lillebror . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69 Byråkraten er både tsar og Gud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73 Han sover med den om natten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79 Advent . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84 Over til Murmansk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90 Den siste dagen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 92 Det lille mennesket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 94 ANDRE DEL . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99 Misjka, hvor er du? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101 Jeg var en gang en fremmed . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105 6
En av dem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 112 En bror i Apatity . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118 Moskovitt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 Lys i sikte. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 130 Nå eller aldri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Ta meg med! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143 Rådvill i Apatity . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 150 Tapt og funnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155 TREDJE DEL . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 161 Se en gang til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163 Vi venter på deg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 166 I grenseland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 168 En bønn om tilgivelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 176 Det kommer likevel ingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183 Gud og fedreland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 188 Jakten på svar trumfer alt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 192 Det du ser der, glemmer du aldri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194 På bunnen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 203 FJERDE DEL . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211 Følg pengene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 213 Et treff . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 222 Forbrytelse og straff. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 225 Ikke vær redd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 227 To søstre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 232 Informasjon søkes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 237 I will find him . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 243 Kald vind om våren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 249 Rapport fra Kaukasus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 253 Frysepunkt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 260 WhatsApp om ti minutter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 262 Når kommer dere? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 266 Til Aljosja . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 271 7
Med håp i kofferten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 275 I bakevja . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 280 Fangen i Kaukasus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 284 Ved foten av et fjell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 289 Rykk tilbake til start . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 293 En frihet så tung å bære . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 298 Tapt framtid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 305 Hvit natt i Moskva . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 313 I tro på noe bedre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 318 Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 320 Litteraturliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 323
Fotografiet
Helt til denne sensommerdagen i 2015 trodde jeg det lå i kommoden i kjellerstua hjemme. Jeg står i Victorias stue hvor hun holder på å pakke ut. Sammen med mannen sin og de to små barna er hun kommet tilbake til Norge etter noen år i Finland. De flytter inn i min farmors hus i Sarpsborg. Det er underlig å komme inn i dette huset hvor jeg har tilbrakt så mange sommerferier. Her pleide jeg å sove på den smale sofaen på gjesterommet, den som etter hvert ble for kort, og jeg måtte ligge i fosterstilling for å få plass. Farmor pleide å bre over meg. Hun løftet alltid beina mine opp og brettet dyna under. Lukten av nyvasket sengetøy blandet seg med parfymen hennes. Blikket mitt sveiper over det nakne rommet. Stua er forandret. De mørke møblene er ryddet vekk, og gardinene fra gulv til tak er borte. «Lyset skal inn», sier Victoria. På den ene veggen henger fortsatt ei av farmors teakbokhyller som hun kjøpte da hun moderniserte på 1960-tallet. På hylla står det et enslig fotografi. Sikkert av barna, tenker jeg, og tar det ned med begge hender, vil studere dem nøye. 9
Gutten på fotografiet ser rett på meg. Han sitter alene på et fargerikt gulvteppe i et stort rom. Buksa hans er for kort og genseren altfor stor. Det ser ut som om noen har stoppet ham midt i leken. Han er svett i den blonde luggen, og han smiler med smale lepper og blå øyne. Hvorfor ligger ikke dette fotografiet der jeg la det for atten år siden?
FØRSTE DEL «For barna er livet! For dem er jorden!» Maksim Gorkij i Moren
Når kan jeg få en bror?
Allerede da Victoria bare var et par år, planla Børre og jeg barn nummer to. Det var ikke det at livet var tomt uten. Vi hadde fullt opp med både studier og jobb. Han gikk på teknisk fagskole i Bergen samtidig som han jobbet helger og netter på en institusjon for rusavhengige. Selv studerte jeg samfunnsvitenskap på universitetet og jobbet som stuepike på et hotell. Det gikk da rundt, og vi hadde det bra sammen, vi tre. Men vi ville gjerne bli fire. Foreldrene mine gjorde stadig et poeng av at jeg hadde vært altfor ung til å få barn som tjueenåring. Selv mente jeg at når jeg først hadde fått ett barn, kunne jeg like godt få ett til. Børre, som var åtte år eldre enn meg, hadde vært enebarn til han som trettenåring fikk en søster. Selv var jeg nesten sju år da lillesøsteren min kom til verden. Begge hadde vi følt oss som enebarn i oppveksten og var skjønt enige om at skulle barna ha glede av hverandre, måtte ikke aldersforskjellen bli for stor. Victoria var kolikkbarn, og de første par månedene var en tid med lite søvn og mye fortvilelse: Hva om jeg ikke klarte å ta meg av henne? Var jeg en dårlig mor? Kanskje 13
foreldrene mine hadde rett i at jeg var altfor ung til å få barn? Bergen og studentlivet var langt fra Nord-Norge og den hjelpen vi kunne fått fra foreldrene våre. Vi bodde på Nattland studentby, i små rekkehus forbeholdt studenter som hadde barn. Studentlivet var mer fleksibelt enn en hverdag i full jobb, og mange valgte derfor å få mer enn ett barn mens de bodde der. Felles for de fleste i nabolaget var at vi bodde langt fra familie og besteforeldre. Derfor stilte vi opp for hverandre, enten det var å hente i barnehagen eller å sitte barnevakt. Selv om det var et liv med sparsom økonomi, ble det oppveid av et trygt sosialt nettverk. Studentbyen var som en liten landsby hvor vi delte på ansvaret for ungene. Etter de første slitsomme månedene sov Victoria fra klokka sju om kvelden til sju om morgenen, og var stort sett fornøyd dagen lang. Jeg kunne ha henne med meg på forelesningene på universitetet, og hun ble snart et populært innslag i studentkantina på Sydneshaugen. Skulle jeg på kollokviegruppe eller til veiledning, var det alltid noen som stilte opp og trillet Victoria i vogna. Jeg likte oppmerksomheten som fulgte med morsrollen. Men med den fulgte det også en ny sårbarhet. Det å elske et annet menneske så høyt, være så redd for å miste det, var noe jeg ikke hadde følt siden jeg var ei lita jente og redd for at mamma skulle dø. Selv om jeg nøt det når Victoria endelig sovnet, måtte jeg legge ansiktet mitt helt inntil munnen hennes flere ganger hver kveld for å forsikre meg om at hun pustet. Den hamrende frykten hvis hun fikk høy feber eller sov lenger enn vanlig, var også ny, for ikke å snakke om den natten hun fikk krupp og ikke fikk puste. Om jeg mistet henne, ville jeg ikke kunne leve videre, tenkte jeg. 14
Jeg forsto at min kjærlighet ikke var spesiell, men at mødre og fedre over hele verden elsker sine barn på samme måte. Hvor uutholdelig det måtte være å ikke kunne beskytte barna sine, eller å ikke makte og gi barnet sitt omsorg og kjærlighet. Vi hadde en gammel bil som tok oss til Fanafjellet og Lysekloster, til Sotra og Nordhordland. Da Victoria ble eldre, hadde vi noen ganger med oss telt, og for Victoria var en overnatting ved Hardangerfjorden som en hel ferie å regne, og hun kunne skryte hemningsløst til de andre barna i barnehagen. Da vi kom hjem fra turene våre, tømte hun sekken for pinner, kongler og steiner. Noen av dem fikk navn, og vi kunne høre henne leke og snakke med dem i timevis. Victoria snakket ikke bare med pinnene og steinene sine. Når hun var ute og lekte alene, så det ofte ut som om hun henvendte seg til noen ved siden av seg. Hun snakket, nikket og gestikulerte til en usynlig skikkelse. Bekymret drøftet jeg fantasivennene med en pedagog i barnehagen. Han trøstet meg med at Victoria antakeligvis hadde det han kalte et rikt indre liv. Gjennom fantasivennene utviklet hun evnen til å takle ulike sosiale situasjoner. De kunne også være noen å dele tanker og dilemmaer med. Ikke noe å være bekymret over, fastslo pedagogen. «Når kan vi få en bror?» Spørsmålet fra Victoria kom stadig oftere ettersom flere av barna i barnehagen og i nabolaget fikk søsken. Jeg kjente meg igjen og husket godt lengselen etter å bli storesøster. Hver kveld i flere år ba jeg med foldede hender: Kjære Gud, vær så snill og la meg få en søster. 15
Når vi var på barselbesøk, gransket Victoria babyen med stor interesse og strøk forsiktig over de små kinnene. Jeg så hvordan hun med dypt alvor studerte hvordan de bitte små fingrene grep om pekefingeren hennes. Etterpå kunne hun sitte i timevis og tegne seg selv sammen med småbarn. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare på spørsmålet hennes. Børre og jeg hadde prøvd i mer enn tre år. Hver måned trodde jeg at jeg kjente tegnene på graviditet. Var ikke brystene mine litt ømme, var jeg ikke ørlite kvalm? Jeg telte måneder og så for meg et vårbarn, deretter et sommerbarn, et oktoberbarn, et desemberbarn og et nyttårsbarn. Så kom det et nytt år med altoppslukende venting. Samleiene var i ferd med å bli skjematisk og pliktmessig rutine. Hver måned førte jeg eggløsningsskjema, og jeg var en svamp som sugde til meg all slags råd. Bare jeg sluttet å stresse, bare jeg trente mer – eller mindre, bare jeg spiste sånn, men i hvert fall ikke slik. Bare jeg gjorde alt riktig, ville jeg bli gravid. Etter hvert ble nederlaget når jeg fikk mensen ikke til å bære. Det skjer når det skjer, mente Børre, men Victoria nærmet seg skolealder, og jeg var for alvor urolig for om hun noen gang kom til å få søsken. «Alle kan ikke få så mange barn de vil», forklarte jeg. Victoria gransket meg lenge før hun spurte om det var fordi jeg hadde vondt i magen. Jeg forsikret henne om at jeg var helt frisk, men at det likevel ikke var sikkert at jeg kunne få barn i magen. Med en enslig finger strøk hun meg over armen mens hun så alvorlig på meg: «Jeg trenger ikke en baby, bare en bror», sa hun. Victoria hadde lært bokstavene i barnehagen og skrev lister over kosedyrene og lekene sine. Hun arkiverte listene i en 16
perm og oppdaterte dem jevnlig dersom hun mistet noe eller fikk noe nytt. Hun skrev lister over ting vi måtte huske å ta med i barnehagen: frukt, saft, støvler. Til bursdagen og til jul skrev hun lange ønskelister som hun delte ut til Børre og meg, til tanter, onkler og besteforeldre. Ved noen av ønskene tegnet hun inn illustrasjoner, kanskje for å forsikre seg mot at vi kjøpte noe annet enn det hun egentlig mente, eller fordi hun ikke fikk til å skrive ordet. Ønskene forandret seg med hva som var det siste i katalogen fra lekebutikken, men noen ønsker sto alltid på lista: Hest. Hund. Bror. Noen ganger lagde hun lapper med tegninger og beskjeder på, ofte på store ark som hun hengte opp som påminnelser til oss. En morgen lå en av lappene på kjøkkenbordet, liksom tilfeldig henslengt. Det var en tegning av en skapning med lange bein og veldig korte armer. Midt i det store hodet som var plassert rett på kroppen, helt uten hals, var det to enorme, kulerunde, blå øyne. På toppen av hodet hadde Victoria tegnet noen røde tuster, sikkert ment som hår, rødlig som hennes eget. Over tegningen var det store, røde bokstaver: BROR. Hun hadde trukket en pil ned mot tegningen, som en forklaring: Jeg bare må ha en sån.
De voksne forsøker å forsone seg med det som har skjedd, men Victoria klarer ikke å legge vekk tankene på lillebroren. Hun søker seg til videregående skole i Moskva, og derfra tar hun opp jakten på Aleksej uten at foreldrene vet om det. Alene legger hun ut på lange togreiser for å finne ham, uten resultat. Foreldrene oppdager Victorias jakt ved en tilfeldighet. Snart legger hele familien ut på en lang reise for å finne ut av hva som skjedde med Aleksej – en jakt som varer helt til de en dag i 2018, finner ham.
Jakten på en lillebror
Alle ting fikk sin lapp. Tannbørstene og tannkremtuben, hårbørsten, såpebeholderen og håndkleskuffen på badet. Det samme på soverommene, i stua og på kjøkkenet. Snart var hele huset fullt av små, gule lapper med russiske ord på.
Jakten på en lillebror
Kristin Molvik Botnmark er fra Svolvær og bor i Asker. Hun er utdannet sosiolog og har vært leder i ulike bransjer i mange år. Nå arbeider hun som høyskolelektor på Høyskolen Kristiania, hvor hun underviser i HR og ledelsesfag. Hun har tidligere skrevet to fagbøker om ledelse. Dette er hennes første dokumentar.
HVA SKJEDDE MED ALEKSEJ?
Men samtidig er det økonomisk krise etter oppløsningen av Sovjetunionen. I det politiske kaoset som oppstår, stopper adopsjonsprosessen opp, og de må innse at de likevel ikke skal bli den lille guttens familie.
Kristin Molvik Botnmark
Våren 1998 venter Kristin Molvik Botnmark og familien hennes på fire år gamle Aleksej, gutten de skal adoptere fra et russisk barnehjem. Victoria på ti gleder seg til å bli storesøster og øver seg hver dag på språket han snakker. Journalisten Åsne Seierstad besøker barnehjemmet og forteller at Aleksej alltid bærer på albumet med bildene av sin nye familie som han stolt viser fram.
HVA SKJEDDE MED ALEKSEJ?
Kristin Molvik Botnmark
«Den er veldig slitt, denne permen», sa Åsne Seierstad. «De ansatte forteller at han har den under armen hele tiden. Til og med når han sover.» (Fra boken)
«Ei sterk og skakande historie om korleis storpolitikk set djupe spor i enkeltpersonar sine liv. Svært medrivande fortalt.» Olaug Nilssen